Akademikerne
og byråkratene som lager modeller som hevder at vi vil kunne drive den globale
økonomien bare på fornybar energi, lever i en helt annen verden enn folk flest
gjør. I deres verden mangler det ikke penger, landområder eller varer som
kobber, kobolt og litium.
I
modellkjørernes verden slakter vindturbiner ikke hundretusen fugler og
flaggermus per år. Scenariene de produserer ignorerer det faktum at verdens transportsystem
nesten utelukkende går på raffinerte oljeprodukter, og at omtrent halvparten av
verdens matproduksjon er avhengig av ammoniakkgjødsel produsert av naturgass.
Modellene ignorerer også rutinemessig de utallige forsyningskjedeproblemene som
ville komme fra forsøk på en massiv økning i bruken av solcellepaneler,
inkludert innkjøp av polysilisium fra Kina, og spesielt fra Xinjiang-provinsen,
hvor hundretusener av uigurer blir tvunget til å jobbe for polysilisium-produsenter.
Scenariene ignorerer også rutinemessig vanskeligheter som ligger i å prøve å
stramme hundretusenvis av kilometer med høyspente overføringslinjer som vil
være nødvendige for å koble vind- og solprosjekter i landlige områder til
fjerne byer.
Det
siste eksemplet på denne modelleringen ble nylig levert av International Energy
Agency (IEA), som ga ut en rapport som hevder å gi et veikart for å oppnå
"netto-null" utslipp innen 2050. IEA kaller rapporten, "Verdens
første omfattende studie av hvordan man skal gå over til et netto-null energisystem
innen 2050, samtidig som man sikrer stabil og rimelig energiforsyning, gir
universell energitilgang og muliggjør robust økonomisk vekst". Den angir etter
sigende en kostnadseffektiv og økonomisk produktiv vei til en elastisk
energiøkonomi dominert av fornybar energi som sol og vind i stedet for fossilt
brensel. Rapporten som fikk mye oppmerksomhet, inkludert fremtredende historier
i New
York Times og Bloomberg
(samt norske media), hevder også "det er ikke behov for investeringer i ny
forsyning av fossilt drivstoff i vår netto-null-vei" fordi "den
urokkelige politikken fokuserer på klimaendringer. ..resultater i en kraftig
nedgang i etterspørselen etter fossilt drivstoff.”
Nå er
det faktisk slik at IEAs innsats ikke er den første rapporten som ignorerer de
virkelige begrensningene som gjelder for et helt fornybart energisystem.
Scenarier som ble publisert de siste månedene av akademikere ved Princeton
University, Stanford University og University of California Berkeley, har alle
gjort det samme.
Men den
positive mediedekningen av IEA-rapporten - og selve rapporten – glatter over de
mange strategiske og fysiske beskrankningene som vil begrense, eller rettere
forhindre, enhver rask overgang til fornybar energi. Først blant dem er verdens
pågående behov for olje og gass og hvordan enhver innsats som begrenser internasjonale
oljeselskapers muligheten til å bore etter mer hydrokarboner vil styrke OPEC og
Russland på bekostning av USA og Norge. Videre har flere asiatiske land
allerede sagt at de vil ignorere IEAs veikart og fortsette å investere i kull-,
olje- og naturgassutvinningsprosjekter.
"Grønne"
teknologier vil også kreve en enorm økning av gruvedrift for å levere de enorme
mengdene kobber, kobolt og andre mineraler som kreves av "grønne"
teknologier. Faktisk utstedte IEA en lang rapport om den sistnevnte saken bare
i forrige måned. Disse problemene har blitt beskrevet av mange medier, så her skal
det fokuseres på det som uten tvil er de største umiddelbare begrensningene: de
svimlende kostnadene for forbrukerne ved å forsøke en så fornybar innsats og de
rasende arealkonfliktene som allerede hindrer veksten av vind- og solprosjekter
i USA, Canada og Europa.
IEA-rapporten
inkluderer ikke et estimat av de totale kostnadene ved å konvertere verdensøkonomien
til å bare bruke fornybar energi. I stedet bemerkes det at "For å nå
netto-nullutslipp innen 2050, må årlig investering i ren energi over hele
verden tredobles til 2030 til rundt 4 billioner (engelsk: trillion) dollar,"
og at "Total årlig energiinvestering øker til 5 billioner dollar innen
2030." Men rapporten spesifiserer ikke hvem som skal være ansvarlig for å
bruke alle disse billionene.
Til
tross for denne utelatelsen, er det klart at forsøk på å konvertere våre
globale energi- og kraftsystemer til å kjøre bare på fornybar energi,
sannsynligvis vil koste titalls billioner, eller til og med hundrevis av
billioner dollar. I fjor publiserte Coilín ÓhAiseadha og Ronan Connolly, to
Dublin-baserte forskere, en akademisk
artikkel som fant at mellom 2011 og 2018 utgjorde de globale utgiftene til
sol- og vindenergi rundt 2 billioner dollar. "Til tross for alle disse
utgiftene produserte vind- og solenergi fremdeles bare 3% av verdens
energiforbruk i år 2018, mens de fossile brenslene (olje, kull og gass) produserte
85%," skrev de. "Dette reiser presserende spørsmål om hva det vil
koste å gjøre overgangen til 100% fornybar energi."
Den nye
IEA-rapporten inneholder også en omtale av hvordan en så kostbar innsats vil
påvirke lav- og mellominntektsforbrukere over hele verden. Det er et
bemerkelsesverdig unnlatelse, gitt at rundt 800 millioner mennesker over hele
verden ikke har tilgang til strøm. I tillegg bor det omtrent 3 milliarder
mennesker på planeten i land der strømbruket per innbygger er mindre enn det
som brukes av et gjennomsnittlig kjøleskap.
Til
tross for disse fakta sier IEA-rapporten "Vi anslår at rundt 55% av de
kumulative utslippsreduksjonene vil bli knyttet til forbrukervalg som å kjøpe
en elbil, ettermontere hus med energieffektive teknologier eller installere en
varmepumpe."
Like
viktig som kostnadsproblemet, ignorerer IEA-rapporten fullstendig de vanvittige
enorme territoriene som vil være nødvendig for å imøtekomme en stor økning i utplassering
av vind- og sol-parker. Det står "Vår vei krever en oppskalering av sol og
vind raskt dette tiåret, og vil nå årlig tilskudd på 630 gigawatt (GW)
solceller og 390 GW vind innen 2030, noe som er fire ganger det rekordnivået
som ble nådd i 2020. For solcellepanel, tilsvarer dette installering av verdens
nåværende største solpark omtrent hver dag.”
For å sette
disse 390 gigawatt ny vindkapasitet per år i sammenheng, ifølge de siste
dataene fra BP, ble det mellom 2005 og 2019 i gjennomsnitt installert årlig
over hele kloden rundt 41 gigawatt vindkraft. Og likevel hevder IEA at globale
årlige tilskudd bør være nesten ti ganger tallet. Det vekker det åpenbare
spørsmålet: hvor skal alle turbinene bygges? Det spørsmålet betyr noe fordi
tilbakeslaget mot Big Wind vokser i rurale områder over hele verden.
En
nylig rapport fra Center of the American Experiment, har rundt 300
regjeringsenheter fra Vermont til Hawaii siden 2015 avvist eller begrenset
vindprosjekter. Senteret er også hjemsted for den nye (amerikanske) databasen for
avvisning av fornybar energi (ikke tilgjengelig i Norge), som inneholder
detaljer om de 300 avvisningene eller begrensningene. I løpet av de siste seks
månedene alene har tre fylker i Iowa - staten som produserer mer strøm fra vind
enn noen annen stat - enten forbudt vindprosjekter eller det er satt midlertidige stoppordrer for
dem.
Noen av
de hardeste slagene mot Big Wind skjer i de blåeste statene (der Demokratene
har makten). Lykke til med å bygge en vindturbin i Vermont, hjemstaten til senator
Bernie Sanders, den tidligere presidentkandidaten og en av senatets fremste talsmenn for fornybar energi. I New York avviser mange lokalsamfunn vind- og
sol-prosjekter som regjeringen Andrew Cuomos administrasjon nylig presset
gjennom. I California er vindturbiner så vanskelige å plassere at de fleste
utviklere rett og slett har gitt opp å prøve å bygge nye prosjekter i staten.
Ontario i Canada har vært et utgangspunkt for antivind-aktivisme. I den canadiske provinsen har
90 lokale myndigheter erklært seg ”uvillige verter” for vindprosjekter.
Motvinden mot tilbakeslag er også åpenbar over Atlanterhavet. I 2010 hadde
European Platform Against Windfarms rundt 400 medlemmer i 20 land. I dag har
den mer enn 1600 medlemsorganisasjoner i 31 land. I Tyskland, der regjeringen
presser hardt på sin "Energiewende", har landlig opposisjon ført til
"en dramatisk nedgang i antall nye vindparker på land." Problemet er
heller ikke begrenset til plasseringen av vindturbinene. Det inkluderer også
motstand mot overføringslinjer. Den tyske regjeringen har anslått at den
trenger å konstruere rundt 5950 km med overføringslinjer for å imøtekomme ny
fornybar kapasitet. Men innen utgangen av 2018 var det bygget under 160 km.
Kort
sagt hevder IEA at den har publisert den “første omfattende studien” mot en
netto-utslippsverden. Men selv en kortvarig analyse av kostnads- og
arealkonfliktene viser at IEAs "veikart" er full av blindveier.
---------------------------------------------------------------------------------
Artikkelen er i det vesentlige hentet fra stoff utgitt av den amerikanske forfatteren Robert Bryce
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar