Vancouver, veskysten av USA og noe mere - en biltur.

Sommeren 2013 var svært kjølig og regnfull der vi bor. Tankene om varmere vær og tørrere klima streifet meg derfor stadig oftere. Nå kunne man jo enkelt ordne seg en badeferie på Gran Canaria, men om feria er på mer enn 1 uke, vil det kunne bli ganske kjedelig. Vi ville prøve noe som kunne gi litt mer "opplevelse".

Grått og kaldt - vanlig nord-norsk sommervær.

Etter litt papirarbeid og visumsøking fant derfor familien ut at vi skulle sette oss på fly vestover. Turen gikk forbi Grønland - der vi kunne observere at ikke all isen var smeltet grunnet global oppvarming.

Vi hadde booket tur med Air Canada og havnet i Vancouver. Med mellomlanding i New York ble dette en svært lang flytur.Vi hadde bestilt hotell for et par netters opphold i byen. Planen var å kjøre bil sørover, ingen overnattinger planlagt eller bestilt - da man på denne måten sto friere til å velge veien etter innfallsmetoden. 

Vancouver er en by som ligger ved vestkysten av Canada – ca. 600 000 innbyggere i tettstedet – ca. 2,3 millioner i hele nærområdet.

For nordmenn er vel byen mest kjent for vinterolympiaden i 2010.

Statistikk, Vancouver: 

For å orientere oss tok vi en busstur med «Vancouver Sightseeing».

Bussjåføren hadde egentlig vært skuespiller, de har filmindustri i byen. Men det var dårlige tider, så han måtte gjøre andre ting for å få endene til å møtes. Vi passerte Lions Gate på veien. Alle har vel sett dette navnet:

Link til noen av filmene de står bak.

Byen har svært mye friareal - Stanley Park - med mulighet for turgåing, sykling og jogging.

De har en havfrue á la København, men fikk ikke lov å ta en eksakt kopi.

Vannveiene krever broer:

Skyline:

Mange benytter muligheten til vannsport og fiske:

På  vei tilbake passerte vi en installasjon, A-mazing-Laughter. Beskrivelse:

"A-maze-ing Laughter was designed by Yue Minjun and installed in Morton Park along the English Bay in West End, Vancouver in 2009. The patinated bronze sculpture portrays the artist's own image "in a state of hysterical laughter".  It was created as part of the Vancouver International Sculpture Biennale, which exhibits international contemporary works in public spaces. The sculpture was donated to the City of Vancouver by Chip and Shannon Wilson through the Wilson5 Foundation on August 11, 2012."

Da  vi kom forbi så det imidlertid slik ut:

Byen er kjent for sitt bibliotek:

Biblioteksbygningen ga inspirasjon til kunstnerisk aktivitet:

*

Fra den første bykjerna, Gastown:

***

Vi leide bil for å kunne bevege oss sørover. Første etappe var planlagt slik:

Å komme langs landeveien fra Canada til USA er ikke noen spøk.Det var en svært omfattende grensekontroll der man måtte stå over en time i kø, betale for å bli fotografert og tatt fingeravtrykk av.Dette skjedde selv om vi på hadde alle visa og tillatelser ordnet på forhånd.

Men vi slapp løs til slutt. Vi kjørte forbi Seattle, da vi hadde tenkt å frekventere den byen på tilbaketuren. Første overnatting etter Vancouver ble derfor foretatt i South Bend (merket med C på kartet).

Her var det ikke noe overskudd av turister, så vi fant et lite, hjemmekoselig motell som absolutt kan anbefales:

*

Veien gikk videre, med en del fotomotiv under veis:

Ved Pacific City  -  Lokal turisguide sier følgende om utsikten:

"Of the two "Haystack Rocks" on the Oregon coast, ours is the largest and most interesting. Locals refer to the rock as Chief Kiawanda (note different spelling than Cape Kiwanda).  The area was inhabited by the Nestugga Tribe up until the late 1800's with Chief Kiawanda as their leader. The Cape and Rock was referred to as "Chief Kiawanda's playground". If you look closely, you will see the profile of the Chief with this face pointing south and his "ponytail" being the loop on the north side of the rock."

Yaquina Head Lighthouse:

Fuglefjell like ved fyret:

"The Yaquina Head Light, also known early in its existence as the Cape Foulweather Lighthouse, is a lighthouse on the Oregon Coast of the United States. It is located in Lincoln County, near the mouth of the Yaquina River near Newport at Yaquina Head. The tower stands 93 feet (28 m) tall, and is the tallest lighthouse in Oregon." 

"The lighthouse was used as the setting for the "Moesko Island Lighthouse" in the 2002 film The Ring. It had already appeared in an earlier film, Hysterical (1983), and The Nancy Drew Mysteries 1977 television series episode "The Mystery of Pirate's Cove".

Byene er ikke store her:

Langs kysten var det mange merkelige holmer:

"Dyreliv" underveis:

Relativt sen kveld ble det overnatting her:

Utsikten var fortreffelig:

Vi var nå kommet til California - se kartet:

Som kjent er det svært store trær å finne i denne delen av USA. 

Her er ett spesielt av dem (jeg er sjåføren):

*

Så var San Franscisco i sikte. Vi kom dit en søndag formiddag. Innenfor bygrensa var det omtrent umulig å finne en ledig parkeringsplass. Vi hadde imidlertid blinket ut et motell på forhånd på GPSen. Etter en del frem og tilbake fant vi frem. De påsto til å begynne med at det var fullt, men det ordnet seg, vi fikk rom (og parkeringsplass) for noen dager.

Det er ofte tåke i denne byen, så også her, noe som viser seg øverst på bildet.

Seal Rock Inn ligger i den vestre delen av San Franscisco - kanskje ikke helt sentralt. Det er både parkanlegg og eksklusive restauranter i nærheten. I tillegg er det endestopp for en bybuss der - en buss som går til sentrum. Man får til og med senior-rabatt på bussen (også for utlendinger) - noe som er mye vanskeligere å krangle seg til på subwayen i New York (har prøvd).

Når man først er i byen er en tur med den ikoniske trikken absolutt å anbefale.

Om  været er fint kan man få en relativt god oversikt ved å ta en guidet tur med buss gjennom hippie-området og gamle bydeler.

"American Zoetrope is a privately run film studio, centred in San Francisco and founded by Francis Ford Coppola and George Lucas.

Opened on 12 December 1969, American Zoetrope was an early adopter of digital filmmaking, including some of the earliest uses of HDTV. The studio has produced not only the films of Coppola (including Apocalypse Now, Bram Stoker's Dracula and Tetro), but also George Lucas's pre-Star Wars films (THX 1138 and American Graffiti), as well as many others by such cutting-edge directors as Jean-Luc Godard, Akira Kurosawa, Wim Wenders and Godfrey Reggio."

Sts. Peter and Paul Church, San Francisco:

For å komme til Alcatraz må man bestille tur minst en uke i forveien. Det hadde vi ikke gjort, så de ble med å betrakte fengselet på avstand.

"Alcatraz Island is located in the San Francisco Bay, 1.5 miles (2.4 km) offshore from San Francisco, California, United States. Often referred to as "The Rock", the small island was developed with facilities for a lighthouse, a military fortification, a military prison (1868), and a federal prison from 1933 until 1963. Beginning in November 1969, the island was occupied for more than 19 months by a group of Aboriginal peoples from San Francisco who were part of a wave of Native activism across the nation with public protests through the 1970s. In 1972, Alcatraz became a national recreation area and received designation as a National Historic Landmark in 1986."

I havneområdet er det et yrende folkeliv:

Ved Fisherman's Warf ligger også USS Pampanito, en undervannsbåt fra andre verdenskrig. Nå er den museumsskip.

I havneområdet finner man også et brukbart akvarium/vivarium:

*

Vi bodde i det området som kalles Lands End.

Ved Lands End kunne man skue Golden Gate Bridge:

Der er også rester av krigsskip fra andre verdenskrig:

Og et større parkanlegg, Sutro Park:

Litt om historien bak parken:

"Sutro Heights Park was the estate of Adolph Sutro, land developer and a mayor of San Francisco. The estate once contained many Romanistic statues and a plant conservatory.

In 1881, Adolf Sutro purchased 22 acres (89,000 m2) of undeveloped land at the edge of the city, which included a promontory overlooking the Cliff House and Seal Rocks with breathtaking views of the Pacific Ocean, Mount Tamalpais, and the Golden Gate.

Taking advantage of the views, Sutro turned this property into Sutro Heights, an elaborate public garden that was filled with decorated flower beds, statues, forests and vista points.

Sutro built his home on a rocky ledge overlooking the Cliff House and Seal Rocks just south of Point Lobos and north of Ocean Beach. The grounds consisted of a spacious turreted mansion, a carriage house and out buildings set in expansive gardens. The estate dominated the area. He spent in excess of a million dollars trying to recreate an Italian garden.

By 1883, Sutro opened his gardens to the public and allowed strolling the grounds for the donation of a dime. That small fee helped to pay the fifteen gardeners he employed to maintain the grounds."

Utsikt vestover fra parken:

Følger man riksvei #1 sørover unngår man ikke Monterey

Her er det handlingen fra noen av romanene til John Steinbeck foregår:

Byen er kjent for akvariet sitt - delvis finansiert av Hewlett Packard.

Noe av grunnen til at akvariet ble opprettet, er det yrende dyrelivet ved kysten:

Byen er forøvrig en småby (i underkant av 30 000 innbyggere) og ble hovedstad i California i 1777 - ennå mens Spania hadde makten der. Noe av handlingen i TV-serien om Zorro har foregått der.

*

Vestkysten av California er i store trekk tynt befolket:

"Point Sur State Marine Reserve (SMR) and Point Sur State Marine Conservation Area (SMCA) are two adjoining marine protected areas that lie offshore of Point Sur, part of the spectacular Big Sur area on California’s central coast."

Kjører man for fort er det vanskelig å oppdage Henry Miller Memorial Library. Der er utstilt kunst av diverse slag.

Stedet er ikke stort, men der er til og med en utescene for ulike opptredener. Ellers er det salg av souvernirer, drikke og iskrem med anledning til å slå seg ned i en sofa.

*

Folk i California har et nokså spesielt syn på miljøvern. Dette gir seg blant annet utslag i et stadig økende antall sjøløver som til dels hindrer fiskerne i å utøve yrket sitt. Så ille har det vært i San Francisco:

Bilde fra Lonely Planet  

Det er begrensninger på hvor nært man har lov å nærme seg sjøløvene:

Det ble overnatting i nærheten av Hearst Castle - som vel hadde en månedslang venteliste for å komme inn. Her hjelper det ikke med innfallsmetoden. 

I tåka etter frokost neste dag tok vi en rask diskusjon på om vi skulle fortsette sydover (Los Angeles var ca. 5 timers kjøretur lengre syd). Vi hadde imidlertid vært både i LA og San Diego tidligere, så vi bestemte oss for å vende nord og innover i landet.

Slik så planen ut:

Vi tok av like før "Diablo Canyon Power Plant" - ett av 3 atomkraftverk i California.

Ved Bakersfield er det et område som heter Oildale. Det sier seg selv hva navnet kommer av.

Ved Techachapi var det også plantet mye metall i bakken, men av et annet slag:

På jernbanen ble det fraktet gods med endeløse tog:

Vi ankom Las Vegas sent på kveld. Det var litt vanskelig å orientere seg etter det var blitt mørkt, men vi stoppet til slutt ved noe som lignet et svært hotell. Det viste seg å være et kombinert hotell og casino. Overnatting for 3 personer kom på 35 dollar - den billigste overnattingen vi hadde på hele turen. De forventet vel at man skulle gamble slik at dette beløpet skulle mangedobles.

Hallene for enarmede banditter er egentlig et trist syn. Svært mange enslige mennesker, de fleste ser ut til å være pensjonister, sitter der og taper penger. Det ser ut til at innslag av asiater er i flertall.

Junior var under 18 år, så han kunne ikke delta i gamblingen. Det ble besøk på kino (det var det også der) for ham.

Las Vegas by night:

Her ser vi det transporteres penger. Armert kjøretøy:

Etter å ha spilt bort 10 dollar på en enarmet banditt skulle ferden gå videre neste morgen. Personlig kunne jeg tenkt meg en avstikker til Area 51 (Groom Lake) der mye av UFO-virksomheten i USA foregår. Forslaget ble imidlertid nedstemt.

Kursen ble lagt i retning Utah i stedet. I innlandet steg temperaturen, noe som også gjenspeilte seg på landskapet.

Overnatting i Nephi, Utah:

Neste dagsetappe var i retning Salt Lake City

Dette er mormoner-land. Her er Mormons Tempel:

Her kommer begrepet "steintavler" til sin rett:

*

Veien videre så ut til å gå mot et geologisk ustabilt område, noe vi kunne lese om på følgende pitstop:

Dette skjønte vi jo også ved å betrakte kartet:

Idaho Falls er en by med litt under 60 000 innbyggere. Ei elv renner gjennom byen (Snake River) og gjør at den faktisk ligner på en del av de nord-svenske byene som Umeå, Piteå og Luleå.

Byen er også preget av mormonerkirken.

Det dukker opp noen spesielle kjøretøy av og til:

En liten digresjon: Når man fyller drivstoff i USA må man være nøye med å sjekke fargemerkingen på tuten av slangen. Svart merke betyr bensin - grønt merke betyr diesel.

Noen steder må man faktisk betale "bompenger":

Etter hvert forandret landskapet seg enda mer:

Old Faitful gjør seg klar:

"Dar she blows":

For de som ønsket å tilbringe lengre tid på toppen av en potensiell supervulkan, kunne det kanskje passe med å leie seg båt og hus i "Bridge Bay Marina":

Borsett fra den ulmende, vulkanske aktiviteten, minnet området en del på det man finner i fjellet i grensetraktene mot Sverige i nord:

Etter en tids kjøring på veien ut av parken oppdaget vi noe som beveget seg utenfor veien. Mange bilister var stoppet, øyensynlig av flere av disse turister. Jeg hørte til og med noen som snakket russisk. De betraktet en boblende leirpøl:

Film av dette:   https://youtu.be/EF-qYfyqwgc

Veien ut var også merket av vulkanismen:

Dagens etappe ble avsluttet i Gardiner (i underkant av 900 innbyggere):

Inngangsporten til byen:

*

Morgenen etter var det på tur igjen:

Dagen kunne ikke være uten frokost. Denne ble inntatt på "Old Saloon" - et ganske spesielt spisested:

Landskap:

 Galge:

Bil med kulehull:

*

Ferden videre: 

"Lake Coeur d'Alene" er en eneste stor idyll av strender, hytter, brygger og fritidsbåter. Området rundt byen Coeur d'Alene er opprinnelig indianerland. 

Lunch ved Harrison, Coeur d'Alene:

Kveldsstemning:

Videre planer:

Et stykke av veien gikk ved ei ganske stor elv - Columbia River. Det er samme elva som vi støtte på i begynnelsen av turen.

Vi hadde nå bestemt oss for å dra på fjelltur. Derfor tok vi av fra hovedveien og fulgte noen kronglete småveier i skogsterreng. Etterhvert sank nivået i bensintanken faretruende. Ingen byer i sikte - dermed heller ingen bensinstasjoner. Ved et enslig versthus forklarte vi problemet vårt. Da viste det seg at småbyen Cougar ikke var så langt unna. Der ville de kunne lette på bekymringen vår. 

Det begynte å bli sent på kvelden. De lokale herbergene viste seg å være fulle, men det fantes en alternativ løsning:

Disse kom ut av skogen om morgenen. Mannen i huset pleide å lokke med godsaker:

Nå var planen å ta seg opp i fjellet:

18. mai 1980 forsvant halvparten av toppen på fjellet i en gigantisk eksplosjon. Det vises ganske godt.

Det er egentlig 3 vulkaner i området:

Mt Adams:

Mt Hood:

Her ser vi ettervirkningene av utbruddet i 1980:

Den uberørte delen av naturen ser slik ut:

Film om utbruddet

*

Nå gikk turen videre til Seattle. Også der er det flott bibliotek, delvis finansiert av Bill Gates m. flere.

Et annet kjent bygg er "The Space Needle":

På området var det også samlet diverse historiske rekvisitter.

Et filmmuseum med ekstra vekt på skrekk- og science-fiction-filmer. 

*

Byen byr ellers på diverse estetiske (og andre) inntrykk:

*

Turen ut av byen startet slik:

Norwegianfly som ventet på å bli hentet fra fabrikken:

Vindmølle til hjemme- eller hytte-bruk:

Vindmølla i bevegelse: https://youtu.be/Z2iCld3WLk8

*

Så var vi på farten igjen

Å krysse grensen til Canada var beheftet med langt færre problemer enn da vi dro andre veien. 

Området i Canada rett nord for USA har et veldig mildt klima, noe som egner seg særdeles godt for frukt- og gronnsak-dyrking. Ikke mange er klar over at det også drives utstrakt vinproduksjon i Canada.

Her ser vi litt av hva som lages av landbruksprodukter:

Her ble det solgt grønnsaker m.m. langs etter veien. Det var ingen betjening, men det var oppslått prisliste og en boks til å legge betalinga i. Bare ærlige folk deromkring (?).

Langs etter veien dukket det ofte opp skilt som dette:

Med dertil hørende utsalgsboder jevnt spredt utover - ofte med mindre enn 1 kilometers avstand.

Stadig vekk dukket det opp slike åkre i veikanten:

Men bak åkrene var naturen barsk.

Og  der var ville dyr.

Vi fant et merkelig overnattingssted - "Crowsnest Vineyards & Landgasthof".

Vi  spurte innehaveren om hva bakgrunnen var for dette tyske navnet. Han forklarte at familien hadde flyttet hit fra Øst-Tyskland. Da de sjekket det potensielle kundegrunnlaget i området, fant de ut at her bodde det mange tysktalende mennesker i nærheten. Forklaringen var at omkring 1945 var det kommet mange tyskere hit (av en eller annen grunn). Nå var det vel mest etterkommere av disse som frekventerte restauranten/vinhandelen. Men de var gode, faste kunder, så handelen gikk bra.

Utenfor var det store områder med epletrær.

Idyll:

Solnedgang over epleåkrene:

Nå var det likevel på tide å vende snuten mot Vacouver igjen. Vi sa farvel til epleåkrene.

og peilet oss inn på veier som gikk vestover (i store trekk).

Som i Norge er det mye fjell, vann og skog. Det er vel derfor så mange nordmenn liker Canada.

Dette er gammelt indiansk område. Hestene deres løper fritt.

Hadde vi fortsatt langs riksvei 97 hadde vi risikert å havne på "Highway of Tears". Dette ville vi helst unngå, så vi peilet oss inn på Whistler. Byen er kjent som vertsby for alpine grener under olympiaden. Det var derfor mange hotell og restauranter der, selv om innbyggertallet er i underkant av 10 000. 

Skiheisen brukes om sommeren av ihuga terrengsyklere.

På torget:

Navnet Whistler betegner ellers en samling områder som ligger utspredd rundt Blackcomb-fjellet og Whistler-fjellet. Løypenettet er 216 kilometer langt og det er 1609 meter fallhøyde fra Blackcomb og 1530 meter fallhøyde fra Whistler.

Flere av øvelsene under de olympiske vinterlekene 2010 ble arrangert her.

Skiheisene blir også benyttet av sommerturister. De tar terrengsyklene sine med opp og sykler ned.

*************************

Etter overnatting i Whistler gikk turen tilbake til Vancouver. Flyplassen var fin og hadde ansatt en egen klovn som skulle underholde barna som reiste. En lang flytur på nytt.

Da vi kom hjem var været blitt betraktelig bedre enn det var da vi reiste: