lørdag 30. desember 2017

Solkraft - hva skjer når subsidiene faller bort?

Solenergi kan være fornuftig til enkelte formål. Eksempelvis til drift av utstyr som ikke krever mye strøm, som automatiske værstasjoner og hyttestrøm (i hovedsak til belysning). Men til større prosjekt, som å gi energi til tusenvis av husholdninger, er det dømt til å mislykkes.
Stikk i strid med hva aktivistorganisasjoner hevder, sliter solenergibransjen når subsidiene reduseres.




















Den skattesubsidierte støtten har i enkelte land vært så vanvittig at det overskrider enhver fornuft. Et større solenergifirma, Abengoa, hadde lenge så gode betingelser i Spania, at de kunne tjene penger på solenergi om natten. Dette gjorde ved å benytte dieselaggregat til å drive lyskastere som belyste solcellepanelene slik at disse ga fra seg "solenergi". Denne subsidieordningen er nå tatt bort, noe som gir som følge at Abengoa kjemper mot konkurs-spøkelset i flere land.

Bilde hentet fra Abengoas nettside.







Den 29. mars, 2016 innledet den amerikanske avdelingen av Abengoa konkursforhandlinger. Her er en oversikt over hva amerikanske skattebetalere har tapt:




































torsdag 28. desember 2017

Václav Klaus: "La oss ikke gi opp å kjempe mot klima-alarmismen, det er aldri for sent!"

Dr. Václav Klaus, første  statsminister (1993–1998) og andre President i den  Tsjekkiske Republikk (2003–2013) og økonom som er talsmann for  fritt marked, talte ved konferansen for  "Association des Climato-réalistes", Musée Social, Paris, den 7. desember 2017.

Dette er en oversettelse av talen:

Spørsmålet om klimaalarmisme, at det er menneskelige samfunn som truer den globale oppvarmingen, har blitt et av mine fokusområder og hovedbekymring. Jeg er sterkt uenig i den globale oppvarmingsdoktrinen som er en arrogant tro som truer menneskelig frihet og velstand, en ideologi, om ikke en religion. Den lever uavhengig av klimatologiens vitenskap. Problematikken handler ikke om temperatur, men er en del av "ideologikonflikten".

Min måte å se på dette emnet er basert

- på en veldig spesiell opplevelse oppnådd under det kommunistiske regimet, der jeg tilbrakte to tredjedeler av livet mitt. Denne erfaringen skjerpet øynene våre. Vi ble overfølsomme overfor alle forsøk på å krenke frihet, rasjonalitet og fri utveksling av synspunkter. Vi ble overfølsomme for alle forsøk på å pålegge oss dogmene til dem som anser seg bedre enn resten av oss. I kommunisttiden opplevde vi en irrasjonell situasjon da vitenskapen samtidig ble fremmet og forbudt, rost og feiret, manipulert og misbrukt. Jeg har veldig tilsvarende kjensler av at det samme skjer nå.

- på at jeg er økonom som har et sterkt syn på rollen til markeder og regjeringer i menneskelig samfunn og økonomi, og til rollen synlige og usynlige hender som  kontrollerer våre liv og former vår fremtid, og jeg anser de politisk baserte tiltakene i økonomien knyttet med ambisjoner om å bekjempe klimaet som helt uholdbare.

- på at jeg har vært politiker de siste 25 år av mitt liv som bestandig har kjempet mot alle former for grønn ideologi, og særlig dens høydepunkt, den globale oppvarmingslæren. Jeg har i mange år vært intensivt involvert i den verdensomspennende, svært kontroversielle og tungt manipulerte debatten om global oppvarming og om menneskers rolle i den. Jeg var det eneste statsoverhode som våget å åpenlyst uttrykke et helt avvikende syn ved FNs generalforsamling for 10 år siden.

Jeg deltok aktivt i debatten på mange måter, mest synlig ved en bok med tittelen "Blue Planet in Green Shackles", som ble publisert på 18 språk rundt om i verden (den franske versjonen under tittelen "Planete Bleue en Péril Vert, Institut de Recherches Economiques et Fiscales, Aix-en-Provence, 2009). I år publiserte jeg en oppfølger "Skal vi bli ødelagt av klima eller ved å kjempe mot klimaet?" (Kun på tsjekkisk nå, den engelske versjonen kommer snart).

Jeg er ikke enig i den såkalte konsensusen som er proklamert om dette problemet av de globale oppvarmingsalarmistene. Den virkelige konsensus er veldig begrenset. Forskerne - og alle rasjonelle mennesker - er enige om at temperaturen har steget de siste to århundrene, og at menneskelige aktiviteter kan ha spilt en rolle. Ingenting annet. Det er tydelig at både størrelsen på oppvarming og dens årsaker fortsetter å bli diskutert. Det er absolutt ingen konsensus i denne forbindelse.

Politikerne som undertegnet Paris-avtalen for to år siden, er heller ikke klar over det manglende vitenskapelige grunnlaget for dette, men undertegnet avtalen fordi den tjener deres personlige og/eller politiske interesser. Det kan være eksempel både på uvitenhet og uærlighet.

Politikerne forsto at det å spille et global oppvarmingskort er et enkelt spill å delta i, i hvert fall på kort eller mellomlang sikt. Og de vet, som Keynes fastslo, at i det lange løp er vi alle døde. Problemet er at politikerne ikke tar hensyn til de langsiktige konsekvensene av politikk basert på denne doktrinen. De håper velgere vil sette pris på deres omsorg for problemer som er større enn bare å skue fram til de neste valgene.

Den globale oppvarmingen kan oppsummeres på følgende måte:

  1. Det starter med påstanden om at det er en ubestridelig, empirisk bekreftet, statistisk signifikant, global, ikke lokal oppvarming;

  1. Det fortsetter med argumentet om at tidsserier med global temperatur viser en økende trend som overskygger deres sykliske og tilfeldige komponenter. Denne trenden skal være ikke-lineær, kanskje eksponentiell;

  1. Denne trenden er erklært å være farlig for folket (i øynene til "myke" miljøvernere) og for planeten (av "dype" miljøvernere);

  1. Veksten i gjennomsnittlig global temperatur er postulert som et eneste eller hovedsakelig menneskeskapt fenomen som kan tilskrives økende CO2-utslipp fra industriell aktivitet og bruk av fossile brensler;

  1. Følsomheten til global temperatur til selv små variasjoner i CO2-konsentrasjon i atmosfæren skal være veldig høy;

  1. De pågående temperaturøkningene kan reverseres ved radikalt redusert CO2-utslipp, som skal organiseres ved hjelp av de internasjonale institusjonene for "global styring". De glemmer å fortelle oss at dette ikke er mulig uten å undergrave demokrati, individuelle lands uavhengighet, menneskelig frihet, økonomisk velstand og en mulighet til å eliminere fattigdom i verden.

Jeg tror ikke på noen av disse seks trosartiklene, og jeg er glad for ikke å være alene. Det er mange naturforskere og også sosialforskere, spesielt økonomer, som er. Problemet er at de ekte forskerne (eller de fleste) involvert i vitenskap er ikke villige til å diskutere denne doktrinen i det offentlige rom.

Hvordan skal vi få til en endring? Jeg vil våge meg til å påstå at vitenskapen i seg selv ikke vil gjøre det. Den globale oppvarmingsdoktrinen er ikke basert på vitenskap. Derfor er det ikke mulig for den vitenskapelige del av debatten å få stoppet dette.

Jeg er også redd for at en avgjørende forandring ikke kan komme som et resultat av nye empiriske data. Det er tydelig at dagens temperaturdata ikke bekrefter verken de alarmistiske og apokalyptiske syn på de troendes endetids-spådommer, eller deres kvasi-vitenskapelige hypoteser om eksklusiviteten av forholdet mellom CO2 og temperatur. Som vi alle vet, viste de statistiske dataene ikke en global oppvarming i de 18 årene mellom 1998 og 2015.

Å diskutere teknikkene i stadig økende dybde vil heller ikke hjelpe oss, fordi supportene av den globale oppvarmingsdoktrinen ikke er interessert i det. Deres ideer er ideologiske, og kommer ikke fra forskere eller klimatologer. Data og teorier, uansett hvor sofistikerte, vil ikke endre deres synspunkter.

Det samme gjelder den økonomiske dimensjonen av denne debatten. Hvis noen ønsker å redusere om ikke å eliminere CO2-utslipp, må han enten forvente en revolusjon av økonomisk effektivitet (som bestemmer utslippsintensiteten) eller begynne å organisere en verdensomspennende økonomisk nedgang. Ingenting annet er mulig.

Radikalt minkende CO2-utslipp har både kortsiktige og langsiktige konsekvenser. For å analysere disse må man ta hensyn til relasjoner  gjennom tidene og se på mulige kostnader. Det er åpenbart at ved å anta en svært lav, nær null-diskonteringsrente forsømmer proponentene av den globale oppvarmingslæren spørsmålet om tid og alternative muligheter. En lav diskonteringsrente brukt i globale oppvarmingsmodeller betyr å skade nåværende generasjoner (i forhold til fremtidige generasjoner). Vi bør ikke akseptere påstander om at ved å vedta en lav diskonteringsrente, beskytter vi fremtidige generasjoners interesser, eller at mulighetskostnadene er irrelevante fordi i tilfelle av global oppvarming eksisterer ikke problemet med valg. Denne uøkonomiske eller kanskje antiøkonomiske tenkemåten må aldri aksepteres.

Som en som personlig opplevde sentral planlegging og forsøk på organisere hele samfunnet ved hjelp av ovennevnte retningslinjer, føler jeg meg forpliktet til å advare mot de troendes argumenter og ambisjoner i den globale oppvarmingslæren. Deres argumenter og ambisjoner er svært lik de som vi pleide å høre da vi levde under kommunismen. Disse farlige ideene bør man kjempe mot. Det må gjøres på politisk nivå. Vi må forklare dette for de vanlige mennesker.


---------------------------------
Denne artikkelen ble også publisert i resett.no den 26. desember 2017.


Lenker:


Statement by President of the Czech Republic at the General Debate of the 62nd Session of the General Assembly of the United Nations, New York, September 26, 2007

torsdag 21. desember 2017

Melkeveiens stjerner - Jordas skjebne

Her er fire navn man bør merke seg, da det er gode sjanser for at disse med tiden vil få Nobelprisen i fysikk. Det gjelder Henrik Svensmark, Martin Enghoff, Nir Shaviv og Jacob Svensmark. I disse dager har de fått offentliggjort en artikkel i tidsskriftet "Nature Communications" som klargjør sammenhengen mellom høyintensiv kosmisk stråling, solaktivitet og skydannelse. Dette har påvisvbar (og målbar) innvirkning på klimaet på jorda. 

Henrik Svensmark har skrevet en kortversjon av dette som blant annet er offentliggjort i geoforskning.no               

Lenke:
http://www.geoforskning.no/12-mening/1665-melkeveiens-stjerner-jordas-skjebne



Lenke til rapporten i "Nature Communications":
https://www.nature.com/articles/s41467-017-02082-2


mandag 11. desember 2017

Solenergi er ikke noe godt alternativ i nord.

Min far bygde på 1960-tallet hytte på fjellet, langt fra vei eller annen transportmulighet. Det var milevis fra både strøm- og telefon-ledninger. 




Jeg har derfor opplevd forskjellige varianter av mobiltelefoner helt fra den tiden det var transportable apparat og frem til dagens apparat som man kan ha i lomma.



Transportabelt apparat
for manuellt oppkall til sentral

















Problemet med strøm - eller mangel på sådan, ble etterhvert forsøkt løst ved å anskaffe solcellepanel. Dette var en tidlig utgave, så effekten var veeeldig lav. Solcellepanelet ladet et bilbatteri (dette var så tidlig at egne batterier for denslags virksomhet ikke fantes ennå). Siden hytta var langt fra vei, ble den ikke benyttet hver uke, så batteriet fikk jo anledning til å lade seg inn i mellom. Det vil si, når det var nok sol. 

Siden dette er nord for polarsirkelen, er det plenty med lys om sommeren. Men gråvær viste seg å stor innvirkning på det totale energibudsjettet. Vinteren, med mørketid og snø, var et helt annet kapittel. Selv om solcellepanelet var plassert loddrett på en vegg (ja, jeg vet at det ikke er optimalt), viste det seg at snø kunne legge seg og dempe det allerede svake vinterlyset. Dette kan man enkelt løse om man er til stede og kan gjøre noe med det. Er man fraværende og vinteruværet slår til, får man ingen ladding i det hele tatt. Dette er min erfaring med solkraft som har overbevist meg om at solceller (dagens effektive) til en viss grad er fornuftig til hyttebruk. Men til større oppgaver vil slik satsing skape trøbbel. 

Ved solcellefarmer lengre sør enn Nord-Norge har de i år fått disse snøproblemene. Her er et par illustrasjoner: