Energipolitikken
i de vestlige landene er for tiden drevet av frykt. Politikere er livredde for
drivhusgasser i atmosfæren, og vedtar panikkartet å satse på det de kaller
grønn, eller fornybar energi. Enten det handler om sol, vind eller hydrogen,
har de imidlertid alle store negative konsekvenser.
Det virker som tanken om bruk hydrogen er revolusjonerende ny. Det er galt. Flere ganger gjennom de siste tiårene har myndigheter og industri hatt idéen om slik satsing. Og de har alltid lagt den vekk, fordi det er en blindvei som har vært prøvd før. Og tro ikke at det de siste tiårene har inntruffet noe teknologisk gjennombrudd, for noe slikt har ikke funnet sted. Ideen er derfor like dårlig som på både 1980, 1990, 2000 og 2010-tallet.
I juli 2020 presenterte EU-kommisjonen fellesskapets nye hydrogenpolitikk. Den går ut på å bruke fornybar energi (fra vind og sol) til å produsere hydrogen gjennom elektrolyse. Dette hydrogenet skal så brukes som drivstoff i såkalte brenselcellemotorer. I en slik brenselcelle blandes hydrogen og oksygen, og det produseres strøm. En brenselcellemotor er altså en elektrisk motor. Når man konverterer fornybar energi til hydrogen gjennom elektrolyse, og så konverterer denne tilbake til elektrisitet gjennom en brenselscelle, taper man 70 prosent av energien. Prosessen finnes ikke effektiv, og vil aldri få noen industriell anvendelse uten enorme og vedvarende subsidier. Nettopp dette har man sett utallige ganger tidligere, men nå har hydrogenidéen dukket opp på nytt som en følge av panikken for drivhusgasser. Det gjør den ikke mer fornuftig.
Allerede på starten
av 1980-tallet var det flere som så for seg at hydrogen skulle erstatte bensin
og diesel som drivstoff i kjøretøyer. I tillegg skulle denne komprimerte gassen
erstatte andre energikilder i hjemmet, til matlaging, oppvarming og
luftavkjøling. Det skjedde ikke. Delvis er grunnen enorme kostnader (byggingen
av infrastruktur er langt mer krevende
enn tilsvarende for bensin, olje og naturgass), delvis eksplosjonsfaren, delvis
energisløsing. Regnestykkene går nemlig ikke opp.
10 mars 2019 var det
en hydrogeneksplosjon på taket av en
buss i Stockholm. I juni samme år eksploderte en hydrogen-stasjon i Sandvika.
Dette minner oss på at hydrogengass under trykk slett ikke er ufarlig. Det mange ikke er klar over, er at hydrogengass under gitte betingelser kan selvantenne, da vanligvis med en kraftig eksplosjon som resultat. De fleste gasser som ekspanderer fra et område under høyt trykk til et område med lavere trykk vil forårsake avkjøling. Slike gasser sies å ha en positiv Joule-Thomson koeffisient. Disse gassene kan benyttes i kjøleskap, frysere og kjøleanlegg. Det finnes 3 gasser som har en negativ Joule-Thomson-koeffisient, nemlig helium, hydrogen og neon. Disse vil i motsetning til de andre gassene forårsake oppvarming under tilsvarende betingelser der de andre gassene gir avkjøling. I tilfellet med Stockholm og Sandvika er det ganske sannsynlig at en plutselig lekkasje forårsaket en så brå oppvarming at hydrogengassen, som sammen med oksygen fra luft blir svært eksplosiv, virkelig ble til en livsfarlig bombe.
I dag lages 95
prosent av alt produsert hydrogen av naturgass. Altså metan, som er en fossil
energikilde det grønne skiftet skal unngå. Det er en kjent industriell prosess,
som skjer ved bruk av varme, vanndamp og membraner. Prosessene slipper ut CO2,
og er derfor ingen «grønn teknologi». Alternativet er elektrolyse av vann, som
blant annet Norsk Hydro drev med på Rjukan gjennom mange tiår. Problemet med
hydrogenproduksjon gjennom elektrolyse er at prosessen krever sju ganger mer
energi enn ved produksjon av hydrogen fra naturgass. Elektrolyse er en ekstremt
energiintensiv prosess. Effektiviteten i den kjemiske prosessen er 60-70
prosent, som kan være akseptabelt i enkelte industrielle prosesser, men på
ingen måte dersom man skal produsere i stor skala. Det krever enorme
subsidier, og vil aldri bli bærekraftig.
Lenke til artikkel om eksplosjonen i Sandvika
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar