Norske media har i liten grad villet gi informasjon om hva Netanyahu sa i talen sin den 24. september. NRK intervjuet derimot Barth Eide, uten at man ble noe særlig klokere av det.
Her er imidlertid en oversettelse av talen som ble holdt i FN:
Herr president,
Før jeg begynner, har jeg en kort kunngjøring: Hvis det er andre moralske feiginger som ennå ikke har forlatt denne salen – vennligst gjør det nå. Tusen takk.
Mine damer og herrer,
For fjorten år siden sto jeg på denne talerstolen og trakk en rød linje. Jeg sverget på å hindre Irans morderiske diktatur i å utvikle atombomber, kjernefysiske våpen rettet mot å ødelegge Israel, kjernefysiske våpen som kunne true hele verden. Det var akkurat dét vi gjorde.
La meg nå si noe som kanskje vil overraske dere. Å ødelegge Irans kjernefysiske anlegg var vanskelig. Det var svært vanskelig å gjennomføre. Men for meg var det en av de enkleste beslutningene jeg noensinne har måttet ta som statsminister. For hvis vi ikke hadde gjort det, ville vi alle vært døde.
Nå, vil dere høre den ultimate ironien? Ved å forsvare seg selv forsvarer Israel også mange av landene hvis delegater nettopp har forlatt denne salen! Faktisk vil jeg at dere skal vite at mange av deres ledere til og med takker oss privat for at vi har ødelagt Irans atomvåpen. Det er vanskelig å forestille seg et mer forbløffende hykleri, men det er akkurat dét det er.
Dette er ikke første gang vi har stått overfor trusselen om utslettelse. Den 5. juni 1967 var Israel omringet av fiender som åpent sverget på å ødelegge oss. Vi var ikke da i Judea og Samaria, hjertet av det jødiske folks historiske hjemland. Vi var ikke i Gaza. Vi var ikke på Golanhøydene. Og herr al-Sharaa, du bør vite at jødene har vært på Golanhøydene helt siden Moses’ tid. Det kan du lese i Bibelen.
På den tiden, like før Seksdagerskrigen i 1967, var vi ikke på noen av disse stedene. Vi befant oss på en bitteliten landstripe – det gjør vi fortsatt – som utgjør omtrent en tredjedel av én prosent av landarealet i hele den arabiske verden. Likevel anklager de Israel for kolonialisme. Litt av en kolonialisme! Og hvem er det som anklager oss? Blant dem er det folk i Storbritannia og Frankrike. For Guds skyld, det var jo de som oppfant begrepet. Koloniene deres strakte seg over hele kloden. Kolonialisme … Kutt … Enda en løgn.
Likevel, på den tiden, på denne lille flekken på jorden, var det intet Vestbredden, ikke noe Gaza, ingen Golanhøyder, bare selve overlevelsen av denne ene og eneste jødiske staten, for det er dette konflikten handler om. Det handler ikke om territorier; det handler om en jødisk stat uansett grenser. Og likevel ble vi på den tiden truet med utslettelse av tre arabiske hærer som var i ferd med å invadere oss.
Vet dere hva israelerne gjorde den gangen? De gravde massegraver som forberedelse til tusener på tusener av døde. For å kunne begrave våre døde. På den tiden var jeg en israelsk elev på en videregående skole i Philadelphia. Fem dager før krigen brøt ut, fløy jeg tilbake til Israel. Jeg fant et totalt mørklagt land. Israel forberedte seg på det verste.
Jeg fløy tilbake for å treffe min bror Jonathan, Yoni. Han var en 21 år gammel fallskjermjeger-offiser. Og i likhet med resten av hæren var hans enhet allerede mobilisert. Jeg dro for å finne ham. Jeg fikk vite at fallskjermjegerne befant seg i leirer i frukthagene, appelsinlundene rundt Ramle. Så jeg dro dit og spurte noen soldater: «Vet dere hvor Yoni Netanyahu er?» «Nei.» Da sa en av dem: «Å, mener du den unge fyren? Ja, han er i neste lund.» Så jeg dro dit, og plutselig, ved enden av en lang trerekke, så jeg min bror. Han ble helt sjokkert over å se meg. «Bibi», sa han, «hva gjør du her?» Vi løp mot hverandre og omfavnet hverandre. Over en kopp provisorisk militærkaffe stilte jeg ham spørsmålet som opptok meg, spørsmålet som opptok alle. «Så, Yoni», sa jeg, «hva kommer til å skje?» Han nølte litt. Og så sa han noe jeg aldri vil glemme. «Vi kommer til å vinne», sa han. «Vi har ikke noe annet valg.»
Jeg husker de ordene som om det var i går. Vi skal vinne. Vi har ikke noe annet valg. Og så gjorde vi det. Ni år senere kapret palestinske terrorister et passasjerfly på vei til Israel. De fløy det til Entebbe i Uganda. Akkurat som nazistene valgte terroristene ut de jødiske passasjerene – menn, kvinner, barn, babyer. De truet med å drepe dem alle hvis ikke Israel løslot palestinske terrorister. Og så, den 4. juli 1976, på datoen for USAs 200-årsjubileum, i en av de mest dramatiske redningsaksjonene i nyere tid, ledet Yoni sine modige soldater til hjertet av Afrika. På mirakuløst vis reddet de 103 jødiske gisler og brakte dem alle hjem, hver eneste en av dem. Min bror, lederen for stormtroppen, var den eneste soldaten som ble drept i denne operasjonen. Jeg vil nok en gang takke Uganda for at de nylig reiste en statue av Yoni på stedet der han falt.
Mine venner,
Yonis ord er like sanne i dag som de var for mer enn et halvt århundre siden. Vi kommer til å vinne. Vi har ikke noe annet valg. Aldri ble dette tydeligere demonstrert enn 7. oktober 2023 – den mørkeste dagen i Israels historie. Denne forferdelige dagen stormet tusenvis av palestinske terrorister inn i Israel fra Gaza. Jeg vil at dere skal vite at det ikke var en eneste israeler i Gaza på det tidspunktet. Ikke en eneste sivilist, ikke så mye som én soldat. Ikke én! Det spilte ikke den minste rolle. Hamas-terroristene begikk det verste massemordet på jøder siden Holocaust. De gikk fra hus til hus og skjøt israelske sivile på kloss hold. De gjorde det med djevelsk glede. Med sadistisk glede live-streamet de mens de drepte. Og hvem drepte de? Nettopp de israelerne – deres naboer – som ga dem jobber, som hentet palestinske barn ved grensen til Gaza og kjørte dem til israelske sykehus for kreftbehandling, og deretter brakte dem tilbake. Kan dere forestille dere en slik grusomhet? Disse Hamas-monstrene slaktet overlevende fra Holocaust. De brente babyer levende for øynene på foreldrene deres. De halshugget våre menn. De voldtok våre kvinner brutalt, og deretter myrdet de dem. Til sammen slaktet de 1200 israelere den dagen.
Jeg vil gi dere et inntrykk av hva dette betyr for et land med 10 millioner innbyggere. Proporsjonalt tilsvarer dette 40.000 uskyldige amerikanere slaktet på mindre enn 24 timer. Det er 16 ganger 11. september. Seksten 11. september-angrep, som skjedde ikke så langt herfra. På den mørkeste av dager forventet fiendene våre at vi skulle bryte sammen. Vel, vi brøt ikke sammen. I stedet reiste vi oss og kjempet som løver. De siste tre årene har våre heltemodige soldater kjempet dag ut og dag inn i en krig på syv fronter! Kjenner dere til noe annet land på størrelse med New Jersey som er i stand til å føre en krig på syv fronter? Og i tre år? Syv fronter: Hamas, Hizbollah, houthiene, Iran, militser i Irak, militser i Syria, palestinske terrorister i Judea og Samaria. De gikk alle sammen mot oss for å utslette oss fra jordens overflate. De mislyktes. For i stedet for å bryte sammen, påførte vi dem alle knusende slag. Sammen med våre store amerikanske venner knuste vi Irans hær, marine, luftvåpen og atomfasiliteter. Israel knuste Hamas. Vi banket Hizbollah. Husker dere personsøkerne? Vel, jeg kan fortelle dere dette: Jeg garanterer at Hizbollah husker dem. Gjett hva som skjedde med hoveddelen av Hizbollahs enorme arsenal på 150.000 ballistiske missiler og raketter, alle rettet mot våre sivile? De er borte. Hizbollahs ledere er døde. Deres kampvilje er knust.
Erketerroristene, de verste massemorderne på jorden, som ikke bare dreper israelere, amerikanere, briter og borgere fra dusinvis av land – Khamenei, Dief, Sinwar, Haniyeh og Nasrallah – og tusenvis av andre terrorister som forsøkte å ødelegge oss – også de er borte. De gjenværende terroristene prøver desperat å omgruppere. Hver dag prøver de å myrde vårt folk. Og spesielt prøver de å myrde vårt folk i vårt historiske hjemland, i Judea. Forresten, det er der ordet «jøde» kommer fra. Fra Judea, som er vårt land. De prøver å myrde oss, med tusenvis av forsøk hvert år, blant annet fredelige familier som kjører langs veiene. De skyter på gravide kvinner; de skyter hele familier.
Selvfølgelig blir ingenting av dette dekket i den internasjonale pressen eller på sosiale medier. Ingenting av det. Det de dekker, er en håndfull ungdomsforbrytere, rundt 150 i antall, som kaster stein og hugger ned oliventrær. Av og til stifter de branner. Slikt tåler jeg ikke. Jeg vil ikke godta selvtekt. Vi er en rettsstat. Så vi setter Shin Bet på dem. Men dét er hva de kaller bosettervold. Og antall drepte og sårede årlig i denne forbindelse? Kanskje to eller tre. I hele den tiden dette har vært diskutert, og det har medført kanskje to eller tre døde. Sammenlignet med de tusenvis av terrorangrepene mot de fredelige bosetterne, hederlige mennesker, lovlydige mennesker. For en forvrengning! Det er en besettelse. Hører jeg denne diskusjonen her? Ledere i land snakker seriøst om dette. Og de sier det med stort alvor: «Vi kan ikke tolerere bosettervold.» Dere vet ikke hva dere snakker om. Og hør her, for to dager siden …
Jeg sier dette til min kollega Emmanuel Macron. For to dager siden, for tre dager siden, ble en fransk statsborger, Netanel Shukrun, en far til seks barn, skutt ned da han besøkte en kilde sammen med sin 16 år gamle sønn. En Hamas-terrorist i Judea og Samaria kom og skjøt ham på kloss hold. Og de siste ordene han uttalte, var: «Løp, løp, min sønn! Redd deg selv!» Dette skjedde for tre dager siden. For to dager siden, i Judea og Samaria, ble en reserveoffiser, en reservesoldat, Neria Leiter, meid ned av en palestinsk terrorist. Han kjemper nå for livet sitt på et sykehus i Jerusalem. Jeg besøkte familien rett før jeg gikk om bord på flyet for å komme hit. Neria, som er far til fire barn, er sønn av Yechiel Leiter, vår fremragende ambassadør i USA. For tre år siden ble Yechiels eldste sønn, Moshe, som var far til seks barn, drept mens han ryddet en bygning i Gaza som var utstyrt med en bombefelle. Yechiel, min bror, din smerte er ufattelig. Hele Israels folk, og mange utenfor Israel, ber for Neria. Men til tross for smerten, til tross for kvalene, gir vi ikke opp. I et innlegg han la ut kort tid før han ble angrepet, skrev Neria: «Vi har ikke noe annet land. Det er et privilegium å forsvare det.» Til Neria, og til alle Israels helter, avgir jeg et hellig løfte: Deres offer skal ikke være forgjeves. Vi skal fortsette å forsvare vår stat. Vi skal fortsette med å seire. For vi har ikke noe annet valg!
I denne kampen mot barbarene har vi ikke hatt noen mer storslått partner enn president Trump. Jeg takker ham for hans modige lederskap. Han konfronterte modig en enorm fare for Amerika, Israel og verden. For flere tiår siden forsto han at hvis de ikke ble utfordret, ville de fanatiske ayatollaene som roper «Død over Amerika! Død over Israel!», til slutt gjennomføre sine vanvittige fantasier. Derfor handlet Israel og Amerika sammen, ikke bare for å beskytte oss selv, men for å redde sivilisasjonen. Modige amerikanske piloter, sammen med modige israelske piloter, fløy felles oppdrag under Irans himmel. Amerika og Israel samarbeidet også for å hente hjem de gjenværende gislene våre. Vi fikk tilbake hver eneste en av dem. Hvorfor vinner vi? spør dere. Yoni sa det enkelt: Vi har ikke noe annet valg! Gjennom hele denne lange krigen har målet vårt aldri vaklet: å vinne! Å vinne med urokkelig besluttsomhet. Å vinne ved ukuelig mot. For dette er Israel. Én nasjon som kjemper for én fremtid. Venstre og høyre. Unge og gamle. Religiøse og sekulære. Har vi våre uenigheter? Selvfølgelig har vi dét. Hvem har ikke det? Men i de avgjørende øyeblikkene, de øyeblikkene som former vår skjebne, står vi sammen, fordi det som forener oss, er så mye sterkere: vår historie, våre verdier, vårt mot. Motet til vårt tapre folk, som tålte 1000 massive ballistiske missiler som Iran lot regne over våre byer, over våre sivile.
Mine damer og herrer,
Dere sitter her, i FNs generalforsamling. Vet dere hva ett tonn – hva bare én ett-tonns ballistisk rakett ville gjøre hvis den traff dette stedet? Den ville utslette hele anlegget. Faktisk ville to slike raketter utslette FN. Så dere kan forestille dere: tusen gigantiske raketter som faller fra himmelen ned på byene deres, ned på hjemmene deres. Jeg hyller motet til Israels folk. Jeg hyller motet til våre tapre soldater – jøder, kristne, drusere, muslimer. Den mest moralske hæren i verden, IDF. I tre år har de tappert kjempet en krig på syv fronter.
Men det finnes en åttende front i denne krigen. Det er krigen om sannheten! Den utkjempes i verdens medier, og på den mest skadelige måten: i sosiale medier. Flere land har brukt utallige milliarder på å spre løgner om mitt land. Den første som gjorde dette, var Qatar. For flere tiår siden begynte landet å finansiere amerikanske universiteter og skadelige medier som Al Jazeera i stor skala. De gjorde for øvrig det samme i Europa. Målet deres var klart: å hjernevaske unge sinn til å hate Israel, hate Amerika og hate Vesten. Dette er det samme Qatar som gir husly til Hamas-morderne fra 7. oktober. Det siste landet som er blitt en superspreder av antisemittiske løgner, er Tyrkia. (Recep Tayyip) Erdoğan er en tyrann som også gir husly til Hamas’ terrorledere. Han har myrdet tusenvis av kurdiske sivile. Han benekter det armenske folkemordet. Han fengsler journalister og opposisjonsledere. Faktisk tror jeg han har verdensrekorden i en slik sammenheng, og det er en tøff konkurranse. Men jeg tror han er nummer én. Han okkuperer ulovlig Nord-Kypros, et EU-medlem, og han krenker jevnlig Hellas, et NATO-medlem. Nå ønsker han å ta over Syria. Det er ikke overraskende, for han oppfordrer til Israels ødeleggelse nesten hver eneste dag. Han sier at han skal bli hersker over Jerusalem. Nei, sir. Dét skal du ikke. Dette er vårt land, vår by, vår evige hovedstad. Tyranner over hele verden etterstreber å true oss; de ønsker å undergrave vår besluttsomhet med sin løgnkampanje.
Men til syvende og sist, akkurat som på det militære slagfeltet, vil det jødiske folk seire. Det vil ta tid. Det vil ta tid å overvinne løgnene. Det vil ta tid før verden erkjenner det som er så åpenbart synlig: at Hamas brukte palestinske sivile som menneskelige skjold. At de brukte sykehus, skoler og moskeer som terroristkommandoposter. At de stjal store deler av maten vi slapp inn i Gaza. Mens Hamas gjorde alt de kunne for å holde palestinske sivile i fare, ofte under våpentrusler, gjorde Israel alt de kunne for å få dem ut av fare. Vi sendte millioner av tekstmeldinger der vi oppfordret sivile til å forlate kampområdene. Vi ringte millioner av telefonsamtaler. Vi slapp ned millioner av flygeblad. Jeg vil stille dere noen spørsmål: Hvilket folkemordregime gir en million poliovaksiner til fiendens befolkning? Hvilket folkemordregime muliggjør distribusjon av to millioner tonn mat til Gaza? Det er ett tonn per person. Å beskylde Israel for folkemord, er århundrets største løgn. Hvis dere vil vite hvor stor denne løgnen er, hvis dere vil vite hvor absurd dette er, så lytt til oberst John Spencer. Han er leder for studier i bykrigføring ved West Point. Han regnes som verdens fremste ekspert på bykrigføring. Jeg tror han er her i dag. Oberst Spencer har studert alle bykriger fra antikken til moderne tid, fra det gamle Hellas til Mosul og Gaza. Her er hva oberst Spencer sier: «Israel har gjort mer for å forhindre sivile tap i krig enn noe annet militærvesen i historien.» Vi har iverksatt utallige tiltak for å beskytte sivilbefolkningen. Er dette folkemord? Selvfølgelig ikke. Det er det motsatte av folkemord.
Så til alle dere som sprer disse løgnene om mitt land og om våre modige soldater, enten dere sitter her i salen eller på kontoret til den antisemittiske borgermesteren i New York City, sier jeg dette: Skam dere! Skam dere for å forvrenge fakta! Skam dere for å bytte om på offer og angriper! Skam dere for å spytte selve sannheten i ansiktet! Herr Mamdani, siden du ble valgt til borgermester i denne byen, føler mange jøder seg ikke lenger trygge i New York. De snakker med meg. De forteller meg det. Dette er ikke den byen vi husker fra tidligere. Den har forandret seg så raskt. Det er ikke noe rart. Du har hyllet kriminelle som er dømt for å ha støttet Hamas. Du regner folk som Hassan Piker, som sa at Amerika fortjente 9/11, som venner. «Amerika fortjente 9/11», sier de. Det er jammen litt av noen venner du har. Du inviterer hjem til deg en palestinsk journalist som filmet Hamas-terrorister mens de slo og torturerte israelske gisler, og som senere innrømmet at han nektet å publisere videoene for å beskytte – ja, du gjettet riktig – terroristene! Din kone «likte» et innlegg som hyllet massakren 7. oktober. Hun likte et annet innlegg der det sto at Tel Aviv ikke burde eksistere. Du nektet å fordømme noe av dette. Du har gjentatte ganger – feilaktig – anklaget Israel for folkemord.
Herr Mamdani,
Du prøvde å hindre meg å komme hit; du prøvde å bringe meg til taushet. Men du kan ikke bringe meg til taushet. Du kan ikke bringe sannheten til taushet. Og her er den enkle sannheten: Israel begikk ikke noe folkemord. Israel forhindret folkemord. Og det er akkurat dét Mamdanis Hamas-venner ville ha gjort mot oss hvis vi ikke hadde stoppet dem. De ville ha drept hver eneste en av oss. Løgnene du og andre antisemitter sprer om jødene og den jødiske staten, har reelle konsekvenser. I New York blir jøder truet på vei til synagogen. Jøder er blitt knivstukket på gata. Jøder blir demonisert. De blir angrepet bare fordi de er jøder. Jøder har blitt myrdet i Sydney, i Manchester, i Montreal og i Boulder i Colorado. De er blitt angrepet i Los Angeles, London, Paris, Berlin og Washington, D.C. Antisemittene i verden ønsker å skremme vårt folk. Jeg har en nyhet til dem: Dagene da jøder var forsvarsløse ofre som ble ført til slaktebenken, er forbi! I dag har vi en stat. I dag har vi en hær. I dag har vi et folk som er rede til å forsvare seg. Så i dag har jeg ett budskap til jøder over hele verden: Hold hodet høyt! Vær stolte! Vær selvsikre! La dere ikke skremme! Stå opp!
Og til alle andre som ønsker å forsvare sannhet og rettferdighet: Slutt dere til oss og stå imot barbarene som truer vår felles sivilisasjon. Men jeg må være ærlig med dere. Ikke alle står opp. Det har vi sett. For i motsetning til Israel er det noen – og særlig i det siste, spesielt i Vest-Europa – som har valgt å la være å stå opp. Lederne i disse landene har valgt å gi etter for de antisemittiske mobbene. De har valgt svakhet. De har valgt ettergivenhet. Vi kan ikke unngå den triste sannheten som ligger foran oss. Mange i den frie verden er redd for å forsvare friheten. Jeg spør dem: Hva vil denne fremtiden, hva vil denne oppførselen, hva vil verden som sådan ha i vente for dere? Demokratienes brorskap eller Det muslimske brorskap? Hvor lang tid vil det ta før dere innser at de fanatiske jihadistene kveler vannveiene deres, energiforsyningen deres og deres økonomiske livsnerve?
Jeg kan forsikre dere, mine damer og herrer, om at vi i Israel ikke venter på at andre skal våkne fra sin moralske døs. Vi går foran. Vi griper fremtiden. Vi er pionerer innen utrolige fremskritt innen helse, landbruk, kunstig intelligens – «overlegen intelligens». Og vi bringer disse fantastiske innovasjonene til hele menneskeheten. Israel har aldri vært sterkere. Vi er ikke redde, men jeg skal fortelle dere hvem som er redde: tyrannene i Teheran. Og vet dere hva de er mest redd for? Sitt eget folk. Det modige iranske folket, som har ofret så mye i så lang tid. Det iranske regimet er spesielt redd når folket deres har dette motet. Det er en kommunikasjonsenhet, Starlink, som gir folk tilgang til sannheten, muligheten til å ta valg og til å utøve tanke- og ytringsfrihet. Det er derfor det iranske regimet bruker milliarder av dollar på å sensurere internett. Herr president, jeg skal overlate denne enheten til deg, slik at du kan gi den til den iranske delegasjonen, så når de uunngåelig hopper av, vil også de kunne fortelle sin historie fritt på sosiale medier.
Til demonstrantene utenfor, til de hyklerske delegatene som forlot denne salen, spør jeg: Hvor var dere da de iranske tyrannene slaktet og lemlestet titusenvis av ubevæpnede iranske sivile? Da de slaktet og lemlestet tusenvis av sitt eget folk? Hvor var dere? Organiserte dere massemøter? Sultestreiker? Demonstrerte dere utenfor den iranske delegasjonen til FN? Talte dere for den saks skyld for de kristne som forfølges i Iran og over hele Midtøsten? Nei, det gjorde dere ikke. Fordi dere er falske menneskerettighetsdemonstranter. Når det gjelder de kristne, vet dere at antallet kristne synker kraftig overalt i Midtøsten, der de blir forfulgt og jaget, bortsett fra ett sted: i mitt land, Israel, der det kristne samfunnet vokser, blomstrer og lykkes. Faktisk protesterte dere ikke da vi forlot Betlehem. Da det var under vår kontroll, var 80–90 % av innbyggerne kristne, og vi overlot det til den palestinske myndigheten. Og i dag er 80–90 % muslimer. De kristne ble presset ut. Protesterte dere mot det? Snakket dere om det? Ingenting. Nada. Og dere sa ingenting om Iran. Nettopp, dere sa ingenting om Iran.
Men jeg vil gi dere den gode nyheten om at til tross for deres taushet, til tross for deres hykleri, er det bare et spørsmål om tid før noe utrolig vil skje i Iran. Folkets makt vil overvinne makthaverne. Jeg vil at dere skal lytte nøye til mine ord: En dag, og det er kanskje ikke så langt unna, vil det iranske folket være fritt. Deres morderiske regime vil bli veltet av sine egne løgner, av sin korrupsjon, av sin grusomhet. Dette onde regimet vil falle, og vi vil alle feire den dagen.
Mine damer og herrer,
Historien til mitt folk, det jødiske folket, strekker seg over 3000 år tilbake i tid. Vi snakker det samme språket i dag som vi snakket den gang. Vi bor i det samme landet som våre forfedre bodde i den gang: David, Salomo, Jesaja og Jeremia. Det er vårt land. Landet Israel. Våre profeter, vårt formål og vårt folk er unike i historien. Våre verdier har inspirert menneskeheten i årtusener. Troen på én Gud. Livets hellighet. Rettsstaten. Vår evige søken etter fred. Vår evige søken etter rettferdighet. Det er disse hellige verdiene som har drevet oss gjennom tidene. Det er disse hellige verdiene som har hjulpet oss til å overvinne historiens motgang. Den store amerikanske forfatteren Mark Twain uttrykte det best for 125 år siden. Han sa det lenge før gjenfødelsen av den moderne jødiske staten, lenge før de store seirene til Israels soldater. Dette er hva han sa: «Jøden har kjempet en fantastisk kamp i denne verden, gjennom alle tider, og har gjort det med hendene bundet på ryggen … Egypterne, babylonerne og perserne reiste seg, fylte planeten med lyd og prakt, for så å blekne bort til drømmestoff og forsvinne … andre folk har dukket opp og holdt fakkelen høyt en stund, men den brant ut, og de sitter nå i skumringen … Jøden så dem alle, beseiret dem alle, og er nå det han alltid har vært, uten tegn til forfall, uten alderssvakhet, uten svekkelse av ånden, uten avtagende energi …»
Mine damer og herrer,
Gjennom århundrene har tyrannene som har forsøkt å ødelegge oss, mislyktes gang på gang. Gud vil at de skal fortsette å mislykkes. Hvis vi samler motet vårt, hvis vi styrker vår besluttsomhet, vil vi fortsette å vinne. Som Bibelen sier, netzach Yisrael lo yeshaker: Israels evighet vil ikke vakle. Og grunnen er enkel. Vi har ikke noe annet valg. Takk til dere alle. Chag Sameach le’Am Yisrael.
