Klimakrisen - ett klovneshow som i praksis er over.

Dette skjer over hele verden nå: Her er det det statseide kraftselskapet PT PLN (Persero) i Indonesia som har besluttet å ikke gjennomføre planen om å fase ut 660 MW Cirebon kullfyrte kraftverk (PLTU Cirebon).

Det er den energiteknisk bredt skolerte Vijay Jayaraj som skriver dette i Townhall 25. januar 2026.Vi kan se på noen av hans eksempler på hvordan verden nå snur ryggen til å fortsette et selvskadende "grønt skifte" før funksjonelle alternativer foreligger.

Jayarajs ingress er tydelig på hvilken vei det bærer for et fallert grønt skifte:
"Teppet faller for verdens dyreste såpeopera. I flere tiår kjempet en gruppe ikke-valgte byråkrater og subsidierte akademikere for å holde produksjonen (av klimakrisenarrativet) i live, men publikum har endelig gått ut. Klimakrisens klovneshow er over."

Trumps oppgjør med klimaindustrien står slett ikke alene
Tidlig i januar trakk president Donald Trump som kjent USA formelt ut av FNs rammekonvensjon om klimaendringer fra 1992 og brøt båndene til over 60 tilknyttede FN-organisasjoner.
Mainstream-kommentatorer hevder dette er "en retrett inn i isolasjonisme".
Jayaraj sier derimot at "dette representerer en rasjonell, økonomisk beregning forankret i bevis snarere enn dommedagskultens hysteri. Det som derimot fortjener oppmerksomhet, er at Trump bare åpent gjør det Asias energisupermakter har gjort stille i årevis".

Merk denne: "Bare åpent gjør det Asias energisupermakter har gjort stille i årevis"
Jayaraj skriver om dette: "Beijing har for lengst sluttet å late som om de bryr seg om følelsene til europeiske klimaaktivister. Det kinesiske kommunistpartiet forstår at billig og sikker strømproduksjon – både elektrisk og geopolitisk – kommer fra hydrokarboner. Kina overgår resten av verden når det gjelder å bygge kullkraftverk i et enestående tempo."

Kina bygger energiallianser mens Vesten river ned sine tidligere funksjonelle systemer
Kina sikrer også energilinjer utenfor sine grenser. China National Chemical Engineering signerte byggekontrakter verdt 20 milliarder dollar for Ogidigbon Gas Revolution Industrial Park i Nigeria. Beijing-baserte Sinopec forpliktet 3,7 milliarder dollar til å bygge et oljeraffineri i Sri Lanka. Kinesiske finansinstitusjoner har lånt ut 52 milliarder dollar til Afrikas energisektor, hvorav omtrent halvparten har gått til fossile brenselprosjekter siden tidlig på 2000-tallet.

Kinas bygging av Kyaukphyu dyphavshavn og spesialøkonomisk sone i Myanmar er en annen tydelig indikator.
Prosjektet er verdsatt til omtrent 7,3 milliarder dollar for selve havnen og 1,3 milliarder dollar for en tilstøtende økonomisk sone, og vil være en strategisk omkjøringsvei rundt det overfylte Malakkastredet – et flaskehalspunkt hvor over 70 % av Kinas olje- og gasshandel passerer.

Signalet er umiskjennelig: Kina forbereder seg ikke på en post-hydrokarbonverden. Den sikrer pålitelige, diversifiserte forsyningskjeder for energiressurser, spesielt olje og naturgass.

India har også stille avsluttet sin flørting med vestlige grønne agendaer.
Indias forbruk av petrokjemikalier forventes å øke med 6–7 % årlig. For å møte denne etterspørselen utvider India aggressivt kapasiteten for olje- og gassleting og raffinering. Bare i november økte den indiske råoljeproduksjonen til 22,3 millioner tonn, en økning på 2,3 % fra året før.
Sent i fjor auksjonerte den indiske regjeringen bort kullblokker med samlede geologiske reserver på over 3 milliarder metriske tonn. Indias planleggingsdokumenter ignorerer naturgass som et «brobrensel» og identifiserer kull som landets hoveddrivstoff.

På verdensbasis er det 460 kullkraftverk under bygging.
Ytterligere 500 er tillatt eller er i ferd med å bli det, med ytterligere 260 nye anlegg som forventes å bli annonsert. Det store flertallet av all denne aktiviteten foregår i Kina og India.

Disse nasjonene forlater slett ikke å hente energi fra kull; de befester dens dominans.
Selv Indonesia, som en gang var symbolet på Vestens «Partnerskap for rettferdig energiomstilling», har møtt virkeligheten da de kansellerte den tidlige utfasingen av det massive kullkraftverket i Cirebon (se bilde i starten av innlegget).

Trumps tilbaketrekning fra FNs klimatyranni og de parallelle handlingene til asiatiske energigiganter er rett og slett en omkalibrering av globale prioriteringer:
- Nasjoner gjenopptar retten til å føre politikk forankret i egne økonomiske interesser i stedet for å følge «internasjonale» påbud fra en favorisert gruppe.
- Regjeringer og bedrifter investerer milliarder i utvinning og transport av hydrokarboner.
- Havner, rørledninger og raffinerier designet for å fungere som støtte i flere tiår bygges.

Nå er det tydelig: FN/IPCCs globale klimapåbud rakner overfor verdens største energiforbrukere
Fakta for FNs klimanarrativ er at Trump-administrasjonen rett og slett har avsluttet amerikansk deltakelse i et system som allerede var irrelevant for de faktiske beslutningene som tas av verdens største energiforbrukere.

Hva har holdt klimakrisenarrativet i live, og hvorfor rakner det så brutalt nå?
Jayaraj oppsummerer dette slik:
- Delvis overlevde fortellingen om en «energiomstilling» ved å bli presentert som uunngåelig. Den bløffen er avslørt.
- En overgang vil sannsynligvis skje en dag, men bare når ny teknologi viser seg å være rimelig og pålitelig.

Og til slutt, helt til funksjonelle alternativer foreligger:
- Klimaretorikken vil fortsette å avta etter hvert som investeringene i hydrokarboner akselererer.

Lenke: https://townhall.com/columnists/vijayjayaraj/2026/01/25/trumps-withdrawal-from-collapsing-climate-narrative-n2669991

Været i år

2026-været starter brutalt i Europa

Store deler av Europa er rammet av kulde og kraftig snøvær. Hundrevis av fly står på bakken, køene i Paris er milelange og i Praha har folk mistet både varmtvann og oppvarming.

Noen tok skiene i bruk da det kom snø i Paris. Foto: Aurelien Morissard/AP/NTB

På ski i Paris
I alt fem mennesker har mistet livet i trafikkulykker i Paris-regionen, der snøen har ført til milelange køer på flere veier. For noen gir imidlertid snøen nye muligheter og opplevelser. Som vi ser på bildet ovenfor, i Paris samlet både innbyggere og turister seg ved landemerket Sacré-Cœur i bydelen Montmartre. På et tynt snølag aker de og står på ski nedover en bakke ved kirken.

"Vi har ikke opplevd så ekstreme værforhold på flere år"
Det sier en talsperson for KLM, Anoesjka Aspeslagh. Tirsdag ettermiddag meldte selskapet at de var i ferd med å gå tomme for avisingsvæske.
I Nederland er det flytrafikken som ser ut til å være hardest rammet. Her har over 400 flygninger blitt innstilt på Schiphol lufthavn i Amsterdam, som er en av Europas største. Mange passasjerer er strandet på flyplassen. Blant dem er Javier Sepúlveda, som er spansk, men bor i Norge. NTB meløder at i tre dager har han forsøkt å komme seg hjem. Tirsdag begynte han å stå i kø klokka 6.30, men seks timer senere var han ikke i nærheten av å ha nådd skranken.
– Jeg kan bare beskrive situasjonen som kaotisk, sinnssyk, sier 39-åringen til nyhetsbyrået Reuters.
Og problemene fortsetter. Onsdag ble 40 prosent av alle flyginger innstilt ved den største flyplassen i Paris – Charles de Gaulles – som følge av snøværet

Varmtvannet borte i Praha
I tillegg meldes det om særdeles kaldt vær fra Storbritannia til Tsjekkia.
- På grensen mellom Tsjekkia og Tyskland ble det tirsdag målt 25 minusgrader, og i Praha var titusener av innbyggere uten oppvarming og varmt vann etter at et fjernvarmerør sluttet å fungere.
- Det er også målt minus 20 grader i Polen.
- Sør i Storbritannia kan innbyggerne vente seg kraftig snøfall resten av uken etter at tusenvis av skoleelever måtte holde seg hjemme i Skottland tirsdag.

Snøsjokk på Jylland
Hvitt og kaldt er det også i Sverige og Danmark.
- I Nord-Sverige falt temperaturen til minus 40 tirsdag, mens danske myndigheter har bedt folk på Jylland holde seg hjemme for å unngå ulykker.

I Sveits er det målt over 37 grader minus i Alp Hinteräppelen i St. Gallen.
Også Spania sliter med kaldt vær og snø.
- Både i Madrid og i høytliggende områder på Mallorca er det målt minusgrader.
- Mange spanske hjem er dårlig utstyrt til å takle slik kulde, og når meteorologene spår 10 kuldegrader, er det dramatisk.

Også togtrafikken er rammet.
Det nederlandske jernbaneselskapet NS måtte tirsdag morgen gi beskjed om at alle morgenavgangene var innstilt som følge av været og IT-problemer. Høyhastighetstogene mellom Paris og Amsterdam ble enten innstilt eller forsinket.

NB: Dette er bare "vær", ingen medier snakker om "klimaendringer" denne veien
Ja, heldigvis er dette kulde- og snøsjokket ingen steder presentert som del av "menneskeskapte klimaendringer".
Det venter man med til man får en litt ekstra varm dag eller to i Europa igjen.

Global temperatur for januar 2026 kan bli meget interessant:
- Rekordkaldt i Antarktis, Amundsen-Scott med stasjonsrekord -61,3°C (NB: det er høysommer der nå!)
- Nord-Amerika er godt i gang med en kraftig kulde- og snøbølge der halve USA er satt i unntakstilstand
- Europa kaldt, Norge og Norden kaldt
- Russland uvanlig kaldt med rekordmengder snø

- Snømengden på nordlig halvkule holder seg langt over historisk snitt

- Snøutbredelsen er omtrent på snitt men nå i en voksende fase:

- Grønlandsisen har nå akkumulert over referanseperioden 1981-2010 (etter at 2024/25 hadde rekordtilvekst):

Likevel:
Media er fremdeles fulle av den vanlige feilinformasjonen om at Grønlandsisen forsvinner, Arktis smelter bort, osv. Hvor lenge skal verden finne seg i at dette narrespillet får fortsette?

Kilde: Klimadebatt

Varm El Nino på retur

Varm El Nino på retur: Desember 2025 fortsatte fallet fra nov 2025


Dr. Roy Spencer har lagt fram de satelittbaserte UAH-målingene for global temperatur i desember 2025, samt at han kommenterer på de siste års trend. Desember 2025 fortsatte fallet fra nov 2025:

Versjon 6.1 global gjennomsnittlig nedre troposfærisk temperatur (LT)-anomali for desember 2025 var +0,30 grader C, en avvik fra gjennomsnittet 1991-2020, ned fra november 2025-verdien på +0,43 grader C.

Ingen endring i gjennomsnittlig lineær temperaturtrend fra januar 1979 til desember 2025:
Den globale gjennomsnittlige lineære temperaturtrenden i versjon 6.1 (januar 1979 til desember 2025) ligger fortsatt på +0,16 grader/C/tiår (+0,22 °C/tiår over land, +0,13 °C/tiår over hav).

Kommentarer til de nyeste målingene:
Tross fall på slutten av 2025 så var 2025 var det nest varmeste året (dog langt bak El Nino-toppede 2024) i 47-års oversikten. Det kaldeste året hos UAH er som kjent 1985, mens 2024 virkelig var et uvanlig varmt år, "mer enn det som kan tilskrives El Niño alene" som Spencer skriver. Her er det lansert flere forklaringer, bl.a. endringer i skysystemene og albedoeffekter, samt større endringer i den globale luftsirkulasjonen. Som alltid, liten enighet i de ulike miljøer.

Hunga Tonga-utbruddet kanskje?

20. januar er USA ute av Parisavtalen

USAs uttrekking av Parisavtalen trer i kraft 20 januar.

The New York Times var tidlig ute med at USAs president Donald Trump også skrev under på en ordre som trekker USA ut fra hele 66 internasjonale organisasjoner. Det hvite hus oppgir at organisasjonene «ikke lenger tjener amerikanske interesser».

Uansett, ordren omfatter 31 FN-organisasjoner og 35 organer som ikke er tilknyttet FN. FNs klimakonvensjon (UNFCCC) og FNs klimapanel (IPCC) er blant organene som USA forlater. Trump trekker også USA ut av Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA), Den internasjonale solalliansen (ISA) og Verdens naturvernunion (IUCN).

De 66 nye utmeldelsene kommer i tillegg til tidligere utmeldelser
Trump har fra før trukket USA ut fra en rekke internasjonale organer, blant dem FNs menneskerettighetsråd og Unesco. Trump har tidligere også kunngjort at USA skal trekke seg ut av Paris-avtalen og Verdens helseorganisasjon (WHO). Uttrekkingen av Paris-avtalen trer i kraft 20. januar.

 

Utenriksminister Marco Rubio om bakgrunnen for utmeldelsene
«Som denne listen begynner å vise, så har det som begynte som et pragmatisk rammeverk av internasjonale organisasjoner for fred og samarbeid utviklet seg til et vidt spekter med globalt styre, ofte dominert av progressiv ideologi og avkoblet fra nasjonale interesser», sier USAs utenriksminister Marco Rubio.

Trumps memorandum markerer et langt mer betydningsfullt brudd med den moderne arkitekturen for global styring enn vi forventer at de fleste kommende overskriftene vil antyde.

USA har formelt trukket seg fra 66 internasjonale organisasjoner, inkludert organer knyttet direkte og indirekte til IPCC-økosystemet, etter en gjennomgang som stemplet dem som «i strid med USAs interesser». Språket i kunngjøringen er uvanlig direkte, og lister opp dusinvis av institusjoner som etter all sannsynlighet er overflødige, dårlig forvaltet, kapret av aktivistiske interesser og stadig mer fiendtlige overfor amerikansk suverenitet og velstand.

Det som skiller seg ut er ikke bare omfanget av tilbaketrekningen, men mønsteret som fremkommer når organisasjonene undersøkes som en gruppe. Omtrent halvparten – uten tvil flere – bærer umiskjennelige fingeravtrykk av ideologisk aktivisme som utgir seg for å være teknisk ekspertise: permanente byråkratier finansiert av offentlige midler, resirkulering av tilskudd gjennom ugjennomsiktige NGO-nettverk, og promotering av en kjent blanding av klimaortodoksi, DEI-mandater og «bærekraft»-slagord som fungerer mindre som målbare mål enn som politiske lojalitetstester.

Mange av disse enhetene har for lenge siden sluttet å ligne nøytrale fora for samarbeid. I stedet fungerer de som økonomiske gjennomstrømninger og narrative håndhevingsmekanismer, og skjermer eksplisitt marxistiske eller postmarxistiske økonomiske antagelser bak det moralske språket om miljøfrelse.

Denne tilbaketrekningen representerer en avvisning av ideen om at amerikanske skattebetalere er forpliktet til å finansiere ideologiske prosjekter som ikke kan demonstrere konkrete fordeler, målbare resultater eller engang grunnleggende lederkompetanse. Utgangen fra IPCC-tilknyttede institusjoner er et direkte budskap om at æraen med ubestridt respekt for transnasjonalt klimabyråkrati er over. 

Har ikke norske politikere noe å lære av dette?

 

Lenke til det offisielle "Presidenial Memoranda"

----------------------------------------

En ytterligere detaljering av emnet:

Endelig! Trump avskaffer finansiering og støtte til 66 internasjonale byråer, lover flere kommer til å bli økset.

FN får endelig litt ansvarlighet etter å ha tjent seg selv eller utenlandske diktatorer i flere tiår. Trump trekker seg ikke bare fra Parisavtalen, han har valgt det atomvåpenbaserte alternativet å trekke seg helt ut av UNFCCC. 

WHO kunne ha stoppet covid, i stedet har de aktivt bidratt til å spre det og dekket over for det kinesiske kommunistpartiet. De ser ut, oppfører seg og oppfører seg som en larveform av en verdensregjering – og prøver stadig å få vedtatt avtaler som tar over suveren kontroll eller genererer midler til FN. De drømmer om å opprette en global pandemiavtale der de kan diktere hvilke injeksjoner du må ha , hvilke medisiner som er tillatt, og få tilgang til dine medisinske data. Dette er ikke bare overfladiske ambisjoner, FN har allerede effektivt stoppet uvaksinerte australiere fra å forlate landet under covid.

FN bidro til å opprette gigantiske bankkarteller verdt 130 billioner dollar for å kontrollere nasjonal energipolitikk, slik at Kina kunne sette opp gigawatt med kullkraft mens Vesten er lammet av upålitelige generatorer laget med det samme kinesiske kullet. De prøver gjentatte ganger å innføre skatter på global skipsfart «for å redusere karbonutslipp», men hovedsakelig for å tjene FN 40 milliarder dollar i året å sjefe oss med. De fremmer ellevill, egoistisk skremselspropaganda , med bibelsk ild og svovel , de angriper våre nøkkelindustrier og prøver å begrense vår ytringsfrihet.

FN opererer som en mafia-beskyttelsesracket. UNESCO truer med å sette Great Barrier Reef på «listen over truede områder» , selv om revet er det største og best forvaltede revet i verden, med rekordhøyt koralldekke . De gjør dette for å utvinne penger, makt og status for Blob-arbeidere.

Tilbaketrekking fra sløsende, ineffektive eller skadelige internasjonale organisasjoner

I dag, i tråd med presidentordre 14199, kunngjorde president Trump at USA trekker seg fra 66 internasjonale organisasjoner som er identifisert som en del av Trump-administrasjonens gjennomgang av sløsende, ineffektive og skadelige internasjonale organisasjoner. Gjennomgangen av ytterligere internasjonale organisasjoner i henhold til presidentordre 14199 pågår fortsatt.

Trump-administrasjonen har funnet at disse institusjonene er overflødige i omfang, dårlig forvaltet, unødvendige, sløsende, dårlig drevet, fanget opp av interessene til aktører som fremmer sine egne agendaer i strid med våre egne, eller en trussel mot nasjonens suverenitet, friheter og generelle velstand. President Trump er tydelig: Det er ikke lenger akseptabelt å sende disse institusjonene det amerikanske folkets blod, svette og skatter, med lite eller ingenting å vise til. Dagene med milliarder av dollar i skattebetalernes penger som strømmer til utenlandske interesser på bekostning av vårt folk er over.

Som sådan vil USA trekke seg fra de 66 organisasjonene som finnes her .

Som denne listen begynner å demonstrere, har det som startet som et pragmatisk rammeverk av internasjonale organisasjoner for fred og samarbeid utviklet seg til en vidstrakt arkitektur av global styring, ofte dominert av progressiv ideologi og løsrevet fra nasjonale interesser. Fra DEI-mandater til «kjønnslikestillings»-kampanjer til klimaortodoksi, tjener mange internasjonale organisasjoner nå et globalistisk prosjekt forankret i den diskrediterte fantasien om «historiens slutt». Disse organisasjonene søker aktivt å begrense amerikansk suverenitet. Arbeidet deres fremmes av de samme elitenettverkene – det multilaterale «NGO-komplekset» – som vi har begynt å demontere gjennom nedleggelsen av USAID.

Venstresiden er apoplektisk

Skam over at Trump trekker seg fra viktig FN-klimaavtale sammen med dusinvis av internasjonale organisasjoner

The Guardian:

Donald Trump har skapt raseri ved å kunngjøre at USA vil forlate den grunnleggende internasjonale avtalen for å håndtere klimakrisen, og sementerer dermed USAs fullstendige isolasjon fra den globale innsatsen for å konfrontere farlig eskalerende temperaturer.

«Dette er en korttenkt, pinlig og tåpelig avgjørelse», sa Gina McCarthy, som var en av Joe Bidens fremste klimarådgivere under Det hvite hus.

«Som det eneste landet i verden som ikke er en del av UNFCCC-traktaten, kaster Trump-administrasjonen bort flere tiår med amerikansk lederskap og globalt samarbeid innen klimaendringer. Denne administrasjonen mister landets evne til å påvirke investeringer, politikk og beslutninger for billioner av dollar som ville ha fremmet økonomien vår og beskyttet oss mot kostbare katastrofer som ville herjet landet vårt.»

Manish Bapna, president i Natural Resources Defense Council, sa at Trumps beslutning om å forlate UNFCCC er en «utilsiktet feil» og «selvdestruktiv», ettersom den ytterligere vil hemme USAs evne til å konkurrere med Kina, som er stadig mer dominerende i verdens blomstrende industri for ren energiteknologi.

Trump tjener oljemilliardærer, sier Al Gore!

Gore, den tidligere amerikanske visepresidenten og klimaaktivisten, uttalte til Guardian: «De har gjort dette på oppfordring fra oljeindustrien, slik at milliardærer kan håve inn enda mer penger samtidig som de forurenser planeten vår og setter folk i Amerika og rundt om i verden i fare» ...

Verdens helseorganisasjon hadde bare én jobb, å forhindre pandemier, og i stedet bidro de til å drepe minst seks millioner mennesker (så langt), og spre sykdom og kaos til alle verdenshjørner . WHO sørget for at nasjoner fortsatte å fly inn biovåpenet fra Wuhan når de så lett kunne ha stoppet det. Og Tedros er selvfølgelig en hengiven håndlanger av president Xi, og en tidligere minister i Etiopia i den tiden det kinesiske Beltet og Veien utvidet seg der . Selv om Kina løy om den menneskelige spredningen og risikoen for Covid i januar 2020, jobbet Tedros som enmanns reklamemann for å dekke de dårlige nyhetene og promotere lederen for KKP.

De parasittiske byråkratene og Blob-psykopatene verdsetter livene våre til null.

Kilde: https://joannenova.com.au/2026/01/hallalujuh-trump-announces-withdrawal-of-funding-to-blob-headquarters-66-un-and-international-agencies/

Klima som teologi

Troen på en nært forestående klimakatastrofe er fortsatt bemerkelsesverdig robust blant vestlige eliter. Klimakirken, med sine yppersteprester og hengivne flokk, har vist seg bemerkelsesverdig robust over flere tiår, og har motstått empiriske angrep og ekspertgjendrivelser med den seigheten til en tro som ikke forandres av fakta. Spørsmålet som er verdt å stille, er ikke lenger om alarmistene har rett – det har de ikke – men hvorfor trosbekjennelsen overlever så uskadd av bevis, forfalskning og gjentatt politisk svikt. Denne holdbarheten er ikke rasjonell. Den er moralsk, ideologisk og til syvende og sist teologisk.

I mange år nå har seriøse forskere og akademikere med uangripelig legitimasjon – William Happer, John Clauser, Judith Curry og mange andre – revet ned påstanden om at klimasystemet er truet av en nært forestående apokalypse forårsaket av utslipp basert på fossilt brensel. Steve Koonins nøye redegjørelse for dataene gjorde dette klart for enhver leser som er villig til å skille bevis fra retorikk. Og likevel gir disse argumentene ingen påvirkning av klimaalarmpresteskapet. Årsaken er enkel: tvisten handler ikke om data. Den handler om dyd og det forførende løftet om meningsfullhet.

 

Klimaalarmisme har for lenge siden sluttet å være en vitenskapelig hypotese og ble i stedet en moralsk identitet. Tilhengerne ser seg selv som unikt medfølende, opplyste og villige til å «ta vare på planeten» i motsetning til de angivelig korrumperte, tilbakestående eller moralsk defekte klimafornekterne. Disse «fornekterne», som inkvisitorene kaller dem, er ikke utkantfigurer, men voktere av vitenskapelig integritet mot en moderne Lysenkoisme der dissens er kjetteri.

 

Klimaalarmisme tjener et annet kraftig formål. Det er det moderne uttrykket for det Friedrich Hayek kalte den «fatale innbilningen»: troen på at en selvutnevnt elite, bevæpnet med modeller og moralsk sikkerhet, kan overgå den spredte intelligensen til markeder, samfunn og fritt valgte individer. Denne innbilningen forsterkes av det som kan kalles den «edle løgnen». Mange innenfor klimaetablissementet tror åpent eller stilltiende at overdrivelse er berettiget – faktisk nødvendig – hvis den dytter massene mot «korrekt» oppførsel. Hvis klimaendringer må overdrives, så får det være slik. Hvis usikkerhet må undertrykkes, er også det en pris verdt å betale. Målet – planetens frelse – helliger middelet.

 

Innebygd i den klimaalarmistiske fortellingen er enda en dimensjon av politisk kalkulus som hjelper sosialdemokratiske regjeringer ved makten over hele Vesten, med det betydelige unntaket av Trumps Amerika. Den alltid nært forestående klimakatastrofen gir politikere lett den perfekte skremselen som fremkaller høylytte rop blant velgernes om å bli ledet i sikkerhet, slik H. L. Mencken minnet oss om i sin maksime om praktisk politikk.

 

Gitt disse potente fordelene ved å ha en klimateologi, blir empirisk tilbakevisning irrelevant. Data som motsier fortellingen blir ikke debattert, men delegitimert. Kritikere blir ikke engasjert; de blir fordømt. Ekspertise blir ikke veid; den blir moralisert. Derfor det merkelige fenomenet med at ekte fysikere av nobelkaliber blir avfeid som «fornektere», mens politiske aktivister og mislykkede politikere – som Al Gore – blir opphøyet til status som vitenskapelige autoriteter og profetiske vismenn.

 

 

Pakkeavtalen

Men klimaalarmisme reiser ikke alene. Den er en del av en bredere ideologisk pakkeavtale – et sammenflettet sett med oppfatninger som forsterker hverandre psykologisk og politisk. Den samme personen som mener at kapitalisme er en form for utnyttelse, vil også ha en tendens til å tro at det vestlige industrisamfunnet er unikt destruktivt. Den samme personen vil sannsynligvis også tro at markeder ikke kan stoles på til å fordele ressurser, og at «kriser» – klima, covid, ulikhet – krever beredskapskrefter fra en overvektig stat. Ikke overraskende stemmer dette verdensbildet også pent overens med støtte for netto nullutslipp, ESG, DEI, kjønnsideologi, industripolitikk, nedstengninger innen folkehelse og den stadig voksende administrative staten.

 

 

Denne ideologiske sammenhengen er ikke tilfeldig. Det gjenspeiler den lange innflytelsen til identitetsbasert kulturmarxisme, som lærte generasjoner av vestlige intellektuelle å tolke sosiale og økonomiske fenomener primært gjennom linsen til makt, dominans og historisk hvit skyld. I dette verdensbildet er arven etter vestlig utvikling – fra oppdagelsestiden og utover – ikke menneskelig oppblomstring, men arvesynd. Klimaendringer blir dermed den ultimate anklagen mot selve moderniteten: bevis på at velstand, vekst og teknologisk fremgang var feil.

 

Det er denne tankegangen som lar vestlige eliter gratulere seg selv med dekarboniseringsmål mens energifattigdom øker, industrier flykter og levestandarden stagnerer. Ofrene for denne politikken – kullgruvearbeiderne, fabrikkarbeiderne og husholdningene på landsbygda – blir avfeid som utilsiktede skader eller, verre, som moralsk mistenkelige «beklagelige».

 

Yppersteprestene for klimadyd, inkludert giganten av overdådig finansierte miljøorganisasjoner, sørger for den moralske dekningen, mens en veltilknyttet kohort av kumpankapitalister høster subsidier, mandater og garantert avkastning. Vind- og solenergiutviklere, ESG-finansierere og kapitalforvaltningsgiganter som BlackRock har alle insentiver til å holde krisefortellingen i live. Retorikken om offer er alltid for andre; leien er i stor grad for dem selv. Klimapolitikk, med sin fiksering på mål løsrevet fra ingeniørfag og økonomi, passer altfor godt inn i dette mønsteret.

 

Dette er grunnen til at Trumps utfordring av klimaortodoksien var så destabiliserende. Det var ikke bare et politisk skifte; det var en moralsk kontrarevolusjon. Ved å insistere på energioverflod, nasjonal interesse og økonomisk realisme har Trump og hans A-lag i energi- og miljøfeltet – energiminister Chris Wright, EPA-administrator Lee Zeldin og innenriksminister Doug Burgum – punktert klimaelitens helligdom. Utøvende ordre kan reverseres, men ideer er vanskeligere å drepe – og det er nettopp derfor motreaksjonen har vært så voldsom.

 

Ingen tid for selvtilfredshet

 

Likevel ville selvtilfredshet være en alvorlig feil. Den oppfattede moralske høye grunnen er fortsatt godt besatt av Klimakirken, og den gir enorm politisk makt. Skulle Trumps bevegelse vakle – hvis mellomvalget gir en avvisning snarere enn en forsterkning, og hvis det neste presidentvalget tapes av MAGA-bevegelsen – kan hele Net Zero-dogmet rykke tilbake med fornyet hevn. Demokratene, oppmuntret av forsterkning av mainstream-medier og dypstatlig forankring, ville gjeninnføre grønne mandater, og dermed reversere Trumps fremgang. Den administrative staten, ESG-komplekset og det transnasjonale klimabyråkratiet har ikke forsvunnet. De venter i kulissene.

 

Lærdommen fra det siste tiåret er tankevekkende. Empirisk sannhet i seg selv er ikke nok. Ideer teller, men det gjør også moralske fortellinger, institusjonelle insentiver og kulturell sammenheng. Klimaalarmisme har vist seg å være robust nettopp fordi det ikke er en teori, men et verdensbilde – et som smigrer sine tilhengere, belønner sine håndhevere og immuniserer seg mot tvil.

 

Hvis det skal bli et ekte oppgjør, vil det kreve mer enn billigere gass eller mislykkede vindparker. Det vil kreve å gjenvinne det moralske språket om menneskelig velstand, avsløre hybrisen i sentral planlegging og gjenoppdage bevisenes forrang over fromhet. Inntil da vil klimaapokalypsen forbli utsatt – men uendelig forkynt.

 

Denne artikkelen ble først publisert i Daily Sceptic https://dailysceptic.org/2025/12/21/the-resilience-of-the-church-of-climate/