Fra 16. til 18. juni 2022 deltok medlemmer og ledere av SDSN ( Sustainable Development Solutions Network ), SDSN Black Sea, SDSN Western Balkans og SDSN Europe i det 9. Global Baku Forum, organisert av Nizami Ganjavi International Center (NGIC). Denne viktige globale begivenheten samlet mer enn 400 toppdiplomater, nåværende og tidligere statsoverhoder, nobelprisvinnere og andre regionale næringslivs-, vitenskapelige og politiske ledere i Baku, Aserbajdsjan, for å diskutere "Utfordringene til den globale verdensordenen".
Václav Klaus, økonom og tidligere finansminister i Tsjekkoslovakia (1989 - 1991), statsminister i Tsjekkia (1992 - 1997) og president i Tsjekkia (2003 - 2013), holdt følgende tale ved dette møtet (oversatt):
Dagens sikkerhetstrusler: er de overraskende?
"Jeg er
redd for at jeg skal spille rollen som en ikonoklast her i dag - utilsiktet og
ikke til min store glede.
Mitt land, Tsjekkia, er en "netto energiimportør", noe som mer eller mindre dikterer vår posisjon. Vi har kullgruver og atomkraftverk (og er ikke klare til å forlate dem). Til nå har vi hatt overskudd av elektrisk energi. På den annen side importerer vi nesten utelukkende olje og gass, hovedsakelig fra øst – 50 % av oljen og 96,5 % av gassen fra Russland og 16 % av oljen fra Aserbajdsjan (pluss 18 % fra Kasakhstan).
Vi er derfor forpliktet til størst mulig kontinuitet i internasjonal handel med olje og gass til fornuftige priser, som reflekterer deres reelle økonomiske innhold – både på tilbuds- og etterspørselssiden. Som tidligere finansminister, tidligere statsminister og tidligere president kan jeg – håper jeg i det minste – komme med noen bemerkninger om de generelle sidene ved energisituasjonen. Men som politiker som ikke lenger er aktiv, er jeg verken i stand til eller villig til å kommentere kortsiktige politiske saker i de daglige morgennyhetene.
Virkeligheten i dag er veldig enkel, men frustrerende: De raskt stigende energiprisene og den generelle og generelle inflasjonen utgjør et grunnleggende problem for tsjekkiske forbrukere og bedrifter som vi ikke har kjent på generasjoner.
Som en økonom som skrev sin doktoravhandling om inflasjon for flere tiår siden og forsøkte å forstå logikken og mekanismene bak inflasjonen på etterspørsels- og kostnadssiden, og som en politiker som etter kommunismens fall og dens sentrale planøkonomi liberaliserte prisene og avskaffet alle former for subsidier, er jeg en stor tilhenger av frie markeder og en konsekvent motstander av prismanipulasjon. Jeg vil aldri gå inn for prisstopp eller pristak. Vi som levde i kommunisttiden vet hvor ødeleggende slike tiltak er for hvordan markedene fungerer.
Folk er sosialt bevisste og jeg har ingen problemer med å akseptere det. Vår sosiale bevissthet må imidlertid ikke skjule vår måte å tenke på. Vi bør gjøre dette konseptet til vårt premiss. Uten priser som reflekterer økonomisk knapphet, kan vi ikke ha et velfungerende økonomisk system.
Vi bør derfor strengt skille områdene økonomisk politikk og sosialpolitikk. Økonomien skal være mest mulig uavhengig. Det skal ikke styres av politiske vedtak. Denne konklusjonen kan høres gammeldags ut. Det er heller ikke politisk korrekt og progressivt eller progressivt nok, men jeg må insistere på det. Innbyggerne i de tidligere kommunistlandene er glade for at de ikke lenger trenger å leve med sentrale planøkonomier, femårsplaner og irrasjonelle priser.
Tretti år etter kommunismens fall er noen av oss frustrerte over at vi ikke protesterte høyt nok da en postmoderne, stort sett sentralstyrt økonomi sakte og gradvis ble gjeninnført i løpet av de siste to tiårene. Dagens system er igjen basert på mange ikke-økonomiske, a priori pålagte begrensninger, hovedsakelig i forbindelse med den økende rollen til den grønne ideologien. Dette ødelegger rasjonaliteten i det økonomiske insentivsystemet og villeder oss.
Den tragiske krigen i Ukraina og tilhørende prisøkninger og kutt i energiforsyningen som vi nå er vitne til, kom ikke ut av det blå, og kom heller ikke på et økonomisk forsvarlig tidspunkt. Jeg snakker ikke bare om Covid-pandemien. Krigen kom etter år med panikk over global oppvarming og – spesielt for oss i Europa – etter vedtakelsen av et mislykket økonomisk prosjekt kalt Green Deal. De enorme økningene i energiprisene i landene i Sentral- og Øst-Europa de siste ukene og månedene er den uunngåelige konsekvensen av et slikt spill med markedene. Det begynte lenge før krigen i Ukraina.
I Baku Forum-dokumentet vi mottok på forhånd, reiste arrangørene spørsmålet: "Hvilke skritt bør de gass- og oljeproduserende landene ta?" Jeg er ikke så ambisiøs at jeg tør å gi råd til suverene land. Men det er åpenbart at disse landene ikke skal ha problemer med stigende energipriser. De bør gripe dette øyeblikket som en historisk mulighet til å styrke landene sine økonomisk og forberede dem på en usikker fremtid. Usikkerheten som alltid har eksistert har blitt radikalt økt av den uansvarlige krigen på Ukrainas territorium.
De
gass- og oljeproduserende landene kunne – av hensyn til sin egen utvikling –
dra fordel av global over-etterspørsel, som er et resultat av mer enn et tiår
med pengepolitiske tiltak med kvantitative lettelser (inntektsgenerering av
offentlig gjeld) og enorme budsjett-underskudd i vestlige land. Dette
garanterer fortsatt etterspørsel etter energiforsyninger. Landene på
tilbudssiden blir vinnerne. Vi på etterspørselssiden - spesielt de små
europeiske landene - er sannsynligvis taperne.
Uansvarlig konstruerte inflasjonsubalanser vil blokkere mulighetene våre for å få i gang vår økonomiske vekst igjen. Dessverre fortjente vi dette fordi vi ikke gjorde en tilstrekkelig innsats for å stoppe inflasjonspolitikken."
Vaclav
Klaus, IX. Globalt forum i Baku, panel 3: "Dagens trusler mot energi:
deres natur, omfang og behov for å adressere dem på nye, kloke måter",
Baku, Aserbajdsjan, 16. juni 2022.
