Bildekilde Wikipedia – public domain
Undervisningen
i miljø og klima er ikke sjelden basert på politiske og ideologiske
synspunkter, som i dag er preget av grønn indoktrinering. I mange svenske (og norske ) skoler er det ikke lenger lov å stille spørsmål ved den stramt politisk
styrte vitenskapen rundt klimaet. Konklusjonene IPCC har forhandlet frem om
klimaet må for enhver pris forbli uimotsagte, selv inne i klasserommene.
Vitnesbyrdene fra overgitte foreldre er også mange. Barna som tør å stille
spørsmål ved klimalarmene blir ofte avvist eller utsatt for mobbing. Respekt
for dissens gjelder ikke lenger innenfor miljø- og klimaområdet.
Hvordan kunne det ha gått så galt så hurtig, og hvordan kan skolen plutselig glemme bort vitenskapens viktige forutsetninger? Vitenskap handler om å være skeptisk og stille spørsmål ved resultatene. Du gjør observasjoner og bygger teorier rundt observasjonene du gjør. En teori blir da vitenskapelig hvis man kan spesifisere en måte å teste den på, og teorien består testen. Hvis du har funnet på noe, bør du også kunne vise hvordan andre skal gå frem for å få det samme resultatet. Når det gjelder hypotesen om effekten av karbondioksid på temperaturen, har denne ennå ikke bestått testen. Det er behov for mer spørsmålsstilling og bedre analyser før vi får svarene som trengs for å forstå hva som styrer klimaet utenfor modellverdenen. Men dessverre er det alt for mange mennesker som ønsker å stoppe denne spørsmålstillingen i dag, selv innenfor skoleverket.
Situasjonen blir ikke bedre av at undervisningsmaterialet noen ganger inneholder direkte feil, manglende kunnskap og slurv, problemer som skolebokforlagene ikke har klart å løse. Et eksempel på mangler er at barn ikke får lære om den positive utviklingen som skjer i verden. Hvorfor glemmer man bort de viktige indikasjonene på at utviklingen går i riktig retning? De største verdensproblemene som sult, fattigdom og analfabetisme, barnedødelighet og luftforurensning har blitt redusert med et gjennomsnitt på 50% mellom årene 1990-2015. Matproduksjonen øker også. Produksjonen av de viktigste kornsortene har blitt firedoblet siden 1960, og prognosen for fortsatt vekst er god. En av årsakene er høyere karbondioksidinnhold og temperatur. Er det ikke lenger viktig at barna våre forstår verden basert på best mulig empirisk forskning?
I klasserommene er det i stedet fokus på overdrevne klima- og miljøproblemer. Det er ikke uvanlig å forsømme å formidle de relevante delene av klodens klimahistorie med istider og varmere mellomistider. Slik kunnskap er selvfølgelig helt avgjørende for at elevene skal få den nødvendige bakgrunnen for en balansert og uavhengig refleksjon rundt miljø- og klimarelaterte spørsmål. Klimahistorie viser en sterk naturlig variasjon på tvers av alle tidsskalaer med istider og mellomistider, og med både varme og kalde perioder under mellomisene. Alt vi har sett av klima, vær og storm de siste tiårene, har menneskeheten opplevd før.
Selv under den moderne oppvarmingen (etter 1880) vet vi at breene i Alpene smeltet mye etter 1900, men at de senere frøs til igjen. Smeltingen av breen på Grønland var sterkere i perioden 1920-1930 enn mellom årene 2000-2010. I løpet av 1924 var det lite is rundt Svalbard, og mange forskere lurte på om Nordpolen ville smelte. På skolen snakker man sjelden om det store varmepausen mellom 1945 og 1975 da temperaturen falt med omtrent 0,5 grader eller mellom 1998-2012 da temperaturøkningen var nær null, til tross for at karbondioksidutslipp økte kraftig. Spørsmål som tar for seg verdens store korallrev og havforsuring er også gode eksempler på direkte feil som barn blir konfrontert med.
Klimapanelets rapport fra 1990 understreker særlig viktigheten av å observere de naturlige klimavariasjonene. Klimavariasjoner som i senere rapporter er havnet i bakgrunnen og som dagens lærebøker ikke tar noe hensyn til i det hele tatt. Lærebøkene baserer seg i stedet på temperaturscenarier fra datamodellering av klimaet. Disse modelleringene har vist seg å stemme dårlig med observasjoner, dvs. målinger. Hvorfor legger skolen en svært tvilsom sannhet til barna våre?
I skolens vitenskapelige emner formidles kunnskap om den vitenskapelige metoden. Den er basert på observasjoner, som definerer en hypotese som etterfølges av eksperimenter, nye observasjoner og deretter en eventuell falsifisering av den samme hypotesen. Hvorfor brukes ikke den samme metoden i klima- og miljøtemaer? Naturligvis bør klimamodellene diskuteres på grunnlag av samme metode.
Andre vanlige feiloppfatninger som ikke sjelden presenteres som fakta i skolebøker, er at Stillehavsøyene er i ferd med å bli slukt av havet, at biobrensel og biodrivstoff er klimanøytralt og at elbiler er utslippsfrie. Skolen mangler også den viktige problemstillingen som vanligvis kalles "The renewable energy paradox". Hvis sol og vind skal øke sine markedsandeler over hele verden, må fossil energi vokse parallelt. Sol- og vindkraft trenger reservenergi når det ikke blåser og solen ikke skinner. Skolen har selvfølgelig et stort ansvar for å formidle kunnskap om hvordan energisystemet fungerer og vanskeligheten ved i dag å implementere en stor andel væravhengig kraft. Hvordan skal barna ellers forstå at investeringer i fornybar energi, slik som for eksempel i Tyskland, ikke har ført til noen store reduksjoner i karbondioksidutslipp? I Tyskland, som i Sverige, vil karbondioksidutslippene øke etter hvert som kjernekraft avvikles.
I stedet for å skremme barna våre til klimaangst, bør skolen og voksenverdenen generelt formidle at verden aldri har vært et bedre sted for menneskeheten enn den er i dag. Mange barn og unge er enkle å påvirke, de mangler egne referanser og tror derfor gjerne på aktivister og andre som kommer med klare, kraftige og alarmerende meldinger om klimakrisen med alvorlige konsekvenser som et resultat.
I stedet for å bidra til en polarisering, er det skolens plikt å presentere et balansert syn og korrekt informasjon på miljø- og klimaområdet. Skolen bør også kritisk undersøke uttalelser fra FN og selvfølgelig være kritisk til IPCCs modellresultater. Det bør skilles tydelig mellom modellresultater som sier noe om fremtiden og det man kan måle her og nå.
En kritisk tilnærming til vitenskapen bør være en selvfølge og den mest effektive måten å oppnå så god kunnskap om vår verden som mulig. Vitenskapens stilling endres over tid, men diskusjonen må være der hele tiden, ikke minst i klasserommene.
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------
Forfatter av artikkelen er den svenske sivilingeniøren Elsa Widding. Jeg har fått forfatterens tillatelse til å gjengi den på norsk.
