søndag 7. desember 2014

Det er eventyrlig hvordan klimaskremslene får florere i media uten å bli korrigert.

Sitat fra en virkelig klimaforsker, Richard Lindzen:

“Future generations will wonder in bemused amazement that the early 21st century’s developed world went into hysterical panic over a globally averaged temperature increase of a few tenths of a degree, and, on the basis of gross exaggerations of highly uncertain computer projections combined into implausible chains of inference, proceeded to contemplate a roll-back of the industrial age.”

Her er et eksempel på hvordan skremslene har skiftet karakter etter hvert som den spådde oppvarmingen ikke manifesterte seg:



Man kan fundere på hvordan ettertiden vil se på dette sammenbruddet av naturvitenskapelig metodikk. Her er en historie som viser hvordan folk kanskje vil betrakte dette i år 2109:

Keisernes nye teori

For hundre år siden levde et folk som syntes det var så forferdelig morsomt å skremme hverandre at de gang på gang prøvde å innbille hverandre at verdens undergang var nær. De brydde seg aldri å kontrollere faktagrunnlaget ordentlig eller å ta hensyn til innvendinger. I dette miljøet der undergangsteoriene florerte, gikk det meget muntert for seg. Hver dag dukket det opp nye profeter. En dag kom det to bedragere. De utgav seg for å være vitenskapelige forskere, og mente å ha bevis for at jordens temperatur steg på farlig vis på grunn av menneskelig påvirkning.

Ikke nok med at temperaturstigningen skulle lede til katastrofe og undergang, men oppvarmingen var av en slik art at selv synkende temperatur skulle betraktes som bevis for at det virkelig forekom en temperaturstigning. Og bevisene var så sterke og entydige at de eneste som stilte spørsmålstegn ved disse, var de som ikke brød seg om miljøødeleggelse og avskoging, eller også var de utillatelig dumme eller uansvarlige.
Det var en fin teori, tenkte de moderne keiserne. Hvis vi blir med på dette, vil vi kunne finne ut hvem det er i vårt rike som er for og hvem som er mot våre vakre omgivelser.  Vi blir og i stand til å skille de kloke og ansvarlige fra de dumme og uansvarlige.  Ja, denne teorien må umiddelbart opphøyes til lov. Og så de ga svindlere berømmelse og formue. De satte også opp arbeidsgrupper, skrev forskrifter og forslag basert på teorien som de lot som om de visste at stemte.  Men de hadde ikke det minste av egne bevis, men støttet seg helt og holdent til svindlerne.

Keiserne sa at vi at vi vet veldig godt at teorien stemmer.
«Bevisene er entydige», sa de.

«Nå, da er vi fornøyde», sa bedragerne.

Alle menneskene i riket snakket nå om den fantastiske og anvendbare teorien.
«Gud, så heldige vi er som kjenner til teorien, ellers hadde vi nok gått Undergangen i møte». For å understreke hvilken storslått teori dette var, gikk keiserne i prosesjon slik at alt folket kunne se dem. Og folket sa: «Gud så kloke de er! Hvor ansvarsfulle de er! Hvilket engasjement de har!»

Ingen hørte på barna som sto der og lurte på hvorfor ingen voksne visste eller våget å tenke annerledes. Ingen lot til å bry seg om at de grunnleggende data som teorien ble sagt å hvile på, nektet å dukke opp. Og tross i at bedragernes elektroniske korrespondanse ble offentliggjort, der det fremkom at de hadde frisert tallene for å få teorien til å stemme, var det ingen som våget å stille spørsmålstegn ved teorien av redsel for å virke uansvarlig eller dum. Det krøp i keiserne da de hørte barnas røster gjennom folkemengden. Men de tenkte som så: «Nå må vi holde ut til slutten av prosessen».  Så gikk de videre enda rankere, og hoffet fortsatte å videreføre den teorien som det absolutt ikke fantes noen bevis for.



------------------------------------------------------------------------------------------

Originalversjonen av historien "Kejsarnas nye Teori" er hentet fra boken "Sedelärande berättelser från förr", utgitt av Corren.se i 2009. Forfatter er Tove Lifvendahl, 
Jeg har oversatt dette eventyret fra svensk, og har forfatterens og forlagets tillatelse til å gjengi det på norsk.

mandag 3. november 2014

Ulv, ulv ropes det i samband med hvert klimatoppmøte.

Vi opplever i disse dager en kraftig propagandakampanje der blant annet meteorologer fra ulike kanter av verden kommer med alarmistiske "langtidsvarsel". Dette er useriøst. Arbeidsgiverne har sikkert pålagt de stakkars meteorologene å fronte denne skremselspropagandaen uansett hva de selv måtte mene om problemstillingen. Men å finansiere slik propaganda er også useriøs omgang med våre skattepenger. 

Den globale oppvarmingen har vært på 0 grader C i over 18 år nå, så hvordan det er mulig å holde seg alvorlig når de kommer med påstander om 2, 3, 4, 5 eller 6 graders temperaturstigning i løpet av noen tiår, er svært vanskelig å forstå.

Isutbredelsen i Antarktis er rekordstor. 

Isutbredelsen i nord er også i ferd med å øke.

Naturlige variasjoner og sykluser er det vi har nå. Stopp hylekoret om hvor fælt det kan komme til å bli!

National Snow & Ice Data Center viser dette bildet:



Det er tydelig at isen er i vekst mot et nytt maksimum ca 2040.

I 2013 var det 71 handelsskip som seilte over Arktis og gjennom
Beringstredet mens det i år er bare to som har seilt samme veien.
I sommer har de også prøvd og redde opp vraket av polarskuta Maud
som ble skrudd på land i Cambridge Bay på sørsiden av Victoria Island i
nordvestpassasjen. Men de måtte gi opp pga for mye is. Nordvestpassasjen har vært helt blokkert av is i hele sommer.

Iskart som viser kraftig vekst i løpet av oktober: 

Det har fortsatt i november:




torsdag 23. oktober 2014

Litt mer om hvorfor de offisielle satelitt-målingene av havnivå avviker fra de som måles i fjæra.

Litt bakgrunn først.


Den tilsynelatende gjennomsnittlige lineære temperaturtrend i den globale temperaturen over en periode på 25 til 30 år korresponderer med en naturlig syklus i jordens klimasystem. Et hvert forsøk på å si noe om fremtidig temperaturutvikling må overse slike korte temperatursvingninger. En fornuftig metode er å betrakte midtpunktene i trendperiodene. For det 19. århundre  har vi et midtpunkt omkring år 1880, da temperaturavviket  var -0,35 Co . Midtpunktet  for den siste fulle trendperioden er omkring 1990, da avviket (anomality) var + 0,1Co . Det gir oss en økning på omkring 0,45Co på 110 år, eller grovt regnet 0,4Co pr. århundre.


Temperaturutviklingen ser slik ut:



Frekvensfordelingen av temperaturforandringene ser slik ut:




De klimaforskerne som har vært hovedleverandører til klimapanelet (IPCC) har, for å uttrykke det rimelig nøytralt, vært uredelige da de kom med sine spådommer. De har tatt utgangspunkt i bunnen av en slik periode (sinusfunksjon) omkring 1970 og produsert en lineær trend med sluttpunkt omkring maksimum av perioden (omkring 1998). En oppgave fullført på tilsvarende vis i videregående skole, ville ganske sikkert gi "ikke bestått". 

Dette er i korte trekk grunnlaget for skremselsvisjonene til IPCC-proponentene.

Så til havstigningen. Her har vi i lang tid sett en slik utvikling:   

Temperaturstigningen i havet viser en tilsvarende variabilitet som i lufta som da gir en termisk utvidelse av vannet. Også her har IPCC-proponentene ved hjelp av satellittmålinger tatt utgangspunkt i bunnen av en slik sinus-funksjon og laget en trendlinje mot toppen av denne funksjonen. Da har de lykkes å framskaffe en havstigningsrate på over 3 mm/år. Den lineære havstigningstrenden ser vi her:



Her trenger man ikke mer enn en kalkulator for å finne at vi i snitt har hatt en havstigning på omkring 1,5 til 1,6 mm/år, noe som er helt i tråd med det som Mörner har målt (som jeg har vist til tidligere). Ingen ting tyder på at denne havstigningen har akselerert i den senere tid - snarere tvert i mot.

Media har først og fremst hengt seg opp i de mest skremmende spådommene, men vi ser at de ikke slår til. Her er eksempel på noen av forsøkene på å spå om havstigningen:


At havnivåstigningen varierer syklisk demonstreres godt ved å betrakte denne figuren hentet fra GEOPHYSICAL RESEARCH LETTERS - "On the decadal rates of sea level change during the twentieth century":














-------------------------

Referanser: GEOPHYSICAL RESEARCH LETTERS, VOL. 34, L01602

Thayer Watkins: Cycles and Trends in the Hadley Climate Research Unit (CRU).

Thayer Watkins: The Spectrum of Average Global Temperatures - 1855 - 2003













lørdag 11. oktober 2014

Nå kan det være tvil om havnivået stiger i det hele tatt!

I 1992 ble satellittsystemet TOPEX/Poseidon en realitet. Her skulle man forske på havet. Satellitten sviktet i 2006, og ble erstattet av Jason-satellittene - den første av disse ble skutt opp i 2001.
Ett av formålene med disse systemene var å måle havnivåstigningen. Forskningsgruppen som ledet disse programmene oppdaget i 1997 en ganske rask havstigning, men fant etterhvert ut at dette kunne tilskrives en eksepsjonelt kraftig, naturlig, kvasi-periodisk klimahendelse ( El Niño/La Niña ). Havnivået sank tilbake igjen og etterpå steg det ikke målbart idet hele tatt. Flat trend, hvem ville trodd det?

Å måle havnivå og havnivåstigning er ikke enkelt. Jordoverflaten kan på en måte sammenlignes med en ballong. Trykker du den inn ett sted, buler den ut andre steder. Isen på Grønland er et eksempel på et slikt "trykk". Om all isen der smeltet og rant ut i havet - noe som selvsagt ikke skjer de første 100000 år - ville havnivået i verden stige med 5 - 6 meter, Men samtidig ville landområdene i nærheten heve seg på grunn av den enorme vekten som ble fjernet da isen ble borte. For Norge ville dette i praksis medføre at havnivået ville synke..

For å kunne måle havnivåforandring fra satellitt må man derfor først finne noe man kan kalibrere utstyret mot. Det smarteste må da være å finne kalibreringspunkter på landmasser som verken hever eller senker seg. Professor Nils-Axel Mörner ved Stockholm Universitet er sannsynligvis den person som har best kunnskap om dette. Han har over 500 fagfellevurderte artikler om dette emnet "på samvittigheten", og har god oversikt over status til fastmerkene rundt om i verden som benyttes til å måle havnivået. Han er i utgangspunktet svært kritisk til de fastmerkene Klimapanelet (IPCC) har benyttet seg av, da disse i stor utstrekning står på landmasser som beveger seg vertikalt. Benytter man seg av fastmerker på landmasser som ikke stiger/synker, finner man havnivåstigning på tilnærmet 1,0 ± 1,0 mm/år. I praksis kan det bety at vi ikke har havnivåstigning i det hele tatt for tiden.

Fig. 1 
Havnivåforandringer slik de fremstår ved målinger av Topex/Poseidon-satellitten etter innføring av "tekniske korreksjoner". Her vises en svak positiv trend som i stor grad ser i ut til å kunne tilskrives den naturlige El Niño-hendelsen i 1997.

Etterhvert som tiden gikk og målingene fra Jason tikket inn, innså de ansvarlige for disse målingene at trenden var tilnærmet lik null. Dette var selvsagt et problem. Kostbare satellitter var skutt opp for å bekrefte klimamodellenes holdbarhet. Her måtte noe gjøres. Man måtte tolke data på nytt for å få det ønskede resultat. Så i 2003 tok måleresultatet en plutselig dreining oppover slik at det kom mer i tråd med IPCCs spådommer om havnivåstigning. 2,3 ± 0,1 mm/år ( !!! ) . Her hadde man kalibrert utstyret mot de beviselig feile klimamodellene i stedet for å benytte fastmålepunktene ved havnivå. Representanter for IPCC er faktisk blitt spurt om hvorfor de har gjort dette. Svaret var: “We had to do so, otherwise there would not be any trend.”


Fig. 2
Havnivåstigningen etter "kalibreringen" i 2003. Merk at frem til år 2000 (Topex/Poseidon) er det nøyaktig samme måleresultater som vist i fig. 1. 

Senere har NOAA klart å justere ytterligere, så nå påstås det at havstigningen er på 3,2 ± 0,4 mm/år. Dette stemmer absolutt ikke med det man måler fysisk ved hjelp av fastmerkene ved havnivå. Her finner man at verken Maldivene, Tuvalu, India, Bangladesh, Fransk Guyana, m.m. har den minste antydning til havnivåstigning.

Dette er sannsynligvis den mest riktige måten å betrakte satellittmålingene på:

Fig. 3



For tiden har vi en svak nedadgående trend. Havnivået synker.




---------------------------------------------------------------------

Referanse: Nils-Axel Mörner - "Sea Level is Not Rising"



onsdag 24. september 2014

Hvor er klimaflyktningene?

Klimaflyktninger.

FN ved Klimapanelet + andre organ prøver som kjent å overgå Nostradamus (http://no.wikipedia.org/wiki/Nostradamus ) hva angår å se inn i fremtida. Dette burde gi grunnlag for mang en latter, hadde det ikke vært for at politikere og byråkrater i stor grad tror på spådommene. De presser nye, tåpelige regler og avgifter på oss skattebetalere som en konsekvens av denne overtroen. Latteren blir derfor ofte sittende fast i halsen.
La oss se på en konkret spådom. I 2005 spådde «United Nations Environment Programme» at klimaforandringer ville gi oss mer enn 50 millioner klimaflyktninger innen år 2010. Dette var folk som ville bli rammet av en rekke forskjellige katastrofer som f.eks. stigende havnivå, stadig flere alvorlige orkaner,  samt  katastrofal avlingssvikt.

GRID (et "forskningsorgan" som samarbeider med UNEP) i Arendal laget en oversikt som viste at de mest sensitive områdene i denne sammenheng var øyområdene i Stillehavet og Det Karibiske Hav.



























I etterkant av disse dyste spådommene har det vært folketelling i en del av disse utsatte områdene. Her er noen tall:

Nassau, Bahamas: 
I 10-års-perioden fra 2000 til 2010 hadde befolkningen økt med 50 047 personer til 353 658.

St. Lucia:
Befolkningen økte med 5% i perioden mai 2001 til mai 2010.

Seychellene:
Befolkning i 2002:   81 755
Befolkning i 2010:   88 311

Solomonøyene:
Økning på 100 000 i løpet av perioden 2000 til 2010.

Store byer i Kina og USA var også blinket ut som steder som ville generere klimaflykninger.
Maldivene og Bangladesh var også utpekt, men vi venter fremdeles på disse 50 millionene med klimaflykninger.



-----------------------------------------------------

Litt mer dokumentasjon


tirsdag 23. september 2014

Populære vrangfores​tillinger og massehyste​ri - om redselen for et varmere klima.

Den skotske journalisten Charles Mackay ga i 1841 ut en studie som omhandlet massehysteri og sosiopsykose med navnet “Extraordinary Popular Delusions and the Madness of Crowds.”
Her tok han for seg i detalj en mengde populære «sykdommer» på en underholdende måte. Her beskrev han både finanspanikk, medisinsk svindel, pseudovitenskap som alkymi og astrologi, samt troen på hekser. Han ønsket å finne ut hvorfor så mange personer valgte å tro på slikt som ikke bare er usant, men også potensielt dødelig. Svaret han fant var:
«Vi gjør hva vi kan for å finne ubehag; smaken av livet er ikke bitter nok for vår gane, derfor destillerer vi overflødige giftstoffer, finner på fryktelige ting for å skremme oss selv. Disse tingene ville selvsagt ikke eksistere om vi ikke diktet dem opp selv».
Finn på fryktelige ting for å skremme oss selv – tanken går uvilkårlig hen til global oppvarming. Mackay ville vært henrykt om han hadde opplevd selv-«piskerne» som benytter seg av og tror på begrepet «farlig menneskeskapt global oppvarming». Han ville med en gang ha sett at dette begrepet var i slekt med de andre emnene han hadde beskrevet – overtro maskert som vitenskap. Vestlig skyldfølelse for å ha «erobret» verden manifester seg som fiendskap mot de teknologiene som har gjort dette mulig. Apokalyptisk lengsel forkledd som politisk opplysning.
Farlig global menneskeskapt oppvarming er i praksis det mest utbredte massehysteri i vår arts historie. Oppvarmingen som disse myriadene av varmister advarer oss mot har ikke angrepet jordkloden, men heller hjernene og fantasien til disse «rett-troende». Og som alle slike vrangforestillinger, er det fare - fare for at hele menneskeheten vil bli «omvendt» av disse klimakultistene - og dermed å snu ryggen til de politiske, økonomiske og vitenskapelige institusjoner som har gjort oss så mektige, velstående og sunne…
Vil galskapen gi seg før dette skjer? Ja, jeg tror det. Stadig flere forskere står nå frem og advarer mot de mest overdrevne påstandene. Stadig flere velgere er også i ferd med å fatte mistanke til politikere og byråkraters hang til å avgiftsbelegge en fullstendig harmløs planteføde, CO2, bare for å kunne kontrollere produktivitet og dermed også frihet.
Fremtidige generasjoner vil nok undre seg over hvorfor så mange kunne tro på denne vrangforestillingen.

lørdag 26. juli 2014

Nå har vi hatt 18 års stopp i den globale oppvarmingen.

Samtidig har våre CO2-utslipp økt betraktelig. Siden oppvarmingen i luft har stoppet opp, ser vi at scientivistene (aktivistforskerne) har skiftet fokus fra luft- til hav-oppvarming. Dette er for så vidt ikke urimelig, da 71% av jordoverflaten består av hav, og vann har mye større varmekapasitet enn land og luft. Derfor vil havtemperaturen ganske naturlig ha stor innvirkning på klimautviklingen. Men fordi den globale temperaturstigningen har stoppet opp, unnskylder Klimapanelet og scientivistene seg nå med at oppvarmingen er her fortsatt, men varmen har for tiden «gjemt» seg ett eller annet sted. Kanskje dypt nede i havet der vi ikke klarer å måle den.  Ja, for vi har ingen målinger som viser oss denne varmen/varmeøkningen. De som påstår at denne varmen er målt, er ikke helt oppdatert.

Fra begynnelsen av 1960-tallet ble vanntemperaturene målt ved hjelp av såkalte bathythermographs (XBTs). Disse ble benyttet fra skip, stort sett langs de kommersielle skipsrutene. Dette ga en veldig dårlig geografisk spredning av målingene. Eksempelvis var det det ingen dekning i de sydlige havområdene i verden.


I begynnelsen av 2000-tallet startet prosjektet som gikk ut på å plassere omkring  3000 målebøyer ut i verdenshavene. Prosjektet var fullt operasjonelt i løpet av år 2003. Disse Argo-bøyene  har etter hvert gitt oss en mer fullstendig geografisk dekning av verdenshavene. Bøyene kan dukke ned til 2000 meters dybde, slik at man også kan måle temperaturer i dyphavet, der den globale oppvarmingen angivelig skulle ha gjemt seg nå.

Bildet viser dagens dekning i følge informasjonssiden til Argo-prosjektet.

Hva viser så disse Argo-målingene oss?

I strid med hva scientivister og media prøver å innbille oss, har man hatt en svak avkjølingstrend i havet siden før år 2004, ja kanskje helt tilbake fra da Argo-prosjektet startet. Målingene ser slik ut:


John Willis ved NASAs Jet Propulsion Laboratory, som har hatt ansvaret for Argo-dataene sa i mars 2008 på NPR : «Det har vært en svak avkjøling, men den er ikke betydelig».

Havdata som scientivistene stoler på, daterer seg tilbake til de ovennevnte XBT-målingene. Så nå, når vi har innført gode målinger, forsvant oppvarmingen på mystisk vis! Merkelig.

Problemet med temperaturdata i denne politiserte klimaforskningsverdenen, er at scientivistene har de fleste nøkkelstillingene innenfor klimavitenskapen. De eier og behandler datasettene. Datasett som motsier alarmist-teorien har en lei vane til å bli «rekalibrert» eller justert av «tekniske årsaker».


------------------------------------------------------------

Referanse: 

Joseph D'Aleo and Antony Watts
Surface Temperature Records: Policy-driven Deception?


tirsdag 15. juli 2014

Historien om CO2-molekylet som skulle ut og varme opp verden 2 grader.

Det var en gang 82 naturlig utsluppede CO2-molekyler som koste seg i atmosfæren sammen med en god del vanndamp pluss 218374 andre molekyler. 170396 av disse var nitrogen, 45876 var oksygen, 2032 var argon. De øvrige 70 var en blanding av metan, lystgass og ozon. Så hendte det seg slik at denne dagen ble det født et menneskeutsluppet CO2-molekyl som da steg opp i atmosfæren og traff de 82 slektningene sine.

"God dag, alle slektningene mine", sa CO2-molekylet da det oppdaget de andre. "Hva holder dere på med?", undret det.

"Vi er her for å gi plantene næring, og passe på at det ikke blir for kaldt her i verden!" sa de i kor.

"Hvordan gjør dere det?" undret det menneskeutslupne CO2-molekylet.

"Når de gjelder plantene, så gjør fotosyntesen at vi blir spaltet i ett karbonatom og ett O2-molekyl. Her bruker plantene karbonet til å bygge seg opp og bli store. Dyr og mennesker trenger oksygenet for å kunne leve. Derfor er vi ikke bare nyttige, men livsnødvendige for alt liv på jord" svarte de. "I tillegg dukker noen av oss og ned i havet når det blir kaldere. Der lager vi flotte, undersjøiske fjell av kritt".

Det menneskeutsluppede CO2-molekylet likte ikke tanken på å bli spaltet. Det hadde heller ikke særlig lyst til å bade ennå. Etter å ha tenkt seg om ei lita stund, kom han på en god idé.
"Dere hjelper atmosfæren med å holde varmen. Da skal jeg jammen være flink og varme opp atmosfæren 2 grader. Dette skal være mitt prosjekt. Jeg vil kalle det 2-gradersmålet."

Det menneskeutsluppede CO2-molekylet fikk nå opplæring i hvordan det skulle jobbe med saken. Oppskrifta var å vente på at det kom et infrarødt foton fra jordoverflaten som hadde en slik frekvens at CO2-molekylet kunne "spise" denne energien og komme i svingninger. Deretter gjaldt det å "sparke" til ett nabomolekyl slik at det fikk større fart. Når dette hadde blitt gjentatt mange nok ganger med hvert av de andre 218455 luftmolekylene, skulle det nok gi "vei i vellinga".

Molekylet ga seg til å vente, og etter noen timer kom det faktisk et foton som passet. Molekylet begynte å vibrere - men vips - så mistet det energien fordi det slapp ut fotonet igjen - men nå på skrå oppover. Ingen nabomolekyl ble varmere av dette. Fotonet forsvant ut i verdensrommet. Så gikk det mange timer, men de frekke vannmolekylene hadde samlet seg og ga seg til å fange alle de fotonene som vårt CO2-molekyl skulle ha. Dagen gikk, og molekylet var ikke kommet noe nærmere 2-gradersmålet.

Neste dag var det overskyet. Derfor slapp ikke solstrålene ned til jordoverflaten, og da kom det heller ikke noen passende, infrarøde fotoner opp derfra.

Slik fortsatte det. Tiden går, men 2-gradersmålet kommer ikke nærmere. Det er for mange andre faktorer som kjemper i mot. CO2-molekylet sliter og sliter, men virkningen er fortsatt lik 0.


Smelter sydpolen?




Starten på en artikkel i New York Times, 12. mai 2014:




Sjekker man temperaturutviklingen i det sentrale sydpolområdet, ser den imidlertid slik ut:



Gjennomsnittstemperaturene:


Angstbiterne vil ha oss til å tro at hele Antarktis er i ferd med å smelte, slik at vi ganske raskt vil få en galopperende havstigning. Sist jeg sjekket måtte man imidlertid ha en gjennomsnittstemperatur over 0 grader C før man kunne få til noen seriøs smelting. 

Antarktis kan grovt sett betraktes som bestående av 2 hoved-deler, Øst- og Vest-Antarktis: 




Det meste av iskappen befinner seg i Øst-Antarktis (mer enn 90%) – og her øker den. En del smelting/kalving er observert i Vest-Antarktis – som inneholder ca. 8½% av isen i området. Skremselsartikkelen i NYTimes refererer seg til isbreene ved Pine Island og Twaites-bassenget (merket med røde prikker). Disse isbreene utgjør ca. 10% av 8½% av isbreene i sydpolområdet, dvs. under 9‰ av den totale ismassen. NYTimes-artikkelen får en uvilkårlig til å tenke på uttrykket «å koke suppe på en spiker».

*


Men det hevdes likevel at Vest-Antarktis-isen står i fare for å smelte vekk, forsvinne i havet, og øke havnivået med over 3 meter. Skremsels-meldingene kan også tolkes dit hen at smeltingen kan komme til å skje raskt – det vil kanskje bare ta noen hundre år. Dette baserer seg på:

  • Pine Island og Twaites-breene har vist økt aktivitet i form av kalving, samt breenes termini (endene) trekker seg tilbake.
  • Bunnen av den vest-antarktiske ismassen befinner seg for det meste 1000 m under havnivå. Dette hevdes å ville medføre smelting når varmt sjøvann slipper til på undersiden. 
  • Etter hvert som isen trekker seg tilbake vil det ikke være noen forankringspunkter som kan hindre akselerert kalving og kollaps av iskappen.

Dette er ikke nye tanker. Allerede i 1978 hevdet Mercer at iskappen i Vest-Antarktis var potensielt ustabil. Mange har kommentert dette siden, og et argument som går igjen er at:

«Kalving av isfjell er en naturlig prosess som ikke kan relateres til oppvarming. Denne og andre iskapper «slipper» store isfjell hvert 6 – 10 år. Et kollaps av Pine Island-breen, hvis det virkelig forekom, ville ta fra 1000 til 2000 år, men det er usannsynlig at det kunne bidra med en større havstigning enn 2,7 cm. på 100 år».


Under vises profilen av den vest-antarktiske iskappen fra Amundsen Sea til de Transatlantiske fjellene. Vi ser her en mengde forankringspunkter. Vi ser også at iskappen er så tykk at den hviler trygt på steingrunn. Havet har ingen sjanse til å trenge under. I tillegg er bunnen av isen over havets nivå både 200 km og 300 km fra terminus. Dette vil i alle tilfelle stoppe havet fra å drive «undergravingsvirksomhet».



Enhver bekymring for at ismassene i Antarktis skal forsvinne de første 100000 år er fullstendig grunnløs.

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Referanser:

Dr. Don Easterbrook – senatshøring:  


Dr. Don Easterbrook: ‘Unstoppable Collapse’ of the West Atlantic  Ice Sheet is Not Happening:













søndag 15. juni 2014

Noen sitater til ettertanke.

Mannen som først formulerte den vitenskapelige metodikk, den arabiske filosof, matematiker og astronom, Abū ʿAlī al-Ḥasan ibn al-Ḥasan ibn al-Haytham, har uttalt (oversatt fra arabisk):

          «The seeker after truth does not credit any old consensus: he checks.»


Legen, filmregissøren, filmprodusenten og forfatteren John Michael Crichton  (bl. annet kjent for Jurassic Park), har skrevet følgende:

«I regard consensus science as an extremely pernicious development that ought to be stopped cold in its tracks. Historically, the claim of consensus has been the first refuge of scoundrels; it is a way to avoid debate by claiming that the matter is already settled. Whenever you hear the consensus of scientists agrees on something or other, reach for your wallet, because you’re being had.
Let’s be clear: the work of science has nothing whatever to do with consensus. Consensus is the business of politics. Science, on the contrary, requires only one investigator who happens to be right, which means that he or she has results that are verifiable by reference to the real world. In science consensus is irrelevant. What are relevant are reproducible results. The greatest scientists in history are great precisely because they broke with the consensus. There is no such thing as consensus science. If it’s consensus, it isn’t science. If it's science, it isn't consensus. Period.»

Matematikeren og datamodelløren Doug L. Hoffman (har bl. annet vært med på utvikling og innføring av høyhastighetsmetoder for sammenligning av RNA, DNA og proteinsekvenser – The Human Genome Project), har uttalt:

«The closer science looks at the real world processes involved in climate regulation the more absurd the IPCC's computer driven fairy tale appears. Instead of blithely modeling climate based on hunches and suppositions, climate scientists would be better off abandoning their ivory towers and actually measuring what happens in the real world.»

Professor i fysikk, tidligere direktør i “The American Physical Society”, Robert Lee (Bob) Park, har sagt følgende:

«In science, refuting an accepted belief is celebrated as an advance in knowledge; in religion it is condemned as heresy.»

Professor i “arktisk global forandring” ved universitetet i Helsinki, Atte Korhola, sier (oversatt fra finsk):

«When later generations learn about climate science, they will classify the beginning of the twenty-first century as an embarrassing chapter in the history of science. They will wonder about our time and use it as a warning of how core values and criteria of science were allowed little by little to be forgotten, as the actual research topic of climate change turned into a political and social playground.»

Atmosfærefysiker, professor Richard Siegmund Lindzen:

«Future generations will wonder in bemused amazement that the early 21st century’s developed world went into hysterical panic over a globally averaged temperature increase of a few tenths of a degree, and, on the basis of gross exaggerations of highly uncertain computer projections combined into implausible chains of inference, proceeded to contemplate a roll-back of the industrial age. »



Enkelte av de som representerer en alarmistisk holdning til CO2 og klima burde ikke bare lese gjennom disse sitatene, men også reflektere over meningsinnholdet.

Skulle man bruke krefter på å bekjempe virkelige katastrofer i dag, i stedet for å bekymre seg over hypotetiske katastrofer som kanskje kommer om noen hundre år, er det nok å ta av. Eksempelvis er det anslått at innendørs luftforurensning (fra matlaging ved åpen ild) forårsaker for tidlig død for over 4 millioner mennesker årlig. Dette gjelder mest kvinner og barn. Det er slike katastrofer man faktisk kan gjøre noe med.

Et ennet område man kunne sette kreftene inn på, er å oppdage, varsle og foreta mottiltak mot asteroider, kometer eller meteorer som er på kollisjonskurs mot jorda. Her burde føre-var-prinsippet gjelde, da vi har historisk erfaring med at dette faktisk er noe som kan skje  Tunguska-eksplosjonen ).



fredag 11. april 2014

Klimakirken står ikke for vitenskap!

I 2008 skrev den australske filmskaperen Ian McFadyen en artikkel om «Klimakirken». Jeg vil med dette prøve å gjengi deler av dette.

I de siste årene har vi sett overraskende gjenopptagelse av noe som man skulle anta har vært utdødd i århundrer: troen på at mennesket kan styre været. For våre tidlige forfedre virket forestillingen om at mennesket kunne påvirke elementene som ganske fornuftig. For dem var det klart at vinden, regnet, månefasene, bevegelsen av storfe og gjenfødelsen av verden i løpet av våren ble kontrollert av utenomjordiske ånder. Det å formilde disse elementene var jobben til en heksedoktor eller sjaman. Han visste hvordan man skulle berolige dem med bønn, dans, sang og offer. Etter hvert som menneskene ble mer avhengig av jordbruk, økte vannavhengigheten: sviktet vårregnet eller vårflommen i den hellige elva, ble det tilskrevet misnøye hos den styrende guddom. Da måtte man gjøre noe for å blidgjøre guden, noen ganger i form av menneskelig ofre. Hvis sjamanen ikke klarte å blidgjøre den gjenstridige guden, hendte det at offeret ble ham selv. Etter hvert som magien utviklet seg til religion og sjamaner til prester, ble naturkatastrofene mindre tillagt gudenes luner og mere knyttet til overholdelse, eller mangel på sådan, av guddommelige bud. Tørke, orkaner og flom ble sett på som straff for menneskelig umoral. Ifølge den sentrale fortellingen i jødisk tro, Det gamle testamentet, var historien om den menneskelige rase en serie for represalier for overtredelser av Guds lov. Sentral er historien om skapelsen, der Gud gir oss en perfekt verden: komplett, enhetlig og uforanderlig. Som voktere av dette ubesudlede paradis setter han to mennesker som mister sin tilstand av evig lykke ved å spise frukten av det forbudte treet. De ble dermed kastet ut av Eden og måtte slite «i sitt ansikts sved» for å overleve. Til tross for dette fortsetter menneskene å synde, og blir straffet igjen med en stor flom og sporadiske treff av ild og svovel. Forestillingen om at naturkatastrofer var straff for en kollektiv menneskelig synd, skulle vare de neste 2000 årene. Svartedauden, som drepte rundt en tredjedel av Europas befolkning, mente man kom av flere årsaker, inkludert intrigene til jøder og hekser, men ble i hovedsak sett på som en straff for tidens generelle syndighet.

Ved fremveksten av den vitenskapelige revolusjon ble troen på at naturfenomener var et resultat av trolldom eller guddommelig inngripen, sterkt redusert i befolkningen. I løpet av litt mer enn 400 år - en usedvanlig kort tid av vår sivilisasjonens levetid, ble den gamle troen på ånder, besettelse, forbannelse, trolldom, Guds vrede m.m. erstattet av medisin, kjemi, matematikk, biologi, geologi og fysikk. Til slutt, ble tanken om at menneskeheten gikk nedenom og hjem grunnet sin syndighet, tatt knekken på av Darwin. Hans «Artenes Opprinnelse» lærte oss at vi ikke var degenererte vesener, men hadde bak oss en heroisk utvikling der vi bokstavlig talt hadde kjempet oss opp av «urtids-slammet», tatt steget opp fra fiskestadiet, avansert til krypdyr og pattedyr for så å bli naturens mesterverk.

Men de gamle fortellingene lå der og ventet på sin renessanse. Selv midt i opplysningstiden tente oppdagelsen av tilsynelatende idylliske samfunn i det sørlige Stillehavet idéen blant filosofer som Rousseau, om at den opprinnelige menneskelige tilstand hadde vært en i uskyld og fred, og at denne lykksalige tilstanden hadde blitt ødelagt av sivilisasjon, industri og organisert religion. Antropologien så nesten ut til å ha gitt vitenskapelig bevis for denne historien om Edens hage. Senere, i 1950, da vitenskapen feiret noen av sine største seire -over polio, atomkjernen og verdensrommet, advarte Rachel Carson oss om de dødelige konsekvensene av DDT og andre kjemikalier i maten med boken Silent Spring. Denne boken var den første av mange som skulle vise oss menneskets skadelige påvirkning av naturen.

Først ble denne skaden sett på som et sett av individuelle problemer som behøvde umiddelbar behandling, men hver for seg. På 1960-tallet begynte man å knytte alle disse tilfellene til ett globalt syndrom. De fleste av de alternative filosofier som preget New Age kulturen i 1960 og 1970 var gjennomsyret av en forkjærlighet til alle ting som er "naturlige". Hippiebevegelsen helliget Jorda i form av Gaia, jordens gudinne, hvis "feminine" natur ble sett på som noe som prøvde å bekjempe de destruktive "maskuline" kreftene vitenskap, næringsliv og organisert religion. Denne måten å betegne jorda som en hedensk gudinne var for mytisk og mystisk til å kunne appellere til folk flest, men det underliggende konseptet, om verden som en enhet, ett gigantisk globalt og gjensidig avhengig økosystem, begynte å feste seg.

Mens problemer som forsvinnende fiskebestander, jord-saltholdighet, utryddelse av dyrearter og industriutslipp hadde vært ansett som økonomiske, landbruksmessige eller forurensningsproblemer, ble disse plutselig gruppert og knyttet sammen i begrepet "miljø"-problemer. Selv om ordet miljø ganske enkelt betyr "nabolag", eller dine nærmeste omgivelser, og kan referere til gaten du bor i, eller de personene du bor blant, ble begrepet nå synonymt med "den naturlige verden". Det kom i praksis snart til å erstatte ordet natur, med sine gammeldagse assosiasjoner til botanikk og fugletitting. Det ble ytterligere forsterket ved bruk av entallsformen.

Det som tidligere ble betraktet som en rekke separate miljøer - grasmark, jungel, skog, ørken ble plutselig del av ett globalt system: Miljø - et steg opp, ikke ulikt overgangen fra "gudene" til den monoteistiske "Gud" i den gamle verden.

Ett av de viktigste resultatene av endringen i terminologien var å skape en følelse av et globalt, i motsetning til lokalt, ansvar – for ikke å snakke om – skyld. Før denne mono-sammenslåingen av miljøet, var det lett å betrakte miljøproblemer som andres. Saltholdighet og tap av matjord hadde vært betraktet som de lokale jordbrukernes feil. Tapet av regnskogen i Amazonas og nedgangen i antall tigre var på grunn av at brasilianere, indianere og asiater ønsket å benytte moderne jordbruksmetoder.

For den gjennomsnittlige pendler var disse problemene beklagelige, men ikke deres ansvar. Men under den nye miljødoktrinen, med konseptet om en global økologi, har folk som bor i Lillehammer ikke bare individuelt ansvar for utryddelse av frosker i Peru, de er også på en måte negativt påvirket av det. Vi er nå alle ansvarlig for skjebnen til den brasilianske regnskogen og Grønlands innlandsis, selv om vi bor ti tusenvis av kilometer unna. Dette fordi, ifølge miljøkatekismen, "vi deler alle jorden", og på grunn av "globaliseringen" er det vestlige "forbrukersamfunnet" uløselig knyttet sammen, økonomisk og moralsk, og vi har alle skylden for nedbrytning av miljø i utviklingsland og villmarksområdene på jorda.

Det var imidlertid fortsatt en viss fjernhet til disse miljøproblemene. Så mens den materielle velstanden fortsatte å øke i den vestlige verden og i utviklingsland, må det ha virket som en nesten uoverkommelig utfordring å overbevise allmennheten om at verden virkelig var utsatt for noen reell trussel. Vendepunktet kom i 1990-årene, da en obskur og uprøvd teori fra den tidligere delen av århundret plutselig ble hevdet å være en realitet. Teorien var at en økning i atmosfærisk karbondioksid og andre klimagasser kan føre til en økning i atmosfærisk temperatur - drivhuseffekten. Brennende tre til matlaging og kull til kraftproduksjon er kjent for å slippe karbondioksid ut i atmosfæren, slik at forskere begynte å se på meteorologiske data. Og se(!), de fant en svak økning i gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis - mellom 0,4 og 0,8 av en grad – i løpet av det tjuende århundre. Denne halvgrads-økningen var neppe statistisk signifikant - den var mindre enn feilkildene som ligger i prøvetakingen av data. I tillegg ble metodene for innsamling av data endret i løpet av perioden, men dette var nok til å få ballen til å rulle.

Den neste fasen var å lete etter fysiske bevis: og igjen fant de det. Mange av breene (men ikke alle) i Europa, og på Grønland så ut til å smelte. Selvfølgelig hadde breene smeltet mer eller mindre jevnt de siste 10 000 år siden forrige istid, da de dekket Canada og Nord-Europa. Imidlertid så det ut til at graden av smelting var økende. Man oppdaget også at utbredelsen av isen i Arktis trakk seg tilbake i forhold til vinterutbredelsen som den hadde opprettholdt i flere århundrer. De fleste geologer og klimaforskere er klar over at atmosfæriske temperaturer, istid og nedbør er kompliserte fenomener, påvirket av et stort spekter av faktorer, inkludert avstand på jorden fra solen, solstråling, omfang og type vegetasjon på jordens overflate, havstrømmer, skyer og atmosfæriske partikler. Selv reflektansen av visse mikroorganismer som blomstrer opp i havet, har innvirkning. For noen forskere ble imidlertid den grove korrelasjon mellom karbondioksidproduksjon og temperatur det som overbeviste dem om at menneskeskapt produksjon av karbondioksid er årsaken til at planeten ble varmere.

Dermed begynta man å spekulere på hva dette kunne medføre av kalamiteter. Det første forslaget var at de polare iskappene kunne smelte og dermed dekke hele kloden med vann (En merkelig forutsigelse siden det har vært tider da isen ved polene har vært nesten ikke-eksisterende, og likevel holdt kontinentene seg stort sett over vann). Andre spådommer var at den økte varmeenergi ville føre til destruktive værmønstre, inkludert tørke, flom, tornadoer, orkaner og flodbølger. Det ble også, paradoksalt nok, spådd at oppvarmingen kan føre til en ny istid. Disse scenariene var selvsagt spekulasjoner, som spådommer alltid er, men de ble fort populære å benytte i populærvitenskapelige magasiner. Dermed ble politikere og byråkrater så skremt at de begynte å sette mer penger - mye mer penger - inn i forskning på dette.

Det som er mest interessant ved debatten – og som skiller den fra andre vitenskapelige undersøkelser de siste 2 århundrene, er at i løpet av få år var det flere sentrale personer som kunngjorde at det ikke var noen debatt om saken mer. Til tross for at klimaforskere fortsatt drev og analyserte data, reviderte modeller og faktisk reviderte modelleringsmetoder, ble det proklamert offentlig at det var ikke lenger noen tvil. Det var «bevist» hinsides tvil at verden begynte å bli varmere og mennesket var å klandre. Verden går mot en stor katastrofe som resultat. Uansett kompleksiteten i klima og klimaforskning, er en ting klart: på et visst tidspunkt opphørte teorien om menneskepåvirket, global oppvarming å være en vitenskapelig hypotese som skal testes over tid, og gikk i stedet over til å bli et dogme.Faktisk er dette den kritiske trosartikkel som til slutt har låst alle miljøspørsmål sammen i en overordnet doktrine. Dette har som resultat at dogmet nå er etablert som den offisielle religionen i de vestlige samfunn. Dersom noen synes dette er en vill, retorisk karakterisering, bør man betrakte noen egenskaper ved denne religionen.


Symbolikk og Ritualer.

 Religion er sterkt avhengig av seremonier som ikke har noe målbart resultat, men gir en følelsesmessig tilfredsstillelse, forener de troende og forsterker troen. I tidligere tiders samfunn var de viktigste symbolske handlingene offergaver til guden(e). Det var drap og brenning av dyr, noen ganger folk (jomfruer var populære offerobjekter i enkelte samfunn), på alteret for å berolige det overnaturlige vesenet. I den vestlige verden er det snakk om å kutte i CO2-utslipp, selv om dette ikke vil ha noen målbar effekt på globale karbondioksidnivået. I Norge slipper vi ut langt mindre CO2 enn den årlige økningen av utslippene i Kina. Vi forbereder derfor rent symbolske offer som ikke vil ha noen praktisk effekt, men vil styrke samholdet i befolkningen i den forstand at vi gjør "noe for å hjelpe" - selv om det er faktisk ikke har noen virkning. Selvfølgelig ser religiøst troende på ritualene ikke bare som symbolske. Både bønn, nattverd, skriftemål og den siste olje er antatt å gi reelle resultater.


Martyriet.

En annen begrunnelse for våre utslippsreduserende tiltak er at det vil inspirere andre land til å gjøre det samme - en idé som er uten grunnlag overhodet. Bakgrunnen for dette henger igjen fra religiøse martyrmyter - historier hvor fromme troende ble grusomt torturert og drept, men aldri fornektet sin tro. I disse historiene blir ikke bare martyrene belønnet med spesielle privilegier i himmelen, men folk som bevitnet forfølgelsen ble så imponert over martyrenes tapperhet og fromhet at de blir inspirert til å la seg omvende. Til tross for kirkens spesielle syn på martyrer, er det ingen bevis på at deres død noen gang har gitt økt rekruttering. Det er langt mer sannsynlig at det å se kristne spist av løver nettopp virket avskrekkende.


Forbannelse og syndsforlatelse.

Miljøvernere forkynner at folk kan bare hindre global katastrofe ved å endre sin atferd. Gitt at det er den minste sannsynlighet for at industrilandene ikke vil redusere utslippene i noen betydelig grad, er sannsynligheten for at vi får en varmere jord uunngåelig, uavhengig av alle forsøk på å hindre det. Dette skulle tilsi at vi bør ha en back-up strategi for å håndtere en varmere verden hvis forsøk på å reversere oppvarmingen feiler. Eksempelvis må man være forberedt på å flytte noen byer, bygge murer mot havet og utvikle nye plantearter.

Det merkelige er at (eller kanskje ikke merkelig i det hele tatt) miljøvernere er motvillige til å diskutere adaptive snarere enn forebyggende strategier. Retorikken er at vi ikke har noe alternativ, må vi redusere forbruket av fossilt drivstoff ellers vi står overfor katastrofe.

Dette er en merkelig innstilling siden, gitt den uendelig store utfordringen det er å redusere energiforbruket, vil det vel være sannsynlig at det til slutt er billigere for verden å tilpasse seg varmere klima i stedet for å prøve og forhindre klimavariasjoner - spesielt når selv de største anstrengelser i den retning har god sjanse til å mislykkes. Miljøforkjemperne nekter konsekvent i å lukte på ideen om tilpasning. Grunnen er enkel: de frykter at hvis folk begynner å diskutere måter å tilpasse seg klimaendringene, spesielt hvis de begynner å tenke at det kan være lettere å tilpasse seg enn å redusere klimagassutslippene, vil følelsen av at det haster, avta. Da vil folk kanskje begynne å lure på om de kan være i stand til å komme seg gjennom krisen uten å endre sin atferd i det hele tatt

Den største marerittet til environmentalistene må vel være om økonomene begynner å argumentere for at vi må grave mer kull og pumpe mer olje for å få den energien som trengs for å tilpasse oss klimaendringene – flytte byer, transportere vann til byer, bygge diker, flytte industri og jordbruk osv. Det er derfor en viktig del av miljøkampen å insistere på at det ikke finnes noen måte å takle eller overleve klimaendringene. Som det middelalderske begrepet helvete, fremstilles klimaendringene som noe som vil gi oss overnaturlige nivåer av lidelse uten mulighet for flukt eller syndsforlatelse. Dette er grenseløse overdrivelser. Til tross for at vi mangler empirisk bevis, spås det at vi vil få ødeleggelser som omfatter hele verden, drepende stormer, global hungersnød, flom, epidemier, sykdom og andre katastrofer av - tør jeg si det - bibelske proporsjoner.

Samtidig som de kraftig hevder at tilpasning ikke er et alternativ, understreker de også at uansett hvor håpløst det virker, kan problemet løses bare vi går sammen og reduserer utslippene.

Dette er fordi hensikten med klimakampanjene ikke å finne måter å håndtere endringene på, men å skremme folk til å endre sin atferd. I likhet med kirken, der de vet hvor viktig det er at folk ikke når et punkt der de gir opp håpet og sier "Jeg er forbannet uansett, så jeg kan like godt nyte det å være en synder." Dette er tilsvarende som da kirken forkynte helvetets grusomheter, men samtidig argumenterte for at det var aldri for sent å bli frelst.


Forfølgelsen av kjettere.

Det er selvfølgelig et stort antall forskere - seniorforskere på professornivå - som insisterer på at klimaendringsredselen både er irrasjonell og uvitenskapelig. Disse forskernes kritiske meninger blir sjelden publisert, og når de blir det, velger som regel både regjering og presse å overse slike utsagn. En naturlig grunn til dette er selvsagt at holdningen "la oss bare holde oss rolige og analysere data " ikke på langt nær har den samme dramatiske appell som "klimatrusselen er verre enn det vi først trodde!". En annen, kanskje mer bekymringsfull grunn er at når det gjelder temaet klimaendringer, har mange miljøvaktivister beveget seg fra å være bekymret og over til å bli militante. De uttrykker regelrett raseri mot alle som stiller spørsmål ved "virkeligheten" ved klimaendringer. Vitenskapelige skeptikere blir nå stemplet som "klimafornektere" av fanatikerne. Det er tydelig at sammenligningen med Holocaustfornektere er nærliggende. Trusler om utfrysing og karrierestopp lurer i bakgrunnen. Tanken om tiltale og fengsel for folk som fornekter "klimavirkeligheten" har også vært luftet. Begrepet "klimapsykolog" har dukket opp flere steder - der det er tydelig at noen mener annerledestenkende i klimasammenheng  er mentale kasus, og bør behandles deretter. Dette er samme tankegang og metodikk som ble benyttet mot dissentere i Sovjetunionen.

Demoner er skapt.

Kristendommen har Satan og hans undersåtter. Miljøvernerne har oljeselskapene og gruvearbeidere. Dette er djevlene som gir oss en syndefull verden, som lokker svake mennesker til synd ved å tilby dem biler, lastebiler, fly og sentralvarme i snødekte vintre. Kraften til de fossile drivstoffdemonene er enorm, og de ​​jobber alltid for å undergrave det hellige arbeidet til Miljøvernere. Forskere som stiller spørsmål ved klimaendringshypotesen er "talspersoner for energiselskapene" eller "i lomma på Big Oil". De er med andre ord Satans verktøy.


Kreasjonisme.

 For å illustrere forfallet i verden er det først nødvendig å forklare hvordan verden "bør" være. I den jødisk - kristne mytologi var den perfekte, ubesudlete verden Edens hage. For miljøaktivistene var det verden før den europeiske utforskning startet. Som ved Kreasjonismen antar miljømytologien at vi har en verden som ble skapt der alle dyr, planter og mennesker ble tildelt hver sine plasser på kloden. Hver art ble plassert i sin egen naturlige nisje hvor den levde i symbiotisk harmoni med andre skapninger i det økologiske systemet. Økologi blir her faktisk en form for "intelligent design" der perfekte biologiske systemer er dannet med intrikat balanserte sammenhenger mellom biota og terreng. I miljøaktivistenes historiefortelling ble denne perfekte verdenen ødelagt da folk - det vil si, europeere, invaderte andre land og tok med seg hunder, katter, kaniner, rever, spurver og ugress (interessant nok blir urfolk ikke betraktet som inntrengere, selv om de kom til sine ulike habitater lenge etter de økologiske systemene var dannet og senere påvirket disse systemene, fordi de har fått rollen som "voktere" av landet. De er Adam og Eva i denne moderne myten om "Edens hage").

I Australia er "importerte" arter forhatte fordi de konkurrerer med "innfødte arter" (teknisk sett er vel alle dyreslag født i Australia). Her er det drastiske soneinndelinger, og i enkelte områder får man ikke ha hunder og katter. Plagene som kaniner og padder (cane toads) medfører, har blitt behandlet som nasjonale kriser. Denne bekymringen for tapet av "innfødte" habitater på grunn av arter som "ikke hører hjemme" - en beskrivelse noen ganger også omfatter europeere - er basert på enviro-kreasjonistens forestilling om at de økologiske systemene i verden er statiske systemer som skal bevares. I den virkelige verden er alle økologiske systemer i en tilstand av konstant forandring, og har alltid vært det, etter som nye arter blir innført, eller blir utryddet gjennom geologiske endringer, klimaendringer, luftbårne frø, migrasjon av dyr og overføring av sykdommer. Millioner av arter har forsvunnet siden livet begynte på jorden, og millioner flere vil utvikle seg i årtusenene som kommer. Artsdannelse, som ikke er noe annet enn genetisk differensiering forårsaket av utvalgsfaktorer, er en pågående prosess. Likevel uttaler miljøaktivistene seg som om evolusjon og artsdannelse er noe som bare har skjedd i det siste.


Opprettelsen av presteskap.

Forskere, som lenge var mistenkeliggjort grunnet sin tilknytning til bomber, plantevernmidler og insektmidler, har prøvd å bøte på dette ved å varsle oss om den skaden vi (merkelig ikke de) har påført kloden. I klimakrisesammenheng har de dukket opp, for en gangs skyld, som «The Good Guys» i øynene til den nye, «grønne» middelklassen. Etter at de i mange tiår har blitt betraktet som sjakkbrikker i hendene på "Big Business" og det "militær-industrielle kompleks", blir de nå betraktet som sannhetssøkerne. De er tolkerne av utilgjengelige data og er troverdige autoriteter på tolkning av komplekse systemer. De er til og med gitt profetisk makt slik at de på en trygg måte kan forutsi hvordan klimaet vil bli femti til hundre år inn fremtida.

På samme måte som middelalderske prester med sine hellige skrifter, leverer forskerne prekener basert på data menigheten sjelden får se. Middelalderens bibler ble skrevet på latin og lenket til prekestoler og var dermed utilgjengelig for den alminnelige person. Menigmann hadde ingen anelse om hva Skriften faktisk sa. De måtte stole på at prestene leste den og tolket den riktig. Muligheten for at prestene kom med sine egne religiøse og politiske fordommer var åpenbart til stede. I dag er det tilsvarende, menigmann har ingen metode til å finne ut om forskerne tolker dataene riktig eller ærlig. Man må bare tro på det de sier! Dette er en farlig situasjon. Hvor mange er det som skjønner at spådommer om klimaendringer er basert på "modeller", det vil si simuleringer av værsystemer og havstrømmer kjørt på datamaskiner? Disse modellene er basert på algoritmer ( AlGore-itmer ? ). Dette er matematiske formler som forsøker å etterligne ekte naturlige prosesser. En av tidenes titaner innenfor meteorologien, Edward Lorenz, som døde for noen år siden, viste at fordi klimaet er et kaotisk system kan ingen matematisk modell noensinne forutsi langsiktige resultater. Dette fordi selv de mest mikroskopiske variasjoner i inngangsdata kan produsere vilt forskjellige utfall i beregningsresultatet (sommerfugleffekten). Og likevel finnes det mennesker i dag som innbiller seg at klimamodellørene klarer å spå temperaturene førti år frem i tid.


Messias og helgener.

På toppen av slike religiøse hierarki finnes de med en direkte linje til Gud. I dette tilfellet er det kjendisforskere og økonomer som Tim Flannery, Nicholas Stern og nå Ross Garnaut, som skriver bøker og gir oss massive rapporter (evangeliene) som forutsier jordklodens skjebne. Har vi en klimaets Messias? Al Gore, selvfølgelig. Han har turnert kloden og formant syndere til å omvende seg før det er for sent, for så å følge læren til Gaia. Gore har selvfølgelig valgt å brukte den moderne verdenens favorittmedium, filmen, for å spre sitt budskap. Selv om film er følelsesmessig kraftig, er mediet ganske utilstrekkelig til å håndtere store mengder kompleks informasjon. Gore var selvsagt ikke opptatt av vitenskapelig kompleksitet, men konsentrerte seg om å den følelsesmessige påvirkningen.


Integrering i Utdanning.

Kristendommen har vedlikehold seg selv ved å starte skoler og integrere seg i undervisningen av elever/studenter. I dag hamrer dagens lærere ubønnhørlig på omsorg for miljøet og organiserer aktiviteter for å lære barna til å tenke og handle "grønt". Global oppvarming blir undervist som et vitenskapelig faktum med ødeleggelsen av planeten som en trosartikkel. Ved klimatoppmøter har man sett grupper av skoleelever som holdt plakater med krav om at politikerne skulle gi dem en "garanti" for at de ville få et "stabilt" klima løpet av sin levetid. Da klimaet aldri har vært et stabilt system, er dette å forlange i overkant mye.


Integrering i hverdagen.

I et hengivent kristent eller islamsk samfunn krydres hverdagen av religiøse skikker og ikonografi. Religiøse symboler er i overflod til stede på vegger, på bygninger, i smykker eller på trykt materiale og bønner, ved besvergelser og forbannelser ytret i løpet av dagen. I dag er den "grønne" bevisstheten allestedsnærværende. Nasjonale kampanjer for å bevisstgjøre alle (samt gi oss dårlig samvittighet) på vårt "CO2-fotavtrykk". Gass og elektrisitets-regninger forteller oss lydig hvor mye forurensning vi har hatt ansvar for i dag. Tilsvarende informasjon møter vi på produktetiketter, bilreklamer, vaskemidler, ja selv forsikring annonseres som "miljøvennlig". Det finnes til og med en sjampo-reklame som påstår at siden sjampo er laget av grønnsaker i stedet for råolje, vil det bidra til å spare miljøet. Hvordan blir aldri forklart.


Korstogene.

Som nevnt ovenfor, magiske praksiser og religiøse organisasjoner kom først og fremst til gjennom angst. Angst for at regnet ikke skulle falle, vårflommen i elva ville kanskje ikke komme, kyrne ville ikke kalve og/eller kornet ville ikke modnes. Angst har blitt utnyttet av sjamaner og prester i tusenvis av år til å manipulere folk til å utføre ritualer, å ofre seg, og aller viktigst, opprettholde et presteskap som skal «beskytte» dem mot forestående katastrofer. Angst kan også utnyttes til å starte kriger.

Politikere benytter ofte klimaendringer som brekkstang i forsøk på å lokke velgerne til sitt parti. Tidligere var det trusler som kommunistisk infiltrasjon, invasjon fra Sovjet/Kina og skyhøye kriminalstatistikker som ble brukt som drivstoff i politiske kampanjer. Politikere med ambisjoner har i dag valgt ut trusselen om klimaendringer som sin hovedtrussel, en trussel som er vel så innbilt som de ovennevnte. Klimaendringer er ideelt å utnytte til politiske formål på grunn av værets iboende kaotiske natur. Sjelden går en måned uten at en flom, tornado, tørke, hetebølge, snøstorm, orkan eller haglstorm oppstår ett eller annet sted i verden. Så det er alltid mulig å «plukke» en hendelse som synes å bekrefte at verdensværet er i endring til det verre. Og det fine ved meteorologiske data er at, som ved idrettsprestasjoner, nesten hver eneste hendelse kan karakteriseres på en eller annen måte som "enestående" eller "rekordsettende" bare ved å velge de riktige parameterne. Det er lett å si når en sak blir brukt til politiske formål, fordi det ikke vil bli behandlet som politisk sak, men som begrunnelse for et korstog. Korstoget mot CO2.

*


I løpet av 50 år har klimakirken oppnådd hegemoni, politisk påvirkningsmakt og moralsk autoritet som kun den kristne kirken hadde tidligere. Sirkelen er sluttet, vi har beveget oss fra tilstanden slik den var før opplysningstiden, der vi ble styrt av en offisielt godkjent religion som var dogmatisk, inkvisitorisk og apokalyptisk, til det vi har i dag, der aktivistforskerne utgjør presteskapet og grønt er renhetens farge. Det sentrale ikon er ikke Jesu lidelse på korset, men bildet av en planet som tortureres og dør for våre synder.


----------------------------------------------------


Vedlegg:


Link til artikkelen "Klimapsykolog - hva i all verden er det?"