Stadig flere vindfarmselskap sliter økonomisk

Utbyggerne av vindmøllefarmer fremstiller ofte prosjektene sine som vist på bildet over. Her er alt rosenrødt, de flotte konstruksjonene står der som kunstverk ute i naturen. Sannheten er imidlertid at svært få vindfarmer ville lønt seg uten den sterke subsidieringen som følger med. Når subsidiene reduseres eller faller bort, er det stort sett en ting som kan redde selskapene fra økonomisk ruin: at strømprisene stiger betraktelig. 

Det miljømessige aspektet går nå også etterhvert opp for folk. Enorme områder bygges ut og endrer på landskaper. I ørkenområder vil det kanskje ikke virke så ødeleggende, som disse vindmøllene man kan finne ved Techachapi i California:

Men vakkert er det ikke.

Kjører man innlandet i California mot San Francisco var dette utsikten over landskapet for noen år siden:

De fleste vindmøllene var ute av drift - de bare sto der og skjemte ut landskapet. Dette skal nå ryddes opp i og nye større generatorer skal settes opp. En ting er at landskapet ødelegges, noe annet er virkningen på dyrelivet. Her er et utdrag fra Wikipedia om dette:

"Altamont Pass Wind Farm

The small turbines used at Altamont are dangerous to various raptors that hunt California ground squirrels in the area. 1300 raptors are killed annually, among them 70 golden eagles, which are federally protected; in total, 4700 birds are killed annually. Overall there has been an 80% decline in golden eagles in Northern California, with no golden eagles nesting near the facility, although it is a prime habitat. Considered largely obsolete, these numerous small turbines are being gradually replaced with much larger and more cost-effective units. "

Det er liten grunn til å tro at det står bedre til ved de ved de norskbygde  (utenlandske kapitalinteresser er her tungt inne) vindfarmene. I landene med vintervær vil man få vedlikeholdsproblem som i stor grad krever bruk av fossile drivstoff.  

Entreprenørene som bygger vindfarmene tjener penger. Det er driften etterpå som som kan være besværlig. For Norges vedkommende er det imidlertid svært betenkelig at det meste som investeres i vindfarmer i Norge gir utenlandsk kapital mulighet for å overta deler av strømforsyningen her i landet. Dette har fremsynte politikere i tidligere tider kjempet mot når det gjelder vannkraften vår. Her er en oversikt over utenlandsfinansierte vindfarmer i Norge:

Hamnefjellet, Finnmark, 49% fransk - er i drift - 15 turbiner i 1. byggetrinn.

Kvitfjell og Rødfjell i Troms, tysk pensjonsfond og Siemens, prosjekt "Nordlicht". Bygging nettopp startet.

Ånstadblåsheia, Nordland, finske Futurum, 15 turbiner. Kommer i drift 2018.

Nygårdsfjellet, Nordland, finske Futurum, 14 turbiner. Satt i drift.

Sørfjord, Nordland, finske Futurum, 22 til 30 turbiner. Kommer i drift 2019.

Fosen, Trøndelag, 40% Credit Suisse (60% Statkraft riktignok), 278 turbiner (Europas største vindpark). Under bygging.

Okla, Selje, italienske Falck Renewables 80%, 6 turbiner. Byggestart i 2018.

Bremangerlandet, Sogn og Fjordane, italienske Falck Renewables har opsjon på å kjøpe aksjemajoriteten, 26 turbiner. Byggestart ikke fastsatt.

Hennøy, Bremanger, italienske Falck Renewables har avtale om kjøp av 80% av aksjene, 14 turbiner. Byggestart i 2018.

Raskiftet, Hedmark, Münchens kommunale kraftverk eier 60%, 31 turbiner. I drift i løpet av 2018.

Midtfjellet, Fitjar i Hordaland, tyske Aquila Capital eier 64%, 55 turbiner. 3. byggetrinn blir ferdig i 2018.

Svåheia, Rogaland, danske Skovland Invest og Esmann Energy eier 80%. 7 turbiner. Under bygging.

Tonstad, Vest-Agder, franske Engie. 64 turbiner. Har ikke startet bygging, men har konsesjon.

Bjerkreim, Rogaland, tyske Luxcara eier 100%. 75 turbiner. Under utvikling.

Egersund, Rogaland, tyske Luxcara eier 100%. 33 turbiner. Snart i drift.

Tellenes, Rogaland, Blackrock kapitalforvalter (USA) eier 100%. Har avtale om leveranse til Google i 12 år. 50 turbiner. Er i drift.

I dette siste tilfellet har vel Google råd til å betale det strømmen vil koste - det gir dem jo et "grønt" alibi.

Vindkraft i stor skala har den ødeleggende egenskapen at den er vanskelig å regulere inn i et tradisjonelt strømnett. Dette skyldes enorme og tildels hurtige variasjoner i kraftmengden som reguleres. Dette gir også problem i samband med å regulere fase og spenningen av strømmen. Ett av de beste eksemplene på dette finner man i Australia. Delstaten South Australias politikere er så "grønne" at de har lagt ned omtrent alle tradisjonelle kraftverk for utelukkende å satse på vindenergi. På kort tid har strømprisen i South Australia gått fra å være de laveste til å bli blant verdens høyeste. I tillegg må de ha hjelp fra nabostatene for å regulere strømtoppene/strømbunnene. En mengde strømutkoblinger, både korte og langvarige har vært konsekvensen. Her ser man hvordan det sto til i mars 2018 med leveranse av vindkraft i South Australia:

Dette har gått for langt i South Australia, så nå er innbyggerne i ferd med å skifte ut politikerne. Men det vil ta tid å rette opp svakhetene i strømforsyningen.

Men rundt om i verden ser vi nå hvordan sannhetens øyeblikk nærmer seg.

Statkraft, som står bak Doggerbankprosjektene (havvind), meldes å selge seg ut av disse. Kapitalen brukes opp når man må drifte slike anlegg.

SVT (Svensk Fjernsyn) meldte følgende i juni 2017: "Vindkraftsbolaget Kalix vind och dotterbolaget Bottenviken vind med åtta vindkraftverk i länet har ansökt om konkurs".

Gaia-Wind i Skottland har åpnet konkursforhandlinger.

Det norske Seawind Systems AS har havnet for skifteretten i Stavanger.

Black Oak Wind Farm rett utenfor New York har også måttet legge ned. 

SunEdison, avdelingen som eier vindturbinene ved Sheffield led samme skjebne i 2016.

Windreich GmbH, som er den største utbygger av hav-vindfarmer i Tyskland, har erklært seg insolvent 

Slik kunne man fortsette listen, og det kommer stadig nye selskap til. Spesielt ille er det for hav-vindprosjektene, da vedlikeholdsutgiftene blir langt større enn man hadde regnet med. Eksempelvis har man ved hav-vindfarmen Thanet utenfor Kent i England måttet skifte ut rotorbladene allerede etter 7 år i stedet for de stipulerte 20 år. 

Går man nærmere etter begrepet "grønn" strøm viser det seg at i de fleste tilfeller dreier det seg mest om overdrivelser, luftslott, fake news og bløff.

I Sverige sliter man fordi man planlegger avstengning av kjernekraftverkene Ringhals 1 og 2 senest i 2020. Dette kan gi mangel på strøm hos våre naboer om kort tid. 

Man skaper seg ualminnelig mange problemer på grunn av den innbilte klimaskremselen som våre CO2-utslipp angivelig skal gi,

Sykling gir større "carbon footprint" enn bilkjøring

Det klimaindustrielle komplekset, inklusive aktivister, politikere, byråkrater m.m. har lenge prøvd å påvirke oss til å sykle i stedet for å ta bil når vi skal forflytte oss fra A til B. Dette for å redusere vår CO₂-utslipp, da de tror at om vi fortsetter med disse utslippene vil vi få "jorda til å koke".

Det er imidlertid et lite problem her. Folkene ved phys.org har sammenlignet CO₂-utslippene ved sykling kontra bilkjøring. De fant ut at en egg, bacon og pølsesandwich har et karbon fotavtrykk tilsvarende 12 miles med bilkjøring. Men om en syklist skal ha nok "drivstoff" til å kunne bevege seg 12 miles må vedkommende fortære 1,3 sandwicher.  Sagt på en annen måte: å benytte en sandwich-drevet sykkel gir et karbon fotavtrykk 30% større enn om man beveger seg med bil. Bensin er et veldig effektivt drivstoff.

Lenker.

Understanding the impact on climate change of convenience food: Carbon footprint of sandwiches

Is your sandwich bad for the environment?

Vi kommer ikke til å slippe opp for ressurser

Det har i uminnelige tider vært nok av svartmalere som har lovet at verden kommer til å gå under snart. Slike dommedagsprofetier kjenner vi både fra bibelen, fra senere tider ved tegn på himmelen som kometer, eller nå til dags der påstanden om våre CO₂-utslipp vil få jordkloden til å ende i et thermageddon.

En annen form for slik spåvirksomhet består i å komme med påstander om at ressursene i verden snart tar slutt. Eksempelvis kom geologen David White i 1919 med påstanden om at verdens oljeproduksjon ville nå sitt maksimum – peak oil – i løpet av 3 år (altså 1922). Siden da har årstallet for peak oil-tidspunktet vært flyttet mange ganger, og ligger for øyeblikket et sted mellom år 2021 og 2067. Vi har, og har hatt, tilsvarende dommedagsvarsler når det gjelder matproduksjon, mineraler og naturressurser for øvrig. Romaklubben, der nordmannen Jørgen Randers er medlem, ble berømt da de i 1972 kom ut med rapporten "Limits to Growth". Her var det ikke måte på hvor dårlig det skulle stå til med oss allerede i god tid før år 2000. Disse spådommene viste seg å være "helt på jordet", delvis på grunn av menneskelig oppfinnsomhet. Likevel fortsetter denne klubben sin virksomhet.

Miljøvernorganisasjoner er blant de som er flinkest til å svartmale ressurssituasjonen. Det gjelder både tap av natur, dyreliv og mineraler. Jorda er begrenset, snart tar det meste slutt om vi ikke legger om livsstilen. Dette er i stor grad argumentasjonen for å tvinge oss inn i "det grønne skiftet".

Jeg skal ikke her komme med noen spådom om når oljen og mineralene tar slutt, da alle slike spådommer til nå har vist seg å være feil. Men jeg skal peke på noen alternativ som veldig få av dommedagsprofetene tenker over.

I verdenshavene finnes enorme mengder mineraler som kan utvinnes. Denne vinklingen skal vi imidlertid ikke utdype nærmere i denne sammenheng.

Den 1. januar 2009 ble firmaet "Arkyd Astronautics" startet opp av Peter Diamandis, Chris Lewicki og Steve Jurvetson. Nå har firmaet fått navnet "Planetary Resources", og har som formål å lete etter mineraler i asteroidebeltet. Samarbeidspartnere er Virgin Galactic (som står bak Space Ship I og Space Ship II) og Bechtel Corporation, som er det største konstruksjons- og ingeniør-firmaet i USA (står blant annet bak byggingen av Hoover-dammen). Planetary Resources har allerede begynt å sende ut satellitter som en begynnelse på det som skal skje i årene fremover. I den første tiden vil dette være ubemannede fartøyer.

22. januar 2013 så firmaet "Deep Space Industries" dagens lys. Texaneren Rick N. Tumlinson  står som styreleder for dette prosjektet. Firmaets formål består både i etterfylling av drivstoff til kommunikasjons-satellitter (korreksjons-motorene), samt utvinne materiale fra asteroider for å kunne bygge og grunnlegge rom-kolonier. Foreløpig har firmaet ikke fått startet opp noen virksomhet ute i verdensrommet.

Betrakter man de ressursene som er satt inn i disse prosjektene ser vi raskt at dette ikke dreier seg om ville fantasier og ønskdrømmer. Her er det entreprenører med fagkunnskap og kapital i ryggen som har funnet tiden moden. 

I tillegg til de store mineralmengdene som sannsynligvis finnes i asteroidebeltet har man oppdaget enorme mengder metan på Titan, en av Saturns måner. Foreløpige anslag viser at mengden av hydrokarboner på Titan langt overskrider de kjente reservene på jorda. Med dagens teknologi er det fullt mulig å hente slike ressurser dersom man kan få dette til å lønne seg økonomisk.

Nå kan man innvende at dagens rakett-teknologi vil gjøre slik virksomhet kostbar, tidkrevende og lite effektiv. Da bør man holde øye med 2 andre firma som jobber med teknologiforbedring.
Det ene er "Positron Dynamics" som påstår at de nå tester en prototyp av antimaterie rakettmotor. Dersom dette viser seg holdbart, kan det være snakk om å redusere reisetiden fra jorda til Mars/asteroidebeltet til uker - ikke år. Men ikke nok med det, en slik rakettmotor vil kunne muliggjøre en reisetid til Alpha Centauri på omkring 5 år. Dette vil kunne gi uante muligheter både for å finne resurser og oppdage nye jordlignende planeter.

Den andre gruppen som driver med slik teknologiforbedring er "Breakthrough Starshot". Deres målsetting er å sende små sonder ut for å utforske andre solsystem. Milliardæren Yuri Milner, forskeren Stephen Hawking og Mark Zuckerberg er  med på laget.

Vi går noen interessante tiår i møte.