Billig
vannkraft har til nå vært en velsignelse for det norske folk, både for private
og for næringslivet. Dette planlegger politikere, byråkrater, aktivister og det
klimaindustrielle komplekset å gjøre en slutt på. De forskjellige aktørene
argumenterer for å koble det norske kraftnettet til EU og Storbritannia i
stadig økende grad, samt overlate koordineringen av dette til et EU-organ. Det
betyr at Norge risikerer å miste råderetten over vannkraften – arvesølvet – som
fremsynte politikere i tidligere tider kjempet for at vi skulle beholde
innenlands.
Politikere
og NVE (Norges vassdrags- og energidirektorat) ser for seg høyere strømpriser
og økte energiinntekter ved å koble seg sterkere på det utenlandske
energimarkedet. Dette vil uvilkårlig medføre at strømprisen i Norge raskt vil
nærme seg tysk og dansk nivå. At man
dermed skusler bort ett av Norges konkurransefortrinn (billig kraft) ser ikke
ut til å affisere historieløse politikere og byråkrater. At kraftforsyningen skal
være på norske hender for å gi forbrukerne rimelig strøm ser ut til å være
totalt glemt. Det er profitt som gjelder. Vikarierende argumenter er også inne
i debatten. Her benyttes skitne knep, som for eksempel å stresse "det
grønne skiftet" eller vi må redde verden fra våre klimagassutslipp m.m.
Norsk
vannkraft er den "grønneste" man kan tenke seg. I snitt genererer vi
110% av den strømmen som vi trenger til eget forbruk her i landet. Det betyr at
vi – i gjennomsnitt – kan eksportere ca. 10% av kraften. Den planlagte
utbyggingen av strømkabler til utlandet vil gi oss mulighet til å eksportere
minst 70% av det som genereres. Her er det mye som tyder på at vannmagasinene
vil tømmes fort på grunn av strømsalg til utlandet med derpå følgende import av
rådyr kraft fra utlandet.
Skal
denne virksomheten gis en betegnelse, synes begrepet "bondefangeri" å
være dekkende.
Det
argumenteres med at dette gir oss sjansen til å bygge ut mer "grønn"
energi. Det tenkes da ikke minst på utbygging av vindkraft, noe som etterhvert
vil kunne bli "lønnsomt" om kraftprisene innenlands tredobles som
følge av utenlandskablene. Uansett, det er oss forbrukere som må betale for
disse "smarte" planene.
En
typisk oversikt over forbruket i Norge slik ut for tiden:
De dagene forbruket er høyere enn det som produseres, må det kjøpes kraft fra våre naboland. Det kan være kjernekraft, varmekraft eller vindkraft fra Russland, Sverige eller Finland. Vi ser av figurene at den lille, men sterkt varierende, norske vindkraften har minimalt å si trass i de enorme investeringene som allerede er gjort på dette området. Skal man hindre for store problemer i et strømnett, må man ha tilgjengelig en stabil basiskraft som raskt kan reguleres opp eller ned. Dette for å motvirke ustabil kraft som vind- og sol-kraft. Vannkraft er en suveren regulator i så måte.
Tar vi
en titt på Sverige, ser en tilsvarende oversikt slik ut:
Svenskene har kjernekraft – som ikke kan reguleres fort opp eller ned – og vannkraft som stabiliserende faktorer. Den ustabile vindkraften i Sverige – delvis finansiert ufrivillig av norske strømkunder (gjennom grønne sertifikater) – utgjør allerede i dag en så betydelig andel at den kan begynne å slite på stabiliteten i nettet.
Dansk
kraftmiks ser slik ut:
Her er det tydelig at de benytter varmekraft (gass/diesel/kull) som regulator for å dempe virkningen som den ustabile vindkraften gir. I tillegg må de delvis importere kraft fra nabolandene.
Hva skjer om andelen vind- og sol-kraft økes ytterligere? Vi trenger egentlig ikke å fundere så veldig på det. Eksperimentet er utført allerede. I Australia er det et par delstater der politikerne helt har falt for eventyret om at "vi må redde jorden" og fjerne våre klimagassutslipp. Spesielt har man gått amok i delstaten South Australia, der det nesten bare er vindkraft igjen. Dette har gitt ekstremt høye strømpriser, strømbrudd og langvarige strømutkoblinger. Dette gir som ringvirkning at industri og næringsvirksomhet må outsources. Strømprisene har på få år gått fra å være blant de laveste i verden til å bli de høyeste. Her er et bilde på hva kraftforsyningen sør i Australia har å slåss mot:
Et system som gir raske variasjoner i størrelsesorden 2 gigawatt opp og ned i løpet av kort tid uten å ha særlig mye stabil kraft "i bunnen", er å be om trøbbel. Og trøbbel har de fått. Bilindustri og smelteverk har måttet kaste kortene. Den eneste næringsvirksomhet som er i sterk fremgang i området, er salg av bensin- og diesel-strømgeneratorer til privatpersoner og bedrifter. Nå reguleres forholdet mellom tilbud og etterspørsel av kraft ved å koble ut forbrukere samt å importere kraft fra nabostater som ennå ikke har lagt ned varmekraftverkene sine.
De som
har fått erfare dette på kroppen vil neppe forholde seg rolige stort lengre.
Noen politikere i Australia vil nok måtte finne seg andre
"beitemarker" snart.
La oss
lære av andres mistak. Ikke la profittønsker, "grønn" ideologi og
historieløshet gjøre at Norge mister kontrollen over vår rimelige og stabile
kraftforsyning.
Lenker:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar