Paradigmeskifter

I følge Wikipedia har vi denne definisjonen på et paradigmeskifte:

«Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Begrepet ble første gang introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken The Structure of Scientific Revolutions i 1962.

Innenfor naturvitenskapen er det utviklet et veldig antall av teorier og nye ideer. Bare et ytterst lite fåtall av disse har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde når det gjelder å endre vitenskapens og hele kulturens syn på viktige sider av virkeligheten. Og bare dette lille fåtallet av nye ideer fortjener betegnelsen paradigmeskifte».

Man kan alltids diskutere om oppfinnelsen av hjulet representerte et paradigmeskifte. Tilsvarende innvirkning kan man se for seg med oppfinnelsen av dampmaskinen, eksplosjonsmotoren, dynamitten og flygemaskinen.

Innenfor vitenskap regner man har man flere tilfeller som eksemplifiserer dette begrepet:

       

• Det heliosentriske verdensbildet (Kopernikus/Galilei). Før denne teorien ble formulert, var det vanlige syn at jorda var universets sentrum. Nå kom sola plutselig i sentrum.

• Utviklingslæren til Darwin ga oss den moderne evolusjonsteorien.

• Ignáz Fülöp Semmelweis, ungarsk lege, f. 1818,  fant ut at man ville minke dødeligheten ved sykehusene om legene desinfiserte hendene mellom operasjonene. Hele legestanden "visste" at dette var bare tull. Semmelweis ble presset til å forlate stillingen sin fordi han ikke var enig i gjeldende konsensus.

• Relativitetsteorien til Einstein og kvanteteorien til Planck er også gode eksempler.

• Alfred Wegener kom på 1920-tallet med teorien om jetstrømmer  og kontinentaldrift. Begge teoriene møtte sterk motstand blant de etablerte forskerne, men er i dag fullstendig godtatt.

• Barry Marshall og Robin Warren mottok i 2005 nobelprisen i medisin fordi de fant den bakterien som forårsaker magesår. Flertallet innenfor legevitenskapen hadde tidligere "visst" at det var røyking og stress som var årsaken til lidelsen.

•  I 2011 mottok Daniel Shechtman Nobelprisen i kjemi for sin oppdagelse av kvasikrystaller, en kjemisk struktur som forskere tidligere trodde var umulig. Oppdagelsen til Shechtman var i sin tid svært kontroversiell. Han ble på ett tidspunkt bedt om å forlate forskningsgruppa han var del av.  Det tok tid før funnene hans ble akseptert av andre forskere, men oppdagelsen har vist seg svært viktig.  Hans kamp tvang med tiden andre forskere til å endre sin oppfattelse av selve materiens natur.

                                                                              *

I flere tiår har vi nå blitt fortalt at flertallet av klimaforskerne har entydige bevis for at menneske­utsluppede klimagasser (les: CO₂)  vil forårsake thermageddon på jord. Selvsagt mener ikke flertallet av klimaforskerne noe så dumt. Dessverre har vi noen sentralt plasserte aktivistforskere som sammen med politikere og andre med økonomiske interesser i «grønne løsninger», som har fått alt for stor dekning i massemedia. Propagandaen har medført at det etterhvert har festet seg et bilde av at flertallet av forskerne støtter CO₂-dogmet.  

Observasjoner  har forlengst vist at CO₂-dogmet er dødt. Nå presses aktivistforskerne fra skanse til skanse. Det gjelder også forskerne ved CICERO klimaforskningsinstitutt og Bjerknessentret her i Norge. I England har UK Met Office vært hoved-drivkraften bak CO₂-propagandaen. Etter stadig mer intense spørsmål i parlamentet har de imidlertid måttet gi seg. De innrømmer nå at deres påstand om at temperaturøkningen i verden siden 1850 svært godt kan forklares ved naturlige variasjoner i klimaet.  

CO₂-dogmet er avslørt for det det er: et dogme. Vi står altså ovenfor et paradigmeskifte i klimavitenskapen. Endelig kan det gis mulighet for å finne de virkelige faktorene som påvirker klimaet.

Et trossystem er på hell

De siste 16 år har vi ikke hatt stigning av den globale temperaturen, selv om CO₂-innholdet i atmosfæren har økt. Den naturvitenskapelige implikasjonen er ganske klar. CO₂-teorien, der menneskene er med på å skape en galopperende, farlig, global oppvarming,  er motbevist.

 

Det er viktig å observere at sammenbruddet av troen på de «menneskeskapte klimaendringene»  i virkeligheten er sammenbrudd av et trossystem. Nå skal vi ta for oss den vitenskapelige metode – her anmoder jeg enkelte av de sentrale, alt for pressekåte  norske klimaforskerne til å se vekk et øyeblikk, dette er ikke noe som dere forstår.

Vi har noe som kalles den vitenskapelige metode. Dersom et fenomen opptrer flere ganger – ting gjentar seg, da er det ofte vanlig å fremme en hypotese  for å finne en forklaring på hvorfor dette skjer.  Det første som er naturlig å foreta seg, er å undersøke om lignende hendelser har skjedd tidligere, og om det er gjort undersøkelser for å forklare dette. Dersom slike undersøkelser var utført, og man hadde laget en hypotese om hvorfor hendelsene fant sted, var dette OK, om hendelsene stemte med teorien. Dersom det forekom avvik mellom hendelser og teori, er det hypotesen, ikke måledataene, som må endres.  Dette går i rundgang til man har en hypotese som på en robust måte kan beskrive hva som vil skje neste gang fenomenet inntreffer. Om det teoretiske grunnlaget for hypotesen stadig viser seg å stemme med det man opplever i den virkelige verden, ja da kan man tale om at hypotesen opphøyes til teori. Men merk: En slik teori kan aldri bevises! Dersom det kan vises til ett tilfelle der teorien ikke stemmer, eller man finner en bedre forklaring, da er teorien død! Ptolemeus’ teori ble benyttet i 1500 år for å fastslå månens plassering, årstidene og planet­bevegelsene. Teorien hadde imidlertid en vesentlig svakhet:  jorda går rundt sola, ikke omvendt. Dette illustrerer på en god måte at vitenskapen aldri er avgjort.

Dette er det som venter medlemmene av det ovennevnte trossamfunnet. Observasjoner fra lignende tilfeller viser at medlemmene av menigheten grovt sett nå opplever  følgende psykiske problemer og lidelser:

 

1. Benektelse – de avviser totalt å se, tro eller akseptere det som skjer.

2. Sinne – de anklager andre og seg selv for det som har skjedd. Jo sterkere troen er/var jo heftigere er dette stadiet.

3. Forhandlingsfasen – de tror fremdeles at det kan forhandles slik at det er mulig å beholde noen av stumpene til dette sammenraste trossystemet. Leting etter syndebukker er svært sentralt i denne prosessen.

4. Depresjon – det kan ikke stoppes. Apati, depresjon, tretthet og følelse av å bli urettferdig straffet.

5. Akseptering – Det er over! 

 

Så vidt jeg kan se, er vi nå i fase 4 og 5 i denne prosessen.

Klimavitenskapens fallitt - om CO2-dogmet

CO₂-dogmet (troen på, uten noen vitenskapelige bevis, at menneskeutsluppet CO₂ vil gi oss en farlig, galopperende oppvarming av kloden) er i ferd med å miste sin gjennomslagskraft hos folket. Når man kontrollerer påstandene til dogmatikerne mot hva som virkelig måles i verden, oppdager vi raskt at CO₂-dogmet faller innenfor kategorien pseudovitenskap. Riktignok er det fortsatt enkelte som forsvarer dogmet, til dels av varierende grunner.

I første rekke har vi de forskerne som har investert arbeid og prestisje ved å prøve å påvise at dogmet representerer vitenskap. Disse kan, med dagens viten, best karakteriseres som aktivister. De har forlatt den sanne vitenskapens vei forlengst, de driver med patologisk vitenskap.

Så har vi alle opportunistene – de som prøve å tjene penger/prestisje på denne pseudovitenskapen. Dette er en broket forsamling, her finner vi både politikere, miljøvernorganisasjoner, børsmeglere/banker, massemedia og mafia.

De resterende er de som vel nesten kan kalles «religiøse». De tror på dogmet og krever ingen bevis.

Klimavitenskapen har med rette fått en god del «tyn» de senere årene. Ikke minst fra skeptiker-bloggosfæren. Påstand etter påstand fra de arrogante, såkalte «seriøse» klimaforskerne, er plukket fra hverandre av skeptiske forskere og ingeniører. Vitenskapen, som skulle være «avgjort», er det så avgjort ikke. Forsvarerne av dogmet har gitt opp å komme med reell argumentasjon – mange av disse skjønner etterhvert at de har «malt seg inn i et hjørne» - og prøver fortvilet å finne en vei ut. Men de har ropt «Ulv, ulv!» mange ganger for mye. De er ikke en gang verd vår medfølelse!

Er man litt interessert i emnet er det rimelig enkelt å gjøre følgende observasjoner:

• Markedet for handel med karbonkvoter er dødt. Bankene og meglerhusene har stort sett lagt ned denne virksomheten.

• De fleste miljøjournalistene i mediahusene rundt om i verden har fått beskjed om å pakke sammen.

• Investeringer i «fornybar» energi går den vei «høna sparker». Milliardinvesteringer – godt subsidiert av skattepenger, både i Europa og USA – forsvinner i det ene konkursbo etter det andre.

• Temperaturendringer kommer først, så endres CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren. Menneskene har aldri hatt ansvaret for CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren. Siden konsentrasjonen av CO₂ i havet er mange ganger større enn i atmosfæren, er det havet som er hovedregulator i denne mekanismen. Blir det varmere, slipper havet ut mere CO₂. Blir det kaldere, opptar havet mer CO₂. I store trekk har denne prosessen en forsinkelse på omkring 800 år. Det betyr at CO₂-konsentrasjonen i dag er et resultat av en varmeøkning man hadde på slutten av den varme delen av vikingetiden.

• Arealet av havis i Arktis har minket de senere år. Arealet av havis i Antarktis har økt de senere år. Det totale areal av havis har vært tilnærmet konstant i mange tiår. For øyeblikket er utbredelsen i nord på nivå med det man hadde på 1930-tallet.

• De siste 16 årene har den globale temperaturen ikke steget selv om CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren har økt. Man trenger ikke å være forsker for å forstå at her er det andre mekanismer enn CO₂ som virker inn kraftigst på temperaturutviklingen.

• Havnivåstigningen har ikke akselerert slik dogmatikerne til stadighet hevder («Ulv, ulv!»). Forskere som går ut i felten og måler, sier at havnivået steg raskere før år 1950.

• Statistikk viser at sannsynligheten for å dø av tørke, oversvømmelser og storm har minket med 98% siden 1920-tallet (fra Wealth and Safety: The Amazing Decline in Deaths from Extreme Weather in an Era of Global Warming, 1900–2010 By Indur M. Goklany, som blant annet har deltatt i klimapanelets arbeid som hovedforfatter og ekspertkommentator).

Denne listen kan man forlenge ytterligere, men tendensen er helt klar: dogmatikerne har ingen sak! Nå er det på tide å stoppe dem! Vi har et alvorlig oppryddingsarbeid foran oss!