NASAs Goddart Institute for Space Studies (GISS) vil ventelig legges ned

I flere tiår har NASA Goddard Institute for Space Studies (GISS) fremstilt seg selv som en vaktpost for jordens klimafremtid. Men transformasjonen fra et romforskningsinstitutt til et klimapolitisk ekkokammer representerer et lærebokeksempel på oppdragsdrift. GISS, som ble grunnlagt for planetstudier, har for lengst forlatt sitt opprinnelige formål og omfavnet spekulativ klimamodellering og mediedrevne fortellinger – ofte bygget på data som er mer justert enn målt. En av de ansatte ved GISS, dr. Reto Ruedy, tilsto i en av Climategate-epostene at GISS hadde justert gamle klimadata på en måte som, med hans ord: "… may not have been correct."

Offentlig er NASA GISS mest assosiert med mannen som lenge var leder, aktivisten James Hansen, som var gudfaren i klimaalarm-"mafiaen". Hansen fikk til og med beholde sjefsstolen etter han var arrestert fire ganger i samband med opptøyer og demonstrasjoner mot fossil energi.

James Hansen arresteres

GISS bør legges ned fordi:

- GISS forlot sitt opprinnelige oppdrag

GISS ble etablert i 1961 for å støtte NASAs planetvitenskapelige innsats – spesielt analyse av satellittdata og studier av planetariske atmosfærer. Dette ga mening i Apollo-tiden og planetutforskningen. Men i dag har GISS blitt et klimamodelleringssenter som fremmer spekulative scenarier om jordens fremtid, ofte langt unna observasjonsvirkeligheten. Omleggingen fra romfart til klima var ikke en logisk utvidelse – det var en byråkratisk omforming for å passe til politiske trender, og kanskje for å redde organisasjonen fra manglende relevans og finansieringskutt når Apollo-oppdragene var over.

- Det representerer dobbeltarbeid og byråkratisk overflod

USA og verden har allerede flere byråer – NOAA, NCEI, HadCRUT, Berkeley Earth, UAH – dedikert til å spore jordens klima. GISS’ primære tilbud, GISTEMP-datasettet, behandler bare NOAAs data fra Global Historical Climatology Network (GHCN) på nytt. Dette er redundans forkledd som innovasjon. Det finnes ingen overbevisende begrunnelse for å opprettholde en separat NASA-finansiert enhet for å gjøre det andre byråer allerede gjør – bortsett fra kanskje å holde en bestemt fortelling i live.

-  De "sauser til" NOAAs rådata

GISS samler ikke inn sine egne rådata for temperatur – de er avhengige av NOAAs GHCN. Men så masserer de disse dataene ved hjelp av sine egne proprietære justeringer. Disse justeringene øker ofte nyere temperaturer og senker eldre temperaturer, og blåser dermed opp langsiktige oppvarmingstrender. Dette er ikke åpenhet; det er alkymi. Når de samme dataene går gjennom forskjellige filtre og alltid kommer ut «varmere», bør vi stille vanskelige spørsmål.

 

- GISS bruker en gammel, utdatert temperatur-baseline for å øke alarmen

Et av de mindre kjente triksene i GISS’ verktøykasse er bruken av en baselinje fra 1951–1980 for å beregne temperaturavvik. Denne baselinjen inkluderer noen av de kaldeste tiårene i det 20. århundre, spesielt 1970-tallet – en periode preget av utbredte bekymringer om avkjøling. Ved å forankre temperaturavvik til denne kalde referanseverdien, får GISS dagens avvik til å virke kunstig varm.

I sterk kontrast til dette har vi NOAA og University of Alabama i Huntsville (UAH), som bruker nyere baselinjer (som 1991–2020) som bedre gjenspeiler moderne klimatologi. Hvis GISS brukte den samme baselinjen, ville ikke diagrammene deres sett på langt nær så alarmerende ut. I tillegg har de en tendens til å bruke «varmere» farger i de globale kartene de produserer. Dette er et visuelt triks – teknisk korrekt, men bevisst misvisende. Og det er akkurat den typen feilaktig fremstilling som undergraver offentlig tillit til klimavitenskapen.

- Ugjennomsiktige justeringsprosesser

Den såkalte «homogeniseringsprosessen» hos GISS er mer som en magisk svart boks enn en metode. Selv om koden er åpen kildekode, er hvordan, hvorfor og hvor data justeres dårlig dokumentert og har ikke blitt replikert andre steder av vitenskapen. Stasjoner med lange, pålitelige temperaturhistorikker blir ofte «korrigert» på måter som flater ut tidligere varme perioder og forsterker nylige trender. Dette er ikke bare å korrigere data – det er å omskrive dem.

- Forurensede data fra NOAAs stasjonsnettverk

GISS bruker NOAAs overflatestasjonsdata, men disse dataene har systemiske feil. Studier fra 2009 og 2022 av nasjonenes værstasjoner viste at over 90 % av NOAAs værstasjoner ikke oppfyller sine egne plasseringsstandarder, vanligvis fordi de er for nær kunstige varmekilder som asfalt og klima-anleggsventiler. GISS aksepterer ikke bare denne feilaktige inndataen, men forverrer problemet ved å bruke ytterligere justeringer. Resultatet? Søppel inn, propaganda ut.

 

- Fra vitenskap til aktivisme: GISS’ politiserte lederskap 

Tidligere direktør Dr. James Hansen gjorde GISS beryktet til en plattform for klimaaktivisme. Hans vitneforklaring i Senatet i 1988 blir ofte kreditert for å ha lansert den moderne klimaskrekken, men selv da måtte han og sponsoren hans forsterke alarmen med opphetet scenekunst i Senatets høringsrom – og modellene hans har bommet på målet siden den gang. Under hans periode og utover har GISS i økende grad fungert som en interesseorganisasjon, med forskere som går inn i mediaroller, klimaprotester og politiske debatter i stedet for stille å la data tale for seg selv.

 

- Alarmisme forkledd som vitenskap

NASA GISS leder an hvert år og kunngjør det «varmeste året noensinne», ofte basert på forskjeller så små at de faller innenfor feilmarginen. Andre datasett – som UAHs satellittdata – er ikke alltid enige, men det stopper ikke presse-meldingene. Det som betyr noe for GISS er overskriften, ikke nyansene. Det er ikke vitenskap; det er markedsføring. I mellomtiden forblir de «forvirret» av varmen for 2023, og fordyper seg ikke i å finne årsaken. De lider av bekreftelsesskjevhet.

- Dysfunksjon, lav moral og frakobling fra NASAs kjerneoppdrag

Ifølge en fersk CNN-rapport er GISS i «absolutt dritt»-modus, med demoralisert personale og ingen klar retning etter foreslåtte budsjettkutt. Selv NASA innrømmer at de planlegger å avslutte GISS som en frittstående enhet. Når byrået selv faser dere ut, er det kanskje på tide å pakke sammen modellene og dra hjem.

I mellomtiden blir romfartsoppdrag lagt på is mens GISS fortsetter å suge til seg finansiering. Dette er et svik mot NASAs opprinnelige charter. Byrået burde lansere oppdrag til Mars og utover – ikke fikle med regneark for å få 1930-tallet til å se kaldere ut.

- Klimasamfunnet trenger ikke GISS lenger

Med flere tilgjengelige datasett – satellittbaserte, ballongbaserte, bakkebaserte, internasjonale og private – er GISS ikke lenger uunnværlig. Dets rolle som en kontrollmekanisme i klimavitenskapen er kompromittert av aktivismen, tvilsomme metoder og redundans. Det vitenskapelige samfunnet ville ha nytte av én politisert stemme mindre som forvrenger informasjonen.