Skal norsk kraftforsyning styres av historieløse aktivister, politikere og byråkrater?

Billig vannkraft har til nå vært en velsignelse for det norske folk, både for private og for næringslivet. Dette planlegger politikere, byråkrater, aktivister og det klimaindustrielle komplekset å gjøre en slutt på. De forskjellige aktørene argumenterer for å koble det norske kraftnettet til EU og Storbritannia i stadig økende grad, samt overlate koordineringen av dette til et EU-organ. Det betyr at Norge risikerer å miste råderetten over vannkraften – arvesølvet – som fremsynte politikere i tidligere tider kjempet for at vi skulle beholde innenlands.

Politikere og NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) ser for seg høyere strømpriser og økte energiinntekter ved å koble seg sterkere på det utenlandske energimarkedet. Dette vil uvilkårlig medføre at strømprisen i Norge raskt vil nærme seg tysk og dansk nivå.  At man dermed skusler bort ett av Norges konkurransefortrinn (billig kraft) ser ikke ut til å affisere historieløse politikere og byråkrater. At kraftforsyningen skal være på norske hender for å gi forbrukerne rimelig strøm ser ut til å være totalt glemt. Det er profitt som gjelder. Vikarierende argumenter er også inne i debatten. Her benyttes skitne knep, som for eksempel å stresse "det grønne skiftet" eller vi må redde verden fra våre klimagassutslipp m.m.

Norsk vannkraft er den "grønneste" man kan tenke seg. I snitt genererer vi 110% av den strømmen som vi trenger til eget forbruk her i landet. Det betyr at vi – i gjennomsnitt – kan eksportere ca. 10% av kraften. Den planlagte utbyggingen av strømkabler til utlandet vil gi oss mulighet til å eksportere minst 70% av det som genereres. Her er det mye som tyder på at vannmagasinene vil tømmes fort på grunn av strømsalg til utlandet med derpå følgende import av rådyr kraft fra utlandet.

Skal denne virksomheten gis en betegnelse, synes begrepet "bondefangeri" å være dekkende.

Det argumenteres med at dette gir oss sjansen til å bygge ut mer "grønn" energi. Det tenkes da ikke minst på utbygging av vindkraft, noe som etterhvert vil kunne bli "lønnsomt" om kraftprisene innenlands tredobles som følge av utenlandskablene. Uansett, det er oss forbrukere som må betale for disse "smarte" planene.

En typisk oversikt over forbruket i Norge slik ut for tiden:

 


De dagene forbruket er høyere enn det som produseres, må det kjøpes kraft fra våre naboland. Det kan være kjernekraft, varmekraft eller vindkraft fra Russland, Sverige eller Finland. Vi ser av figurene at den lille, men sterkt varierende, norske vindkraften har minimalt å si trass i de enorme investeringene som allerede er gjort på dette området. Skal man hindre for store problemer i et strømnett, må man ha tilgjengelig en stabil basiskraft som raskt kan reguleres opp eller ned. Dette for å motvirke ustabil kraft som vind- og sol-kraft. Vannkraft er en suveren regulator i så måte.  

Tar vi en titt på Sverige, ser en tilsvarende oversikt slik ut:

 
Svenskene har kjernekraft – som ikke kan reguleres fort opp eller ned – og vannkraft som stabiliserende faktorer. Den ustabile vindkraften i Sverige – delvis finansiert ufrivillig av norske strømkunder (gjennom grønne sertifikater) – utgjør allerede i dag en så betydelig andel at den kan begynne å slite på stabiliteten i nettet.

Dansk kraftmiks ser slik ut:

Her er det tydelig at de benytter varmekraft (gass/diesel/kull) som regulator for å dempe virkningen som den ustabile vindkraften gir. I tillegg må de delvis importere kraft fra nabolandene.

Hva skjer om andelen vind- og sol-kraft økes ytterligere? Vi trenger egentlig ikke å fundere så veldig på det. Eksperimentet er utført allerede. I Australia er det et par delstater der politikerne helt har falt for eventyret om at "vi må redde jorden" og fjerne våre klimagassutslipp. Spesielt har man gått amok i delstaten South Australia, der det nesten bare er vindkraft igjen. Dette har gitt ekstremt høye strømpriser, strømbrudd og langvarige strømutkoblinger. Dette gir som ringvirkning at industri og næringsvirksomhet må outsources. Strømprisene har på få år gått fra å være blant de laveste i verden til å bli de høyeste. Her er et bilde på hva kraftforsyningen sør i Australia har å slåss mot:

Et system som gir raske variasjoner i størrelsesorden 2 gigawatt opp og ned i løpet av kort tid uten å ha særlig mye stabil kraft "i bunnen", er å be om trøbbel. Og trøbbel har de fått. Bilindustri og smelteverk har måttet kaste kortene. Den eneste næringsvirksomhet som er i sterk fremgang i området, er salg av bensin- og diesel-strømgeneratorer til privatpersoner og bedrifter. Nå reguleres forholdet mellom tilbud og etterspørsel av kraft ved å koble ut forbrukere samt å importere kraft fra nabostater som ennå ikke har lagt ned varmekraftverkene sine.

De som har fått erfare dette på kroppen vil neppe forholde seg rolige stort lengre. Noen politikere i Australia vil nok måtte finne seg andre "beitemarker" snart.

La oss lære av andres mistak. Ikke la profittønsker, "grønn" ideologi og historieløshet gjøre at Norge mister kontrollen over vår rimelige og stabile kraftforsyning.

Lenker:

Stop These Things

Wind Power in the Australian Energy Marked

Nordic electricity production

Elkraft i California

Det er noe merkelig med togradersmålet

Det klimaindustrielle komplekset med omkringliggende følgere og trosfrender slutter aldri å forbause meg. Det ene absurde utspill avløses av stadig nye og verre. Dette gjelder for eksempel Paris-avtalen, og hva de finner på for å overholde den.

Avtalen hadde i utgangspunktet som mål å begrense fremtidig oppvarming til 2 grader C over det som kalles førindustrielt nivå. Men vanviddet stoppet ikke der, de har funnet på et annet (og enda dummere) mål som skal være 1,5 grader C. Som vanlig med internasjonale avtaler er språkbruken vag, men landene sier de skal klare 2 grader, men forsøke 1,5.

Drivkraften bak dette er penger. Paris-avtalen har som formål å tvinge de industrialiserte landene til å betale utviklingslandene det det koster for å nå målet. Gitt de håpløse datamodellene som benyttes, vil jo det å nå 1,5-gradersmålet bli mye vanskeligere, dvs. veldig mye dyrere. På denne måten vil utviklingslandene, som kontrollerer Paris-prosessen, tvinge til seg et helt lass med penger mye tidligere.

Dette reiser det pseudovitenskapelige spørsmålet - har forskjellen mellom disse to målene egentlig noe å si? Det er her Klimapanelet – IPCC – har slått til. Parisavtalen eies av UN Framework Convention on Climate Change, forkortet UNFCCC. Disse folkene fortalte IPCC hvor mye bedre 1,5-gradersmålet var og påla dem å gjennomføre det.

Da kan man spørre seg hva som er galt med 2-gradersmålet? Man må jo tro at katastrofene må bli bra forferdelige ved 2 graders oppvarming når man nå ønsker å rettferdiggjøre 1,5-gradersmålet. Moderate tilhengere av klimaevangeliet har blitt nervøse av denne problemstillingen. Men det hjelper ikke, UNFCCC er ikke moderat.

IPCC viste seg oppgaven voksen. De la rapporten på over 800 sider ut for å få hentet inn ekspertkommentarer. Ingen er forbauset over at de fikk det ønskede resultatet. Dette fordi IPCC starter bestandig med konklusjonen, og så leter de gjennom litteraturen etter måter å rettferdiggjøre dette på. Det finnes et begrep som kalles "Reverse Engineering" men her taler vi om "Reverse Science".

IPCC startet i 1988 ved å benytte normal vitenskap. Da fant man fant ingen indikasjoner på at menneskene forårsaket global oppvarming. UNFCCC forandret dette i 1992, der de nå "satte kjerra" foran "vitenskapshesten". IPCC fikk beskjed om å opptre alarmistisk, ellers var det kroken på døra for dem. De er her fortsatt.

Vi har allerede hatt ca. 1 graders oppvarming siden førindustrielt nivå. Det betyr i praksis at 1,5-gradersmålet i virkeligheten er et ½-gradersmål. Derfor er det ikke rart at det må drastiske midler (les: vanvittig mye penger) til. Klimamodellene med alt for høy innebygd CO2-sensitivitet gjør det umulig å begrense fremtidig oppvarming til bare 0,5 grader. Dette gjelder i alle fall de klimamodellene som har innebygd en slik fremtidig oppvarming (med tidsforsinkelse) på grunn av allerede gjennomførte utslipp.

Politikerne våre ser ikke at klimakrisen kun befinner seg i disse modellspådommene. De fortsetter å øse ut milliarder av våre olje- og skatte-penger for å redde oss unna tenkte, fremtidige problemer i denne virtuelle verdenen. De burde i stedet prøve å ordne opp i noen av problemene vi har her og nå i den virkelige verden.

Havnivået

Havnivået har steget i lang tid, men ingen ting tyder på noen akselerert stigning. Her ser vi utviklingen siden 1870 frem til år 2000 målt med fastmerker i fjæra. Målingene er foretatt av CSIRO (Commonwealth Scientific and Industrial Research Organisation).

De siste par årene har havstigningen stoppet helt opp – absolutt ikke akselerert.

Kilde: https://climate.nasa.gov/vital-signs/sea-level/