Grønn science fiction

 

Drømmeslottet "det grønne skiftet" har en ødeleggende virkning på strømleveransene og strømprisen i store deler av Europa, Canada, Australia og de mest "woke" statene i USA, som California. Rent praktisk gjør innfasing av væravhengig kraft (les: sol- og vind-kraft) at det blir stadig vanskeligere å holde stabil spenning og frekvens på produktet som forbrukerne betaler for. I tillegg må man ha stabil kraft tilgjengelig til enhver tid når den væravhengige krafta svikter. Dette gjør at man må operere med dobbelt energiforsyning og et økt antall tilførselsledninger i forhold til hva som krevdes tidligere. Dette blir antakelig også dobbelt så dyrt som tidligere, og blir ekstremt mye vanskeligere å administrere enn da man kun baserte seg på stabil strømforsyning.

Husstandene i Sverige har allerede mottatt informasjon i posten om å være beredt på rullerende strømutkoblinger. 

Norske Statkraft er en stor aktør for levering av "grønn" strøm i Tyskland, noe som sviktet helt i juni 2019, slik at størsteparten av Tyskland holdt på å bli mørklagt. Dette er beskrevet i detalj i en artikkel i "Vi Menn". Tysklands "energi-snu" (Energiwende) har etter hvert vist seg å være en katastrofe for landet. Den daværende Bundeswirtschaftminister og Vizekanzler, Sigmar Gabriel, stoppet i 2016 all vindkraftutbygging i Nord-Tyskland. Årsaken var at det tyske nettet ikke tålte de vanvittige effekt-toppene som sol- og vindkraften genererte. 

Tilgangen på billig energi er den innsatsfaktoren som i størst grad har bidratt til å bygge våre moderne samfunn og gitt oss den rikdommen og levestandarden vi i vår del av verden nyter godt av. Denne viktige forutsetningen er i ferd med å forvitre fullstendig med Die Energiewende.

Påslaget som finansierer utbygging av fornybar energi i Tyskland var i 2017 på hele 6,88 – 7,1 eurocent/kWh avhengig av kilde. En Eurokurs på 10,23 betyr 70,4 – 72,6 øre/kWh.

I Tyskland er strømprisen til vanlige forbrukere i dag på ca. 30 eurocent, dvs i overkant av 3 kr/kWh. Dette er Europas nest høyeste strømpris. Da spiller det liten rolle hvor konkurransedyktig sol- og vindkraft er når strømprisen til egne forbrukere er nesten det dobbelte av strømprisen i nabolandet Frankrike. Årsaken ligger i at man må bygge og drifte to parallelle kraftsystemer hvor totalutbytte ikke er større enn det de konvensjonelle kraftverkene kunne ha levert alene.

I California har man nå fått noe man kaller "Summer Time Blackouts". Også her er det "det grønne skiftet" som har hovedskylden, da væravhengig strømgenerering ikke klarer å følge opp energibehovet når sommervarmen gjør at forbrukerne fyrer opp klimaanleggene sine.

"Vind- og sol-energi er gratis" hevder de grønne drømmerne. Problemet er at alt du gjør for å få tak i denne krafta koster mange ganger mer enn prisen man må betale for å få tak i stabil kraft. Dette er ikke en tom påstand. Fylket "South Australia" i Australia har latt politikere uten kjennskap til teknologi og realfag bestemme at de bare skulle benytte seg av "grønn" energi heretter. De sprengte kullkraftverkene sine, og baserte seg utelukkende på ustabil kraft (i det vesentlige vindkraft). Strømbruddene som fulgte i etterkant blir selvsagt forsøkt bortforklart, men realiteten er at de nå sitter med en katastrofal ustabil strømforsyning. Før ødeleggelsen av den stabile krafta hadde de noe av verdens laveste strømpriser. Nå er strømprisen deres blant verdens høyeste. Dette har selvsagt medført at nesten all produksjonsindustri – bilfabrikk og smelteverk - har måttet flykte derfra. Med en veldig liten overdrivelse kan man si at den eneste næringsvirksomhet som nå lønner seg i "South Australia", er salg av små diesel- og bensin-drevne strømgeneratorer til bedrifter og privatpersoner.

 

"Det grønne skiftet" virker ikke. Det er ren science fiction. Spør Kina og India, som nå bygger hundrevis av kullkraftverk.

'''

Lenke - Forbes om Sveriges idiotiske energipolitikk:

https://www.forbes.com/sites/jamesconca/2021/02/28/irrational-nuclear-fear-puts-sweden-in-danger-of-succumbing-to-stupidity/

Internett-aktivist-sensuren prøver å stoppe observerbare fakta

Det skitten-grønne skiftet er i ferd med å rasere både norsk natur, økonomi og innbyggernes livsgrunnlag. Derfor prøver mange å argumentere mot denne aktivismen ved å danne diskusjonsgrupper på Facebook. Der kan man beskrive  naturødeleggelse, økonomiske disposisjoner som foretas mellom politikere og vindfarmutbyggere m.m. 

Facebook har imidlertid ansatt "faktasjekkere" som i mange sammenhenger støtter miljøaktivistene - og dermed stoppes, eller sensureres innleggene til de som protesterer mot galskapen.

Jeg kopierte en kommentar fra ei Facebook-gruppe mot vindkraft og la denne ut på min konrto på Facebook. Kommentaren inneholdt en rekke med faktiske, etterprøvbare argumenter. "Faktasjekke"-aktivistene grep inn slik:

Ressursene tar ikke slutt

Dommedagsklokkeinfo slik den er gjengitt på Wikipedia. De laveste punktene på grafen representerer høyest sjanse for en verdensomfattende katastrofe.

Det har i uminnelige tider vært nok av svartmalere som har lovet at verden kommer til å gå under snart. Slike dommedagsprofetier kjenner vi både fra bibelen, fra senere tider ved tegn på himmelen som kometer, eller nå til dags der påstanden om våre CO2-utslipp vil få jordkloden til å ende i et thermageddon.

En annen form for slik spåvirksomhet består i å komme med påstander om at ressursene i verden snart tar slutt. Eksempelvis kom geologen David White i 1919 med påstanden om at verdens oljeproduksjon ville nå sitt maksimum – peak oil – i løpet av 3 år (altså 1922). Siden da har årstallet for peak oil-tidspunktet vært flyttet mange ganger, og ligger for øyeblikket et sted mellom år 2021 og 2067. Vi har, og har hatt, tilsvarende dommedagsvarsler når det gjelder matproduksjon, mineraler og naturressurser for øvrig. Romaklubben, der nordmannen Jørgen Randers er medlem, ble berømt da de i 1972 kom ut med rapporten “Limits to Growth”. Her var det ikke måte på hvor dårlig det skulle stå til med oss allerede i god tid før år 2000. Disse spådommene viste seg å være “helt på jordet”, delvis på grunn av menneskelig oppfinnsomhet. Likevel fortsetter denne klubben sin virksomhet.

Miljøvernorganisasjoner er blant de som er flinkest til å svartmale ressurssituasjonen. Det gjelder både tap av natur, dyreliv og mineraler. Jorda er begrenset, snart tar det meste slutt om vi ikke legger om livsstilen. Dette er i stor grad argumentasjonen for å tvinge oss inn i “det grønne skiftet”.

Jeg skal ikke her komme med noen spådom om når oljen og mineralene tar slutt, da alle slike spådommer til nå har vist seg å være feil. Men jeg skal peke på noen alternativ som veldig få av dommedagsprofetene tenker over.

I verdenshavene finnes enorme mengder mineraler som kan utvinnes. Denne vinklingen skal vi imidlertid ikke utdype nærmere i denne sammenheng.

Den 1. januar 2009 ble firmaet “Arkyd Astronautics” startet opp av Peter Diamandis, Chris Lewicki og Steve Jurvetson. Nå har firmaet fått navnet “Planetary Resources“, og har som formål å lete etter mineraler i asteroidebeltet. Samarbeidspartnere er Virgin Galactic (som står bak Space Ship I og Space Ship II) og Bechtel Corporation, som er det største konstruksjons- og ingeniørfirmaet i USA (står blant annet bak byggingen av Hoover-dammen). Planetary Resources har allerede begynt å sende ut satellitter som en begynnelse på det som skal skje i årene fremover. I den første tiden vil dette være ubemannede fartøyer.

22. januar 2013 så firmaet “Deep Space Industries” dagens lys. Texaneren Rick N. Tumlinson står som styreleder for dette prosjektet. Firmaets formål består både i etterfylling av drivstoff til kommunikasjonssatellitter (korreksjonsmotorene), samt utvinne materiale fra asteroider for å kunne bygge og grunnlegge romkolonier. Foreløpig har firmaet ikke fått startet opp noen virksomhet ute i verdensrommet.

Betrakter man de ressursene som er satt inn i disse prosjektene, ser vi raskt at dette ikke dreier seg om ville fantasier og ønskdrømmer. Her er det entreprenører med fagkunnskap og kapital i ryggen som har funnet tiden moden.

I tillegg til de store mineralmengdene som sannsynligvis finnes i asteroidebeltet, har man oppdaget enorme mengder metan på Titan, en av Saturns måner. Foreløpige anslag viser at mengden av hydrokarboner på Titan langt overskrider de kjente reservene på jorda. Med dagens teknologi er det fullt mulig å hente slike ressurser dersom man kan få dette til å lønne seg økonomisk.

Nå kan man innvende at dagens rakett-teknologi vil gjøre slik virksomhet kostbar, tidkrevende og lite effektiv. Da bør man holde øye med 2 andre firma som jobber med teknologiforbedring. Det ene er “Positron Dynamics” som påstår at de nå tester en prototyp av antimaterie rakettmotor. Dersom dette viser seg holdbart, kan det være snakk om å redusere reisetiden fra jorda til Mars/asteroidebeltet til uker – ikke år. Men ikke nok med det, en slik rakettmotor vil kunne muliggjøre en reisetid til Alpha Centauri på omkring 5 år. Dette vil kunne gi uante muligheter både for å finne resurser og oppdage nye jordlignende planeter.

Den andre gruppen som driver med slik teknologiforbedring
er “Breakthrough Starshot“. Deres målsetting er å sende små sonder ut for å utforske andre solsystem. Milliardæren Yuri Milner  og Mark Zuckerberg er også med på laget (+ forskeren Stephen Hawking -  som døde i 2018).

Vi går noen interessante tiår i møte.

IEA-rapporten er produsert av aktivister som ikke lever i samme verden som folk flest

 

Akademikerne og byråkratene som lager modeller som hevder at vi vil kunne drive den globale økonomien bare på fornybar energi, lever i en helt annen verden enn folk flest gjør. I deres verden mangler det ikke penger, landområder eller varer som kobber, kobolt og litium.

 

I modellkjørernes verden slakter vindturbiner ikke hundretusen fugler og flaggermus per år. Scenariene de produserer ignorerer det faktum at verdens transportsystem nesten utelukkende går på raffinerte oljeprodukter, og at omtrent halvparten av verdens matproduksjon er avhengig av ammoniakkgjødsel produsert av naturgass. Modellene ignorerer også rutinemessig de utallige forsyningskjedeproblemene som ville komme fra forsøk på en massiv økning i bruken av solcellepaneler, inkludert innkjøp av polysilisium fra Kina, og spesielt fra Xinjiang-provinsen, hvor hundretusener av uigurer blir tvunget til å jobbe for polysilisium-produsenter. Scenariene ignorerer også rutinemessig vanskeligheter som ligger i å prøve å stramme hundretusenvis av kilometer med høyspente overføringslinjer som vil være nødvendige for å koble vind- og solprosjekter i landlige områder til fjerne byer.

 

Det siste eksemplet på denne modelleringen ble nylig levert av International Energy Agency (IEA), som ga ut en rapport som hevder å gi et veikart for å oppnå "netto-null" utslipp innen 2050. IEA kaller rapporten, "Verdens første omfattende studie av hvordan man skal gå over til et netto-null energisystem innen 2050, samtidig som man sikrer stabil og rimelig energiforsyning, gir universell energitilgang og muliggjør robust økonomisk vekst". Den angir etter sigende en kostnadseffektiv og økonomisk produktiv vei til en elastisk energiøkonomi dominert av fornybar energi som sol og vind i stedet for fossilt brensel. Rapporten som fikk mye oppmerksomhet, inkludert fremtredende historier i New York Times og Bloomberg (samt norske media), hevder også "det er ikke behov for investeringer i ny forsyning av fossilt drivstoff i vår netto-null-vei" fordi "den urokkelige politikken fokuserer på klimaendringer. ..resultater i en kraftig nedgang i etterspørselen etter fossilt drivstoff.”

 

Nå er det faktisk slik at IEAs innsats ikke er den første rapporten som ignorerer de virkelige begrensningene som gjelder for et helt fornybart energisystem. Scenarier som ble publisert de siste månedene av akademikere ved Princeton University, Stanford University og University of California Berkeley, har alle gjort det samme.

 

Men den positive mediedekningen av IEA-rapporten - og selve rapporten – glatter over de mange strategiske og fysiske beskrankningene som vil begrense, eller rettere forhindre, enhver rask overgang til fornybar energi. Først blant dem er verdens pågående behov for olje og gass og hvordan enhver innsats som begrenser internasjonale oljeselskapers muligheten til å bore etter mer hydrokarboner vil styrke OPEC og Russland på bekostning av USA og Norge. Videre har flere asiatiske land allerede sagt at de vil ignorere IEAs veikart og fortsette å investere i kull-, olje- og naturgassutvinningsprosjekter.

 

"Grønne" teknologier vil også kreve en enorm økning av gruvedrift for å levere de enorme mengdene kobber, kobolt og andre mineraler som kreves av "grønne" teknologier. Faktisk utstedte IEA en lang rapport om den sistnevnte saken bare i forrige måned. Disse problemene har blitt beskrevet av mange medier, så her skal det fokuseres på det som uten tvil er de største umiddelbare begrensningene: de svimlende kostnadene for forbrukerne ved å forsøke en så fornybar innsats og de rasende arealkonfliktene som allerede hindrer veksten av vind- og solprosjekter i USA, Canada og Europa.

 

IEA-rapporten inkluderer ikke et estimat av de totale kostnadene ved å konvertere verdensøkonomien til å bare bruke fornybar energi. I stedet bemerkes det at "For å nå netto-nullutslipp innen 2050, må årlig investering i ren energi over hele verden tredobles til 2030 til rundt 4 billioner (engelsk: trillion) dollar," og at "Total årlig energiinvestering øker til 5 billioner dollar innen 2030." Men rapporten spesifiserer ikke hvem som skal være ansvarlig for å bruke alle disse billionene.

 

Til tross for denne utelatelsen, er det klart at forsøk på å konvertere våre globale energi- og kraftsystemer til å kjøre bare på fornybar energi, sannsynligvis vil koste titalls billioner, eller til og med hundrevis av billioner dollar. I fjor publiserte Coilín ÓhAiseadha og Ronan Connolly, to Dublin-baserte forskere, en akademisk artikkel som fant at mellom 2011 og 2018 utgjorde de globale utgiftene til sol- og vindenergi rundt 2 billioner dollar. "Til tross for alle disse utgiftene produserte vind- og solenergi fremdeles bare 3% av verdens energiforbruk i år 2018, mens de fossile brenslene (olje, kull og gass) produserte 85%," skrev de. "Dette reiser presserende spørsmål om hva det vil koste å gjøre overgangen til 100% fornybar energi."

 

Den nye IEA-rapporten inneholder også en omtale av hvordan en så kostbar innsats vil påvirke lav- og mellominntektsforbrukere over hele verden. Det er et bemerkelsesverdig unnlatelse, gitt at rundt 800 millioner mennesker over hele verden ikke har tilgang til strøm. I tillegg bor det omtrent 3 milliarder mennesker på planeten i land der strømbruket per innbygger er mindre enn det som brukes av et gjennomsnittlig kjøleskap.

 

Til tross for disse fakta sier IEA-rapporten "Vi anslår at rundt 55% av de kumulative utslippsreduksjonene vil bli knyttet til forbrukervalg som å kjøpe en elbil, ettermontere hus med energieffektive teknologier eller installere en varmepumpe."

 

Like viktig som kostnadsproblemet, ignorerer IEA-rapporten fullstendig de vanvittige enorme territoriene som vil være nødvendig for å imøtekomme en stor økning i utplassering av vind- og sol-parker. Det står "Vår vei krever en oppskalering av sol og vind raskt dette tiåret, og vil nå årlig tilskudd på 630 gigawatt (GW) solceller og 390 GW vind innen 2030, noe som er fire ganger det rekordnivået som ble nådd i 2020. For solcellepanel, tilsvarer dette installering av verdens nåværende største solpark omtrent hver dag.”

 

For å sette disse 390 gigawatt ny vindkapasitet per år i sammenheng, ifølge de siste dataene fra BP, ble det mellom 2005 og 2019 i gjennomsnitt installert årlig over hele kloden rundt 41 gigawatt vindkraft. Og likevel hevder IEA at globale årlige tilskudd bør være nesten ti ganger tallet. Det vekker det åpenbare spørsmålet: hvor skal alle turbinene bygges? Det spørsmålet betyr noe fordi tilbakeslaget mot Big Wind vokser i rurale områder over hele verden.

 

En nylig rapport fra Center of the American Experiment, har rundt 300 regjeringsenheter fra Vermont til Hawaii siden 2015 avvist eller begrenset vindprosjekter. Senteret er også hjemsted for den nye (amerikanske) databasen for avvisning av fornybar energi (ikke tilgjengelig i Norge), som inneholder detaljer om de 300 avvisningene eller begrensningene. I løpet av de siste seks månedene alene har tre fylker i Iowa - staten som produserer mer strøm fra vind enn noen annen stat - enten forbudt vindprosjekter eller det er satt midlertidige stoppordrer for dem.

 

Noen av de hardeste slagene mot Big Wind skjer i de blåeste statene (der Demokratene har makten). Lykke til med å bygge en vindturbin i Vermont, hjemstaten til senator Bernie Sanders, den tidligere presidentkandidaten og en av senatets fremste talsmenn for fornybar energi. I New York avviser mange lokalsamfunn vind- og sol-prosjekter som regjeringen Andrew Cuomos administrasjon nylig presset gjennom. I California er vindturbiner så vanskelige å plassere at de fleste utviklere rett og slett har gitt opp å prøve å bygge nye prosjekter i staten.

 

Ontario i Canada har vært et utgangspunkt for antivind-aktivisme. I den canadiske provinsen har 90 lokale myndigheter erklært seg ”uvillige verter” for vindprosjekter. Motvinden mot tilbakeslag er også åpenbar over Atlanterhavet. I 2010 hadde European Platform Against Windfarms rundt 400 medlemmer i 20 land. I dag har den mer enn 1600 medlemsorganisasjoner i 31 land. I Tyskland, der regjeringen presser hardt på sin "Energiewende", har landlig opposisjon ført til "en dramatisk nedgang i antall nye vindparker på land." Problemet er heller ikke begrenset til plasseringen av vindturbinene. Det inkluderer også motstand mot overføringslinjer. Den tyske regjeringen har anslått at den trenger å konstruere rundt 5950 km med overføringslinjer for å imøtekomme ny fornybar kapasitet. Men innen utgangen av 2018 var det bygget under 160 km.

 

Kort sagt hevder IEA at den har publisert den “første omfattende studien” mot en netto-utslippsverden. Men selv en kortvarig analyse av kostnads- og arealkonfliktene viser at IEAs "veikart" er full av blindveier.

---------------------------------------------------------------------------------

Artikkelen er i det vesentlige hentet fra stoff utgitt av den amerikanske forfatteren Robert Bryce