CO2 Derangement Syndrome

1. Innledning

Etter to relativt kjølige år steg temperaturene i 2023 dramatisk i over et år. Dette ble etterfulgt av en nesten like dramatisk nedgang som startet rundt april 2024; et temperaturfall som fortsatte gjennom hele 2025 og de første månedene av 2026. (Se også grafen nedenfor med satellittmålingene, publisert av Roy Spencer ved University of Alabama i Huntsville.)

Fra januar 2023 til april 2024 steg temperaturen med en hel grad Celsius. Denne økningen var spektakulær og uforklarlig. Oppvarmingen i hele den industrielle perioden (fra 1850 til i dag), hovedårsaken til IPCCs bekymringer, var omtrent én hel grad Celsius. Etablerte navn innen klimavitenskap, Zeke Hausfather og Gavin Schmidt, skrev en felles artikkel i New York Times der de slo fast at: «Vi forstår ikke helt hvorfor 2023 var så varmt som det var.» Gavin Schmidt var i 2024 enda mer frittalende: «Klimamodeller kan ikke forklare den enorme varmeanomalien i 2023 – vi kan være i ukjent territorium». Men nedgangen som begynte rundt april 2024 og fortsatte gjennom hele 2025 var like uforklarlig. I ukjent territorium kunne ikke IPCC lenger være vår veileder. Vi vet egentlig ikke om denne avkjølingen fortsetter i 2026 og senere, men vi kan være sikre på én ting; CO2 og andre klimagasser kan ikke ha vært den dominerende årsaken til disse temperaturhoppene. CO2-konsentrasjonene steg med omtrent én prosent i året, altfor lite til å ha hatt så dramatiske effekter!

Så godt som alle topper og fall i grafen fra 1980 og frem til nå sammenfaller med naturlige årsaker. El Niño, ENSO og andre periodiske endringer i de globale havstrømmene kan forklare i det minste en betydelig del av oppvarmingen. For en forklaring på «rekordvarmen» i løpet av 2023 og begynnelsen av 2024 konkluderte Lightfoot & Ratzer med at det ikke var CO2, men et utbrudd fra undersjøisk vulkan Hunga Tonga som forårsaket den raske temperaturøkningen (Journal of Basic and Applied Sciences (august 2025). Dette ene utbruddet økte stratosfærens vanninnhold med omtrent 10 %, nok til å øke temperaturen midlertidig. De forutså også en nært forestående avkjøling, og hadde helt rett. Det var et avgjørende moteksempel til IPCCs posisjon.

Et raskt voksende antall (fagfellevurderte) publikasjoner dukker opp som siterer andre forklarende faktorer. Disse inkluderer endringer i solstråling, skyer, kosmisk stråling, vanndamputslipp fra undersjøiske vulkanutbrudd, atmosfæriske brune skyer, endringer i jordens salbedo, enten det skyldes menneskelig påvirkning eller ikke, og noe (men ikke en dominerende) påvirkning av klimagasskonsentrasjoner.

Dette forandrer alt! Det internasjonale klimasamfunnets (IPCC, UNFCCC, universiteter osv.) fiksering på reduksjon av CO2 mangler et solid vitenskapelig grunnlag. CO2 er ikke lenger den ubestridte dominerende årsaken til global oppvarming. Naturlige faktorer er minst like viktige. Likevel observerte Roy Spencer at «klimavitenskapen er uforholdsmessig fokusert på menneskelige årsaker, snarere enn å undersøke naturlig oppvarming». Så å si ingen forskning utføres på de positive effektene av CO2 på plantevekst og landbruksavkastning. I så å si alle modeller betyr mer CO2 mer oppvarming. Hvis du fjerner CO2, viser modellene avkjøling. Tunnelsyn tilslører alle alternativer.

 

 

2. CO2 s rolle i klimaendringer

  

Selvfølgelig kan slike vidtrekkende og kontroversielle uttalelser ikke bare baseres på temperaturene de siste fire årene, uansett hvor dramatiske og uforklarlige de måtte være. Og det gjør de ikke! Argumentet mot CO2 er sterkt. Det støttes av titusenvis av skeptiske forskere og et bredt spekter av argumenter. En kort oppsummering.

-De fleste geologer og fysiske geografer kjøper ikke en menneskelig kontrollknapp på temperaturene. De peker på svært forskjellige temperaturer i fortiden, på skalaer fra 1000, 10 000, 100 000 og 1 000 000 år. Korrelasjonen mellom CO2 og temperaturer på en geologisk skala er svak. Hvis den i det hele tatt kan fastslås, for eksempel i tilfelle av isbreer og mellomistider, eller den nylige «satellitt-æraen» (Koutsoyiannis, 2023), går temperaturendringer forut for CO2-konsentrasjoner. Stigende CO2-konsentrasjoner kan ikke være en årsak til oppvarming, det er en konsekvens av oppvarming. Dessuten har påvirkningen av underjordiske vulkanske eksplosjoner og andre geotermiske faktorer knapt blitt undersøkt eller innlemmet i klimamodellene. 

- Klimatologer og meteorologer er forsiktige i sine meninger og understreker kompleksiteten i prosessen på verdensbasis. Den berømte beskrivelsen av klima i IPCC-rapport 3 er: «Klimasystemet er et koblet, ikke-lineært, kaotisk system, og derfor er langsiktig forutsigelse av fremtidige klimatilstander ikke mulig. (IPCC TAR, 14.2.2.2). Dette motsier de viktigste uttalelsene fra IPCC selv.

– I 2021 publiserte Steven Koonin sin kritiske analyse av IPCCs uttalelser om ekstremvær og understreket den langt fra dominerende rollen til CO2 i boken sin «Unsettled». Det er en sårt tiltrengt realitetssjekk av en toppforsker og rådgiver for Obama-administrasjonen.

– I publikasjonene til fysikere og astrofysikere ser det nå ut til at artikler med et skeptisk innhold dominerer. Happer & Van Wijngaarden (2021) beregnet at en dobling av CO2 fra 400 til 800 ppm ville bety en økning av CO2-påvirkning på bare opptil 1 %.

Kosmoklimatologer og plateklimatologer er vanligvis skeptikere. Zharkova (2023) spådde en forestående avkjøling rundt 2025 assosiert med den nåværende starten på et Grand Solar Minimum.

- Foruten disse forkjemperne for naturlige årsaker, finnes det en gruppe forskere som tror på menneskelige årsaker, men annet enn CO2. (F.eks. S. Bauer, 2022 om aerosoler; V. Ramanathan, 2008 om atmosfæriske brune skyer; R.A. Pielke (2005) om arealbruk; A. Watts (2009) om urbane varmeøyer).

Disse vitenskapelige posisjonene ble nylig utvidet, oppsummert og forsvart i en rapport fra 2025 fra det amerikanske energidepartementet, «En kritisk gjennomgang av virkningene av klimagassutslipp på det amerikanske klimaet». Lindzen og Happer, to fremtredende fysikere og grunnleggere/medlemmer av CO2-koalisjonen, kalte det «en ekstremt viktig rapport».

Men … å ha rett er ikke nok.

 

3. Vitenskap, cargo-kult-vitenskap og den «doble etiske bindingen»

 

Det er nå passende å stille noen spørsmål: «Men hvorfor tror fortsatt et stort flertall av klimaforskere på en dominerende menneskeskapt global oppvarming og støtter IPCC? Og hvorfor tror så mange sterkt på menneskeskapte, katastrofale klimaendringer?».

Det korte svaret på det første spørsmålet er relativt enkelt: «De fleste forskere gjør ikke det!» Et flertall av klimaforskere tror på en ukvantifisert («noe») menneskelig innflytelse på global oppvarming, men de støtter ikke IPCCs påstand om «dominerende årsak». Jeg kommer tilbake til dette senere.

Den andre delen av spørsmålet er enda viktigere og langt vanskeligere å svare på. Jeg presenterer et forsøk i den siste delen av dette essayet.

De fleste får sine meninger fra andre. Ved å lese bøker, se på TV og snakke med familie, venner og naboer. Få går ut og sjekker fakta. Meninger er frie, og det er en veldig god ting. Men selv om meninger er frie, er måten å komme frem til disse meningene ikke frie. For myndigheter og markeder er det svært viktig å vite hva folk tenker, hva de vil stemme på, hva de vil kjøpe. De viker ikke unna for å påvirke folk til å gjøre «det rette». Metoder for å påvirke folk er nå varierte og sofistikerte. En del av det er hemmelig, som reklamestrategier og forskning på massehjernevask og sosial manipulasjon. En del av det er «åpent».

En liten del av meningene kan merkes som «vitenskapelig faktum». Med den merkelappen får meninger en aura av sannhet og har en mye høyere overtalelsesverdi enn andre meninger. De kan lett brukes til å påvirke folk. Hva er forskjellen mellom en mening og et vitenskapelig faktum? Hva definerer vitenskap?

Klimavitenskap har utseendet og følelsen av «vitenskap». Modellene, dens matematiske formler, diagrammer og figurer er imponerende. Det samme er mengden fagfellevurdert litteratur som støtter den. Men oppfyller den kravene som er satt av vitenskapsfilosofer som Popper, Kuhn, Lakatos, Feynman?

Popper hevdet berømt at det som skiller vitenskap fra ikke-vitenskap (pseudovitenskap) er falsifiserbarhet: en teori er bare vitenskapelig hvis den i prinsippet kan bevises feil. Ofte legges T.E. Hugley til: «Vitenskapens store tragedie – drepingen av en vakker teori av et stygt faktum».

Kuhn er mindre rigid. Etter hans mening falsifiserer ikke forskere lett paradigmene som driver hele feltet i perioder med «normal vitenskap». Anomalier styrter ikke umiddelbart paradigmet, men er en del av forskningen innenfor det. Bare i perioder med paradigmeskift skjer det en vitenskapelig revolusjon.

Lakatos mener også at vitenskapen ikke går til grunne på grunn av et enkelt negativt eksperiment. Det som betyr noe er om et helt forskningsprogram er progressivt eller degenererende.

Og nå kommer Feynman inn i bildet. Feynman var strengt tatt ikke en vitenskapsfilosof, men en berømt fysiker og nobelprisvinner. Han skiller ikke mellom «vitenskap versus pseudovitenskap», men mellom «vitenskap versus lastkultvitenskap». Feynman er enig med Popper på de fleste emner: «Det spiller ingen rolle hvor vakker teorien din er, ... hvis den ikke stemmer overens med observasjoner, er den feil». Men Feynman legger til et helt nytt synspunkt, intellektuell ærlighet. I sitt berømte Caltech-foredrag i 1974 med tittelen «Laskkultvitenskap» argumenterer han for at vitenskap ikke bare er en metode for eksperimenter og ligninger. Det krever en spesiell moralsk holdning, en «indre trang til å finne sannheten». Han fortsetter med å si at du må rapportere alt som kan gjøre resultatet ditt ugyldig, og unngå å bare gi bevis som støtter konklusjonene dine. Ikke lur deg selv og ikke lur andre. Uten denne indre disiplinen får du det han kaller «lastkultvitenskap»; arbeid som ser ut som vitenskap på overflaten, men ikke er det fordi det mangler den essensielle indre trang til å finne sannheten. Feynmans forelesning ble hyllet i stor grad, men hans «lastekultvitenskap» ble lett glemt. Feynman refererte til såkalte lastekulter i Sør-Stillehavet etter andre verdenskrig. Øyboere bygde rullebaner og trefly i håp om at lastefly ville komme tilbake – de kopierte formen, men forsto ikke den underliggende mekanismen. Det passet ikke godt inn i de antikoloniale, «inkluderende» holdningene som dominerte de amerikanske universitetene. Ingen brukte begrepet på noen tiår, og med navnet ble også Feynmans underliggende prinsipper glemt.

Ingen av disse fire vitenskapsfilosofene nevnte klimaendringer eller klimavitenskap. Fra et vitenskapsfilosofisk perspektiv, og kun ved å sjekke mot definisjonene, tilfredsstiller klimavitenskap popperske kriterier for falsifiserbarhet; det er vitenskap, ikke pseudovitenskap. Et flertall av klimaforskere ville støtte Kuhn; de tror at vi opererer i en verden av normal vitenskap innenfor et stabilt paradigme. Mange tror at hele forskningsprogrammet innen klimavitenskapene fortsatt er progressivt og verken stillestående eller regressivt.

Men utseende er ikke fakta. På mange kritiske emner gjør ikke klimavitenskapen fremskritt. Likevektsklimaets følsomhetsområde er fortsatt uakseptabelt høyt og ikke i ferd med å snevre inn. Mange skeptiske forskere har vist betydelige uenigheter mellom teorien og observasjoner i felt og laboratoriet. Voksende bevis tyder på at temperaturen ikke stiger på grunn av høyere CO2-konsentrasjoner. I stedet tror de at de høyere CO2-konsentrasjonene er et direkte resultat av høyere temperaturer. Antallet vitenskapelige artikler med skeptiske undertoner øker kraftig. Så, er forskningsprogrammet progressivt eller degenererende? Jeg er redd for at det vil være et stridspunkt en stund. Men et plutselig paradigmeskifte og en ny vitenskapelig revolusjon innen få år ville ikke overraske meg.

Møt Feynman igjen. Han ville sannsynligvis være enig i at klimavitenskap ikke er pseudovitenskap, men han ville absolutt ikke kalt det ekte vitenskap heller. For ham er det «lastekultvitenskap». Han ville blitt overrasket over å se at det han kalte og fordømte som moralsk galt, åpent ble hovedpilaren i internasjonal klimavitenskap og IPCC.

Avdøde Stephen Schneider, en høyt respektert klimaforsker og fra 1988 og utover til sin altfor tidlige død en fremtredende stemme i IPCC, skapte i 1989 sitt «doble etiske bånd». Det er det stikk motsatte av budskapet Feynman ønsket å sende om vitenskapelig ærlighet. Schneider ble hovedforfatter av IPCC AR1 (1990), AR2 (1996), AR3 (2003) og IPCC AR4 (2007). Hans beskrivelse av hvordan klimavitenskap utføres i den virkelige verden var et åpent forsvar for ren cargo-kultvitenskap.

Jeg følger Koonin (2021) når han siterer ham verbalt:

«På den ene siden er vi som forskere etisk bundet til den vitenskapelige metoden, og lover i praksis sannheten, hele sannheten og ingenting annet enn sannheten, noe som betyr at vi må inkludere all tvil, forbehold, om og men. På den annen side er vi ikke bare forskere, men også mennesker. Og som folk flest ønsker vi å se verden som et bedre sted, noe som i denne sammenhengen betyr at vi jobber for å redusere risikoen for potensielt katastrofale klimaendringer. For å gjøre det må vi få bred støtte for å fange publikums fantasi. Det innebærer selvfølgelig å få mye mediedekning. Så vi må tilby skremmende scenarier, komme med forenklede, dramatiske uttalelser og nevne lite om eventuell tvil vi måtte ha. Denne «doble etiske bindingen» vi ofte befinner oss i, kan ikke løses med noen formel. Hver av oss må bestemme hva den rette balansen er mellom å være effektiv og å være ærlig. Jeg håper det betyr å være begge deler.»

Koonin mener at den underliggende premissen om den doble etiske bindingen er farlig feil. Jeg er helt enig. Schneider følger alle poengene Feynman kom med i sin Caltech-tale. Men alle holdningene Feynman angrep som moralsk gale, forsvarer han. Han vet nøyaktig hva han gjør. Han ser ingen skade i litt feilinformasjon for å få ideene sine akseptert. Det er ikke lenger behov for en «indre trang til å finne sannheten», men en «bred støtte for å fange publikums fantasi». Etter Schneider valgte IPCC den «doble etiske bindingen» og cargokultvitenskapen; de lukket øynene for feilinformasjon.

 

4. IPCCs omdefinering av den vitenskapelige metoden

 

Vitenskapelig kunnskap må utledes av den vitenskapelige metoden. Enighet med observasjon er målet på vitenskapelig sannhet. Dette har vært den vitenskapelige metoden i mer enn fire hundre år, testamentert til oss av opplysningstiden og dens forgjengere. Denne vitenskapelige metoden skiller seg fullstendig fra analysemetoder som brukes av moderne mainstream klimaforskere og IPCC.

Hva er forskjellene mellom «klimavitenskap» og «Cargo-kult-vitenskap»?

– Selv om mainstream klimavitenskap tillater og aksepterer falsifering av sine egne teorier ved hjelp av motstridende fakta, er tilbakevisning absolutt ikke IPCCs metode for å finne sannheten. IPCC foretrekker «konsensus» og påberoper seg en konsensus på 97 til 99 % av forskernes meninger som det vitenskapelige grunnlaget for sine uttalelser og scenarier.

Men konsensus er i stor grad irrelevant. Historisk sett har forskernes konsensus ofte vist seg å være feil. Ingen vitenskapsfilosofer brukte konsensus som en grenselinje for vitenskap. Konsensus er en bonus for god vitenskap, det er ikke en måte å komme frem til sannheten på. Dessuten er tallene helt feil. Konsensusen mellom forskernes meninger og IPCC er ikke 97–99 %, som de hevder, men mindre enn 1 %! (For de som ikke tror det, anbefaler jeg å lese artikkelen min i WUWT, 9. november 2025, «Consensus, Likelyhood and Confidence», eller boken min «Crisis or Hoax?»)

– Antall vitenskapelige artikler i fagfellevurdert litteratur med nøkkelbegrepet «klimaendringer» eller «globale klimaendringer» publisert i årene 2015 og 2025 var omtrent 500 000! (Kilde; Scopus og Web of Science). Antallet er sjokkerende. Ingen og ingen institusjon kan lese 500 000 publikasjoner. Ingen kan sjekke om informasjonen er korrekt eller ikke. Svært ofte er den ikke det! R. Lindzen (2018) observerte at: «Feilaktig fremstilling, overdrivelse, plukking av råvarer eller direkte løgn dekker stort sett alle såkalte bevis for behovet for å redusere fossilt brensel til netto null innen 2050».

– IPCC er ikke pålagt å faktasjekke litteraturen den siterer; IPCC har ingen forpliktelse til å sitere vilkårlig valgte artikler fra den enorme mengden litteratur. IPCC kan velge hva de vil, selv et mindretallssyn. De styrende reglene og den «doble etiske bindingen» tillater alt; med mulig unntak av direkte løgn. Det finnes ingen bevis for at IPCC alltid velger de vitenskapelig solide artiklene eller engang det mest aksepterte synet i vitenskapelig litteratur.

– Feynman (1998) sa det veldig tydelig: «Ingen regjering har rett til å avgjøre sannheten i vitenskapelige prinsipper». Men det var for 25 år siden, og det handlet ikke om klimaendringer. Det er veldig annerledes nå. Få vet at IPCCs styringsregler gjør det klart at det ikke kontrolleres av forskere, men av de 195 regjeringene som er medlemmer av IPCC. Myndighetspersoner må godkjenne de vitenskapelige funnene på to nivåer. For det første krever IPCCs styringsregler uttrykkelig at IPCCs svært innflytelsesrike sammendrag for beslutningstakere (SPM) skal godkjennes av alle regjeringene, «linje for linje». Så SMP-ene er bare 195 regjeringers meninger, ikke vitenskapelig kunnskap bestemt av den vitenskapelige metoden. For det andre krever IPCCs regjeringsregler spesifikt at de fullstendige rapportenes vitenskapelige funn skal omskrives for å «sikre konsistens» med regjeringens bestemte SPM-er.  

– IPCC bruker klimamodeller og scenarier som er ganske kontroversielle. For eksempel forutså de fleste modellene høyere temperaturer enn det som faktisk skjedde. Siden IPCC publiserer mange scenarier med forskjellige parametere, er ikke dette nødvendigvis et problem. Det finnes flere scenarier å velge mellom. Minst fem kjernescenarier er basert på varierende klimagassutslippsnivåer og sosioøkonomisk utvikling. Men alle modeller er programmert til å forutsi høyere temperaturer når CO2-utslippsnivåene stiger. I det siste har det vært alvorlig vitenskapelig bekymring rundt denne antagelsen, en bekymring som ikke har blitt reflektert i klimapolitikken.

– Og til slutt har jeg aldri lest en overbevisende tilbakevisning av teorien om en metning av atmosfæren med CO2 over et visst konsentrasjonsnivå; et nivå som mest sannsynlig er lavere eller mye lavere enn dagens konsentrasjoner.

 

5. Å ha rett er ikke nok.

 

Det er et rimelig spørsmål. «Hvordan er det mulig at så mange kontroversielle og noen ganger tydelig overdrevne konklusjoner blir så heftig forsvart av så mange? Det er veldig vanskelig å svare på, og det er ikke mitt kompetansefelt. Men jeg føler at jeg må prøve. 

«Hvorfor forsvarer så mange respektable forskere IPCCs posisjon?».

– Det er lett å se hvorfor IPCCs cargo-kult-vitenskap er så attraktiv for klimaforskere. Det gir deg den beste muligheten til å forske, noe de fleste forskere liker å gjøre. Du får finansieringen din lett, og du tar aldri feil! Hvis du tar feil, tillater den doble etiske bindingen deg å tilby skremmende scenarier, selv om fakta ikke tillater det. Du kan komme med forenklede, dramatiske uttalelser og nevne lite om eventuell tvil du måtte ha. Feynman sa flere ganger at du må rapportere alt som kan gjøre resultatet ditt ugyldig og unngå å gi bare bevisene som støtter konklusjonene dine. Men i cargo-kultvitenskap trenger du ikke å gjøre det og har lov til å gjøre det motsatte.

De fleste forskere er ikke løgnere. De er mennesker som har lært hvilke spørsmål som er trygge og hvilke spørsmål som koster ekteskap og boliglån. Hvis jobbene deres ikke er sikre, er de svært sårbare for institusjonelt press.

Likevel prøver et overraskende stort antall forskere å være ærlige, selv under press.

Det er en alvorlig misforståelse at de fleste forskere er enige i alle eller til og med de fleste av uttalelsene fra IPCC. IPCC-publikasjoner siterer den «tilliten» som forfatterne av de vitenskapelige rapportene har til sine egne tekster. Den er svært ærlig, men også bemerkelsesverdig lav. Ikke mer enn 6 % av forfatterne av de vitenskapelige kapitlene gir sine egne meninger en «svært høy tillit»! AR5 (2013) gir en «svært lav tillit» på 20 %! I AR6 (2021) er den 6 %, uten forklaring. Og svært få, absolutt mye mindre enn 97 % av vitenskapelige publikasjoner, støtter påstanden om en dominerende menneskelig årsak til klimaendringer. Enten det er en bevisst feilinformasjon eller ikke, er det ikke sant. Poenget er at de alarmistiske beslutningstakerne ikke skiller, bevisst etter min mening, mellom «en menneskelig årsak» og «en dominerende menneskelig årsak». Nesten alle forskere, mainstream eller skeptikere, tror på en menneskelig årsak, en ukvalifisert menneskelig årsak, i «noe oppvarming». Men i AR6 var IPCC veldig tydelig på en dominerende menneskelig årsak, og det er noe helt annet.

To svært godt undersøkte, anonyme og tilfeldige tellinger av fagfellevurderte publikasjoner er produsert. (J. Cook, 2015 og M. Lynas, 2021) I begge undersøkelsene var støtten til IPCC-posisjonen («det finnes en dominerende menneskelig årsak») mindre enn 1 %! (se WUWT, 9. november 2025). Enda mer overraskende er det faktum at begge studiene anses som en støtte for IPCC-konsensus. Har noen faktisk lest mer enn tittelen og sammendragene av disse publikasjonene?

Finansieringen av vitenskapelig forskning er svært generøs, flere milliarder i året. Det meste går til forskning på menneskelige årsaker, og enda mindre til forskning på naturlige årsaker. Universiteter og andre institusjoner presser forskerne sine svært hardt til å gjøre forskningen sin på menneskeskapte årsaker, ikke på naturlige årsaker. Dette presset kan være svært effektivt fordi de fleste (de yngre) forskerne ikke har jobbsikkerhet.

For like konkurransevilkår og mer relevant vitenskap er det avgjørende at antallet faste fakultetsstillinger ved universitetene økes betraktelig. Læreplaner må gis rom for skeptisk vitenskap, og postdoktorer må få velge sine egne fag.

Det gjenstår det siste spørsmålet: «Hvorfor tror så mange mennesker, utdannede eller ikke, interessert i natur og miljø eller ikke, så sterkt på en katastrofal menneskelig innflytelse på klimaet? Hvorfor tror de at CO2 er en klar og nærværende fare for alle mennesker, for naturen, for samfunnet? Hvorfor er de villige til å bruke billioner på å redusere CO2, mens det er åpenbart tull?

Svar må gis på flere nivåer; gruppen og individet, forskere og ikke-forskere.

Er «mainstream klimaforskere» en gruppe? Er skeptikere en gruppe? 

Ja, begge er det, om enn på litt forskjellige måter. 

Mainstream forskere er en sterk profesjonell gruppe; de ​​ opererer i de samme vitenskapelige institusjonene, publiserer i de samme fagfellevurderte tidsskriftene, deltar og følger IPCC og UNFCCC og forsvarer sine vitenskapelige meninger sterkt. Når de føler seg angrepet av utenforstående, «fornektere», lukker de rekkene og blir også en ideologisk gruppe. Ideologisk sett er de veldig lik ikke-vitenskapsmenn, og de føler og reagerer på samme måte.

Skeptikere er en løsere samling av kontradiktoriske forskere og politiske forkjempere. De er ikke en samlet vitenskapelig gruppe og er ofte uenige med hverandre. Men de føler et ideologisk bånd med hverandre og med ikke-vitenskapsmenn som støtter deres posisjon. 

Begge gruppene er mer enn bare en samling individer; de kan fungere som psykologiske enheter der folk tilpasser sin atferd, tro og identitet. Sosialpsykologi ser på hvordan dynamikken i en gruppe kan overstyre et individs kritiske tenkning. Den forsker på «gruppetenkning», tunnelsyn og mengdepsykologi (massepsykologi). Feltet er ikke nytt, men forskningsobjektene har ikke alltid vært de samme. Den berømte psykiateren S. Freud fokuserte i 1921 i sin bok Massenpsychologie und Ich-analyse på individers atferd i folkemengder og på fascinasjonen hypnotiserte pasienter har for hypnotisøren sin. I en litt annen setting kan hypnose brukes i markedsføring og politikk. Politikk, men også forskere og talkshow bruker frykt og håp, ofte ved å stadig gjenta budskapet, ofte i en periode med lett transe. 

I de årlige klimakonvensjonene til UNFCCCP med mer enn 50 000–100 000 (!) deltakere og ingen kritikere til stede, gjentas alarmistiske standpunkter om klimaendringer igjen og igjen. Motstridende synspunkter blant de over 50 000 deltakerne ser ikke ut til å eksistere. Dette gir store muligheter for massemanipulasjon.

6. Lærdommer fra gorillaen. CO2-derangment syndromet

 

Disse fenomenene kan også finnes i individuell atferd.

 

Spesielt interessant er artikkelen «Gorillaer blant oss» av D. Simons og F. Chabris (1999). De fleste lesere med interesse for bevissthet, underbevissthet eller beslutningstaking har sett og lest den, og ble sjokkerte. Artikkelen er ledsaget av en video i svart-hvitt. Vi ser 6 personer, 3 i hvite og 3 i svarte skjorter, som spiller en slags basketball. Eksperimentatoren ber seerne se nøye på de hvite. Etter noen minutter spør han seerne om de har sett noe interessant. De aller fleste, mer enn 80 %, så ingenting merkelig. Så vises videoen igjen, men nå ber eksperimentatoren dem se helt til høyre på banen. Og så ser de den, i hvert fall ser de fleste seerne den. En enorm gorilla kommer inn på banen og går over den! Mange seere nekter å tro det og hevder at det er enda en video. Men det er den ikke! Ved første øyekast så de rett og slett ikke gorillaen! Det ble kalt «uoppmerksomhetsblindhet» og ble gjentatt igjen og igjen i mange laboratorier.

Mange teorier har forsøkt å forklare det. Men faktum er at det er sjokkerende lett å lure folk, å la dem gå glipp av de mest åpenbare tingene. Når oppmerksomheten blir avledet, selv av en så liten ting som å si «se på de hvite spillerne», går folk glipp av en gorilla som går over skjermen. Avledet oppmerksomhet? Jada, men sannsynligvis mye mer enn det. En gorilla som går gjennom en basketballkamp er så fremmed for alt vi vet og forventer, og at hjernen vår nekter å se den. 

«Gorillaen blant oss» er et eksperiment med individer, men kan også være en underliggende forklarende faktor for mange resultater funnet av massepsykologi. Det viser hvor lett det er å påvirke folk. Frykt og usikkerhet bidrar til konformitet, sosialt press fra media styrker gruppetenkning og tunnelsyn, polarisering bidrar til konformitet og skjevhet. 

Når dette overstyrer kritisk tenkning, er det farlig. Når et flertall av folket er døv og blind for kritikk, er det veldig farlig. Når denne typen ukritisk tenkning støttes av den vitenskapelige og (deler av) den politiske verden – når lojale støttespillere blir rost og ikke blir utfordret, når kritikere blir stemplet som illojale – er det veldig, veldig farlig. 

For meg er gorillaen som går over gulvet, for alle å bli sett, men lagt merke til av bare noen få, ikke bare et interessant eksperiment. Det viser at folk ikke ser åpenbare fakta som ikke samsvarer med deres lenge holdte meninger. Som et eksempel nevner jeg den nederlandske klimaministeren, nå vår statsminister, under en debatt i det nederlandske parlamentet. På spørsmål om hvor stor innvirkning en ekstra nederlandsk klimapakke på rundt 28 milliarder euro ville ha på den globale temperaturen, svarte han at dette ville tilsvare omtrent 0,000036 grader Celsius. I året 2023 reduserte den nederlandske regjeringen den anslåtte veksten i helseutgifter og reduserte utgiftene til eldreomsorg. Så i økonomisk vanskelige tider ble 28 milliarder euro brukt på 0,000036 grader mindre global oppvarming! Det høres helt latterlig ut, men han kom unna med det uten problemer og med et smil. 

Og selv i dag forsvares denne avgjørelsen fortsatt; ikke bare i hans eget parti, men av et flertall i parlamentet, domstolene og et flertall av folket. 

Det er CO2-utslippene folk er mest ekstreme. For dem er CO2 en gift, en trussel mot jorden og en fare for menneskeheten. De er villige til å bruke billioner på det. De er villige til å ødelegge miljøet, villige til å glemme de grunnleggende kravene til vitenskap. Hvis folk blir fortalt at CO2 ikke er en trussel, ser de det ikke, hører det ikke og tror det ikke. Det er gorillaen blant oss, og jeg synes den er farlig.

Kan vi kalle det massepsykose, et klimasyndrom, et CO2-syndrom, et CO2-forstyrrelsessyndrom? Sterke ord, men virkeligheten er enda sterkere.

Klimavitenskap i sin alarmistiske form viser flere symptomer beskrevet som tegn på mulig massepsykose. Psykologi tilbyr ikke eksplisitt en offisiell diagnose som «masseforstyrrelse». Jeg tror dette er riktig, men samtidig synes jeg begrepet «CO2-forstyrrelsessyndrom» er akseptabelt fordi det er mer begrenset i omfang og lettere å gjenkjenne. 

Skeptikere som ønsker å utfordre disse ideene står overfor en svært tøff kamp. Og det er ikke nok å ha rett. Å kaste en bombe, slik DOE, det amerikanske energidepartementet, gjorde, er nyttig, men det er ikke nok til å vinne hjerter og sinn. 

Replisering og utvidelse av gorillaeksperimentet viser at antallet mennesker som «ser» gorillaen ved første øyekast vokser når den ikke lenger er helt uventet. Det er også høyere når gorillaen erstattes av en kvinne. Det er høyere i et stressfritt miljø.

Jeg tror skeptikere bør huske på dette. Ikke gå all in mot alarmistiske ideer, selv om du synes det er dumt. Hvis avvikende ideer er for rare, vil ingen lytte. Det er bedre å finne muligheter til å utveksle meninger i stressfrie omgivelser og myke opp budskapet. Prøv å holde kommunikasjonslinjene åpne. Et overraskende høyt antall alarmister ønsker å bli tatt på alvor av skeptikere. 

Til slutt, et eksempel. De fem vanligste IPCC-scenariene deler ett viktig faktum. De er basert på algoritmer som antar en årsakssammenheng mellom CO2 og oppvarming. Mer CO2-utslipp? Så blir det varmere! Mindre CO2? Så blir det kjøligere. Jeg anser disse scenarioene som feilinformasjon, hvert eneste et av dem. Hvordan får du kontakt med alarmister om dette? Ikke ved å kalle det uvitenskapelig feilinformasjon. De vil ikke se gorillaen! Det er bedre å fortelle dem at det er klokt å legge til ett scenario til de mange scenarioene som allerede finnes. Et scenario der CO2 ikke er den viktigste kontrollknappen, men en av mange. Et scenario som aksepterer naturlige årsaker så vel som menneskelige. Et scenario som Mordet i Orientekspressen. Et scenario der investeringer i vindturbiner, solcelleparker og andre former for "fornybar" energiomstilling kan skaleres ned. Der fossilt brensel kan fortsette å fungere som en pålitelig, midlertidig energikilde i flere tiår fremover; og senere kan erstattes av kjernekraft. 

Det «mellomliggende trinnet» i en verden med energi generert av vind- og solkraft kan i stor grad hoppes over, noe som skaper økonomiske insentiver for å akselerere overgangen til kjernekraft og forhindre ødeleggelse av miljøet vårt og redde naturen.

Kilde: Jules de Waart

Jules de Waart (født 1942) er et tidligere medlem av det nederlandske parlamentet og publicist. Etter å ha studert fysisk geografi ved Universitetet i Amsterdam, tok han doktorgraden sin i 1971 for sin geologiske forskning i Sør-Frankrike. Han var en av de første (i 1971) som brukte leirmineralsammensetning som en indikasjon på tidligere klima og landskapsutvikling. Han jobbet deretter som geolog i Afrika og senere ved Helse- og klimadepartementet. Etter sin politiske karriere fokuserte han på å skrive og debattere klima, vitenskap og politikk. Han er kjent for sin kritiske tilnærming til dominerende antagelser i klimadiskursen og flere bøker og artikler. Hans siste bok, «Krise eller bløff?», ble utgitt i 2025.

Lune protester mot ukontrollert innvandring

Den ukontrollerte innvandringen til flere europeiske land går nå kraftig ut over hverdagen til vanlige folk. Media har ikke vært flink til å formidle dette, derfor har sosiale media vært der man kan hente mest informasjon (og desinformasjon).

Her er noen eksempler på hvordan dette kan formidles.

Fra Storbritannia:

Tyskland:

Spania:

Italia:

Frankrike:

USA:

Japan:

Denne er litt mer direkte som forteller om hva som skjer i Storbritannia:

Gjennomgangsfiguren i disse musikkvideoene heter Amelia. En første versjon av Amelia dukket opp i "Pathways", et pedagogisk spill utviklet av den britiske sosiale bedriften Shout Out UK i samarbeid med lokale myndigheter i Hull og East Riding of Yorkshire. Prosjektet ble finansiert av det britiske innenriksdepartementet som en del av et program til forebygging av ekstremisme.

Spillet ber elevene velge en karakter som deretter plasseres i ulike nettscenarioer, hvor de blir bedt om å ta valg om hvordan de skal reagere på innlegg, meldinger og ulike former for gruppepress.

Matteo Bergamini, administrerende direktør i Shout Out UK, fortalte Euronews' faktasjekkteam, The Cube, at spillet ble utviklet i bakgrunnen av 2023, da lokale myndigheter i Hull og Yorkshire fant ut at radikalisering var mest risikabelt på nett, spesielt for barn mellom 13 og 18 år.

Spillskaperne gjorde imidlertid en betydelig feilberegning ved å utforme Amelia som en arketype som var svært populær i global meme-kultur blant unge mennesker: goth-jenta. Så snart spillet forsvant fra sitt tiltenkte «pedagogiske» miljø, adopterte høyreorienterte sosiale medier karakteren. Tidslinjer fyltes raskt med Amelia-fan art, redigeringer og skjermbilder. I stedet for å bli oppfattet som en «farlig nasjonalistisk ekstremist», slik skaperne hadde til hensikt, ble hun en ironisk helt – en maskot for motstand mot nettopp ideene spillet forsøkte å fremme.

Nå, vel en måned etter at hun dukket opp, har Amelia blitt et av de mest omtalte memene i både Storbritannia og den bredere vestlige nettsfæren. Det har blitt så mektig at selv mainstream-mediene ikke kan ignorere det lenger, noe som har fått The Guardian til å publisere en absurd sverteartikkel om en ikke-eksisterende nettfigur.

Activists of Women's Safety Initiative protest migrant sex crimes against women dressed up as viral Amelia meme in London, United Kingdom.

Women's Safety Initiative/X

Protesten organisert av WSI (Women’s Safety Initiative) er det første tilfellet av at Amelia «rømmer» virtuell virkelighet og i økende grad blir et symbol på "høyreekstrem" motstand i Storbritannia, der Keir Starmers regjering har lagt ned betydelig innsats i å stilne og sensurere innvandringsfiendtlige og patriotiske stemmer på nettet.

Selve initiativet er en nylig grunnlagt grasrotbevegelse lansert i midten av april 2025, med fokus på de direkte konsekvensene av innvandring for kvinners og jenters sikkerhet. WSI fikk raskt synlighet gjennom opptredener på høyreorienterte kanaler som GB News og gjennom viral mobilisering på sosiale medier, som demonstrert av Amelia-protesten. Dens uttalte oppdrag er å «avsløre farene ved ukontrollert innvandring, sette kvinner og jenter først, kjempe for ofrene og kreve reelle løsninger».

One of the AI-generated Amelias that have exploded across social media channels. Illustration: X

Trump knuser de hellige klimakyrne

 

USA har formelt varslet FN om at de trekker seg fra FNs rammekonvensjon om klimaendringer (UNFCCC).

Ifølge FN vil USA offisielt være ute av UNFCCC 27. februar 2027. En utmelding trer i kraft ett år etter at FN mottar varselet om utmelding (som i dette tilfellet var 27. februar 2026) eller på en senere dato spesifisert i varselet.

 

 

Donald Trump har kjørt et spyd gjennom Klima-Voodoo-maskinen – ødelagt det juridiske grunnlaget for klimaaktivisme, trukket USA ut av 66 globalistiske byråer, satt DOGE-hundene på klima-aktivistene og fått storbankene og investeringsintitusjonene til å kutte ut de grønne skiftet. Til tross for alt dette er det ingen horder i gatene som tigger om karbonkredittordninger.

Kan det være at ingen egentlig noen gang brydde seg?

Selv de hengivne milliardærene kan ikke klare en pressekonferanse fra en privat yacht for å «redde verden».

Folket har funnet ut at klimaendrings-aktivismen var en svindel, og demokratene i USA vet det. De vil ikke snakke om klimaendringer i tilfelle de skremmer bort velgerne.

 

Trump har utført et enestående angrep på miljøet. Hvor er motstanden?

Rei Takver, The Guardian

«I mine 26 år med fokus på klima har jeg aldri sett noe lignende. Trump river ut alt de noen gang har stått for», sa Marc Morano, en mangeårig klimafornekter, i januar på World Prosperity Forum, et femdagers arrangement i Zürich, Sveits, som ble markedsført som et høyreorientert alternativ til World Economic Forum i Davos.

 

«Milliardærer er stille. Demokrater i Kongressen har vært stille. Klimaaktivister. Det har ikke vært noen motstand mot dette», sa Morano – og han kan ha et poeng, ifølge noen eksperter som forsker på klimafornektelsesbevegelsen.

 

Milliardærene har forlatt rommet

The Guardian aner ikke, men klimaendringene er i ferd med å dø av alle de riktige grunnene. Publikum fant ut at strømregningene deres aldri ville gå ned, og de troende tok alltid feil. Så i USA stemte velgerne på Trump, og stormen som ble utløst var akkurat det de ønsket.

 

I stedet for å protestere, droppet Bill Gates alt han pleide å si og sa plutselig at vi burde bekymre oss for andre miljøspørsmål. Og BlackRock og bankfolkene er mer interessert i KI. Alle var mer interessert i KI, og datasentrene spiste opp forretningsargumentet for upålitelig energi til frokost.

 

«Trump-administrasjonen marsjerte nettopp inn og ødela kronjuvelen innen klimavitenskap i USA», fortalte Robert Brulle, professor i miljø og samfunn ved Brown University, med henvisning til Trump-administrasjonens avvikling av landets fremste klimaforskningssenter, National Center for Atmospheric Research, i desember.

 

«Og ingenting skjedde. Det var ikke engang et klynk. Jeg trodde aldri jeg noen gang skulle si dette: Marc Morano har rett.»

 

For Brulle, miljøsosiologen, må det å ta opp den økende tausheten rundt klima gå utover å snakke. «Jeg tror klimabevegelsen i USA har mislyktes. Den har rett og slett mislyktes, og det betyr at vi må gjenoppbygge denne bevegelsen på en helt annen måte», sa han.

 

Kanskje prøve å bygge noe på bevis i stedet for modeller?

 

En gang i tiden klarte store penger å piske opp noen betalte skolejenter til å lime seg til malerier. Men nå som tilskuddene er borte, har ikke gruppene motet eller pengene til å ordne dødsklærne og de trykte plakatene.

 

Meningsmålingene viste alltid at bare noen få prosent brydde seg nok til å ville donere penger eller kjøpe karbonkreditter. Det faktum at det gigantiske skipet av klimaangst gikk tom for damp så raskt, viser at det aldri ble drevet av særlig mye uansett.

Kilder: Watts Up With That og Joannenova

1. mars kutter Vinmonopolet prisen på mer enn 150 varer.

Fra 1. mars 2026 setter Vinmonopolet ned prisene på rundt 150 produkter totalt, inkludert et rekordstort antall viner – deriblant 51 rødviner (røde viner). Dette er en del av månedlige prisjusteringer der importører/grossister senker priser på enkelte produkter (ofte for å rydde lager eller tilpasse markedet), og reduksjonene varierer fra noen titalls kroner til flere hundre (i snitt rundt 30-40% på utvalgte).

Det er ikke en offisiell "salgskampanje" fra Vinmonopolet selv, men reelle prisnedsettelser som gjelder fra datoen. Mange av vinene er fra Burgund (Frankrike), Georgia, Spania, Italia og USA, med gode kjøp spesielt i prisklassen 150–300 kr.

Her er en oversikt over noen av de mest nevnte og attraktive røde vinene basert på vinanbefalinger og lister fra kilder som NVKF og Vinpuls (med varenummer, navn, type/region, ny pris og prisreduksjon i NOK). Merk at lager kan være begrenset, og noen varer kan selge ut raskt.

• Varenummer: 14656501 
• Navn: Gvantsa’s Otskhanuri Sapere Qvevri 2021 
• Type: Rødvin (qvevri, Otskhanuri Sapere, Georgia) 
• Ny pris: 159,90 kr 
• Prisreduksjon: 175 kr (fra 334,90 kr)

• Varenummer: 15092401 
• Navn: Bediani Saperavi 2021 
• Type: Rødvin (Saperavi, Georgia)
• Ny pris: 119,90 kr 
• Prisreduksjon: 103 kr (fra 222,90 kr)

• Varenummer: 18960601 
• Navn: Capçanes Cabrida 2022 
• Type: Rødvin (Spania, Montsant) 
• Ny pris: 299,00 kr 
• Prisreduksjon: 200,90 kr (fra 499,90 kr)

• Varenummer: 14674301 
• Navn: Francis Ford Coppola Director's Sonoma County Pinot Noir 2021 
• Type: Rødvin (Pinot Noir, Sonoma County, USA) 
• Ny pris: 190,00 kr 
• Prisreduksjon: 156,90 kr (fra 346,90 kr)

• Varenummer: 16989601 
• Navn: Ambra Dzelshavi Qvevri 2022 
• Type: Rødvin (qvevri, Georgia) 
• Ny pris: 159,90 kr 
• Prisreduksjon: 162,10 kr (fra 322,00 kr)

• Varenummer: 15572001 
• Navn: Grandes Vignes 100% Pineau d’Aunis 2022 
• Type: Rødvin (Pineau d’Aunis, Loire, Frankrike) 
• Ny pris: 199,90 kr 
• Prisreduksjon: 153 kr (fra 352,90 kr)

• Varenummer: 18960701 
• Navn: Capçanes Mas Collet 2023 
• Type: Rødvin (Spania, Montsant) 
• Ny pris: 149,00 kr 
• Prisreduksjon: 85,90 kr (fra 234,90 kr)

• Varenummer: 17149301 
• Navn: Louis Chenu Savigny-les-Beaune Vieilles Vignes 2022 
• Type: Rødvin (Pinot Noir, Savigny-les-Beaune, Burgund, Frankrike) 
• Ny pris: 379,90 kr 
• Prisreduksjon: 150 kr (fra 529,90 kr)

• Varenummer: 17149501 
• Navn: Dom. Les 4 Vents Saint Jaimes Crozes-Hermitage 2021 
• Type: Rødvin (Syrah, Crozes-Hermitage, Rhône, Frankrike) 
• Ny pris: 389,90 kr P
• risreduksjon: 140 kr (fra 529,90 kr)

• Varenummer: 14908801 
• Navn: Georgiev-Milkov Mavrud Novi Iszwor 2021 
• Type: Rødvin (Mavrud, Bulgaria) 
• Ny pris: 195,00 kr 
• Prisreduksjon: 94,90 kr (fra 289,90 kr)

Andre eksempler inkluderer flere burgundere (f.eks. Chapuis Frères Côte de Nuits Villages 2021, varenr. 14565401, ned 195 kr til 299,90 kr) og italienske som Castell’in Villa Chianti Classico Riserva 2016 (varenr. 186301, stor reduksjon på 1500 kr til 1999,90 kr – men høy prisnivå).

For fullstendig liste anbefales å sjekke Vinmonopolets søk etter nylig oppdaterte priser, eller sider som nvkf.no eller vinpuls.no som har publisert oversikter. Du kan også bruke Vinmonopolets app/nettside og sortere på "siste prisendring" eller søke på spesifikke varenumre. Lykke til med jakten – det er flere gode kjøp her! 🍷

Røde viner:

Hele oversikten kan lastes ned her

Klimaoverdrivelser og skremsler

 

https://www.adressa.no/nyheter/i/pWLwpX/havet-kan-stige-to-meter

Al Gore har i sin dokumentarfilm «En ubehagelig sannhet» (An Inconvenient Truth) fra 2006 presentert scenarioer der havnivået kan stige med opp mot 20 fot (ca. 6 meter) som følge av smelting i Antarktis eller Grønland. 

Hvor realistisk var denne spådommen? 

Hvis havnivået steg som han sa, ville effektene vært fullstendig åpenbare. 6 meter / 100 år = 0,06 meter per år. 0,06 meter per år x 25 år er 1,5 meter. Det ville ha oversvømmet Manhattan. Det ville ha oversvømmet London for alltid. 

Nå kan man si at han modererte seg litt etter hvert. Støre og Al Gore sto og skremte på klimakonferansen i København (i år 2006) med at havnivået kunne stige med inntil 2 meter innen år 2100. 2 meter på 94 år skulle da i praksis medføre 2,23 cm pr. år.

Da burde havet allerede ha steget minst 44 cm siden disse to «klimaprestene» sto der og messet. Dette har ikke skjedd. Havet har ikke steget en millimeter siden år 2006. Selvsagt er det Al Gore som sto bak denne påstanden, men godtroende Støre trodde på det, og istemte i media.

Det var ingen vitenskap bak påstandene til Al Gore. Det finnes ingen bevis som støtter påstandene hans. Al Gores miljøuttalelser er like rene og fantastiske som en FJERT. La meg gjøre dette klart! Det var ikke bare litt feil. Det er ikke et synspunkt som skal korrigeres for en "estimat"-feil. Det er LØGN, overdrivelser og bedrag som Al Gore kom med!

Dessverre sitter disse eventyrene fremdeles fast i hodene på mange politikere og byråkrater, noe som gjør at de pådytter oss en mengde kostbare og unødige klimaavgifter, klimatiltak og tullete påbud. 

 

Sjekker man havnivåmålingene til Kartverket, ser vi at den påståtte havnivåstigningen ikke har endret seg en millimeter siden 2006 - og slett ikke over 40 cm.

Havnivåutvikling i Bodø – kilde Kartverket –

https://kartverket.no/til-sjos/se-havniva/resultat?id=1082325&location=Bod%C3%B8%20vannstandsm%C3%A5ler

Temperaturutviklingen for Grønland siden 1960 - hvor er "klimakrisen"!?

De siste dagene har NRK P2 hatt inne de faste alarmister fra Bjerknes og Cicero, som igjen gjentar at temperaturutviklingen i Arktis og herunder Grønland er helt eksepsjonell, uten å konkretisere i forhold til hvor og når, med eksakte observasjonstall - og da som alltid uten å nevne den varme mellomkrigstiden med et ord.

Faktiske observasjoner viser imidlertid at dagens situasjon ikke skiller seg nevneverdig fra det man anså som naturlig variasjon i den varme mellomkrigstiden. Som kjent er det vintrene som opplever mest varmeøkning i Arktis i oppvarmingsfaser, av den enkle grunn at mye av dette varmepådraget kommer fra Golfstrømmen (fra tropisk farvann i takt med de ca 30-årige NAO og AMO-sirkulasjonene), og som da naturlig nok slår mest ut mot et vinterkaldt Arktis.

Men for å være sikker på hvilke temperaturer som faktisk er OBSERVERT (i kontrast til MODELLERT) på de 30-40 stasjonene på Grønland, må vi selvsagt sjekke hva som foreligger. Her er lenke til DMIs grafer, der man kan klikke seg mellom alle stasjonene siden 1960, trykk dere fram fra Velg land (Grønland) - velg stasjon - og velg tidsangivelse "år", da skal dere få opp trendene siden 1960.

Lenke: https://www.dmi.dk/vejrarkiv

De som ser en "klimakrise" bes henvende seg i resepsjonen på NPS / Gaustad

PS: Merk at omtrent alle stasjonene ligger langs kysten av Grønland og derfor er mer direkte eksponert for variasjon i havtemperaturen enn innlandet/hovedmassivet. Ikke overraskende ser man derfor en klart svakere oppvarmingstrend for hovedmassivet bl.a. vist gjennom satelittobservasjoner, men som man ikke finner observasjonsdata for her. Den kaldere innlandstrenden er jo ikke særlig "hyggelig" å kombinere med CO2-hypotesen siden det samme CO2-innhold svever over hele Grønland, så derfor får man den typiske standardfrasen om "manglende data".

Akkurat som man sier om den varme mellomkrigstiden selv om det finnes mengder av data på dette

USA truer med å trekke seg fra Det internasjonale energibyrået (IEA)

 «The Blob» er et filmmonster (fra filmen The Blob) som ankommer jorden via en meteoritt. Den er rød, geléaktig, eter alt levende, og vokser i størrelse. Den kan kun stoppes ved å fryses ned.

Betegnelsen «The Blob» blir i engelskspråklige land nå benyttet politisk om stadig større byråkrati som prøver å forpurre folkemeningen.

IEA er et Blob-byrå som lever av de hardt opptjente pengene til stort sett vestlige skattebetalere. Det ble opprettet under oljekrisen i 1974 for å gi råd til sine 32 medlemsland om oljereserver. Som alle Blob-skapninger ekspanderte det, og gir nå råd om alle energikilder, inkludert å argumentere for de upålitelige og fantasifulle alternativene. Hvert år utgir det World Energy Outlook , og forteller oss at kull har nådd toppen og er i ferd med å avta . Og hvert år har det tatt feil.

Chris Wright, USAs energiminister, kritiserte IEA (Det internasjonale energibyrået) og truet med å trekke tilbake amerikansk finansiering (som utgjør omtrent 6 millioner dollar av totalt 22 millioner dollar). Den amerikanske regjeringen ønsker at IEA skal gå tilbake til sitt kjerneoppdrag og slutte å presse på for nullutslipp.

Chris Wright uttaler blasfemien som The Blob ikke vil si:

«Det er 0 % sjanse for at verden når netto nullutslipp innen 2050.»

Av Energy News Live

Han sa: «Denne organisasjonen har blitt dyttet ut av kurs, og i fem år har de publisert energiscenarier fremover, men ingen av dem hadde noen relevans til virkeligheten.

«De var alle bare basert på klimaambisjoner, politikk, lokal innenrikspolitikk, gjør hva du vil.»

Han hevdet at myndighetene har brukt rundt 10 billioner dollar på å føre netto nullenergipolitikk, bare for å legge til omtrent 2,6 % av vind-, sol- og batterikraften til det globale strømnettet, samtidig som de presser strømprisene kraftig opp.

 

Naturligvis skyndte EU seg å forsvare IEA. Det var en «pålitelig søyle i det globale energisamfunnet». (The Blob tjener alltid The Blob). Men Chris Wright påpekte at EU kunne fortsette å «bli tidligere industrimakter», men han syntes ikke det var et godt valg.

 

Snøfall og frisk bris i New York

Dagbladet varsler om "bombesyklon" i New York. En kraftig snøstorm har satt New York City i unntakstilstand, stengt skoler og ført til tusenvis av kansellerte flygninger. Dagbladet kunne vise et bilde av en grå-hvit gate i New York der det tydeligvis er helt vindstille - et menneske beveger seg med oppslått paraply. 

Østlige USA hadde skikkelig vinter i andre halvdel av januar, og nå varsles enda kraftigere snøfall og kulde.

Det gode er at man en stund slipper det vanlige medietøvet om "klimaforandring" og "global oppvarming"

Det får man bekreftet med en hurtig kryssjekk i østkystens ledende aviser akkurat nå; helt fravær av de vanlige skremselshistoriene om "climate change" og "global warming". Man er selvsagt ikke særlig hippe på å legge ut for mye snø- og vinterbilder heller.

Nei, det er ikke lett å være klimakriseopportunist i sånne tider - da legger man seg heller som gjedda i sivet og venter på en ekstra varm dag et sted så man kan begynne å glefse igjen.

Nå burde kanskje norske media prøve med litt mer edruelige reportasjer om vinterværet i den engelskspråklige del av verden. Engelskspråklige medier (spesielt i Storbritannia og i noe mindre grad i USA) bruker ofte dramatiske begreper som «snowstorm», «blizzard», «snowmageddon», «beast from the east» eller «chaos» selv når det egentlig bare er moderat snøvær uten mye vind. Dette er et velkjent fenomen, og det finnes flere hovedgrunner til at det skjer så mye hyppigere enn i Norge eller andre nordiske land: 

1. Klikk- og engasjementsdrevet journalistikk (clickbait)

Tabloider og nettmedier tjener penger på annonser basert på sidevisninger og tid brukt på siden. En overskrift som «Light snow expected Tuesday» får nesten ingen klikk, mens «SNOWMAGEDDON HORROR – Britain to grind to a halt» eller «Blizzard chaos incoming» driver enorm trafikk – selv om det bare er 5–10 cm snø uten storm. Dette er spesielt tydelig i britiske tabloider (The Sun, Daily Mail, Express osv.), der været ofte blir til en slags «horror»-historie for å maksimere panikk og deling.

2. Snø er relativt sjeldent i lavlandet i Storbritannia

I Sør-England, Midlands og deler av London faller det snø som skaper problemer bare noen få dager per vinter. Bare 2–5 cm kan lamme veier, tog, skoler og busser fordi:

• Veiene er sjelden saltede/gruset i forkant
• De fleste biler har sommerdekk
• Infrastrukturen (spesielt eldre busser og tog) ikke er bygget for snø
• Folk er rett og slett ikke vant til det

Derfor oppleves selv vanlig snøvær som en stor krise, og mediene forsterker dette. I Norge eller Sverige er 20–30 cm ofte «bare en normal tirsdag», så det får sjelden samme dramatiske omtale.

3. Definisjonene brukes løsere i mediene enn av meteorologer

• Blizzard har en streng offisiell definisjon (National Weather Service i USA / Met Office): vedvarende vind ≥ 35 mph (56 km/t), snø eller snøfokk som reduserer sikt til under ¼ mile (ca. 400 m) i minst 3 timer.
• Snowstorm er mer løst – egentlig bare en storm med snø, uten krav til vind.

Likevel bruker mediene «blizzard» eller «snowstorm» om alt fra tung snø uten vind til ekte storm, fordi ordene låter mer dramatisk og selger bedre. Dette er klassisk sensasjonalisme.

4. Defensiv værdekning (redsel for å gå glipp av en advarsel)

Mediene husker tilfeller der de undervurderte været («Why weren’t we warned?»-overskrifter dagen etter). Derfor heller de heller mot over-varsling enn under. Det samme gjelder i USA, spesielt i områder der snø er sjeldnere (sørstatene, Midtvesten utenfor de hardeste områdene).

Det er ikke mye "klimakrise" i norske aviser denne råkalde vinteren.

Men uforbederlige Bjørn Samset fra CICERO trengte bare en dag med omslag til litt mildvær i Sør-Norge før han var i mediene med at det "trolig" blir en ny varm El Nino i løpet av 2026. Håpet lever, som det heter!

Dagbladet er ivrig med å kolportere denne nyheten, herunder hevde at "forrige El Niño var i 2023/2024". Sannheten er imidlertid at El Nino de årene var på sitt sterkeste men at den foreløpig knapt er avsluttet/tilbake i nøytral. Men de hadde jo et utdatert 2023-arkivbilde fra NASA, da, med masse deilig rødfarge på.