Innledning
En analog datamaskin
I 1901 fant en gruppe dykkere et skipsvrak utenfor øya Antikythera i Egeerhavet. Om bord var en mengde statuer og andre skatter som romerne hadde plyndret fra Hellas.
Forskerne antar at skipet sank en gang mellom år 87-80 f.Kr. Men det er mulig at den såkalte Antikythera-mekanismen er enda eldre. Den ble hentet opp som en haug med rustne klumper av bronse. I mange år har forskere undersøkt dem, for å prøve å forstå hva de en gang var.
Først nå (2021), da en gruppe forskere ved University College London har brukt røntgenteknologi og 3D-skanning, får vi et forbløffende innblikk i en av oldtidens mest mystiske gjenstander.
En del av den 2100 år gamle Antikythera-mekanismen, som også blir alt verdens første analoge datamaskin.FOTO: THANASSIS STAVRAKIS / AP
En modell av kosmos
Antikythera-mekanismen viser seg å ha vært en kompleks modell av
kosmos, som kunne beregne månefaser og holde styr på dager, uker og måneder.
– Den gjør bruk av tannhjul og gir som vi overhodet ikke forbinder med
oldtiden. Den grad av finmekanikk som gjemmer seg i funnet dukker ikke opp
igjen før slutten av middelalderen.
Museumsinspektør Jacob Thorek Jensen ved Danmarks Tekniske Museum sier
til Danmarks Radio at
han er helt paff av at grekerne kunne bygge så avanserte maskiner.
Ved National Archaeological Museum of Athens finnes en modell av Antikythera-mekanismen.FOTO: LOUISA GOULIAMAKI / AFP
På den tiden trodde man at
jorden var universets sentrum. Derfor har noen av beregningene den kunne lage
ikke vært helt korrekte. Ikke desto mindre har det krevd avansert matematikk å
lage den.
Dreiet man på et håndtak på maskinen, satte man i gang en
simulering av planetenes baner, eller månens faser.
I et geosentrisk verdensbilde er jorda sentrum i universet, og planetene og sola går i bane rundt jorda.FOTO: WIKIPEDIA
Langt forut for sin tid
Utenlandske
medier kaller maskinen «verdens eldste datamaskin»
og sammenligner funnet med det å finne et fly i en vikinggrav.
Thorek Jensen mener sammenligningen har noe for seg.
– Den er milevis forut for sin tid. Man fristes nesten til å
kalle det en slags analog datamaskin.
Inntil videre er Antikythera-mekanismen helt unik. Forskerne vet
ikke om den var et eksperimentelt påfunn av datidens Petter Smart, eller om den
spilte en mer sentral rolle i forståelsen av universet.
Avansert teknologi som gikk i glemmeboken
Det er ikke første gang avansert teknologi blir oppfunnet i
oldtiden for så å gjenoppstå mange hundre år senere.
De
gamle grekerne fant også opp en primitiv dampmaskin, som blant andre
matematikeren Heron stod
bak. Først over 1700 år senere drev dampmaskinen i gang den industrielle
revolusjon.
Vi kan lære mye ved å kikke tilbake i tid for å se hvordan ting
ble gjort før, sier Jensen.
–
Det er mange eksempler på at banebrytende teknologi har kommet på feil tid,
hvor samtiden ikke har vært klar for det. Men det betyr ikke at vi ikke kan la
oss inspirere av det i dag.
(Denne innledningen var hentet fra en artikkel i NRK)
* * *
Digitale maskiner
Mange vet i dag hvem Bill Gates er. Grunnleggeren av
Microsoft har bygd opp en formue fordi han var på rett sted til rett tid.
Selvsagt er det ikke nok å være til stede i riktig tidsepoke. Bare noen få enkeltpersoner
skjønte at tiden var moden for den utviklingen som skulle gi oss
hjemmedatamaskinen. Enda færre hadde bakgrunnskunnskapen som skulle til for
aktivt å starte denne prosessen. Bill Gates og Paul Allan var 2 slike personer.
Paul Allan er ikke så kjent som Bill Gates, men det var han som sammen med Bill
Gates grunnla og bygde opp Microsoft.
Det teoretiske grunnlaget for utviklingen var lagt langt
tidligere. Mange gir den franske tenkeren Blaise Pascal (1623 – 1662)
æren for dette.
Pascaline - signert av Pascal i 1652 - Musé des Arts et Métiers - ved Rama - Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 France license.
Tyskeren Gottfried Wilhelm von Leibniz (1646 – 1716)
fikk bygget en kalkulasjonsmaskin. England fortjener også en del av æren, her
med Charles Babbage (1791 - 1871) og Ada Byron (1815 – 1852).
Begge disse arbeidet med en kalkulasjonsmaskin, dog uten at samtiden mente den
kunne brukes til noe nyttig.
Iren George Boole (1815 – 1864) utarbeidet noe som senere ble kalt Boolsk
algebra, og baserer seg på bruk av det binære tallsystemet.
Den svenske handverkeren George Scheutz
(1785 – 1873) bygde sammen med sønnen sin, Evard (1821 – 1881) en difference
engine. Den sto ferdig i 1853. Dette blir i av mange betraktet som den
første vellykkede, mekaniske kalkulasjonsmaskinen.
Maskinen til Georg og Edvard Scheutz.
Amerikaneren Herman Hollerith (1860 – 1929) søkte i
1884 om patent på den første hullkortmaskinen. Den baserte seg på å lese
inndata ved hjelp av hullkort. I hullene oppsto det i lesemaskinen elektrisk
kontakt, som så ble benyttet til å øke et elektromekanisk telleverk. Maskinene
hans ble først benyttet til hjelp ved å utarbeide dødelighetsstatistikk i New
Jersey, 1887. Ved folketellingen i USA i
1890 vant Hollerith i konkurranse med andre når det gjaldt å behandle data
raskest (Folketallet ble forøvrig fastslått til 62 622 250). Hollerith grunnla
firmaet Tabulating Machine Company (1911) som raskt ble omdøpt til Computer
Tabulating Recording Company (1911). I 1924, etter at Hollerith hadde
sluttet, skiftet firmaet navn på nytt, og er senere kjent som International
Business Machines Corporation (IBM).
Hullkort fra 1890 - Public Domain - Library of Congress
Vi var nå i gang med en utvikling som ga oss store, kostbare
maskiner. Denne utviklingen skjøt særlig fart under andre verdenskrig, og vi
fikk elektroniske kalkuleringsmaskiner, der nøkkelkomponentene var radiorør.
Lengst fremme i denne utviklingen var USA, England og Tyskland. På slutten av 1940-tallet ble det imidlertid
gjort en epokegjørende oppfinnelse, noe som skulle lede til en mulighet for å
bygge elektronikk langt billigere og mer komprimert enn tidligere. I de
etterfølgende kapitlene skal jeg prøve å gi bakgrunnen for utviklingen som
dermed førte til hjemmedatamaskinen. Det finnes mange pionerer, og vi skal her
ta for oss noen av de viktigste.
Miniatyriseringen skjøt fart. "U.S. Army Photo", number 163-12-62. Left: Patsy Simmers (mathematician/programmer), holding ENIAC (1946) board. Next: Mrs. Gail Taylor, holding EDVAC (1949) board. Next: Mrs. Milly Beck, holding ORDVAC (1952) board. Right: Mrs. Norma Stec (mathematician/programmer), holding BRLESC-I (1962) board. Public Domain.
Transistoren – den grunnleggende byggeklossen.
Verdens første transistor. Creative commons lisens.
I Bell Telephone Laboratories gjorde man i 1947 en
observasjon som skulle starte en revolusjon i elektronikkbransjen.
Observasjonen var at når man la elektriske signaler på kontaktene til et
germaniumkrystall, kunne man få en utgangseffekt som var større enn det man
sendte inn. Det er i hovedsak tre personer som er nevnt i samband med denne
oppdagelsen, sjefen sjøl, William Shockley, samt hans to medarbeidere, John Bardeen og Walter Brattain.
I 1951 la de frem et teoretisk grunnlag for hva som skjedde
i krystallet, men viktigst, de kunne presentere en ganske robust
signalforsterker, senere kjent under navnet junction transistor.
I 1956 mottok alle tre nobelprisen i fysikk.
William Bradford Shockley
(1910 – 1989) var født i London, men utdannet ved Palo Alto Military Academy og
Hollywood High School i California. Interessen for fysikk ble vekket av en nabo
som underviste ved Stanford Universitetet. Han tok sin Ph.D. grad ved M.I.T. i
1936. Etter utdannelsen startet han karrieren ved Bell Telephone Laboratories
og ble der fram til 1955. I 1956 ble han finansiert av Beckham Instruments,
Inc, slik at han kunne starte opp Schockley Semi-conductor Laboratory i
California. Her ansatte han en gruppe unge forskere som skulle hjelpe ham i å
få til en overgang fra germanium til silisium som grunnlagsmateriale i
transistorer. Silisium er lettere tilgjengelig enn germanium, og tåler høyere
temperaturer.
Arbeidet framover var ikke
problemfritt. Medarbeiderne til Shockley beretter om paranoide trekk ved
mannen. Dette ga seg utslag i form av sjekking og dobbeltsjekking av
laboratorieresultatene. Det som fikk begeret til å flyte over for mange, var at
han innførte tvungen løgndetektortest for alle ved laboratoriet. Det ble
opprør, og mange av de ansatte ble tvunget til å finne seg an annen
arbeidsplass. Disse”opprørerne”, ledet av Gordon Moore, startet da et nytt firma, Fairchild
Semiconductors, finansiert av Fairchild Camera & Instrument Corp. Her
fortsatte arbeidet med å fremstille komersielle transistorer basert på
silisium. Hovedkonsernet Fairchild viste seg etter hvert å være nokså lunkent
innstilt til halvledervirksomheten, så i
1968 pakket Gordon Moore og Bob Noyce sammen sakene sine og stiftet et nytt firma, Intel.
Shockley hadde i mellomtiden
gitt opp målsettingen fra 1956 om å produsere silisiumbaserte transistorer og
ble i 1963 ansatt ved Stanford. Her så det ut som han skiftet fagområde, for
han begynte å arbeide med et fagområde han kalte dysgenics. Her benyttet
han seg av data fra den amerikanske hærens IQ-tester – hvor han konkluderte at
afrikanskættede amerikanere var mindre
intelligente enn kaukasier. På dette grunnlaget hevdet han også at egne opplæringsprogram
for svarte ville være bortkastet. I tillegg foreslo han frivillig sterilisering
av alle med IQ under 100. På toppen av dette donerte han sperma til en såkalt
Nobel-spermbank for genier. Dette provoserte mange, og hans forskning ble
sammenlignet med nazistenes genetiske eksperimenter.
Mikroprosessoren.
Etter oppfinnelsen av transistoren, skjedde en naturlig
utvikling i retning av miniatyrisering. Ikke minst romfartskappløpet presset
fram denne utviklingen. Her var det ønskelig å klemme sammen mest mulig
elektronikk til lavest mulig vekt med minst mulig effektforbruk. Integrerte
kretser var et naturlig neste skritt. I 1971 kom 2 produkter som satte fart i
den utviklingen vi kjenner til i dag:
- Den
første kommersielle mikroprosessor.
- Disketten.
Busicom var et japansk firma som produserte elektroniske
kalkulatorer. Den harde konkurransen i markedet gjorde at de så seg om etter
muligheter til å få et forsprang på konkurrentene. Utviklingen av MOS LSI
(storskala integrerte kretser) var det som hadde satt fart i utviklingen av
kalkulatorene, og Busicom tok nå (1969) kontakt med Intel fordi de hadde hørt
at Intel hadde den raskeste teknologien med størst pakketetthet av elektroniske
komponenter.
Busicom’s første, mikroprosessorbaserte kalkulator
Det ble etablert et samarbeid mellom Intel og
Busicom, der Intels representanter var Federico Faggin, Ted Hoff og Stan
Mazor. Samarbeidet resulterte i at det
ble utviklet 4 IC-kretser som skulle løse den aktuelle oppgaven:
- 4001
– En 2048-bits ROM med programmerbar input-output port.
- 4002
– En 4-registers x 20-lokasjons x 4-bit RAM datahukommelse.
- 4003
– Et statisk shift-register med seriell input og seriell/parallell output.
- 4004
– En 4-bits CPU-krets.
Federico Faggin, designeren av 4004-kretsen
Designeren av 4004-kretsen, Federico Faggin, fikk
opprinnelig etset signaturen F.F. inne i
CPU- Chipen. Senere ble
signaturen flyttet til kanten. Andre utviklere har imitert denne vanen etter ham.
På slutten av 1969 tok firmaet Computer Terminal Corporation (senere Datapoint) kontakt med Intel for å få hjelp med byggingen av en bipolar memory-chip. Denne kretsen skulle samarbeide med CTC’s lille, spesialbygde CPU. Arkitekturen var 8-bits, men ellers svært lik 4004-arkitekturen. Intel fikk overbevist CTC at man kunne få hele CPU-en pakket inn i en integrert krets. Hal Feeney ble satt til å utføre dette arbeidet, sammen med de ovennevnte herrene Hoff og Mazor. Arbeidet startet flere måneder før man kom i gang med utviklingen av 4004-kretsen, og kunne således ha vært den første mikroprosessoren. Feeney fikk ikke noen ”dreis” på utviklingen, så hele prosjektet ble stoppet etter noen måneder. Etter at Faggin hadde fullført utviklingen av 4004-prosessoren, gikk man i gang på nytt. Med Faggin som konsulent, ble også dette prosjektet vellykket fullført.
Sommeren 1971 fikk Faggin ideen til 8080-kretsen. Han
definerte arkitekturen, instrukssjonsettet og hoved-designen. Så ble det 9
måneder med intens lobbyvirksomhet innad i Intel, før han fikk overbevist
ledelsen om at prosjektet var levedyktig. Denne forsinkelsen kunne resultert i
at Motorola hadde overtatt ledelsen i CPU-utviklingen med sin 6800-krets.
Selve utformingen av 8080-kretsen ble foretatt av Masatoshi Shima (sjefsingeniøren til Busicom), under ledelse av Faggin.
Utviklingsperioden strakk seg over 15 måneder fra 1972–74.
Fra Intelmuseet. Her står det bl. annet:
Faggin følte seg til tider frustrert over beslutningsprosessene
i Intel, og startet derfor i 1974 firmaet Zilog. Intel prøvde i ettertid å
straffe ham ved å frata ham æren for sine bidrag til Intels produkt-portefølje.
Derfor er det flere kilder som gir Ted Hoff den største kreditt for utviklingen
av disse komponentene.
Tidslinje for introduksjon av de første mikroprosessorene
År
Navn/Type Kommentar
1971
|
Intel 4004 |
2300 transistorer, kunne utføre 60000 operasjoner i
sekundet, adresserte 640 bytes hukommelse og kostet $200
|
1972
|
Intel 8008
|
Kunne adressere 16k x8 bit memory, 48 instruksjoner. De
første hadde en klokkefrekvens på 500 kHz
|
1974
|
Intel 8080
|
Forbedret 8008. Ble snart standard i dataindustrien. 2 MHz
klokkefrekvens
|
1974
|
Motorola 6800
|
8-bits-prosessor. 1MHz klokkefrekvens
|
1975
|
MOS Technology 6502
|
8-bits-prosessor. Tankegangen bak denne var forløpere til RISC-prosesoren.
Mye billigere enn 8080 og 6800. Ble derfor svært populær. Ble blant annet
brukt i Commodore 64, Atari 2600, Famicon/NES og Apple I og II
|
1976
|
Zilog Z80
|
8-bits-prosessor. Denne ble, med avledninger blant de mest
benyttede mikroprosessorer (sammen med 6502-familien) fra sist på 1970-tallet
til midten av 1980-tallet.
|
1978
|
Intel 8086
|
16-bits-prosessor. Ble vel kostbar i begynnelsen
|
1978
|
Intel 8088
|
8-bits-prosesor som for øvrig var kompatibel med 8086
|
1982
|
Intel 80286 (også markedsført under navnet iAPX 286)
|
16-bits-prosessor. Ca. 134000 transistorer. Kunne i store
trekk benyttes på programvare skrevet for 8086 og 8088 prosessorer
|
1985
|
Intel 80386 (også kjent som i386 eller bare 386)
|
32-bits-prosessor.De første utgavene hadde 275000
transistorer. Senere varianter av denne ble benyttet i mobiltelefoner som
BlackBerry 950 og Nokia 9000. Klokkefrekvens opp til 33 MHz.
|
1987
|
Sun SPARCH
|
RISC-prosessor.
32/64-bits-prosessor. Åpen arkitektur, dvs. at flere kunne produsere cpu-en. Texas
Instruments, Atmel, Cypress Semiconductor og Fujitsu.
|
1988
|
Intel 80386SX
|
16-bits databus. Kunne max. Adressere 16MB hukommelse –
som 80286. Ment å skulle ta markedet fra 80286.
|
1989
|
Intel 80486 (også kjent som Intel 486 eller i486)
|
Veldig lik i386, men med noen ekstra instruksjoner. Nytt
var en innebygd regneprosessor.
|
1991
|
AMD AM386
|
100% kompatibel klone med Intel 80386. Gjorde AMD til en
seriøs konkurrent til Intel. Klokkefrekvens 20 til 40 MHz. Billigere enn Intels
tilsvarende prosessor.
|
1993
|
Intel Pentium (i586)
|
I følge tidligere navnesetting skulle denne hete Intel
80586 (eller i586). Klokkefrekvensene var i området 60 – 66MHz.
|
Etter denne tid er det stort sett AMD og Intel som har
fortsatt konkurransen. Det virker som Intel hele tiden har hatt et lite overtak
når det gjelder teknologi, men dette er kompensert av AMD ved å holde litt
lavere priser på produktene.
Fra Qualcomm Stadium i San Diego
På nettstedet http://www.oldcomputers.net
ligger en oversikt som viser tidslinjen for utviklingene av de forskjellige små
datamaskinene. Den første som virkelig var tilgjengelig for menigmann ble utviklet i 1974 og
kom i salg i 1975; "MITS Altair 8800".
| Additional Altair cards available from MITS: | ||
| Function | kit price | assembled |
| 1K static RAM | $97 | $139 |
| 2K static RAM | $145 | $195 |
| 4K dynamic RAM | $195 | $275 |
| Serial interface | $119 | $139 |
| Parallel interface | $92 | $114 |
| Cassette interface | $128 | $175 |
"Micro Instrumentation Telemetry Systems
(MITS) var det første firmaet som tilbød datamaskin-byggesett på markedet. For
$439 fikk du både byggesett, strømforsyning og et detaljert instruksjonssett
for byggingen. På den tiden fantes det ikke tastatur som kunne
kobles direkte til maskinen. Skulle man legge inn program i maskinen, måtte man
benytte bryterne på frontpanelet, noe som gjorde programmeringen både tungvint
og tidkrevende.
Det ble fort klart at man måtte kunne lagre data og hente
data på en mer hensiktsmessig måte enn å vri på brytere. Derfor måtte maskinen
kobles til ytre enheter. For å kunne gjøre dette, måtte maskinen ha såkalte "serielle
interface". Kassett
og teletype
med hullband var mest brukt den første tiden.
IMS Associates, Inc i San Leandro, California, kom i august 1975
med IMSAI 8080, som ble en sterk konkurrent til Altair. Funksjonene var omtrent
de samme for begge maskinene.
|
I filmen "Wargames" ble IMSAI 8080
benyttet, men den hadde diverse ekstrautstyr tilkoblet.
Dobbel diskettstajon
Dataskjerm
I 1976 startet både MITS og IMSAI å lage diskettstasjoner til maskinene sine. Dette for å lette innhentingen av programvare og data. For at datamaskiner skal kunne fungere mot eksterne enheter som hukommelse, tastatur, skjerm, diskett og andre enheter, kreves det at man laster inn et operativsystem på maskinen. På denne tiden fantes slike bare for store datamaskiner, ikke for mikroprosessorbaserte maskiner. Blant de første forsøkene på å få mikromaskinene til å fungere på fornuftig vis, var å utvikle et programmeringsspråk, BASIC (Beginners All-purpose Symbolic Instruction Code), som kunne lastes inn i mikromaskinene. Data-studenter hadde allerede vært utsatt for dette programmeringsspråket som så dagens lys i 1964 ved Dartmouth College i New Hampshire. Dette var utviklet for bruk på minimaskiner av herrene John G. Kemeny og Thomas E. Kurz.
Historien om hvordan programmeringsspråket BASIC ble til:
Da Altair og IMSAI kom på markedet, var det flere som ønsket
at man kunne benytte tilsvarende programvare til disse maskinene. Paul Allen
hadde kjøpt januarutgaven, 1975, av Popular Electronics, der Altair ble
demonstrert. Han viste dette til Bill Gates, og de ble enige om å lage en versjon av BASIC
interpreterende
verktøy til disse nye maskinene.
Diskett (Floppy Disk)
Diskett (Floppy Disk)
Patentet på disketten var det Yoshiro Nakamatsu
som hadde. Dette daterer seg helt tilbake til 1950. Han fikk imidlertid ingen
av datidens firma til å vise interesse i å utvikle disketten, så patentet ble
solgt til IBM.
Den fysiske utviklingen av disketten var det IBM-ingeniører
ledet av Alan Shugart
som fikk til. Dette var en 8" fleksibel plastikk-plate dekket med jernoksid.
Data ble skrevet inn og lest ut igjen fra overflaten til disketten.
De første diskettene ble kun benyttet av IBM-stormaskiner
under oppstart for å laste mikrokoder inn i kontrolleren (MERLIN – IBM 3330)
til magnetplatestasjonen(e). På en måte kan man si at disketten erstattet
hullkort ved denne operasjonen.
An Wang
var en entreprenør som produserte småmaskiner, hovedsakelig innrettet mot
tekstbehandling. Han var på utkikk etter et fysisk mindre lagringsmedium enn
8" disketten. 3 personer, An Wang, Jim Adkisson og Don Massaro satt i en
bar og diskuterte problemet. Hvor stor måtte den nye disketten være? Wang
kikket på servietten under drinken sin og konstaterte at "dette er den
rette størrelsen". Beskrivelsen gikk videre til Alan Shugart som utviklet
5 ¼"-disketten i 1976 til Wang Laboratories.
Sony slapp 3 ½"-disketten på markedet i 1981. I
motsetning til de større diskettene, var denne innelukket i stiv plastikk, men
den gikk likevel under navnet "floppy disk".
Den første tiden kunne diskettene bare benyttes på den ene
siden, men firmaet Tandon
introduserte dobbeltsidig diskett i 1978. Dermed doblet også kapasiteten til
disketten.
Den historiske utviklingen av disketten (hentet fra Wikipedia)
Disk
format
|
Year
introduced
|
Formatted
storage capacity
|
Marketed
capacity
|
8-inch:
IBM 23FD (read-only)
|
1971
|
not
marketed commercially
|
|
8-inch: Memorex 650
|
1972
|
175 kB
|
1.5
megabit unformatted
|
8-inch:
SSSD
IBM 33FD/Shugart
901
|
1973
|
237.25
kB
|
3.1
megabit unformatted
|
8-inch: DSSD
IBM 43FD/Shugart
850
|
1976
|
500.5
kB
|
6.2
megabit unformatted
|
5¼-inch (35 track) Shugart SA
400
|
87.5 kB
|
110 kB
|
|
8-inch DSDD
IBM 53FD / Shugart
850
|
1977
|
1.2 MB
|
|
5¼-inch DD
|
1978
|
360 or
800 kB
|
360 kB
|
5¼-inch Apple Disk II (Pre-DOS 3.3)
|
1978
|
113.75 kB (256 byte sectors, 13
sectors/track, 35 tracks)
|
113 kB
|
5¼-inch Atari DOS 2.0S
|
1979
|
90 kB (128 byte sectors, 18
sectors/track, 40 tracks)
|
90 kB
|
5¼-inch Apple Disk II (DOS 3.3)
|
1980
|
140 kB (256 byte sectors, 16
sectors/track, 35 tracks)
|
140 kB
|
3½-inch HP single sided
|
1982
|
256×16×70
= 280 kB
|
264 kB
|
5¼-inch Atari DOS 3
|
1983
|
127 kB (128 byte sectors, 26
sectors/track, 40 tracks)
|
130 kB
|
3-inch
|
1982
|
360 kB
|
125 kB
(SS/SD),
500 kB (DS/DD)
|
3½-inch SS (DD at release)
|
1983
|
360 kB
(400 on Macintosh)
|
500 kB
|
3½-inch DS DD
|
1984
|
720 kB (800 on Macintosh, 880 KB on
Amiga)
|
1 MB
|
5¼-inch QD
|
720 kB
|
720 kB
|
|
5¼-inch RX50 (SSQD)
|
circa
1982
|
400 kB
|
400 kB
|
5¼-inch HD
|
1982
|
1,200
kB
|
1.2 MB
|
3-inch DD
|
1984
|
720 kB
|
?
|
3-inch Mitsumi Quick Disk
|
1985
|
128 to
256 kB
|
?
|
2-inch
|
1989
|
720 kB
|
?
|
2 1⁄2-inch
|
1986
|
?
|
?
|
5¼-inch Perpendicular
|
1986
|
10 MB
|
?
|
3½-inch HD
|
1987
|
1,440
kB (1,760 kB on Amiga)
|
1.44 MB
(2.0 MB unformatted)
|
3½-inch ED
|
2,880
kB
|
2.88 MB
|
|
3½-inch Floptical (LS)
|
1991
|
20,385
kB
|
21 MB
|
3½-inch Superdisk (LS-120)
|
1996
|
120.375
MB
|
120 MB
|
3½-inch Superdisk (LS-240)
|
1997
|
240.75
MB
|
240 MB
|
3½-inch HiFD
|
1998/99
|
150/200
MB
|
150/200
MB
|
SD = Single Density; DD = Double Density; QD = Quad Density; HD = High Density;ED = Extended Density; LS = Laser Servo; HiFD = High capacity Floppy Disk; SS = Single Sided; DS = Double Sided
Diskettens dager er ikke talte. Her er diskett fortsatt i bruk.
Operativsystem
Det er klart at programmeringsspråket BASIC ikke
tilfredsstilte alle krav man måtte ha til å kunne kommunisere med datamaskinen.
Man måtte ha et operativsystem.
Her kom Gary Kildall
på banen. Som et kuriosum kan nevnes at faren hans hadde norske aner og mormora var fra Skellefteå i Sverige. Han var utdannet ved University of Washington og
avtjente bindingstiden i forhold til militærtjenesten ved å undervise ved
"Naval Postgraduate School" i Monterey (John Steinbeck har skrevet 2 noveller med
handling fra Monterey: "Cannery Row" og "Sweet Thursday"), California. Interessen for
datateknologi gjorde imidlertid at han fikk seg deltidsjobb ved Intel, slik at
han kunne få "hands on" erfaring med 4004-prosesoren. Han tok
doktorgrad i "computer science" ved University of Washington i 1972,
og utviklet det første høynivå programmeringsspråk for mikroprosessorer, PL/M (Programming Language for Microcomputers).
Eksempel på slik programkode (hentet fra Wikipedia):
FIND: PROCEDURE(PA,PB) BYTE;
DECLARE (PA,PB) BYTE;
/* FIND THE STRING IN SCRATCH STARTING AT PA AND ENDING AT PB */
DECLARE J ADDRESS,
(K, MATCH) BYTE;
J = BACK ;
MATCH = FALSE;
DO WHILE NOT MATCH AND (MAXM > J);
LAST,J = J + 1; /* START SCAN AT J */
K = PA ; /* ATTEMPT STRING MATCH AT K */
DO WHILE SCRATCH(K) = MEMORY(LAST) AND
NOT (MATCH := K = PB);
/* MATCHED ONE MORE CHARACTER */
K = K + 1; LAST = LAST + 1;
END;
END;
IF MATCH THEN /* MOVE STORAGE */
DO; LAST = LAST - 1; CALL MOVER;
END;
RETURN MATCH;
END FIND;
Hos Intel fikk han låne 8008- og 8080-prosessorer, noe som han
benyttet både til å lage PL/M, men også et operativsystem, CP/M ( Control
Program for Microcomputers). Dette kunne
også benyttes til å styre diskettstasjoner. Han demonstrerte CP/M for Intel,
men der i gården var det ingen interesse for produktet. Sammen med kona startet
nå Kildall firmaet "Intergalactic Digital Research" (senere "Digital Research") i Pacific Grove, California. Både IMSAI 8080 og Altair 8800 ble raskt utstyrt
med CP/M. I 1981 hadde populariteten økt i så stor grad at over 3000
forskjellige datamaskinmerker benyttet seg av samme operativsystem. CP/M var
blitt en industri-standard.
I CP/M, og senere MS-DOS/PC-DOS hadde man et tilsvarende kommando-vindu med tilhørende kommandoer. De var imidlertid ikke de samme som i UNIX.
En
nærmere forklaring finnes her.
16-bits-prosessorene gjør at livet blir turbulent for CP/M
Det kan nevnes at Lars Monrad-Krohn etablerte
Tiki Data der han benyttet en norsk variant av operativsystemet. Det ble kalt
KP/M, men måtte skifte navn til Tiko for å unngå rettslig trøbbel.
Her er sitat fra en artikkel Gisle Hannemyr har skrevet om
Tiki Data og problemene rundt dette:
Valget av Z80 og CP/M var det forøvrig ikke Kontiki Data selv som sto
bak. Maskinen ble laget som en direkte respons på at Staten (KUF)
hadde bestemt at edb-undervisningen i skolen skulle baseres på innkjøp
av "standard" maskiner og at standarden var 8 bits CPUer og CP/M.
"Kloningen" av CP/M skapte mye PR-messig trøbbel i starten. Det å
"klone" programvare var fortsatt et ukjent begrep på den tiden (siden
har vi fått Linux som er en klone av Unix -- slik at konseptet er nå
mer anerkjent). Etter å ha testet og verifisert at CP/M-applikasjoner
lot seg kjøre under KP/M rykket databladet "Computerworld" ut med en
historie om at KP/M var en piratkopi av CP/M. Dette var en påstand som
manglet ethvert grunnlag. CP/M var skrevet i et høynivåspråk (PL/M) og
optimalisert mot Intels 8080-prosessor. KP/M var skrevet fra "skratch"
i assembly og optimalisert for en annen prosessor (Zilogs Z80). Både
fordi det er mulig å optimalisere assembly langt bedre enn
høynivåspråk, og fordi Z80 har langt flere (og bedre) instruksjoner
enn 8080 var KP/M både mer kompakt og en god del kjappere enn CP/M,
og hadde dessuten enkelte finesser som CP/M manglet.
Ganske raskt etter at maskinen kom på markedet dukket også advokaten
til Thor Heyerdahl opp. Han mente at "Kontiki" var et navn som
Heyerdahl satt på rettighetene til, og forlangte at maskinen byttet
navn. Etter litt fram og tilbake kom Lars Monrad-Krohn (som styrte
butikken) til at det var dårlig PR å være uvenner med Thor Heyerdahl,
og dermed endret maskinen "Kontiki-100" navn til "Tiki-100". I samme
operasjon byttet operativsystemet "KP/M" navn til "Tiko".
Mange av høgskolene og universitetene rundt om i USA var
utstyrt med datautstyr fra Digital Equipment Corporation (DEC) (En av
grunnleggerne av DEC var Kenneth
Harry Olsen med besteforeldre fra Norge og Sverige). PDP-8, PDP-10 og
PDP-11-maskinene fra dette firmaet benyttet seg av UNIX som operativsystem. De
fleste som drev med programvareutvikling på mikromaskiner hadde derfor
opplæring på PDP-maskiner, og kjente til UNIX. For å kunne gjøre noe fornuftig
på en UNIX-maskin, måtte man skrive kommandoer i et terminalvindu (vel, den
første tiden var det teletype og hullband – senere ble det skjerm, tastatur,
diskett-/diskett-stasjon, tape-/tapestasjon m.m.). Her er et eksempel på bruk
av en kommando for å liste ut fil- og mappe-strukturen på en UNIX-maskin (i
dette tilfellet hentet fra en Linux-maskin – kommandoene er stort sett de samme):
I CP/M, og senere MS-DOS/PC-DOS hadde man et tilsvarende kommando-vindu med tilhørende kommandoer. De var imidlertid ikke de samme som i UNIX.
Kommandoene i CP/M var disse:
COPYSYS,
DATE
DEVICE
DIR
DUMP
ED
ERASE
GENCOM
GET
HELP
HEXCOM
INITDIR
LIB
LINK
MAC
PATCH
PIP
PUT
RENAME
RMAC
SAVE
SET
SETDEF
SHOW
SID
SUBMIT
TYPE
USER
XREF
I CP/M (og senere MS-DOS/PC-DOS) vil en tilsvarende utlisting av filene gjøres ved å benytte DIR-kommandoen, slik:
16-bits-prosessorene gjør at livet blir turbulent for CP/M
IBM hadde på slutten av 1970-tallet oppdaget at
mikroprosessorbaserte maskiner kunne ha noe for seg. For å komme raskt i gang
måtte de imidlertid gå mot alle tidligere IBM-prinsipper. De skulle bare
benytte standardkomponenter som andre hadde laget, ja, de ville til og med
outsource produksjonen av operativsystem. De så for seg bruk av
8088/8086-prosessorer, og måtte derfor benytte 16-bits programvare. CP/M var
laget for 8-bits-prosessorer. IBM kontaktet Digital Research i august 1980 i
håp om å kunne kjøpe en CP/M-86. Det verserer forskjellige historier om hvorfor
de ikke ble enige om en avtale, men IBM henvendte seg i stedet til Microsoft. Microsoft
hadde allerede kontrakt på å levere BASIC interpreter til PC-en.
I 1981 ble Paterson ansatt i Microsoft.
CP/M hadde den svakheten at alle
filene ble lagret på samme nivå. Der fantes ikke mulighet for å lage mapper. I
CP/M 2.2 var fikk man 16 "brukerområder", men det løste ikke
problemet. I tillegg fantes det ikke noe CP/M 5 ¼ " floppy diskformat, slik
at de fleste datamaskin-produsentene fant på sitt eget. Dermed var det umulig å
lagre ting på en type maskin for så å lese det inn på en annen type maskin uten
å ha et konverteringsprogram.
CP/M hadde ingen
sikkerhetsmekanisme. Alle brukere kunne lese og skrive filer etter eget ønske.
CP/M hadde heller ingen
standardisert grafikk før CP/M 3.0, og da var det for sent.
Det ble likevel laget noen spill som kunne brukes på flere
forskjellige maskiner. Eksempelvis kunne man benytte bokstaver og tegn som
beveget seg. Ett populært spill var "Ladder". Litt
av den "feelingen" kan man få, om man har en maskin med Java
installert og laster ned spillet fra denne nettsiden:
Dataprogram som gjorde CP/M populær
MBASIC
Det var først og fremst Microsoft Basic som sparket i gang
interessen for mikro-datamaskinene. Her
er link til referansehåndboken til MITS Altair Basic. Om man ønsker å prøve
dette ut, men sitter med Windows, har Microsoft en versjon som går under
Windows 10. Den kan lastes ned her:
Microsoft kalte CP/M-versjonen av Basic for MBASIC.
Eksempel på et slikt program:
10 cls
15 REM Rens skjermen
20 for i=1 to 10
40 print i;
45 REM Skriv ut
verdien av i
50 next i
60 end
Når man utfører programmet ser utskriften slik ut:
Er man spesielt interessert finner man en versjon av
PC-BASIC både for Windows (XP og nyere), OS X 10.6 og nyere for MAC og Linux/Unix
m.m. Link:
http://robhagemans.github.io/pcbasic/download.html
Er man spesielt interessert finner man en versjon av PC-BASIC både for Windows (XP og nyere), OS X 10.6 og nyere for MAC og Linux/Unix m.m. Link:
WordStar
WordStar var det tekstbehandlingsprogrammet som fikk den
suverent største markedsandelen inntil IBM fikk dreis på salget av sine PC-er,
og bundlet tekstbehandlingen
WordPerfect med maskinene. WordStar var laget for å gå på CP/M-maskiner, men det
var gjort færrest mulig antagelser om det underliggende operativsystemet. Derfor
var det mulig å porte det
over på andre operativsystem.
Skjermbilde av versjon 5 (som går på 32-bits PC) av WordStar :
Opphavsmannen bak WordStar var Rob Barnaby. Han hadde først laget et teksbehandlingsprogram som ble kalt Wordmaster. Dette kunne imidlertid ikke gi utskrift til skriver – noe som var den vanlige mangelen med det som fantes av tekstbehandlingsprogram på slutten av 1970-tallet. Barnaby var ansatt i firmaet "Micropro International", og sjefen (Seymour Rubenstein – tidligere IMSAI-ansatt) ga ham i oppdrag å forbedre tekstbehandlingsprogrammet. Det tok 4 måneder med assemblerprogrammering, så var WordStar "født". Noen IBM-venner av Rubenstein hevdet at Barnabys arbeid tilsvarte 42-manneår (etter IBM-standard).
Omsetningkurvene for WordStar steg ved introduksjonen av
IBMs PC. Denne stigningen varte ved til midten av 1980-tallet. Men nå kom det
en mengde tilsvarende program på markedet, som: Volkswriter, Word Perfect,
XYwrite, Word, Newword m.m. Dessverre ble Rubenstein syk i denne
perioden, og overlot firmaet til langt mindre kompetente personer. Dermed gikk
det raskt nedoverbakke med Micropro International og det som på den tiden var
verdens beste tekstbehandlingsprogram-pakke.
Rob Barnaby
Barnaby er pensjonert, bor i California, og oppgir å være styremedlem i "Habitat for Humanity Calaveras County"
SuperCalc
SuperCalc var et elektronisk regneark som ble publisert av
Sorcim i 1980. Første gang det var på markedet ble det bundlet sammen med
WordStar som en del av den CP/M-pakken som fulgte med "Osborne 1" (verdens
første bærbare) datamaskin. Det ble raskt standard regneark for CP/M og ble
portert over på MS-DOS i 1982.
dBASE II
Cecil Wayne Ratliff jobbet
for NASA og laget i 1978 et databaseprogram som han kalte Vulcan. Det var
meningen han skulle benytte dette til å holde oversikten over fotballresultater
for å hjelpe ham med tipping. Det var skrevet i 8080-assemblerkode og gikk på
CP/M-maskiner. Han lisensierte programmet til Ashton-Tate under navnet
dBASE.
Apple
I april 1976, året etter MITS Altair kom på markedet, ble "Apple
I" demonstrert ved Homebrew Computer Club i Palo Alto i California.
Denne maskinen ble levert til en
gjenvinningssentral i California. Det viste seg at den var verd $200000,00.
Det ble solgt omkring 200
stykker av denne maskinen, 666,66 dollar var prisen. I motsetning til Altair
var dette ikke et byggesett, men en fiks ferdig maskin. Det man måtte gjøre
selv var imidlertid å montere kassen, strømforsyning, strømbryter, tastatur samt
kople til en komposittskjerm.
Stephen Gary Wozniak ("Woz")
og Steven Paul Jobs ("Steve" Jobs) var skaperne av Apple I. De startet selskapet Apple den
1. april 1976 – det ble aksjeselskap 3. januar 1977. Woz var sønn av en Locheed Martin-ingeniør, og hadde vel fått inn elektronikkunnskaper med
"morsmelken". Steve Jobs var adoptivbarn. Han viste seg å være uhyre
intelligent, og fikk derfor en god del problemer i løpet av skolegangen, både
fordi skolen fortonte seg kjedelig, men også fordi klassekameratene ikke forsto
ham.
Woz har
uttalt:
"Typically, it was really
hard for me to explain to people the kind of design stuff I worked on, but
Steve got it right away. And I liked him. He was kind of skinny and wiry and
full of energy. […] Steve and I got close right away, even though he was still in
high school […]. We talked electronics, we talked about music we liked, and we
traded stories about pranks we’d pulled."
De startet enterprenør-karrieren i 1972 mens Woz var student
ved Berkeley. De bygde "blue boxes" – små elektronikkenheter som
kunne lure "AT&T" sine rikstelefonsperrer, slik at de kunne ringe
gratis (tone-oppringing). Disse enhetene solgte de til Berkeley-studentene.
Virksomheten stoppet brått da de nesten ble tatt av
politiet.
I 17-års-alderen fikk "Woz"
ansettelse ved Hewlett
Packard (HP), og etter et par måneder var han i full aktivitet som
elektronikk-ingeniør. Noe som var uvanlig i USA var at alle ansatte i HP ble
oppfordret å diskutere idéer med hverandre, uavhengig av hvilken rang man hadde
i hierarkiet. Dette for å fremme
kreativitet. Arbeidsgiver oppfordret de ansatte til å jobbe med private
prosjekt, noe Wozniak utnyttet til fulle. Blant annet skapte han noe av den første grafikken for
datamaskiner og dataspill-maskiner.
"Woz" fikk nok noen av idéene sine ved å betrakte
HP sine "desktop calculators", som f.eks. HP 9100A og HP 9100B. Disse
kunne programmeres i en BASIC-dialekt. Her er link til info om programmeringen: http://www.hpmuseum.org/prog/hp9100pr.htm
Slike maskiner hadde hullkort og
tastatur som input-medium, men ble etter hvert utstyrt med 1 eller 2 kassett-spillere
for inn-/ut-lesing av program og data.
HP9800-serien. Tidlig 1970-tall.
Nå hadde HP fjernet kalkulatortastaturet
slik at det mer minnet om en datamaskin.
I firmaet Apple var det "Woz" som var elektronikk-geniet mens Jobs i hovedsak tok seg av markedsføringen.
Wozniak hadde erfaring med bruk av programmeringsspråket
BASIC fra high school. Han hadde også lest "BASIC Computer Games"
som medlem av the "Homebrew Computer
Club". Han bestemte derfor at om han skulle konstruere en datamaskin
ville man både kunne spille dataspillene samt kjøre de logiske simuleringene
han hadde arbeidet med ved Hewlett Packhard. Han visste at Bill Gates hadde
skrevet Altair BASIC for Intel 8080-prosessoren, og håpet at han selv ville
være den første som gjorde noe tilsvarende for MOS Tecnology 6502.
For å spare tid, og fordi spill og simuleringer understreket
bruk av heltallsmatematikk,
kuttet han ut å legge inn flyt-talls-rutiner
i det han kalte "GAME BASIC".
David Packhard, den ene av HPs grunnleggere,
sto bak grunnlagsinvesteringen til oppstart av Monterey Bay Aquarium. Det er et yrende liv i og
på havet utenfor akvariet.
Apple II, også et Wozniak-produkt, så dagens lys 16. april, 1977. Det var 2 markante ting som skilte Apple II fra konkurrentene (TRS-80 og Commodore PET): cellebasert fargegrafikk og åpen arkitektur: alle Apple II-modellene unntatt Apple IIc hadde minst 7 ekspansjons-slot der man kunne sette inn tilleggselektronikk. I tillegg benyttet de MOS Technology 6502-prosessor i
stedet for 8080/Z80, noe som gjorde at de ikke kunne bruke CP/M på maskinene.
Apple II hadde i utgangspunktet ingen diskettstasjon. Programmer
og data måtte lagres og hentes fra magnet-kassettstasjon(er).
Nå hadde de den nødvendige maskinvaren, men de
manglet nødvendig programvare utenom heltallsprogramvaren "GAME
BASIC". Redningen ble Paul Laughton, som jobbet ved Shepardson Microsystems. Han hadde jobbet som programmerer ved John Hopkins
University og IBM, og kjente til kompilatorer og
operativsystem. Her er hans inntrykk da han så Wozniaks disk controller for
første gang:
“I was familiar with the other disk
controllers, and when I saw Woz’s design I was just blown away. I mean,
it was so simple, and so elegant. And the fact that he was doing it in
software — a lot of the work that was done by those massive amounts of chips
was done in a few lines of software. It was just pure genius.”
Her er link til et 2-timers intervju med
Paul Laugton: https://www.youtube.com/watch?v=EeEGJg6vXCg
Apple II Disk Controller
Paul Laughton leverte "Apple II DOS versjon 3.1" i juni 1978. Digibarn Computer Museum har samlet mye
informasjon om denne pionertiden. Blant annet har de fått tillatelse av Apple
til å gjøre tilgjengelig kildekoden til Apple II DOS (til ikke-kommersielt bruk
– "Copyright © 1978 Apple Inc., and may not be
reproduced without permission from Apple" ).
Paul Laughton
Fra arkivet til Digibarn Computer Museum:
Laughton testet programvaren hele tiden mens han utviklet den. For å holde styr på hvor langt han var kommet til enhver tid, benyttet han seg av fortløpende versjonsnummer. Den endelige utgaven han ga fra seg hadde derfor versjonsnummer 3.1 selv om det egentlig var den første versjonen av operativsystemet som Apple solgte. Men de hadde fremdeles bare heltalls-BASIC. Dette hadde den begrensningen at man bare kunne benytte tallene fra -32768 til 32767. Det var vanskelig å lage regnskapsprogramvare med slike begrensninger. Wozniak var på den tiden for opptatt med utvikling av disk-kontrolleren til å skrive flyttalls-rutiner, så Apple kontaktet Microsoft for å få løst problemet.Resultatet ble Applesoft BASIC som var bakoverkompatibelt med Apples heltalls-BASIC.
Sir Clive Miles Siclair
Paul Laughton
Fra arkivet til Digibarn Computer Museum:
Scanned lineprinter listing from June 2, 1978
| |
Scanned lineprinter listing from October 6, 1978
| |
Retyped source code of the October 6th version
(This has not yet been assembled, and there may be some typographical errors.)
| |
The source code of the low-level read/write routines by Steve Wozniak and Randy Wigginton.
| |
Various technical specifications and designs relating to the Apple II disk drive
| |
Various contracts and addenda between Apple and Shepardson Microsystems
| |
Minutes of a meeting between Apple and Shepardson Microsystem about bugs and enhancements. (Unfortunately we don’t have the list that is referred to.)
|
Laughton testet programvaren hele tiden mens han utviklet den. For å holde styr på hvor langt han var kommet til enhver tid, benyttet han seg av fortløpende versjonsnummer. Den endelige utgaven han ga fra seg hadde derfor versjonsnummer 3.1 selv om det egentlig var den første versjonen av operativsystemet som Apple solgte. Men de hadde fremdeles bare heltalls-BASIC. Dette hadde den begrensningen at man bare kunne benytte tallene fra -32768 til 32767. Det var vanskelig å lage regnskapsprogramvare med slike begrensninger. Wozniak var på den tiden for opptatt med utvikling av disk-kontrolleren til å skrive flyttalls-rutiner, så Apple kontaktet Microsoft for å få løst problemet.Resultatet ble Applesoft BASIC som var bakoverkompatibelt med Apples heltalls-BASIC.
Det skjedde noe i Europa også.
I 1976 ble det liv i et Britisk selskap ved navn Sinclair Radionics
(det skiftet navn stadig vekk til "Science of Cambridge"/"Sinclair
Research"/"Sinclair
Computers"/
"Sinclair Research"). Der var det Clive Miles Sinclair
som sto bak produksjon av elektroniske
kalkulatorer. Sinclair Cambridge programmerbar kalkulator hadde trigonometriske
funksjoner og kunne programmeres i 36 programsteg.
Sinclair Cambridge Calculator
Jim Westwood ved "Science
of Cambridge" fullførte i 1980 prosjektet som resulterte i mikro-datamaskinen
ZX80. Den kostet £79,95 som
byggesett og £99,95 ferdigbygget. BASIC-interpreteren
som var innebygget i maskinen kom fra et firma kalt "Nine Tiles Network". For å unngå å betale lisenskostnader til Microsoft for BASIC-oversetteren, valgte Sinclair å
kontakte John Grant ved Nine Tiles. Her måtte det lages en heltalls-BASIC som
kunne rommes i en 4 kB ROM-krets. Maskinen hadde kun 1 kB RAM-hukommelse, så
det var snakk om helt andre dimensjoner enn det vi kan benytte i dag.
Sir Clive Miles Siclair
Siden det var brukt svært billige komponenter, både i
kalkulatorene og datamaskinen, ble det ofte problemer med å få tastaturet til å
fungere som det skulle.
Man måtte være særdeles konsentrert for å treffe riktig her:
BBC Micro
BBC Computer Literacy Project var et opplæringsprosjekt i regi av BBC i England.
Her skulle folket virkelig lære hva en datamaskin var og hva man kunne gjøre
med den. I sterk konkurranse med Sinclair vant firmaet Acorn Computer company kontrakten om å levere
datautstyret som skulle benyttes.
Roger/Sofie Wilson – transkjønnet – er en av de store datapionerene.
Wilson står også bak konstruksjonen av ARM-prosessoren som
benyttes i 95% av mobiltelefonene i verden.
Litt mer om historien bak utviklingen av BBC Basic:
https://en.wikipedia.org/wiki/BBC_Micro
https://computerhistory.org/blog/the-bbc-micro/
https://www.bbc.com/news/technology-44628869
https://computerhistory.org/blog/the-bbc-micro/
https://www.bbc.com/news/technology-44628869
BBC Micro:
  |
Linux
Vi har nå sett på utviklingen av
utstyr. Det startet med 4-bits-prosessorer og har gått i steg – 8 bits, 16
bits, 32 bits og 64 bits. Det er ikke noe stort tankesprang å forvente at det
neste blir 128 bits-prosessorer. Den øvrige hardwaren har hatt en tilsvarende
utvikling. Disketten er i store trekk forlatt til fordel for DVD, Blu-ray og
USB-minnepinner/harddisker. Windows- og Macintosh-operativsystemene har
gjennomgått en gradvis utvikling. I dag er Windows en etterkommer av
samarbeidet som en gang var med IBM (Windows NT). Operativsystemet på Mac er en
UNIX-variant.
Ved mange av universitetene rundt
om i verden benytter man UNIX operativsystem. Prissettingen på UNIX har
tradisjonelt vært så høy at vanlige studenter sjelden har sett seg råd til å
installere dette på sine private maskiner. I 1991 fant derfor en finsk student,
Linus Torvalds, at han skulle begynne å lage sin egen kopi/emulator. Han hadde en Intel
386-maskin som han skrev en terminal-emulator basert på MINIX, som igjen er basert på
UNIX. Den 25 august 1991 postet han denne beskjeden til comp.os.minix på Usenet (husk, dette var før internet var vanlig):
"I'm
doing a (free) operating system (just a hobby, won't be big and professional
like gnu) for 386(486) AT clones. This has been brewing since April, and is
starting to get ready. I'd like any feedback on things people like/dislike in
minix, as my OS resembles it somewhat (same physical layout of the file-system
(due to practical reasons) among other things).
I've currently ported bash(1.08) and gcc(1.40), and things seem to work. This implies that
I'll get something practical within a few months [...] Yes - it's free of any
minix code, and it has a multi-threaded fs. It is NOT portable (uses 386 task
switching etc), and it probably never will support anything other than
AT-harddisks, as that's all I have :-(.
[...] It's mostly in C, but most people wouldn't call
what I write C. It uses every conceivable feature of the 386 I could find, as
it was also a project to teach me about the 386. As already mentioned, it uses
a MMU, for both paging (not to disk yet) and segmentation.
It's the segmentation that makes it REALLY 386 dependent (every task has a 64Mb
segment for code & data - max 64 tasks in 4Gb. Anybody who needs more than
64Mb/task - tough cookies). [...] Some of my "C"-files (specifically
mm.c) are almost as much assembler as C. [...] Unlike minix, I also happen to
LIKE interrupts, so interrupts are handled without trying to hide the
reason behind them."
Dermed begynte et samarbeid med en
mengde frivillige deltakere. I dag er det vel nærmere 2000 personer som er
med på dette samarbeidet. Versjon 2 av Linux-kjernen kom i januar 1999 – 1 800
847 kodelinjer. Versjon 4.1 kom i juni
2015 – 19 000 000 kodelinjer.
I og med at systemet er gratis,
har det etter hvert vunnet ganske stor popularitet. Linux-kjernen benyttes i
dag også i en mengde mobiltelefoner – android-telefonene.
Antall kodelinjer
i de forskjellige versjonene av Linux-kjernen (fra Wikipedia).
Hva er/gjør Unix/Linux-kjernen? Universitetet i Oslo har lagt ut denne kortfattede forklaringen på nettet:
Det meste henger sammen:
Se også denne artikkelen: "The history of the microprosessor"