torsdag 25. juli 2019

Ekkokammervirksomhet

Den statlig finansierte oppdragsforskningen som gjelder klimautviklingen har vært på ville veier i mange år. Oppdraget har tydeligvis vært å finne at menneskene er ansvarlige for en farlig global oppvarming grunnet våre utslipp av klimagassen CO2. Byråkratiet betaler om man finner en slik sammenheng – forskningsmidlene sitter ikke så løst om man peker på andre viktige faktorer som sola, endringer i solaktiviteten, kosmisk stråling, endringer i skydekket, urban oppvarming som påvirker temperaturdata, endringer i vannregimet rundt om i verden (vanndamp er en klimagass), skogrydding, endring i beplantning og mange andre faktorer. 

Det er derfor ikke til å undres over at stadig flere av forskerne befinner seg i et "ekkokammer" der de tror stadig mer på sine politikerbestilte "forskningsresultater".
De har kommet frem til at den globale oppvarmingen skal gi størst påvirkning  i de polare strøk. Dette har gitt seg en del sære utslag. I 2007/2008 var det et forskerteam som fant ut at sommerisen i nord ville være totalt forsvunnet innen år 2013 – eller i alle fall 2015. De hadde brukt 280 millioner kroner for å finne ut dette, så her var det ingen grunn til å tvile (sarkasme!).

I 2013 arrangerte professor Chris Turney fra Australia en ekspedisjon til Antarktis til for å ære Sir Douglas Mawson som seilte til Antarktis i 1913 uten å støte på is. Chris Turney hadde fått med seg "klimaforskere", et presseoppbud som skulle dekke "global oppvarming" samt betalende turister. Hensikten med turen var egentlig, i følge professoren, å vise hvordan global oppvarming påvirket planeten. Vitsen var å skape mest mulig publisitet for å skremme frem mere midler til "kampen mot global oppvarming".
Nå var det uendelig mere is i 2013/2014 enn det hadde vært i 1913. Dette medførte at pr.-stuntet kjørte seg fullstendig fast. Skuta ble stående fast i lang tid. Det måtte tilkalles både isbrytere og helikopter for å berge aktivistene.

På folkemunne fikk denne historien navnet "Ship of Fools".





I juli 2017 prøvde et seksmannsteam fra Storbritannia å ro fra Tromsø til Nordpolen. Den 10. august nådde de havisen ca. 79 grader nord (rett vest for Magdalenafjorden på Svalbard). Kulde og utmattelse gjorde at de snudde og rodde sørover til de havnet på Jan Mayen 19. august. Der ble de tatt hånd om til de kunne berges av den britiske kystvakta.


14 august samme år dro 2 seilbåter fra Nome i Alaska med et tilsvarende oppdrag – seile til Nordpolen. Reisens høydepunkt skulle sammenfalle med den tiden av året da sommerisen skulle være på sitt minimum – i midten av september. De kom "hakket" lengre nord enn roerne fra Storbritannia, men måtte selvsagt gi opp. 






I 2018 sendte Sverige en vitenskapelig ekspedisjon, der man skulle dra til Nordpolen ved å benytte isbryteren Oden. Dette klarte de til slutt, men her er et utdrag fra et referat fra båten, kalt "Veckobrev från Isbrytaren Oden 2018-08-10":

"Som jag nämnde i texten ovan har det varit väldigt kompakt is, jag har inte sett liknande förhållanden sedan 2005. 2016, som var förra gången när Oden var så här långt norrut gick det på ca 5 dagar från iskanten till denna latitud med snittfart på dryga 6 knop. Det har tagit betydligt längre tid denna gång och med en snittfart på ungefär 3 knop. Vi är i skrivande stund ca 45 Nm (83km)från Nordpolen. När isen bjuder på detta motstånd blir man som is-navigatör glad, då det konstant varit dystra nyheter om ”extremt liten is utbredning i Arktis” ”Isfritt i Norra Polarhavet” ”isbjörnarna drunknar” ”rederier som planerar rutter över Nordpolen”. Ja, det är då inga isbjörnar som drunknar här. Det kanske till och med är så att det kan vara svårt att få ner tassarna i vattnet. Vi är för högt upp på jordklotet för att det ska finnas bra satellitbilder att ta hjälp av, så det som finns till vår hjälp nu är helikoptern. Vi kör ogärna i blindo och skulle vi köra slut på vår helikopter-rek så stannar vi hellre, om inte vädret medger flygning. Att man stoppar då beror på vi faktiskt inte ser om vi skulle köra in i ett område med extremt svår is som kan göra att vi får svårt att fortsätta, vända eller rent av fastna. Jag hade inte tvekat under tidigare expeditioner att fortsätta utan helikopter-rek, men i rådande is-omständigheter är det oklokt. Vi använder faktiskt Odens alla resurser och system för att ta oss fram. Vädret har varit vad man kan förvänta sig av sommaren i Arktis, runt 1-0°C i luften och ca -1°C i vattnet, sikten varierar mellan dålig till riktigt dålig och vid några enstaka tillfällen riktigt fint. Vi måste passa på att flyga väg så fort tillfälle ges, så vi hela tiden vet vart vi ska."


I år har vi også fått et norsk "Ship of Fools" som har vaset seg nordover på basis av beviselige feilaktige klimamodeller. Her skulle man komme seg gjennom Nordvestpassasjen med forskningsskipet "Kronprins Haakon" til 1,4 milliarder kroner. At skipet var bygget i et land med betydelig erfaring med islagt farvann, Spania Italia (sarkasme! ), var det ingen som undret seg over. Det gikk som det måtte. De kjørte seg fast fordi de møtte uventet store ismasser nord for Svalbard. Resultatet ble i alle fall vendereis, en motor ute av drift, is i propellene og oljelekkasje i et av propellhusene.


Nok en gang er IPCCs klimamodeller falsifisert.





Uten å kommentere ytterligere har jeg merket meg at Hurtigruten har annonsert reiser gjennom Nordvestpassasjen i 2019. 

Lenke: https://www.hurtigruten.no/destinasjoner/nordvestpassasjen/#voyages

tirsdag 16. juli 2019

Vi hører stadig at isen forsvinner i nord

Forskningsskipet "Kronprins Haakon". Foto: 



I 1895 dro Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen med polarskuta Fram nordover for å erobre polhavet. De prøvde å nå Nordpolen, men klarte «bare» å nå 86° 14′ nordlig bredde. Det var en ganske imponerende bragd når man betenker datidens mangel på værmelding og kommunikasjon.
I disse dager berettes det at forskningsskipet «Kronprins Haakon» måtte snu i forsøk på å komme like langt nord som Nansen kom med «Fram». De klarte å karre seg nord til 85 grader – dette ifølge Klassekampen.
Forskningsskipet «Kronprins Haakon» til 1,4 milliarder kroner er bygd for å kunne gå i tre knop i én meter tykk is. Kaptein Johnny Pedersen meldte imidlertid at båten møtte tykkere og mer massiv havis enn forventet. Kommentaren var: «Her er tykk ettårsis, kombinert med store partier flerårsis. Mange steder har vind og havstrømmer presset isen sammen til kraftige skrugarder, og flere av disse er ugjennomtrengelige for oss. Nå midt i juli ser vi få tegn på tining og at våren har kommet. Vi hadde ventet mer smelting og at isen var gått mer i oppløsning».
Også forrige sesong slet den svenske isbryteren og forskningsskipet «Oden» med et tilsvarende problem i Nordishavet.
Hva sier dette oss? Uansett hva såkalte klimaforskere og andre forståsegpåere sier, kan vi konkludere med at sommerisen i nord var kraftigere i fjor og i år enn den var i 1895. Klimaendring? Ja! Menneskeskapt? Neppe!



Lenke til «Veckobrev från Isbrytaren Oden 2018-08-10»: 

torsdag 11. juli 2019

Stormannsgale politikere








I dagens samfunn har vi en mengde overtroiske personer som innbiller seg at våre politikere har makt til å regulere klimaet. Jeg vil tro at de fleste som har slike urealistiske forestillinger befinner seg i urbane strøk. Mange av oss som har opplevd vinter- og høst-stormer i Nord-Norge har en litt annen virkelighetsoppfatning. Vi har opplevd på kroppen og ved selvsyn hvordan lufttrykk, vind, måne-, planet- og sol-bevegelser gir oss springflo og stormflo. Blåser taket av huset, eller asfalten av veien, er det ikke fordi vi kjører bensinbil, fyrer med parafin/olje eller drar på ferie med fly. Det er faktisk slik været, og dermed klimaet, har oppført seg i uminnelige tider. Vi vet at dette er naturlige hendelser.
Enkelte politikere svever i den villfarelse at de virkelig er i stand til å påvirke klimaet. Det virker faktisk som representanter for den utøvende makta ikke har lært av det som regenten av England/Danmark/Norge viste oss for tusen år siden.

Det fortelles en historie om Kong Knut den mektige (995 – 1035) at undersåttene mente kongen hadde så stor makt at han kunne temme naturkreftene. For å vise almuen at denne overtroen var helt på trynet, fikk Kong Knut satt trona si nede ved havkanten ved fjære sjø. Så kommanderte han havet til ikke å la floa komme og gjøre ham våt på føttene. Men tidevannet strømmet over føttene uten respekt for hans kongelige person. Da sprang kongen bakover og sa: "La alle menn få vite hvor verdiløs kongens makt er, for det er ingen andre som er verd navnet enn Han som himmelen, jorda og havet adlyder ved evige lover. "
Deretter hengte kongen gullkrona si på et krusifiks, og brukte den aldri igjen – dette for å ære Gud den allmektige Konge.

Bare tittelen, "Klima- og miljøminister", sier noe om stormannsgalskapen som herjer blant våre folkevalgte.



Lenke:

mandag 8. juli 2019

Henrik Svensmarks teori er sannsynliggjort




Det er mye som tyder på at skydekket til jorda delvis styres av kosmisk stråling fra eksploderende stjerner. Det er ingen fjern tanke at oppvarmingen av jorda har mer å gjøre med magnetfelt enn CO2. Magnetfeltet som reflekterer slik stråling er et "samarbeid " mellom jorda og solas magnetfelt. Om jordas magnetfelt svekkes, øker antall treff av galaktisk, kosmisk stråling. Det samme skjer om solaktiviteten minker, noe man kan observere ved minkende solflekkaktivitet.

Forskerne Yusuke UenoMasayuki HyodoTianshui Yang og Shigehiro Katoh har studert støvansamling fra monsunperioden som skjedde for 780 000 år siden da magnetfeltet til jorda ble reversert. Denne reverseringen skjedde over en periode på omkring 5000 år, og da var jordas magnetfelt så svakt at det lave skydekket økte kraftig. Man kan godt si at skyene utgjorde en slags "parasoll" som skygget for planeten, og det ble kaldere fordi en større del av sollyset ble reflektert tilbake til verdensrommet.

Dette er en delvis bekreftelse av Svensmark-effekten, som nettopp postulerer en slik sammenheng mellom magnetfeltstyrken, intergalaktisk kosmisk stråling og lavt skydekke.

Professor Masayuki Hyodo sier følgende: "Klimapanelet har diskutert virkningen av skydekket på klimaet i evalueringene sine, men dette fenomenet har aldri blitt vurdert i klimaprognosene på grunn av en utilstrekkelig fysisk forståelse av det. Denne studien gir oss nå muligheten til å revurdere skydekkets virkning på klimaet. Når galaktisk kosmisk stråling øker, øker også det lave skydekket. Når den samme strålingen minker, minskes skydekket og vi får det varmere. Parasoll-effekten forårsaket av galaktisk kosmisk stråling er viktig når man tenker på dagens globale oppvarming så vel som den varme perioden i middelalderen."



Lenker:

Artikkel i Nature - Intensified East Asian winter monsoon during the last geomagnetic reversal transition:

Henrik Svensmark - FORCE MAJEURE – The Sun's Role in Climate Change: