Studie som viser frakobling av CO2 fra klimaendringer

 Sammendrag

Denne studien avgjør om det er en sammenheng mellom stigende karbondioksidnivåer og global oppvarming. Historiske data ble gjennomgått fra tre forskjellige tidsperioder som spenner over 500 millioner år. Det viste at kurvene og trendene var for forskjellige til å etablere en sammenheng. Observasjoner fra CO2/temperatur-forhold viste at CO2 og temperaturen beveget seg i motsatte retninger 42 % av tiden. Mange forhold viste null- eller nær nullverdier, noe som gjenspeiler manglende respons. Så mye som 87 % av forholdene viste negative eller nær nullverdier, noe som sterkt motbeviser en korrelasjon. Infrarødspektrene viste at klimagassene hadde et usedvanlig lavt absorpsjonsbånd mellom 11,67 μm og 9,1 μm, som er en sone kalt det infrarøde atmosfæriske vinduet. De fleste klimagassene absorberer lite infrarødt innenfor den sonen. Og den sonen er der jordoverflaten sender ut nesten all infrarød stråling. Selv med minimal absorbans fanger vanndamp opp mest infrarød stråling. Den absorberer 84 ganger mer enn CO2, 407 tusen ganger mer enn metan, 452 tusen ganger mer enn ozon og 2,3 millioner ganger mer enn lystgass. FNs klimapanel (IPCC) og det amerikanske EPA ekskluderte vanndamp fordi det ikke var knyttet til menneskeskapte aktiviteter. De rapporterte at vanndamp og skyer rett og slett var tilbakekoblingsmekanismer fra CO2. Skyer reflekterer stråling fra solen. Den nordlige halvkule er 2,7˚F varmere enn den sørlige halvkule på grunn av skyer. Verdens skydekke har gått ned med 4,1 % fra 1982 til 2018. Beregninger viser at dette kan være ansvarlig for 2,4˚F av de 2,7˚F. Forskningen viser at mesteparten av den nylige temperaturøkningen (89,9 %) skyldes færre skyer.

 

Formålet med denne studien var å analysere data for en potensiell korrelasjon mellom karbondioksid og globale temperaturer. Den involverte å se på historiske data fra tre tidsperioder: 500 millioner år, 50 millioner år og 1 million år. Alle tre tidsperiodene viste at kurvene og trendene var for forskjellige til å etablere en sammenheng. Observasjoner av CO₂/temperatur-forhold viste at de beveget seg i motsatte retninger 35 % av tiden i løpet av 500 millioner år-perioden, 42 % i 50 millioner år-perioden og 27 % i 1 million-perioden. Å bevege seg i motsatte retninger motsier direkte hypotesen om klimaendringer og CO₂. Dataene viste også mangel på tilbakevendende verdier, og mange forholdstall var null eller nær null. Hvis noe ikke reagerer, manifesterer det seg ved et forholdstall på null eller nær null. Dette indikerer mangel på sammenheng. Å kombinere de negative tallene med datapunktene på null eller nær null for alle tre tidsperiodene viser at 70 % av forholdstallene avviste en sammenheng. Ved å bruke kun den siste perioden på 1 million år viste det seg at 87 % av forholdstallene var negative eller null eller nær null.

 

Studien analyserte deretter absorpsjonsspektrene for de viktigste drivhusgassene. Absorpsjonsspektrene viste at for normale temperaturer på jordoverflaten, dvs. mellom -13˚F og 113˚F, er det et atmosfærisk vindu. I dette vinduet absorberer drivhusgassene mindre enn 4 % av den langbølgede infrarøde strålingen. For eksempel hadde metan og lystgass omtrent 0,1 % eller mindre absorbans, CO₂ hadde mindre enn 4 % og vanndamp mindre enn 4 %. Når dataene ble kombinert med konsentrasjonene i atmosfæren, viste de at vanndamp dominerte. Den absorberte 84 ganger mer enn CO₂, 407 tusen ganger mer enn metan, 452 tusen ganger mer enn ozon og 2,6 millioner ganger mer enn lystgass.

Studien analyserte hvorfor klimaorganisasjoner som FNs klimapanel (IPCC) og USAs EPA ekskluderte vanndamp fra vurderingen. De tok opp dette problemet i sine handlingsplandokumenter. Vanndamp ble ikke vurdert som en årsak fordi det ikke var knyttet til menneskeskapte aktiviteter. De konkluderte med at vanndamp og skyer utgjorde en tilbakekoblingsmekanisme basert på CO₂.

 

Skyene reflekterer stråling fra solen. De kjøler også ned overflaten ved fordampning og frigjør den varmen ved å kondensere høyt oppe i atmosfæren der luften er tynn. Skydekket har gått ned med 4,1 % fra 1982 til 2018. Studier har vist at den nordlige halvkule er omtrent 2,7˚F varmere enn den sørlige halvkule på grunn av skydekke. Beregninger viser at det 4,1 % lavere skydekket kan være ansvarlig for 2,4˚F av de 2,7˚F. Dette gjør reduksjonen i skyfraksjon til den største faktoren (89,9 %) for kortsiktige temperaturøkninger.

 

 

 

Lenke til studien: https://www.scirp.org/pdf/ijg_2024032514494686.pdf