Politisk pålagt forskning

Fra vitenskapshistorien har vi et begrep: Lysenkoisme. Lysenkoisme kommer av russeren Trofim Denisovitsj Lysenko, som levde 1898-1976. Han var biolog og stilte seg i skarp opposisjon til den mendelske arvelære og det grunnlag den hadde gitt planteforedlingen. I praksis kom han til å hevde det lamarckistiske prinsipp, dvs. at det ytre miljø aktivt kan forandre plante- og dyrearters arveanlegg i en slik retning at arten passer bedre i dette miljø.

Mot slutten av 1930-årene ble hans oppfatning anerkjent som den eneste riktige. Han startet en nådeløs forfølgelse av tilhengere av klassisk genetikk, og mange ble fengslet og forvist.

I 1938 ble han president for Lenins landbruksvitenskapelige akademi i Moskva. Han rettet voldsomme angrep mot de få forskere som fremdeles støttet den mendelske genetikk. De fleste av dem kom da med erklæringer om at de hadde tatt feil og at Lysenkos lære var den riktige. De andre mistet sine stillinger.

Lysenkoisme betyr at vitenskapen underordner seg politiske mål, slik som vi ser i klimaspørsmålet.

I korte trekk kan sammenlikningen mellom Lysenkoismen  og "Global oppvarming" betraktes slik:

1. Arbeid først gjennom politiske organisasjoner
2. Hevd så at vitenskapen er avgjort. Det er ingenting å diskutere
3. Se bort fra, eller nekt for alle bevis for at spådommer kan være gale
4. Heng ut opposisjonen (mendelske genetikere, Global oppvarming-“fornektere”)
5. Straff opposisjonen (gjennomføring og eksil, tap av arbeidsplasser eller forskningsmidler, ydmykelse i media) 
6. Forhold deg til en gjeldende ideologi (stalinisme, Environmentalisme)  
7. Støtt en enorm propagandamaskin, og,  
8. Lag et stort byråkrati der mange mennesker har karrierer avhengig "det styrende konseptet". 

******************************************************

Lysenkoismen ble senere erstattet med virkelig vitenskap.

                                                                    *
I 1990 ble CICERO, "institutt for klimapolitikk", opprettet av Gro Harlem Brundtland som en stiftelse med formålsparagrafen "Å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å løse det menneskeskapte klimaproblemet".    Denne formålsparagrafen tok hardt i, da det ikke uten videre var gitt at et slikt problem fantes. Etter hvert som diskusjonen om klimaendringer tiltok i styrke, fant de at det ville være klokest å moderere ordlyden, så nå ser den slik ut: "Stiftelsens oppgave er å drive forskning, utredning, rådgivning og informasjon om klimarelaterte globale miljøspørsmål og internasjonal klimapolitikk med sikte på å fremskaffe kunnskap som kan bidra til å redusere klimaproblemet og å styrke det internasjonale klimasamarbeidet." [1]

Et institutt for klimapolitikk? Hva er det forskerne skal prioritere? Politikk eller forskning?  De som har fulgt med i publikasjoner og uttalelser fra dette instituttet de siste par tiår vil ganske lett se at det fortsatt er den opprinnelige formålsparagrafen som gjelder. Om det bedrives forskning, så er det i alle fall med bundet mandat. En ytterligere bekreftelse av dette bundne mandatet har man jo fått i og med Brundtlands utsagn om at "Det er umoralsk å stille spørsmål ved klimaendringene". [2]

CICEROs høyprofilerte, politiske rolle, har, sammen med Bjerknessentret [3], medført at instituttet har hatt flere deltakere plassert som leverandører til klimapanelets vitenskapelige vurderinger. Har man sett massemedias kontakt med denne institusjonen, vil man ha oppdaget at hovedargumentasjonen, gang på gang har vært at folk som ikke har fagfellevurderte artikler innenfor klimavitenskap, ikke har rett til å delta i klimadebatten.  En slik innstilling er ikke helt uproblematisk, da klimaforsker ikke er noe man kan utdanne seg til ved noe universitet. Klimaet kan tenkes å være påvirket av mange faktorer, så det er ikke umulig at fagområder som geologi/paleontologi, glaciologi, oseanografi, zoologi, botanikk, fysikk, kjemi, astronomi/solforskning, meteorologi m.m. er relevante, der man kan ha rett til å komme med innspill i klimadebatten.

CICERO har opp gjennom årene vært benyttet som rådgivende organ i forhold til miljøverdepartetmentet/KLIF (Klima- og forurensningsdirektoratet [4]  ). Etterhvert som tiden gikk, kom det stadig mere skremmende utspill fra denne kanten. La oss ta et blikk på en graf som lå på KLIFs hjemmeside i 2010.

Fig. 1
Fra en nettpublisering av Klima- og forurensningsdirektoratet
Hentet  02.06.2010

Her har man på psykologisk vis valgt startpunkt for grafen der klimaet ennå led under ettervirkningene av den "lille istiden". Ved i tillegg å "blåse opp" y-aksen får man 1 grads temperaturstigning i løpet av 140 år til å se ekstra skremmende ut. 

En mer redelig fremstilling ville ha vært slik:

Fig. 2

Loehle, C. 2007. A 2000-year global temperature reconstruction based on non-tree ring proxies. Energy and Environment, 18, 1049-1058.

Loehle, C. and J.H. McCulloch. 2008. Correction to: A 2000-year global temperature reconstruction based on non-tree ring proxies. Energy and Environment, 19, 93-100.

Men 0,2 graders-inndeling er ikke noe man kan forholde seg til i hverdagen. Skulle skremselsgrafen til KLIF fremstilles på en måte som vi kan forholde oss til, ville den sett slik ut:

Fig. 3

Tallene er hentet fra NOAA   (National Oceanic and Atmospheric Administration i USA)

Skremmende?

CICERO ser ikke ut til å drive egen forskning på klimapåvirkningene. Det ser heller ut som de leser seg gjennom "godkjent" litteratur og holder et skags regnskap med hvor mange som støtter opp om det som vi i denne sammenheng kan kalle den "statsgodkjente fremstilling av klimaproblemet". 

Ved Bjerknessentret drives det selvstendig forskning. De står også bak utviklingen av egne datamodelleringsverktøy for å "spå" om den fremtidige klimautviklingen. Men disse modellene, som de fleste andre rundt om i verden, lider av den samme svakheten: CO2 er valgt som hoveddriver av temperaturutviklingen i verden, mens en rekke andre, mulige påvirkningsfaktorer blir neglisjert/marginalisert. De står også bak flere alarmistiske utspill [5] [6] om havnivåstigningen i Norge. Her er det påvist at de manglet elementær kunnskap om påvirkningsfaktorene. [7] [8] [9]

Også Meteorologisk Institutt har en egen klimaavdeling som til tider har fremmet denne overdrevne troen på CO2s temperaturpåvirkning.

Den politisk vedtatte klimapåvirkningen måtte også inn i skoleverkets lærebøker. [10] Ellers kunne man risikere at den oppvoksende slekt ville stille seg kritisk til CO2-dogmet. 

Tradisjonelle massemedia (papiraviser, radio og fjernsyn), gammelmedia, har også gjort sitt for å fremme denne politiserte forskningen. Hver gang en kritisk røst har åpnet seg, har media vært frempå og hentet en representant fra CICERO eller Bjerknessentret for å overbevise oss om at "debatten er over". NRK har hatt en særdeles aktiv rolle, ikke minst fordi den har videreformidlet ren skremselspropaganda produsert av BBC [11]  i regi av aktivistorganisasjoner.

Hadde vi bare hatt gammelmedia å forholde oss til, ville klimaforskningen pr. dags dato tilfredsstilt alle 8 punktene som er listet opp under Lysenkoismen. Internett har imidlertid gitt oss muligheten til å fremme kritikk av denne "forskningen". I de siste par årene er det avdekket så mange svake punkter ved IPCCs rapporter, at de nå er på full retrett.


                                                                         *

IPCC (FNs klimapanel) har kommet med 5 rapporter der de prøver å gi menneskene skylden for at vi får et stadig mer behagelig klima. Rekkefølge og årstall på rapportene:

FAR – første rapport (First Assessment Report)                 – 1990

SAR – andre rapport (Second Assessment Report)            – 1995

TAR – tredje rapport (Third Assessment Report)                – 2001

AR4 – fjerde rapport (Fourth Assessment Report)              – 2007

AR5 – femte rapport (Fifth Assessment Report)                  – 2013 / 2014


Saksgangen til IPCC er at en rekke forskere først får komme med utkast til manuskript innenfor sine fagområder. Så bearbeides disse og samles. Hovedredaktører renskriver så disse manuskripene, gjør disse klar til publisering i sine respektive kapitler. Opp gjennom årene har det vist seg at noen av disse hovedredaktørene har vist aktivistiske tendenser. Derfor har klimapanelets rapporter ofte lagt stor vekt på prognoser laget av datastyrte klimamodeller - vår tids moderne spådommer. Hovedproblemet med disse klimamodellene er at de legger overdreven vekt på CO2 som klimadriver, og neglisjerer i stor grad andre, naturlige effekter.


I og med den siste rapporten - der bare kortutgaven - laget av politikere - for politikere - foreløpig er kommet, ser vi at det meste som IPCC, media og aktivistorganisasjoner til nå har kommet med - i store trekk er ren kvasivitenskap. Det interessante ar at de likevel i denne siste rapporten har gått tilbake på flere av påstandene som de har kommet med i løpet av de 4 første rapportene. Her er 11 punkter:

1.  "Oppvarmingsraten de siste 15 årene (1998-2012;. 0,05 grader C / tiår) er mindre enn trenden siden 1951 (1951-2012; 0,12 grader C / tiår.) "

For første gang innrømmes at vi ikke har hatt noen signifikant oppvarming siden 1998 trass i at vi har hatt en økning av CO2-konsentrasjonen i atmosfæren på 7% i denne perioden. Det innrømmes også at over en lengre tidsaskala har den globale oppvarmingstakten decelerert siden 1951, selv om økningen av CO2-konsentrasjonen har vært på 26% (fra 312 til 392 ppm). Siden IPCC til nå har ansett at temperaturstigningen skal øke i takt med CO2-konsentrasjonen, representerer dette en revisjon av tankegangen deres.

2.  "Kontinentale storskala overflatetemperatur-rekonstruksjoner viser med høy grad av sikkerhet at multi-dekadiske intervaller i løpet av den middelalderske klima-anomaliteten (950-1250)   i noen regioner var like varm som slutten av det 20. århundre. 

IPCC har tidligere hevdet at de senere tiårs globale oppvarming har gitt oss høyere temperaturer enn de man hadde i den varme perioden under middelalderen. Til dette formålet konstruerte sentrale klimaforskere den beryktede "hockeykøllegrafen". [12]  Denne grafen ble fremstilt ved hjelp av mangelfull/feilaktig metodikk, noe som er dokumentert. [13]

3. "Det er svært sannsynlig at årsmiddel  isutbredelse i Antarktis  har økt ... (med) 01.02 til 01.08% per tiår mellom 1979 og 2012 ".

Tidligere har det vært gjentatt fra IPCC-hold at drivhusgassforsterkningen vil gi overflateoppvarming og issmelting både i de nordlige og sydlige polare regioner. Det at ismassen har økt i Antarktis - og tilsynelatende fortsetter med det - er direkte i motsetning til klimaprojeksjonene til IPCC.

4. Juniutkastet til SPM (Summary for Policymakers) inneholdt utsagnet om at "modeller generelt ikke reproduser den observerte reduksjonen i overflate-oppvarmingstrenden for de siste 10-15 årene "

Selv om denne uttalelsen ble fjernet fra den endelige, publiserte versjonen av SPM , er det fortsatt åpenbart sant, det gjør også det faktum at IPCCs klimamodeller ikke har klart å projisere mangelen på oppvarming de siste 15 ( nå 17 ) år.

5. "Det er ... forskjeller mellom simulerte og observerte trender over perioder så korte som 10 til 15 år (f.eks 1998-2012) ",« det er fortsatt lav tillit til representasjon og kvantifisering av [sky og aerosol) prosesser i modellene " , og  " de fleste modeller simulere en liten nedadgående trend i Antarktis isutbredelse, riktignok med større inter-modellspredning, i motsetning til den lille oppadgående trend i observasjonene "

Disse uttalelsene, som vises i den publiserte versjonen av SPM, peker indirekte til samme konklusjonen som etter 4 ovenfor, dvs. at IPCCs modeller er utilstrekkelig når det gjelder å simulere mange aspekter ved klimasystemet, ikke bare temperatur. IPCC er tungt avhengig av modellering for å gi teoretisk støtte til sin hypotese om farlig CO2-tvungen oppvarming. Utsagnene ovenfor representerer en betydelig reduksjon av tilliten til IPCC modellberegninger.

6. "Den reduserte trend i strålingspådriv (mellom 1998 og 2012) er først og fremst på grunn av vulkanske utbrudd og tidspunktet for den nedadgående fasen av den 11 års solsyklusen " 

Denne uttalelsen markerer første gang at FNs klimapanel har erkjent at sola er en faktor som kan spille en avgjørende rolle når det gjelder kortsiktige klimavariasjoner.Dette er et kritisk viktig innrømmelse i forhold til synspunktene som mange uavhengige forskere har kommet med, der de konkluderer at sola spiller en større rolle i å kontrollere klimaet enn CO2.

7. "Equilibrium klimasensitivitet ** er trolig i størrelsesorden 1,5 grader C til 4,5 grader C ... "(SPM-11)og "Nei beste estimat for likevekt klimasensitiviteten kan nå bli gitt på grunn av mangel på enighet om verdier på tvers vurdert linjer av bevis og studier "

IPCCs fjerde hovedrapport gav oss området 2,0 til 4,5 grader. C for klimasensitiviteten (ECS). I og med en reduksjon av ECS nedre grense til 1,5 grader. C, har IPCC innrømmet at sikkerheten i hypotesen er mindre nå enn i 2007. Faktisk er klimafølsomheten av atmosfærisk CO2 nå på linhje med hva den var i 1979 da National Academy of Sciences anga samme område fra 1,5 til 4,5 grader. C (Charney et al., 1979). Med andre ord er det i løpet av 34 år ikke blitt gjort raffinering av teorien som skal bestemme hvor stor sannsynlig oppvarming vi vil få ved en dobling av CO2 i atmosfæren. Beslutningen om ikke å utpeke et "beste estimat" for ECS er unik i IPCCs historie, og en ytterligere indikasjon på økende usikkerhet. Det gjenspeiles trolig i publikasjonen av en rekke nyere dokumenter (f.eks. Aldrin et al, 2012;. Ring et al, 2012;. Lewis,2013), hvor følsomheten er estimert ut fra observasjoner til å være mellom 1,2 og 2,0 grader. C, et område som er under IPCCs nyeste estimater.

8. "Den transiente klimaresponsen (TCR) *** er trolig i størrelsesorden 1,0 grader C til 2,5 grader. C ... og ekstremt usannsynlig større enn 3 grader C"

Ved å redusere bunnen av området for TCR til 1,0 gr. C, gir IPCCs estimat av menneskeskapt oppvarming for resten av det tjueførste århundre en overlapping av responsen som mange uavhengige forskere har angitt (området fra 0,3 til 1,2 gr. C). Ved i sette toppen av serien til 3,0 grader. C, faller nå IPCCs anslag innenfor et spekter av naturlig klimavariasjon som vi har hatt i løpet av de siste 6 millioner år. Da dette er innenfor de naturlige temperturvariasjonene til planeten,  er det usannsynlig at en slik endring vil være farlig.

9. "Det er svært usannsynlig at Atlantic Meridional Overturning Circulation (AMOC) [14] vil gjennomgå en brå overgang eller kollaps i det 21. århundre for de scenariene som betraktes"

FNs klimapanel indikerte også  i sin rapport fra 2007 at det var usannsynlig at AMOC ville kollapse på grunn av ferskvannsuslipp i havet fra smeltende is. Men dette hindret i mellomtiden ikke IPCC-relaterte forskere og lobbyister fra å argumentere med at økende klimagasser kan føre til store og ødeleggende endringer i havsirkulasjonen. Gjentakelse av IPCCs syn på lav risiko er derfor både velkommen og viktig.

10. "Global gjennomsnittlig stigning i havnivået for 2081-2100 vil trolig være i utvalgene av 0,26 til 0,55 m for RCP2.6, 0,32 til 0,63 m for RCP4.5, 0,33 til 0,63 m for RCP6.0 og 0,45 til 0,82 m for RCP8.5 "

Den laveste estimat som gir 26 cm stigning innen år 2100 er betydelig over de 18 cm stigning som gis av mange uavhengige forskere (basert på en fremskrivning av økningen målt ved tidevannsmålere). Imidlertid ligger det høyeste estimat på 82cm innen 2100 godt under de 1,4 m kunngjort av IPCC-relaterte forskere som Rahmstorf (2007) og andre. Samlet er disse havnivåanslagene fortsatt høye sammenlignet med observert trender.

11. "Lav tillit"  til at vi vil få en skadelig økning av  tørke eller tropisk syklonaktivitet.

Mange rapporter fra IPCC-relaterte forskere, og også tidligere IPCC-rapporter, hevdet at økningen av karbondioksid i atmosfæren ville gi oss en farlig økning av antall ekstreme klimatiske hendelser, inkludert sykloner og tørke. Ved å innrømme det er "lav tillit" til spådommene om hyppigere eller mer ekstrem tørke og tropiske sykloner, opphever dermed IPCC sine tidligere mer alarmerende påstander.

                                                                       *

Som vi ser, har IPCC egentlig ikke har noen berettigelse lenger. Det mest fornuftige ville derfor være å legge ned denne kostbare institusjonen umiddelbart.

--------------------------------------------------------------------------------------------------------------
** Equilibrium klimasensitivitet (ECS) er mengden av oppvarmingen forventes å følge av en dobling av atmosfærisk CO2 som klimasystemet tenderer mot likevekt (> 1000 år).

 ***  Transient klimarespons (TCR) er den mengden av oppvarmingen som  forventes å resultere fra en dobling av atmosfærisk CO2 etter 70 år, gitt en rate på CO2 økning på 1% per år.