mandag 29. februar 2016

Noen av menneskene bak utviklingen av mikrodatamaskinen

Innledning



Mange vet i dag hvem Bill Gates er. Grunnleggeren av Microsoft har bygd opp en formue fordi han var på rett sted til rett tid. Selvsagt er det ikke nok å være til stede i riktig tidsepoke. Bare noen få enkeltpersoner skjønte at tiden var moden for den utviklingen som skulle gi oss hjemmedatamaskinen. Enda færre hadde bakgrunnskunnskapen som skulle til for aktivt å starte denne prosessen. Bill Gates og Paul Allan var 2 slike personer. Paul Allan er ikke så kjent som Bill Gates, men det var han som sammen med Bill Gates grunnla og bygde opp Microsoft.

Det teoretiske grunnlaget for utviklingen var lagt langt tidligere. Mange gir den franske tenkeren Blaise Pascal (1623 – 1662) æren for dette. Det ble laget en maskin av matematikeren Blaise Pascal i 1642. Den ble kalt "Pascaline". Maskinen kunne addere og subtrahere.

Pascaline



Tyskeren Gottfried Wilhelm von Leibniz (1646 – 1716) fikk bygget en kalkulasjonsmaskin. England fortjener også en del av æren, her med Charles Babbage (1791 - 1871) og Ada Byron (1815 – 1852). Begge disse arbeidet med en kalkulasjonsmaskin, dog uten at samtiden mente den kunne brukes til noe nyttig.


Iren George Boole (1815 – 1864)  utarbeidet noe som senere ble kalt Boolsk algebra, og baserer seg på bruk av det binære tallsystemet. 

Den svenske handverkeren George Scheutz (1785 – 1873) bygde sammen med sønnen sin, Evard (1821 – 1881) en difference engine. Den sto ferdig i 1853. Dette blir i av mange betraktet som den første vellykkede, mekaniske kalkula­sjons­maskinen.

 

Maskinen til Georg og Edvard Scheutz

Amerikaneren Herman Hollerith (1860 – 1929) søkte i 1884 om patent på den første hullkortmaskinen. Den baserte seg på å lese inndata ved hjelp av hullkort. I hullene oppsto det i lesemaskinen elektrisk kontakt, som så ble benyttet til å øke et elektromekanisk telleverk. Maskinene hans ble først benyttet til hjelp ved å utarbeide dødelighetsstatistikk i New Jersey, 1887.  Ved folketellingen i USA i 1890 vant Hollerith i konkurranse med andre når det gjaldt å behandle data raskest (Folketallet ble forøvrig fastslått til 62 622 250). Hollerith grunnla firmaet Tabulating Machine Company (1911) som raskt ble omdøpt til Computer Tabulating Recording Company (1911). I 1924, etter at Hollerith hadde sluttet, skiftet firmaet navn på nytt, og er senere kjent som International Business Machines Corporation (IBM).

Hullkort fra 1890

Vi var nå i gang med en utvikling som ga oss store, kostbare maskiner. Denne utviklingen skjøt særlig fart under andre verdenskrig, og vi fikk elektroniske kalkuleringsmaskiner, der nøkkelkomponentene var radiorør. Lengst fremme i denne utviklingen var USA, England og Tyskland.  På slutten av 1940-tallet ble det imidlertid gjort en epokegjørende oppfinnelse, noe som skulle lede til en mulighet for å bygge elektronikk langt billigere og mer komprimert enn tidligere. I de etterfølgende kapitlene skal jeg prøve å gi bakgrunnen for utviklingen som dermed førte til hjemmedatamaskinen. Det finnes mange pionerer, og vi skal her ta for oss noen av de viktigste.

Kretskort fra fire forskjellige datamaskiner bygd mellom 1940 og 1960, med de vakre navnene ENIAC (til venstre), EDVAC, ORDVAC og BRLESC-I. Legg merke til hvordan størrelsen allerede da var på vei nedover.



Transistoren – den grunnleggende byggeklossen.

Verdens første transistor









I Bell Telephone Laboratories gjorde man i 1947 en observasjon som skulle starte en revolusjon i elektronikkbransjen. Observasjonen var at når man la elektriske signaler på kontaktene til et germaniumkrystall, kunne man få en utgangseffekt som var større enn det man sendte inn. Det er i hovedsak tre personer som er nevnt i samband med denne oppdagelsen, sjefen sjøl, William Shockley, samt hans to medarbeidere, John Bardeen og Walter Brattain.

I 1951 la de frem et teoretisk grunnlag for hva som skjedde i krystallet, men viktigst, de kunne presentere en ganske robust signalforsterker, senere kjent under navnet junction transistor.
I 1956 mottok alle tre nobelprisen i fysikk.


William Bradford Shockley (1910 – 1989) var født i London, men utdannet ved Palo Alto Military Academy og Hollywood High School i California. Interessen for fysikk ble vekket av en nabo som underviste ved Stanford Universitetet. Han tok sin Ph.D. grad ved M.I.T. i 1936. Etter utdannelsen startet han karrieren ved Bell Telephone Laboratories og ble der fram til 1955. I 1956 ble han finansiert av Beckham Instruments, Inc, slik at han kunne  starte opp  Schockley Semi-conductor Laboratory i California. Her ansatte han en gruppe unge forskere som skulle hjelpe ham i å få til en overgang fra germanium til silisium som grunnlagsmateriale i transistorer. Silisium er lettere tilgjengelig enn germanium, og tåler høyere temperaturer.

Arbeidet framover var ikke problemfritt. Medarbeiderne til Shockley beretter om paranoide trekk ved mannen. Dette ga seg utslag i form av sjekking og dobbeltsjekking av laboratorieresultatene. Det som fikk begeret til å flyte over for mange, var at han innførte tvungen løgndetektortest for alle ved laboratoriet. Det ble opprør, og mange av de ansatte ble tvunget til å finne seg an annen arbeidsplass. Disse”opprørerne”, ledet av Gordon Moore,  startet da et nytt firma, Fairchild Semiconductors, finansiert av Fairchild Camera & Instrument Corp. Her fortsatte arbeidet med å fremstille komersielle transistorer basert på silisium. Hovedkonsernet Fairchild viste seg etter hvert å være nokså lunkent innstilt til halvledervirksomheten, så  i 1968 pakket Gordon Moore og Bob Noyce sammen sakene sine og stiftet  et nytt firma, Intel.

Shockley hadde i mellomtiden gitt opp målsettingen fra 1956 om å produsere silisiumbaserte transistorer og ble i 1963 ansatt ved Stanford. Her så det ut som han skiftet fagområde, for han begynte å arbeide med et fagområde han kalte dysgenics. Her benyttet han seg av data fra den amerikanske hærens IQ-tester – hvor han konkluderte at afrikanskættede amerikanere var  mindre intelligente enn kaukasier. På dette grunnlaget hevdet han også at egne opplæringsprogram for svarte ville være bortkastet. I tillegg foreslo han frivillig sterilisering av alle med IQ under 100. På toppen av dette donerte han sperma til en såkalt Nobel-spermbank for genier. Dette provoserte mange, og hans forskning ble sammenlignet med nazistenes genetiske eksperimenter.



Mikroprosessoren.

Etter oppfinnelsen av transistoren, skjedde en naturlig utvikling i retning av miniatyrisering. Ikke minst romfartskappløpet presset fram denne utviklingen. Her var det ønskelig å klemme sammen mest mulig elektronikk til lavest mulig vekt med minst mulig effektforbruk. Integrerte kretser var et naturlig neste skritt. I 1971 kom 2 produkter som satte fart i den utviklingen vi kjenner til i dag:

  • Den første kommersielle mikroprosessor.
  • Disketten.
Busicom var et japansk firma som produserte elektroniske kalkulatorer. Den harde konkurransen i markedet gjorde at de så seg om etter muligheter til å få et forsprang på konkurrentene. Utviklingen av MOS LSI (storskala integrerte kretser) var det som hadde satt fart i utviklingen av kalkulatorene, og Busicom tok nå (1969) kontakt med Intel fordi de hadde hørt at Intel hadde den raskeste teknologien med størst pakketetthet av elektroniske komponenter. 


Busicom’s første, mikroprosessorbaserte kalkulator









Det ble etablert et samarbeid mellom Intel og Busicom, der Intels representanter var Federico Faggin, Ted Hoff og Stan Mazor.  Samarbeidet resulterte i at det ble utviklet 4 IC-kretser som skulle løse den aktuelle oppgaven:

  • 4001 – En 2048-bits ROM med programmerbar input-output port.
  • 4002 – En 4-registers x 20-lokasjons x 4-bit RAM datahukommelse.
  • 4003 – Et statisk shift-register med seriell input og seriell/parallell output.
  • 4004 – En 4-bits CPU-krets.


Federico Faggin, designeren av 4004-kretsen















Designeren av 4004-kretsen, Federico Faggin, fikk opprinnelig etset signaturen F.F. inne i  CPU-  Chipen. Senere ble signaturen flyttet til kanten. Andre utviklere har  imitert denne vanen etter ham.




På slutten av 1969 tok firmaet Computer Terminal Corporation (senere Datapoint) kontakt med Intel for å få hjelp med byggingen av en bipolar memory-chip. Denne kretsen skulle samarbeide med CTC’s lille, spesialbygde CPU. Arkitekturen var 8-bits, men ellers svært lik 4004-arkitekturen. Intel fikk overbevist CTC at man kunne få hele CPU-en pakket inn i en integrert krets. Hal Feeney ble satt til å utføre dette arbeidet, sammen med de ovennevnte herrene Hoff og Mazor. Arbeidet startet flere måneder før man kom i gang med utviklingen av 4004-kretsen, og kunne således ha vært den første mikroprosessoren. Feeney fikk ikke noen ”dreis” på utviklingen, så hele prosjektet ble stoppet etter noen måneder. Etter at Faggin hadde fullført utviklingen av 4004-prosessoren, gikk man i gang på nytt. Med Faggin som konsulent, ble også dette prosjektet vellykket fullført.

Sommeren 1971 fikk Faggin ideen til 8080-kretsen. Han definerte arkitekturen, instrukssjonsettet og hoved-designen. Så ble det 9 måneder med intens lobbyvirksomhet innad i Intel, før han fikk overbevist ledelsen om at prosjektet var levedyktig. Denne forsinkelsen kunne resultert i at Motorola hadde overtatt ledelsen i CPU-utviklingen med sin 6800-krets.
Selve utformingen av 8080-kretsen ble foretatt av Masatoshi Shima (sjefsingeniøren til Busicom), under ledelse av Faggin. Utviklingsperioden strakk seg over 15 måneder fra 1972–74. 

Fra Intelmuseet. Her står det bl. annet:  Marcian E. "Ted" Hof Inventor of the microprocessor


Faggin følte seg til tider frustrert over beslutnings­prosessene i Intel, og startet derfor i 1974 firmaet Zilog. Intel prøvde i ettertid å straffe ham ved å frata ham æren for sine bidrag til Intels produkt-portefølje. Derfor er det flere kilder som gir Ted Hoff den største kreditt for utviklingen av disse komponentene. 





Tidslinje for introduksjon av de første mikroprosessorene


       År                       Navn/Type                                        Kommentar

1971
Intel 4004
2300 transistorer, kunne utføre 60000 operasjoner i sekundet, adresserte 640 bytes hukommelse og kostet $200
1972
Intel 8008
Kunne adressere 16k x8 bit memory, 48 instruksjoner. De første hadde en klokkefrekvens på 500 kHz
1974
Intel 8080
Forbedret 8008. Ble snart standard i dataindustrien. 2 MHz klokkefrekvens
1974
Motorola 6800
8-bits-prosessor. 1MHz klokkefrekvens
1975
MOS Technology 6502
8-bits-prosessor. Tankegangen bak denne var forløpere til RISC-prosesoren. Mye billigere enn 8080 og 6800. Ble derfor svært populær. Ble blant annet brukt i Commodore 64, Atari 2600, Famicon/NES og Apple I og II
1976
Zilog Z80
8-bits-prosessor. Denne ble, med avledninger blant de mest benyttede mikroprosessorer (sammen med 6502-familien) fra sist på 1970-tallet til midten av 1980-tallet.
1978
Intel 8086
16-bits-prosessor. Ble vel kostbar i begynnelsen
1978
Intel 8088
8-bits-prosesor som for øvrig var kompatibel med 8086
1982
Intel 80286 (også markedsført under navnet iAPX 286)
16-bits-prosessor. Ca. 134000 transistorer. Kunne i store trekk benyttes på programvare skrevet for 8086 og 8088 prosessorer
1985
Intel 80386 (også kjent som i386 eller bare 386)
32-bits-prosessor.De første utgavene hadde 275000 transistorer. Senere varianter av denne ble benyttet i mobiltelefoner som BlackBerry 950 og Nokia 9000. Klokkefrekvens opp til 33 MHz.
1987
Sun SPARCH
RISC-prosessor. 32/64-bits-prosessor. Åpen arkitektur, dvs. at flere kunne produsere cpu-en. Texas Instruments, Atmel, Cypress Semiconductor og Fujitsu.
1988
Intel 80386SX
16-bits databus. Kunne max. Adressere 16MB hukommelse – som 80286. Ment å skulle ta markedet fra 80286.
1989
Intel 80486 (også kjent som Intel 486 eller i486)
Veldig lik i386, men med noen ekstra instruksjoner. Nytt var en innebygd regneprosessor.
1991
AMD AM386
100% kompatibel klone med Intel 80386. Gjorde AMD til en seriøs konkurrent til Intel. Klokkefrekvens 20 til 40 MHz. Billigere enn Intels tilsvarende prosessor.
1993
Intel Pentium (i586)
I følge tidligere navnesetting skulle denne hete Intel 80586 (eller i586). Klokkefrekvensene var i området 60 – 66MHz.

Etter denne tid er det stort sett AMD og Intel som har fortsatt konkurransen. Det virker som Intel hele tiden har hatt et lite overtak når det gjelder teknologi, men dette er kompensert av AMD ved å holde litt lavere priser på produktene.

For telefoner er det dog mange andre prosessorprodusenter inne i bildet, f.eks. Qualcomm (Snapdragon), Nvidia (Tegra), Intel (Z2580), Samsung (Exynos), Apple (A6 og A7), Motorola (X8), Broadcom (BMC21664), HiSilicon (K3V3) og MediaTek (MT6592).










Fra Qualcomm Stadium i San Diego




Selve datamaskinene

På nettstedet http://www.oldcomputers.net ligger en oversikt som viser tidslinjen for utviklingene av de forskjellige små datamaskinene. Den første som virkelig var tilgjengelig for menigmann ble utviklet i 1974 og kom i salg i 1975; "MITS Altair 8800".



Additional Altair cards available from MITS:
Functionkit priceassembled
1K static RAM$97$139
2K static RAM$145$195
4K dynamic RAM$195$275
Serial interface$119$139
Parallel interface$92$114
Cassette interface$128$175

"Micro Instrumentation Telemetry Systems (MITS) var det første firmaet som tilbød datamaskin-byggesett på markedet. For $439 fikk du både byggesett, strømforsyning og et detaljert instruksjonssett for byggingen. På den tiden fantes det ikke tastatur som kunne kobles direkte til maskinen. Skulle man legge inn program i maskinen, måtte man benytte bryterne på frontpanelet, noe som gjorde programmeringen både tungvint og tidkrevende.

Det ble fort klart at man måtte kunne lagre data og hente data på en mer hensiktsmessig måte enn å vri på brytere. Derfor måtte maskinen kobles til ytre enheter. For å kunne gjøre dette, måtte maskinen ha såkalte "serielle interface". Kassett og teletype med hullband var mest brukt den første tiden.

IMS Associates, Inc i San Leandro, California, kom i august 1975 med IMSAI 8080, som ble en sterk konkurrent til Altair. Funksjonene var omtrent de samme for begge maskinene.



IMSAI 8080
Announced:August 1975
How many:Around 20,000
Price:US $931 assembled
US $599 as a kit
CPU:Intel 8080A, 2.0 MHz
RAM:64K max
Display:front panel LEDs
Controls:front panel switches
Expansion:card-cage w/ S-100 bus
Storage:optional cassette or
floppy drive
OS:CP/M, BASIC

I filmen "Wargames" ble IMSAI 8080 benyttet, men den hadde diverse ekstrautstyr tilkoblet. 








Dataskjerm






I 1976 startet både MITS og IMSAI å lage diskettstasjoner til maskinene sine. Dette for å lette innhentingen av programvare og data. For at datamaskiner skal kunne fungere mot eksterne enheter som hukommelse, tastatur, skjerm, diskett og andre enheter, kreves det at man laster inn et operativsystem på maskinen. På denne tiden fantes slike bare for store datamaskiner, ikke for mikroprosessorbaserte maskiner. Blant de første forsøkene på å få mikromaskinene til å fungere på fornuftig vis, var å utvikle et programmeringsspråk, BASIC (Beginners All-purpose Symbolic Instruction Code), som kunne lastes inn i mikromaskinene. Data-studenter hadde allerede vært utsatt for dette programmerings­språket som så dagens lys i 1964 ved Dartmouth College i New Hampshire. Dette var utviklet for bruk på minimaskiner av herrene John G. Kemeny og Thomas E. Kurz.

Da Altair og IMSAI kom på markedet, var det flere som ønsket at man kunne benytte tilsvarende programvare til disse maskinene. Paul Allen hadde kjøpt januarutgaven, 1975, av Popular Electronics, der Altair ble demonstrert. Han viste dette til Bill Gates, og de ble enige om å lage en versjon av BASIC interpreterende verktøy til disse nye maskinene. Bill Gates tok kontakt med MITS og lovet (typisk selger: lover og lyger) å levere et ferdig produkt i løpet av 8 uker. I og med at verken Gates eller Allen hadde tilgang til en av de nye mikromaskinene, virket det nesten som de hadde tatt seg vann over hodet. De fikk hjelp av Monte Davidoff til å utvikle programvaren på en programemulator kjørt på en PDP-10 minimaskin. Det ferdige produktet ved navn "Altair BASIC" ble levert på hullband og opptok 4 KB hukommelse.











Diskett (Floppy Disk)



Patentet på disketten var det Yoshiro Nakamatsu som hadde. Dette daterer seg helt tilbake til 1950. Han fikk imidlertid ingen av datidens firma til å vise interesse i å utvikle disketten, så patentet ble solgt til IBM.

Den fysiske utviklingen av disketten var det IBM-ingeniører ledet av Alan Shugart som fikk til. Dette var en 8" fleksibel plastikk-plate dekket med jernoksid. Data ble skrevet inn og lest ut igjen fra overflaten til disketten.
De første diskettene ble kun benyttet av IBM-stormaskiner under oppstart for å laste mikrokoder inn i kontrolleren (MERLIN – IBM 3330) til magnetplatestasjonen(e). På en måte kan man si at disketten erstattet hullkort ved denne operasjonen.

An Wang var en entreprenør som produserte småmaskiner, hovedsakelig innrettet mot tekstbehandling. Han var på utkikk etter et fysisk mindre lagringsmedium enn 8" disketten. 3 personer, An Wang, Jim Adkisson og Don Massaro satt i en bar og diskuterte problemet. Hvor stor måtte den nye disketten være? Wang kikket på servietten under drinken sin og konstaterte at "dette er den rette størrelsen". Beskrivelsen gikk videre til Alan Shugart som utviklet 5 ¼"-disketten i 1976 til Wang Laboratories.


Sony slapp 3 ½"-disketten på markedet i 1981. I motsetning til de større diskettene, var denne innelukket i stiv plastikk, men den gikk likevel under navnet "floppy disk".
















Den første tiden kunne diskettene bare benyttes på den ene siden, men firmaet Tandon introduserte dobbeltsidig diskett i 1978. Dermed doblet også kapasiteten til disketten.



Den historiske utviklingen av disketten (hentet fra Wikipedia)


Disk format
Year introduced
Formatted storage capacity
Marketed capacity
8-inch: IBM 23FD (read-only)
1971
79.75 kB[25]
not marketed commercially
8-inch: Memorex 650
1972
175 kB
1.5 megabit unformatted
8-inch: SSSD
IBM 33FD/Shugart 901
1973
237.25 kB
3.1 megabit unformatted
8-inch: DSSD
IBM 43FD/Shugart 850
1976
500.5 kB
6.2 megabit unformatted
5¼-inch (35 track) Shugart SA 400
1976
87.5 kB
110 kB
8-inch DSDD
IBM 53FD / Shugart 850
1977
980 kB (CP/M) – 1,200 kB (DOS FAT—later MSDOS FAT)
1.2 MB
5¼-inch DD
1978
360 or 800 kB
360 kB
5¼-inch Apple Disk II (Pre-DOS 3.3)
1978
113.75 kB (256 byte sectors, 13 sectors/track, 35 tracks)
113 kB
5¼-inch Atari DOS 2.0S
1979
90 kB (128 byte sectors, 18 sectors/track, 40 tracks)
90 kB
5¼-inch Apple Disk II (DOS 3.3)
1980
140 kB (256 byte sectors, 16 sectors/track, 35 tracks)
140 kB
3½-inch HP single sided
1982
256×16×70 = 280 kB
264 kB
5¼-inch Atari DOS 3
1983
127 kB (128 byte sectors, 26 sectors/track, 40 tracks)
130 kB
3-inch
1982
360 kB
125 kB (SS/SD),
500 kB (DS/DD)
3½-inch SS (DD at release)
1983
360 kB (400 on Macintosh)
500 kB
3½-inch DS DD
1984
720 kB (800 on Macintosh, 880 KB on Amiga)
1 MB
5¼-inch QD
720 kB
720 kB
5¼-inch RX50 (SSQD)
circa 1982
400 kB
400 kB
5¼-inch HD
1982
1,200 kB
1.2 MB
3-inch DD
1984
720 kB
 ?
3-inch Mitsumi Quick Disk
1985
128 to 256 kB
 ?
2-inch
1989
720 kB
 ?
2 12-inch
1986
 ?
 ?
5¼-inch Perpendicular
1986
10 MB
 ?
3½-inch HD
1987
1,440 kB (1,760 kB on Amiga)
1.44 MB (2.0 MB unformatted)
3½-inch ED
1987[36]
2,880 kB
2.88 MB
3½-inch Floptical (LS)
1991
20,385 kB
21 MB
3½-inch Superdisk (LS-120)
1996
120.375 MB
120 MB
3½-inch Superdisk (LS-240)
1997
240.75 MB
240 MB
3½-inch HiFD
1998/99
150/200 MB
150/200 MB
SD = Single Density; DD = Double Density; QD = Quad Density; HD = High Density;ED = Extended Density; LS = Laser Servo; HiFD = High capacity Floppy Disk; SS = Single Sided; DS = Double Sided


Diskettens dager er ikke talte. Her er diskett fortsatt i bruk.


Operativsystem


Det er klart at programmeringsspråket BASIC ikke tilfredsstilte alle krav man måtte ha til å kunne kommunisere med datamaskinen. Man måtte ha et operativsystem. Her kom Gary Kildall på banen. Som et kuriosum kan nevnes at faren hans hadde norske aner og mormora var fra Skellefteå i Sverige. Han var utdannet ved University of Washington og avtjente bindingstiden i forhold til militærtjenesten ved å undervise ved "Naval Postgraduate School" i Monterey (John Steinbeck har skrevet 2 noveller med handling fra Monterey: "Cannery Row" og "Sweet Thursday"), California. Interessen for datateknologi gjorde imidlertid at han fikk seg deltidsjobb ved Intel, slik at han kunne få "hands on" erfaring med 4004-prosesoren. Han tok doktorgrad i "computer science" ved University of Washington i 1972, og utviklet det første høynivå programmeringsspråk for mikroprosessorer, PL/M (Programming Language for Microcomputers).

Eksempel på slik programkode (hentet fra Wikipedia):


FIND: PROCEDURE(PA,PB) BYTE;
    DECLARE (PA,PB) BYTE;
    /* FIND THE STRING IN SCRATCH STARTING AT PA AND ENDING AT PB */
    DECLARE J ADDRESS,
        (K, MATCH) BYTE;
    J = BACK ;
    MATCH = FALSE;
        DO WHILE NOT MATCH AND (MAXM > J);
        LAST,J = J + 1; /* START SCAN AT J */
        K = PA ; /* ATTEMPT STRING MATCH AT K */
            DO WHILE SCRATCH(K) = MEMORY(LAST) AND
                NOT (MATCH := K = PB);
            /* MATCHED ONE MORE CHARACTER */
            K = K + 1; LAST = LAST + 1;
            END;
        END;
    IF MATCH THEN /* MOVE STORAGE */
        DO; LAST = LAST - 1; CALL MOVER;
        END;
    RETURN MATCH;
    END FIND;


Hos Intel fikk han låne 8008- og 8080-prosessorer, noe som han benyttet både til å lage PL/M, men også et operativsystem, CP/M ( Control Program for Microcomputers). Dette  kunne også benyttes til å styre diskettstasjoner. Han demonstrerte CP/M for Intel, men der i gården var det ingen interesse for produktet. Sammen med kona startet nå Kildall firmaet "Intergalactic Digital Research(senere "Digital Research") i Pacific Grove, California. Både IMSAI 8080 og Altair 8800 ble raskt utstyrt med CP/M. I 1981 hadde populariteten økt i så stor grad at over 3000 forskjellige datamaskinmerker benyttet seg av samme operativsystem. CP/M var blitt en industri-standard.

Det kan nevnes at Lars Monrad-Krohn etablerte Tiki Data der han benyttet en norsk variant av operativsystemet. Det ble kalt KP/M, men måtte skifte navn til Tiko for å unngå rettslig trøbbel. 

Her er sitat fra en artikkel Gisle Hannemyr har skrevet om Tiki Data og problemene rundt dette:

Valget av Z80 og CP/M var det forøvrig ikke Kontiki Data selv som sto
bak. Maskinen ble laget som en direkte respons på at Staten (KUF)
hadde bestemt at edb-undervisningen i skolen skulle baseres på innkjøp
av "standard" maskiner og at standarden var 8 bits CPUer og CP/M.
 
"Kloningen" av CP/M skapte mye PR-messig trøbbel i starten. Det å
"klone" programvare var fortsatt et ukjent begrep på den tiden (siden
har vi fått Linux som er en klone av Unix -- slik at konseptet er nå
mer anerkjent). Etter å ha testet og verifisert at CP/M-applikasjoner
lot seg kjøre under KP/M rykket databladet "Computerworld" ut med en
historie om at KP/M var en piratkopi av CP/M. Dette var en påstand som
manglet ethvert grunnlag. CP/M var skrevet i et høynivåspråk (PL/M) og
optimalisert mot Intels 8080-prosessor. KP/M var skrevet fra "skratch"
i assembly og optimalisert for en annen prosessor (Zilogs Z80). Både
fordi det er mulig å optimalisere assembly langt bedre enn
høynivåspråk, og fordi Z80 har langt flere (og bedre) instruksjoner
enn 8080 var KP/M både mer kompakt og en god del kjappere enn CP/M,
og hadde dessuten enkelte finesser som CP/M manglet.
 
Ganske raskt etter at maskinen kom på markedet dukket også advokaten
til Thor Heyerdahl opp. Han mente at "Kontiki" var et navn som
Heyerdahl satt på rettighetene til, og forlangte at maskinen byttet
navn. Etter litt fram og tilbake kom Lars Monrad-Krohn (som styrte
butikken) til at det var dårlig PR å være uvenner med Thor Heyerdahl,
og dermed endret maskinen "Kontiki-100" navn til "Tiki-100". I samme
operasjon byttet operativsystemet "KP/M" navn til "Tiko".


Mange av høgskolene og universitetene rundt om i USA var utstyrt med datautstyr fra Digital Equipment Corporation (DEC) (En av grunnleggerne av DEC var Kenneth Harry Olsen med besteforeldre fra Norge og Sverige). PDP-8, PDP-10 og PDP-11-maskinene fra dette firmaet benyttet seg av UNIX som operativsystem. De fleste som drev med programvareutvikling på mikromaskiner hadde derfor opplæring på PDP-maskiner, og kjente til UNIX. For å kunne gjøre noe fornuftig på en UNIX-maskin, måtte man skrive kommandoer i et terminalvindu (vel, den første tiden var det teletype og hullband – senere ble det skjerm, tastatur, diskett-/diskett-stasjon, tape-/tapestasjon m.m.). Her er et eksempel på bruk av en kommando for å liste ut fil- og mappe-strukturen på en UNIX-maskin (i dette tilfellet hentet fra en Linux-maskin – kommandoene er stort sett de samme):





I CP/M, og senere MS-DOS/PC-DOS hadde man et tilsvarende kommando-vindu med tilhørende kommandoer. De var imidlertid ikke de samme som i UNIX.
Kommandoene i CP/M var disse:

COPYSYS,
DATE
DEVICE
DIR
DUMP
ED
ERASE
GENCOM
GET
HELP
HEXCOM
INITDIR
LIB
LINK
MAC
PATCH
PIP
PUT
RENAME
RMAC
SAVE
SET
SETDEF
SHOW
SID
SUBMIT
TYPE
USER
XREF

En nærmere forklaring finnes her.


I CP/M (og senere MS-DOS/PC-DOS) vil en tilsvarende utlisting av filene gjøres ved å benytte DIR-kommandoen, slik:





16-bits-prosessorene gjør at livet blir turbulent for CP/M


IBM hadde på slutten av 1970-tallet oppdaget at mikroprosessorbaserte maskiner kunne ha noe for seg. For å komme raskt i gang måtte de imidlertid gå mot alle tidligere IBM-prinsipper. De skulle bare benytte standardkomponenter som andre hadde laget, ja, de ville til og med outsource produksjonen av operativsystem. De så for seg bruk av 8088/8086-prosessorer, og måtte derfor benytte 16-bits programvare. CP/M var laget for 8-bits-prosessorer. IBM kontaktet Digital Research i august 1980 i håp om å kunne kjøpe en CP/M-86. Det verserer forskjellige historier om hvorfor de ikke ble enige om en avtale, men IBM henvendte seg i stedet til Microsoft. Microsoft hadde allerede kontrakt på å levere BASIC interpreter til PC-en. I tillegg fikk Bill Gates i stand en lisensavtale på leveranse av "86-DOS", eller "QDOS" som det også ble kalt. QDOS (Quick and Dirty Operating System) av skrevet av Tim Paterson som var ansatt ved Seattle Computer Products (SCP). Han hadde brukt CP/M-håndbøkene for å få QDOS mest mulig likt CP/M. Microsoft kjøpte  rettighetene til QDOS for $50000,00 av SCP (De hadde holdt avtalen med IBM hemmelig). Det smarte trekket til Bill Gates var nå at selv om Microsoft solgte dette videre til IBM, beholdt Microsoft rettighetene til å selge produktet selv, men under et annet navn. IBM benyttet heretter navnet PC DOS 1.0, Microsoft kalte sitt produkt MS-DOS 1.0 (Microsoft Disk Operating System 1.0).

I 1981 ble Paterson ansatt i Microsoft.

 

CP/M hadde den svakheten at alle filene ble lagret på samme nivå. Der fantes ikke mulighet for å lage mapper. I CP/M 2.2 var fikk man 16 "brukerområder", men det løste ikke problemet. I tillegg fantes det ikke noe CP/M 5 ¼ " floppy diskformat, slik at de fleste datamaskin-produsentene fant på sitt eget. Dermed var det umulig å lagre ting på en type maskin for så å lese det inn på en annen type maskin uten å ha et konverteringsprogram.

CP/M hadde ingen sikkerhetsmekanisme. Alle brukere kunne lese og skrive filer etter eget ønske.

CP/M hadde heller ingen standardisert grafikk før CP/M 3.0, og da var det for sent.




Det ble likevel laget noen spill som kunne brukes på flere forskjellige maskiner. Eksempelvis kunne man benytte bokstaver og tegn som beveget seg. Ett populært spill var "Ladder". Litt av den "feelingen" kan man få, om man har en maskin med Java installert og laster ned spillet fra denne nettsiden: 



Dataprogram som gjorde CP/M populær


MBASIC



Det var først og fremst Microsoft Basic som sparket i gang interessen for mikro-datamaskinene. Her er link til referansehåndboken til MITS Altair Basic. Om man ønsker å prøve dette ut, men sitter med Windows, har Microsoft en versjon som går under Windows 10. Den kan lastes ned her:


Microsoft kalte CP/M-versjonen av Basic for MBASIC.



Eksempel på et slikt program:


10 cls
15 REM Rens skjermen
20 for i=1 to 10
 40 print i;
 45 REM Skriv ut verdien av i
50 next i
60 end


Når man utfører programmet ser utskriften slik ut:










Er man spesielt interessert finner man en versjon av PC-BASIC både for Windows (XP og nyere), OS X 10.6 og nyere for MAC og Linux/Unix m.m. Link:

http://robhagemans.github.io/pcbasic/download.html












WordStar


WordStar var det tekstbehandlingsprogrammet som fikk den suverent største markedsandelen inntil IBM fikk dreis på salget av sine PC-er, og bundlet tekstbehandlingen WordPerfect med maskinene. WordStar var laget for å gå på CP/M-maskiner, men det var gjort færrest mulig antagelser om det underliggende operativsystemet. Derfor var det mulig å porte det over på andre operativsystem.

Skjermbilde av versjon 5 (som går på 32-bits PC) av WordStar :












Menysystemet kunne tilpasses etter hvor dreven brukeren var. Her er redigeringsmenyen for noviser:



























Mer drevne brukere kunne slå av hovedmenyen, men få opp de øvrige redigeringsmenyene - som denne:























Opphavsmannen bak WordStar var Rob Barnaby. Han hadde først laget et teksbehandlings­program som ble kalt Wordmaster. Dette kunne imidlertid ikke gi utskrift til skriver – noe som var den vanlige mangelen med det som fantes av tekstbehandlingsprogram på slutten av 1970-tallet. Barnaby var ansatt i firmaet "Micropro International", og sjefen (Seymour Rubenstein – tidligere IMSAI-ansatt) ga ham i oppdrag å forbedre tekstbehandlingsprogrammet. Det tok 4 måneder med assemblerprogrammering, så var WordStar "født".  Noen IBM-venner av Rubenstein hevdet at Barnabys arbeid tilsvarte 42-manneår (etter IBM-standard).
Omsetningkurvene for WordStar steg ved introduksjonen av IBMs PC. Denne stigningen varte ved til midten av 1980-tallet. Men nå kom det en mengde tilsvarende program på markedet, som: Volkswriter, Word Perfect, XYwrite, Word, Newword  m.m. Dessverre ble Rubenstein syk i denne perioden, og overlot firmaet til langt mindre kompetente personer. Dermed gikk det raskt nedoverbakke med Micropro International og det som på den tiden var verdens beste tekstbehandlingsprogram-pakke.


Rob Barnaby















Barnaby er pensjonert, bor i California, og oppgir å være styremedlem i "Habitat for Humanity Calaveras County"





SuperCalc





















SuperCalc var et elektronisk regneark som ble publisert av Sorcim i 1980. Første gang det var på markedet ble det bundlet sammen med WordStar som en del av den CP/M-pakken som fulgte med "Osborne 1" (verdens første bærbare) datamaskin. Det ble raskt standard regneark for CP/M og ble portert over på MS-DOS i 1982.
































dBASE II

Cecil Wayne Ratliff jobbet for NASA og laget i 1978 et databaseprogram som han kalte Vulcan. Det var meningen han skulle benytte dette til å holde oversikten over fotballresultater for å hjelpe ham med tipping. Det var skrevet i 8080-assemblerkode og gikk på CP/M-maskiner. Han lisensierte programmet til Ashton-Tate under navnet dBASE.











Apple



I april 1976, året etter MITS Altair kom på markedet, ble "Apple I" demonstrert ved Home­brew Computer Club i Palo Alto i California.
















Denne maskinen ble levert til en gjenvinningssentral i California. Det viste seg at den var verd $200000,00.



Det ble solgt omkring 200 stykker av denne maskinen, 666,66 dollar var prisen. I motsetning til Altair var dette ikke et byggesett, men en fiks ferdig maskin. Det man måtte gjøre selv var imidlertid å montere kassen, strømforsyning, strømbryter, tastatur samt kople til en komposittskjerm


Stephen Gary Wozniak ("Woz") og Steven Paul Jobs ("Steve" Jobs) var skaperne av Apple I. De startet selskapet Apple den 1. april 1976 – det ble aksjeselskap 3. januar 1977.  Woz var sønn av en Locheed Martin-ingeniør, og hadde vel fått inn elektronikkunnskaper med "morsmelken". Steve Jobs var adoptivbarn. Han viste seg å være uhyre intelligent, og fikk derfor en god del problemer i løpet av skolegangen, både fordi skolen fortonte seg kjedelig, men også fordi klassekameratene ikke forsto ham.

Woz og Jobs ble kamerater i løpet av skoletiden ved Homestead High School.

Woz har uttalt:


"Typically, it was really hard for me to explain to people the kind of design stuff I worked on, but Steve got it right away. And I liked him. He was kind of skinny and wiry and full of energy. […] Steve and I got close right away, even though he was still in high school […]. We talked electronics, we talked about music we liked, and we traded stories about pranks we’d pulled."

De startet enterprenør-karrieren i 1972 mens Woz var student ved Berkeley. De bygde "blue boxes" – små elektronikkenheter som kunne lure "AT&T" sine rikstelefonsperrer, slik at de kunne ringe gratis (tone-oppringing). Disse enhetene solgte de til Berkeley-studentene.

Virksomheten stoppet brått da de nesten ble tatt av politiet.



I 17-års-alderen fikk "Woz" ansettelse ved Hewlett Packard (HP), og etter et par måneder var han i full aktivitet som elektronikk-ingeniør. Noe som var uvanlig i USA var at alle ansatte i HP ble oppfordret å diskutere idéer med hverandre, uavhengig av hvilken rang man hadde i hierarkiet. Dette  for å fremme kreativitet. Arbeidsgiver oppfordret de ansatte til å jobbe med private prosjekt, noe Wozniak utnyttet til fulle. Blant annet skapte han noe av den første grafikken for datamaskiner og dataspill-maskiner.








"Woz" fikk nok noen av idéene sine ved å betrakte HP sine "desktop calculators", som f.eks. HP 9100A og HP 9100B. Disse kunne programmeres i en BASIC-dialekt. Her er link til info om programmeringen:   http://www.hpmuseum.org/prog/hp9100pr.htm





Slike maskiner hadde hullkort og tastatur som input-medium, men ble etter hvert utstyrt med 1 eller 2 kassett-spillere for inn-/ut-lesing av program og data.




HP9800-serien. Tidlig 1970-tall.

Nå hadde HP fjernet kalkulator­tastaturet slik at det mer minnet om en datamaskin.












I firmaet Apple var det "Woz" som var elektronikk-geniet mens Jobs i hovedsak tok seg av markedsføringen. 

Wozniak hadde erfaring med bruk av programmeringsspråket BASIC fra high school. Han hadde også lest "BASIC Computer Games" som medlem av the "Homebrew Computer Club". Han bestemte derfor at om han skulle konstruere en datamaskin ville man både kunne spille dataspillene samt kjøre de logiske simuleringene han hadde arbeidet med ved Hewlett Packhard. Han visste at Bill Gates hadde skrevet Altair BASIC for Intel 8080-prosessoren, og håpet at han selv ville være den første som gjorde noe tilsvarende for MOS Tecnology 6502.

For å spare tid, og fordi spill og simuleringer understreket bruk av heltallsmatematikk, kuttet han ut å legge inn flyt-talls-rutiner i det han kalte "GAME BASIC".



David Packhard, den ene av HPs grunnleggere, sto bak grunnlagsinvesteringen til oppstart av Monterey Bay Aquarium. Det er et yrende liv i og på havet utenfor akvariet.







Apple II, også et Wozniak-produkt, så dagens lys 16. april, 1977. Det var 2 markante ting som skilte Apple II fra konkurrentene (TRS-80 og Commodore PET): cellebasert fargegrafikk og åpen arkitektur: alle Apple II-modellene unntatt Apple IIc hadde minst 7 ekspansjons-slot der man kunne sette inn tilleggselektronikk.  I tillegg benyttet de MOS Technology 6502-prosessor i stedet for 8080/Z80, noe som gjorde at de ikke kunne bruke CP/M på maskinene.

Apple II hadde i utgangspunktet ingen diskettstasjon. Programmer og data måtte lagres og hentes fra magnet-kassettstasjon(er).   I løpet av 1978 hadde Wozniak konstruert en floppy disk kontroller som var styrt av programvare, i motsetning til å lage alt ved hjelp av hardware. Til programmeringen av kontrolleren fikk Woz hjelp av Randy Wigginton.


Nå hadde de den nødvendige maskinvaren, men de manglet nødvendig programvare utenom heltallsprogramvaren "GAME BASIC". Redningen ble Paul Laughton, som jobbet ved Shepardson MicrosystemsHan hadde jobbet som programmerer ved John Hopkins University og IBM, og kjente til kompilatorer og operativsystem. Her er hans inntrykk da han så Wozniaks disk controller for første gang:


“I was familiar with the other disk controllers, and when I saw Woz’s design I was just blown away.  I mean, it was so simple, and so elegant.  And the fact that he was doing it in software — a lot of the work that was done by those massive amounts of chips was done in a few lines of software.  It was just pure genius.”


Her er link til et 2-timers intervju med Paul Laugton: https://www.youtube.com/watch?v=EeEGJg6vXCg


Apple II Disk Controller















Paul Laughton leverte "Apple II DOS versjon 3.1" i juni 1978. Digibarn Computer Museum har samlet mye informasjon om denne pionertiden. Blant annet har de fått tillatelse av Apple til å gjøre tilgjengelig kildekoden til Apple II DOS (til ikke-kommersielt bruk – "Copyright © 1978 Apple Inc., and may not be reproduced without permission from Apple" ).







Paul Laughton








Fra arkivet til Digibarn Computer Museum:


Scanned lineprinter listing from June 2, 1978
Scanned lineprinter listing from October 6, 1978
Retyped source code of the October 6th version
(This has not yet been assembled, and there may be some typographical errors.)
The source code of the low-level read/write routines by Steve Wozniak and Randy Wigginton.
Various technical specifications and designs relating to the Apple II disk drive
Various contracts and addenda between Apple and Shepardson Microsystems
Minutes of a meeting between Apple and Shepardson Microsystem about bugs and enhancements. (Unfortunately we don’t have the list that is referred to.)

Laughton testet programvaren hele tiden mens han utviklet den. For å holde styr på hvor langt han var kommet til enhver tid, benyttet han seg av fortløpende versjonsnummer. Den endelige utgaven han ga fra seg hadde derfor versjonsnummer 3.1 selv om det egentlig var den første versjonen av operativsystemet som Apple solgte. Men de hadde fremdeles bare heltalls-BASIC. Dette hadde den begrensningen at man bare kunne benytte tallene fra -32768 til 32767. Det var vanskelig å lage regnskapsprogramvare med slike begrensninger. Wozniak var på den tiden for opptatt med utvikling av disk-kontrolleren til å skrive flyttalls-rutiner, så Apple kontaktet Microsoft for å få løst problemet.Resultatet ble Applesoft BASIC som var bakoverkompatibelt med Apples heltalls-BASIC. 




Det skjedde noe i Europa også.



I 1976 ble det liv i et Britisk selskap ved navn Sinclair Radionics (det skiftet navn stadig vekk til "Science of Cambridge"/"Sinclair Research"/"Sinclair Computers"/ "Sinclair Research"). Der var det Clive Miles Sinclair som sto bak produksjon av elektroniske kalkulatorer. Sinclair Cambridge programmerbar kalkulator hadde trigonometriske funksjoner og kunne programmeres i 36 programsteg. 




Sinclair Cambridge Calculator









Jim Westwood ved "Science of Cambridge" fullførte i 1980 prosjektet som resulterte i mikro-datamaskinen ZX80. Den kostet £79,95 som byggesett og £99,95 ferdigbygget.  BASIC-interpreteren som var innebygget i maskinen kom fra et firma kalt "Nine Tiles Network". For å unngå å betale lisenskostnader til Microsoft for  BASIC-oversetteren, valgte Sinclair å kontakte John Grant ved Nine Tiles. Her måtte det lages en heltalls-BASIC som kunne rommes i en 4 kB ROM-krets. Maskinen hadde kun 1 kB RAM-hukommelse, så det var snakk om helt andre dimensjoner enn det vi kan benytte i dag.   









Siden det var brukt svært billige komponenter, både i kalkulatorene og datamaskinen, ble det ofte problemer med å få tastaturet til å fungere som det skulle.   








































Man måtte være særdeles konsentrert for å treffe riktig her:






BBC Micro


BBC Computer Literacy Project var et opplæringsprosjekt i regi av BBC i England. Her skulle folket virkelig lære hva en datamaskin var og hva man kunne gjøre med den. I sterk konkurranse med Sinclair vant firmaet Acorn Computer company kontrakten om å levere datautstyret som skulle benyttes. Konstruksjonen av maskinen, BBC Micro, og produksjonen av BBC-BASIC interpreteren var et enmanns-/enkvinnes-prosjekt.  Sofie Wilson (født. Roger Wilson) fra Leeds var utdannet i "Computer Science" ved  Cambridge Mathematical Tripos ved University of Cambridge.




Roger/Sofie Wilson – transkjønnet – er en av de store datapionerene.


Wilson står også bak konstruksjonen av ARM-prosessoren som benyttes i 95% av mobiltelefonene i verden.

Litt mer om historien bak utviklingen av BBC Basic:













BBC Micro:

BBC owl.svg
BBC Micro Front Restored.jpg
BBC Micro Model A/B (standard configuration)
DeveloperAcorn Computers
Type8-bit home computer
Release date1 December 1981; 34 years ago
Retail availability12 years
Introductory price£235 Model A, £335 Model B (in 1981)
Discontinued1994; 22 years ago
Units soldOver 1.5 million
MediaCassette tape, floppy disk (optional) – 5.25″ (common) (SS/SD, SS/DD, DS/SD, DS/DD), 3.5″ (rare) (SS/DD, DS/DD), hard disk also known as 'Winchester' (rare), Laserdisc (BBC Domesday Project)
Operating systemAcorn MOS
CPU2 MHz MOS Technology 6502/6512
Memory
16–32 KB (Model A/B)
64–128 KB (Model B+)
128 KB (Master)
Plus 32–128 KB ROM, expandable to 272 KB
Storage
100–800 KB (DFS)
160–1280 KB (ADFS floppy disks)
20 MB (ADFS hard disk)
DisplayPAL/NTSCUHF/composite/TTL RGB
Graphics
640×256, 8 colours (variousframebuffer modes)
78×75, 8 colours (Teletext)
SoundTexas Instruments SN76489, 4 channels, mono
TMS5220 speech synthesiser with phrase ROM (optional)
InputKeyboard, twin analogue joysticks with fire buttons, lightpen
ConnectivityPrinter parallel, RS-423 serial, user parallel, Econet (optional), 1 MHz bus,Tube second processor interface
Power50 W
PredecessorAcorn Atom
SuccessorAcorn Archimedes
Related articlesAcorn Electron




Linux                                                    
Tux, Linux-maskoten. Om pingvinen

 


Vi har nå sett på utviklingen av utstyr. Det startet med 4-bits-prosessorer og har gått i steg – 8 bits, 16 bits, 32 bits og 64 bits. Det er ikke noe stort tankesprang å forvente at det neste blir 128 bits-prosessorer. Den øvrige hardwaren har hatt en tilsvarende utvikling. Disketten er i store trekk forlatt til fordel for DVD, Blu-ray og USB-minnepinner/harddisker. Windows- og Macintosh-operativsystemene har gjennomgått en gradvis utvikling. I dag er Windows en etterkommer av samarbeidet som en gang var med IBM (Windows NT). Operativsystemet på Mac er en UNIX-variant.

Ved mange av universitetene rundt om i verden benytter man UNIX operativsystem. Prissettingen på UNIX har tradisjonelt vært så høy at vanlige studenter sjelden har sett seg råd til å installere dette på sine private maskiner. I 1991 fant derfor en finsk student, Linus Torvalds, at han skulle begynne å lage sin egen kopi/emulator. Han hadde en Intel 386-maskin som han skrev en terminal-emulator basert på MINIX, som igjen er basert på UNIX. Den 25 august 1991 postet han denne beskjeden til comp.os.minix på Usenet (husk, dette var før internet var vanlig):


"I'm doing a (free) operating system (just a hobby, won't be big and professional like gnu) for 386(486) AT clones. This has been brewing since April, and is starting to get ready. I'd like any feedback on things people like/dislike in minix, as my OS resembles it somewhat (same physical layout of the file-system (due to practical reasons) among other things).
I've currently ported bash(1.08) and gcc(1.40), and things seem to work. This implies that I'll get something practical within a few months [...] Yes - it's free of any minix code, and it has a multi-threaded fs. It is NOT portable (uses 386 task switching etc), and it probably never will support anything other than AT-harddisks, as that's all I have :-(.
[...] It's mostly in C, but most people wouldn't call what I write C. It uses every conceivable feature of the 386 I could find, as it was also a project to teach me about the 386. As already mentioned, it uses a MMU, for both paging (not to disk yet) and segmentation. It's the segmentation that makes it REALLY 386 dependent (every task has a 64Mb segment for code & data - max 64 tasks in 4Gb. Anybody who needs more than 64Mb/task - tough cookies). [...] Some of my "C"-files (specifically mm.c) are almost as much assembler as C. [...] Unlike minix, I also happen to LIKE interrupts, so interrupts are handled without trying to hide the reason behind them."

Dermed begynte et samarbeid med en mengde frivillige deltakere. I dag er det vel nærmere 2000 personer som er med på dette samarbeidet. Versjon 2 av Linux-kjernen kom i januar 1999 – 1 800 847  kodelinjer. Versjon 4.1 kom i juni 2015 – 19 000 000 kodelinjer.
I og med at systemet er gratis, har det etter hvert vunnet ganske stor popularitet. Linux-kjernen benyttes i dag også i en mengde mobiltelefoner – android-telefonene.




Antall kodelinjer i de forskjellige versjonene av Linux-kjernen (fra Wikipedia).





















Hva er/gjør Unix/Linux-kjernen?  Universitetet i Oslo har lagt ut denne kortfattede forklaringen på nettet:






























Det meste henger sammen:








































Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar