Noen sitater til ettertanke.

Mannen som først formulerte den vitenskapelige metodikk, den arabiske filosof, matematiker og astronom, Abū ʿAlī al-Ḥasan ibn al-Ḥasan ibn al-Haytham, har uttalt (oversatt fra arabisk):

          «The seeker after truth does not credit any old consensus: he checks.»

Legen, filmregissøren, filmprodusenten og forfatteren John Michael Crichton  (bl. annet kjent for Jurassic Park), har skrevet følgende:

«I regard consensus science as an extremely pernicious development that ought to be stopped cold in its tracks. Historically, the claim of consensus has been the first refuge of scoundrels; it is a way to avoid debate by claiming that the matter is already settled. Whenever you hear the consensus of scientists agrees on something or other, reach for your wallet, because you’re being had.

Let’s be clear: the work of science has nothing whatever to do with consensus. Consensus is the business of politics. Science, on the contrary, requires only one investigator who happens to be right, which means that he or she has results that are verifiable by reference to the real world. In science consensus is irrelevant. What are relevant are reproducible results. The greatest scientists in history are great precisely because they broke with the consensus. There is no such thing as consensus science. If it’s consensus, it isn’t science. If it's science, it isn't consensus. Period.»

Matematikeren og datamodelløren Doug L. Hoffman (har bl. annet vært med på utvikling og innføring av høyhastighetsmetoder for sammenligning av RNA, DNA og proteinsekvenser – The Human Genome Project), har uttalt:

«The closer science looks at the real world processes involved in climate regulation the more absurd the IPCC's computer driven fairy tale appears. Instead of blithely modeling climate based on hunches and suppositions, climate scientists would be better off abandoning their ivory towers and actually measuring what happens in the real world.»

Professor i fysikk, tidligere direktør i “The American Physical Society”, Robert Lee (Bob) Park, har sagt følgende:

«In science, refuting an accepted belief is celebrated as an advance in knowledge; in religion it is condemned as heresy.»

Professor i “arktisk global forandring” ved universitetet i Helsinki, Atte Korhola, sier (oversatt fra finsk):

«When later generations learn about climate science, they will classify the beginning of the twenty-first century as an embarrassing chapter in the history of science. They will wonder about our time and use it as a warning of how core values and criteria of science were allowed little by little to be forgotten, as the actual research topic of climate change turned into a political and social playground.»

Atmosfærefysiker, professor Richard Siegmund Lindzen:

«Future generations will wonder in bemused amazement that the early 21st century’s developed world went into hysterical panic over a globally averaged temperature increase of a few tenths of a degree, and, on the basis of gross exaggerations of highly uncertain computer projections combined into implausible chains of inference, proceeded to contemplate a roll-back of the industrial age. »

Enkelte av de som representerer en alarmistisk holdning til CO2 og klima burde ikke bare lese gjennom disse sitatene, men også reflektere over meningsinnholdet.

Skulle man bruke krefter på å bekjempe virkelige katastrofer i dag, i stedet for å bekymre seg over hypotetiske katastrofer som kanskje kommer om noen hundre år, er det nok å ta av. Eksempelvis er det anslått at innendørs luftforurensning (fra matlaging ved åpen ild) forårsaker for tidlig død for over 4 millioner mennesker årlig. Dette gjelder mest kvinner og barn. Det er slike katastrofer man faktisk kan gjøre noe med.

Et ennet område man kunne sette kreftene inn på, er å oppdage, varsle og foreta mottiltak mot asteroider, kometer eller meteorer som er på kollisjonskurs mot jorda. Her burde føre-var-prinsippet gjelde, da vi har historisk erfaring med at dette faktisk er noe som kan skje  ( Tunguska-eksplosjonen ).