Klima som teologi

Troen på en nært forestående klimakatastrofe er fortsatt bemerkelsesverdig robust blant vestlige eliter. Klimakirken, med sine yppersteprester og hengivne flokk, har vist seg bemerkelsesverdig robust over flere tiår, og har motstått empiriske angrep og ekspertgjendrivelser med den seigheten til en tro som ikke forandres av fakta. Spørsmålet som er verdt å stille, er ikke lenger om alarmistene har rett – det har de ikke – men hvorfor trosbekjennelsen overlever så uskadd av bevis, forfalskning og gjentatt politisk svikt. Denne holdbarheten er ikke rasjonell. Den er moralsk, ideologisk og til syvende og sist teologisk.

I mange år nå har seriøse forskere og akademikere med uangripelig legitimasjon – William Happer, John Clauser, Judith Curry og mange andre – revet ned påstanden om at klimasystemet er truet av en nært forestående apokalypse forårsaket av utslipp basert på fossilt brensel. Steve Koonins nøye redegjørelse for dataene gjorde dette klart for enhver leser som er villig til å skille bevis fra retorikk. Og likevel gir disse argumentene ingen påvirkning av klimaalarmpresteskapet. Årsaken er enkel: tvisten handler ikke om data. Den handler om dyd og det forførende løftet om meningsfullhet.

 

Klimaalarmisme har for lenge siden sluttet å være en vitenskapelig hypotese og ble i stedet en moralsk identitet. Tilhengerne ser seg selv som unikt medfølende, opplyste og villige til å «ta vare på planeten» i motsetning til de angivelig korrumperte, tilbakestående eller moralsk defekte klimafornekterne. Disse «fornekterne», som inkvisitorene kaller dem, er ikke utkantfigurer, men voktere av vitenskapelig integritet mot en moderne Lysenkoisme der dissens er kjetteri.

 

Klimaalarmisme tjener et annet kraftig formål. Det er det moderne uttrykket for det Friedrich Hayek kalte den «fatale innbilningen»: troen på at en selvutnevnt elite, bevæpnet med modeller og moralsk sikkerhet, kan overgå den spredte intelligensen til markeder, samfunn og fritt valgte individer. Denne innbilningen forsterkes av det som kan kalles den «edle løgnen». Mange innenfor klimaetablissementet tror åpent eller stilltiende at overdrivelse er berettiget – faktisk nødvendig – hvis den dytter massene mot «korrekt» oppførsel. Hvis klimaendringer må overdrives, så får det være slik. Hvis usikkerhet må undertrykkes, er også det en pris verdt å betale. Målet – planetens frelse – helliger middelet.

 

Innebygd i den klimaalarmistiske fortellingen er enda en dimensjon av politisk kalkulus som hjelper sosialdemokratiske regjeringer ved makten over hele Vesten, med det betydelige unntaket av Trumps Amerika. Den alltid nært forestående klimakatastrofen gir politikere lett den perfekte skremselen som fremkaller høylytte rop blant velgernes om å bli ledet i sikkerhet, slik H. L. Mencken minnet oss om i sin maksime om praktisk politikk.

 

Gitt disse potente fordelene ved å ha en klimateologi, blir empirisk tilbakevisning irrelevant. Data som motsier fortellingen blir ikke debattert, men delegitimert. Kritikere blir ikke engasjert; de blir fordømt. Ekspertise blir ikke veid; den blir moralisert. Derfor det merkelige fenomenet med at ekte fysikere av nobelkaliber blir avfeid som «fornektere», mens politiske aktivister og mislykkede politikere – som Al Gore – blir opphøyet til status som vitenskapelige autoriteter og profetiske vismenn.

 

 

Pakkeavtalen

Men klimaalarmisme reiser ikke alene. Den er en del av en bredere ideologisk pakkeavtale – et sammenflettet sett med oppfatninger som forsterker hverandre psykologisk og politisk. Den samme personen som mener at kapitalisme er en form for utnyttelse, vil også ha en tendens til å tro at det vestlige industrisamfunnet er unikt destruktivt. Den samme personen vil sannsynligvis også tro at markeder ikke kan stoles på til å fordele ressurser, og at «kriser» – klima, covid, ulikhet – krever beredskapskrefter fra en overvektig stat. Ikke overraskende stemmer dette verdensbildet også pent overens med støtte for netto nullutslipp, ESG, DEI, kjønnsideologi, industripolitikk, nedstengninger innen folkehelse og den stadig voksende administrative staten.

 

 

Denne ideologiske sammenhengen er ikke tilfeldig. Det gjenspeiler den lange innflytelsen til identitetsbasert kulturmarxisme, som lærte generasjoner av vestlige intellektuelle å tolke sosiale og økonomiske fenomener primært gjennom linsen til makt, dominans og historisk hvit skyld. I dette verdensbildet er arven etter vestlig utvikling – fra oppdagelsestiden og utover – ikke menneskelig oppblomstring, men arvesynd. Klimaendringer blir dermed den ultimate anklagen mot selve moderniteten: bevis på at velstand, vekst og teknologisk fremgang var feil.

 

Det er denne tankegangen som lar vestlige eliter gratulere seg selv med dekarboniseringsmål mens energifattigdom øker, industrier flykter og levestandarden stagnerer. Ofrene for denne politikken – kullgruvearbeiderne, fabrikkarbeiderne og husholdningene på landsbygda – blir avfeid som utilsiktede skader eller, verre, som moralsk mistenkelige «beklagelige».

 

Yppersteprestene for klimadyd, inkludert giganten av overdådig finansierte miljøorganisasjoner, sørger for den moralske dekningen, mens en veltilknyttet kohort av kumpankapitalister høster subsidier, mandater og garantert avkastning. Vind- og solenergiutviklere, ESG-finansierere og kapitalforvaltningsgiganter som BlackRock har alle insentiver til å holde krisefortellingen i live. Retorikken om offer er alltid for andre; leien er i stor grad for dem selv. Klimapolitikk, med sin fiksering på mål løsrevet fra ingeniørfag og økonomi, passer altfor godt inn i dette mønsteret.

 

Dette er grunnen til at Trumps utfordring av klimaortodoksien var så destabiliserende. Det var ikke bare et politisk skifte; det var en moralsk kontrarevolusjon. Ved å insistere på energioverflod, nasjonal interesse og økonomisk realisme har Trump og hans A-lag i energi- og miljøfeltet – energiminister Chris Wright, EPA-administrator Lee Zeldin og innenriksminister Doug Burgum – punktert klimaelitens helligdom. Utøvende ordre kan reverseres, men ideer er vanskeligere å drepe – og det er nettopp derfor motreaksjonen har vært så voldsom.

 

Ingen tid for selvtilfredshet

 

Likevel ville selvtilfredshet være en alvorlig feil. Den oppfattede moralske høye grunnen er fortsatt godt besatt av Klimakirken, og den gir enorm politisk makt. Skulle Trumps bevegelse vakle – hvis mellomvalget gir en avvisning snarere enn en forsterkning, og hvis det neste presidentvalget tapes av MAGA-bevegelsen – kan hele Net Zero-dogmet rykke tilbake med fornyet hevn. Demokratene, oppmuntret av forsterkning av mainstream-medier og dypstatlig forankring, ville gjeninnføre grønne mandater, og dermed reversere Trumps fremgang. Den administrative staten, ESG-komplekset og det transnasjonale klimabyråkratiet har ikke forsvunnet. De venter i kulissene.

 

Lærdommen fra det siste tiåret er tankevekkende. Empirisk sannhet i seg selv er ikke nok. Ideer teller, men det gjør også moralske fortellinger, institusjonelle insentiver og kulturell sammenheng. Klimaalarmisme har vist seg å være robust nettopp fordi det ikke er en teori, men et verdensbilde – et som smigrer sine tilhengere, belønner sine håndhevere og immuniserer seg mot tvil.

 

Hvis det skal bli et ekte oppgjør, vil det kreve mer enn billigere gass eller mislykkede vindparker. Det vil kreve å gjenvinne det moralske språket om menneskelig velstand, avsløre hybrisen i sentral planlegging og gjenoppdage bevisenes forrang over fromhet. Inntil da vil klimaapokalypsen forbli utsatt – men uendelig forkynt.

 

Denne artikkelen ble først publisert i Daily Sceptic https://dailysceptic.org/2025/12/21/the-resilience-of-the-church-of-climate/