BBCs største skandale (28gate)

Den tidligere vitenskapskorrespondenten i BBC, forfatteren og astrofysikeren David Whitehouse, har skrevet følgende om journalistikk [i]:

Journalistikk handler om å ikke ta parti, eller om å være leder for heiagjengen. Det handler om å riste treet, om å stille ubehagelige spørsmål, om å være til stede for de som ikke kan stille slike spørsmål, og å være utholdende, upopulær og seig. Det handler om moralsk autoritet, noe vitenskapsdekningen i BBC News har mistet, og det handler om gammeldagse nyhets-scoop. Det handler ikke om å være en del av spekteret til kommunikasjonsvitenskapen – som er noe som forskere og ikke-journalistiske kringkastere bør gjøre – det er en viktig del av demokratiet. Journalistikken skal ikke være en forlengelse av den vitenskapelige etablissement, ei heller være venn eller på parti med dette, da det er fundamentalt forskjellig fra forskningsformidling.

At noen aktive og omstridte vitenskapelige emner, som klimavitenskapen med alle sine ukjente faktorer, kompleksiteter og implikasjoner, plasseres utenfor debatten fordi den anses “avgjort”, er feil. God journalistikk er antitesen til uttrykk som “vi er ferdig med dette” og til et overforenklet syn på vitenskap. Spesielt rapporteres klimaforskning altfor snevert. En stor del viktig fagfellevurdert forskning blir ignorert, da miljø-journalister er altfor opptatt med å “ta” de som defineres som skeptikere. Glem skeptikerne, bare rapporter vitenskapen riktig!

Fra 2005/2006 og frem til i dag har BBC lagt seg til en policy når det gjelder dekning av klimaforandringene som bryter totalt med plikten til å rapportere ‘med tilbørlig nøyaktighet og upartiskhet’. Hele tiden etter denne forandringen i policy har vi blitt utsatt for en serie med ensidige propagandaprogram med formål å skremme publikum med at vi har en farlig, menneskeskapt, global oppvarming grunnet våre klimagassutslipp (les: CO2-utslipp). Avvikende syn på dette og det faktum at vi ikke har hatt noen global oppvarming siden 1998, er forbigått i taushet.

I 2008 kom den britiske TV-kanalen ‘Channel 4’ med filmen “The Great Global Warming Swindle” hvor kritiske forskere fikk slippe til. BBC svarte med å angripe disse forskerne med et program kalt ”The Climate Wars” (også vist i NRK). Her spadde de opp alt de klarte å finne av nedsettende beskrivelser av skeptikerne.

Eksempler:

• Tobakksargumentet (Dere tror heller ikke på sammenhengen mellom røyking og lungekreft)
• Politikkargumentet (I Norge: Dere er alle FRP-ere)
• Hilbillyargumentet (Dere har absolutt ingen peiling/utdannelse)
• Nekter-/Denier-argumentet (Knyttet  til de som nekter å tro på at Holocaust har funnet sted).
• Utviklingslæreargumentet (Dere er som kreasjonistene. Dere tror ikke på utviklingslæren).

Slike argument er rene propagandautspill og har ikke noe med vitenskap å gjøre. Mange [ii] har undret seg over hvorfor BBC startet med slike ensidige utspill. I virkeligheten har mange av skeptikerne høy utdannelse innenfor relevante fagområder. Det gjelder både ingeniører/sivilingeniører og akademikere innenfor fagområder som fysikk, kjemi, astronomi, geologi/paleontologi, meteorologi, glasiologi og oseanografi.

For utenforstående med kjennskap til den vitenskapelige del av debatten, ser det ut som om Greenpeace/WWF har produsert disse programmene for BBC, muligens for å skremme publikum til å øke bidragene til disse organisasjonene.

En pensjonist fra Wales, Tony Newbury [iii], satte seg fore å undersøke hva som hadde skjedd med BBC omkring årsskiftet 2005/2006. Han visste at det var blitt avholdt et seminar om global oppvarming i januar 2006, der BBC og forskere hadde dette mandatet:
Å gi et klart sammendrag av kunnskapen på området.
Å finne ut hva som var hovedpunktene i debatten.
Å belyse alle sider ved saken slik at media kunne bli i stand til å fatte omfanget av problemet.
Å betrakte BBCs rolle i denne offentlige debatten.

I følge BBC var ‘de beste vitenskapelige eksperter’ til stede ved seminaret. Konklusjonen av seansen ble følgende: ‘Vekten av bevis rettferdiggjør ikke lenger at motstanderne av konsensus om global oppvarming får slippe til på samme måte som tilhengerne av denne hypotesen’.

Tony Newbury undret seg over hvordan man var kommet frem til en slik konklusjon, og kontaktet derfor BBC for å finne ut hvem som var deltakere på dette seminaret. BBC nektet å gi fra seg denne informasjonen.

Newbury viste da til offentlighetsloven (Freedom of Information Act fra 1998), FOI. BBC nektet fortsatt, og sendte ham 6 advokater [iv] på nakken (for lisensbetalernes penger).

BBC vant denne rettslige tvisten – og det kunne ha vært slutten på denne historien. Men nei. På internett har man noe som heter ‘Wayback Machine’ [v], som er en slags digital tidskapsel. Der fant man listen:

Attendants at the meeting, january 26th 2006, BBC Television Centre, London

Specialists:

 Robert May, Oxford University and Imperial College London

 Mike Hulme, Director, Tyndall Centre, UEA (University of East Anglia - ref. email 2496, Climategate)

 Blake Lee-Harwood, Head of Campaigns, Greenpeace

 Dorthe Dahl-Jensen, Niels Bohr Institute, Copenhagen

 Michael Bravo, Scott Polar Research Institute, University of Cambridge

 Andrew Dlugolecki, Insurance industry consultant

 Trevor Evans, US Embassy

 Colin Challen MP, Chair, All Party Group on Climate Change

 Anuradha Vittachi, Director, Oneworld.net

 Andrew Simms, Policy Director, New Economics Foundation (On the board – Greenpeace – UK)

 Claire Foster, Church of England

 Saleemul Huq, IIED (International Institute for Environment and Development)

 Poshendra Satyal Pravat, Open University (Post Doctoral Research Fellow at the Crichton Carbon Centre)

 Li Moxuan, Climate campaigner, Greenpeace China

 Tadesse Dadi, Tearfund Ethiopia

 Iain Wright, CO2 Project Manager, BP International

 Ashok Sinha, Stop Climate Chaos

 Andy Atkins, Advocacy Director, Tearfund

 Matthew Farrow, CBI (slagord: The CBI is the UK's top business lobbying organisation)

 Rafael Hidalgo, TV/multimedia producer

 Cheryl Campbell, Executive Director, Television for the Environment

 Kevin McCullough, Director, Npower Renewables

 Richard D North, Institute of Economic Affairs

 Steve Widdicombe, Plymouth Marine Labs

 Joe Smith, The Open University

 Mark Galloway, Director, IBT

 Anita Neville, E3G (analyseselskap for alternative energikilder)

 Eleni Andreadis, Harvard University

 Jos Wheatley, Global Environment Assets Team, DFID

 Tessa Tennant, Co-founder of ASrIA (Association for Sustainable & Responsible Investment in Asia)

BBC attendees:

 Jana Bennett, Director of Television

 Sacha Baveystock, Executive Producer, Science

 Helen Boaden, Director of News

 Andrew Lane, Manager, Weather, TV News

 Anne Gilchrist, Executive Editor Indies & Events, CBBC

 Dominic Vallely, Executive Editor, Entertainment

 Eleanor Moran, Development Executive, Drama Commissioning

 Elizabeth McKay, Project Executive, Education

 Emma Swain, Commissioning Editor, Specialist Factual

 Fergal Keane, (Chair), Foreign Affairs Correspondent

 Fran Unsworth, Head of Newsgathering

 George Entwistle, Head of TV Current Affairs

 Glenwyn Benson, Controller, Factual TV

 John Lynch, Creative Director, Specialist Factual

 Jon Plowman, Head of Comedy

 Jon Williams, TV Editor Newsgathering

 Karen O’Connor, Editor, This World, Current Affairs

 Catriona McKenzie, Tightrope Pictures

 Liz Molyneux, Editorial Executive, Factual Commissioning

 Matt Morris, Head of News, Radio Five Live

 Neil Nightingale, Head of Natural History Unit

 Paul Brannan, Deputy Head of News Interactive

 Peter Horrocks, Head of Television News

 Peter Rippon, Duty Editor, World at One/PM/The World this Weekend

 Phil Harding, Director, English Networks & Nations

 Steve Mitchell, Head Of Radio News

 Sue Inglish, Head Of Political Programmes

 Frances Weil, Editor of News Special Events

Her finner man bare 2 personer som med en viss rett kan kalles klimaforskere. Den første er Mike Hulme fra University og East Anglia (UEA). UEA var som kjent sentralt i Climategate-skandalen. Den andre er Dorthe Dahl-Jensen fra Niels Bohr-instituttet i Danmark. Hun driver med undersøkelse av isbreene på Grønland, og er vel den eneste forskeren i forsamlingen som virkelig har vært ute ”i felten”. Resten av ”ekspertdeltakerne” var en sann blanding av Greenpeaceaktivister, lobbyister fra diverse miljøaktivistgrupper og pengeinnsamlere fra diverse veldedige organisasjoner.

En av deltakerne på seminaret, Richard D. North, sa senere:

Jeg fant seminaret helt sjokkerende. BBC-mannskapet (toppledere fra hver gren av selskapet) ble matchet av et tilsvarende antall spesialister, nesten alle (og kanskje alle) av dem kan sies å ha kommet fra ‘vi må støtte Kyoto'-fløyen av klimaaktivister ... Jeg var oppriktig sjokkert over mangelen på kunnskap om problemet som de BBC-ansatte viste. I det hele hørte jeg ingenting som kunne få meg til å tro at noen av dem engang hadde lest en eneste nyhetsartikkel om emnet. Selv om de påsto at de var klar over at dette var et uhyre viktig tema, virket det for meg som om ingen av dem viste et minstemål av faglig nysgjerrighet om emnet...  Jeg tilbragte dagen med å diskutere emnet, men kan ikke huske at noen av dem viste tegn til å ha lest noe som helst om emnet. Jeg argumenterte ved seminaret at jeg syntes dekningen av emnet klimaforandring var elendig. Men jeg sa også det var ikke nødvendig for dem å bekymre seg om dette.  Selv om problemene var vitenskapelig, politisk og økonomisk vanskelige, ville BBCs rapportering om dette bedres  så snart deres publikum ble bedt om å stemme eller betale for klimapolitikken.

I praksis hadde altså BBC laget sitt eget, mini-klimapanel. Her hadde de samlet eksperter fra begge(?) sider, funnet ut av vitenskapen på en dag, bestemt den beste måte å formidle alle risiki, kostnader og fordeler for det betalende publikum – på den ‘upartiske’ måten som de er bundet til i sitt mandat. En ‘klar sammenfatning’ av all kunnskap om emnet?

I en så ensidig sammensatt forsamling [vi] vil vel den eneste ‘meningsfulle’ diskusjonen blant ‘spesialistene’ være om hvordan BBC  på enklest mulig måte kunne ‘selge’ sitt budskap om farlig global oppvarming, samt å gi råd om hva BBC skulle gjøre for å unngå anklage om at de driver med propaganda, noe de er forpliktet til å unngå i følge sitt regelverk.

Hva er så motivasjonen bak dette bedraget? BBC har jo nylig hatt en sex-skandale, så denne gangen må vi lete i en annen retning. På engelsk heter det: follow the money. Pensjonsfondet til BBC er verd omkring 8 milliarder engelske pund. Samtidig strever de med et underskudd på omkring 2 milliarder pund. Pensjonsfondet er satt inn i noe som kalles Institutional Investors Group on Climate Change (IIGCC) sammen med i overkant 50 andre slike fond. Totalverdien av investeringene til dette selskapet utgjør anslagsvis 4 billioner (på engelsk: trillions) euro. Dette er igjen investert videre i et større konsortium kjent under navnet ‘UNEP FI’, verd ca. 15 billioner US dollar. UNEP FI er også tungt inne i ‘grønne investeringer’, og reklamerer med en FN-logo i reklamen sin. UNEP FI driver nå febrilsk virksomhet der de forlanger at regjeringene innfører høyere skatter og klimaavgifter på brennstoff. Taperne i dette spillet vil selvsagt bli skattebetalerne i den vestlige verden og de fattige i den tredje verden, som sannsynligvis vil utsettes for sult og sykdom grunnet økende priser på transport = økte priser på mat og medisiner.

Formannen i styret for IIGCC og leder for BBCs pensjonsfond [vii] (ja, du leste riktig, han er begge deler) sa følgende:

‘Troverdigheten til kvotehandelssystemet ville bli kraftig forbedret ved et robust prissignal, samt en klar og hyppig kommunikasjon fra regulatoren for handelsdata og økt åpenhet i direkte statlig deltakelse i disse ordningene.’

BBC er i lederstolen for investeringer i karbonhandel. Nå er du informert om hvorfor BBC har drevet skamløs sensur av klimaskeptikerne i mange år.

Tenk etter! I Norge holder skattepengene våre disse UNEP-aktivistene i drift i Arendal. Er dette fornuftig bruke av ressurser? Link til litt mer om det samme.

Vi vet at NRK kjøper og videreformidler mange av disse BBC-programmene. Er vi motstandsdyktige ovenfor denne propagandaen?

------------------------------------

Referanser:

[i] David Whitehouse: Science: A New Mission to Explain. BBC ønsker ikke å beholde medarbeidere som er kritiske til CO2-propagandaen. Både Whitehouse og David Bellamy er skjøvet ut av organisasjonen.

http://www.huffingtonpost.co.uk/dr-david-whitehouse/science-a-new-mission-to-explain_b_1122560.html

[ii] Christopher Booker: The BBC and Climate Change: A Triple Betrayal

http://www.thegwpf.org/images/stories/gwpf-reports/booker-bbc.pdf

[iii] Tony Newbury: Harmless Sky in court – a fair hearing?

http://ccgi.newbery1.plus.com/blog/?p=600&doing_wp_cron

[iv] The Register. Andrew Orlowski: Who were the SECRET 28 who ended all climate debate at the BBC?

http://www.theregister.co.uk/2012/10/29/boaden_tribunal_information_refusal/

[v] http://archive.org/index.php

[vi] The Scotsman: BBC bias more worrying than Savile scandal.

http://www.scotsman.com/the-scotsman/opinion/comment/comment-bbc-bias-more-worrying-than-savile-scandal-1-2659327

Mail Online om møtet:

http://www.dailymail.co.uk/news/article-2066706/BBC-sought-advice-global-warming-scientists-economy-drama-music--game-shows.html

[vii] Follow the money: BBC exposed the biggest climate racket on the planet.

http://www.climategate.com/follow-the-money-bbc-exposed-in-biggest-climate-racket-on-planet

------------------------------------------------------------------------------------

Peter Sissons har jobbet for BBC og sett det hele fra innsiden (fra 2011)

Klagebrev sendt "The Director General BBC 180 Great Portland Street London W1W 5QZ. Amanda.churchill@bbc.co.uk" den 22. april 2016:

https://notalotofpeopleknowthat.files.wordpress.com/2016/04/bbc-trust-complaint-4541.pdf

Vedlagt denne klagen var også: "Dr Judith Curry’s statement to the House of Representatives’ Committee on Science, Space and Technology (15 April 2015)":

https://notalotofpeopleknowthat.files.wordpress.com/2016/04/bbctrust-annexes-4536.pdf

Statistiske temperaturdata forandres nå i etterkant. Noe kriminelt på gang?

I 1938 stasjonerte man ut det første værskipet i Nord-Atlanteren. Etter hvert økte antallet til 13 stykker. Men siden værskip er dyre i drift, har man redusert antallet –  så nå er det bare ett igjen - det norske værskipet «MS Polarfront» var det siste. Det ble tatt ut av drift 1. januar 2010. Værskipene ga gode observasjoner fra nordområdene. Nå, som antallet er redusert til ett, har værtjenestene derfor begynt å måle gjennomsnittstemperaturer i nord ved å benytte temperaturen fra nærmeste landbaserte stasjon og «smøre den utover» som et gjennomsnitt i nord. En relativt høy temperatur registrert på en landbasert målestasjon kan på denne måten gi en høy temperatur langt ut i Nordishavet, selv om temperaturen der i virkeligheten er langt under den landbaserte. Dette kan være en av grunnene til at vi kan få  en forestilling om at temperaturene har steget mye i Arktis.

Men her finnes andre måter å ordne temperaturstigning på, selv om den ikke er reell. Aktivisten James Hansen som spådde den galopperende havstigningen, selv om den nå glimrer med sitt fravær, har i sannhet også sagt mye om temperaturstigning. Siden spådommene hans ikke har slått til her heller, har han funnet seg en alternativ metode til å få spådommene til å gå i oppfyllelse. Mannen hadde en sentral posisjon i Global Historical Climatology Network (GHCN) – som samler og oppbevarer temperaturdata fra målestasjoner over hele verden. Dette er data som oppbevares og benyttes til analyser, værvarsling og klimaprognoser. Norsk Meteorologisk Institutt benytter seg også av disse dataene.

I den senere tid er man blitt oppmerksom på at disse dataene justeres ganske ofte. På fagspråket kalles det homogenisering. Med andre ord: temperaturer som er blitt målt en gang i tiden, blir nå forandret på (i et dataprogram). Ikke bare en gang men flere ganger, stadig vekk. Hansen var her sentral i å «justere» ned tidligere tiders målte temperaturer ganske kraftig, og  i noen tilfeller «justerte» han opp temperaturer målt i den senere tid for å få dette til å stemme med skremselsscenarioene sine. Dette gjelder mange, og stadig flere måleserier, også norske.

Og hvordan og hvor mye blir temperaturmåleseriene  endret? La oss ta et av de mest ekstreme eksemplene. Vi har ganske gode og kvalitetssikrede grunndata fra Vestmannaeyjar (Island) helt tilbake til 1884.

Hva gjelder dette aktuelle tilfellet, har han «justert» ned de første 43 årene flatt med  -1,55 grader C. Så fikk han et problem med perioden 1927 til 1929, for da var de originalt målte temperaturene ekstra høye. Disse har han like godt kuttet ut i «justeringen» sin, slik at de ikke vises. Men det var også en varmeperiode fra 1939 til 1943. Disse er «justert» slik:

1939: -1,63
1940: -1,80
1941: -1,80
1942: -1,34

Videre fremover til 1967 er «justeringen» bare på – 0,7 grader C, og siste del er uendret (i håp om at ingen skulle oppdage endringene?).

Slik ser disse temperaturgrafene ut, før og etter «homogenisering»:

Målestasjoner som er homogenisert er mange og spredt over hele verden. Her har vi mange stasjoner på Island, Ostrov Dikson i Russland, flere steder i Australia (f.eks. Darwin), Durban Louis i Sør-Afrika, Antananarivo på Madagaskar, Pudahuel og Punta Arenas i Chile, Upernavik på Grønland og Blindern i Norge. Men det er mange flere.

Bedraget har nå etterhvert blitt så omfattende at det også gir seg utslag som justering av den globale temperaturen. Blås i vitenskapen, blås i etiske retningslinjer, her gjelder det «å redde klimaet» selv om det ikke trenger å reddes!

Ytterligere lesning: http://klimaforskning.com/forum/index.php/topic,994.0.html

Patologisk vitenskap

Den amerikanske forskeren Irving Langmuir har definert noe som heter patologisk vitenskap:

"Patologisk vitenskap er en psykologisk prosess der en forsker, som opprinnelig forholder seg i samsvar med den vitenskapelige metode, ubevisst beveger seg vekk fra den metoden, og begynner en patologisk prosess med ønsketenkning."

Det går på å si den har følgende egenskaper:

• Maksimal effekt av observasjoner produsert av en utløsende effekt av knapt synlig intensitet, og størrelsen av    effekten er i det vesentlige uavhengig av intensiteten av årsaken.

• Effekten er av en størrelsesorden som forblir nær grensen av oppdagbarhet, eller mange målinger er nødvendig på grunn av den svært lave statistisk signifikans av resultatene.

• Det er krav om stor nøyaktighet.

• Fantastisk teorier i strid med erfaring foreslås.

• Kritikk blir møtt av ad hoc unnskyldninger.

I utgangspunktet har alarmistene en teori der de er fast bestemt på å bevise at man har et viktig problem. God vitenskap fungerer på grunnlag av at man ikke bare prøver å bevise teorier, men også prøver å motbevise dem. Hvis du kan bevise eller motbevise en teori, har du lært noe uansett. Det karakteristiske for patologiske forskere er at de aldri kan forholde seg til noen antydning om at deres yndlingsteori er feil. Hvis reelle data kategorisk motsier deres elskede teori, så er det dataene som er problemet.

Man ser tydelig ønsketenknings-tolkning av data i klimavitenskap. Man går faktisk lenger enn bare å være åpenlyst selektiv ved mange anledninger. Et godt eksempel på dette finner vi i behandling av landbaserte temperatur-måle-stasjoner. På 1990-tallet var det et verdensomspennende nettverk av omkring 6000 stasjoner.  I dag er det bare en undergruppe på ca. 1600 som brukes for å fastslå den globale temperaturen. Selv om man tar hensyn til at noen av disse kanskje er defekte, er det vanskelig å se en plausibel forklaring på hvorfor dataene fra 4300 nå blir ignorert selv om de fortsatt er i drift.

Av de resterende stasjonene som nå blir brukt, viser rådata fra et betydelig antall av dem at jorden blir varmere, men når et korps av frivillige faktisk dro ut og undersøkte så mange av disse stasjonene som de kunne komme til, var det en enkel forklaring på hvorfor de ble påvist en økning. Om lag åtti prosent av de undersøkte stasjonene tilfredsstilte ikke lenger de opprinnelige plasseringskriteriene. Dette  fordi urbanisering hadde omringet dem med varmekilder som hus, aircondition, parkeringsplasser, griller og til og med rullebaner.

Denne forurensningen av rådata har nå angivelig blitt oppveid ved å bruke en vilkårlig korreksjon som "normaliserer" det, men for oss som er litt skeptiske, ser det mer ut som de har torturert dataene for å få dem i samsvar med den oppvarmingen de er absolutt er overbevist om at vi har. Hvis du har et stort nok utvalg av anstendig rådata, et lite antall av unormale topper, eller støy som det heter i statistikken, vil de druknes i helheten; normalisering er rett og slett ikke nødvendig. Hvis dataene har for mange topper, så er det søppeldata og bør kastes. Man er helt på jordet man prøver å bruke slike inndata til å gjøre noen gyldige statistiske slutninger.

Blant de 1600 stasjonene som brukes, er det åpenbare tilfeller av kirsebærplukking. En favoritt er bruken av kun 25% av de tilgjengelige stasjonene for å måle bakketemperaturen i Russland. Når du tenker på at det meste av disse  25% ligger i urbane områder av det enorme landet, kan du se hvorfor dataene lett tolkes som bevis på global oppvarming skjer, selv i Russland. Det Moskva-baserte Institute of Economic Analysis (IEA) konkluderte for et par år siden at den gjennomsnittlige temperaturen beregnet for Russland var helt feil.

Gitt det relativt lille antall stasjoner som brukes og de store spørsmålstegn over både lokalisering og datakvalitet, skulle man tro det dumdristig å bruke avanserte statistiske analyser for å utlede en global temperaturtrend, men det er akkurat hva de gjør. Statistikk er en vanskelig gren av matematikken som vanligvis er undervist i forbindelse med sannsynlighet. Ikke bare på grunn av den åpenbare sammenhengen mellom disse 2 disiplinene, men også fordi den riktige teknikken, eller svarene, ofte virker «ulogiske» i begge disse disiplinene.

Den beste grafiske illustrasjon av sentrale klimaforskeres statistiske inkompetanse er den berømte hockeykølle-grafen. Da Steve McIntyre, en mann som faktisk vet noe om statistikk, satte seg inn i hvordan den var fremkommet, så han at den spesielle teknikken som ble brukt ikke bare var upassende, men ville alltid produsere en hockeykølle, uavhengig av dataene. Du kan også mate den med telefonkatalogen, og det vil fortsatt produseres samme utseende.

Du må spørre deg selv hvorfor folkene bak grafen,  eller noen av tilhengerne i IPCC, aldri prøvde en tilsvarende test, om bare for å være sikker på at analyseteknikken var fornuftig. De gjorde det aldri fordi alt de var mer interesserte i er å bevise at teorien om global oppvarming er sann enn å utfordre teorien. Dette er det man kan kalle en halv vitenskap eller 50c vitenskap, fordi de er rett og slett ikke forsøker å sjekke om teorien kan motbevises.

Det er vanlig at folk tror at vitenskapen handler om å oppdage og bevise teorier, men hvis de vet litt mer om vitenskap, vil de vite at det også handler om å søke å motbevise teorier, men selv da, er sannheten litt mer subtil. I virkeligheten kan ingen vitenskapelig teori bevises 100%. En vitenskapelig teori kan bare prøves, aldri bevises. Imidlertid kan en teori definitivt bli motbevist, som er grunnen til dette er så viktig. Det er faktisk det som driver utviklingen i vitenskap. Fysikeren Karl Popper kalte denne viktige prosessen falsifiserbarhet eller refutability. Einstein sa det enkelt:  "En uendelig mengde med  eksperimentering kan aldri noensinne bevise at jeg har rett; et enkelt eksperiment kan bevise at jeg har tatt feil." 

Isaac Newtons teori om hvordan tyngdekraften virket, veltet elegant alle tidligere teorier på dette området. Einsteins arbeid tok i sin tur knekken på Newtons teori, som viste seg å bare være et spesialtilfelle. Hvis man noensinne kan måle partikler med hastighet større enn lysets, så må også Einsteins teorier vike.

Vitenskap kan aldri bli "avgjort", verken av vitenskapen selv og absolutt ikke ved konsensus, en enda tåpeligere idé. De som prøver å presse konsensusargumentet på deg er vitenskapelige ignoranter. Enhver vitenskapelig teori kan bare avkreftes.

Vi får nå stadig flere harde fysiske bevis på at det ikke forekommer noen uheldig global oppvarming, men tilsynelatende anerkjente forskere fortsetter å insistere offentlig på at planeten blir varmere, det er bare et spørsmål om å finne den savnede varmen (som har gjemt seg). Kevin Trenberth klaget privat i en av de Climategate-epostene, "faktum er at vi ikke kan gjøre rede for mangelen på oppvarmingen i øyeblikket, og det er en parodi at vi ikke kan" og Phil Jones, har i en høring i en parlamentarikerkomité i England offentlig innrømmet at det "Ikke har vært en statistisk signifikant global oppvarming i løpet av siste tiår." 

Etter hvert som flere og flere temperaturdata kommer fra satellitter og disse dataene viser avvik fra varmekartene som er produsert på grunnlag av bakkestasjoner, er alarmistforskernes svar å lete etter den manglende varmen. Det må bare være et sted. Satellittdata har blitt en virkelig ubehagelig sannhet for dem. Det siste de har forsøkt på nå som forklaring på den manglende varmen, viser i alle fall at de har fantasi. Nå hevder de at varmen simpelthen gjemmer seg på bunnen av verdenshavene, trygt ute av syne for nysgjerrige satellitter og godt utenfor rekkevidden av oss skeptikere

Jada, i denne syke klimaforskningsverdenen klarer det varmeste og letteste vannet i «snike seg forbi» 3000 bøyer som måler temperaturer i alle verdenshavene ned til 2000 meters dybde. Der legger det varme vannet seg på lur på bunnen under det kalde vannet – for plutselig en dag å sprette opp igjen når vi minst venter det!

Tro det den som vil!