mandag 12. juni 2017

Litt mer om klimakrisen og noen aktører

Institutt for klimapolitikk - CICERO


Etter formuleringen av hypotesen (også kalt Antropogenic Global  Warming hypothesis – forkortet til AGW-hypotesen) om at våre klimagassutslipp vil forårsake en farlig temperaturstigning i verden kom, er det en mengde forskjellige aktører som stiller opp og kappes om å "redde verden". Fra første stund viser det seg at disse "prektige" aktørene ikke ønsker at man stiller spørsmålstegn ved hypotesen, da de alle har noe å tjene på at skremselsbildet vedlikeholdes. Da først politikere og bevilgende myndigheter kom inn i bildet, fikk vi en selvforsterkende skremselsindustri. Det ble bygget opp store byråkrati som skulle ta seg av "problemet". Dette gjelder både innenfor offentlig forvaltning og privat næringsliv.

Innenfor akademia oppsto det en merkelig hybrid i 1990, "Institutt for klimapolitikk", noe som i stor grad var Gro Harlem Brundtlands hjertebarn. Instituttet ble etablert ved Universitetet i Oslo mot mange andre forskeres protester. Instituttet, som heter CICERO i dag, hadde som målsetting 

"å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å løse det menneskeskapte klimaproblemet".  
  

Denne formålsparagrafen tok hardt i, da det ikke uten videre var gitt at et slikt problem fantes. Etter hvert som diskusjonen om klimaendringer tiltok i styrke, fant de at det ville være klokest å moderere ordlyden, så nå ser den slik ut:

"Stiftelsens oppgave er å drive forskning, utredning, rådgivning og informasjon om klimarelaterte globale miljøspørsmål og internasjonal klimapolitikk med sikte på å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å redusere klimaproblemet og å styrke det internasjonale klimasamarbeidet."


Institutt for klimapolitikk ledes selvsagt av en politiker














Vi ser her at de fortsatt prioriterer politikk fremfor vitenskap, da de fremdeles påstår at vi har et klimaproblem (underforstått menneskeskapt). I følge årsrapporten [1] for 2015 er CICERO delt inn i følgende fire forskningsenheter : Klimaøkonomi , Klimasystemet , Klimaomstilling og Klimapolitikk.

CICERO er vertsinstitusjon for CICEP - Senter for internasjonal klima - og energipolitikk, et av Norges Forskningsråds sentre for miljøvennlig energi (FME). CICEP ble midtveisevaluert og godkjent for tre nye år i 2015. CICERO fikk i 2015 støtte fra Utenriksdepartementet til å etablere CICERO Climate Finance - et senter som skal være en møteplass mellom klimaforskning og finanssektoren.

Stikk i strid med all vitenskap har de ikke noen veldefinert hypotese som kan etterprøves. De bare vedtar at vi har et menneskeskapt problem som i hovedsak skyldes våre CO2-utslipp, og så kjører de løpet videre som om dette er en sannhet som skulle vært sannsynliggjort ved hjelp av målinger og/eller eksperiment.

CICEROs høyprofilerte, politiske rolle, har medført at instituttet har hatt flere deltakere plassert som leverandører til klimapanelets vitenskapelige vurderinger. Har man sett massemedias kontakt med denne institusjonen, vil man ha oppdaget at hovedargumentasjonen, gang på gang har vært at folk som ikke har fagfellevurderte artikler innenfor klimavitenskap, ikke har rett til å delta i debatten.

I en del tilfeller, spesielt etter "climategate" [2], ble CICERO intervjuet i massemedia om kritikken mot AGW-hypotesen. I disse sammenhengene ble det stort sett referert til IPPC (Klimapanelet) – noe som til forveksling ligner på Jehovas Vitners referanser til Bibelen når de skal overbevise noen  om den evige sannheten. Her ble det ikke argumentert, det ble bare henvist til "sannheten". Dette har ikke noe med naturvitenskapelig argumentasjon og metodikk å gjøre.





Hva risikerer man om man går ut mot den etablerte klimavitenskapen?


Judith Curry er en amerikansk klimatolog som tidligere var leder for «the School of Earth and Atmospheric Sciences at the Georgia Institute of Technology». Interesseområdene hennes omfattet orkaner, fjernmåling, atmosfæremodellering, polart klima, luft-sjø interaksjoner og bruk av ubemannede fartøy til atmosfæreforskning. Hun trodde lenge på Klimapanelets AGW-påstander. Da epostene fra forskerne ved East Anglia University (de som leverer temperaturdata til IPCC og det engelske meteorologiske institutt) ble offentliggjort i 2009 av en varsler, satte hun seg faktisk inn i hva disse folkene hadde bedrevet. Avsløringen av de uetiske metodene disse folkene hadde benyttet til å forhindre kritiske forskere å offentliggjøre sine rapporter, gjorde at hun begynte å opponere mot klimaskremslene på et faglig grunnlag.

I artikler, forelesninger og senatshøringer har hun vist til feil og mangler ved IPCCs påstander, ikke minst i deres rapporter for beslutningstakere.

Galilei fikk problem da han gikk mot etablert «sannhet». Det fikk jamen Judith Curry også.

I 2014 uttalte hun følgende (oversatt):

«Når det gjelder klimavitenskap, er etter min mening kjernespørsmålet om akademisk frihet dette: Ingen forsker skal måtte falle på sitt sverd for å følge vitenskapen dit de ser at den leder dem, eller for å utfordre konsensus.  Jeg har falt på min dolk (ikke hele sverdet) på den måten at min utfordring til konsensus har utelukket enhver videre faglig anerkjennelse og en karriere som universitetsadministrator. Når dette er sagt, har jeg fast ansettelse og er gammel nok til å kunne pensjonere meg hvis ting virkelig skulle bli fryktelige for meg. Jeg er svært bekymret for yngre forskere, og jeg hører fra flere av dem at de har disse bekymringene».

Hun førtidspensjonerte seg i 2017 i protest mot politiseringen [3] av klimavitenskapen.









Her er noen som har vært med på å jobbe med IPCC-rapportene.



Mange medlemmer av FNs Klimapanel har forlatt samarbeidet med begrunnelse i panelets politiske slagside.

Kritikken er unison og ensartet:

Antropogene (menneskeskapte) årsaker til klimaendringer fremheves for enhver pris, mens alle andre faktorer minimeres og bagatelliseres, til tross for vitenskapelig usikkerhet.


Her er noen av disse forskerne som har protestert.


Dr. Philip Loyd [4] er en fysiker og klimaforsker fra Sør-Afrika. Han har undersøkt temperaturdata fra iskjerner som går minst 8000 år tilbake i tid. Dette gir et godt perspektiv på størrelsen av de globale temperaturforandringene i vår tid. Han har funnet at standardavviket for temperaturen de siste 8000 år er på 0,98 grader C – det er mer enn de 0,85 gradene klimaforskere sier verden har varmet det siste århundret.
Dr. Loyd har vært koordinerende forfatter til IPCCs rapporter, og har protestert heftig på måten arbeidet er utført på. Han har uttalt følgende:

"IPCC hevder at det er tusenvis av forskere og nesten like mange som skal gjennomgå (reviewers) forskernes arbeid som skal til for å or å produsere rapportene. Det er imidlertid to problemer. I den vitenskapelige verden jeg beveger meg i, betyr "gjennomgå" at arbeidet ditt blir gransket av flere uavhengige, anonyme anmeldere valgt av redaktøren. Men da jeg kom inn i IPCC-verdenen, var de som skulle gå gjennom stoffet der ved arbeidsbordet, hvor de kritiserte utkastene våre og til slutt møtte alle våre koordinatorene og mange av IPCC-funksjonærene for å utforme et endelig  utkast. Produktet ble ikke vurdert i akseptert forstand av ordet - det var ingen uavhengighet av gjennomgang, og anmeldere var alt annet enn anonyme. Resultatet er ikke vitenskapelig.

Det andre problemet er at den tekniske publikasjonen ikke er fullført innen IPCC kommer med sin rapport. I stedet produseres det et sammendrag for policymakere. Å skrive sammendraget innbefatter koordinatorene, reviewerne og IPCC-funksjonærene som tidligere, og også ulike formann (chairmen).

Sammendraget går ut i en storm av publisitet, men det er ingen måte å sjekke om det representerer det som forskerne faktisk sa, fordi den vitenskapelige rapporten ikke publiseres før ytterligere fire måneder eller mer senere.

I den fjerde vurderingen ble sammendraget stille erstattet flere måneder etter at det først ble publisert fordi enkelte forskere som var involvert klaget over uriktighet (misrepresentation).

I de første årene av IPCC var det en litt annen prosess. Sammendraget for policymakere og de vitenskapelige rapportene ble utstedt samtidig. I disse årene inneholdt imidlertid sammendraget for politiske beslutningstakere en advarsel om at det var det siste ordet som foreløpig gjaldt for emnet, mens de vitenskapelige rapportene ble korrekt identifisert som gjenstand for fortsatt utvikling. Noen syntes det "luktet råttent" av denne  "siste ord" historien, så prosessen ble endret, og nå lages sammendraget uten at man sjekker.

Det er ikke nødvendig å liste alle endringene jeg har identifisert mellom det som forskerne faktisk sa, og hva de politiske beslutningstakere som skrev sammendraget for politiske beslutningstakere sa de sa. Prosessen er så feilaktig at resultatet ligner  bedrageri.


En slik autoritet som IPCC bør snarest kastes på skraphaugen."




*





Dr. Madhav Khandekar, tidligere IPCC Expert reviewer.

Sammendrag av intervju med Khandekar [5]

– IPCC består av en rekke utsøkte forskere (2000-3000?) som gjør en utmerket jobb.

– Kun 30-40 er det som kan kalles klimaforskere, som forsker på kjernen i saken, nemlig i hvilken grad menneskelige aktiviteter påvirker klimaet på jorda.

– Det store flertallet forsker for eksempel på hvordan ulike arter av flora og fauna, og hvordan jordbruket vil påvirkes av ulike scenarier av klimaendringer. De tar altså for gitt at hypotesen om stadig økende menneskeskapte klimaendringer er riktig som et utgangspunkt for sin forskning.

– Dette flertallet av Klimapanelets forskere har ikke kompetanse til å besvare spørsmål om menneskeskapt global oppvarming, og ble heller aldri spurt om å delta i noe slags «konsensus» om at menneskeskapte utslipp av CO2 er i ferd med å forårsake en katastrofal global oppvarming.

– Det finnes altså ikke noe «konsensus» av verdens 2-3 eller 4000 «beste» klimaforskere.

– Knapt nok 40 forskere.



                 *
Orkaneksperten Christopher W. Landsea fra NOAAs nasjonale orkansenter i USA var både forfatter og anmelder (reviewer) for IPCCs andre (i 1995) og tredje (i 2001) vurderingsrapport, med trakk seg fra den fjerde etter å ha anklaget FN å drive politikk med orkanforskningen. I januar 2005 skrev han et offentlig, detaljert brev angående sine erfaringer. Her er noen utdrag:

"Jeg trekker meg tilbake (fra FN) fordi jeg har funnet at den delen av min ekspertise som er relevant, er blitt politisert. I tillegg, da jeg tok opp mine bekymringer med IPCC-ledelsen, svarte de ganske enkelt med å avvise dem".

"Jeg kan personlig ikke i god tro fortsette å delta i en prosess som etter mitt syn er motivert av en forhånds­definert dagsorden som er vitenskapelig usunn".

"I tillegg har en Greenpeace-aktivist vært medforfatter til en økonomisk nøkkelrapport i 2007. De fleste media har utelatt å nevne det faktum at Bill Hare, en Greenpeace-rådgiver, var ledende medforfatter til denne rapporten ved IPCCs fjerde evaluering. Ikke overraskende spådde denne Greenpeace-påvirkede rapporten en dyster fremtid for planeten vår om vi ikke følger FNs policy-oppskrifter. FNs egne retningslinjer for IPCC sier eksplisitt at de vitenskapelige rapportene vil måtte forandres for å "sikre konsistens med" det politisk motiverte sammendraget for beslutningstakere.
I tillegg ligner IPCC et politisk partis valgmøte-samling (political party’s convention platform battle) – ikke en vitenskapelig prosess. Under prosessen for å lage sammendraget for beslutningstakere driver politiske delegater og byråkrater og kjekler om den spesifikke formuleringer av hver setning eller påstand".



Fra Wikipedia om Landsea:

Christopher W. Landsea (born 1965) is an American meteorologist, formerly a research meteorologist with Hurricane Research Division of Atlantic Oceanographic & Meteorological Laboratory at NOAA, and now the Science and Operations Officer at the National Hurricane Center. He is a member of the American Geophysical Union and the American Meteorological Society.:





*





Her er noen andre  forskere som har uttalt seg:

John Raymond Christy, Richard McNider.og Roy Spencer

Alle tre er forskere ved University of Alabama, Huntsville.








Richard McNider - Distinguised Prof, Emeritus  - Earth System Science Center

Roy Spencer - Principal Res Scientist IV - Earth System Science Center

John Christy og Roy Spencer er særlig kjent for å ha utviklet og hatt ansvaret for drift av satellittmålinger av parametre i atmosfæren. Disse har alle uttalt seg kritisk til påstandene om at vi står foran en katastrofal, global oppvarming grunnet våre klimagassutslipp. I et intervju i Wall Street Journal gikk Christy og McNider sterkt ut mot katastrofeteoretikerne.

Der ble det blant annet påpekt at forskernes mangelfulle kjennskap til klimasystemet er enorm. McNider argumenterte med at en omfattende, pervers manglende hensyntaken til klimamodellenes tendens til å overestimere oppvarmingen (alle modellene gjør det), forårsake grunnløse reguleringer og sosiale skader på samfunnet.

John Kerry gikk i 2014 ut med en kraftsats om at klimaskeptikere var medlemmer av " Flat Earth Society", de var undermåls som forskere og ekstreme ideologer. Dette fikk Spencer og McNider til å respondere slik:

" Men hvem er medlemmene av "flatjordklubben", og hvem ignorerer de vitenskapelige fakta? I oldtiden var begrepet en flat jord den vitenskapelige konsensus, og det var bare en minoritet som våget å stille spørsmål om denne troen. Vi er blant dagens forskere som er skeptiske til den såkalte konsensus om klimaendringer. Gjør det oss moderne Flat Earthers, som Mr.Kerry foreslår, eller er vi blant de som står mot den rådende visdom for å erklære at verden er rund?

Det som ikke er kjent er hvor mye jordens atmosfære vil varmes opp som svar på den økte mengden av karbondioksid. De størrelsene på oppvarmingen som mest benyttes er skapt av klimamodeller der utviklerne av disse modellene tror vi har en katastrofal oppvarming. Størrelsen på oppvarmingen som spås av disse modellene er avhengig av mange antagelser for å kunne etterligne en virkelig verden under kontrollerte forhold. Eksempelvis gjelder det hvordan vanndamp og skyer vil reagere på den direkte oppvarmingen som kommer fra karbondioksid  eller raten for varmeopptak, eller absorbsjon i verdenshavene.
Vi kunne kanskje tilgitt disse modellørene om ikke deres prognoser hadde vært så konsekvent og spektakulært feil. Fra begynnelsen av klimamodelleringen på 1980-tallet har disse prognosene i gjennomsnitt alltid overvurdert oppvarmingen i forhold til det vi ser i det virkelige klimaet…..


Klimaendrings-konsensus-samfunnet peker på slike indirekte bevis på oppvarming som isbreer smelter, koraller blir bleket, mer tørke og sterkere stormer. Likevel viser observasjoner at oppvarming av den dype atmosfæren (det grunnleggende tegn på karbondioksid-forårsaket klimaendring, som antas forårsake disse naturfenomenene) ikke forekommer med noen foruroligende hastighet: Instrumenter ombord på NASA og National Oceanic and Atmospheric Association-satellitter. Den midt-troposfæriske oppvarmingsraten siden slutten av 1978 ved ca. 0,7 grader Celsius, eller 1,3 grader Fahrenheit, per 100 år. I samme periode gir modellene i gjennomsnitt 2,1 grader Celsius, eller 3,8 grader Fahrenheit, per 100 år….

Det er bekymringsfullt at "konsensusvitenskap" ikke vil erkjenne at slike uoverensstemmelser er store problem. Fra starten av Klimapanelet med selvvalgte forskere omfavnet konseptet om at konsensusen om klimaforandringene er den nødvendige vei å gå for å iverksette tiltak og redusere menneskeskapte CO2-utslipp i verden. Konsensus-samfunnet bruker dette til å presse synspunktet om at "vitenskapen er avgjort" og de gjør sitt ytterste for å latterliggjøre skeptikerne….

"Konsensus"-vitenskap som ignorerer virkeligheten og konsekvensene av tiltakene eller hvis lovende forskning blir utelatt, kan ha tragiske konsekvenser. Klimaforandrings-konsensus er muligens ikke livsfarlig, men den skader økonomisk vekst og skaper forvirring i regjeringens belutningsprosesser. Dette vitner om betydelig forverrete fremtidsutsikter. Den nåværene (i 2014) Obama-administrasjonen kunngjorde at de ikke ville gi hjelp til fossil brenselsenergi i utviklingsland, og dermed vil sende millioner av mennesker ut i energifattigdom.
Dette minner veldig om det britiske Sykdomsstyret (Sick and Health Board) som nektet å gi frisk frukt til britiske sjøfolk (slik at de fikk skjørbuk).
Vi bør ikke ha et klimavitenskapelig forskningsprogram som bare søker etter måter å bekrefte rådende teorier, og vi bør ikke hedre regjeringens ledere, som sekretær Kerry, som angriper andre som har ubeleilige, faktabaserte synspunkter. "











2Climategate:  Referanse1   Referanse2   Referanse3   Referanse4  Referanse5


      


5 -  Intervju med Dr. Madhav Khandekar,
     Del1     Del2      Del3       Del4


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar