Bloggen er i hovedsak ment som en motvekt til alle forvrengte nyheter og propaganda og som MSM slenger i oss nesten daglig. I tillegg tar jeg opp en del andre tema, fortrinnsvis av teknisk art.
fredag 14. juli 2017
onsdag 12. juli 2017
Slutten på Paris-avtalen
Melding fra Reuters lørdag 8. juli 2017 Rapportert av Yesim Dikmen:
Den amerikanske beslutningen om å trekke seg ut av Paris-klimaavtalen betyr at Tyrkia er mindre tilbøyelig til å ratifisere avtalen fordi USA nå ikke lenger vil være med på de lovete kompensasjons-utbetalingene til utviklingsland, sa president Tayyip Erdogan lørdag.
Erdogan snakket på G20-toppmøtet i Tyskland hvor ledere fra verdens ledende økonomier brøt med den amerikanske president Donald Trump over klimapolitikken, etter at han kunngjorde forrige måned at han trakk seg fra avtalen.
Erdogan sa at da Tyrkia signerte avtalen, hadde Frankrike lovet at Tyrkia ville være berettiget til kompensasjon for noen av de økonomiske kostnadene ved overholdelsen.
"Så vi sa om dette skulle skje, ville avtalen passere gjennom parlamentet. Men ellers vil det ikke passere," sa Erdogan til en pressekonferanse og la til at parlamentet ikke hadde godkjent den.
"Derfor, etter det steget USA nå har tatt, er vår mening at dette ikke vil kunne godkjennes av parlamentet," sa han.
Endelig noen gode nyheter fra Tyrkia. Synd vi ikke har norske politikere som gjennomskuer klimagalskapen.
Det er penger det dreier seg om – ikke klima.
Havnivåstigning fordi pengestrømmen stopper opp.
------------------------------------------------------------------------------------------------------
Link til Reuters-artikkelen: http://www.reuters.com/article/us-g20-climatechange-turkey-idUSKBN19T11R
Link til Slutten på Paris-avtalen – del 1:
https://www.an.no/debatt/industri/naringsliv/slutten-for-paris-avtalen/o/5-4-525174
Link til Slutten på Paris-avtalen – del 2:
https://www.an.no/debatt/klima/donald-trump/slutten-pa-paris-avtalen-del-2/o/5-4-531639
Den amerikanske beslutningen om å trekke seg ut av Paris-klimaavtalen betyr at Tyrkia er mindre tilbøyelig til å ratifisere avtalen fordi USA nå ikke lenger vil være med på de lovete kompensasjons-utbetalingene til utviklingsland, sa president Tayyip Erdogan lørdag.
Erdogan snakket på G20-toppmøtet i Tyskland hvor ledere fra verdens ledende økonomier brøt med den amerikanske president Donald Trump over klimapolitikken, etter at han kunngjorde forrige måned at han trakk seg fra avtalen.
Erdogan sa at da Tyrkia signerte avtalen, hadde Frankrike lovet at Tyrkia ville være berettiget til kompensasjon for noen av de økonomiske kostnadene ved overholdelsen.
"Så vi sa om dette skulle skje, ville avtalen passere gjennom parlamentet. Men ellers vil det ikke passere," sa Erdogan til en pressekonferanse og la til at parlamentet ikke hadde godkjent den.
"Derfor, etter det steget USA nå har tatt, er vår mening at dette ikke vil kunne godkjennes av parlamentet," sa han.
Endelig noen gode nyheter fra Tyrkia. Synd vi ikke har norske politikere som gjennomskuer klimagalskapen.
Det er penger det dreier seg om – ikke klima.
------------------------------------------------------------------------------------------------------
Link til Reuters-artikkelen: http://www.reuters.com/article/us-g20-climatechange-turkey-idUSKBN19T11R
Link til Slutten på Paris-avtalen – del 1:
https://www.an.no/debatt/industri/naringsliv/slutten-for-paris-avtalen/o/5-4-525174
Link til Slutten på Paris-avtalen – del 2:
https://www.an.no/debatt/klima/donald-trump/slutten-pa-paris-avtalen-del-2/o/5-4-531639
tirsdag 11. juli 2017
Mailmerge med OpenOffice
La oss anta at du etterhvert er blitt lei av Microsoft og Google som vil ha deg til å benytte apper og plass på nettet for så å fakturere deg for det titt og stadig. Det er da man tyr til OpenOffice som kan legges trygt lokalt på enheten din enten den benytter Windows, OS X eller Linux. Til og med til Android finnes det en variant, AndrOpen Office.
La oss videre anta at du har lovet å skrive ut adresselapper fra ei Excel-fil du har fått levert. Innholdet kan eksempelvis se slik ut:
Innholdet i adressefila Adresser.xls
Når du nå skal begynne arbeidet i OpenOffice må du først overføre Excel-fila til en OpenOffice-database. Da fyrer du opp
Du får opp dette skjermbildet:
Trykk på "Neste"
Da får du dette opp der du trykker på "Bla gjennom":
Velg Excel-fila di og trykk på "Neste":
Så trykker du på "Fullfør" og må velge navn på basen din. Etter det vil dette skjermbildet dukke opp:
Dobbeltklikker du der det står "Sheet1" vil du kunne sjekke innholdet i basen:
Dette er de 2 filene du jobber med:
Det du skal jobbe videre er Adresser.odb-fila.
Nå kan du starte opp tekstbehandleren:
Dette er valget du så gjør:
Nå får du opp et skjermbilde der du må velge databasenavn (Adresser.odb), tabell (Sheet1) samt hvilket papir du skal benytte. Her er det mange typer å velge mellom. Typen står som regel merket av på pakken det kommer i.
Nå starter arbeidet med å velge databasefelt. Her velger man feltene ett og ett og plasserer dem slik de skal vises i navnelappen.
Til slutt ser det slik ut:
Trykk så på "Valg"-flippen og sørg for at disse feltene er merket av:
Trykk så på "Nytt dokument".
Her vises det jeg fikk opp.Det er tydelig en feil i OpenOffice - Versjon 4.1.1 som jeg benytter, for postnummerfeltet kom ikke med. Dette må altså rettes opp. Her merker jeg det første feltet i første navnelappen der postnummeret skulle stått, og sletter feltet ved å trykke på "Delete". (Jeg fikk problemer fordi jeg hadde benyttet en variabel med punktum (Postnr.) som en del av navnet. Da dette ble rettet opp forsvant problemet).
Nå kan du lagre dette dokumentet slik at det er tilgjengelig til en annen gang.
Da er det bare å gjøre klar skriver og ta en utskrift:
Svar "Ja" på spørsmålet som dukker opp.
Da får du denne utskriften:
**********************************************
Vi får opp denne menyen, der vi velger flippen "Database":
Her har vi funnet de feltene vi kan legge inn i brevet. Nå er det bare å dobbeltklikke på feltnavnene (merket med rød sirkel) i den rekkefølge man vil ha de lagt inn i dokumentet, og vips, så spretter de over:
Så er det bare å komponere selve teksten i dokumentet, som til slutt kan se slik ut:
Referansenummeret burde egentlig ha ligget i databasen, ett spesifikt nummer til hver av de man sender brevet til.
Utskrift gjøres på tilsvarende vis som ved navnelapper.
Her er et eksempel på ett av brevene som ble skrevet ut:
La oss videre anta at du har lovet å skrive ut adresselapper fra ei Excel-fil du har fått levert. Innholdet kan eksempelvis se slik ut:
Innholdet i adressefila Adresser.xls
Når du nå skal begynne arbeidet i OpenOffice må du først overføre Excel-fila til en OpenOffice-database. Da fyrer du opp
Du får opp dette skjermbildet:
Da får du dette opp der du trykker på "Bla gjennom":
Velg Excel-fila di og trykk på "Neste":
Så trykker du på "Fullfør" og må velge navn på basen din. Etter det vil dette skjermbildet dukke opp:
Dobbeltklikker du der det står "Sheet1" vil du kunne sjekke innholdet i basen:
Dette er de 2 filene du jobber med:
Det du skal jobbe videre er Adresser.odb-fila.
Nå kan du starte opp tekstbehandleren:
Dette er valget du så gjør:
Nå får du opp et skjermbilde der du må velge databasenavn (Adresser.odb), tabell (Sheet1) samt hvilket papir du skal benytte. Her er det mange typer å velge mellom. Typen står som regel merket av på pakken det kommer i.
Nå starter arbeidet med å velge databasefelt. Her velger man feltene ett og ett og plasserer dem slik de skal vises i navnelappen.
Til slutt ser det slik ut:
Trykk så på "Valg"-flippen og sørg for at disse feltene er merket av:
Trykk så på "Nytt dokument".
Her vises det jeg fikk opp.
Nå kan du lagre dette dokumentet slik at det er tilgjengelig til en annen gang.
Da er det bare å gjøre klar skriver og ta en utskrift:
Svar "Ja" på spørsmålet som dukker opp.
Da får du denne utskriften:
**********************************************
Vi får opp denne menyen, der vi velger flippen "Database":
Her har vi funnet de feltene vi kan legge inn i brevet. Nå er det bare å dobbeltklikke på feltnavnene (merket med rød sirkel) i den rekkefølge man vil ha de lagt inn i dokumentet, og vips, så spretter de over:
Så er det bare å komponere selve teksten i dokumentet, som til slutt kan se slik ut:
Referansenummeret burde egentlig ha ligget i databasen, ett spesifikt nummer til hver av de man sender brevet til.
Utskrift gjøres på tilsvarende vis som ved navnelapper.
Her er et eksempel på ett av brevene som ble skrevet ut:
Avisa VG på ville veier om klima
Media, som er så opptatt av å vinkle de fleste
hendelser i naturen mot menneskeskapte klimaendringer, viser gang på gang at de
mangler elementært gangsyn. 10.07.2017 hadde VG dette oppslaget: "Øya kan snart
forsvinne - ønsker hjelp fra Trump".
Det er her snakk om "Tangier Island" som ligger i Chesapeake Bay i
Virginia, litt nord for byen Newport. Nok et sitat fra VG: "Og på
denne øyen, som altså kan forsvinne i havet blant annet på grunn av
klimaendringer, stemte 87 prosent av innbyggerne på Donald Trump i fjorårets
presidentvalg".
Dette
har absolutt ikke med klimaendringer å gjøre, dette har med erosjon og
grunnvann å gjøre. Riktignok stiger havnivået der med 4,6 mm/år, noe som er 3
ganger raskere enn det globale gjennomsnittet, men det er fordi landmassen synker.
National Oceanic og Atmospheric Administration (NOAA) har en målestasjon i
Newport, og den viser en stabil havnivåstigning fra slutten av 1920-tallet frem
til i dag.
Om
dette ikke er "Fake News" VG, så er i alle fall vinklingen helt på
trynet.
Link
til NOAAs målinger: https://tidesandcurrents.noaa.gov/sltrends/sltrends_station.shtml?stnid=8638610
Link til VG-artikkelen:
mandag 10. juli 2017
Ikke alle rekorder er varmerekorder
Vi har i disse dager sett at media roper over seg om en varmerekord satt i Los Angeles. Det vi ikke ser i media er at den 04.07.2017 ble satt ny kulderekord for juli på den nordlige halvkule. Den gamle rekorden var på -30,7 grader. Den nye er på -33,0 grader C, satt ved 3207 meters høyde på Grønland.
Tweet fra Etienne Kapikian, meteorolog ved den franske, nasjonale værtjenesten
CO2-hodene sier samtidig at innenlandsisen på Grønland smelter med rekordfart. Det er selvsagt bare tullprat. Har noen sett is som smelter når temperaturen er så langt under nullpunktet?
Danmarks meteorologiske institutt følger for øvrig med innenlandsisen på Grønland, og i år har den vokst seg rekordstor.
DMIs målinger fra Grønland: http://beta.dmi.dk/en/groenland/maalinger/greenland-ice-sheet-surface-mass-budget/
torsdag 6. juli 2017
Klimaforskning i rettssalen
Klimaskremselens opphavsmann, Michael Mann, står bak målingene som
ble benyttet av Klimapanelet til å vise at vi står foran en farlig,
global oppvarming grunnet våre klimagassutslipp. Grafen han fremstilte
hadde form som ei hockeykølle, der bladet som var vendt oppover skulle
vise at vi nå kom til å få et farlig varmt klima i tiden som kommer.
Mange forskere og statistikere har i ettertid avslørt hvordan Michael Mann har arbeidet, og funnet at arbeidsmåten strider mot all bruk av vitenskapsmetodikk. Klimapanelet har i stillhet fjernet denne grafen fra sine rapporter.
En av Manns sterkeste kritikere, en av pionerene i Kanada når det gjelder arktisk vær- og klima-forskning, Tim Ball, gikk så langt som å uttale at Mann hører hjemme i "the state pen" (fengsel) i stedet for "Penn. State" (Universitetet i Pennsylvania der han er ansatt). Denne uttalelsen kom blant annet fordi Mann nektet å utlevere data og dataprogram som viste hvordan han hadde arbeidet. Slik oppførsel er i strid med vitenskapelig åpenhet, rutiner og kutyme.
Mann klaget Tim Ball inn for en Kanadisk domstol, men for å bevise at utsagnet mot ham var fornærmende, forlangte retten at Mann måtte fremlegge dataene og programutskriftene. Fristen er nå for lengst gått ut uten at datagrunnlaget er lagt frem. Dette betraktes som forakt for retten, noe som vil få katastrofale følger for Michael Mann.
I USA arbeider Trump-administrasjonen for å gjøre vitenskapelige data og forskning finansiert av staten lettere tilgjengelig for undersøkelser av andre forskere. Her har de helt sikkert merket seg hva som har skjedd i rettsalen i nabolandet.
Litt mer om rettssaken
Mange forskere og statistikere har i ettertid avslørt hvordan Michael Mann har arbeidet, og funnet at arbeidsmåten strider mot all bruk av vitenskapsmetodikk. Klimapanelet har i stillhet fjernet denne grafen fra sine rapporter.
En av Manns sterkeste kritikere, en av pionerene i Kanada når det gjelder arktisk vær- og klima-forskning, Tim Ball, gikk så langt som å uttale at Mann hører hjemme i "the state pen" (fengsel) i stedet for "Penn. State" (Universitetet i Pennsylvania der han er ansatt). Denne uttalelsen kom blant annet fordi Mann nektet å utlevere data og dataprogram som viste hvordan han hadde arbeidet. Slik oppførsel er i strid med vitenskapelig åpenhet, rutiner og kutyme.
Mann klaget Tim Ball inn for en Kanadisk domstol, men for å bevise at utsagnet mot ham var fornærmende, forlangte retten at Mann måtte fremlegge dataene og programutskriftene. Fristen er nå for lengst gått ut uten at datagrunnlaget er lagt frem. Dette betraktes som forakt for retten, noe som vil få katastrofale følger for Michael Mann.
I USA arbeider Trump-administrasjonen for å gjøre vitenskapelige data og forskning finansiert av staten lettere tilgjengelig for undersøkelser av andre forskere. Her har de helt sikkert merket seg hva som har skjedd i rettsalen i nabolandet.
Litt mer om rettssaken
tirsdag 4. juli 2017
Jeg tror mer på solforskerne enn på klimaforskerne
Dommedagsprofetene som stadig spår kokende hav og det som verre er
grunnet våre utslipp av den livsnødvendige plantematen CO2, burde nå
sette seg ned og lære begrepet "Solar Minimum" (solminimum).
Dette inntreffer ved at solflekkaktiviteten når sitt laveste nivå. I den
norske utgaven av Wikipedia er det diktet opp at solminimum ikke
påvirker været. Det tror jeg man skal ta med en klype salt.
Den "lille istiden" startet ved at solflekkaktiviteten var nesten totalt fraværende i hele perioden 1645 til 1715. Perioden fikk navnet Maunder Minimum. Da ble det uår, kulde, uvær og oversvømmelser.
Solforskerne har lenge sagt at vi nå går mot en periode med solflekkaktivitet som ligner på det man hadde under Maunder Minimum. Så i stedet for å bekymre seg over en varm jord burde nå CO2-hodene begynne å bekymre seg over kulde. Vi ser allerede nå en del tegn på at dette er i ferd med å skje.
Intense forsøk på å holde frosten unna vinstokkene i Frankrike
Frosten i Frankrike i april tok i enkelte vindistrikt knekken på opp til 90% av vinstokkene. Kulda rammet vinproduksjonen i Tyskland og Italia også. I Toskana gikk det ut over 20% av produksjonen.
I USA har frosten i slutten av juni og begynnelsen av juli ødelagt store deler av maisproduksjonen Nord-Dakota, Sør-Dakota og Kanada. Flom har rammet avlingene i Indiana og Arkansas. I samme slengen økte prisen på hvete med 50% på 14 dager. Dette vil selvsagt ramme mange hardt rundt om i verden.
Vinteren i Australia har startet med temperaturer godt under det som er normalt for årstiden.
Klimaforskernes kvasivitenskapelige datamodeller kan nå kastes.
-----------------------------------------------------------
Link til video som viser resultatet av haglvær i Girona, Spania:
https://twitter.com/jclinnell/status/880885721338454020/video/1
Link til video som viser ødeleggelsene i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=3jZI95pdVms
Litt mer om kulda i USA:
http://www.climatedepot.com/2017/07/03/one-of-coldest-and-snowiest-winters-in-decades-took-heavy-toll-on-wildlife-in-western-u-s/
Solvarming av vann på taket var ingen god idé:
http://www.newscats.org/?p=10180
Haglvær i Kenya i juli:
https://www.youtube.com/watch?v=bscMp2AGAh0
Se også:
http://www.drroyspencer.com/2017/07/no-it-didnt-snow-in-kenya-yesterday/
Den "lille istiden" startet ved at solflekkaktiviteten var nesten totalt fraværende i hele perioden 1645 til 1715. Perioden fikk navnet Maunder Minimum. Da ble det uår, kulde, uvær og oversvømmelser.
Solforskerne har lenge sagt at vi nå går mot en periode med solflekkaktivitet som ligner på det man hadde under Maunder Minimum. Så i stedet for å bekymre seg over en varm jord burde nå CO2-hodene begynne å bekymre seg over kulde. Vi ser allerede nå en del tegn på at dette er i ferd med å skje.
Intense forsøk på å holde frosten unna vinstokkene i Frankrike
Frosten i Frankrike i april tok i enkelte vindistrikt knekken på opp til 90% av vinstokkene. Kulda rammet vinproduksjonen i Tyskland og Italia også. I Toskana gikk det ut over 20% av produksjonen.
I USA har frosten i slutten av juni og begynnelsen av juli ødelagt store deler av maisproduksjonen Nord-Dakota, Sør-Dakota og Kanada. Flom har rammet avlingene i Indiana og Arkansas. I samme slengen økte prisen på hvete med 50% på 14 dager. Dette vil selvsagt ramme mange hardt rundt om i verden.
Vinteren i Australia har startet med temperaturer godt under det som er normalt for årstiden.
Klimaforskernes kvasivitenskapelige datamodeller kan nå kastes.
-----------------------------------------------------------
Link til video som viser resultatet av haglvær i Girona, Spania:
https://twitter.com/jclinnell/status/880885721338454020/video/1
Link til video som viser ødeleggelsene i USA:
https://www.youtube.com/watch?v=3jZI95pdVms
Litt mer om kulda i USA:
http://www.climatedepot.com/2017/07/03/one-of-coldest-and-snowiest-winters-in-decades-took-heavy-toll-on-wildlife-in-western-u-s/
Solvarming av vann på taket var ingen god idé:
http://www.newscats.org/?p=10180
Haglvær i Kenya i juli:
https://www.youtube.com/watch?v=bscMp2AGAh0
Se også:
http://www.drroyspencer.com/2017/07/no-it-didnt-snow-in-kenya-yesterday/
søndag 2. juli 2017
Climategate - hvorfor er klimaforskningen ikke til å stole på?
Det blir til stadighet gjentatt at man skal stole på flertallet av klimaforskere. Også mange norske forskere hevder at man må stole på Klimapanelets konklusjoner. Dette sannsynliggjøres ved å argumentere med flertallet sier .. (ikke et logisk holdbart argument) og alt er godt kontrollert gjennom godkjente, vitenskapelige prosesser. Da kan det kanskje være på sin plass å se på avsløringen som skjedde i 2009 – Climategate. Dette ble omtrent ikke nevnt i norske media.
I november 2009, like før klimatoppmøtet i København, offentliggjorde en varsler at de klimaforskerne som leverte informasjon til Klimapanelet hadde benyttet seg av svært ufine metoder for å fremme sin "vitenskap". Dette gjorde varsleren ved å offentliggjøre eposter som forskerne hadde utvekslet. Der ble det avslørt bruk av uetiske metoder, utestengelse av forskere som forsøkte å offentliggjøre alternative teorier, tiltak for å sparke redaktører som ville offentliggjøre disse alternative teoriene, manipulering av temperaturdata, tilbakeholding av slike data m.m. Forskeren John Costella har skrevet en innledning til en oversikt over de mest sentrale epostene. Her er denne gjengitt på norsk.
Hvorfor er Climategate så forstyrrende for forskerne?
Det vanskeligste for en forsker i tiden etter Climategate er å forklare til familie og venner hvorfor dette er så plagsomt for forskerne. De fleste vet egentlig ikke hvordan forskning virker. Det er ingen populære TV-program, filmer eller bøker som beskriver hverdagen til virkelige forskere; det er bare ikke spennende nok.
Jeg taler ikke her om de store vitenskapelige funn, som er godt beskrevet i dokumentarfilmer, populærvitenskaps-serier, men heller hvordan prosessen, uke for uke, faktisk virker. Den beste analogien som jeg har klart å tenke ut, er det kriminelle rettssystem - som ofte er avbildet i populær-media. Alle vet hva skjer hvis politiet får bevis på ulovlig måte: da blir beviset ikke tillatt benyttet. Og hvis en sak hviler på et slikt bevis, blir den kastet ut av rettssystemet. Retten sier ikke at den anklagede nødvendigvis er uskyldig, men heller at det ikke er mulig å finne sannheten om bevisene er tuklet med. Det samme gjelder innenfor vitenskapen. Forskerne antar at reglene for den vitenskapelige metoden følges, i alle fall innenfor de disipliner som publiserer sine resultater til offentlig bruk. Eksempelvis er det tilliten til systemet som gjør at jeg stoler på at det menneskelige genomet er blitt kartlagt, selv om jeg ikke kan noe om dette feltet av vitenskapen i det hele tatt. Den samme tilliten har gitt forskere tiltro til klimavitenskapen.
Inntil nå (det vil si ved avsløringen av e-postene forskerne mellom – Climategate).
Ja, hva er "reglene" for den vitenskapelige metoden? Egentlig er de ikke så forskjellige fra rettssystemet. Akkurat som det er en grunnleggende rett til alle berørte parter å bli hørt og rettferdig vurdert av retten, er det av avgjørende betydning for vitenskapen at alle synspunkter får en sjanse til å bli hørt, og rettferdig diskutert.
Men, det ville selvfølgelig være umulig å tillate en åpen sprednings-type-arrangement, som diskusjonsfora på Internett. Så hvordan tilgodeser vi alle synspunkter, uten å synke ned i anarki?
Dette spørsmålet berører en av de mørke hemmelighetene innen vitenskap – en som de fleste forskere, gjennom behovet for selvbevarelse, er redd for å innrømme. De fleste av vitenskapens disipliner blir i større eller mindre grad styrt av moter, bias [1] og dogmer. Hvorfor er dette slik? Fordi mekanismen som en vitenskapelig debatt har blitt "regulert" etter for å unngå anarki - i hvert fall siden andre halvdel av det tyvende århundre - har vært "fagfellevurdering". Karrieren til enhver profesjonell forsker avhenger av hans/hennes mulighet til å oppnå suksess i å få publisert artiklene sine i "fagfellevurderte" tidsskrifter. Så hva, nøyaktig, betyr "fagfellevurdert"? Bare det at andre profesjonelle forskere i samme disiplin må være enige om at papiret er verdig nok til å publiseres. Og hva er kriteriet som bestemmer hvem disse "profesjonelle forskerne" bør være? Deres suksess i å få publisert sine papirer i fagfellevurderte tidsskrifter!
Catch-22 [2].
På overflaten virker det som om denne sirkulære prosessen er fundamentalt feil, men for å låne Winston Churchills ord, "det er den verste form for regjeringen unntatt alle de andre som har blitt prøvd". Vitenskapen er ikke den eneste som har det slik. I retts-systemet blir dommerne rekruttert fra advokatenes rekker. Så hva er det som gjør at systemet virker trass i denne åpenbare sirku-lariteten? Rettssystemet gir oss igjen en pekepinn: dommerne er ikke de som i siste instans avgjør hva som skjer i rettssalen, de passer bare på at lovene som er vedtatt eller pålagt av regjeringen blir behandlet på riktig måte. Og politikerne er vanligvis ikke valgt bare fra advokatenes rekker. Dette er den ultimate "reality check" som hindrer det legale system fra å gå i spiral inn mot egen navlebeskuelse. Tilsvarende "sikkerhetsventiler" er ikke så åpenbare klare for vitenskapen, men de eksisterer likevel.
For det første:
En vitenskaps-disiplin kan nok opprettholde en "lukket butikk"-mentalitet en stund, men de institusjonene og finansieringsorganene som gir dem det som skal til for å holde dem i live – pengene som betaler dem lønn og finansierer forskningen deres – vil etter hvert begynne å stille spørsmål ved relevansen av denne forskningen. Dette gjelder ikke minst i forhold til andre disipliner som konkurrerer om de samme fondene. Dette vil oppdages av de berørte forskerne og sett på som en "politisk forstyrrelse", men vil som regel få dem til å måtte trappe ned sin arroganse og vrangforestillinger om egen viktighet.
For det andre:
Forskere som er dyktige og gode, men urettferdig "låst ute" fra en gitt disiplin vil generelt gå over til andre fagområder der den vitenskapelige prosessen fungerer som den skal. Dysfunksjonelle disipliner vil, etter en tid, svinne hen til fordel for de som er sunne og dynamiske.
Men, det er et stort men, Climategate-epostene viser at disse selvregulerende mekanismene ikke virket i forhold til klimavitenskapen. Dette kan kanskje skyldes at klimavitenskap ikke er en enkelt disiplin, men en sammenslåing av en mengde vitenskapelige disipliner. Hver enkelt av disse disiplinene er ekstremt utfordrende. Vi har dessverre ingen tidsmaskin som kan gjøre oss i stand til å gå tilbake tusen år i tid og måle temperatur og CO2-konsentrasjon hvert år deretter. I stedet må vi ty til indirekte målinger som ved å telle treringer eller grave opp issylindre fra innlandet av Grønland eller Sydpolen. Hver av disse disiplinene er veldefinerte og strenge, og det er mange gode forskere som jobber innenfor disse feltene. Men det som virkelig er vanskelig er å "sy sammen" resultatene på en slik måte at de gir svar på de grunnleggende spørsmålene: Hvor stor effekt har menneskeheten hatt på temperaturen til planeten og hva ville forskjellen vært om vi hadde gjort tingene annerledes?
Det er ved å sy sammen slike resultat – man kunne kalle det en "meta-disiplin" – at prinsippene for den vitenskapelige metode har brutt sammen. Leser man gjennom Climategate-epostene, kan man se at medlemmene av det samfunnet – vanligvis de med litt annerledes erfaring og kunnskap enn "kraftmeglerne" innenfor området – stiller spørsmål (som de naturligvis skal) – stille spørsmål med denne "sammensyingen". Dette ikke minst med hensyn til de ekstremt subtile matematiske metodene som benyttes for å trekke ut svarene. Nå er disse matematiske og statistiske metodene noe som mange fysikere og matematikere har kjennskap og kompetanse til å vurdere. Disse vitner for at kritikken er fornuftig, nøye gjennomtenk og helt gyldig. Dette er gode forskere, og de stiller de rette spørsmålene.
Så, hvilke tilbakemeldinger fikk disse kritikerne? I stedet for å omfavne dette mangfoldet av kunnskap og takke dem for deres deling av erfaring (ingen vet alt om alt) og å benytte denne kunnskapen til å forbedre egne beregninger – begynte disse "kraftmeglerne" innenfor klimaforskningen å ignorere, skyve unna, latterliggjøre, true og til slutt ekskludere de som våger å stille spørsmål med metodene er benyttet.
Ikke bli forvirret. Jeg snakker her om forskerne i sin egen leir, ikke skeptikerne som ikke tror på dette ubegrunnet.
Det som er avslørt er ikke "klimavitenskap", det er klimaideologi, "Klimakirken". Dette er et svik av vitenskapelige prinsipper – i det som uten tvil er den viktigst offentlige anvendelse av vitenskap i vår levetid.
Det er dette som virkelig gjør forskerne ubekvemme.
John Costella
10 December 2009
1 – Bias betegner en predisposisjon til fordel for en reaksjonsmåte; en sak, et synspunkt, en forestilling, en idé eller et konsept; en preferanse, partiskhet, favorisering eller forutinntatthet. Bias kan være et metodisk og/eller psykologisk fenomen som spiller en rolle i vitenskap hvor det kan gi systematiske feil i innsamling og tolkning av data, og samtidig er bias både hverdagslig og almenmenneskelig. I vitenskapelig metodikk brukes ofte begrepet metodefeil synonymt med bias. Eller man snakk om forskjellige former for vurderings-skjevhet eller vurderingsgrunnlags-skjevhet eller forventningsskjevhet.
2 - Catch-22 er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren Joseph Heller i 1961. Den regnes først og fremst som en antikrigsroman, men er også en kritikk av byråkrati generelt. Boken følger den oppdiktede bombesikteren «kapt. Yossarian» og et antall andre amerikanske flysoldater under andre verdenskrig på den italienske øya Pianosa, sørvest for Elba.
Det logiske begrepet «catch 22» forklares tidlig i boka:
Sitat Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert. «Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han. «Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.
Link til Facebooksiden til John Castella: https://www.facebook.com/jpc
Link til hjemmesiden: http://johncostella.com/
I november 2009, like før klimatoppmøtet i København, offentliggjorde en varsler at de klimaforskerne som leverte informasjon til Klimapanelet hadde benyttet seg av svært ufine metoder for å fremme sin "vitenskap". Dette gjorde varsleren ved å offentliggjøre eposter som forskerne hadde utvekslet. Der ble det avslørt bruk av uetiske metoder, utestengelse av forskere som forsøkte å offentliggjøre alternative teorier, tiltak for å sparke redaktører som ville offentliggjøre disse alternative teoriene, manipulering av temperaturdata, tilbakeholding av slike data m.m. Forskeren John Costella har skrevet en innledning til en oversikt over de mest sentrale epostene. Her er denne gjengitt på norsk.
Hvorfor er Climategate så forstyrrende for forskerne?
Det vanskeligste for en forsker i tiden etter Climategate er å forklare til familie og venner hvorfor dette er så plagsomt for forskerne. De fleste vet egentlig ikke hvordan forskning virker. Det er ingen populære TV-program, filmer eller bøker som beskriver hverdagen til virkelige forskere; det er bare ikke spennende nok.
Jeg taler ikke her om de store vitenskapelige funn, som er godt beskrevet i dokumentarfilmer, populærvitenskaps-serier, men heller hvordan prosessen, uke for uke, faktisk virker. Den beste analogien som jeg har klart å tenke ut, er det kriminelle rettssystem - som ofte er avbildet i populær-media. Alle vet hva skjer hvis politiet får bevis på ulovlig måte: da blir beviset ikke tillatt benyttet. Og hvis en sak hviler på et slikt bevis, blir den kastet ut av rettssystemet. Retten sier ikke at den anklagede nødvendigvis er uskyldig, men heller at det ikke er mulig å finne sannheten om bevisene er tuklet med. Det samme gjelder innenfor vitenskapen. Forskerne antar at reglene for den vitenskapelige metoden følges, i alle fall innenfor de disipliner som publiserer sine resultater til offentlig bruk. Eksempelvis er det tilliten til systemet som gjør at jeg stoler på at det menneskelige genomet er blitt kartlagt, selv om jeg ikke kan noe om dette feltet av vitenskapen i det hele tatt. Den samme tilliten har gitt forskere tiltro til klimavitenskapen.
Inntil nå (det vil si ved avsløringen av e-postene forskerne mellom – Climategate).
Ja, hva er "reglene" for den vitenskapelige metoden? Egentlig er de ikke så forskjellige fra rettssystemet. Akkurat som det er en grunnleggende rett til alle berørte parter å bli hørt og rettferdig vurdert av retten, er det av avgjørende betydning for vitenskapen at alle synspunkter får en sjanse til å bli hørt, og rettferdig diskutert.
Men, det ville selvfølgelig være umulig å tillate en åpen sprednings-type-arrangement, som diskusjonsfora på Internett. Så hvordan tilgodeser vi alle synspunkter, uten å synke ned i anarki?
Dette spørsmålet berører en av de mørke hemmelighetene innen vitenskap – en som de fleste forskere, gjennom behovet for selvbevarelse, er redd for å innrømme. De fleste av vitenskapens disipliner blir i større eller mindre grad styrt av moter, bias [1] og dogmer. Hvorfor er dette slik? Fordi mekanismen som en vitenskapelig debatt har blitt "regulert" etter for å unngå anarki - i hvert fall siden andre halvdel av det tyvende århundre - har vært "fagfellevurdering". Karrieren til enhver profesjonell forsker avhenger av hans/hennes mulighet til å oppnå suksess i å få publisert artiklene sine i "fagfellevurderte" tidsskrifter. Så hva, nøyaktig, betyr "fagfellevurdert"? Bare det at andre profesjonelle forskere i samme disiplin må være enige om at papiret er verdig nok til å publiseres. Og hva er kriteriet som bestemmer hvem disse "profesjonelle forskerne" bør være? Deres suksess i å få publisert sine papirer i fagfellevurderte tidsskrifter!
Catch-22 [2].
På overflaten virker det som om denne sirkulære prosessen er fundamentalt feil, men for å låne Winston Churchills ord, "det er den verste form for regjeringen unntatt alle de andre som har blitt prøvd". Vitenskapen er ikke den eneste som har det slik. I retts-systemet blir dommerne rekruttert fra advokatenes rekker. Så hva er det som gjør at systemet virker trass i denne åpenbare sirku-lariteten? Rettssystemet gir oss igjen en pekepinn: dommerne er ikke de som i siste instans avgjør hva som skjer i rettssalen, de passer bare på at lovene som er vedtatt eller pålagt av regjeringen blir behandlet på riktig måte. Og politikerne er vanligvis ikke valgt bare fra advokatenes rekker. Dette er den ultimate "reality check" som hindrer det legale system fra å gå i spiral inn mot egen navlebeskuelse. Tilsvarende "sikkerhetsventiler" er ikke så åpenbare klare for vitenskapen, men de eksisterer likevel.
For det første:
En vitenskaps-disiplin kan nok opprettholde en "lukket butikk"-mentalitet en stund, men de institusjonene og finansieringsorganene som gir dem det som skal til for å holde dem i live – pengene som betaler dem lønn og finansierer forskningen deres – vil etter hvert begynne å stille spørsmål ved relevansen av denne forskningen. Dette gjelder ikke minst i forhold til andre disipliner som konkurrerer om de samme fondene. Dette vil oppdages av de berørte forskerne og sett på som en "politisk forstyrrelse", men vil som regel få dem til å måtte trappe ned sin arroganse og vrangforestillinger om egen viktighet.
For det andre:
Forskere som er dyktige og gode, men urettferdig "låst ute" fra en gitt disiplin vil generelt gå over til andre fagområder der den vitenskapelige prosessen fungerer som den skal. Dysfunksjonelle disipliner vil, etter en tid, svinne hen til fordel for de som er sunne og dynamiske.
Men, det er et stort men, Climategate-epostene viser at disse selvregulerende mekanismene ikke virket i forhold til klimavitenskapen. Dette kan kanskje skyldes at klimavitenskap ikke er en enkelt disiplin, men en sammenslåing av en mengde vitenskapelige disipliner. Hver enkelt av disse disiplinene er ekstremt utfordrende. Vi har dessverre ingen tidsmaskin som kan gjøre oss i stand til å gå tilbake tusen år i tid og måle temperatur og CO2-konsentrasjon hvert år deretter. I stedet må vi ty til indirekte målinger som ved å telle treringer eller grave opp issylindre fra innlandet av Grønland eller Sydpolen. Hver av disse disiplinene er veldefinerte og strenge, og det er mange gode forskere som jobber innenfor disse feltene. Men det som virkelig er vanskelig er å "sy sammen" resultatene på en slik måte at de gir svar på de grunnleggende spørsmålene: Hvor stor effekt har menneskeheten hatt på temperaturen til planeten og hva ville forskjellen vært om vi hadde gjort tingene annerledes?
Det er ved å sy sammen slike resultat – man kunne kalle det en "meta-disiplin" – at prinsippene for den vitenskapelige metode har brutt sammen. Leser man gjennom Climategate-epostene, kan man se at medlemmene av det samfunnet – vanligvis de med litt annerledes erfaring og kunnskap enn "kraftmeglerne" innenfor området – stiller spørsmål (som de naturligvis skal) – stille spørsmål med denne "sammensyingen". Dette ikke minst med hensyn til de ekstremt subtile matematiske metodene som benyttes for å trekke ut svarene. Nå er disse matematiske og statistiske metodene noe som mange fysikere og matematikere har kjennskap og kompetanse til å vurdere. Disse vitner for at kritikken er fornuftig, nøye gjennomtenk og helt gyldig. Dette er gode forskere, og de stiller de rette spørsmålene.
Så, hvilke tilbakemeldinger fikk disse kritikerne? I stedet for å omfavne dette mangfoldet av kunnskap og takke dem for deres deling av erfaring (ingen vet alt om alt) og å benytte denne kunnskapen til å forbedre egne beregninger – begynte disse "kraftmeglerne" innenfor klimaforskningen å ignorere, skyve unna, latterliggjøre, true og til slutt ekskludere de som våger å stille spørsmål med metodene er benyttet.
Ikke bli forvirret. Jeg snakker her om forskerne i sin egen leir, ikke skeptikerne som ikke tror på dette ubegrunnet.
Det som er avslørt er ikke "klimavitenskap", det er klimaideologi, "Klimakirken". Dette er et svik av vitenskapelige prinsipper – i det som uten tvil er den viktigst offentlige anvendelse av vitenskap i vår levetid.
Det er dette som virkelig gjør forskerne ubekvemme.
John Costella
10 December 2009
1 – Bias betegner en predisposisjon til fordel for en reaksjonsmåte; en sak, et synspunkt, en forestilling, en idé eller et konsept; en preferanse, partiskhet, favorisering eller forutinntatthet. Bias kan være et metodisk og/eller psykologisk fenomen som spiller en rolle i vitenskap hvor det kan gi systematiske feil i innsamling og tolkning av data, og samtidig er bias både hverdagslig og almenmenneskelig. I vitenskapelig metodikk brukes ofte begrepet metodefeil synonymt med bias. Eller man snakk om forskjellige former for vurderings-skjevhet eller vurderingsgrunnlags-skjevhet eller forventningsskjevhet.
2 - Catch-22 er en roman skrevet av den amerikanske forfatteren Joseph Heller i 1961. Den regnes først og fremst som en antikrigsroman, men er også en kritikk av byråkrati generelt. Boken følger den oppdiktede bombesikteren «kapt. Yossarian» og et antall andre amerikanske flysoldater under andre verdenskrig på den italienske øya Pianosa, sørvest for Elba.
Det logiske begrepet «catch 22» forklares tidlig i boka:
Sitat Det fantes bare én paragraf, og det var paragraf 22, som sa at bekymring for ens egen sikkerhet overfor virkelige og overhengende farer var et produkt av en fornuftig tankeprosess. Orr var sinnssyk og kunne bli fritatt. Alt han hadde å gjøre var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Orr måtte være sinnssyk for å fortsette å fly og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Yossarian var dypt grepet av paragraf 22s innlysende klarhet og plystret imponert. «Det er sannelig litt av en paragraf, denne paragraf 22,» bemerket han. «Det er den beste paragraf som finnes,» samtykket doktor Daneeka.
Link til Facebooksiden til John Castella: https://www.facebook.com/jpc
Link til hjemmesiden: http://johncostella.com/