Dette skjer over hele verden nå: Her er det det statseide kraftselskapet PT PLN (Persero) i Indonesia som har besluttet å ikke gjennomføre planen om å fase ut 660 MW Cirebon kullfyrte kraftverk (PLTU Cirebon).
Det er den energiteknisk bredt skolerte Vijay Jayaraj som skriver dette i Townhall 25. januar 2026.Vi kan se på noen av hans eksempler på hvordan verden nå snur ryggen til å fortsette et selvskadende "grønt skifte" før funksjonelle alternativer foreligger.
"Teppet faller for verdens dyreste såpeopera. I flere tiår kjempet en gruppe ikke-valgte byråkrater og subsidierte akademikere for å holde produksjonen (av klimakrisenarrativet) i live, men publikum har endelig gått ut. Klimakrisens klovneshow er over."
Trumps oppgjør med klimaindustrien står slett ikke alene
Tidlig i januar trakk president Donald Trump som kjent USA formelt ut av FNs rammekonvensjon om klimaendringer fra 1992 og brøt båndene til over 60 tilknyttede FN-organisasjoner.
Mainstream-kommentatorer hevder dette er "en retrett inn i isolasjonisme".
Jayaraj sier derimot at "dette representerer en rasjonell, økonomisk beregning forankret i bevis snarere enn dommedagskultens hysteri. Det som derimot fortjener oppmerksomhet, er at Trump bare åpent gjør det Asias energisupermakter har gjort stille i årevis".
Merk denne: "Bare åpent gjør det Asias energisupermakter har gjort stille i årevis"
Jayaraj skriver om dette: "Beijing har for lengst sluttet å late som om de bryr seg om følelsene til europeiske klimaaktivister. Det kinesiske kommunistpartiet forstår at billig og sikker strømproduksjon – både elektrisk og geopolitisk – kommer fra hydrokarboner. Kina overgår resten av verden når det gjelder å bygge kullkraftverk i et enestående tempo."
Kina bygger energiallianser mens Vesten river ned sine tidligere funksjonelle systemer
Kina sikrer også energilinjer utenfor sine grenser. China National Chemical Engineering signerte byggekontrakter verdt 20 milliarder dollar for Ogidigbon Gas Revolution Industrial Park i Nigeria. Beijing-baserte Sinopec forpliktet 3,7 milliarder dollar til å bygge et oljeraffineri i Sri Lanka. Kinesiske finansinstitusjoner har lånt ut 52 milliarder dollar til Afrikas energisektor, hvorav omtrent halvparten har gått til fossile brenselprosjekter siden tidlig på 2000-tallet.
Kinas bygging av Kyaukphyu dyphavshavn og spesialøkonomisk sone i Myanmar er en annen tydelig indikator.
Prosjektet er verdsatt til omtrent 7,3 milliarder dollar for selve havnen og 1,3 milliarder dollar for en tilstøtende økonomisk sone, og vil være en strategisk omkjøringsvei rundt det overfylte Malakkastredet – et flaskehalspunkt hvor over 70 % av Kinas olje- og gasshandel passerer.
Signalet er umiskjennelig: Kina forbereder seg ikke på en post-hydrokarbonverden. Den sikrer pålitelige, diversifiserte forsyningskjeder for energiressurser, spesielt olje og naturgass.
India har også stille avsluttet sin flørting med vestlige grønne agendaer.
Indias forbruk av petrokjemikalier forventes å øke med 6–7 % årlig. For å møte denne etterspørselen utvider India aggressivt kapasiteten for olje- og gassleting og raffinering. Bare i november økte den indiske råoljeproduksjonen til 22,3 millioner tonn, en økning på 2,3 % fra året før.
Sent i fjor auksjonerte den indiske regjeringen bort kullblokker med samlede geologiske reserver på over 3 milliarder metriske tonn. Indias planleggingsdokumenter ignorerer naturgass som et «brobrensel» og identifiserer kull som landets hoveddrivstoff.
På verdensbasis er det 460 kullkraftverk under bygging.
Ytterligere 500 er tillatt eller er i ferd med å bli det, med ytterligere 260 nye anlegg som forventes å bli annonsert. Det store flertallet av all denne aktiviteten foregår i Kina og India.
Disse nasjonene forlater slett ikke å hente energi fra kull; de befester dens dominans.
Selv Indonesia, som en gang var symbolet på Vestens «Partnerskap for rettferdig energiomstilling», har møtt virkeligheten da de kansellerte den tidlige utfasingen av det massive kullkraftverket i Cirebon (se bilde i starten av innlegget).
Trumps tilbaketrekning fra FNs klimatyranni og de parallelle handlingene til asiatiske energigiganter er rett og slett en omkalibrering av globale prioriteringer:
- Nasjoner gjenopptar retten til å føre politikk forankret i egne økonomiske interesser i stedet for å følge «internasjonale» påbud fra en favorisert gruppe.
- Regjeringer og bedrifter investerer milliarder i utvinning og transport av hydrokarboner.
- Havner, rørledninger og raffinerier designet for å fungere som støtte i flere tiår bygges.
Nå er det tydelig: FN/IPCCs globale klimapåbud rakner overfor verdens største energiforbrukere
Fakta for FNs klimanarrativ er at Trump-administrasjonen rett og slett har avsluttet amerikansk deltakelse i et system som allerede var irrelevant for de faktiske beslutningene som tas av verdens største energiforbrukere.
Hva har holdt klimakrisenarrativet i live, og hvorfor rakner det så brutalt nå?
Jayaraj oppsummerer dette slik:
- Delvis overlevde fortellingen om en «energiomstilling» ved å bli presentert som uunngåelig. Den bløffen er avslørt.
- En overgang vil sannsynligvis skje en dag, men bare når ny teknologi viser seg å være rimelig og pålitelig.
Og til slutt, helt til funksjonelle alternativer foreligger:
- Klimaretorikken vil fortsette å avta etter hvert som investeringene i hydrokarboner akselererer.