Mer om temperaturene i England i mai

 NRK meddelte den 25 mai 2026 følgende:

"Kvikksølvet steg mandag til 33,5 grader i London ifølge det nasjonale meteorologiske instituttet". Den forrige rekorden 32,8 grader og ble målt i både 1922 og 1944. Den gamle rekorden smeltet altså bort siste dag av pinsen.

Ikke bare glede over varmen

Varmerekordene slås hvert år, og dagens nye rekordmåling er ikke godt nytt sier klimaforskere.

Dette er bare den siste temperatur­rekorden som faller i Storbritannia, som opplevde sitt varmeste år noensinne i 2025.

Forskere advarer om at landet er uforberedt på de stadig hyppigere hetebølgene drevet av menneske­skapte klimaendringer."

 

For oss i Nord-Norge som for tiden opplever gråvær og temperaturer under 10 grader C, kan vi bare undres over hvorfor de flotte temperaturene i England skulle være et problem. NRK har dessverre ansatt flere mennesker i en «klimaredaksjon» hvis hovedoppgave ser ut til å være å skape «klimafrykt». Denne redaksjonen henter ofte frem folk fra CICERO klima-politisk-forskningsinstitutt som forteller oss at nå blir alt både varmere og verre. Dette er og blir skremselspropaganda og spådommer som kun baserer seg på datasimuleringer.

Påstanden om at det aldri tidligere har vært målt så høye temperaturer i England i mai, er mildt sagt særdeles lite i samsvar med virkeligheten. I 1947 rammet nok en intens hetebølge England i slutten av mai og de tre første dagene av juni. Temperaturene toppet seg 3. juni med 34 °C ved RAF Waddington i Lincolnshire, samt på to baser i London, Camden Square og Kensington.

RAF Waddington var lite mer enn en gressbane i 1947, med Avro Lincolns, etterfølgeren til Lancaster-flyene som den var basert på. Flyplassen ligger i et perfekt landlig miljø og ville ikke hatt noen av de kunstige varmekildene som påvirker moderne flyplasser, som Heathrow, Coningsby og Waddington selv nå.

I motsetning til dette inkluderer 35°C i Kew sannsynligvis minst tre grader UHI. Det er absolutt sant at UHI-effekten i London er mye større nå enn i 1947, så temperaturene i Camden og Kensington den gang er sannsynligvis sammenlignbare med Kew.

Hetebølgen i 1947 kom fra østlig retning og var utbredt. I tillegg til Waddington og de to stedene i London, registrerte seks andre steder 93F (33,8C):

Norwich, Mildenhall, Santon Downham, Cambridge, Greenwich, Regents Park

Det er verdt å merke seg at bare fire steder var varmere enn 93F på mandag:

Kew **, Heathrow, Northolt, Teddington

De tre siste er alle søppelsteder målemessig sett.

Etter alle anslag var hetebølgen i juni 1947 like intens som denne ukens, muligens mer. Ja, den inntraff tre dager etter slutten av mai, så teknisk sett regnes den som i juni. Men har disse tre dagene noen klimatologisk eller meteorologisk betydning? Selvfølgelig ikke. Gjennomsnittstemperaturene tirsdag 3. juni ville ikke være annerledes enn lørdag 31. mai.

Det er alltid vanskelig å sammenligne én værhendelse med en annen, spesielt med åtte tiårs mellomrom, fordi de alle er unike. Men bevisene fra juni 1947 gjør mer enn å undergrave Met Offices påstander om at denne ukens hetebølge er bevis på klimaendringer. Det reiser spørsmålet om hvorfor de ikke gir offentligheten alle relevante fakta ved å fortelle dem at vi har hatt lignende vær tidligere.

Denne ukens hetebølge er en usedvanlig sjelden hendelse for denne tiden av året, men den er ikke enestående, selv i løpet av de få korte årene temperaturregistreringene våre går tilbake. Det har skjedd før og vil utvilsomt skje igjen. Det har ingenting med klimaendringer å gjøre.

 

 

**KEW Gardens:

WMO (World Meteorological Organization) stiller krav til instrumentering, observasjonspraksis og siting (plassering/eksponering) gjennom CIMO (Commission for Instruments and Methods of Observation). Stasjoner klassifiseres i klasser 1–5 (best til dårligst) basert på hvor godt de unngår påvirkning fra omgivelsene (f.eks. bygninger, trær, varmekilder, hard dekke). Klasse 1 er "referansekvalitet" med minimal feil (<1 °C usikkerhet for temperatur). Klasse 3–5 har større potensiell bias (opptil flere grader).

• Kew Gardens-stasjonen regnes generelt som CIMO Class 3 (eller lokalt Class 3/4 for temperatur) av Met Office og uavhengige vurderinger. Den ligger i en stor gresskledd park, som er positivt, men har nærhet til stier, drivhus/glasshus og urbane elementer som kan gi urban heat island-effekt og lokal oppvarming. Dette kan føre til overestimering av temperaturer, spesielt i rolige, solrike forhold.
• Den er ikke en WMO Centennial Observing Station (langtidsstasjon med >100 år kontinuerlig høy kvalitet som er formelt anerkjent av WMO). Kew har lange datarekorder, men oppfyller ikke alle kriteriene for denne æresbetegnelsen.

 

Om rekordvarmen i England i mai

Nrk meddelte den 25 mai 2026 følgende:

"Kvikksølvet steg mandag til 33,5 graderi London ifølge det nasjonale meteorologiske instituttet". Den forrige rekorden 32,8 grader og ble målt i både 1922 og 1944. Den gamle rekorden smeltet altså bort siste dag av pinsen.

Ikke bare glede over varmen

Varmerekordene slås hvert år, og dagens nye rekordmåling er ikke godt nytt sier klimaforskere.

Dette er bare den siste temperatur­rekorden som faller i Storbritannia, som opplevde sitt varmeste år noensinne i 2025.

Forskere advarer om at landet er uforberedt på de stadig hyppigere hetebølgene drevet av menneske­skapte klimaendringer."

Nå har det seg slik at WMO (Verdens meteorologiske Organisasjon) stiller visse krav til meteorologiske målestasjoner. I denne sammenhengen er Heathrow Airport-stasjonen (ofte nevnt for 33,5 °C) generelt av lavere kvalitet etter WMO-standarder (CIMO-siting classification), mens Kew Gardens-stasjonen er bedre, men fortsatt påvirket av urban (påvirket av urban oppvarming) plassering.

Flere kilder knytter "rekorden" til London Heathrow Airport (WMO 03772), mens Kew Gardens (i sørvest-London) registrerte høyere verdier senere samme dag, opptil provisorisk 34,8 °C.

WMO-krav og plasserings-klasser (CIMO)

WMO (via CIMO-guide) klassifiserer stasjoner etter hvor godt de representerer det bredere området uten lokal forstyrrelse (f.eks. asfalt, bygninger, varmekilder). Klassene går fra Class 1 (best, minimal påvirkning) til Class 5 (dårligst). Class 1–2 er ideelle for klimatrender; lavere klasser egner seg bedre for værvarsling, men kan gi høyere temperaturer i urbane områder pga. urban heat island-effekt.

• Heathrow Airport (WMO 03772): Vurdert som Class 3 (eller dårligere i praksis) av kritikere. Stasjonen ligger nær rullebaner, taxiways, betong/asfalt og flytrafikk, som gir lokal oppvarming. Den er installert siden 1947 og brukes mye til flyvær, ikke primært klimamonitorering. Met Office forsvarer den, men kritikere (f.eks. basert på CIMO-vurderinger) peker på dårlig eksponering og potensiell bias oppover i varme perioder. WMO understreker at slike flyplass-stasjoner ikke alltid er representative for regional klima.

• Kew Gardens: Bedre plassering i en stor park med gress og vegetasjon, lenger fra tett bybebyggelse. Den beskrives ofte som mer representativ, men ligger fortsatt i urbant/péri-urbant område og kan påvirkes noe av Londons varmeøy. Den har lang historikk (siden 1900-tallet) og brukes til klimadata.

Kontekst for denne målingen

• Temperaturrekorder i mai 2026 ble målt under en hetebølge, og provisoriske tall fra Met Office (som senere valideres). Heathrow ble ofte sitert for de tidlige 33,5 °C-verdiene.
• Urbane stasjoner som disse kan vise 1 til flere °C høyere enn rurale stasjoner i samme region pga. varmeabsorpsjon fra bymiljøet. Dette er kjent og dokumentert for London. WMO har egne retningslinjer for urban heat island-målinger nettopp fordi standardkrav er vanskelige å oppfylle i byer.

Oppsummert: Heathrow-stasjonen (sannsynlig kilde for NRKs 33,5 °C) oppfyller ikke de strengeste WMO-kravene for upåvirket klimamåling (Class 3+), mens Kew Gardens er bedre. Met Office bruker begge til varsling og klimadata, men eksperter anbefaler å være varsom med direkte sammenligninger over tid pga. urban påvirkning.

Lenke til NRKs artikkel om dette på nettet

Nordvestpassasjen er slett ikke åpen hele året

Den enkleste metoden for å avsløre feilaktig klimaalarmisme er å notere seg hvilke skremsler det ikke lenger snakkes om. Fra 1990-tallet til 2007, dvs. i slutten av den varme 30-årsperioden som etterfulgte de 30 kalde etterkrigsårene, var det en kortvarig reduksjon i isforholdene i bl.a. Nordvestpassasjen. En reduksjon av omtrent samme type som i den varme mellomkrigstiden. 

Men clickbait-sultne medier og CO2-forblindede "klimaforskere" var ikke interessert i å rippe opp i fakta om tidligere 30-års naturlige sykluser - særlig ikke der det hadde vært omtrent like varmt på lavere CO2-nivåer (1930-årene). Mediene og fagtidsskriftene ble dermed raskt fylt av historier om at de arktiske seilingsrutene snart skulle bli helårsåpne, og slik forandre hele det globale skipingsmønsteret. Som vanlig diktert av useriøse "klimaforskeres" kvasikunnskaper basert på CO2-drevne framskrivingsmodeller og ikke reelle målinger.

Men særlig etter 2011 har det blitt gradvis mer og mer stilt i media om den store satsingen på skipsfart gjennom de arktiske passasjene. Fordi faktiske observasjonsdata begynte å vise det motsatte av klimamodellene.

I 2024 kom det en stor forskningsrapport i Nature basert på observasjoner og ikke modellbasert sludder, som fastslo:

"Arctic Sea Ice 'Choke Points' Reducing NW Passage Shipping Season Length By 5-14 Weeks Since 2007" Cook et al 2024 uttalte nemlig at:
- "While a declining trend in Arctic sea ice was observed from the 1990s to 2007, there has been no trend reduction in Arctic sea ice since then. A 17-year pause."

Derfor dagens stillhet i media og hos "the usual suspects" med sin modellbaserte "klimaforskning".

Lenke: https://www.nature.com/articles/s43247-024-01477-6

 

Natureartikkelen som slapp igjennom med falsifisering av flere tiårs modellbaserte påstander om at Nordvestpassasjen snart ville bli åpen for fri kommersiell ferdsel: Oppdaterte observasjoner, stikk i strid med de typisk CO2-narrativ-matede modeller, viste at Nordvestpassasjen faktisk hadde fått REDUSERT "Passage Shipping Season Length By 5-14 Weeks Since 2007".

Alarmistforskerne misbrukte enkeltåret 2007 til å hevde "snarlig isfri Nordvestpassasje"

2007 var et spesielt lavt isår i Arktis (delvis også i 2012), med vindretninger som uavhengig av tilfrysingsforhold blåste mye is ut av polhavet, og også hindret deler av Nordvestpassasjen å bli fylt opp av den vanlige mengden tildrivende is nordfra.

 Men for de siste 20 år er trenden på "pause" ifht klimamodellenes reduksjonsframskrivninger. For moro skyld kan vi legge inn et bilde fra 2017, da man forlengst skulle ha innrømmet at modellbaserte spådommer om snarlig isfri Nordvestpassasje allerede hadde feilet et helt tiår, der internasjonal skipsfart hadde blitt lokket til å satse på arktisk transport med isforsterkede skip - og så måtte de avlyse det hele når faktiske observasjoner kom på bordet

Nå er det snart sommer igjen, og det skal bli interessant å se om ny forskning slipper gjennom om de faktiske tilstander i Nordvestpassasjen denne sesongen. Foreløpig synes alle forsvarere av IPCCs klimamodeller å være enige om at Nordvestpassasjen er ikke noe man ønsker å snakke for mye om lenger.

Men før de kom så langt fulgte Harvard Kennedy Schools Belfer Center for Science and International Affairs den 28. juli 2025 opp Nature-studien med å  først minne om at "vitenskapelige prognoser støtter sterkt ideen om at NWP vil være åpen for transport hver sommer i et tidsvindu innen midten av århundret." Men derfra måtte Belfer Center fortelle hva den observerte utvikling faktisk viste, at, "til tross for nylige endringer langs enkelte deler av NWP, har den samlede skipssesongen langs ruten i stedet blitt kortere siden 2007".

Selvsagt måtte også Belfer Center bidra med en ikke altfor finansieringsødeleggende tilleggsforklaring som ikke altfor tydelig viser at det er økt tilfrysing i regionen som er årsaken, men derimot, sitat:
"Ifølge denne studien skylles flerårig is sørover fra områder med høye breddegrader, noe som opprettholder "flaskehalser" langs visse ruteseksjoner og øker vanskeligheten med rutinemessig transport gjennom NWP."

Problemet med disse uttalelsene er selvsagt at dette er den historiske normaltilstand for Nordvestpassasjen. Det uvanlige var årene 2007 og 2012 da vind- og strømforholdene IKKE drev de vanlige mengder is inn i Nordvestpassasjen nordfra. Så også her; det er ikke lett for ærlige forskere å fortelle hele sannheter som bryter med klimamodellene: Selv om det motstridende må innrømmes at alle modellerte spådommer om bortsmelting av Nordvestpassasjen har slått dundrende feil de siste 20 år, legges det standardmessig inn en uklarhetsdis her også - man har jo ikke lyst å miste all finansiering. 

Lenke til Belfer Center-artikkelen:
https://www.belfercenter.org/research-analysis/explainer-northwest-passages-shipping-potential-legal-status-and-whats-stake

Tusenvis av rapporter på feil grunnlag

Denne skjermdumpen fra vg.no 18.05.2026 er et eksempel på hvilke katastrofevarsler den uriktige framtidsspådommen scenarioet RPC 8.5 har ført til når selv ordinære sommertemperaturer i Norge blir framstilt som noe katastrofalt.

 IPCC sin tilbakekalling av det verste klimascenariet, kalt RCP 8.5, er ingen bagatell. Det er et hardt tilbakeslag for hele den dominerende klimafortellingen til de enorme økonomiske interessene som er basert på det som er en spådom om den kommende klimakatastrofen. Det er ikke bare det ekstreme scenariet, den mest ekstreme spådommen, som blir borte. Også de mindre alarmistiske spådommene må nå trekkes tilbake.

Det viktigste er at bruken av RCP 8.5 og de litt svakere ble brukt i titusener av fagfellevurderte studier, i medieoppslag, politikkdokumenter og i medienes dramatiske katastrofeoppslag. Inkludert FNs generalsekretærs uttalelse 27.07.2023 om at kloden koker. De norske regjeringenes og Stortingets vedtak om klimatiltak er basert på den spådommen som nå er forkastet.

Kommentar:

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) bruker det verst tenkelige-scenariet (spådommen) i samråd med Norsk Klimasenterservice, også kalt Cicero, og Kartverket (tidligere Statens kartverk). Utrolig nok er uriktigheten av skrekkscenariet informert om av NRK.no, 07.02.2020. Der siteres forskningsleder Glen Peters om sitt innlegg med en annen i tidsskriftet Nature under NRK-overskriften «Klimaforskere: – Stopp bruken av «verst tenkelig»-scenarioet. Skrekkscenario er ikke lenger sannsynlig, mener klimaforskere.» Men det førte ikke til noen endring i bruken av scenariet fra politikerne og organisasjonene som lever av katastrofemeldinger.

Internasjonalt ble scenarioet kritisert allerede i 2017, fordi det ikke fantes nok kull i verden til den påståtte oppvarmingen. Det tok hele sju år fra grundige vitenskapelige analyser viste at spådommen ikke holdt, til og med tilhengere av kjernen i klimafortellingen blant dem, sa at dette var åpenbart feil. De ble bare blankt avvist i alle år inntil nå. Sjøl et sted i den siste gjeldende IPCC-rapporten, er faren for de største klimakatastrofene dempet ned. Jf artikkelen «FNs klimapanel mot regjeringen: Ingen endring av betydning av klimaet» på dette nettstedet.

Ikke bare RCP 8.5 går med i dragsuget. På sin Substack-konto skriver Robert Pielke jr: «IPCC AR7 (som skal komme i 2028) vil droppe RCP 8.5 fullstendig, sammen med 7.0-scenarioet.» Han kaller det med rette en seier. I to IPCC-perioder har RCP 8.5 dominert den vitenskapelige litteraturen og IPCC-rapportene. 

Marcel Crok, direktør i Clintel, skriver i et sammendrag av redaksjonen fra et nyhetsbrev 18.05.2026:

For åtte år siden publiserte Rob de Vos og jeg rapporten «Hvorfor KNMI-scenarioene ikke vil materialisere seg». [KNMI er Nederlands meterologiske institutt, red.]. En hovedgrunn var at KNMI baserte seg på IPCCs RCP 8.5-scenario, som allerede i 2017 ble regnet som usannsynlig av energiekspert Justin Ritchie.
RCP 8.5 ble presentert som det primære «fortsette-som-før»-scenarioet, noe som ga politikere og aktivister grunnlag for å hevde at «hvis vi ikke gjør noe» ville vi ende i den ekstreme banen mot 2100.
De fleste dommedagsprognoser du har hørt, bygget på dette scenariet, som ble brukt i titusener av studier og medieoppslag.
I den nye IPCC-rammen er ikke lenger det verste scenariet et referanse-/basisscenario, så direkte sammenlikninger med RCP 8.5 er ugyldige. Klimamiljøet sliter nå med å innrømme skiftet uten å svekke alarmen. I en nylig radiopodkast sa KNMI-direktøren at de ikke oppdaterer 2023-scenarioene før AR7 – altså ingen endringer før 2030. Deres egen artikkel om saken inneholdt flere feil som Roger Pielke Jr. raskt rettet opp.

To utbredte falske påstander som allerede sirkulerer
Marcel Crok kommenterer to påstander å svekke betydningen av at skremmescenarioet nå er trukket tilbake:

«RCP 8.5 ble aldri brukt som «fortsette som nå»-scenario.»
Dette er dokumentert feil. De opprinnelige artiklene som introduserte det, presenterte det eksplisitt på denne måten, og det ble behandlet slik i utallige studier og rapporter. 

«Vi unngikk RCP 8.5 takket være vellykkede klimatiltak.»
Også dette er usant. Hovedgrunnen til at det døde ut, er at de grunnleggende forutsetningene – spesielt en eksplosiv gjenoppblomstring av kullbruk – var urealistiske fra begynnelsen av og skilte seg fra reelle trender i energi og utslipp.

Marcel Crok avslutter med å si at dette skiftet representerer en stor kursendring, selv om den kommer seint.  Vitenskapens møller maler sakte, men virkeligheten seirer til slutt, avslutter Crok.

Kilde: Klimarealistene

Klimareligionen. Dette er så langt bort fra vitenskap man klarer å komme.

 Martin Hovland (meteorolog og geolog):

 

"Det dreier seg om hva man tror på, akkurat som i annen religion. Denne IPCC-genererte skandalen (for dette er virkelig en FN-generert skandale) viser med all tydelighet hva IPCC har holdt på med i de to-tre siste rapportene, dvs AR6, AR5 og AR4, er å etterkomme behovet (anmodningene) fra administratorene, dvs politikerne sine behov. 

Dette er så langt bort fra vitenskap man klarer å komme. 

De har i de siste 12-15 årene holdt vitenskap for narr. 

De har latt seg bruke, antakelig for ikke å miste inntektene. Vår egen ‘ekspert’, Samset, er også en av de store skyldige i å misbruke vitenskapelige etiske metoder og bør derfor anmeldes og straffes. Han må jo ha visst at Skandale-scenario RCP8,5 er uoppnåelig på moder jord, da konvektive prosesser i atmosfæren og i havet vil utjevne så høye temperatursprang, i snitt. Dette ble også påpekt veldig tidlig i AR6 skrive og review prosessen. Denne ekstreme (og uoppnåelige ) situasjonen ble bedt fjernet av flere reviewere i skriveprosessen. 

Dette vet jeg som en av reviewerne."

Norsk politikk på full fart utenfor stupet

Skjalg Fjellheim klinker til i  Nettavisen 22.05 med en uventet klar kritikk av rådende politikk, og gir en plausibel forklaring på FrPs pågående opptur:

Fjellheim: Banal moralisering fra Ap
"Hvis vi holder et speil opp foran vårt eget land, vil energipolitikken bli den umiddelbare testen.
Nyhetene de siste ukene er svært illevarslende. Nord-Norge er i ferd med å gå tom for strøm, og nå går alarmen for resten av landet. Datasentre kan spise opp hele det norske kraftoverskuddet allerede innen 2030, kunne vi høre NVE-direktør Kjetil Lund advare om på Politisk Kvarter torsdag.
Der møtte han en statssekretær fra Arbeiderpartiet og tidligere samfunnskontakt i Statkraft som, i møtet med en dyktig og pågående programleder, lot til å satse alt på forsvar av radikale samfunnsendringer som åpenbart truer forsyningssikkerheten, uten å være forankret i en bred opinion. Men det var ikke en centimeter selvransakelse å spore, kun banal moralisering."

Så begynner Fjellheims analyse å bli virkelig interessant, når han utdyper betydningen av "ansvarlig politikk i endring":

"De store folkepartiene i Norge har i generasjoner gått taktfast sammen med det norske folket. Reformer har blitt gjennomført i tett dialog med folk flest over det ganske land, en linje som ser ut til å være forlatt. Når de tradisjonelle «styringspartiene» taper terreng, er det fordi synet på hva som er ansvarlig politikk, faktisk er i rask endring."

For hvor er vi nå? Fjellheim svarer:
"Forsøk å åpne opp vinduet og spør folk om 35 milliarder til havvind oppfattes som «ansvarlig». Eller statlige milliarder til batteriproduksjon i Arendal og Røkkes KI-fabrikk i Narvik.
Likevel kan vi ofte høre hovedstadsanalytikerne karikere misnøyevelgerne som perifere, ja nærmest avvikende."

Fjellheims konklusjon: Velgerne ønsker endring
"Valgforskeren Johannes Bergh har imidlertid korrigert bildet av disse (nær) velgerne som særskilt misfornøyde personer. Tvert imot forsvarer de en sterk velferdsstat, de er yrkesaktive, de hører til middelklassen, men de bor ikke i de aller største byene, og de jobber ofte i privat sektor. Men de føler avmakt fordi de ønsker kursendring, som de ikke har fått, først og fremst fra Arbeiderpartiet og Høyre."

Så knaller Fjellheim til med hvor hunden ligger begravd:
"Et sted vil velgerne gå for å ventilere over en energipolitikk som fremstår som kaotisk, der naturgitte konkurransefortrinn søles bort i en lapsus av grønn idealisme og fravær av evne til systemkritikk."

Leser man resten av Fjellheims artikkel får man en god forklaring på hvorfor FrP - fortjent eller ikke - er over 30% nå mens de såkalte "ansvarlige styringspartiene" kjenner bakken svikte under seg.

Lenke: https://www.nettavisen.no/norsk-debatt/mister-velgernes-tillit-pa-grunn-av-energipolitikken/o/5-95-3051419

Hvis Norge avviklet alle klimakrav

 

Hvis Norge sluttet med "klimakrav" (dvs. avviklet eller kraftig reduserte nasjonale og EØS/EU-tilknyttede klimapolitiske virkemidler), ville en rekke avgifter, skatter, forbud, krav og subsidieordninger blitt fjernet eller vesentlig endret. Dette ville primært dreie seg om CO₂-prising, tekniske krav og incentiver knyttet til utslippsreduksjon.

Her er de viktigste kategoriene:

1. Avgifter og prising av utslipp (hovedinntektskilde for staten)

• CO₂-avgift på mineralske produkter (bensin, diesel/autodiesel, mineralolje, naturgass, LPG): Dette er en sentral avgift innført i 1991. Den rammer veitrafikk, anleggsmaskiner, sjøfart, fiske og deler av industri. Satsene er høye (f.eks. rundt 4+ kr/liter på diesel i nyere tall) og planlegges trappet opp mot 2000 kr/tonn CO₂. Fjernes denne, ville drivstoffprisene falle betydelig.
• CO₂-avgift i petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen (offshore).
• Andre klimarelaterte avgifter: På HFK/PFK (klimagasser i kjølemedier), samt komponenter i engangsavgift på biler (CO₂-delen).

• Kvoteplikt og EU ETS: Norge er del av EUs kvotesystem for industri, kraft og deler av luftfart/sjøfart. Kvotepris + nasjonal CO₂-avgift gir høy karbonpris (ofte blant verdens høyeste). Avvikling ville fjerne eller redusere denne byrden for kvotepliktige virksomheter.

Disse avgiftene dekker ~80–85 % av norske utslipp sammen med kvoter. Provenyet går til statsbudsjettet (ikke øremerket).

2. Bil- og transportrelaterte krav og avgifter

• Incentiver for elbiler (som ville forsvinne eller endres dramatisk): Fritak for merverdiavgift (25 %), engangsavgift (vektbasert + CO₂-komponent), lavere eller null bompenger/fergeavgifter, gratis parkering (lokalt), adgang til kollektivfelt, redusert årsavgift. Målet om 100 % nullutslippsbiler i nybilsalg fra 2025 er et direkte klimakrav.
• Krav i offentlige anskaffelser: Nullutslippskrav for biler, varebiler, busser og anleggsmaskiner i offentlig sektor.
• Forbud og krav til fossile kjøretøy/fyring: Gradvis utfasing av fossil oppvarming (olje/parafin) i bygg.

3. Bygg- og eiendomsrelaterte krav

Hvilke krav og avgifter ville blitt fjernet om man slutter med klimakrav?

• TEK17/TEK (teknisk forskrift): Strenge energikrav til nye og rehabiliterte bygg (energiytelse, isolasjon, oppvarming). Lavere energibehov og forbud mot fossil oppvarming.
• Krav til ladeinfrastruktur i nye parkeringsplasser og boligblokker.
• Forbud mot fossile brensler til oppvarming/indirekte fyring i industri (planlagt utvidelse).

4. Andre sektorer

• Skipsfart og offshore: Klimakrav til offshorefartøy (intensitetskrav), krav til lavutslippsløsninger i grønn skipsfart, og CO₂-avgift på innenriks sjøfart.
• Avfallsforbrenning: CO₂-avgift.
• Industri og landbruk: Reduserte satser eller fritak som ville normaliseres; forbud mot fossile brensler.
• Rapporteringskrav: CSRD, taksonomi og andre EØS-relevante regler om klimarapportering og bærekraft (mer byråkrati enn direkte avgift).

Hva ville ikke nødvendigvis forsvinne?

• Generelle miljøavgifter (f.eks. svovel, NOₓ) som ikke er rent klimarelaterte.
• Lokale kommunale krav eller frivillige ordninger.
• Internasjonale forpliktelser via EØS/EU/Paris-avtalen – full avvikling ville kreve politiske endringer der.

Konsekvenser av avvikling: Lavere kostnader for forbrukere (drivstoff, biler, oppvarming, boligbygging) og næringsliv, men også tap av inntekter til staten (må dekkes inn via andre skatter) og potensielt høyere utslipp. Mange tiltak er EØS-bundet, så nasjonal ensidig slutt ville være begrenset. Politisk ville det kreve store endringer i Klimaloven, avgiftsopplegg og tekniske forskrifter.

 

Amerikas energicomeback legger de grønne fantasiene bak seg

Etter årevis med forsøk fra radikale grønne på å kvele USAs olje-, gass- og kullindustri – samtidig som de tvinger nasjonen til å akseptere kostbar, landkrevende vind- og solenergi – fremstår USA igjen som en global energisupermakt.

 

Og denne gangen er det ikke bare fossilt brensel: Faktisk er det kjernekraft som står i sentrum.

 

Tennessee er klar til å bli verdensledende knutepunkt for kjernekraftinnovasjon, takket være Trump-administrasjonens politikk og statsledere som er villige til å støtte reelle energiløsninger fremfor klimasignalering. Offentlige og private investeringer strømmer nå inn i avanserte reaktorer, urananriking og neste generasjons kjernekraftteknologier.

 

Demonstrasjonsanlegget KairosPower Hermes 2 er en saltkjølt kjernekraftreaktor som allerede har startet første spadestikk og forventes å levere 50 megawatt pålitelig strøm til Tennessee Valley Authority-nettet innen 2030.

 

I mellomtiden planlegger GE VernovaHitachi å investere 40 milliarder dollar i to småmodulære reaktorer – en i Tennessee og en i Alabama. Disse prosjektene vil skape 2000 byggejobber, hundrevis av produksjonsjobber, 600 permanente anleggsjobber og omtrent 65 ekstra lokale jobber for hver 100 jobber ved selve reaktorene.

 

Amerikas uranindustri, somnesten ble utslettet under COVID-pandemien, er også i god bedring. Trump-administrasjonen har godkjent tillatelser for nye uranutvinnings- og anrikningsprosjekter, mens partnerskapet mellom TennesseeValley Authority og Centrus Energy planlegger å investere 560 millioner dollar i et stort urananrikningsanlegg ved Oak Ridge. Det betyr mindre avhengighet av Canada, Kasakhstan og Russland for kritisk kjernefysisk brensel.

 

Enda mer spennende er det at CommonwealthFusion Systems beveger seg mot bygging av et «kommersielt relevant» kjernefysiskfusjonskraftverk i Virginia som kan generere opptil 400 megawatt strøm senere dette tiåret. Anlegget forventes å produsere mer tritiumbrensel enn det forbruker.

 

Sammen med en gjenoppblomstring av olje-, naturgass- og kullproduksjon, vil denne utviklingen frigjøre amerikansk energi, produksjon, innovasjon og jobbskaping, samtidig som den senker strømprisene og reduserer risikoen for strømbrudd for både familier og bedrifter. De sender også en klar advarsel til Amerikas blå stater: Hvis dere klamrer dere til anti-energiideologi, vil dere bli hengende etter.

 

Demokratisk kontrollerte stater er fortsatt besatt av å eliminere fossilt brensel til fordel for vind-, sol- og batterisystemer – angivelig for å forhindre klimakatastrofe. I prosessen ignorerer de den ødeleggende økonomiske skaden som påføres arbeidende familier og miljøødeleggelsen forårsaket av massive vind- og sol-prosjekter. Enda verre er det at de antatte klimafordelene fra en enkelt stats utslippskutt er i praksis meningsløse – uoppdagelige mot stadig skiftende globale klimasystemer og stadig økende globale klimagassutslipp.

 

For førti år siden var strømbrudd rutine for Indias 950 millioner innbyggere. I dag, til tross for at det har kommet til en halv milliard mennesker, har det gjort strømbrudd til en sjeldenhet. Hvorfor? Fordi India bygde hundrevis av kullkraftverk. Kina gjør det samme i endastørre skala.

 

Som energianalytikerVijay Jayaraj observerer, avviser afrikanere fra øst til vest til sør permanent fattigdom pålagt i klimaortodoksiens navn. Over hele kontinentet omfavner nasjoner olje, naturgass, kull og kjernekraft fordi de vet at rikelig med og rimelig energi er «den eneste velprøvde veien til velstand».

 

Disse retningslinjene løfter milliarder av mennesker ut av fattigdom, sykdom, underernæring og for tidlig død.

 

I mellomtiden våknermange europeere endelig opp til de katastrofale konsekvensene av grønn energifanatisme: skyhøye strømpriser, nedstengte industrier, ødelagte arbeidsplasser, landskap skjemmet av vindturbiner og solcellepaneler, familier som ikke kan varme opp eller kjøle ned hjemmene sine – og økende dødsfall knyttet til energifattigdom.

 

Dessverre er Europasherskende eliter fortsatt fanget i sine klimabesettelser. Men kanskje vil noen amerikanske guvernører og lovgivere i blå stater til slutt forlate ideologien og begynne å styre ansvarlig.

 

Strømprisene i nordøstligestater er omtrent dobbelt så høye som i store deler av Midtvestenog Sørstatene – og de stiger fortsatt. Selv demokratiske guvernører utsetter eller forlater nå stille en gang hellige grønne energimandater, eller i det minste antyder at de kan komme til å gjøre det.

 

Noen vurderer forsiktig kjernekraft på nytt. Noen få kan til og med slutte seg til president Trump og energiminister Chris Wright i å støtte nyerørledninger fra Pennsylvanias skiferfelt for å levere rikelig, pålitelig og rimelig naturgass til oppvarming, matlaging og strømproduksjon – og dermed til lys, kjøling, datamaskiner, underholdning og klimaanlegg.

 

Hvis de ikke klarer å følge opp, vil innbyggerne deres forbli avhengige av overpriset kanadisk gass og elektrisitet, drivstoff sendt fra Texas eller ekstremt dyr import av flytende naturgass fra Norge og Russland.

 

Innbyggere i New York og andre stater kan også møte marerittet som omtrent 40 000 sinte innbyggere i Co-Op City i Bronx står overfor. Klimapåbud i New York City krever at hele komplekset skal konverteres helt til elektrisk oppvarming innen 2035. Med kostnadene for varmepumper, systemoppgraderinger, nedstengning av et effektivt kraftvarmeanlegg for gass og kjøp av dyr vind-, sol- og batteristrøm, kan månedsavgiftene for en ettroms leilighet skyte i været fra950 dollar til nesten 4000 dollar.

 

Og da må de stole på vind- og solenergi, som vil dukke opp når Moder Natur velger å samarbeide, uavhengig av når de trenger strøm eller hvor mye de trenger.

 

Amerika har endelig en sjanse til å avvise flere tiår med energimangel og økonomisk selvsabotasje. Nasjoner som omfavner rikelig, pålitelig og rimelig energi, blomstrer. Nasjoner som tilber Netto Zero-påbud, går tilbake.

 

Heldigvis begynner Amerika å velge klokt.

 

Kilde:

https://thehill.com/opinion/energy-environment/5878319-resurgence-american-energy-power/