Vi har for mange opportunistiske politikere i Norge (og verden forøvrig)

Etter tyfonen Haiyan traff Filippinene har en mengde opportunistiske miljøvernere og politikere prøvd å innkassere poeng og gevinst på denne katastrofen. De roper over seg om at våre CO₂-utslipp er det som forårsaker slike katastrofer. Slike utsagn tilkjennegir ikke bare uetiske utspill fra disse personene, men utspillene mangler enhver forankring i virkelighetens verden.

Hvis det var slik at våre utslipp av CO₂ skulle komme til å varme opp verden betraktelig, noe som er svært usannsynlig, sier teorien at oppvarmingen først og fremst vil skje i de arktiske strøk. Dette ville i sin tur medføre at temperaturforskjellene mellom arktiske og tropiske temperaturer minkes. Siden det er denne temperaturforskjellen som gir oss været/vindstyrken, burde vi i så tilfelle få roligere vær, ikke det omvendte.

Mangelen på ekstreme værhendelser i de siste tiårene er ett av de få områdene der IPCC (Klimapanelet) og NIPCC ( Nongovernmental International Panel on Climate Change ) er enige.

Selv om tyfonen Haiyan var en tragisk hendelse, er det viktig å være klar over at antall kraftige sykloner som treffer land i Filippinene ikke har endret seg vesentlig det siste århundret. Dette gjelder også globalt. Den samlede, akkumulerte syklonenergien i verden er den laveste på mer enn 30 år.

Uansett vil slike ødeleggende hendelser forekomme fra tid til annen. I stedet for å misbruke enorme pengesummer i et fåfengt håp om å stoppe slike hendelser, må man tilpasse seg og  forberede seg så godt man kan. Ikke minst går dette ut på å forbedre infrastrukturen i områder der slike hendelser forekommer. Her er det vesentlig å bygge ut  pålitelige energikilder, som kull, olje, naturgass, vannkraft og atomkraft. Det gjelder også å opprette gode normer for hvor og hvordan man kan bosette seg, samt hvordan man kan opprette fysiske hindringer mot flom/stormflo (dette trenger de jammen i New York også – der de ikke klarte å ta i mot en høststorm uten å få problemer).

Skal menneskeheten bli en multiplanetarisk rase snart?

Leif Eriksson fant Amerika. Sydpolen er erobret. Grønland er krysset til fots. Mennesket har vært på de største havdyp. Mount Everest er besteget. Mennesket har satt sin fot på månen. Er tiden for de store oppdagelser over?

Neppe! Vi er bare ved starten av noe som skal bli større. Mennesket har til alle tider higet etter nye utfordringer. I 1999 så vi starten på en utvikling der man vendte blikket ut mot verdensrommet for å søke etter intelligent liv der ute. Berkeley-universitetet i California startet da opp med noe som de kalte SETI (Search for Extraterrestrial Intelligence). De samlet inn signaler fra radioteleskopet i Arecibo i Puerto Rico (Teleskopet var «med» i en tidlig episode av X-Files). Disse signalene ble så delt opp i passe små datafiler som så ble distribuert til amatører som ønsket å stille datamaskinene sine til rådighet for å bearbeide dataene, for, om mulig, å finne ut om det kunne forefinnes signaler som kunne avsløre intelligente avsendere der ute. Alle som vil, kan være med på denne letingen. Programvaren finner du her: http://boinc.berkeley.edu/download_all.php 

Nå er det flere millioner amatører som er med på denne letingen.

Foreløpig har man ikke noe avgjørende bevis for slike intelligente signaler fra verdensrommet. Eller har vi?

Hva er neste trekk? Svaret er egentlig ganske enkelt: Om menneskeheten skal sikre seg mot utslettelse, må vi la menneskeheten bebo mer enn en planet. De som tror dette er feberhete fantasier og «far out» fantasi – tro om igjen! I 1971 så en viss Elon Musk dagens lys i Pretoria, Sør-Afrika (I 1972 så mikroprosessoren dagens lys). Denne gutten solgte sitt første dataspill da han var 12 år gammel. Han utvandret til Canada da han var 17 (Moren var canadisk). Etter en stund befant han seg ved Stanford University i California, hvor han satte seg inn i fagområdene Internet, fornybar energi og romfart. Han ble amerikansk statsborger i 2002. Karrieren var, kort beskrevet:

Sammen med broren startet han programvare-firmaet Zip2 som han solgte til Compaq i 1999. Selv fikk han 22 millioner dollar for denne handelen.

Så startet han X.com – som ga online betalingstjenester. Etter oppkjøp av fimaet Confinity utviklet han produktet «PayPal» som senere ble kjøpt av eBay for $1,5 milliarder (i aksjer). Selv eide han 11,7% av PayPal.

Han står bak oppstarten av firmaet Space-X, som har milliardkontrakter med både NASA og forsvaret i USA.

Tesla motors ble startet sammen med 4 andre personer. Finanskrisen medførte imidlertid at han overtok som leder av firmaet. Han er også produktarkitekt her.

SolarCity er hans prosjekt. Her er det tale om å organisere solcellebasert strøm til en billig penge til privathusholdninger. California ar hovedfokusområde, så der sliter de ikke med mørketid som her på berget.

Elon Musks uttalte mål er å flytte deler av menneskeheten til planeten Mars for å for å gjøre det vanskeligere for oss å utslette oss selv. Her er et intervju med gründeren:

http://www.ted.com/talks/elon_musk_the_mind_behind_tesla_spacex_solarcity.html

Det er flere som arbeider med tilsvarende konsept. Blant annet er det etablert et nonprofit selskap i Holland ved navet «Mars One». Her er der mulig, for de som er interessert i å kjøpe seg enveis-billett til planeten Mars, å melde seg på. Over 200 000 har meldt seg pr. dags dato. Bare fra Norge har vi 12 stykker: Erik, Damin, Greta, Torstein, Kim, Kai, Yngve, Alfred, Thomas, Markus, Kim og Helge. Man kan lete opp søkerne på ei webside som ser slik ut:

Link: http://applicants.mars-one.com/

Introduksjonsvideo kan lastes ned her: https://archive.org/download/MarsOneIntroductionFilmUpdatedVersion/Mars_One_introduction_film__updated_version.mp4

Påmeldingsavgiften er mellom $5 og $75, avhengig av hvor du bor. Kolonien på Mars skal startes opp i år 2023.

Hvor går ferden videre etter dette?

Klimapanelets barnslige oppførsel.

Klimapanelets SPM-AR5  (Summary for Policymakers-Fifth Assessment Report), som nylig ble offentliggjort, har i grunnen fått langt mindre omtale i gammelmedia enn de tidligere rapportene fikk. SPM skal i prinsippet beskrive et sammendrag av vitenskapen, beregnet på politikere og andre beslutningstakere. Den underliggende vitenskapelige delen av klimapanelets arbeid er foreløpig ikke offentliggjort, men det forhindrer oss likevel ikke å evaluere SPM fra en vitenskapelig synsvinkel. I SPM har man nemlig latt være å ta stilling til noen fundamentale problem ved vitenskapen som er bakgrunnen for konklusjonene i rapporten.

Det har ikke vært noen signifikant stigning av den globale temperaturen på nesten 20 år. Dette innrømmer man, men man har ikke noen god forklaring på hvorfor – unntatt kanskje med en vag, ikke-verifisert påstand om at den manglende varmen har gjemt seg ett eller annet sted i havdypet. Her glatter man over det faktum at CO₂-utslippene, som påstås å være hoveddrivkraften bak den globale oppvarmingen, har økt i denne perioden, uten at dette gjenspeiles ved å øke den globale temperaturen. Så gjør de det kunststykket å påstå at pausen er av for kort varighet til at den kan betraktes som et avvik fra en stadig oppstigende varmetrend. Med 20 år til vil nok brikkene atter falle på plass, påstår de.

Pausen i temperaturstigningen var ikke forutsett av en eneste av klimamodellene, så man burde forvente en eller annen forklaring. Men nei, ingen forklaring, ikke et pip. Men vi blir forklart at nå er modellene blitt enda bedre. Benevnelsen «barnslig» er en nærliggende måte å beskrive slik oppførsel på. Dersom man har en teori, og resultatet avviker fra teorien, enten den er programmert inn i datamaskiner eller ikke, er det teorien det er noe galt med. Det er derfor de lar være å uttale seg om avviket.

Så følger de opp på samme barnslige måte med å påstå at de er enda sikrere på at våre CO₂-utslipp vil påvirke klimaet vårt på en katastrofal måte. Lavere kan ikke det vitenskapelige nivået bli: De påstår at sikkerheten til modellene er blitt bedre etter at avviket mellom modellene og målingene har økt (Kartet er blitt bedre, men landskapet er mere feil!).

Vitenskapelig sett kan ikke  SPM-AR5-rapporten bare beskrives som et dokument fullt av feil, det er også grunnleggende uærlig.

Folk flest er lei av all denne skremselspropagandaen. Klimapanelets byråkrater og politikere prøver derfor å øke alarmistskremslene i et forskrudd håp om igjen å oppnå tidligere tiders popularitet og støtte. Dette vil aldri skje.

Som de fleste fanatikere vil de aldri innrømme at de tar feil. Uansett hvor mange bevis de har mot seg fortsetter de å insistere på at de forvalter «SANNHETEN». På grunn av deres patologiske tankesett var det ikke overraskende at denne rapporten ville bli ennå mer alarmistisk enn den forrige. Dette er også grunnen til at SPM-AR5 i store trekk vil bli ignorert av de fleste.

I forhold til ærlighet og redelighet er dette en pinlig og offentlig ydmykelse av klimaforskningen. Den har mistet ethvert krav på å bli tatt alvorlig, og har havnet i samme kategori som lysenkoismen og eugenikken. Nå er det på tide at de ikke-aktivistiske klimaforskerne bryter tausheten, trer frem og gjenerobrer fagfeltet sitt og vitenskapen fra de fanatikerne som kaller seg forskere.

IPCCs "Summary for Policymakers" er et godt eksempel på pseudovitenskap.

«Store Norske Leksikon» definerer pseudovitenskap (falsk vitenskap) slik:

«Pseudovitenskap, undersøkelser som presenteres som vitenskap, men som ikke oppfyller alminnelige krav til vitenskapelighet. Den vanligste forskjellen er at vitenskapens prinsipper for hypotesetesting ikke aksepteres av pseudovitenskapen.

Pseudovitenskapelige undersøkelser baserer seg ofte på spekulasjoner som ikke kan verifiseres, og skiller seg fra vitenskapelige undersøkelser ved at den gir resultater som ikke kan reproduseres i andre sammenhenger, med metoder som ikke lar seg etterprøve. Et eksempel er tesen om at parapsykologiske evner forsvinner når det er skeptiske mennesker til stede, slik at vitenskapelige tester av slike evner er misvisende.»

Det finnes andre formuleringer, og det er vanskelig å komme med noen klar, entydig definisjon. Klimapanelet har ingen problem med å plassere «forskningen» sin i kategorien pseudovitenskap. Den kjennetegnes ved:

• Vaghet, ekstrem mangel på definisjoner, ekstrem mangel på presisjon som gjør at påstander vanskelig kan etterprøves gjennom målinger og tester. Ser vi på den formen for «vitenskap» som klimapanelet (IPCC) bedriver - som de selv hevder er den eneste rette lære om klimaet – baserer denne seg på: modellerte edb-produserte fremtidsscenarier grunnlagt  på gale/mangelfulle vitenskapelige forutsetninger som følgelig også viser stadig større avstand til faktiske observasjoner. Disse projeksjonene har en tidshorisont på fra 70 til flere 100 år – dvs. tiden det tar før man kan ha sjanse til å verifisere spådommene på en fornuftig måte ved hjelp av målinger. I tillegg har de ingen klar oppskrift på hvordan man skal kunne skille menneskelig påvirkning av klimaet fra naturlig påvirkning. Hypotesetestingen er mildest talt vanskelig i dette tilfellet.

• Påstandene er ikke falsifiserbare. Her sliter IPCC fordi  "egne påstander aksepteres ikke falsifiserte"!!

• Arbeidet søker ikke den forklaringen som krever færrest mulig antakelser (Ockhams barberkniv-prinsipp). Her feiler klimaforskningen stort; jfr. typisk at man skjuler sine stadig økende modellavvik fra observasjoner bak "komplekse, kompliserte modellprosesser" basert på sensitivitetsantakelser og variable som de utenforstående kritikerne "ikke forstår eller respekterer", osv.

• Motstand mot vitenskapelig testing fra personen eller miljøet som legger fram arbeidet. Jfr. strømmen av dokumenterte eksempler ifm. med alt fra hockeykølle-sirkuset med Michael Manns skjuling av grunnlagsdata og hysteriske angrep på etterprøvinger, til de nylige politiske omskrivningene/tildekningene i SPM (Summary for PolicyMakers ) for å skjule det faktum at IPCC faktisk har rygget på en rekke områder i AR5, slik at ny vitenskapelig testing er akutt påkrevet. Men som politisk altså forsøkes hindret.

• Selektiv bruk av bevismateriale, overdreven vekt på individuelle vitnemål. Her er det ikke engang nødvendig å legge fram eksempler, hele AGW/CO2-løpet er bygd opp på dette.

• Omvendt bevisbyrde (det at en udokumentert påstand ikke lar seg motbevise tas som bekreftelse på at den er sann).

• Liten grad av utvikling, endring og progresjon. Enda et klassisk ankepunkt mot mainstream klimaforskning: Man bruker institusjonell makt til å motsette seg faglig nyorientering når alle observasjoner går feil vei i forhold til modellerte projeksjoner.

• Feilaktig eller misvisende bruk av vitenskapelig sjargong. Et svært karakteristisk trekk ved IPCC-miljøet: man erklærer egne begreper for gyldige (les: "sanne") pr. definisjon - selv når de er gjentatt falsifiserte, og erklærer selv høyt kvalifiserte kritikere for "fornektere", "samfunnsfiender", "uansvarlige", o.l. Alt for å skjule det faktum at det er deres egen "vitenskap" som ikke står til troende. I essens: Helt ødeleggende for fri utvikling av kvalifisert forståelse basert på ekte vitenskapelig søken.

                                                                           *


Jeg anklager ikke her alle forskerne som har arbeidet for IPCC å bedrive pseudovitenskap. Men etterarbeidet som ble utført av byråkrater og politikere - og som ga oss sluttresultatet - i dette tilfellet SPM - har ødelagt klimaforskningens troverdighet fullstendig.


---------------------------------------

Referanse: Klimaforskning.com