1. Innledning
Etter to relativt kjølige år steg temperaturene i 2023 dramatisk
i over et år. Dette ble etterfulgt av en nesten like dramatisk nedgang som
startet rundt april 2024; et temperaturfall som fortsatte gjennom hele 2025 og
de første månedene av 2026. (Se også grafen nedenfor med satellittmålingene,
publisert av Roy Spencer ved University of Alabama i Huntsville.)
Fra januar 2023 til april 2024 steg temperaturen med en hel
grad Celsius. Denne økningen var spektakulær og uforklarlig. Oppvarmingen i
hele den industrielle perioden (fra 1850 til i dag), hovedårsaken til IPCCs
bekymringer, var omtrent én hel grad Celsius. Etablerte navn innen
klimavitenskap, Zeke Hausfather og Gavin Schmidt, skrev en felles artikkel i
New York Times der de slo fast at: «Vi forstår ikke helt hvorfor 2023 var så
varmt som det var.» Gavin Schmidt var i 2024 enda mer frittalende:
«Klimamodeller kan ikke forklare den enorme varmeanomalien i 2023 – vi kan være
i ukjent territorium». Men nedgangen som begynte rundt april 2024 og fortsatte
gjennom hele 2025 var like uforklarlig. I ukjent territorium kunne ikke IPCC
lenger være vår veileder. Vi vet egentlig ikke om denne avkjølingen fortsetter
i 2026 og senere, men vi kan være sikre på én ting; CO2 og andre klimagasser
kan ikke ha vært den dominerende årsaken til disse temperaturhoppene.
CO2-konsentrasjonene steg med omtrent én prosent i året, altfor lite til å ha
hatt så dramatiske effekter!
Så godt som alle topper og fall i grafen fra 1980 og frem
til nå sammenfaller med naturlige årsaker. El Niño, ENSO og andre periodiske
endringer i de globale havstrømmene kan forklare i det minste en betydelig del
av oppvarmingen. For en forklaring på «rekordvarmen» i løpet av 2023 og
begynnelsen av 2024 konkluderte Lightfoot & Ratzer med at det ikke var CO2,
men et utbrudd fra undersjøisk vulkan Hunga Tonga som forårsaket den raske
temperaturøkningen (Journal of Basic and Applied Sciences (august 2025). Dette
ene utbruddet økte stratosfærens vanninnhold med omtrent 10 %, nok til å øke
temperaturen midlertidig. De forutså også en nært forestående avkjøling, og hadde
helt rett. Det var et avgjørende moteksempel til IPCCs posisjon.
Et raskt voksende antall (fagfellevurderte) publikasjoner
dukker opp som siterer andre forklarende faktorer. Disse inkluderer endringer i
solstråling, skyer, kosmisk stråling, vanndamputslipp fra undersjøiske
vulkanutbrudd, atmosfæriske brune skyer, endringer i jordens salbedo, enten det
skyldes menneskelig påvirkning eller ikke, og noe (men ikke en dominerende)
påvirkning av klimagasskonsentrasjoner.
Dette forandrer alt! Det internasjonale klimasamfunnets
(IPCC, UNFCCC, universiteter osv.) fiksering på reduksjon av CO2 mangler et
solid vitenskapelig grunnlag. CO2 er ikke lenger den ubestridte dominerende
årsaken til global oppvarming. Naturlige faktorer er minst like viktige.
Likevel observerte Roy Spencer at «klimavitenskapen er uforholdsmessig fokusert
på menneskelige årsaker, snarere enn å undersøke naturlig oppvarming». Så å si
ingen forskning utføres på de positive effektene av CO2 på plantevekst og
landbruksavkastning. I så å si alle modeller betyr mer CO2 mer oppvarming. Hvis
du fjerner CO2, viser modellene avkjøling. Tunnelsyn tilslører alle
alternativer.
2. CO2 s rolle i klimaendringer
Selvfølgelig kan slike vidtrekkende og kontroversielle
uttalelser ikke bare baseres på temperaturene de siste fire årene, uansett hvor
dramatiske og uforklarlige de måtte være. Og det gjør de ikke! Argumentet mot
CO2 er sterkt. Det støttes av titusenvis av skeptiske forskere og et bredt
spekter av argumenter. En kort oppsummering.
-De fleste geologer og fysiske geografer kjøper ikke en
menneskelig kontrollknapp på temperaturene. De peker på svært forskjellige
temperaturer i fortiden, på skalaer fra 1000, 10 000, 100 000 og 1 000 000 år.
Korrelasjonen mellom CO2 og temperaturer på en geologisk skala er svak. Hvis
den i det hele tatt kan fastslås, for eksempel i tilfelle av isbreer og
mellomistider, eller den nylige «satellitt-æraen» (Koutsoyiannis, 2023), går
temperaturendringer forut for CO2-konsentrasjoner. Stigende CO2-konsentrasjoner
kan ikke være en årsak til oppvarming, det er en konsekvens av oppvarming.
Dessuten har påvirkningen av underjordiske vulkanske eksplosjoner og andre
geotermiske faktorer knapt blitt undersøkt eller innlemmet i klimamodellene.
- Klimatologer og meteorologer er forsiktige i sine meninger
og understreker kompleksiteten i prosessen på verdensbasis. Den berømte
beskrivelsen av klima i IPCC-rapport 3 er: «Klimasystemet er et koblet,
ikke-lineært, kaotisk system, og derfor er langsiktig forutsigelse av
fremtidige klimatilstander ikke mulig. (IPCC TAR, 14.2.2.2). Dette motsier de
viktigste uttalelsene fra IPCC selv.
– I 2021 publiserte Steven Koonin sin kritiske analyse av
IPCCs uttalelser om ekstremvær og understreket den langt fra dominerende rollen
til CO2 i boken sin «Unsettled». Det er en sårt tiltrengt realitetssjekk av en
toppforsker og rådgiver for Obama-administrasjonen.
– I publikasjonene til fysikere og astrofysikere ser det nå
ut til at artikler med et skeptisk innhold dominerer. Happer & Van
Wijngaarden (2021) beregnet at en dobling av CO2 fra 400 til 800 ppm ville bety
en økning av CO2-påvirkning på bare opptil 1 %.
Kosmoklimatologer og plateklimatologer er vanligvis
skeptikere. Zharkova (2023) spådde en forestående avkjøling rundt 2025
assosiert med den nåværende starten på et Grand Solar Minimum.
- Foruten disse forkjemperne for naturlige årsaker, finnes
det en gruppe forskere som tror på menneskelige årsaker, men annet enn CO2.
(F.eks. S. Bauer, 2022 om aerosoler; V. Ramanathan, 2008 om atmosfæriske brune
skyer; R.A. Pielke (2005) om arealbruk; A. Watts (2009) om urbane varmeøyer).
Disse vitenskapelige posisjonene ble nylig utvidet,
oppsummert og forsvart i en rapport fra 2025 fra det amerikanske
energidepartementet, «En kritisk gjennomgang av virkningene av klimagassutslipp
på det amerikanske klimaet». Lindzen og Happer, to fremtredende fysikere og
grunnleggere/medlemmer av CO2-koalisjonen, kalte det «en ekstremt viktig
rapport».
Men … å ha rett er ikke nok.
3. Vitenskap, cargo-kult-vitenskap og den «doble etiske
bindingen»
Det er nå passende å stille noen spørsmål: «Men hvorfor tror
fortsatt et stort flertall av klimaforskere på en dominerende menneskeskapt
global oppvarming og støtter IPCC? Og hvorfor tror så mange sterkt på
menneskeskapte, katastrofale klimaendringer?».
Det korte svaret på det første spørsmålet er relativt
enkelt: «De fleste forskere gjør ikke det!» Et flertall av klimaforskere tror
på en ukvantifisert («noe») menneskelig innflytelse på global oppvarming, men
de støtter ikke IPCCs påstand om «dominerende årsak». Jeg kommer tilbake til
dette senere.
Den andre delen av spørsmålet er enda viktigere og langt
vanskeligere å svare på. Jeg presenterer et forsøk i den siste delen av dette
essayet.
De fleste får sine meninger fra andre. Ved å lese bøker, se
på TV og snakke med familie, venner og naboer. Få går ut og sjekker fakta.
Meninger er frie, og det er en veldig god ting. Men selv om meninger er frie,
er måten å komme frem til disse meningene ikke frie. For myndigheter og markeder
er det svært viktig å vite hva folk tenker, hva de vil stemme på, hva de vil
kjøpe. De viker ikke unna for å påvirke folk til å gjøre «det rette». Metoder
for å påvirke folk er nå varierte og sofistikerte. En del av det er hemmelig,
som reklamestrategier og forskning på massehjernevask og sosial manipulasjon.
En del av det er «åpent».
En liten del av meningene kan merkes som «vitenskapelig
faktum». Med den merkelappen får meninger en aura av sannhet og har en mye
høyere overtalelsesverdi enn andre meninger. De kan lett brukes til å påvirke
folk. Hva er forskjellen mellom en mening og et vitenskapelig faktum? Hva
definerer vitenskap?
Klimavitenskap har utseendet og følelsen av «vitenskap».
Modellene, dens matematiske formler, diagrammer og figurer er imponerende. Det
samme er mengden fagfellevurdert litteratur som støtter den. Men oppfyller den
kravene som er satt av vitenskapsfilosofer som Popper, Kuhn, Lakatos, Feynman?
Popper hevdet berømt at det som skiller vitenskap fra
ikke-vitenskap (pseudovitenskap) er falsifiserbarhet: en teori er bare
vitenskapelig hvis den i prinsippet kan bevises feil. Ofte legges T.E. Hugley
til: «Vitenskapens store tragedie – drepingen av en vakker teori av et stygt
faktum».
Kuhn er mindre rigid. Etter hans mening falsifiserer ikke
forskere lett paradigmene som driver hele feltet i perioder med «normal
vitenskap». Anomalier styrter ikke umiddelbart paradigmet, men er en del av
forskningen innenfor det. Bare i perioder med paradigmeskift skjer det en
vitenskapelig revolusjon.
Lakatos mener også at vitenskapen ikke går til grunne på
grunn av et enkelt negativt eksperiment. Det som betyr noe er om et helt
forskningsprogram er progressivt eller degenererende.
Og nå kommer Feynman inn i bildet. Feynman var strengt tatt
ikke en vitenskapsfilosof, men en berømt fysiker og nobelprisvinner. Han
skiller ikke mellom «vitenskap versus pseudovitenskap», men mellom «vitenskap
versus lastkultvitenskap». Feynman er enig med Popper på de fleste emner: «Det
spiller ingen rolle hvor vakker teorien din er, ... hvis den ikke stemmer
overens med observasjoner, er den feil». Men Feynman legger til et helt nytt
synspunkt, intellektuell ærlighet. I sitt berømte Caltech-foredrag i 1974 med
tittelen «Laskkultvitenskap» argumenterer han for at vitenskap ikke bare er en
metode for eksperimenter og ligninger. Det krever en spesiell moralsk holdning,
en «indre trang til å finne sannheten». Han fortsetter med å si at du må
rapportere alt som kan gjøre resultatet ditt ugyldig, og unngå å bare gi bevis
som støtter konklusjonene dine. Ikke lur deg selv og ikke lur andre. Uten denne
indre disiplinen får du det han kaller «lastkultvitenskap»; arbeid som ser ut
som vitenskap på overflaten, men ikke er det fordi det mangler den essensielle
indre trang til å finne sannheten. Feynmans forelesning ble hyllet i stor grad,
men hans «lastekultvitenskap» ble lett glemt. Feynman refererte til såkalte
lastekulter i Sør-Stillehavet etter andre verdenskrig. Øyboere bygde rullebaner
og trefly i håp om at lastefly ville komme tilbake – de kopierte formen, men
forsto ikke den underliggende mekanismen. Det passet ikke godt inn i de
antikoloniale, «inkluderende» holdningene som dominerte de amerikanske
universitetene. Ingen brukte begrepet på noen tiår, og med navnet ble også Feynmans
underliggende prinsipper glemt.
Ingen av disse fire vitenskapsfilosofene nevnte
klimaendringer eller klimavitenskap. Fra et vitenskapsfilosofisk perspektiv, og
kun ved å sjekke mot definisjonene, tilfredsstiller klimavitenskap popperske
kriterier for falsifiserbarhet; det er vitenskap, ikke pseudovitenskap. Et
flertall av klimaforskere ville støtte Kuhn; de tror at vi opererer i en verden
av normal vitenskap innenfor et stabilt paradigme. Mange tror at hele
forskningsprogrammet innen klimavitenskapene fortsatt er progressivt og verken
stillestående eller regressivt.
Men utseende er ikke fakta. På mange kritiske emner gjør
ikke klimavitenskapen fremskritt. Likevektsklimaets følsomhetsområde er
fortsatt uakseptabelt høyt og ikke i ferd med å snevre inn. Mange skeptiske
forskere har vist betydelige uenigheter mellom teorien og observasjoner i felt
og laboratoriet. Voksende bevis tyder på at temperaturen ikke stiger på grunn
av høyere CO2-konsentrasjoner. I stedet tror de at de høyere CO2-konsentrasjonene
er et direkte resultat av høyere temperaturer. Antallet vitenskapelige artikler
med skeptiske undertoner øker kraftig. Så, er forskningsprogrammet progressivt
eller degenererende? Jeg er redd for at det vil være et stridspunkt en stund.
Men et plutselig paradigmeskifte og en ny vitenskapelig revolusjon innen få år
ville ikke overraske meg.
Møt Feynman igjen. Han ville sannsynligvis være enig i at
klimavitenskap ikke er pseudovitenskap, men han ville absolutt ikke kalt det
ekte vitenskap heller. For ham er det «lastekultvitenskap». Han ville blitt
overrasket over å se at det han kalte og fordømte som moralsk galt, åpent ble
hovedpilaren i internasjonal klimavitenskap og IPCC.
Avdøde Stephen Schneider, en høyt respektert klimaforsker og
fra 1988 og utover til sin altfor tidlige død en fremtredende stemme i IPCC,
skapte i 1989 sitt «doble etiske bånd». Det er det stikk motsatte av budskapet
Feynman ønsket å sende om vitenskapelig ærlighet. Schneider ble hovedforfatter
av IPCC AR1 (1990), AR2 (1996), AR3 (2003) og IPCC AR4 (2007). Hans beskrivelse
av hvordan klimavitenskap utføres i den virkelige verden var et åpent forsvar
for ren cargo-kultvitenskap.
Jeg følger Koonin (2021) når han siterer ham verbalt:
«På den ene siden er vi som forskere etisk bundet til den
vitenskapelige metoden, og lover i praksis sannheten, hele sannheten og
ingenting annet enn sannheten, noe som betyr at vi må inkludere all tvil,
forbehold, om og men. På den annen side er vi ikke bare forskere, men også
mennesker. Og som folk flest ønsker vi å se verden som et bedre sted, noe som i
denne sammenhengen betyr at vi jobber for å redusere risikoen for potensielt
katastrofale klimaendringer. For å gjøre det må vi få bred støtte for å fange
publikums fantasi. Det innebærer selvfølgelig å få mye mediedekning. Så vi må
tilby skremmende scenarier, komme med forenklede, dramatiske uttalelser og
nevne lite om eventuell tvil vi måtte ha. Denne «doble etiske bindingen» vi
ofte befinner oss i, kan ikke løses med noen formel. Hver av oss må bestemme hva
den rette balansen er mellom å være effektiv og å være ærlig. Jeg håper det
betyr å være begge deler.»
Koonin mener at den underliggende premissen om den doble
etiske bindingen er farlig feil. Jeg er helt enig. Schneider følger alle
poengene Feynman kom med i sin Caltech-tale. Men alle holdningene Feynman
angrep som moralsk gale, forsvarer han. Han vet nøyaktig hva han gjør. Han ser
ingen skade i litt feilinformasjon for å få ideene sine akseptert. Det er ikke
lenger behov for en «indre trang til å finne sannheten», men en «bred støtte
for å fange publikums fantasi». Etter Schneider valgte IPCC den «doble etiske
bindingen» og cargokultvitenskapen; de lukket øynene for feilinformasjon.
4. IPCCs omdefinering av den vitenskapelige metoden
Vitenskapelig kunnskap må utledes av den vitenskapelige
metoden. Enighet med observasjon er målet på vitenskapelig sannhet. Dette har
vært den vitenskapelige metoden i mer enn fire hundre år, testamentert til oss
av opplysningstiden og dens forgjengere. Denne vitenskapelige metoden skiller
seg fullstendig fra analysemetoder som brukes av moderne mainstream
klimaforskere og IPCC.
Hva er forskjellene mellom «klimavitenskap» og
«Cargo-kult-vitenskap»?
– Selv om mainstream klimavitenskap tillater og aksepterer falsifering av sine egne teorier ved hjelp av motstridende fakta, er tilbakevisning
absolutt ikke IPCCs metode for å finne sannheten. IPCC foretrekker «konsensus»
og påberoper seg en konsensus på 97 til 99 % av forskernes meninger som det
vitenskapelige grunnlaget for sine uttalelser og scenarier.
Men konsensus er i stor grad irrelevant. Historisk sett har
forskernes konsensus ofte vist seg å være feil. Ingen vitenskapsfilosofer
brukte konsensus som en grenselinje for vitenskap. Konsensus er en bonus for god
vitenskap, det er ikke en måte å komme frem til sannheten på. Dessuten er
tallene helt feil. Konsensusen mellom forskernes meninger og IPCC er ikke 97–99
%, som de hevder, men mindre enn 1 %! (For de som ikke tror det, anbefaler jeg
å lese artikkelen min i WUWT, 9. november 2025, «Consensus, Likelyhood and
Confidence», eller boken min «Crisis or Hoax?»)
– Antall vitenskapelige artikler i fagfellevurdert
litteratur med nøkkelbegrepet «klimaendringer» eller «globale klimaendringer»
publisert i årene 2015 og 2025 var omtrent 500 000! (Kilde; Scopus og Web of
Science). Antallet er sjokkerende. Ingen og ingen institusjon kan lese 500 000
publikasjoner. Ingen kan sjekke om informasjonen er korrekt eller ikke. Svært
ofte er den ikke det! R. Lindzen (2018) observerte at: «Feilaktig fremstilling,
overdrivelse, plukking av råvarer eller direkte løgn dekker stort sett alle
såkalte bevis for behovet for å redusere fossilt brensel til netto null innen
2050».
– IPCC er ikke pålagt å faktasjekke litteraturen den siterer;
IPCC har ingen forpliktelse til å sitere vilkårlig valgte artikler fra den
enorme mengden litteratur. IPCC kan velge hva de vil, selv et mindretallssyn.
De styrende reglene og den «doble etiske bindingen» tillater alt; med mulig
unntak av direkte løgn. Det finnes ingen bevis for at IPCC alltid velger de
vitenskapelig solide artiklene eller engang det mest aksepterte synet i
vitenskapelig litteratur.
– Feynman (1998) sa det veldig tydelig: «Ingen regjering har
rett til å avgjøre sannheten i vitenskapelige prinsipper». Men det var for 25
år siden, og det handlet ikke om klimaendringer. Det er veldig annerledes nå.
Få vet at IPCCs styringsregler gjør det klart at det ikke kontrolleres av
forskere, men av de 195 regjeringene som er medlemmer av IPCC. Myndighetspersoner
må godkjenne de vitenskapelige funnene på to nivåer. For det første krever
IPCCs styringsregler uttrykkelig at IPCCs svært innflytelsesrike sammendrag for
beslutningstakere (SPM) skal godkjennes av alle regjeringene, «linje for
linje». Så SMP-ene er bare 195 regjeringers meninger, ikke vitenskapelig
kunnskap bestemt av den vitenskapelige metoden. For det andre krever IPCCs
regjeringsregler spesifikt at de fullstendige rapportenes vitenskapelige funn
skal omskrives for å «sikre konsistens» med regjeringens bestemte SPM-er.
– IPCC bruker klimamodeller og scenarier som er ganske
kontroversielle. For eksempel forutså de fleste modellene høyere temperaturer
enn det som faktisk skjedde. Siden IPCC publiserer mange scenarier med
forskjellige parametere, er ikke dette nødvendigvis et problem. Det finnes
flere scenarier å velge mellom. Minst fem kjernescenarier er basert på
varierende klimagassutslippsnivåer og sosioøkonomisk utvikling. Men alle
modeller er programmert til å forutsi høyere temperaturer når
CO2-utslippsnivåene stiger. I det siste har det vært alvorlig vitenskapelig
bekymring rundt denne antagelsen, en bekymring som ikke har blitt reflektert i
klimapolitikken.
– Og til slutt har jeg aldri lest en overbevisende
tilbakevisning av teorien om en metning av atmosfæren med CO2 over et visst
konsentrasjonsnivå; et nivå som mest sannsynlig er lavere eller mye lavere enn
dagens konsentrasjoner.
5. Å ha rett er ikke nok.
Det er et rimelig spørsmål. «Hvordan er det mulig at så
mange kontroversielle og noen ganger tydelig overdrevne konklusjoner blir så
heftig forsvart av så mange? Det er veldig vanskelig å svare på, og det er ikke
mitt kompetansefelt. Men jeg føler at jeg må prøve.
«Hvorfor forsvarer så mange respektable forskere IPCCs
posisjon?».
– Det er lett å se hvorfor IPCCs cargo-kult-vitenskap er så
attraktiv for klimaforskere. Det gir deg den beste muligheten til å forske, noe
de fleste forskere liker å gjøre. Du får finansieringen din lett, og du tar
aldri feil! Hvis du tar feil, tillater den doble etiske bindingen deg å tilby
skremmende scenarier, selv om fakta ikke tillater det. Du kan komme med
forenklede, dramatiske uttalelser og nevne lite om eventuell tvil du måtte ha.
Feynman sa flere ganger at du må rapportere alt som kan gjøre resultatet ditt
ugyldig og unngå å gi bare bevisene som støtter konklusjonene dine. Men i
cargo-kultvitenskap trenger du ikke å gjøre det og har lov til å gjøre det
motsatte.
De fleste forskere er ikke løgnere. De er mennesker som har
lært hvilke spørsmål som er trygge og hvilke spørsmål som koster ekteskap og
boliglån. Hvis jobbene deres ikke er sikre, er de svært sårbare for
institusjonelt press.
Likevel prøver et overraskende stort antall forskere å være
ærlige, selv under press.
Det er en alvorlig misforståelse at de fleste forskere er
enige i alle eller til og med de fleste av uttalelsene fra IPCC.
IPCC-publikasjoner siterer den «tilliten» som forfatterne av de vitenskapelige
rapportene har til sine egne tekster. Den er svært ærlig, men også bemerkelsesverdig
lav. Ikke mer enn 6 % av forfatterne av de vitenskapelige kapitlene gir sine
egne meninger en «svært høy tillit»! AR5 (2013) gir en «svært lav tillit» på 20
%! I AR6 (2021) er den 6 %, uten forklaring. Og svært få, absolutt mye mindre enn
97 % av vitenskapelige publikasjoner, støtter påstanden om en dominerende
menneskelig årsak til klimaendringer. Enten det er en bevisst feilinformasjon
eller ikke, er det ikke sant. Poenget er at de alarmistiske beslutningstakerne
ikke skiller, bevisst etter min mening, mellom «en menneskelig årsak» og «en
dominerende menneskelig årsak». Nesten alle forskere, mainstream eller
skeptikere, tror på en menneskelig årsak, en ukvalifisert menneskelig årsak, i
«noe oppvarming». Men i AR6 var IPCC veldig tydelig på en dominerende
menneskelig årsak, og det er noe helt annet.
To svært godt undersøkte, anonyme og tilfeldige tellinger av
fagfellevurderte publikasjoner er produsert. (J. Cook, 2015 og M. Lynas, 2021)
I begge undersøkelsene var støtten til IPCC-posisjonen («det finnes en
dominerende menneskelig årsak») mindre enn 1 %! (se WUWT, 9. november 2025).
Enda mer overraskende er det faktum at begge studiene anses som en støtte for
IPCC-konsensus. Har noen faktisk lest mer enn tittelen og sammendragene av
disse publikasjonene?
Finansieringen av vitenskapelig forskning er svært generøs,
flere milliarder i året. Det meste går til forskning på menneskelige årsaker,
og enda mindre til forskning på naturlige årsaker. Universiteter og andre
institusjoner presser forskerne sine svært hardt til å gjøre forskningen sin på
menneskeskapte årsaker, ikke på naturlige årsaker. Dette presset kan være svært
effektivt fordi de fleste (de yngre) forskerne ikke har jobbsikkerhet.
For like konkurransevilkår og mer relevant vitenskap er det
avgjørende at antallet faste fakultetsstillinger ved universitetene økes
betraktelig. Læreplaner må gis rom for skeptisk vitenskap, og postdoktorer må
få velge sine egne fag.
Det gjenstår det siste spørsmålet: «Hvorfor tror så mange
mennesker, utdannede eller ikke, interessert i natur og miljø eller ikke, så
sterkt på en katastrofal menneskelig innflytelse på klimaet? Hvorfor tror de at
CO2 er en klar og nærværende fare for alle mennesker, for naturen, for
samfunnet? Hvorfor er de villige til å bruke billioner på å redusere CO2, mens
det er åpenbart tull?
Svar må gis på flere nivåer; gruppen og individet, forskere
og ikke-forskere.
Er «mainstream klimaforskere» en gruppe? Er skeptikere en
gruppe?
Ja, begge er det, om enn på litt forskjellige måter.
Mainstream forskere er en sterk profesjonell gruppe; de
opererer i de samme vitenskapelige institusjonene, publiserer i de samme
fagfellevurderte tidsskriftene, deltar og følger IPCC og UNFCCC og forsvarer
sine vitenskapelige meninger sterkt. Når de føler seg angrepet av
utenforstående, «fornektere», lukker de rekkene og blir også en ideologisk
gruppe. Ideologisk sett er de veldig lik ikke-vitenskapsmenn, og de føler og
reagerer på samme måte.
Skeptikere er en løsere samling av kontradiktoriske forskere
og politiske forkjempere. De er ikke en samlet vitenskapelig gruppe og er ofte
uenige med hverandre. Men de føler et ideologisk bånd med hverandre og med
ikke-vitenskapsmenn som støtter deres posisjon.
Begge gruppene er mer enn bare en samling individer; de kan
fungere som psykologiske enheter der folk tilpasser sin atferd, tro og
identitet. Sosialpsykologi ser på hvordan dynamikken i en gruppe kan overstyre
et individs kritiske tenkning. Den forsker på «gruppetenkning», tunnelsyn og
mengdepsykologi (massepsykologi). Feltet er ikke nytt, men forskningsobjektene
har ikke alltid vært de samme. Den berømte psykiateren S. Freud fokuserte i
1921 i sin bok Massenpsychologie und Ich-analyse på individers atferd i
folkemengder og på fascinasjonen hypnotiserte pasienter har for hypnotisøren
sin. I en litt annen setting kan hypnose brukes i markedsføring og politikk.
Politikk, men også forskere og talkshow bruker frykt og håp, ofte ved å stadig
gjenta budskapet, ofte i en periode med lett transe.
I de årlige klimakonvensjonene til UNFCCCP med mer enn 50
000–100 000 (!) deltakere og ingen kritikere til stede, gjentas alarmistiske
standpunkter om klimaendringer igjen og igjen. Motstridende synspunkter blant
de over 50 000 deltakerne ser ikke ut til å eksistere. Dette gir store
muligheter for massemanipulasjon.
6. Lærdommer fra gorillaen. CO2-derangment syndromet
Disse fenomenene kan også finnes i individuell atferd.
Spesielt interessant er artikkelen «Gorillaer blant oss» av
D. Simons og F. Chabris (1999). De fleste lesere med interesse for bevissthet,
underbevissthet eller beslutningstaking har sett og lest den, og ble sjokkerte.
Artikkelen er ledsaget av en video i svart-hvitt. Vi ser 6 personer, 3 i hvite
og 3 i svarte skjorter, som spiller en slags basketball. Eksperimentatoren ber
seerne se nøye på de hvite. Etter noen minutter spør han seerne om de har sett
noe interessant. De aller fleste, mer enn 80 %, så ingenting merkelig. Så vises
videoen igjen, men nå ber eksperimentatoren dem se helt til høyre på banen. Og
så ser de den, i hvert fall ser de fleste seerne den. En enorm gorilla kommer
inn på banen og går over den! Mange seere nekter å tro det og hevder at det er
enda en video. Men det er den ikke! Ved første øyekast så de rett og slett ikke
gorillaen! Det ble kalt «uoppmerksomhetsblindhet» og ble gjentatt igjen og
igjen i mange laboratorier.
Mange teorier har forsøkt å forklare det. Men faktum er at
det er sjokkerende lett å lure folk, å la dem gå glipp av de mest åpenbare
tingene. Når oppmerksomheten blir avledet, selv av en så liten ting som å si
«se på de hvite spillerne», går folk glipp av en gorilla som går over skjermen.
Avledet oppmerksomhet? Jada, men sannsynligvis mye mer enn det. En gorilla som
går gjennom en basketballkamp er så fremmed for alt vi vet og forventer, og at
hjernen vår nekter å se den.
«Gorillaen blant oss» er et eksperiment med individer, men
kan også være en underliggende forklarende faktor for mange resultater funnet
av massepsykologi. Det viser hvor lett det er å påvirke folk. Frykt og
usikkerhet bidrar til konformitet, sosialt press fra media styrker
gruppetenkning og tunnelsyn, polarisering bidrar til konformitet og skjevhet.
Når dette overstyrer kritisk tenkning, er det farlig. Når et
flertall av folket er døv og blind for kritikk, er det veldig farlig. Når denne
typen ukritisk tenkning støttes av den vitenskapelige og (deler av) den
politiske verden – når lojale støttespillere blir rost og ikke blir utfordret,
når kritikere blir stemplet som illojale – er det veldig, veldig farlig.
For meg er gorillaen som går over gulvet, for alle å bli
sett, men lagt merke til av bare noen få, ikke bare et interessant eksperiment.
Det viser at folk ikke ser åpenbare fakta som ikke samsvarer med deres lenge
holdte meninger. Som et eksempel nevner jeg den nederlandske klimaministeren,
nå vår statsminister, under en debatt i det nederlandske parlamentet. På
spørsmål om hvor stor innvirkning en ekstra nederlandsk klimapakke på rundt 28
milliarder euro ville ha på den globale temperaturen, svarte han at dette ville
tilsvare omtrent 0,000036 grader Celsius. I året 2023 reduserte den
nederlandske regjeringen den anslåtte veksten i helseutgifter og reduserte
utgiftene til eldreomsorg. Så i økonomisk vanskelige tider ble 28 milliarder
euro brukt på 0,000036 grader mindre global oppvarming! Det høres helt
latterlig ut, men han kom unna med det uten problemer og med et smil.
Og selv i dag forsvares denne avgjørelsen fortsatt; ikke
bare i hans eget parti, men av et flertall i parlamentet, domstolene og et
flertall av folket.
Det er CO2-utslippene folk er mest ekstreme. For dem er CO2
en gift, en trussel mot jorden og en fare for menneskeheten. De er villige til
å bruke billioner på det. De er villige til å ødelegge miljøet, villige til å
glemme de grunnleggende kravene til vitenskap. Hvis folk blir fortalt at CO2
ikke er en trussel, ser de det ikke, hører det ikke og tror det ikke. Det er
gorillaen blant oss, og jeg synes den er farlig.
Kan vi kalle det massepsykose, et klimasyndrom, et
CO2-syndrom, et CO2-forstyrrelsessyndrom? Sterke ord, men virkeligheten er enda
sterkere.
Klimavitenskap i sin alarmistiske form viser flere symptomer
beskrevet som tegn på mulig massepsykose. Psykologi tilbyr ikke eksplisitt en
offisiell diagnose som «masseforstyrrelse». Jeg tror dette er riktig, men
samtidig synes jeg begrepet «CO2-forstyrrelsessyndrom» er akseptabelt fordi det
er mer begrenset i omfang og lettere å gjenkjenne.
Skeptikere som ønsker å utfordre disse ideene står overfor
en svært tøff kamp. Og det er ikke nok å ha rett. Å kaste en bombe, slik DOE,
det amerikanske energidepartementet, gjorde, er nyttig, men det er ikke nok til
å vinne hjerter og sinn.
Replisering og utvidelse av gorillaeksperimentet viser at
antallet mennesker som «ser» gorillaen ved første øyekast vokser når den ikke
lenger er helt uventet. Det er også høyere når gorillaen erstattes av en
kvinne. Det er høyere i et stressfritt miljø.
Jeg tror skeptikere bør huske på dette. Ikke gå all in mot
alarmistiske ideer, selv om du synes det er dumt. Hvis avvikende ideer er for
rare, vil ingen lytte. Det er bedre å finne muligheter til å utveksle meninger
i stressfrie omgivelser og myke opp budskapet. Prøv å holde
kommunikasjonslinjene åpne. Et overraskende høyt antall alarmister ønsker å bli
tatt på alvor av skeptikere.
Til slutt, et eksempel. De fem vanligste IPCC-scenariene
deler ett viktig faktum. De er basert på algoritmer som antar en årsakssammenheng
mellom CO2 og oppvarming. Mer CO2-utslipp? Så blir det varmere! Mindre CO2? Så
blir det kjøligere. Jeg anser disse scenarioene som feilinformasjon, hvert
eneste et av dem. Hvordan får du kontakt med alarmister om dette? Ikke ved å
kalle det uvitenskapelig feilinformasjon. De vil ikke se gorillaen! Det er
bedre å fortelle dem at det er klokt å legge til ett scenario til de mange
scenarioene som allerede finnes. Et scenario der CO2 ikke er den viktigste
kontrollknappen, men en av mange. Et scenario som aksepterer naturlige årsaker
så vel som menneskelige. Et scenario som Mordet i Orientekspressen. Et scenario
der investeringer i vindturbiner, solcelleparker og andre former for
"fornybar" energiomstilling kan skaleres ned. Der fossilt brensel kan
fortsette å fungere som en pålitelig, midlertidig energikilde i flere tiår
fremover; og senere kan erstattes av kjernekraft.
Det «mellomliggende trinnet» i en verden med energi generert
av vind- og solkraft kan i stor grad hoppes over, noe som skaper økonomiske insentiver
for å akselerere overgangen til kjernekraft og forhindre ødeleggelse av miljøet
vårt og redde naturen.
Kilde: Jules de Waart
Jules de Waart (født 1942) er et tidligere medlem av det
nederlandske parlamentet og publicist. Etter å ha studert fysisk geografi ved
Universitetet i Amsterdam, tok han doktorgraden sin i 1971 for sin geologiske
forskning i Sør-Frankrike. Han var en av de første (i 1971) som brukte
leirmineralsammensetning som en indikasjon på tidligere klima og
landskapsutvikling. Han jobbet deretter som geolog i Afrika og senere ved
Helse- og klimadepartementet. Etter sin politiske karriere fokuserte han på å
skrive og debattere klima, vitenskap og politikk. Han er kjent for sin kritiske
tilnærming til dominerende antagelser i klimadiskursen og flere bøker og
artikler. Hans siste bok, «Krise eller bløff?», ble utgitt i 2025.
