Klimapsykolog - hva i all verden er det?

I mars i år klarte NRK å hente frem en norsk klimapsykolog for å hjelpe på argumentasjonen til CO2-dogmatikerne som er gått tomme for naturvitenskapelige argumenter.

Link her: http://www.nrk.no/sorlandet/vi-er-ikke-bekymret-for-miljoet-1.10927415

Jeg skrev et lite brev til journalisten i håp om at hun kunne forbedre seg til neste gang hun skulle dekke noe som har med klima å gjøre. Jeg har ikke fått noen respons, men håper likevel hun har fått grunnlag til ettertanke. Dette er brevet:

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Kjære .............

Det klimainnslaget ditt for NRK på webben kunne muligens ha vært gjort litt annerledes.

For det første blander du sammen klima og forurensning av naturen. Dette er ødeleggende for folks forståelse av hva som er forurensning. Kjemiske utslipp i luft, vann og jord – det er forurensning. Radioaktive utslipp likeså. Kreftfremkallende avgasser som NO_x – det er forurensning. Støyende vindmølleparker er forurensning av naturen og ødeleggende for deler av vårt fugleliv. Men CO₂ er absolutt ikke forurensning! CO₂ er en livsnødvendig sporgass som er forutsetningen for alt planteliv. De siste 16 år har CO₂-innholdet i lufta øket med mer enn 10% - men den globale gjennomsnitts­temperaturen har stått helt stille. Dette er et tegn på at CO₂s innvirkning på klimaet er sterkt overdrevet, ja den er kanskje ikke målbar  i det hele tatt.

For det andre har vi ingen total nedsmelting av havisen i verden! Det CICERO og Bjerknessentret «opplyser» om smelting av havis i nord, har for så vidt skjedd, frem til nå. Men foreløpig har denne smeltingen stoppet opp. Det du burde ha gjort, var å undersøke hvordan forholdene er i Antarktis. Om du hadde vært så våken at du hadde stilt dem det spørsmålet, og presset dem for å unngå tåkeprat, ville du til slutt kunnet finne ut at temperaturen der har falt jevnt de siste årtier. Det betyr at havisutbredningen i sør er omtrent 15% større enn gjennomsnittet årene 1979 til 2000. Den totale havisutbredningen i verden er derfor omtrent konstant. Dette kan du sjekke opp om du undersøker med NSIDC (National Snow & Ice Data Center) i USA (sponset av NASA, NSF (National Science Foundation og NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration)).

Temperaturutviklingen siden årtusenskiftet kan du sjekke mot Hadley Centre of  the UK Met Office (Som har vært hovedleverandør av redselsscenarier til klimapanelet). Samlet land- og sjø-temperaturer de siste årene ser slik ut:

Det finnes andre slike temperaturdatasett, men alle viser den samme utflatingen. Sammenlikner vi dette med datamodellene som klimaforskerne har benyttet som «bevis» for skremselen sin, ser vi at alle datamodellene har feilet. Ingen av dem «forutså» denne stoppen i temperaturstigningen.

Innenfor naturvitenskap benyttes målinger og/eller eksperiment for å sjekke om en hypotese stemmer med virkeligheten. Hypotesen om at menneskeutsluppet CO₂ slik skal gi oss en galopperende, farlig,  global oppvarming er med dette (+ en god del forskjellige andre målinger) avkreftet/falsifisert.

For det tredje har vi lykkeligvis hatt en viss temperaturstigning siden den lille istiden (jevnt 0,54 grader C pr. århundre), men dette har på ingen måte gitt oss mer ekstremvær. Indur M. Goklany, som blant annet har deltatt i klimapanelet som hovedforfatter og ekspertkommentator, har i en rapport (Wealth and Safety: The Amazing Decline in Deaths from Extreme Weather in an Era of Global Warming, 1900–2010) utarbeidet denne statistikken:

Tilsvarende statistikker over orkaner og kraftige vinder viser også at vi ikke har hatt noen økning av disse. «Orkanen» Sandy var bare en høststorm da den traff land i New York. Tåpen utbygging, elendig infrastruktur kombinert med springfloa som kom inn over byen, var det som forårsaket ødeleggelsene. Dette er det vi kaller normalt nord-norsk høst-/vinter-vær.

Alle disse episodene, som er fullt målbare/dokumenterte/etterprøvbare har gjort at de alarmistiske klimaforskerne – også her i Norge – er blitt mer og mer desperate. De har sluppet opp for relevante, naturfaglige argument. Derfor hyrer de nå «nyttige idioter (slå begrepet opp i Wikipedia om du ikke kjenner det)» som f.eks. samfunnsforskere og psykologer for å «gjøre undersøkelser» som skal «helbrede» de som fremdeles tviler får de vanvittige klimaskremselene.

Denne «klimapsykolog» (SIC ) Per Espen Stoknes er en typisk «nyttig idiot» i så måte. Han har ingen peiling på den naturfaglige argumentasjonen, men får forskningsmidler for å være med i «propagandakrigen».  Alarmist-klimaforskerne prøver å prosjiisere sin feilaktige virkelighets­oppfatning over på de som faktisk undersøker om deres ville hypoteser holder mål. Skal man snakke om «kognitiv dissonans», må det jo nettopp være det som disse alarmistforskerne opplever når ingen av de fine, datamaskin­­-genererte spådommene deres går i oppfyllelse. I år opplever vi starten på et alvorlig tilbaketog for disse folkene. Her i landet ligger redselen for å miste ansikt som en tett eim over CICERO og Bjerknessentret.

Gravende journalistikk har i stor grad vært fraværende i media siden Bob Woodward og Carl Bernstein gjorde sitt epokegjørende arbeid i perioden 1972 til 1974 (Watergate). Kunne du ikke tenke deg  å utføre en tilsvarende bragd? Alternativet er at du også går inn i en endeløs rekke av «nyttige idioter».

Med hilsen

..............

Nå skjærer alt seg for CO2-dogmatikerne

I dag har klimaskeptikerne i realiteten vunnet den vitenskapelige delen av debatten (Men mange politikere, byråkrati, aktivister og investorer er trege med å oppdage dette!). Etter en grundig gjennomgang av vitenskapen, ser vi nå at flertallet av politikerne i land som USA, Canada, Polen,  Kina, Russland og New Zealand nekter å være med på internasjonalt klimasamarbeid. I tillegg ser vi at Tyskland er i ferd med å våkne på dette området. Det er sannsynlig at Australia også vil snu i sin klimapolitikk etter at de får kastet statsministeren sin til høsten.

En typisk klimaskeptiker er ikke, slik mange alarmister hevder, skeptisk til påstanden om at vi har, og alltid har hatt, klimaendringer. En gjennomsnitts klimaskeptiker er skeptisk til påstanden om at menneskepåvirkede utslipp av CO₂ vil gi en farlig, global oppvarming.

En engelskspråklig blogger som kaller seg Pointman har skrevet ganske lenge og mye om CO₂-redselen og byråkratiseringen/politiseringen av klimaforskningen, noe jeg skal prøve å gjengi deler av her på norsk. Han mener at hovedgrunnen til at vanlige folk oppdaget at det var en klimaskeptisk bloggverden, var at alarmistene selv påpekte dette. De som er skeptiske til CO₂-dogmet (at man vil få en «kokende» jord grunnet menneskepåvirkede CO₂-utslipp) fikk, uten PR-budsjetter, uvurderlig «reklame» fra alarmistene som angrep dem. På denne måten fikk man spredd informasjonen om at det fantes alternative måter å se på klimapåvirkningene. Men dette var bare den første av flere tabber, sett fra alarmistenes synsvinkel.

Som alle andre overbeviste fanatikere tålte ikke alarmistene noen opposisjon, uansett hvor liten eller obskur den var. Selv om den var ufarlig, klarte de ikke å la den være i fred. Dette ligger i fanatikernes natur. Selv om det var en «ensom røst i villmarka» var det likevel en opposisjon, følgelig måtte den stoppes. De følte seg forpliktet til å knuse den siste en-prosenten av motstand, men dette resulterte i at fokuseringen på skeptikerne økte, noe som kanskje ikke ville ha skjedd ellers. Hvert angrep ledet potensielle dissentere til skeptikernes websider på nettet, og i dag har disse websidene både vokst i størrelse, antall, og modenhet. De klima-websidene med flest treff i dag, er typiske skeptikersider.

Opprinnelig hadde CO₂-dogmatikerne alle odds på sin side. De hadde politikerne «i lomma», budsjetter kom strømmende rett fra statskassa, alle media inklusive halv- og hel-statlige TV-kanaler, nesten alle journalistene i verden, alle aktivist-klimaforskerne i EU, NASA, NOAA, BOM, EPA, IPCC, det meste som har et akronym, investeringsindustrien, hver eneste miljøvernorganisasjon, alle større vitenskapelige tidsskrift, presidenter, statsministre, ja de fleste i verden, inklusive familie, hund og katt. 

På den andre siden var vi, som stadig vekk oppdaget små sprekker, eller snarere store krater i vitenskapen. Politisk sett prøvde vi å slå på alarmklokkene for å varsle om den hysterisk vaklende vitenskapen armageddonvarslerne lente seg på.

Sett i ettertid er det åpenbare spørsmålet: Hvordan i all verden greide de å tape, og hvorfor har vi gjort det så bra, nå som deres stigende ambisjoner ligger i ruiner?

 For det første hånet dogmatikerne oss uten at de noen gang nedlot seg til å ta en seriøs debatt med oss. Skeptikerne skulle til enhver tid nektes tilgang til media – standard infokrigsprosedyre.  De pøste på med forakt fra det høye, der de var forskanset bak «brystvernet til elfenbenstårnet». Men siden de nektet å debattere med oss, ga de oss i praksis muligheten til sakte å plukke «Mikke Mus-»vitenskapen deres i småbiter, noe vi ble stadig bedre til.

I tillegg kunne skeptikerne i ro og mak velge sine mål, mens CO₂-dogmatikerne følte seg forpliktet til å forsvare alt, for vitenskapen skulle jo være avgjort, må vite. Ikke en eneste svakhet ble innrømmet, ikke en eneste «sjakkbrikke» ble ofret. Som Fredrik den Store sa; «du kan ikke være sterk over alt». Sagt på en annen måte: når det gjelde asymmetrisk krigføring så har en geriljastyrke muligheten til å velge hvor den vil angripe. Det betyr at alt må forsvares, i alle fall om man ikke er villig til å ofre noen «brikker».

Mentaliteten om å forsvare alt til «siste kule» har ofte fått dem til å komme med helt latterlige unnskyldninger om hvorfor selv de mest håpløse vitenskapelige avhandlinger skulle representere god vitenskap. Det håpløse gapet mellom spådommene deres sammenliknet mot den virkelige verden dro dem dypere og dypere ned i en innoverskuende  verden, som har galskapens indre logikk over seg. For tiden går vi gjennom en propagandafase der vi blir fortalt at iskalde vintre, kalde vårdager, samt lunkne somre, alt skyldes global oppvarming. Du skal være bra indoktrinert for å tro på slikt. Slike imbesile utspill gjør at kredibiliteten deres synker langt raskere enn våre små anstrengelser egentlig skulle tilsi.

Blogge-sfærens vidåpne Serengetipark er nå overstrødd med råtnende lik av det vitenskapelige omdømmet til forskere som Hansen, Mann, Shakun, Markott, Lewandowsky, Gergis, Cook og mange flere ( slå dem opp på nettet). Disse er blitt avslørt som juksmakere som i store trekk bare valgte ut de data som skulle til for å få hypotesene/påstandene deres til å stemme. I videregående skole får du «ikke godkjent»  på oppgaven om læreren oppdager slike forsøk.

Det virker nå som om noen av dogmatikerne prøver å komme til enighet med oss skeptikere på enkelte punkter. Om de bevisst har oppfattet dette eller ikke, er de nå i forhandlingsfasen av døden til et trossystem. De leter fortvilet etter en måte å redde noe av dogmatismen, men uten å lykkes. De taper, og de vet det!

Vi skeptikere har ikke noe å vinne på å ta en slik debatt nå. Det er for sent, selv om CO₂-dogmatikerne eventuelt, mot formodning, skulle vinne debatten. Svært få vanlige folk ville gidde å høre på en slik debatt, derfor er den politisk irrelevant., med andre ord: totalt irrelevant.

Den logiske konsekvensen av politikken å ikke gi skeptikerne noen plattform i media, som BBC og NRK lydig har holdt seg til, medførte også at menigmann ble utestengt fra å komme med relevante spørsmål. Når de ikke fikk spørsmålene sine besvart, eller de i praksis fikk meningene sine sterkt sensurert, hva var mer naturlig enn å finne veien til skeptiker-websidene på nettet? Og antall treff på websidene økte!

En annen kjempetabbe, og like ødeleggende for dogmatikerne, var å påstå at skeptikerne besto av en stor, sammensveiset gruppe, dirigert og finansiert av mørke og skyggefulle krefter. Dette er også standard info-krig-prosedyre. Man må isolere, marginalisere og fremmedgjøre opposisjonen som hat-objekter. Dette var info-krigens ekvivalens til å sy Davidsstjerner på en del av befolkningen. I hovedsak ble klimarealistene anklaget for å være en del av en ond, hemmelig konspirasjon som prøver å  hindre de rettferdige å oppnå et grønt UTOPIA.

Naturligvis hjalp dette også på å øke antall skeptikere, da de fleste hadde blitt mobbet bare fordi de kom med rimelige spørsmål. De motsatte seg selvsagt også å bli fremstilt som slike stygge, til tider ondskapsfulle karikaturer.

Dogmatikerne tror nå at det er oss, skeptikerne, som er hovedgrunnen til frafallet av troen på kulten deres, så det ser ut som om den store konspira­sjonen vår virket til slutt. De har ikke noen skyld i dette, det er vår feil.

Den tredje kjempetabben til dogmatikerne var en konsekvens av å la det feilaktige bildet av oss skeptikere danne grunnlaget for planene om å nøytralisere oss. I militæret har det på en måte vært OK å fremstille fienden som enkle stereotyper, fotsoldatene må jo motiveres. Man må liksom vise at lederskapet vet best! Men lederne begynte å tro på de karikaturene de skapte av oss. Det viste klart at hatet mot oss ødela dømmekraften deres. Den som mister kontroll, taper.

Ved å følge strategien med å kjempe mot ekle, utklippede papp-stereotyper av oss skeptikerne, skjøt de på ikke-eksisterende fantomer, så de gjorde ingen reell skade. Og skeptikerne økte i antall. Det er særdeles vanskelig å avsløre en svær konspirasjon som ikke er der. Dette var en ny infokrig-boomerang. Dogmatikerne ser mer og mer ut som en gjeng med paranoide konspirasjons-teoretikere.

På toppen av dette, da de ikke oppdaget den voksende bredden av trusselen de sto ovenfor, fortsatte de å benytte samme strategi til å nøytralisere alle former for opposisjon. Det virket aldri. Skeptikerne driver geriljakrig. De slåss alle på hver sin måte og jobber sjelden sammen, selv om de ville være mer effektive om de gjorde det.

Sårbarheten til skeptikerne ved ikke  å stå samlet, ble aldri utnyttet av alarmistene. Samtidig ga dette skeptikerne mulighet for å benytte flere angrepsvinkler, som politisk, vitenskapelig, økonomisk, kybernetisk, statistisk, ingeniør- og infokrig-messig, for å nevne noen. Ser man nøyere etter, vil man oppdage at mange av kuppene skeptikerne gjorde, besto finne frem til mest mulig arrogante «eksperter». Slike «eksperter» har vanligvis en trofast krets av tilhengere som aldri stiller spørsmål ved påstandene deres. Det var derfor ofte enkelt å fremprovosere dumme påstander fra fagområder som lå langt utenfor deres kompetanseområde.  

Selv et flyktig blikk på kommentarene under skeptikerartiklene på nettet peker på et mangfold av kompetanse i skeptikersamfunnet som langt overstiger det som finnes i alarmistleiren.

Men selv på områder med antatt ekspertise var de utrygge. Mannen bak «hockeykøllegrafen», Michael E. Mann, fikk en hard medfart takket være et utmerket statistisk arbeid utført av Ross McKitrick og Steve McIntyre. Bare ved å bruke statistikk-kunnskaper og en beundringsverdig grad av utholdenhet, avkledde de Michael Manns feilaktige bruk av fremgangsmåte som var benyttet til å produsere skremselsgrafen han var kjent for. Man skal passe seg for canadiere når det gjelder hockey!

Strategiene til dogmatikerne ikke bare feilet, men de hjalp i virkeligheten skeptikersamfunnet å vokse i antall. Trenden ble tilskyndet av det faktum at de ikke fikk i stand et godt alternativ til skeptiker-bloggene der vitenskapen kunne diskuteres på et ærlig vis. I stedet opptrådte de som smiskende talerør for «vitenskapen» ved å gjengi propagandist-pressemeldinger. Dette minnet til tider svært på kvasivitenskap.

Hva har man igjen for alle disse forsøkene på å undertrykke, og deretter stoppe veksten av skeptiker-bloggene?

For det første har skeptikerbloggene utviklet seg slik at de nå blir tatt alvorlig av klimaforskningen. Gitt hvor dysfunksjonell fagfellevurderingsprosessen har blitt på dette området, er det nå i realiteten bloggosfæren som gjør den jobben. Og det gjøres i full offentlighet. Gaia hjelpe den aktivistforskeren som prøver å slippe unna med den slags rufsete søppel som pleide å slippe glatt gjennom venne-vurderingsprosessen for noen år siden. I dag oppfører de seg som små skolebarn som er redde for at streng lærer skal gi hjemmearbeidet deres dårlig karakter. Det blir for skummelt for disse små elsklingene. Noen som ser en parallell til det som skjedde med norsk kjønnsforskning for en tid tilbake?

Hvert år utdeles det priser (Blog Awards) i forskjellige kategorier for blogger på nettet. I vitenskapskategorien er det blitt vanlig at skeptikersider stikker av med seieren. I år har alarmistenes eneste side som kunne rekke opp i konkurransen, insistert på å trekke nominasjonen, øyensynlig av redsel for hvordan det vitenskapelige online-samfunnet ville vurdere den.

Et annet interessant fenomen er at motstanden mot alarmismen nå begynner å dukke opp i gammelmedia (papiraviser, radio og fjernsyn). Mange av skeptikerargumentene benyttes nå som intellektuell basis for politiske, økonomiske og vitenskapelige innvendinger mot klima-ortodoksien. Trenden vil vokse, men selv om klimaalarmismen blir drevet mot den politiske sidelinja i gammelmedia, vil fremtiden for skeptikerne fortsatt være å finne på nettet.

I kommende år vil gammelmedia visne og medier på nettet vil få økende innflytelse på folkeopinionen. Dersom du tviler på at denne trenden eksisterer kan du bare spørre deg selv hvor mange du kjenner på noen og tjue år som regelmessig abonnerer på papiraviser og ser på TV-nyhetene. Disse unge representerer fremtiden, og deres hovedinformasjonskilde er nettet.

En tredje, og mer fundamental lekse man kan lære, noe som er like gammel som politisk dissens i seg selv, er at en hvilken som helst liten gruppe mennesker som er fast bestemt på å kjempe mot noe de mener er dårlig/urettferdig, kan være nok til å utgjøre en forskjell. Selv om de ikke representeres politisk eller har noen stemme i media – selv om de ikke har noen til å tale deres sak – kan de i dag gå ut i blogge-verdenen og bli hørt.

Ja da, de må lære noen tekniske ting. De må lære å presentere sine synspunkter. De må tåle bakvaskelse, injurier og være forberedt til å få seg noen slag «under beltestedet». Men om de har en rettferdig og sann sak vet de at de til slutt vil vinne, for det har vi allerede sett blitt foretatt.

Skeptikersamfunnet var det første til å vise vei.

Indoktrinering i skolen

Indoktrinering om klima i det norske skoleverket.

Siden 2005 har vi hatt «lykken» av å ha miljøvernministre fra «kunnskapspartiet» SV. 

Disse er:

·        Helen Bjørnøy, utdannet prest.

·        Erik Solheim, fagkrets sosiologi og historie.

·        Bård Vegar Solhjell, fagkrets sosiologi, sammenlignende politikk og idéhistorie.

Man kan mene hva man vil om disse ministrene, men man ser i alle fall at deres faglige bakgrunn absolutt ikke er naturvitenskapelig. Likevel har alle tre med stor iver og innlevelse forklart oss, samt deltatt i diskusjoner der de har hevdet at våre «syndige» CO₂-utslipp vil gi oss thermageddon (jorda vil koke) på jord. Muligens ville vi kunne utsette dette ved å kjøpe avlatsbrev CO₂-kvoter. For en dogmatiker som Bjørnøy er jo dette kjente toner, da den katolske kirken i sin tid drev med noe tilsvarende.

Under kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV, utdannet typograf) klarte Bjørnøy nærmest å pålegge de vidergående skolene å tvangsvise Al Gores (Al Gore, utdannelse: samfunnsfag) 93 minutters, nobelprisbelønte PowerPoint-presentasjon «The Inconvenient Truth» for elevene. Overskrifta i brevet^[1] fra Bjørnøy til skolene var: «Den ubehagelige sannheten – en film som gjør deg klokere. Se den med dine elever.»

I denne sammenheng er det viktig å ha klart for seg at fredsprisen til Al Gore (og Klimapanelet) ikke er en vitenskapspris. Det er også viktig å være klar over at Al Gores presentasjon er full av feil og svakheter.  En tilsvarende fremvisning i det engelske skoleverket har en rettskraftig dom på seg at den skal ledsages av et skriv som påpeker 9 av feilene/svakhetene ^[2]  (det er i virkeligheten funnet minst 35 feil/svakheter, men dommen omfatter 9 av disse). I Norge ble det ikke lagt ved et tilsvarende skriv.

Jeg tror mange med naturvitenskapelig bakgrunn vil kunne se at dette undervisningsopplegget minner svært om det de har i Nord-Korea land vi ellers ikke ønsker å sammenligne oss med.

Det er å håpe at vi har noen oppegående lærere i den videregående skolen som har filtrert vekk propagandaen maktet å komme med en balansert fremstilling.

Men galskapen tok ikke slutt her. Under de 2 siste miljøvernministrene ble KLIF (Klima og forurensnings-direktoratet) pålagt å informere lærere og elever i grunnskolen om klimapåvirkningen. I KLIF ser det stort sett ut til å være ansatt jurister og pr.-konsulenter, så de har neppe mange motforestillinger. Disse fant i sin visdom ut at de skulle kalle indoktrineringen pr.-kampanjen for «Klimaklok». Men de strevde fælt med å finne noen som kunne «opplyse» lærerne om klimaet vårt. Til slutt falt valget på meteorolog Siri Kalvig. Ser man på hva foredragsholderen ellers fordriver tiden med, kan man undres på kvaliteten av disse foredragene. På merittlisten har hun både vært på kornsirkelsafari i England og prøvd å komme i nærkontakt med UFOer. Er dette en seriøs foredragsholder? Til hennes forsvar kan kanskje sies at i forhold til alt det andre rare som finnes i krokene i Miljøverndepartementet under SVs ledelse, kan studiet av kornsirkler snart bli å betrakte som seriøs vitenskap ^[3] .

De siste 15 – 16 årene har den globale temperaturen ikke steget i det hele tatt. I samme periode har CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren steget betraktelig. Alle som ikke er medlemmer av CO₂-menigheten (de som tror på menneskeskapt thermageddon) burde kunne innse at det da må være andre faktorer enn menneskutsluppet CO₂ som har størst påvirkning på klimautviklingen. Jeg har tidligere også forklart hvordan målinger ellers viser at CO₂-påvirkningen i alle fall er minimal.

Hvor lenge skal vi tillate miljøvernministrene å fortsette og dikte opp sin egen tolkning av naturlovene? Dette har allerede gitt en hel generasjon med skoleungdom vrangforestillinger om naturvitenskap og den naturvitenskapelige metode!

[1]

Dette er skrivet som ble sendt til skolene:

http://stjakobs.dyndns.org/klima/algor.pdf

[2] 

Her er en oversikt over 9 av feilene :

1) Gore hevder at en stigning av havnivået på opp til sju meter vil bli resultatet av en smelting av enten Vest-Antarktis eller Grønland "i nær fremtid".

Dommeren sier dette er uttrykkelig alarmistisk, og en del av Gores "wake-up call". Han sier seg enig i at dersom isen på Grønland smelter, vil det kunne slippe fri denne mengden vann - men i et tidsperspektiv på årtusener.

- Armageddon-scenariet han forutser, når han antyder at en stigning av havnivået på sju meter kan skje i nær framtid, er ikke på linje med det vitenskapelige konsensus, sier dommeren.

2) Filmen hevder at de lavtliggende, bebodde laguneøyene i Stillehavet er i ferd med å bli oversvømt på grunn av menneskeskapt global oppvarming.

Dommeren sier at det ikke finnes noe bevis for at det er skjedd noen evakuering så langt.

3) Dokumentaren forteller at global oppvarming kan føre til at havets transportbånd stopper opp. Med dette menes Den termohaline sirkulasjon, prosessen som fører Golfstrømmen over Nord-Atlanteren til Nord-Europa.

Dommeren siterte Det internasjonale klimapanelet (IPCC) på at det er svært usannsynlig at havets transportbånd ville stoppe opp i fremtiden, selv om havstrømmen kan bli redusert noe.

4) Gore påstår at to grafer, en som viser utviklingen av CO2-innholdet i atmosfæren, og en som viser temperaturutviklingen over 650 000 år, passer nøyaktig sammen.

Dommeren sier at selv om det er vitenskapelig enighet om at det er en forbindelse, etablerer ikke de to grafene det Gore hevder at de gjør.

5) Gore påstår at smeltingen av snø på fjellet Kilimanjaro i Øst-Afrika direkte skyldes global oppvarming.

Dommeren sier at forskere ikke har slått fast at tilbaketrekningen av snø på Kilimanjaro først og fremst skyldes menneskeskapt global oppvarming.

6) Filmen sier at uttørkingen av Lake Chad er et godt eksempel på en katastrofal følge av global oppvarming.

Dommeren sier at det ikke finnes nok dokumentasjon, og at oppfatningen så langt er at dette sannsynligvis har andre årsaker, som befolkningsøkning, overbeiting eller regional klimavariasjon.

7) Gore gir global oppvarming skylden for orkanen Katrina og de påfølgende katastrofale ødeleggelsene i New Orleans.

Dommeren sier det ikke finnes nok dokumentasjon til å kunne si dette.

An Inconvenient Truth bruker mye tid på orkanen Katrina.   

8 ) Gore siterer en vitenskapelig studie og hevder at den er den første til å vise at isbjørner var funnet druknet på grunn av at de måtte svømme store avstander, opp til 100 kilometer, for å finne isen.

Dommeren sier at den eneste vitenskapelige studien som noen av partene foran ham var i stand til å finne, er en som indikerer at fire isbjørner nylig ble funnet druknet på grunn av en storm. Det betyr ikke at det ikke vil forekomme drukningsrelaterte dødsfall i framtida dersom pakkisen fortsetter å trekke seg tilbake, men det understøtter ganske enkelt ikke Gores konklusjon, sier dommeren.

9) Gore sier at korallrev over hele verden blekes på grunn av global oppvarming og andre faktorer.

Dommeren siterer IPCC igjen, og sier seg enig i at dersom gjennomsnittstemperaturen stiger med 1-3 grader, vil blekingen øke og flere koraller dø. Han legger imidlertid vekt på at det var vanskelig å skille virkningen av presset på korallene på grunn av klimaendringer fra andre årsaker, som overfiske og forurensning.

For alle 35 påviste feil, se:

http://stjakobs.dyndns.org/klima/gorefeil.pdf

[3]

Takk til Geir Aaslid som har påpekt dette!

http://geiraaslid.blogspot.no/2013/05/politisk-ukorrekt-klimanytt-til-glede.html

http://www.seher.no/901305/siri-kalvig-venter-paa-at-romvesener-tar-kontakt

En bokanmeldelse: "Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert"

Den tidligere vitenskapskorrespondenten i BBC, forfatteren og astrofysikeren David Whitehouse, har skrevet følgende om journalistikk:

Journalistikk handler om å ikke ta parti, eller om å være leder for heiagjengen. Det handler om å riste treet, om å stille ubehagelige spørsmål, om å være til stede for de som ikke kan stille slike spørsmål, og å være utholdende, upopulær og seig. Det handler om moralsk autoritet, noe vitenskapsdekningen i BBC News har mistet, og det handler om gammeldagse nyhets-scoop. Journalistikken skal ikke være en forlengelse av den vitenskapelige etablissement, ei heller være venn eller på parti med dette, da det er fundamentalt forskjellig fra forskningsformidling.

Dessverre har svært mange av dagens journalister ikke fattet disse poengene. Men det finnes positive unntak. Den kanadiske journalisten og forfatteren Donna Laframboise har i flere år tatt dypdykk i klimapanelets arbeid. Dette har resultert i boken  «Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert». Her sammenligner hun FNs klimapanel (IPCC) med en tenåring som aldri har fått nødvendige korreks under oppveksten. Korreks som alle barn trenger for å vokse opp og bli fornuftige og hensynsfulle individer.

Donna Laframboise har gått gjennom og dokumentert rutinene til klimapanelet. Resultatet er ikke bare deprimerende: det er sjokkerende!

I utgangspunktet viser det seg at en mengde forskere innenfor relevante fagområder har fått være med på klimapanelets arbeid. Men da  man kom til valget av  tekster som skulle benyttes i «klimabibelen», viser det seg at dette er et arbeid som i stor grad er utført av aktivister og byråkrater.

Eksempelvis har aktivister/byråkrater klart motsatt seg konklusjonene til de mest anerkjente orkanforskerne, malariaforskere, havforskere, geologer/paleontologer, glaciologer og atmosfæreforskere. I tillegg viser det seg at lederen for klimapanelet har nær tilknytning til World Wildlife Fund (WWF). Dette gjenspeiler seg tydelig ved at flere av propagandaskrivene til WWF er tatt med i Klimapanelets rapporter. Det er identifisert 78 IPCC-deltakere som også er medlemmer av «World Wildlife Funds Climate Witness Advisory Panel). Disse har både deltatt som redaktører og forfattere til rapporter som ikke alle er fagfellevurdert slikt Klimapanelets leder ynder å fortelle oss at de er.

Undersøkelsene til Donna Laframboise dokumenterer at Klimapanelets hovedoppgave dessverre ikke først og fremst har med vitenskap å gjøre, men heller, som i mange andre byråkrati, å vedlikeholde og utbygge sin egen posisjon. Hovedagendaen ser ut til å være at man vil skattelegge og styre verdenssamfunnet. Vitenskapen er bare en brekkstang for å oppnå dette målet.

Boka er en guide for lekfolk. Her er kun et minimum av tekniske uttrykk. Den er full av  henvisninger som man kan sjekke opp selv.

Dette er ikke først og fremst en bok om vitenskap, men heller om hvordan ekte, undersøkende journalistikk bør være.

Boka kan kjøpes her:    http://klimarealistene.com/

Anbefales!