Ja, det er
overskriften denne uken fra stenografene hos E&E News, en publikasjon
tilknyttet Politico som kan leses som nyhetsbrevet for «Den hellige
karbonkreditt-kirken». Historien begynner med dette forargede utspillet:
«Klimakritikere prøver å diskreditere IPCC-forfatteren ved at hun knytter
katastrofer til global oppvarming.»
Tilsynelatende
skrev Roger Pielke jr. – en statsviter med den uheldige vanen å lese data i
stedet for å rope slagord – en kronikk der han spurte om Dr. Friederike Otto,
en aktivist som var med på å grunnlegge World Weather Attribution,
kanskje ikke var den mest nøytrale personen som kunne lede den neste
klimarapporten fra FN. Ottos forskning dukker stadig opp i søksmål mot olje- og
gassindustrien. Store søksmål. Den typen søksmål der advokathonorarene kan
kjøpe en hel Tesla-flåte og fortsatt gi plass til en dydssignalerende middag i
Davos.
Nå kan
enhver normal reporter tenke: Hmm, det høres ut som en potensiell
interessekonflikt verdt å utforske. Men vi har ikke å gjøre med vanlige
reportere her. Vi har å gjøre med fortellingens høye presteskap. Så i stedet
for «FN installerer aktivist hvis arbeid gir næring til klimasøksmål»,
får vi: «Allierte i fossilbrenselindustrien angriper en forsker.»
Fordi i
moderne medieteologi er det å stille spørsmål ved presten en større synd enn
hva presten gjorde.
Den hellige fortellingen
må beskyttes
E&E
News-artikkelen begynner i høymoralske toner, som om den kunngjør en tiltale i
Haag:
«Kritikere
av mainstream klimavitenskap og allierte av fossilbrenselindustrien kritiserer
en fremtredende ekspert ...»
Fikk du med
deg det? Kritikerne er ikke folk med spørsmål. De er «allierte av
fossilbrenselindustrien». Fordi i klimajournalistikkens katekisme har enhver
skeptiker en hemmelig Exxon-logo tatovert bak øret.
Så får vi
vite at Pielkes bekymringer – nemlig at det å sette en aktivist hvis studier
brukes i milliardsøksmål i spissen for en angivelig nøytral IPCC-avdeling kan
skade troverdigheten – bare er en del av et «angrep».
Ved
klimavitenskap gjelder ikke gravejournalistiske regler. Journalistens jobb er
ikke å stille spørsmål, men å beskytte fortellingen mot forurensning.
Kirken for etablert
vitenskap
Dr. Otto, som
er fokuset for dette sympatikorstoget, driver en gruppe som spesialiserer seg
på det som kalles «attribusjonsvitenskap» – studier som hevder å vise hvor mye
en gitt værhendelse ble forverret av menneskeskapte klimaendringer. Nøkkelordet
der er å påstå, fordi matematikken bak disse modellene får astrologi til å se
ut som regnskap. Men media behandler det som et evangelium.
Arbeidet
hennes har blitt «brukt i søksmål mot forurensere», bemerker E&E News
anerkjennende, uten et hint om at dette kan heve øyenbrynene.
Da Pielke
påpekte at det å gjøre hver hetebølge om til en pressemelding for
gruppesøksmålsadvokater kan undergrave den vitenskapelige nøytraliteten,
reagerte forfatterne som om han hadde benektet tyngdekraften. Artikkelen
informerer oss høytidelig om at Otto, sitat, vil «vurdere fagfellevurdert
vitenskap», som tilsynelatende skal roe ned massene. For som alle vet, er uttrykket
«fagfellevurdert» den moderne ekvivalenten til et pavelig segl.
Artikkelen
legger deretter til Ottos egen forsikring: «Det finnes mange, mange
fagfellevurderte studier som viser hvordan klimaendringer har påvirket ekstreme
værhendelser.» Jada. Og det finnes mange, mange middelalderske ruller som
beviser at hekser forårsaker avlingssvikt. Kvantitet er ikke det samme som
kvalitet, men den nyansen kommer aldri gjennom nyhetsredaksjonens filtre.
«Kritikerne er
koordinerte!» (Kanskje fordi de alle leser)
Når
artikkelen slår fast Ottos helgenstatus, dreier den seg over til skurken:
Trump-administrasjonen. Fordi man ikke kan skrive om klima uten å påkalle den
oransje mannen.
Vi blir
fortalt at Trump-tjenestemenn har «jobbet for å diskreditere etablert klimavitenskap.»
Bevisene? De ga ut sin egen rapport som konkluderte med at IPCCs verst
tenkelige scenarioer var overdrevne. Skrekken. Tilsynelatende er det å
gjøre sin egen research nå en krigshandling.
Så, helt som
ventet, siterer artikkelen Rachel Cleetus fra Union of Concerned Scientists –
et navn som høres ut som et garasjeband fra 1970-tallet, men som fungerer som
klimaaktivismens Vatikan – som forsikrer oss om at kritikken av Otto er en
«bevisst feilkarakterisering».
Cleetus
legger til at «ingen individuelle forskere kaprer IPCC-prosessen». Bare den
linjen fortjener en pris for utilsiktet komedie. Byråkratisk kapring er
praktisk talt IPCCs hus-sport. Organisasjonen har produsert konsensusrapporter
i flere tiår, med «konsensus» definert som «hva politikerne enes om i
sammendraget».
Hvordan våger du å
spørre om skjevhet?
Halvveis i
historien innrømmer E&E News endelig det virkelige problemet: Ottos arbeid
med «attribusjon av ekstreme hendelser» har blitt sitert i flere søksmål,
inkludert et krav på 51 milliarder dollar fra Multnomah County i Oregon.
Saksøkernes advokater bruker bokstavelig talt studiene hennes som ammunisjon.
Det er den
typen avsløring som i fornuftige tider ville ført til tøffe oppfølginger:
Skaper dette en interessekonflikt? Bør IPCC skille seg fra forskning knyttet
til rettssaker? Hvilke sikkerhetstiltak finnes?
Men i stedet
for spørsmål, løper journalistene for å rydde opp i rotet, blir vi beroliget
med at IPCCs forfatterutvelgelsesprosess er «balansert» og «beskyttet mot
påvirkning fra særinteresser».
Dette er
bare den byråkratiske ekvivalenten til «stol på oss, vi har kontroll».
Otto
insisterer på sin side på at arbeidet hennes «absolutt ikke har noe med
rettssaker å gjøre». Riktig. Og treningsmedlemskapet mitt har absolutt
ingenting å gjøre med mitt økende midjemål.
Hun klager
også over at kritikerne hennes «tok kommentarene hennes ut av kontekst». Det er
det universelle forsvaret til alle som blir tatt for å si noe dumt. Konteksten
er antagelig at hun mente å si noe helt annet mens hun formulerte nøyaktig hva
hun sa.
Medienes favorittsport: Påstå
objektivitet
Den siste
fjerdedelen av artikkelen prøver å rydde opp som en pressesekretær. Vi får
beskjed om at Ottos medforfatter i Tyskland «absolutt ikke har noen
bekymringer», at andre forskere kaller metodene hennes «grunnleggende
vitenskap», og at World Weather Attribution-prosjektet er «supertransparent».
Selvfølgelig
er det transparent – du kan se rett gjennom det.
Men det
beste er tonen: en blanding av høytidelig autoritet og foreldre-skuffelse.
Reporterne skriver som om de forklarer et forvirret barn at julenissen er ekte,
og at de slemme gamle skeptikerne bare prøver å ødelegge julen.
Budskapet: Vitenskapen
er avgjort, søksmålene er rettferdige, og hvis du er uenig, eier du
sannsynligvis en pickup.
Mønsteret for denne
politikken
Strukturen i
denne historien kan brukes til å undervise i journalistikk – forutsatt at
kurset het «Narrativ beskyttelse for moro og profitt.»
Trinn 1:
Identifiser en venstreorientert aktør som oppfører seg tvilsomt.
Trinn 2:
Flytt fokus fra handling til reaksjon.
Trinn 3: Anklag
kritikerne for å være høyre-ekstreme eller i lomma til oljeindustrien
Trinn 4:
Siter et par «nøytrale eksperter» som alle jobber for aktivistiske NGOer.
Trinn 5:
Avslutt med en forsikring om at alt er i orden, ingenting å se her, gå videre.
Kulten av legitimitet
En grunn til
at dette fungerer så bra, er at klimarapportering er basert på legitimitet.
Journalistens verdensbilde er bygget rundt respekt for «eksperter». Hvis noen
har en doktorgrad i «Atmosfærefølelser»
fra «Dydsuniversitetet» behandler pressen uttalelsene deres som uforanderlig
lov.
Så når Otto
sier at forskningen hennes er «grunnleggende vitenskap», spør ingen: «Grunnleggende
for hva?» Svaret er selvfølgelig «grunnleggende for å holde tilskuddspengene
i gang».
I
mellomtiden blir Pielke jr. – som har faktisk erfaring med å analysere
katastrofedata – avfeid som en «kritiker alliert med fossilbrensel-industrien».
Hans synd er ikke uvitenhet; det er uavhengighet.
I denne
verden finnes det bare to kategorier: troende og fornektere. Og hvis du er i
den andre gruppen, vil ingen mengde bevis redde deg.
Hvorfor dette er viktig
(og hvorfor det er morsomt)
Under farsen
ligger noe alvorlig. IPCC er ikke bare et vitenskapelig organ; det er den
politiske ryggraden for billioner av dollar i utgifter og regulering. Når
forfatterne har synlige aktivistiske bånd, er det ikke en liten fotnote – det
er en legitimitetskrise.
Hvis de som
skriver de «objektive» klimakapitlene også produserer studier som er brukt som
våpen i rettsaker, forsvinner grensen mellom vitenskap og påvirkningsarbeid. Og
når det skjer, blir hele foretaket politikk med ligninger.
Media burde
være de første til å kreve åpenhet. I stedet kjører de vognene rundt i sirkel og
skjermer aktivistene med overskrifter som antyder kritikk er det samme som
konspirasjon.
Det er det
samme mønsteret vi har sett i alle andre utgaver der venstresidens ideologi
kolliderer med virkeligheten. Den refleksen – den automatiske demoniseringen av
dissens – er det som gjør journalistikk til propaganda.
Satire skriver seg selv
For å forstå
absurditeten, forestill deg E&E News som dekker enhver annen kontrovers på
denne måten:
«Kritikere
av mainstream kostholdsvitenskap prøver å diskreditere helsevesenet for å koble
fedme til sukkersubsidier.»
Eller:
«Juridiske
etikere angriper dommer for å ha ledet saker som involverer hennes egen
familie.»
Men fordi
det er klima, skal vi nikke høytidelig og takke journalistene for at de
forsvarer sannheten mot barbarene.
Det
morsomste er at de tror denne innrammingen fungerer. De innser ikke hvor
gjennomsiktig den har blitt. Hver gang de skriver «kritikerangrep» i stedet for
«spørsmål oppstår», ser vanlige lesere skjevheten lyse mot dem.
Selv folk
som aksepterer klimafortellingen, fornemmer instinktivt propagandaen. Den er
for hardhendt. For selvrettferdig. Du kan nesten høre underteksten hviske: Ikke
still spørsmål. Vi har allerede tenkt for deg.
Troens byråkrati
IPCC er i
seg selv det perfekte symbolet på vår teknokratiske tidsalder – en vidstrakt
komité av byråkrater som hevder å snakke for vitenskapen selv, samtidig som de
utgir rapporter så tette at politikere kan vri dem til hva som helst.
Det
virkelige produktet er ikke kunnskap; det er autoritet. Hver rapport blir en veiviser
til å rettferdiggjøre hvilken som helst politikk klimapresteskapet allerede
ønsket – karbonavgifter, ESG-mandater, forbud mot gasskomfyrer og vedfyring,
you name it.
Så når noen
som Otto, hvis forskning direkte støtter klimarettstvister, blir utnevnt til
hovedforfatter, er det ikke en tilfeldighet. Det er systemet som fungerer som
det skal.
Journalistenes
jobb er derfor å velsigne prosessen, å forsikre de troende om at prestene er
rene og kjetterne er onde. Det er derfor E&E News-historien føles som
liturgi – repetitiv, høytidelig og immun mot bevis.
I mellomtiden, i den
virkelige verden…
Utenfor
ekkokammeret har folk å gjøre med faktiske problemer – skyhøye energikostnader,
upålitelige strømnett og matinflasjon forårsaket av politikk uttenkt av de
samme byråkratene som belærer oss om «bærekraft».
De bryr seg
ikke om Friederike Otto eller Roger Pielke vinner den siste akademiske
krangelen. De bryr seg om at strømregningene deres ser ut som
boliglånsbetalinger. Men for pressen er disse bekymringene irrelevante. Den
eneste krisen som betyr noe, er den som rettferdiggjør mer kontroll.
Så
fortsetter takten: hver ny storm, flom eller tørke blir nok en preken i den
endeløse historien om klimakatastrofe. Og hver skeptiker blir en skurk som skal
forbannes.
Konklusjon
Til slutt
produserte E&E News ved et uhell et mesterverk av utilsiktet selvparodi –
en historie som ikke handler om vitenskap, men om medienes egen refleksive
lydighet.
De kunne ha
skrevet: «Debatt bryter ut om IPCC-forfatterens aktivistbånd.» Nøytral.
Informativ. Balansert.
I stedet
skrev de: «Klimakritikere prøver å diskreditere IPCC-forfatteren.»
Fordi for
dem handler ikke historien om at en aktivist infiltrerte IPCC. Historien er at
noen la merke til den. Og det er den virkelige skandalen: i moderne
journalistikk har skepsis i seg selv blitt forbrytelsen.
Fordi i klimareligionen er det bare ett bud: Du
skal ikke stille spørsmål ved fortellingen.
