Naturvitenskapens død

Den 12 desember 2015 kan i mange sammenhenger regnes som den dagen da naturvitenskapen døde.

I tidligere tider pleide vitenskap og samfunn å samarbeide. Slik kunne man gjøre nye oppdagelser, avklare hvordan ting/naturlover virket, slik at vi kunne forenkle livene våre. Naturvitenskapen var kompromissløs, og tillot ikke toskeskap.  Slik er det ikke mer. Slutten var ikke vakker. I stedet for å la naturvitenskapen dø i stillhet, ble den trukket med makt inn i lokalene til COP21 (klimamøtet) i Paris. Der ble den fornedret og pint til siste pust. Mange av verdens ledere samlet seg rundt den og ropte:

"Vi kan stoppe klimaendringene!" 

"Vi må hindre at jordens temperatur overstiger 2 grader!"

"Oppvarmingen er ute av kontroll!"

"Folk lider under klimaendringene!"

Slik fortsatte det med disse pseudo-vitenskapelige uttalelsene som flerret huden av vitenskapen. Sårene var dødelige, men den kjempet for livet, den siste gnist av sannhet gav den litt styrke på slutten. Til sist var den bare en skygge av seg selv, pusten kunne knapt merkes. I en liten pause gikk en av delegatene fram til vitenskapens ødelagte kropp og kunngjorde: "Frykt ikke! Jeg har et enormt pengebeløp til studiet av ødeleggende klimaendringer. Ta det, og du vil leve."

Penger! Det er den eneste og største svakheten vitenskapen har. Penger er som enhver annen narkotika. Tas den i små, kontrollerte doser, kan effekten være gunstig og oppkvikkende. Men for store doser er livsfarlige, og gir avhengighet. Og som alkohol trenges det stadig større mengder for å gi samme virkning som før. Her vil vitenskapen si og gjøre hva som helst for å opprettholde pengestrømmen.

 Dette advarte den amerikanske president Eisenhower om i sin avskjedstale – sitat:

"Today, the solitary inventor, tinkering in his shop, has been overshadowed by task forces of scientists in laboratories and testing fields. In the same fashion, the free university, historically the fountainhead of free ideas and scientific discovery, has experienced a revolution in the conduct of research. Partly because of the huge costs involved, a government contract becomes virtually a substitute for intellectual curiosity. For every old blackboard there are now hundreds of new electronic computers.

The prospect of domination of the nation's scholars by Federal employment, project allocations, and the power of money is ever present -- and is gravely to be regarded.

Yet, in holding scientific research and discovery in respect, as we should, we must also be alert to the equal and opposite danger that public policy could itself become the captive of a scientific-technological elite.

It is the task of statesmanship to mold, to balance, and to integrate these and other forces, new and old, within the principles of our democratic system -- ever aiming toward the supreme goals of our free society."

Denne advarselen har imidlertid gått upåaktet hen. Vitenskapen trodde den kunne klare seg, men den spurtehele tiden etter mer, mer og mer. Den innrømte aldri at den hadde et problem. Nå som den er død, er utsiktene dystre. Paris-konferansen har bundet seg til å bruke 100 milliarder dollar – eller mer – hvert år for å løse et problem som ikke er et problem. Klimaet har bestandig endret seg, vil fortsette å endre seg, og kan aldri stoppe å endre seg. Det er derfor helt umulig å kjempe mot dette.

Vitenskapen er ikke til stede for å fortelle oss at oppvarmingen av jorda stoppet opp for nesten 20 år siden. Den kan heller ikke understreke for oss at klimamodellene IPCC stoler på har gitt oss forferdelig feilslåtte spådommer om fremtidig CO₂-drevet oppvarming. Dens fravær gjør at vi heller ikke kan få med oss at alle de andre dommedagsprofetiene også feiler.

Nei, naturvitenskapen er død – det som er igjen er rå makt. Man kan selvsagt håpe at sann vitenskap vil gjenoppstå av asken, men det ser mørkt ut.

For tiden må vi bare merke oss at vitenskapen ikke lever.

Kondolerer!

--------------------------------------------------------

K ilde: William M. Briggs - "The #COP21 Deal, December 12, 2015: The Day Science Died"

Overtroiske politikere, spåmenn og klimadogmet

Opp gjennom tidene har politikere latt seg påvirke av profeter/sannsigere/spåmenn. Eksempler fra historien er både Julius Cæsar (i år 44 f. Kr.), kong Gustav III av Sverige (i 1786), Ludvig XI, Tsarina Alexandra Feodorovna (Rasputin), Thailands nåværende statsminister Prayuth Chan-o-cha og AP-politikeren Saera Kahn. I vår kulturkrets har mange politiske ledere nå ansatt moderne "spåmenn" til å fortelle oss om hvordan klimaet skal utvikle seg i årene som kommer. Spådommer i krystallkule eller kaffegrut er ikke særlig in for tiden, her benyttes det teknologi. Derfor kaster politikerne hundretalls av millioner etter de som utvikler matematiske datamodeller for å fortelle oss om fremtidig klimautvikling. Og etter hvert som tiden går, viser det seg at spådommene fra disse modellene avviker mer og mer fra det man virkelig måler. I Norge er de statsansatte klima-sannsigerne stort sett å finne ved CICERO (Institutt for klimapolitikk) i Oslo og Bjerknessentret i Bergen. Det er i hovedsak herfra vi får dommedagsprofetiene.

I anledning klimatoppmøtet i Paris, plages vi med at media videreformidler dommedagsprofetiene – der NRK og de største riksavisene er hovedsynderne. Som ved andre slike religiøse bevegelser, har klima-kulten disse kjennetegnene:

1. Kultmedlemmene tror de vet sannheten om fortid, nåtid og fremtid og denne sannheten kan ikke diskuteres.
2. De nekter å debattere troen sin. De kaller dogmet sitt for avgjort vitenskap ("settled science") og angriper de som våger å si dem i mot.
3. Som ved andre kulter har de et organ som er øverste autoritet – IPCC (Klimapanelet). Herfra får vi de "hellige" skrifter som kultmedlemmene må forholde seg til.
4. Kultmedlemmene har skapt seg myter som bygger på løgner og halvsannheter.

Her er noen eksempler på ting de ikke vil ta inn over seg.

• Isen i Arktis er nå større enn den har vært de siste 10 år. I Antarktis er sjøisutbredelsen større enn den noen gang har vært de siste 30 – 40 år. Samtidig har NASA kommet med en fersk rapport som også viser at den samlete innenlandsisen i Antarktis øker. Også innenlandsisen på Grønland har økt det siste året. Det har vært rekordmye snøfall mange steder i verden. Eksempelvis har det vært en oppblomstring av vintersport i Skottland.
• Mange kulderekorder ble satt sist vinter.
• Observasjoner viser at havstigningen ikke har akselerert de siste 20 år. Al Gore med flere (bl. annet Jonas Gahr Støre) har lovet oss over 6 ½ meter  havnivåstigning innen år 2100. Foreløpig ligger det an til ca. 30 cm. Men mange steder viser målingene ingen stigning overhodet.
• Isbjørnbestanden har økt kraftig de siste 40 år.
• Naturen genererer mye mer CO2 enn menneskene gjør. Satellittmålinger viser at den største CO2-konsentrasjonen i verden ikke er over den industrialiserte delen av verden, men over regnskogene i Sør-Amerika, Afrika og Kina.
• 2015 var på ingen måte det varmeste året som er observert. Satellittdata viser at vi ikke har hatt signifikant temperaturstigning i dette årtusen.
• De som prediker global oppvarming utviser en stor grad av hykleri. Dersom de virkelig trodde på spådommene sine, burde de faktisk legge om livsstilen sin. Disse notabilitetene eier flere store eiendommer, yachter og private fly. Noen av dem, som Al Gore har også store inntekter fra karbonskatt og andre "grønn"-energilover.

     Sea ice extent in recent years (in million km2) for the northern hemisphere, as a

    function of date. Illustrasjonen hentet fra DMI (Dansk meteorologisk institutt).

"Grønn" logikk

De fleste mennesker er innforstått med at gatelys er noe man benytter for å lyse opp omgivelsene når det ellers er mørkt ute. Men nå kan man tvile om dette gjelder mer – i det minste i en tysk by. Tyske ZDF (Zweites Deutsches Fernsehen) hadde nylig et innslag fra byen Gescher i Münsterland der man hadde installert 5 nye sol-drevne gatelykter for 28000 € (over 260000 kr.). Lampene skulle lyse opp ca. 1500 meter gang- og sykkel-sti slik at voksne og barn skulle komme seg trygt til og fra sportsanleggene når det var mørkt.

Eksempel på soldrevne gatelykter (ikke i Gescher). Public domain photo.

Men reporteren fra ZDF viser til at det er et lite problem med de soldrevne gatelyktene:

«…det er en klar ulempe med de nye designerlampene: Når det er natt i Münsterland er lampene uheldigvis mørke.»

Innbyggerne i byen rister på hodene av den feilslåtte investeringen, og kaller prosjektet meningsløst, bortkastet og absurd.

 Borgermesteren i Gescher, Thomas Kerkhoff skjønner ikke hvorfor det er slikt oppstyr. Han forsvarer installasjonen av lampene, og sier til fjernsynet:

«På dette utvendige arealet ønsket vi å tilby våre sykkelryttere, borgere og barn en trygg vei, og dermed er 5 lamper bedre enn ingen lamper.»

Bedre – selv om de ikke fungerer. Det har vært for lite solskinn om dagene, så akkumulatorene lades ikke nok.

Dette er bare ett av flere eksempel på hva som gjøres etter hvert som den «grønne» galskapen brer om seg.

Link til video: https://www.facebook.com/ZDFheute/videos/10153715272145680/?pnref=story

(NB! I videoen hevdes det at det er 9 lamper, men i virkeligheten er det 5).

Desinformasjonstur i Alaska

Obama har slitt i mange år for å skaffe seg et positivt, internasjonalt ettermæle. Når presidentperioden hans nå snart tar slutt, har han verken fått skikk på økonomien, Afganistan, Irak, IS eller annen internasjonal terrorisme.

Som et siste halmstrå har han grepet begjærlig anledningen til å slåss mot «menneskeskapt, global oppvarming». Her benytter han alle midler, også uredelige. Et eksempel på dette var propagandaturen han nylig hadde til Alaska, der han fikk anledning til å understreke hvor «alvorlig» situasjonen var. Blant annet viste han frem et foto av Exit-breen i «Kenai Fjords National Park» i nærheten av Seward, Alaska. Han uttalte at dette gir et godt varsel om hva vi må forholde oss til når det gjelde klimaendringer (underforstått: menneskeskapte klimaendringer).

Etterpå tok han en tre timers rundtur med båt for å se på «Bear Glacier» (Bjørnebreen). Turen var henlagt til den tiden på året da kalvingen fra disse breene er på det kraftigste. «Helt normalt», sier de innfødte, «bare en idiot ser på denne normale aktiviteten som noe unormalt». Begge de nevnte breene har i lang tid trukket seg tilbake. Folk som bor i nærheten av Exit-breen forteller at det står skilt i nærheten som viser at breen har trukket seg tilbake de siste 200 år. Fikk Obama fjernet disse skiltene før journalistene slapp til?

Alaska har flere isbreer. Hvorfor valgte ikke Obama Hubbart-breen? Dette er den største av i alt åtte kalvende isbreer i Alaska. Hubbart-breen har den leie egenskapen at den vokser, selv om den kalver. Han kunne også pekt på Taku-breen, som er over 1470 meter tykk. Den vokser også, og har i alle fall gjort det siden 1890. Flere andre av isbreene rundt Alaskas «Glacier Bay» øker også i størrelse.

Obama trakk også fram Kivalina, en sandbanke som de føderale myndighetene truet lokalbefolkningen å flytte til for litt over 100 år siden. Ingen ved sine fulle fem ville ha flyttet dit frivillig. Her er det vær, vind og havstrømmer som forårsaker erosjon, ikke menneskeskapte klimaendringer.

Hvor er de kritiske journalistene?

-----------------------------------------------------------

Om Glacier Bay: http://www.nps.gov/glba/faqs.htm

Om Taku-breen: https://en.wikipedia.org/wiki/Taku_Glacier

Om Hubbart-breen: http://pubs.usgs.gov/fs/fs-001-03/

Patrick Moore, som var med å starte Greenpeace, har også sitt å si i denne saken:

http://nzclimatescience.net/index.php?option=com_content&task=view&id=1235&Itemid=1

Innlegget er også lagt ut på "Avisa Nordland" den 9. sep. 2015: 

http://www.an.no/debatt/desinformasjonstur-i-alaska/o/5-4-171175

Havannas økonomiske historie (A City So Beautiful and Important It Was Once Worth More Than All of Florida )

For de historieinteresserte er her en ganske detaljert beskrivelse av den økonomiske historien til Havana.  Forfatter: Thayer Watkins, Silicon Valley, & Tornado Alley,  SA

Linux - noe for meg? Mest om Linux Mint.

Er du lei av Windows og vil prøve Linux i stedet? 

Alle datamaskiner må ha et operativsystem. Operativsystemet er den grunnleggende programvaren som skal til for at du skal kunne kommunisere med datamaskinen. Uten operativsystem ville datamaskinen ikke kunne brukes til stort annet enn som en varmekilde.

Minimaskinene til DEC (Digital Equipment Corporation – senere kjøpt opp av Compaq og slått sammen med Hewlett-Packard) ble benyttet ved universiteter fra 1960-tallet. På disse maskinene ble det utviklet et styresystem (operativsystem) som ble kalt MULTICS. Ken Thompson, fra Bell Labs, skrev  en redusert enbrukerversjon av dette, som senere ble spiren til UNIX.

Disse minimaskinene var likevel ikke innenfor kostnadsrammene til vanlige privatpersoner.

Tidlig på 1980-tallet begynte det imidlertid å komme datautstyr som var tilgjengelig  for folk flest, rent prismessig.  Den første tiden var operativsystemene kommandobasert.  Man måtte skrive kommandoer til maskinene, noe som var vanskelig å lære seg. Dette ble utstyr som kun var for spesielt interesserte.

Etter hvert ble det imidlertid utviklet grafiske grensesnitt. Apple, Microsoft og Acorn/BBC var tidligst ute med hver sine varianter av grafiske operativsystem.

I mellomtiden gikk utviklingen av UNIX sin gang, men den kommersielle utgaven av dette operativsystemet var for kostbart (og stort) til at det fikk noen særlig utbredelse på maskinene til menigmann.

I 1991 var det en student ved universitetet i Helsinki, Linus Torvalds, som gikk lei av at man måtte betale for operativsystem. Han startet derfor å utvikle noe som skulle være et gratis operativsystem – han kalte det Freax («free», «freak» og «x» som i Unix). Han hadde riktignok tenkt på navnet «Linux», men mente vel at et slikt valg ville være for egoistisk.

Han ble likevel senere overtalt til å kalle det for «Linux».

I midten av 1990-tallet begynte store leverandører som IBM, Hewlett-Packard og Dell å interessere seg for Linux.  Og utviklingen har fortsatt, både på store maskiner, minimaskiner, nettbrett og telefoner. Chrome OS og Android er eksempler på Linuxvarianter.

I dag finnes det en mengde varianter av grafiske grensesnitt i Linux, men den grunnleggende «kjernen» er stort sett den samme for alle.

Hvorfor skal man ta i bruk Linux?

De første variantene av Linux var vanskelig å få opp og gå. Det krevde en god del tålmodighet og kunnskap om datamaskiner.  I utgangspunktet manglet multimedia­programvare slik at man ikke uten videre kunne se på video eller NRKs TV-program på nett. Men Linux Mint gir oss muligheten til å velge en versjon som har disse multimediapakkene inkludert. Grafikkgrensesnittet ligner på det man har i Windows 7, så ihuga windows-brukere vil ganske raskt finne frem.

Fordelen med Linux i forhold til Windows eller Apple OS X, er at man får det meste av programvaren gratis. Ulempen er at man ikke uten videre kan benytte de samme programmene som man har på Windows og Mac. Eksempelvis har man ikke Microsoft Office-pakken tilgjengelig. Her må man i stedet benytte Libre-Office (en variant av Open-Office), som i de fleste tilfeller gjør samme nytten. Noen programmer som finnes under Windows kan også benyttes i Linux. Dette skal vi komme tilbake til etter hvert.

Installasjonspakker pr. februar 2015  finner du eksempelvis her (velg nyeste Cinnamon):

http://www.linuxmint.com/release.php?id=23

(i 2016 kom en versjon 18.1. Den kan lastes ned her: http://blog.linuxmint.com/?p=3181 )

Her vil det dukke opp en god del mulige servere å hente ISO-fila (DVD-avbildningsfila) fra.

Raskeste nedlastning får man om man velger et land i Europa.

ISO-fila kan brennes på DVD som da kan benyttes som installasjonsmedium. Dersom du ikke har DVD-stasjon på PC-en, kan det være smart å legge ISO-fila på en USB-minnepinne i stedet. En smertefri fremgangsmåte for å få dette til, er (på en Windows-maskin) å laste ned et program som heter Universal-USB-installer. Det finner du pr. februar 2015 her:

http://www.pendrivelinux.com/downloads/Universal-USB-Installer/Universal-USB-Installer-1.9.5.9.exe

Ny versjon pr. oktober 2016:

http://www.pendrivelinux.com/downloads/Universal-USB-Installer/Universal-USB-Installer-1.9.6.8.exe

(en enda ferskere versjon: https://www.pendrivelinux.com/downloads/YUMI/YUMI-2.0.3.3.exe )



Linux Mint 19 Tara: https://www.linuxmint.com/download.php

Last ned dette programmet slik at det blir liggende på PC-en. Start det så opp. I Windows7 får du først en sikkerhetsadvarsel, og deretter må du si deg enig i lisensreglene. Da skal du få dette opp:

På dette tidspunkt bør du ha plugget inn  en USB-minnepinne på 4 Gbytes (eller større) i PC-en. I de fleste tilfeller er det også lurt å slå av antivirusprogramvarene til PC-en, da den ellers vil kunne «krangle» under kopieringen til minnepinnen.

Dersom du allerede har lastet ned ISO-installasjonsfila, er det nå bare å gå videre ved å velge «Linux Mint» og trykk på «browse»-knappen for å finne ISO-fila du nå har lastet ned:

Omtrent slik vil det se ut når du er klar til å kopiere ISO-fila over til minnepinnen. Merk at du har et mulig valg til å formatere minnepinnen først:

Når kopieringen pågår, vil dette dukke opp på skjermen:

Når prosessen er ferdig har du en bootbar minnepinne med Linux Mint på.

Husk å starte antivirusprogrammet på Windowsmaskinen  igjen.

For å teste ut Linux uten å installere, er det bare å starte opp en datamaskin fra minnepinnen. Du får da opp dette velkomstbildet:

Hovedmenyen finner man ved å trykke med musepekeren nede til venstre.

Når du har testet Linux så mye at du ser at maskinen vil fungere fint, kan du starte installasjonen av operativsystemet. Det gjør du ved å benytte deg av ikonet på skjermen der det står "Install Linux Mint".

Under installasjonen dukker det opp en del skjermbilder der du må ta stilling til språk:

Du får en påminnelse om at maskinen bør være tilkoblet strøm og internett (helst med kabel) under installasjonen. Så kommer et vanskelig punkt, installasjonstype:

Her kan man velge å installere Linux ved siden av Windows. Velger man dette, bør man helst ha tatt backup av det som er av betydning på Windowsområdet. Det er en viss mulighet for at dette vil skjære seg. Går dette bra, vil man få valgmulighet mellom Linux og Windows ved oppstart av maskinen.

Alternativt kan man benytte hele disken til Linux. 

De øvrige valgene er ikke særlig aktuelle for nybegynnere.

Her må man velge tidssone:

og tastatur:

Sekvensen avslutter med at du må skrive inn navnet ditt, brukernavn og passord.

Når installasjonen er ferdig, starter du maskinen på nytt, men ta ut USB-minnepinnen da.

Oppstart av Linux etter den er installert på maskinen.

Når maskinen starter på nytt, får du spørsmål om brukernavn og passord, som i Windows.

Det er ikke uvanlig at noe det første man prøver å gjøre, er å endre bakgrunnsbildet på  skrivebordet. Det gjøres ved å trykke på 

"Meny" -->  "Brukervalg" --> "Bakgrunner":

Her får du mulighet til å velge mellom en del standardbilder, men du kan også velge egne bilder dersom de ligger i mappen "Bilder":

Mange synes det er en smart idé å ha de mest brukte programmene tilgjengelige på skrivebordet i form av ikoner. Som i Windows 7 kan man gjøre dette ved å lete opp aktuelt program via menyen, høyreklikke på det og velge "Legg til på skrivebordet" fra menyen som dukker opp. Her er det vist et eksempel der tekstbehandleren velges ut:

Resultatet:

De fleste innstillinger kan gjøres via "Meny" --> "Brukervalg" --> "Systeminnstillinger":

Da får man opp valg som i stor grad minner om det men finner i kontrollpanelet i Windows:

Definisjon av skriver.

Har man en skriver tilgjengelig, er det naturlig å prøve og få den definert. Det gjøres Ved å trykke på "Skrivere"  --> "Legg til" :

I mitt tilfelle har jeg koblet opp en nettverksskriver, Samsung CLP-365W, som Linux finner automatisk.

Ved å trykke på "Framover" vil Linux prøve å finne en driver på nettet. Det er derfor viktig at maskinen nå er tilkoplet internett.

Velger jeg å trykke på "Skriv ut testside", får jeg denne beskjeden:

Men her oppsto et lite problem. Skriveren er en fargeskriver, men testsiden kom ut i svart/hvitt. Ved å sjekke "Alternativer for skriver" dukker svaret opp. Standardverdien for "Color Mode" er satt til "Monochrome"

Men her er det enkelt å endre, slik, og så trykke "Bruk":

Gå tilbake til "Innstillinger", og velg "Skriv ut testside" (den til venstre), og vips, så kommer det en utskrift i farger.

Installasjon av programvare.

Linux Mint installasjonen vår kommer med ferdig programvare som kan takle hverdagbehov. Standard Web-leser er FireFox. Nå kan det tenkes at jeg har en annen yndlings-webleser, f.eks. Opera. Den kommer ikke automatisk med denne linuxdistribusjonen. Men den finnes tilgjengelig i et online-bibliotek. Installasjon av programvare krever at du avgir passord. Opera kan hentes slik:

"Meny" --> "Administrasjon" --> "Programvarebehandler"

 Etter en stund blir du avkrevd passord. Så kommer dette vinduet opp:

Her skriver du "Opera" i søkefeltet og trykker "enter". Etter et kort søk i programvaredatabasen, får du dette opp:

Her er det bare å dobbeltklikke på den øverste muligheten:

Trykk på "Installer":

Installasjonen starter. Den er ferdig når vinduet ser slik ut:

Da kan du lukke installasjonsprogramvaren og lete opp Opera.

"Meny" --> "Internett" --> "Opera"

Før vi går videre, er det nødvendig å nevne et par betegnelser.

Den første: Repository

Kildene for programvaren som finnes på nettet kalles på engelsk for "repositories" , noe som ofte oversettes med reservoir, arkiv eller pakkebrønn. Dette er standardarkivene som følger med den Linuxversjonen du benytter  (Linux Mint er er variant av Ubuntu). Å installere programvare fra pakkebrønner er mye tryggere enn å installere tilfeldige exe-filer i Windows, for Linux-programmene er kontrollert før de legges i pakkebrønnene.

Den andre: PPA

Forkortelsen står for Personal Packgage Archive. Dette er arkiv som ikke er standard for Linuxversjonen du benytter. Har kan du finne oppdateringer av programvare som ikke ligger i standard pakkebrønner. Det kan også være snakk om hittil upublisert programvare. PPAer var opprinnelig kun tiltenkt de som skulle teste ny programvare.

Oversikt over repositories og PPAs finner vi i Programvarebehandler ved å trykke i menyene:

"Rediger" --> "Programvarekilder"

Dersom du er ute etter programvare som ikke er i standard pakkebrønner, kan du her få mulighet til å legge inn adressene til nye. 

Vi kan ta et eksempel. Adobe pdf-leser, Acroread, finner vi ikke ved å benytte standard pakkebrønner. For å få tak i denne leseren må vi legge til en ny pakkebrønn (finnes ved å google):

Oppdatér oversikten til datamaskinen ( "Update the cache" ) før du går videre:

Nå kan du lete fram acroread:

Og her dukker den opp i menyen:

Litt om utskrift av PDF-filer.

Microsoft Office 2010 ga oss mulighet til å skrive ut PDF-filer. Dette er også et valg i Libre Office.

Noen ganger kunne det likevel ha vært fint, rett og slett, å ha en virtuell printer. Denne burde være slik at når man valgte den, ville utskrifta komme ut som en PDF-fil i stedet for på papir. Dette kan vi imidlertid lett ordne. I Programvare-behandleren skriver du bare inn søkebegrepet "cups":

Velger du da "cups-pdf" og installerer den, får du med ett en printer som kan skrive ut PDF-filer. 
Utskriften fra denne virtuelle printeren vil havne i ei mappe som heter PDF.

Litt mer om skrivebordet (engelsk: Desktop).

På skrivebordet lå det i starten 2 ikoner, "Datamaskin" og "Hjem". Trykker du på "Hjem"-ikonet, får du opp mappestrukturen som du er blitt tildelt som bruker. Som i Windows blir hver bruker tildelt sitt egen hjemmeområde. I Windows ligger det som regel på C:\-driven slik: 

C:\Users\<brukernavn>

I Linux er navnsettingen annerledes, og hjemmeområdet til brukeren befinner seg her:

/home/<brukernavn>

 Oversikten over mappe- og fil-strukturen ser du rent grafisk om du trykker på "Datamaskin"-ikonet

Trykker du nå på "Home"-mappen, vil du se en mappe med brukernavnet ditt på. Det er ditt "Hjem"-område. Apples MAC OS X-maskiner har en tilsvarende mappe- og fil-struktur, men den er bedre gjemt for brukerne. På MAC finner man hjemmeområdet på    

 /Users/<brukernavn>

                        En listing av mappestrukturen på en MAC

Som i Windows har vi i Linux muligheten til å få en "Papirkurv" på skrivebordet. Vi må da ta frem "Systeminnstillinger" og trykke på ikonet kalt "Skrivebord". Standardinnstillingene er de som er haket av her:

Haker vi av de 2 andre mulighetene, "Papirkurv" og "Network" (oversettelsen til norsk er visst ikke helt perfekt), får vi 2 nye ikoner på skrivebordet:

Når du vil slette ei fil, er det bare å høyreklikke på den. Da kan du velge om du vil slette fila umiddelbart eller om du vil flytte den til papirkurv.

Tømming av papirkurv foregår omtrent som i Windows, du høyreklikker på papirkurven og trykker på valget "Empty trash" (nok en oversettelse med forbedringspotensial).

Ved å trykke på ikonet som heter "Nettverk" vil du få en oversikt over andre maskiner som er koblet til ditt lokale nettverk.

Dersom man er iherdig og har startet mange program samtidig, kan det være vanskelig å holde oversikten over alle sammen. For å kunne operere med færre program på skrivebordet, men likevel ha alle tilgjengelig, har vi muligheten til å operere med flere skrivebord. Oversikten over hva som ligger på hvert skrivebord finner du ved å klikke helt til høyre på panelet (Meny-linja):

Man kan bla seg fort fra ett skrivebord til et annet ved å holde inne CTRL- og ALT-tastene og trykke fort på høyre- eller venstre-pil. Ved å aktivere "Hot Corners" kan du på en enkel måte kunne endre antall skrivebord:

Haker man av for "Show all workspaces" og "Icon visible" vil man få en markør - i dette tilfellet i øverste, venstre hjørne, som et liggende 8-tall:

Trykker man på dette symbolet, vises alle skrivebordene under ett på skjermen. Her er det mulige valg både for å legge til nye skrivebord (et pluss helt til høyre i skjermbildet) og til å fjerne skrivebord (et kryss oppe til høyre i hvert av skrivebordene). Trykker man utenom krysset på det skrivebordet man vil inn på, kommer det opp i full størrelse. 

Terminal og direktekommandoer

Som tidligere nevnt måtte man kunne angi direktekommandoer til operativsystemet om man ikke hadde et grafisk grensesnitt man kunne benytte. Dette er det mange Linuxbrukere som benytter seg av fortsatt. For å kunne gi slike kommandoer, må man starte opp et terminalvindu. Det finner man nede på menylinja som en et svart kvadrat med hvit ramme:

Det finnes også en tastekombinasjon som starter opp terminalen - hold inne (Ctrl) + (Alt)-knappen og trykk på bokstaven "t" (for terminal).

Vi skal ta et praktisk eksempel. Anta at vi vil installere Spotify. Spotify finnes ikke i de bibliotekene vi til nå har definert i programvarebehandleren. Googler man "Spotify for Ubuntu" kan man treffe på denne informasjonen:

------------------------------------------------------------------------------------------------

To get started, press Ctrl+Alt+T on your keyboard to open terminal. When it opens, run below command to add the Spotify repository to your system:

sudo sh -c 'echo "deb http://repository.spotify.com stable non-free" >> /etc/apt/sources.list.d/spotify.list'

Get the key:

sudo apt-key adv --keyserver keyserver.ubuntu.com --recv-keys 94558F59

After that, we can install the client after checking for updates:

sudo apt-get update

sudo apt-get install spotify-client

------------------------------------------------------------------------------------------------

Her må vi ta ett steg om gangen.

1. Først starter du opp terminalvinduet.

2. Så har vi en lang kommandolinje som skal skrives inn i terminalbildet. Å skrive en så lang tekst er vanskelig, og noe kan lett bli feil. Derfor er det enklere om man bare drar musepekeren over teksten slik at den blir uthevet. Så høyreklikker man, får opp en meny der man velger kopiér.

sudo sh -c 'echo "deb http://repository.spotify.com stable non-free" >> /etc/apt/sources.list.d/spotify.list'

Slik:

3. Så flytter du musepekeren til etter dollartegnet i terminalvinduet og høyreklikker. En ny meny dukker opp. Velg "Lim inn".

Da legges den kopierte kommandolinja inn i terminalvinduet og du kan trykke "Enter".

Du får spørsmål om passord, men så skjer det tilsynelatende ikke noe mer. Men i virkeligheten har vi nå fått lagt inn adressen til Spotify-pakkebrønnen i programvarebehandleren:

4. Neste steg dreier seg om tilsvarende å kopiere denne kommandolinjen:

sudo apt-key adv --keyserver keyserver.ubuntu.com --recv-keys 94558F59

og lime den inn i terminalvinduet og trykke "Enter".

Dette legger inn en såkalt "Public Authentication key" på din maskin, slik at du senere kan aksessere den nylig innlagte pakkebrønnen på en trygg måte uten å må logge deg på den på annet vis.

5. Kommandoen for å sjekke oppdateringer er så kort at du kan skrive den inn i terminalvinduet:

sudo apt-get update

6. Sist på programmet er selve installasjonen av Spotify. Tast den (eller kopiér) inn  i terminalvinduet:

sudo apt-get install spotify-client

Etter installasjonen er ferdig, finner du spotify i menyen.

--------------------------------------------------------------------------------
Oppdatert 28.02.2015


De vanligste Ubuntu-kommandoene


Oversikt over Linux-kommandoer


PDF-versjon av denne teksten


20 ting du kan gjøre etter linux er installert:

http://www.binarytides.com/better-linux-mint-17-cinnamon/


Også Linux-maskiner kan utsettes for virusangrep: 

https://en.wikipedia.org/wiki/Linux_malware