Et kort sammendrag av klimadebatten
"Vi må redde klimaet" hevder flere av våre politikere og representanter for miljøorganisasjoner.
"I dag er det uansvarlig, uforsvarlig, og høyst umoralsk å stille spørsmål ved alvoret i klimatrusselen”, sa Gro Harlem Brundtland.
“Hadde det vært valg i middelalderen, så hadde det sikkert vært mulig å vinne velgere da også med å si at jorda var flat.” (Erik Solheim, 18/2 2008, Dagsavisen).
"Det er konsensus". 4000 av verdens fremste klimaforskere (det er i realiteten snakk om langt færre) er samstemte om at CO2 forårsaket av menneskelig aktivitet er den største klimadriveren. Eller: 97% av klimaforskerne i verden er enige om at menneskeutsluppet CO2 utgjør en alvorlig klimatrussel.
Slike utsagn er ikke forenlig med den måten naturvitenskapen fungerer. Innenfor naturvitenskap er det nettopp tvil, diskusjon, fremsetting av hypoteser, eksperimentering, målinger og etterprøving av hypoteser som er den rette vei å gå!
Klimadebatten – for det har lenge vært en heftig debatt i fagkretser – har i lang tid vært preget av fastlåste meninger. Debatten kan til tider fortone seg ganske uforståelig for menigmann. Debattantene slenger om seg med begrep som negativ tilbakekobling/tilbakekoblingsmekanismer, modellkjøring, strålingspådriv, karbonsyklus, La Niñae m.m.m.
Representanter for norske klimarelaterte institusjoner, som CICERO og Bjerknessentret, har lenge hevdet at man måtte være fagfellevurdert klimaforsker for å ha rett til å uttale seg i debatten. Med fagfellevurdering menes at likemenn skal godkjenne de arbeidene/resultatene man har kommet frem til. Problemet er imidlertid at det ikke finnes noen godkjent “klimaforskerutdanning”. Påvirkningen av klimaet kan potensielt innbefatte en vid skala av fagområder. Vi kan eksempelvis nevne meteorologi, oseanografi, astronomi (både med henblikk på kunnskap om andre himmellegemer og kosmisk stråling), paleontologi, geologi, kjemi, fysikk, zoologi, botanikk, glasiologi m. m. Det er derfor både meningsløst og dumt å utelukke seriøse forskere innenfor disse fagområdene fra å delta i debatten (om de ønsker å delta).
Idéen om fagfellevurdering er i utgangspunktet ikke så dum, forutsatt at fagfeltet har mange nok forskere til sammen, gjerne spredt på forskjellige forskningsinstitusjoner. Men klimaforskermiljøene i Storbritannia og USA var så små, og samarbeidet så tett, at man fikk en betenkelig utvikling som korrumperte hele fagfelle-prosessen. Dette ble til de grader avslørt i og med Climategate i 2009. Der viste det seg at man benyttet alle midler for å hindre kritikk av den etablerte forskningen. De nysgjerrige finner dokumentasjonen på nettet (her er litt mer om kirsebærplukking av treringsdata).
De “godkjente” klimaforskerne hevdet på et tidlig tidspunkt at CO2 generelt, og CO2 som skyldes menneskelig aktivitet spesielt, er hovedårsaken til at vi har hatt en temperaturstigning i verden i X antall år. “Hovedbeviset” for dette var en mengde datamodeller som kom med spådommer om den fremtidige klimautviklingen.
Kritikerne av den etablerte “klimaforskningen” har stort sett ikke nektet for at CO2 er en klimagass. Det de betviler, er graden av påvirkning som menneskeutsluppet CO2 gir. Blant forskere diskuteres alt fra en påvirkning på 0,5 grader til 6 graders økning av temperaturen ved en dobling av CO2 -mengden i atmosfæren. Blant diverse miljøverngrupperinger og fanatikere kan det være snakk om en total katastrofe og utslettelse av menneskeheten.
Før 1998 så det ut som om klimaforskerne prøvde å gi menneskeutsluppet CO2 omtrent all skyld for temperaturstigningen vi hadde i verden. Kritiske røster prøvde å forklare at den globale temperaturen i store trekk hadde gått opp i rykk og napp helt siden den lille istiden – der bunntemperaturen var en gang på 1600-tallet. Frem til år 1920/1930 kunne derfor menneskelig påvirkning ikke ha gjort særlig utslag, da vi hadde relativt liten grad av industri som ga CO2-utslipp. Den globale temperaturstigingen har ikke oppført seg særlig annerledes etter 1930 enn den gjorde før dette årstallet, selv om CO2-utslippene har økt betraktelig etter andre verdenskrig. Datamaskinmodellene viste før 1998 at vi ville komme til å få en farlig temperaturøkning i tiårene som kommer. Siden alle datamodellene inneholdt de samme forutsetningene, viste selvsagt modellene til samme fremskrevne temperaturstigning. CO2 var synderen, den måtte skattelegges.
Men så stoppet temperaturstigningen brått. Ingen av modellene hadde spådd dette! Da først begynte de etablerte “klimaforskerne” å innrømme at det måtte være andre faktorer som spiller inn i så stor grad at man måtte ta hensyn til dem – men selvsagt påpekte man at CO2 fremdeles var hoveddrivkraften bak temperaturutviklingen, stigningen ville fortsette snart.
De siste 6 - 7 år har varmemengden i havet ikke økt (Terje Wahl, Norsk Romsenter, forskning.no. – 26.02.2011) Siden vann har langt større varmekapasitet enn luft, er dette en god indikasjon på klimautviklingen de nærmeste år. Varmemengden i havet måles av over 3000 bøyer som dukker ned inntil 2000 meters dybde og måler temperatur og saltholdighet. I Europa kalles prosjektet for EuroArgo. Her deltar også Norge.
Havnivåmålinger har vært foretatt mange steder på kloden i hundrevis av år. De siste 100 til 150 år har havet steget med en jevn takt. Litt avhengig av hvor i verden man tar disse målingen, dreier det seg om 30 til 40 cm pr. århundre. Dette er et vanskelig fagområde, for landmassene flytter seg også opp og ned, påvirket av mange faktorer. I Norge måler man stort sett at havnivået synker (Statens Kartverk – vannstand.no), da Skandinavia fortsatt hever seg etter siste istid. Satellittmålinger viser at i den senere tid har havnivåstigningen ellers i verden avtatt (Universitetet i Colorado har ansvaret for tolkning av disse målingene). Dette skyldes sannsynligvis at varmemengden i havet er minkende, så volumøkningen minker i hastighet (for alt vann over 4 grader C).
Her ser vi hvordan havstigningen mer eller mindre har stoppet helt opp.
<----- Figuren ligger på hjemmesiden til Universitetet i Colorado.
Den største svakheten med bruk av klimamodeller, er at de ikke tar hensyn til hva som påvirker dannelsen av skydekket. Siden en liten variasjon av det lave skydekket har mer å si for antall Watt/m2 som kommer inn fra sola, enn den modellpostulerte påvirkningen av en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren, sier det seg selv at CO2-hypotesen i sin fulle utfoldelse eksisterer på nåde. En større analyse av denne påvirkningen er utført av Jasper Kirkby (“Evidence for pre-industrial solar-climate variability”) og beskrevet ved et kollokvium i CERN 04.06.2009.
Klimamodellenes utgangspunkt tilsier at vi med årene skal få en opphoping av varme i troposfæren ved de sydlige breddegrader. Dette har man prøvd å måle ved hjelp av satellitter og ballonger. Negativt. Innenfor naturvitenskapen skal hypoteser kunne etterprøves ved hjelp av eksperiment og/eller målinger. Denne etterprøvingen er gjort. Hypotesen er avkreftet!
Det som er mest betenkelig i forhold til klimadebatten og sensureringen av den, er at de tradisjonelle media (aviser, radio og TV), gammelmedia, nesten utelukkende har opptrådt som talerør for alarmistene. Dette har til dels medført mobbing av kritikerne, noe som blant annet professor Egil S. Lillestøl har tatt opp, både i NRK og i en artikkel i Teknisk Ukeblad. Egil Lillestøl mener at mange fagfolk med nye teorier om klimaendringer skygger unna den offentlige debatten for å slippe å bli latterliggjort og idiotstemplet.
Gammelmedia slipper ofte til representanter for miljøvernorganisasjoner og politikere for å forklare oss hvor alvorlig CO2-problemet er. Riktignok kaller de det ofte for et miljøforurensningsproblem, men det er hele tiden underforstått at den livsnødvendige sporgassen CO2 er definert som forurensning. Her må jo skoleverket ha sviktet! Tidligere lærte man da faktisk hvor viktig CO2 var for plantelivet. Minker CO2-mengden i atmosfæren til det halve, dør plantelivet.
I studietida prøvde jeg ved noen anledninger å invitere «misjonærer» fra Maran-Ata og andre kristne organisasjoner til diskusjon for å prøve å forstå deres tankesett. Likheten i handlingsmønstret til representanter for « CO2-skremsels-menigheten» er slående.
En liten realitetsorientering. Den gjennomsnittlige temperaturen i verden har ikke steget siden 1998. Dette kan illustreres slik:
Her svarer mange av alarmistene at det er ikke sant at temperaturstigningen har stoppet opp, temperaturen er den høyeste noensinne, sier de. De har øyensynlig et problem med begrepet "stoppet". Jeg har utdypet denne problematikken en smule her.
Spådommene til en av hovedalarmistene, James Hansen (som fikk Sofieprisen for propagandautspillene sine), har bommet totalt:
Og hele tiden har den mikroskopiske mengden av sporgassen CO2 øket. Alle målinger viser at menneskeutsluppet CO2 ikke har noen målbar klimapåvirkning! Utsagnene om å «redde klimaet» vitner om mangelfull forståelse av naturfaglige realiteter.
Link til University of Colorado - sea level
"Vi må redde klimaet" hevder flere av våre politikere og representanter for miljøorganisasjoner.
"I dag er det uansvarlig, uforsvarlig, og høyst umoralsk å stille spørsmål ved alvoret i klimatrusselen”, sa Gro Harlem Brundtland.
“Hadde det vært valg i middelalderen, så hadde det sikkert vært mulig å vinne velgere da også med å si at jorda var flat.” (Erik Solheim, 18/2 2008, Dagsavisen).
"Det er konsensus". 4000 av verdens fremste klimaforskere (det er i realiteten snakk om langt færre) er samstemte om at CO2 forårsaket av menneskelig aktivitet er den største klimadriveren. Eller: 97% av klimaforskerne i verden er enige om at menneskeutsluppet CO2 utgjør en alvorlig klimatrussel.
Slike utsagn er ikke forenlig med den måten naturvitenskapen fungerer. Innenfor naturvitenskap er det nettopp tvil, diskusjon, fremsetting av hypoteser, eksperimentering, målinger og etterprøving av hypoteser som er den rette vei å gå!
Klimadebatten – for det har lenge vært en heftig debatt i fagkretser – har i lang tid vært preget av fastlåste meninger. Debatten kan til tider fortone seg ganske uforståelig for menigmann. Debattantene slenger om seg med begrep som negativ tilbakekobling/tilbakekoblingsmekanismer, modellkjøring, strålingspådriv, karbonsyklus, La Niñae m.m.m.
Representanter for norske klimarelaterte institusjoner, som CICERO og Bjerknessentret, har lenge hevdet at man måtte være fagfellevurdert klimaforsker for å ha rett til å uttale seg i debatten. Med fagfellevurdering menes at likemenn skal godkjenne de arbeidene/resultatene man har kommet frem til. Problemet er imidlertid at det ikke finnes noen godkjent “klimaforskerutdanning”. Påvirkningen av klimaet kan potensielt innbefatte en vid skala av fagområder. Vi kan eksempelvis nevne meteorologi, oseanografi, astronomi (både med henblikk på kunnskap om andre himmellegemer og kosmisk stråling), paleontologi, geologi, kjemi, fysikk, zoologi, botanikk, glasiologi m. m. Det er derfor både meningsløst og dumt å utelukke seriøse forskere innenfor disse fagområdene fra å delta i debatten (om de ønsker å delta).
Idéen om fagfellevurdering er i utgangspunktet ikke så dum, forutsatt at fagfeltet har mange nok forskere til sammen, gjerne spredt på forskjellige forskningsinstitusjoner. Men klimaforskermiljøene i Storbritannia og USA var så små, og samarbeidet så tett, at man fikk en betenkelig utvikling som korrumperte hele fagfelle-prosessen. Dette ble til de grader avslørt i og med Climategate i 2009. Der viste det seg at man benyttet alle midler for å hindre kritikk av den etablerte forskningen. De nysgjerrige finner dokumentasjonen på nettet (her er litt mer om kirsebærplukking av treringsdata).
De “godkjente” klimaforskerne hevdet på et tidlig tidspunkt at CO2 generelt, og CO2 som skyldes menneskelig aktivitet spesielt, er hovedårsaken til at vi har hatt en temperaturstigning i verden i X antall år. “Hovedbeviset” for dette var en mengde datamodeller som kom med spådommer om den fremtidige klimautviklingen.
Kritikerne av den etablerte “klimaforskningen” har stort sett ikke nektet for at CO2 er en klimagass. Det de betviler, er graden av påvirkning som menneskeutsluppet CO2 gir. Blant forskere diskuteres alt fra en påvirkning på 0,5 grader til 6 graders økning av temperaturen ved en dobling av CO2 -mengden i atmosfæren. Blant diverse miljøverngrupperinger og fanatikere kan det være snakk om en total katastrofe og utslettelse av menneskeheten.
Før 1998 så det ut som om klimaforskerne prøvde å gi menneskeutsluppet CO2 omtrent all skyld for temperaturstigningen vi hadde i verden. Kritiske røster prøvde å forklare at den globale temperaturen i store trekk hadde gått opp i rykk og napp helt siden den lille istiden – der bunntemperaturen var en gang på 1600-tallet. Frem til år 1920/1930 kunne derfor menneskelig påvirkning ikke ha gjort særlig utslag, da vi hadde relativt liten grad av industri som ga CO2-utslipp. Den globale temperaturstigingen har ikke oppført seg særlig annerledes etter 1930 enn den gjorde før dette årstallet, selv om CO2-utslippene har økt betraktelig etter andre verdenskrig. Datamaskinmodellene viste før 1998 at vi ville komme til å få en farlig temperaturøkning i tiårene som kommer. Siden alle datamodellene inneholdt de samme forutsetningene, viste selvsagt modellene til samme fremskrevne temperaturstigning. CO2 var synderen, den måtte skattelegges.
Men så stoppet temperaturstigningen brått. Ingen av modellene hadde spådd dette! Da først begynte de etablerte “klimaforskerne” å innrømme at det måtte være andre faktorer som spiller inn i så stor grad at man måtte ta hensyn til dem – men selvsagt påpekte man at CO2 fremdeles var hoveddrivkraften bak temperaturutviklingen, stigningen ville fortsette snart.
De siste 6 - 7 år har varmemengden i havet ikke økt (Terje Wahl, Norsk Romsenter, forskning.no. – 26.02.2011) Siden vann har langt større varmekapasitet enn luft, er dette en god indikasjon på klimautviklingen de nærmeste år. Varmemengden i havet måles av over 3000 bøyer som dukker ned inntil 2000 meters dybde og måler temperatur og saltholdighet. I Europa kalles prosjektet for EuroArgo. Her deltar også Norge.
Havnivåmålinger har vært foretatt mange steder på kloden i hundrevis av år. De siste 100 til 150 år har havet steget med en jevn takt. Litt avhengig av hvor i verden man tar disse målingen, dreier det seg om 30 til 40 cm pr. århundre. Dette er et vanskelig fagområde, for landmassene flytter seg også opp og ned, påvirket av mange faktorer. I Norge måler man stort sett at havnivået synker (Statens Kartverk – vannstand.no), da Skandinavia fortsatt hever seg etter siste istid. Satellittmålinger viser at i den senere tid har havnivåstigningen ellers i verden avtatt (Universitetet i Colorado har ansvaret for tolkning av disse målingene). Dette skyldes sannsynligvis at varmemengden i havet er minkende, så volumøkningen minker i hastighet (for alt vann over 4 grader C).
 |
| Legg til bildetekst |
Her ser vi hvordan havstigningen mer eller mindre har stoppet helt opp.
<----- Figuren ligger på hjemmesiden til Universitetet i Colorado.
Den største svakheten med bruk av klimamodeller, er at de ikke tar hensyn til hva som påvirker dannelsen av skydekket. Siden en liten variasjon av det lave skydekket har mer å si for antall Watt/m2 som kommer inn fra sola, enn den modellpostulerte påvirkningen av en dobling av CO2-innholdet i atmosfæren, sier det seg selv at CO2-hypotesen i sin fulle utfoldelse eksisterer på nåde. En større analyse av denne påvirkningen er utført av Jasper Kirkby (“Evidence for pre-industrial solar-climate variability”) og beskrevet ved et kollokvium i CERN 04.06.2009.
Klimamodellenes utgangspunkt tilsier at vi med årene skal få en opphoping av varme i troposfæren ved de sydlige breddegrader. Dette har man prøvd å måle ved hjelp av satellitter og ballonger. Negativt. Innenfor naturvitenskapen skal hypoteser kunne etterprøves ved hjelp av eksperiment og/eller målinger. Denne etterprøvingen er gjort. Hypotesen er avkreftet!
Det som er mest betenkelig i forhold til klimadebatten og sensureringen av den, er at de tradisjonelle media (aviser, radio og TV), gammelmedia, nesten utelukkende har opptrådt som talerør for alarmistene. Dette har til dels medført mobbing av kritikerne, noe som blant annet professor Egil S. Lillestøl har tatt opp, både i NRK og i en artikkel i Teknisk Ukeblad. Egil Lillestøl mener at mange fagfolk med nye teorier om klimaendringer skygger unna den offentlige debatten for å slippe å bli latterliggjort og idiotstemplet.
Gammelmedia slipper ofte til representanter for miljøvernorganisasjoner og politikere for å forklare oss hvor alvorlig CO2-problemet er. Riktignok kaller de det ofte for et miljøforurensningsproblem, men det er hele tiden underforstått at den livsnødvendige sporgassen CO2 er definert som forurensning. Her må jo skoleverket ha sviktet! Tidligere lærte man da faktisk hvor viktig CO2 var for plantelivet. Minker CO2-mengden i atmosfæren til det halve, dør plantelivet.
I studietida prøvde jeg ved noen anledninger å invitere «misjonærer» fra Maran-Ata og andre kristne organisasjoner til diskusjon for å prøve å forstå deres tankesett. Likheten i handlingsmønstret til representanter for « CO2-skremsels-menigheten» er slående.
En liten realitetsorientering. Den gjennomsnittlige temperaturen i verden har ikke steget siden 1998. Dette kan illustreres slik:
Her svarer mange av alarmistene at det er ikke sant at temperaturstigningen har stoppet opp, temperaturen er den høyeste noensinne, sier de. De har øyensynlig et problem med begrepet "stoppet". Jeg har utdypet denne problematikken en smule her.
Spådommene til en av hovedalarmistene, James Hansen (som fikk Sofieprisen for propagandautspillene sine), har bommet totalt:
Og hele tiden har den mikroskopiske mengden av sporgassen CO2 øket. Alle målinger viser at menneskeutsluppet CO2 ikke har noen målbar klimapåvirkning! Utsagnene om å «redde klimaet» vitner om mangelfull forståelse av naturfaglige realiteter.
Link til University of Colorado - sea level