Det ser ut til at vi må gjeninnføre plastsugerør for å redde miljøet.

 

Skal vi følge «vitenskapen» når det gjelder plastsugerør, da?

Etter alle de gode intensjonene og de selvgode forelesningene, kommer den ubehagelige sannheten frem. En koreansk studie har vist at av fire ulike typer sugerør, hadde de gode, gamle plastsugerørene det minste miljøavtrykket i 10 av 16 kategorier. Til tross for at de er laget av fossilt brensel, hadde plastsugerør det laveste karbonavtrykket – og var, som en bieffekt, også minst skadelige for mennesker. Sugerør av papir hadde seks ganger så høy kreftfremkallende effekt og førte til dobbelt så mye forsuring. Sugerør laget av sukkerrør var enda verre – de inneholdt angivelig seksten ganger så mye kreftfremkallende stoffer og forårsaket seks ganger så mye forsuring i hav og jordsmonn. Interessant nok ble sugerør nesten aldri gjenvunnet etter bruk. Selv når folk kastet dem i gjenvinningsbeholderne, glapp de gjennom sorteringsutstyret på anlegget.

Sør-Koreas departement for klima, energi og miljø sammenlignet fire typer sugerør: papir, plast, biologisk nedbrytbar plast og varianter basert på sukkerrør. Av disse fire var det – med en brutal ironi – sugerørene laget av fossilt brensel som hadde det laveste karbonavtrykket. Plantebasert «plast» høres jo veldig flott ut, men noen må rydde grunnen, gjødsle åkeren, dyrke vekstene, høste dem og frakte store mengder plantemateriale til en fabrikk. Og etter det følger prosesser i en kjemisk suppe.

Papirsugerør verre for miljøet enn plastsugerør: studie

— Av Faran Krentci, New York Post

En nedslående studie fra Sør-Korea viser at papirsugerør faktisk kan være verre for planeten enn plastsugerør – spesielt når man ser på hele livssyklusen, fra fabrikken til de ender opp på søppelfyllingen.

Tradisjonelle plastsugerør kom best ut – med det minste miljøavtrykket – i 10 av 16 kategorier. Dette inkluderer faktorer som giftighet for mennesker, svevestøv og samlet påvirkning på klimaendringer.

Papirsugerør viste seg derimot å generere over seks ganger så mye kreftfremkallende stoffer som vanlige plastsugerør, i tillegg til å bidra dobbelt så mye til forsuring av miljøet.

Når det gjelder såkalte «Bio-PE»-sugerør – laget av fornybare kilder som sukkerrør – var den kreftfremkallende effekten 16 ganger høyere enn for vanlige plastsugerør. De bidro også seks ganger mer til forsuring (et mål forskere bruker for å registrere endringer i pH-verdien i havet og jordsmonnet).

Donald Trump gjeninnførte plastsugerør i mars i fjor, noe som drev de miljøbekymrede fra vettet. Det var en av de første tingene han gjorde.

Guds spøk med Greenpeace er at Trump er mer miljøvennlig enn det de er.

Nå som «vitenskapen» foreligger, vil vel Greenpeace innrømme dette med stil og drive kampanje for å få tilbake plastsugerørene – eller hva?

Studie av helse- og miljøpåvirkning: Sugerør av papir har et kreftfremkallende potensial som er 6,33 ganger høyere enn hos plastsugerør

Av Choi Ji Woo, Health Chosun

Analysen viste at sugerør av papir hadde et kreftfremkallende potensial som var 6,33 ganger høyere enn hos vanlige plastsugerør. Miljøpåvirkningen var også større. Sammenlignet med vanlige plastsugerør medførte papirsugerør en 2,04 ganger høyere risiko for forsuring av miljøet, en 1,62 ganger større påvirkning knyttet til fine svevestøvpartikler, og en 2,23 ganger større påvirkning når det gjelder nedbryting av ozonlaget. Til sammenligning hadde vanlige plastsugerør størst miljøpåvirkning kun i kategorien uttømming av fossile brenselsressurser, mens de hadde den laveste påvirkningen i de resterende 10 kategoriene.

De aller verste sugerørene er sannsynligvis de som kalles «Bio-PE». Dette er plantebaserte plastsugerør som består av nøyaktig samme type polyetylen som brukes i fossile plastsugerør – men produksjonen krever flere ressurser for å fremstille et produkt som er like lite biologisk nedbrytbart.

Sugerør laget av biobasert polyetylen viste seg å ha de mest negative konsekvensene for helse og miljø. Selv om biobasert polyetylen fremstilles av plantebaserte råvarer, som for eksempel sukkerrør, er det kjemisk sett likt konvensjonell polyetylen og er ikke biologisk nedbrytbart. Sammenlignet med vanlige plastsugerør hadde det et 16,18 ganger høyere kreftfremkallende potensial og en 12,02 ganger større påvirkning knyttet til fine svevestøvpartikler; samtidig hadde det den største miljøbelastningen innen 10 kategorier, inkludert klimaendringer og nedbrytning av ozonlaget.

I 2023 kom det frem at papirsugerør inneholder flere «evighetskjemikalier» enn plastsugerør. Mens plastsugerør inneholder «evighetskjemikalier» av typen PFAS (i ​​samme kategori som teflon), viste det seg at papirsugerør inneholdt enda mer av disse stoffene. Noen forskere lurte (høflig) på om dette skyldtes forurensning, mens andre antydet at ettersom kjemikaliene ble funnet i 90 % av papirsugerørene, spilte de sannsynligvis en rolle i å gjøre papirsugerørene «vanntette».

Hele sannheten er selvsagt at karbonutslipp i seg selv er en positiv ressurs, ikke en forurensning – men ingen ønsker at skilpadder og fugler skal svømme rundt i plastavfall. På den annen side er neppe papirsugerør tilsatt PFAS noe bedre for skilpadder; løsningen må derfor være å hindre at folk kaster plast (ikke bare sugerør) i havet i utgangspunktet.

På lang sikt vil livet på jorden finne en måte å utnytte all den tilgjengelige organiske energien som finnes i plastavfallet. Faktisk har det allerede utviklet seg bakterier som spiser plast – nærmere bestemt PET-flasker – og disse har spredt seg i verdenshavene. Det er bare et tidsspørsmål før de også lærer seg å bryte ned resten av plastutvalget.

TILLEGG: Og hvem rammet forbudet mot plastsugerør hardest? Personer med funksjonsnedsettelser. Allerede i 2018 ba organisasjoner for funksjonshemmede om en pause i forbudet. De er avhengige av den fleksible 90-graders knekken som plastsugerør tilbyr, og noen ganger trenger de å drikke væsker som er for varme til at papirsugerør eller biologisk nedbrytbare sugerør tåler det. For ikke å glemme at «gjenbrukbare» sugerør, som kan være vanskelige å rengjøre, dessuten kan utgjøre en infeksjonsrisiko. 

Kilde: Joannenova

Betrakninger omkring det nylig avholdte valget i Brasil

USA og BRASIL: 25 ÅR MED POLITISKE PARALLELLER (2001–2026)

TO LAND. TO POLITISKE BEVEGELSER. ÉN PLAYBOOK?

I løpet av de siste 25 årene har likhetene mellom det amerikanske demokratiske partiet og Brasils arbeiderparti (PT) blitt stadig vanskeligere å ignorere.

Og disse likhetene strekker seg langt utover vanlig politisk ideologi.

Tenk på politikken, de politiske strategiene, etterforskningen, rettsforfølgelsene, rettslige inngrep, sensurkontroverser og omstridte presidentvalg.

HER ER SAMMENLIGNINGEN:

🔴 UTVIDELSING AV MYNDIGHETEN: Demokratene utvidet føderale utgifter, velferdsprogrammer, helsesubsidier og reguleringer. Brasils PT førte lignende politikk gjennom Bolsa Família, offentlige utgifter og økonomisk inngripen.

🔴 VÅPENKONTROLL: Demokratene presset på for ytterligere våpenrestriksjoner. Lula vedtok Brasils nedrustningslov og reverserte liberaliseringen av våpen fra Bolsonaro-tiden.

🔴 IDENTITETSPOLITIKK: Demokratene fremmet positiv særbehandling, DEI, rasemessig likestilling og LHBTQ-initiativer. Brasil vedtok rasekvoter, positiv særbehandling og lignende sosialpolitikk.

🔴 KLIMA OG ENERGI: Obama og Biden fremmet klimareguleringer og initiativer for fornybar energi. Lula forfulgte bevaring av Amazonas, miljøhåndhevelse og internasjonalt klimasamarbeid.

🔴 INNVANDRING: Demokratene støttet generelt bredere innvandringsbeskyttelse og legaliseringsveier. Brasils PT favoriserte en relativt imøtekommende innvandrings- og flyktningpolitikk.

🔴 POLITISK DEMONISERING: Trump og MAGA ble gjentatte ganger karakterisert som trusler mot demokratiet. Bolsonaro og hans støttespillere møtte påfallende like anklager fra Brasils politiske venstreside.

🔴 POLITISK FORFØLGELSE OG PÅSTÅTTE KOMPLOTTER: Trump møtte Russland-etterforskningen, Steele-sakskontroversen, Crossfire Hurricane, to riksrettssaker og flere straffeforfølgelser. Bolsonaro møtte valgetterforskning, diskvalifikasjon, straffesaker og domfellelse. Begge landene opplevde kontroverser angående etterforskningsmessig gjennomføring, politiske motiver og rettslig myndighet.

🔴 RETTSLIG INNGRIP: Amerikanske domstoler vurderte forsøk på å diskvalifisere Trump fra presidentvalget. Brasils STF og TSE utøvde omfattende myndighet knyttet til Bolsonaro, valgtvister, politisk ytring og straffesaker.

🔴 SENSUR OG INFORMASJONSKONTROLL: Biden-administrasjonen kommuniserte med teknologiselskaper angående feilinformasjon og innholdsmoderering. Brasilianske domstoler gikk enda lenger ved å pålegge begrensninger på kontoer, fjerning av innhold og en midlertidig, landsomfattende stenging av X.

🔴 PÅSTÅTT POLITISK FORFØLGELSE: Konservative i begge land anklaget statlige institusjoner for selektiv rettshåndhevelse, uforholdsmessig straffeforfølgning, sensur og bruk av juridiske virkemidler mot politiske motstandere. Disse anklagene fortjener å bli undersøkt, der de samme beviskravene anvendes overfor alle.

LA OSS NÅ SE PÅ DE TRE PRESIDENTVALGENE.

USA — 2020

Donald Trump «tapte» for Joe Biden og bestred valgets legitimitet.

Anklagene gjaldt blant annet poststemmer, valgprosedyrer, stemmemaskiner, stemmetelling og uregelmessigheter i flere vippestater.

En rekke rettssaker fulgte. Domstoler og granskninger fant ikke bevis for omfattende fusk som var tilstrekkelig til å omgjøre valgresultatet.

Den 6. januar 2021 trengte demonstranter seg inn i den amerikanske Kongressbygningen (Capitol).

Etterspillet omfattet massearrestasjoner, straffeforfølgning, granskninger i Kongressen og politiske konsekvenser for Trump og hans støttespillere.

En senere granskning utført av justisdepartementets (DOJ) generalinspektør bekreftet at 26 av FBIs konfidensielle kilder var til stede i Washington i forbindelse med hendelsene den 6. januar.

BRASIL — 2022

Jair Bolsonaro tapte for Lula i et svært jevnt presidentvalg.

Bolsonaro og hans støttespillere stilte spørsmål ved påliteligheten til Brasils elektroniske valgsystem, valgadministrasjonen og domstolenes nøytralitet.

Brasilianske valgmyndigheter avviste påstander om fusk som skulle ha endret valgresultatet.

Den 8. januar 2023 trengte demonstranter seg inn i den brasilianske Kongressen, presidentpalasset og Høyesterett.

Etterspillet omfattet massearrestasjoner, straffeforfølgning, omfattende inngripen fra rettsvesenet og politiske konsekvenser for Bolsonaro og hans støttespillere.

Overvåkningsbilder reiste i etterkant spørsmål om hvordan statlig sikkerhetspersonell opptrådte under inntrengningen.

Bolsonaro ble fradømt retten til å stille til valg, og ble senere dømt i en straffesak.

Likhetstrekkene med situasjonen i USA var slående.

BRASIL — 2026

Den 25. oktober 2026 beseiret Lula kandidaten Flávio Bolsonaro i den avgjørende runden av presidentvalget i Brasil. Men omstendighetene skapte en ny stor valgkontrovers.

Flávio Bolsonaro hadde kommet best ut i første valgomgang.

I den avgjørende runden snudde Lula resultatet og vant med 51,79 % av de gyldige stemmene, mot Bolsonaros 48,21 %.

På valgdagen sørget høyesterettsdommer Cristiano Zanin – Lulas tidligere personlige forsvarer – som Lula utnevnte til STF [den brasilianske høyesterett] – beordret en to timers forlengelse av stemmegivningen ved valglokaler som fortsatt holdt åpent.

Avgjørelsen kom i kjølvannet av klager knyttet til transportproblemer og ekstremvær.

Bolsonaro avviste senere resultatet og hevdet at valget var blitt stjålet.

Beslutningen reiste spørsmål om domstolenes myndighet, deres upartiskhet og administrasjonen av valget.

TRE PRESIDENTVALG. TRE TVISTER OM LEGITIMITET.

Og i hvert tilfelle strakte den politiske konflikten seg utover selve valghandlingen – inn i rettssystemet, statlige institusjoner og den offentlige debatten.

LA OSS SE PÅ DET STORE BILDET.

To land.

To konservative presidenter: Trump og Jair Bolsonaro.

To alvorlige hendelser knyttet til offentlige bygninger: 6. januar og 8. januar.

Tre presidentvalg, etterfulgt av påstander om at valgene var stjålet.

Konservative politiske bevegelser anklaget for å true demokratiet.

Etterforskninger, rettsforfølgelser, inngripen fra domstolene, debatter om sensur, og politisk diskvalifisering.

Samt to venstreorienterte politiske bevegelser som fører en påfallende lik politikk og har like politiske mål.

OG HER ER HOVEDPOENGET:

Samlet sett gir disse likhetstrekkene – etter min mening – en sterk indikasjon på at det finnes en felles politisk «oppskrift» – eller i det minste et sett med felles politiske strategier – som tas i bruk i begge land.

Mønsteret omfatter mer enn bare økonomisk politikk.

Det gjelder politisk kommunikasjon, hvordan den konservative opposisjonen fremstilles, utvidelse av institusjonell makt, kontroll over informasjon, samt bruken av rettslige prosesser i politiske konflikter.

Parallellene er imidlertid så omfattende at det er grunn til å undersøke om strategier, metoder og institusjonell praksis bevisst har blitt delt på tvers av landegrensene.

OG HER ER DEN STØRRE BEKYMRINGEN:

Når politiske motstandere fremstilles som en eksistensiell trussel mot demokratiet, blir det lettere å rettferdiggjøre ekstraordinære tiltak mot dem.

Når slike tiltak innebærer sensur, politisk diskvalifisering, straffeforfølgelse og utvidet myndighet til domstolene, bør offentligheten kreve åpenhet, rettssikkerhet og lik behandling for loven.

Dette prinsippet må gjelde uavhengig av politisk tilhørighet.

Demokratiet beskyttes ikke ved å gi statlige institusjoner ubegrenset makt til å avgjøre hvilke politiske bevegelser som er akseptable. Det er beskyttet gjennom konstitusjonelle begrensninger, lik lovanvendelse, ytringsfrihet, rettssikkerhet, gjennomsiktige valg og reell politisk konkurranse.

Tre omstridte presidentvalg. To konservative bevegelser som står overfor et enormt institusjonelt press.

Én og samme politiske oppskrift?

Det amerikanske og det brasilianske folk fortjener svar.

For å forsvare demokratiet innebærer også å forsvare de konstitusjonelle rettighetene til dem vi er uenige med.

*  *  *

Argentinas Javier Milei har støttet Flávio Bolsonaro sterkt, angrepet Luiz Inácio Lula da Silva hardt, og holdt stillhet etter Lulas seier i andre runde 25. oktober 2026.

Støtte til Flávio Bolsonaro

Milei var en åpen alliert av Bolsonaro-familien. Etter første runde 4. oktober (der Flávio Bolsonaro fikk ca. 47 % mot Lulas ca. 45 %) gratulerte han ham offentlig på X:

«Felicitaciones querido amigo @FlavioBolsonaro, por esta histórica elección ante el comunista de Lula. […] ¡Viva la libertad, carajo!»

(«Gratulerer, kjære venn Flavio Bolsonaro, med dette historiske valget mot kommunisten Lula. […] Leve friheten, faen!»)

Han omtalte resultatet som at «friheten rykker fram i Brasil» og at «en kommunistisk venstreorientert taper mot noen fra høyresiden».

Angrep på Lula og mistanker om valgfusk

I ukene før andre runde kalte Milei Lula gjentatte ganger for «tyv», «løgner», «korrupsjonsdømt» og «autoritær».

Noen dager før valget skrev han blant annet:

«Espero que su último truco de campaña sucia no incluya robarse la elección… zurdo ladrón.»

(«Jeg håper at det siste skitne kampanje-trikset hans ikke inkluderer å stjele valget… venstreorientert tyv.»)

Han delte også poster som kritiserte forlengelse av stemmetiden i enkelte områder. Brasils utenriksdepartement (Itamaraty) svarte med at dette var en «uakseptabel innblanding» i det brasilianske demokratiet.

Etter Lulas seier

Lula vant andre runde med ca. 51,8 % mot Flávio Bolsonaros 48,2 %. Milei og den argentinske regjeringen har ikke gratulert Lula.
Talsmann Adrián Ravier sa at regjeringen «har tatt til etterretning valgresultatet i Brasil», men at ideologiske forskjeller forklarer stillheten. Milei selv unngikk temaet i sin første tale etter valget (28. oktober i Catamarca). Argentina (og El Salvador under Bukele) var blant de få i regionen som ikke anerkjente resultatet formelt.

Relasjonen mellom Argentina og Brasil var allerede spent fra før, blant annet etter at Milei kalte Lula «tyv» under et arrangement for Bolsonaro i São Paulo sommeren 2026

Flávio Bolsonaros uttalelse etter han flyktet til USA:

Jeg henvender meg til det brasilianske folk og det internasjonale samfunn i egenskap av å være Brasils leder.

Først og fremst vil jeg takke president Milei for hans mot, rettferdighetssans og respekt for loven, samt president Trump og det fantastiske amerikanske folk for at de tok imot meg. Dette er et land preget av frihet, og av brødre og søstre som deler de samme verdiene som de gode menneskene i mitt eget land. President Trump er en stor forsvarer av ytringsfriheten.

Søndag kveld så jeg i vantro hvordan valgfusk utspilte seg foran øynene mine. De illegitime og ulovlige handlingene til Lulas tidligere advokat gjorde en matematisk umulighet til virkelighet, ved at Lula fikk over 10 millioner flere stemmer mellom første og andre valgomgang. En kjennelse fra den føderale høyesterett (STF) – som overstyrte myndighetsområdet til den øverste valgdomstolen (TSE) – forlenget stemmegivningen i aller siste liten. Ordren kom først etter det lovbestemte tidspunktet for avslutning, da valglokalene allerede var stengt. Velgerne ble dermed underlagt ulike regler. Så langt har TSE begrenset seg til å forsvare forlengelsen av åpningstidene, uten å gi et eneste troverdig svar. Og disse grunnene til ugyldighet er ikke det eneste problemet. Gjennom hele valgkampen forekom det misbruk av politisk og økonomisk makt, samt bruk av statlige ressurser for å fremme gjenvalg. Dette er alvorlige handlinger, uttrykkelig forbudt ved lov, som gir grunnlag for å diskvalifisere Lula–Alckmin-kandidaturet.

Regimets svar på min innsigelse kom raskt. Som om de fulgte en ferdiglagt plan, satte en dommer – syv minutter etter dette avskyelige valgfusket – i gang regimets maskineri for politisk forfølgelse. Denne dommeren er involvert i en omfattende korrupsjonsskandale, er direkte navngitt i etterforskningen han brukte som påskudd for å forsøke å inndra passene mine, og ville svært sannsynlig ha sittet i fengsel dersom de ikke hadde hindret meg i å tiltre embetet. Ettersom han fra første stund var rettslig utelukket fra å innlede rettslige skritt mot meg – og fullstendig manglet den nødvendige upartiskheten – viser selve hans deltakelse i de prosessuelle handlingene omfanget av den vilkårligheten og ulovligheten som nå utspiller seg.

Det var ikke min hensikt å forlate hjemlandet, men jeg vet nøyaktig hvor dette bærer hen. Dette følger den klassiske oppskriften for et statskupp. Den politiske forfølgelsen, som startet med min far, tidligere president Jair Bolsonaro, og som har rammet tusenvis av andre vanlige, patriotiske brasilianere – og til og med amerikanske statsborgere – har ett eneste mål: å bringe alle som er uenige med det autoritære regimet i Brasil til taushet. Dette regimet har etablert seg gjennom en høyesterett som er blitt kuppet av Arbeiderpartiets kriminelle organisasjon.

La det være helt klart: Det foreligger ingen arrestordre mot meg, for jeg har ikke begått noen forbrytelse. Det vi ser, er en politisk motivert heksejakt, der hensikten er å holde meg som gissel og bruke meg som et utpressingsmiddel for å beskytte korrupte høyesterettsdommere mot riksrett. Slik ser manuskriptet for forfølgelsen ut: inndragning av pass, elektronisk fotlenke, sensur, husarrest, en skinnprosess og til slutt en politisk motivert domfellelse.

Jeg vil ikke utsette familien min for dette, og landet mitt fortjener ikke å måtte gjennomgå denne internasjonale skammen på nytt. Da det brasilianske rettsvesenet ble gjort om til et politisk våpen, tok jeg med familien min til USA, hvor vi er trygge. Jeg vil nok en gang takke president Trump og den amerikanske regjeringen for at de tok imot oss og ga oss det rettslige vernet vi ikke lenger har i Brasil.

Jeg vil understreke én ting: Jeg flyktet ikke fra Brasil; jeg dro derfra av hensyn til Brasil. Jeg forlot et autoritært regime for å kunne være den lederen folket mitt fortjener. Hvis jeg hadde blitt værende – taus, fengslet og sensurert, slik min far er – ville jeg ikke ha kunnet utøve et slikt lederskap. Da ville vi stått igjen med et institusjonelt teater, der en vingeklippet opposisjon ble styrt av en høyesterett full av regimets lakeier.

Jeg er ikke den første som har måttet kjempe for sitt eget land fra utlandet. Rui Barbosa dro i eksil etter å ha utfordret Floriano Peixotos vilkårlige styre, og derfra fortsatte han å forsvare loven og friheten. Charles de Gaulle ledet Det frie Frankrike fra London – dømt til døden av Vichy-regimet – og vendte tilbake for å frigjøre landet sitt. José Martí organiserte kampen for cubansk uavhengighet fra New York. I Venezuela måtte Juan Guaidó og Edmundo González forlate landet fordi de utfordret det chavistiske diktaturet, mens María Corina Machado – til tross for forfølgelse – nektet å legitimere valgfusk og ble et globalt symbol på demokratisk motstand. Alle ble behandlet som kriminelle av regimene de sto opp imot. Historien ga dem en annen betegnelse.

Dette er bare begynnelsen på vår kamp for demokrati, menneskerettigheter og frihet i Brasil. Jeg ønsker å si, ikke bare til mine 60 millioner velgere, men til det brasilianske folk, at jeg er lederen, og at de kriminelle som stjal Brasils valg, er en del av en kriminell organisasjon som har innført et tyranni. Dere ønsket endring, og jeg vil ikke svikte dere. Jeg skal være vår nasjons stemme og dens frie lederskap.

Til Brasils institusjoner retter jeg denne oppfordringen: Dette vanviddet må ta slutt. Brasil er i dag preget av juridisk kaos, korrupsjon og politisk forfølgelse – en situasjon der opposisjonen er redd for å uttale seg, og der familien til en tidligere president blir behandlet som en fiende av staten. Ingen nasjon kan leve i fred eller blomstre under slike forhold. Det er fremdeles tid til å gjenopprette balansen mellom statsmaktene og gi brasilianerne tilbake tilliten de har mistet.

Til det internasjonale samfunnet vil jeg si: Ikke normaliser det som skjer i Brasil. Det som utspiller seg i mitt land i dag, er ikke normalt, og det kan heller ikke behandles som om det skulle være det.

Til senatorene, representantene og guvernørene som jeg bidro til å få valgt – og spesielt til min kandidat til senatspresident, Rogério Marinho: Jeg vet at dere i dag mangler friheten som kreves for å kunne utføre deres politiske verv fullt ut. Derfor vil jeg lede opposisjonen herfra. Jeg skal si det dere ikke kan si der, og jeg skal ta den risikoen dere ikke kan ta.

Og til dere som stemte på meg og drømmer om endring: Vi er ikke beseiret, og vi står ikke alene. Dette er bare begynnelsen på vår kamp for demokrati, menneskerettigheter og frihet i Brasil. I dagene som kommer, vil jeg jevnlig henvende meg til det brasilianske folk. Vi skal legge frem en strategi for å mobilisere opposisjonen – og den enorme folkelige støtten vi har – ved hjelp av alle fredelige og lovlige midler, for å hindre at Lula etablerer et diktatorisk regime i Brasil. Jeg ber hver og en av dere om å stå fast og aldri gi opp.

Jeg har forlatt Brasil, men jeg har ikke sviktet det brasilianske folk. Denne kampen tok ikke slutt den 25. oktober. Den tar først slutt når Brasil igjen blir et fritt land. Og den dagen vil komme.

Må Gud velsigne Brasil.

Flávio Bolsonaro

* * *

Etterskript:

2014: Kandidaten som stilte mot Lulas parti, døde.

2018: Kandidaten som stilte mot Lulas parti, ble knivstukket og var nær ved å bli drept.

2022: Kandidaten som stilte mot Lulas parti, soner endom på 27 år for et «kupp» som aldri fant sted.

2026: Kandidaten som stilte mot Lula, lever nå i eksil.

For mange ble Windows 11 dråpen som fikk begeret til å flyte over

 

Windows 11 har en rekke velkjente ulemper som kritikerne ofte peker på – spesielt sammenlignet med Linux. Her er de viktigste, basert på tilbakemeldinger og rapporter frem til 2026:

Strenge maskinvarekrav

Windows 11 krever TPM 2.0, UEFI med Secure Boot og en godkjent 64-bit prosessor. Mange eldre, men fullt funksjonelle PC-er (spesielt fra før ca. 2018) kan ikke oppgraderes offisielt. Dette har etterlatt hundrevis av millioner maskiner på Windows 10 (som nå er uten ordinær support). Linux kjører derimot ofte fint på samme hardware.

Høyere ressursbruk og ytelse

Systemet er mer ressurskrevende enn Windows 10, spesielt på maskiner med 4–8 GB RAM. Mange opplever treghet, høyere minnebruk og mer bakgrunnsaktivitet. Microsoft har erkjent problemet, men det er fortsatt en vanlig klage.

Reklame, oppsalg og «bloat»

Windows 11 føles ofte mer som en butikkfront enn et operativsystem:

• Annonser og anbefalinger i Start-menyen
• Aggressive påtrykk for Edge, Bing, Microsoft 365, Game Pass og OneDrive
• Copilot og andre AI-funksjoner som er vanskelige å unngå
• Forslag til apper og tjenester overalt

Mange opplever dette som påtrengende («enshittification»).

Tvungen Microsoft-konto og oppsett

Ved nyinstallasjon er det vanskelig å bruke en lokal konto uten ekstra triks. Systemet krever ofte internett og Microsoft-konto under oppsett, og det er mange oppsalg underveis.

Personvern og telemetri

Windows 11 samler inn mer data enn mange er komfortable med. Funksjoner som Recall (på Copilot+-maskiner) har skapt stor debatt om personvern. Selv om man kan skru av mye, er det vanskeligere å få full kontroll sammenlignet med de fleste Linux-distribusjoner.

Oppdateringer og stabilitet

Månedlige oppdateringer introduserer ofte nye feil – problemer med File Explorer, printerfunksjonalitet, Task Manager, avslutning, OneDrive, mørk modus, spill ytelse osv. Kvalitetskontrollen har fått mye kritikk, og noen oppdateringer har krevd nødfikser utenom syklus.

Redusert tilpasning og UI-endringer (UI = User Interface)

• Oppgavelinjen hadde lenge begrensninger (plassering, størrelse, auto-skjul) – noen funksjoner er forbedret, men ikke alle er like fleksible som i Windows 10.
• Start-menyen viser anbefalinger/reklame og føles mindre praktisk for mange.
• Høyreklikk-menyer er forenklet (ekstra klikk for flere alternativer).
• Generelt mindre kontroll over utseende og oppførsel enn mange ønsker.

AI-fokus som føles påtvunget

Copilot og andre AI-funksjoner er prioritert hardt, men mange synes integrasjonen er uferdig, ressurskrevende eller uønsket. Det bidrar til følelsen av at Microsoft styrer mer enn brukeren.

Oppsummert

Windows 11 fungerer greit for mange (spesielt på nyere hardware med god programvarekompatibilitet), men kritikerne peker på at systemet har blitt tyngre, mer kommersielt, mer påtrengende og mindre under brukerens kontroll. Linux appellerer derfor til dem som vil ha lettere system, bedre personvern, mer tilpasning og færre «nå skal du bruke dette»-meldinger.

Hvis du vurderer å bytte, er det verdt å teste Linux (f.eks. Linux Mint eller Fedora) i dual-boot eller på en ekstra disk først – det passer ikke like godt for alle (spesielt hvis man er avhengig av spesifikk Windows-programvare).

*     *     *

Flere offentlige institusjoner har migrert eller er i ferd med å migrere fra Windows til Linux, primært av hensyn til digital suverenitet, kostnadsbesparelser og redusert avhengighet av amerikansk programvare. Her er noen av de mest kjente eksemplene (status per 2026):

Frankrike

• Gendarmerie Nationale (det nasjonale politiet) er det tydeligste suksesshistoriet. De startet overgangen rundt 2008 fra Windows XP til sin egen Ubuntu-baserte distribusjon, GendBuntu. Per 2024–2026 kjører systemet på over 100 000 arbeidsstasjoner (rundt 97 % av parkene). De rapporterer betydelige årlige besparelser (ca. 2 millioner euro bare i lisenser, med høyere totalbesparelser over tid).
• Fransk stat/DINUM (Interministerielt direktorat for digitalisering) annonserte i april 2026 at de selv går over til Linux på sine arbeidsstasjoner. Alle departementer ble bedt om å lage planer for å redusere avhengigheten av ikke-europeisk teknologi (inkludert Windows) innen høsten 2026. Målet er bredere overgang, bygget på GendBuntu-erfaringen. Det snakkes om opp mot 2,5 millioner statlige arbeidsstasjoner på sikt, men dette er fortsatt i planleggings- og tidlig implementeringsfase.

Tyskland

• Schleswig-Holstein (delstat) har siden 2024 aktivt migrert ca. 30 000 arbeidsstasjoner i statsadministrasjonen fra Windows (og Microsoft 365/Office) til Linux og LibreOffice. Per slutten av 2025 / 2026 var en stor del (rundt 80 % i administrative funksjoner) over på LibreOffice, og Linux-overgangen er godt i gang. De rapporterer besparelser på over 15 millioner euro i lisenskostnader for 2026.
• München hadde tidligere et stort prosjekt (LiMux, Debian/Kubuntu-basert) der de migrerte rundt 15 000 arbeidsstasjoner til Linux på 2000-tallet. Dette ble senere reversert til Windows (beslutning rundt 2017, gjennomført ca. 2020–2023) av politiske årsaker. Byen fokuserer nå mer på open source i infrastruktur (f.eks. Proxmox i stedet for VMware), men ikke full desktop-Linux-retur.

Kina

Kinesiske myndigheter har akselerert erstatning av Windows (spesielt Windows 10 Government Edition) med innenlandske Linux-distribusjoner som Kylin OS og UnionTech OS (UOS) i statlige etater og offentlige institusjoner. Dette er del av en bredere strategi for teknologisk uavhengighet.

Andre eksempler

• Danmark: Digitaliseringsministeriet har planer om overgang fra Microsoft-produkter (spesielt Office-pakken til LibreOffice); noen rapporter nevnte også Linux, men Windows ser ut til å bli værende i større grad.
• Mindre eller pilotbaserte tiltak finnes i blant annet Nederland (kommuner med NixOS-baserte løsninger), Sveits og andre europeiske steder, ofte fokusert på open source-kontorpakker og infrastruktur snarere enn full OS-bytte.

Viktig kontekst: Fullskala bytter på desktops er krevende på grunn av programvarekompatibilitet, opplæring og spesialapplikasjoner. Mange offentlige aktører starter derfor med kontorpakker (LibreOffice), e-post og infrastruktur før de går videre til operativsystemet. Gendarmerie i Frankrike og Schleswig-Holstein er blant de mest konkrete og vellykkede store migreringene så langt.

Overgangene drives ofte av ønsker om lavere lisenskostnader, bedre kontroll over data og mindre avhengighet av utenlandske leverandører.

 

Kilde: Grok

Informasjon om klimaet er sterkt sensurert i våre media

 

Påstandene om at vi har en «katastrofal menneskeskapt global oppvarming» har vist seg som et åpenbart bedrag, helt siden den dagen i 1977 da Al Gore – som fersk lovgiver – talte til Representantenes hus om den apokalyptiske faren vi sto overfor. Men han ble senator, deretter visepresident, og fikk ansvaret for å bevilge midler til forskning på sin egen teori.

Informasjon om at mange faktiske klimaforskere har liten eller ingen tro på Gores påstander har i stor grad vært underslått i media. Her er noen eksempler på uttalelser fra noen slike forskere:

1. Dr. Robert Balling: IPCC bemerker at «ingen signifikant akselerasjon i havnivåstigningen er registrert i løpet av det 20. århundre». Dette kom ikke med i IPCCs «Sammendrag for beslutningstakere».

 

2. Dr. Lucka Bogataj: «Økende nivåer av karbondioksid i atmosfæren fører ikke til at de globale temperaturene stiger... temperaturen endret seg først, og omtrent 700 år senere fulgte en endring i innholdet av karbondioksid i atmosfæren.»

 

3. Dr. John Christy: «Det er lite kjent for allmennheten at de fleste forskerne som er involvert i IPCC, ikke er enige i at global oppvarming finner sted. Funnene har konsekvent blitt fremstilt feil og/eller politisert i hver nye rapport.»

 

4. Dr. Rosa Compagnucci: «Mennesker har bare bidratt med noen få tiendedels grader til oppvarmingen på jorden. Solaktivitet er en nøkkeldriver for klimaet.»

 

5. Dr. Richard Courtney: «Empiriske bevis tyder sterkt på at hypotesen om menneskeskapt global oppvarming er feil.»

 

6. Dr. JudithCurry: «Jeg kommer ikke bare til å kaste meg på og støtte IPCC, for jeg har ikke tillit til prosessen.»

 

7. Dr. Robert Davis: «Globale temperaturer har ikke endret seg slik de mest avanserte klimamodellene forutsa. Det finnes ikke én eneste henvisning til temperaturobservasjoner fra satellitter i IPCCs 'Sammendrag for beslutningstakere'.»

 

8. Dr. Willem de Lange: «I 1996 førte IPCC meg opp som en av omtrent 3000 'forskere' som var enige i at det fantes en merkbar menneskelig påvirkning på klimaet. Det var jeg ikke. Det finnes ingen bevis som støtter hypotesen om at katastrofale klimaendringer som løper løpsk, skyldes menneskelig aktivitet.»

 

9. Dr. Chris de Freitas: «Beslutningstakere i myndighetene burde nå ha fått med seg at grunnlaget for den langvarige påstanden om at karbondioksid er en hoveddriver for det globale klimaet, blir trukket i tvil – og dermed også det man hittil har antatt er et behov for kostbare tiltak for å begrense utslipp av karbondioksid. Hvis de ikke har fått det med seg, skyldes det støyen fra hysteriet rundt global oppvarming – et hysteri som bygger på den logiske feilslutningen 'argument fra uvitenhet' og spådommer fra datamodeller.» 10. Dr. Oliver Frauenfeld: «Det kreves langt større fremgang når det gjelder vår nåværende forståelse av klimaet og vår evne til å modellere det.»

 

11. Dr. Peter Dietze: «Ved å bruke en mangelfull modell for turbulent diffusjon (eddy diffusion), har IPCC grovt undervurdert det fremtidige opptaket av karbondioksid i havet.»

 

12. Dr. John Everett: «Det er på tide med en realitetssjekk. Havene og kystsonene har vært langt varmere og kaldere enn det som anslås i de nåværende scenariene for klimaendringer. Jeg har gått gjennom IPCCs materiale og nyere vitenskapelig litteratur, og mener at økt forsuring ikke utgjør noe problem – selv ikke ved de usannsynlige nivåene som legges til grunn i de mest brukte IPCC-scenariene.»

13. Dr. Eigil Friis-Christensen: «IPCC nektet å vurdere solens innvirkning på jordens klima som et tema verdt å undersøke. IPCC definerte oppgaven sin utelukkende som å granske mulige menneskeskapte årsaker til klimaendringer.»

 

14. Dr. Lee Gerhard: «Jeg verken aksepterte eller avviste fullt ut teorien om menneskeskapt global oppvarming, før det brøt ut en voldsom debatt i kjølvannet av de dristige påstandene fra NASA-forskeren James Hansen på slutten av 1980-tallet. Jeg satte meg inn i den [vitenskapelige] litteraturen for å undersøke grunnlaget for påstandene, med utgangspunkt i grunnleggende prinsipper. Etter å ha studert dette, kom jeg frem til at påstandene var feilaktige.»

 

15. Dr. Indur Goklany: «Det er lite sannsynlig at klimaendringer er verdens viktigste miljøproblem i det 21. århundre. I statistikken over dødelighet finnes det ingen tegn til økning i verken hyppigheten eller alvorlighetsgraden av ekstremvær, til tross for at langt flere mennesker nå befinner seg i utsatte områder.»

 

16. Dr. Vincent Gray: «IPCCs uttalelse om klimaendringer er en orkestrert rekke løgner.»

 

17. Dr. Mike Hulme: «Påstander som at '2500 av verdens ledende forskere er enige om at menneskelig aktivitet har en betydelig innvirkning på klimaet', er uredelige ... Det faktiske antallet forskere som stilte seg bak denne påstanden, var bare noen få dusin.» 18. Dr. Kiminori Itoh: «Det er mange faktorer som forårsaker klimaendringer. Å bare se på klimagasser er tull og skadelig.»

 

19. Dr. YuriIzrael: «Det finnes ingen bevist sammenheng mellom menneskelig aktivitet og global oppvarming. Jeg mener at panikken rundt global oppvarming er fullstendig ubegrunnet. Det foreligger ingen alvorlig trussel mot klimaet.»

 

20. Dr. Steven Japar: «Temperaturmålinger viser at den «varme sonen» i midtre troposfære – som klimamodellene forutsier – ikke eksisterer. Dette er mer enn nok til å ugyldiggjøre globale klimamodeller og fremskrivningene som er laget med dem.»

 

21. Dr. GeorgKaser: «Dette tallet [over isbreer som trekker seg tilbake, rapportert av IPCC] er ikke bare litt feil; det er helt på jordet, uansett hvilken målestokk man bruker ... Det er så feil at det ikke engang er verdt å diskutere.»

 

22. Dr. Aynsley Kellow: «Jeg har ingen store forventninger om at kritikk vil bli tatt til følge. Dette understreker en svakhet ved hele fagfellevurderingsprosessen hos IPCC: Det er i praksis umulig at et kapittel [i en IPCC-rapport] blir avvist, uansett hvor mangelfullt det måtte være.»

 

23. Dr. Madhav Khandekar: «Jeg har analysert de negative konsekvensene av klimaendringer, slik IPCC fremstiller dem, og har avfeid disse påstandene som overdrevne og uten støtte i bevis.»

 

24. Dr. Hans Labohm: «De alarmistiske avsnittene i IPCCs sammendrag for beslutningstakere har blitt fordreid gjennom en omfattende og sofistikert prosess med bevisst vinkling og manipulering.»

25. Dr. Andrew Lacis: «Sammendraget har ingen vitenskapelig verdi. Fremstillingen fremstår som om den er satt sammen av Greenpeace-aktivister og deres juridiske avdeling.»

 

26. Dr. Chris Landsea: «Jeg kan ikke med god samvittighet fortsette å bidra til en prosess som jeg oppfatter som både styrt av forhåndsbestemte agendaer og vitenskapelig uholdbar (om prosessene i IPCC).»

 

27. Dr. Richard Lindzen: «IPCC-prosessen drives av politikk snarere enn vitenskap. Den bruker sammendrag til å gi et feilaktig bilde av hva forskerne sier, og utnytter offentlighetens manglende kunnskap.»

 

28. Dr. Harry Lins: «Endringene i overflatetemperaturen det siste århundret har vært sporadiske og beskjedne, og det har ikke vært noen netto global oppvarming på over et tiår. Påstandene om at klimaendringene bør skape alarm, er grovt overdrevne.»

 

29. Dr. Philip Lloyd: «Jeg foretar en grundig gjennomgang av IPCC-rapportene og sammendragene for beslutningstakere, der jeg kartlegger hvordan sammendragene har forvrengt det vitenskapelige innholdet. Jeg har funnet eksempler på sammendrag som hevder nøyaktig det motsatte av hva forskerne faktisk sa.»

 

30. Dr. Martin Manning: «Enkelte offentlige delegater som påvirker IPCCs sammendrag for beslutningstakere, fremstiller hovedforfatternes synspunkter feilaktig eller motsier dem direkte.»

 

31. Steven McIntyre: «De mange henvisningene i mediene til en ‘konsensus blant tusenvis av forskere’ er både en kraftig overdrivelse og dessuten villedende.»

 

32. Dr. Patrick Michaels: «Oppvarmingstakten, sett over ulike tidsspenn, har nå motbevist IPCCs samlede utvalg av klimamodeller. Nei, vitenskapen er ikke avklart.»

 

33. Dr. Nils-Axel Mörner: «Hvis man undersøker forholdene rundt om i verden, finner man ingen stigning i havnivået noe sted.» 34. Dr. Johannes Oerlemans: «IPCC har blitt for politisk. Mange forskere har ikke klart å motstå fristelsen – berømmelse, forskningsmidler og møter på eksotiske steder – som venter dem dersom de er villige til å gå på akkord med vitenskapelige prinsipper og integritet for å støtte doktrinen om menneskeskapt global oppvarming.»

34. Dr. Johannes Oerlemans: «IPCC har blitt for politisk. Mange forskere har ikke klart å motstå fristelsen – i form av berømmelse, forskningsmidler og møter på eksotiske steder – som venter dem dersom de er villige til å gå på akkord med vitenskapelige prinsipper og integritet for å støtte læren om menneskeskapt global oppvarming.»

35. Dr. Roger Pielke: «Alle mine kommentarer ble ignorert, uten engang et forsøk på motargumentasjon. På det tidspunktet konkluderte jeg med at IPCC-rapportene egentlig var ment som politiske kampskrifter, utformet for å fremme bestemte politiske tiltak, snarere enn å være en sannferdig og ærlig vurdering av forståelsen av klimasystemet.»

 

36. Dr. Paul Reiter: «Når det gjelder påstanden om at vitenskapen er ’avgjort’, synes jeg det er en skandale. Faktum er at vitenskapen blir fordreid av folk som ikke er forskere.»

 

37. Dr. Murry Salby: «Jeg får brekninger hver gang noen sier at vitenskapen er avgjort. Alle som tror at vitenskapen er avgjort på dette feltet, lever i en fantasiverden.»

38. Dr. Tom Segalstad: «IPCCs modell for global oppvarming støttes ikke av de vitenskapelige dataene.»

 

39. Dr. Fred Singer: «Er det ikke bemerkelsesverdig at sammendraget for beslutningstakere i IPCC-rapporten unnlater å nevne satellittdataene fullstendig – ja, til og med eksistensen av satellitter? Dette skyldes sannsynligvis at dataene viser en svak avkjøling de siste 18 årene, noe som står i direkte motstrid til beregningene fra klimamodellene.»

 

40. Dr. Hajo Smit: «Det finnes en tydelig sammenheng mellom solaktivitet og klima, samt en svært sterk naturlig klimavariasjon gjennom hele historien. I dag har jeg knapt lenger tro på at det finnes noen relevant sammenheng mellom menneskelige CO2-utslipp og klimaendringer.»

 

41. Dr. Richard Tol: «IPCC tiltrakk seg flere personer med politiske enn med akademiske motiver. I den fjerde hovedrapporten (AR4) satt miljøaktivister i nøkkelposisjoner, og de lyktes med å ekskludere eller nøytralisere motstemmer.»

 

42. Dr. Tom Tripp: «Været preges av så store naturlige svingninger at det er vanskelig å trekke en vitenskapelig holdbar konklusjon om at global oppvarming er menneskeskapt.»

 

43. Dr. Gerd-Rainer Weber: «De fleste ekstremistiske synspunkter om klimaendringer har lite eller intet vitenskapelig grunnlag.»

 

44. Dr. DavidWojick: «Allmennheten er ikke tjent med denne konstante strømmen av alarmistiske budskap, basert på datamodeller som er manipulert av forkjempere for en bestemt sak.»

 

45. Dr. Miklos Zagoni: «Jeg er helt overbevist om at teorien om menneskeskapt global oppvarming er feil.»

 

46. Dr. Eduardo Zorita: «Redaktører, fagfeller og forfattere av alternative studier, analyser og tolkninger – selv når disse bygger på de samme dataene vi har til rådighet – har blitt utsatt for trakassering og subtil utpressing.»

 

Det grønne skiftet trekker seg motvillig

 

Porsche m.fl. har allerede varslet om retrett til fossilbiler   

Tyskland og Frankrike er panikkartet enige om å satse videre på biler med forbrenningsmotor.

Friedrich Merz og Emmanuel Macron har rett og slett funnet at man må avlyse forbudet mot salg av nye biler med forbrenningsmotor fra 2035, før EUs industrielle forfall akselerer helt ut av kontroll. Selvsagt er dette bare begynnelsen på innrømmelsene, Tyskland og Frankrikes enighet vil etter alle solemerker føre til at opphevelsen av forbudet får flertall også i EU-rådet, for nå er de harde fakta så innlysende at selv de mest innbitt klimaagiterende EU-landene må innrømme hva de har påført seg selv.

Kort sagt:

Klimafanatikerne i EU drives på retrett av ren selvpåført nød
EUs "grønne" politikk med nedlegging av funksjonell kjerne- og fossilkraft og påtvinging av vind og sol i stedet - som slett ikke er grønn, men derimot full av energi- og miljøteknisk selvskading - har sendt stadig større deler av EUs nærings- og samfunnsliv på dunken.
Samtidig har USA, men ikke minst Asias sterkt voksende industrielle stormakter Kina og India, kjørt seg opp på kostnadseffektiv bruk av olje, gass og kull til å utkonkurrere EU på "grønne" salgsvarer.

Utlagt: Kina og India bruker fossil energi til å nærmest å skaffe seg enerett til salget av fattigdomsskapende vind- og solprodukter til Vesten - samt fullstendig utkonkurrere EUs bilprodusenter på elbiler. Som dermed ser sine viktigste bedrifter forlate sine hjemlige energipolitiske havarier for å reetablere seg i land som fører en mer funksjonell energipolitikk.

Kilde: Klimadebatt