Sitat fra en virkelig klimaforsker, Richard Lindzen:
Her er et eksempel på hvordan skremslene har skiftet karakter etter hvert som den spådde oppvarmingen ikke manifesterte seg:
Man kan fundere på hvordan ettertiden vil se på dette sammenbruddet av naturvitenskapelig metodikk. Her er en historie som viser hvordan folk kanskje vil betrakte dette i år 2109:
Keisernes nye teori
For
hundre år siden levde et folk som syntes det var så forferdelig
morsomt å skremme hverandre at de gang på gang prøvde å innbille
hverandre at verdens undergang var nær. De brydde seg aldri å
kontrollere faktagrunnlaget ordentlig eller å ta hensyn til
innvendinger. I dette miljøet der undergangsteoriene florerte, gikk
det meget muntert for seg. Hver dag dukket det opp nye profeter. En
dag kom det to bedragere. De utgav seg for å være vitenskapelige
forskere, og mente å ha bevis for at jordens temperatur steg på
farlig vis på grunn av menneskelig påvirkning.
Ikke
nok med at temperaturstigningen skulle lede til katastrofe og
undergang, men oppvarmingen var av en slik art at selv synkende
temperatur skulle betraktes som bevis for at det virkelig forekom en
temperaturstigning. Og bevisene var så sterke og entydige at de
eneste som stilte spørsmålstegn ved disse, var de som ikke brød
seg om miljøødeleggelse og avskoging, eller også var de
utillatelig dumme eller uansvarlige.
Det
var en fin teori, tenkte de moderne keiserne. Hvis vi blir med på
dette, vil vi kunne finne ut hvem det er i vårt rike som er for og
hvem som er mot våre vakre omgivelser. Vi blir og i stand til
å skille de kloke og ansvarlige fra de dumme og uansvarlige.
Ja, denne teorien må umiddelbart opphøyes til lov. Og så de ga
svindlere berømmelse og formue. De satte også opp arbeidsgrupper,
skrev forskrifter og forslag basert på teorien som de lot som om de
visste at stemte. Men de hadde ikke det minste av egne bevis,
men støttet seg helt og holdent til svindlerne.
Keiserne
sa at vi at vi vet veldig godt at teorien stemmer.
«Bevisene
er entydige», sa de.
«Nå,
da er vi fornøyde», sa bedragerne.
Alle
menneskene i riket snakket nå om den fantastiske og anvendbare
teorien.
«Gud,
så heldige vi er som kjenner til teorien, ellers hadde vi nok gått
Undergangen i møte». For å understreke hvilken storslått teori
dette var, gikk keiserne i prosesjon slik at alt folket kunne se dem.
Og folket sa: «Gud så kloke de er! Hvor ansvarsfulle de er! Hvilket
engasjement de har!»
Ingen
hørte på barna som sto der og lurte på hvorfor ingen voksne visste
eller våget å tenke annerledes. Ingen lot til å bry seg om at de
grunnleggende data som teorien ble sagt å hvile på, nektet å dukke
opp. Og tross i at bedragernes elektroniske korrespondanse ble
offentliggjort, der det fremkom at de hadde frisert tallene for å få
teorien til å stemme, var det ingen som våget å stille
spørsmålstegn ved teorien av redsel for å virke uansvarlig eller
dum. Det krøp i keiserne da de hørte barnas røster gjennom
folkemengden. Men de tenkte som så: «Nå må vi holde ut til
slutten av prosessen». Så gikk de videre enda rankere, og
hoffet fortsatte å videreføre den teorien som det absolutt ikke
fantes noen bevis for.
------------------------------------------------------------------------------------------
Originalversjonen av historien "Kejsarnas nye Teori" er hentet fra boken "Sedelärande berättelser från förr", utgitt av Corren.se i 2009. Forfatter er Tove Lifvendahl,
Jeg har oversatt dette eventyret fra svensk, og har forfatterens og forlagets tillatelse til å gjengi det på norsk.