Fake News fra NRK igjen. Denne gangen om Fiji

Søndag 12.11.2017 fikk vi i søndagsrevyen på NRK vite at klimaendringene tvinger innbyggerne i landsbyen Narikoso på Fiji å flytte, da havet stiger og ødelegger bebyggelsen ved stranda. Som vanlig er det underforstått at her menes menneskeskapte klimaendringer. Fiji er i denne sammenheng representert på klimakonferansen i Bonn der det forventes at vestlige stater skal betale avlatspenger til Fiji-samfunnet som kompensasjon for den skade vi har påført dem.

Her viste NRK hvordan havet angrep landsbyen:

Nå har det seg imidlertid slik at NRK sendte denne meldingen tidligere i år:

Dette vitner om at øygruppen ligger i et geologisk ustabilt område. Ved nærmere ettersyn viser det seg at den øya NRK rapporterer om, Kadavu Island, ligger midt i en geologisk forkastning. Øya synker i havet. Det er ikke havet som stiger faretruende. Dette bekreftes ved å undersøke nærmeste faste målepunkt i fjæra på hovedøya, Viti Levu (den som ofte er avmerket på kart med navnet Fiji). Fastmerket ligger en plass ved navn Lautoka og viser at øya hever seg i vest mens den sannsynligvis synker i øst.

Med andre ord, Kadavu Island med landsbyen Narikoso synker og erosjonen øker derfor. Det er absolutt ikke menneskeskapte klimaendringer som har skylden.

Fake News igjen NRK!

Lenke: https://wattsupwiththat.com/2017/11/08/fijis-sinking-vunidogoloa-village-victim-of-agw-or-opportunistic-at-cop23/



Morten Jødal har en meget god artikkel om dette:
https://miljomytene.no/2017/11/16/sannheten-om-fiji-oyene/

Et lite sammendrag om global temperaturutvikling

Del 1

Justering av temperaturer.

I 1938 stasjonerte man ut det første værskipet i Nord-Atlanteren. Etter hvert økte antallet til 13 stykker. Men siden værskip er dyre i drift, reduserte man antallet – det norske værskipet «MS Polarfront» var det siste. Det ble tatt ut av drift 1. januar 2010. Værskipene ga gode observasjoner fra nordområdene. Nå har værtjenestene derfor begynt å måle gjennomsnittstemperaturer i nord ved å benytte temperaturen fra nærmeste landbaserte stasjon og «smøre den utover» som et gjennomsnitt i nord. En relativt høy temperatur registrert på en landbasert målestasjon kan på denne måten gi en høy temperatur langt ut i Nordishavet, selv om temperaturen der i virkeligheten er langt under den landbaserte. Dette kan være en av grunnene til at vi kan få en forestilling om at temperaturene har steget mye i Arktis.

Men her finnes andre måter å ordne temperaturstigning på, selv om den ikke er reell. Aktivisten James Hansen som spådde den galopperende havstigningen, selv om den nå glimrer med sitt fravær, har i sannhet også sagt mye om temperaturstigning. Siden spådommene hans ikke har slått til her heller, har han funnet seg en alternativ metode til å få disse til å gå i oppfyllelse. Mannen hadde en sentral posisjon i Global Historical Climatology Network (GHCN) – som samler og oppbevarer temperaturdata fra målestasjoner over hele verden. Dette er data som oppbevares og benyttes til analyser, værvarsling og klimaprognoser. Norsk Meteorologisk Institutt benytter seg også av disse dataene.

I den senere tid er man blitt oppmerksom på at disse dataene justeres ganske ofte. På fagspråket kalles det homogenisering. Med andre ord: temperaturer som er blitt målt en gang i tiden, blir nå forandret på (i et dataprogram). Ikke bare en gang men flere ganger, stadig vekk. Hansen var her sentral i å «justere» ned tidligere tiders målte temperaturer ganske kraftig, og  i noen tilfeller «justerte» han opp temperaturer målt i den senere tid for å få dette til å stemme med skremselsscenarioene sine. Dette gjelder mange, og stadig flere måleserier, også norske.

Og hvordan og hvor mye blir temperaturmåleseriene  endret? La oss ta et av de mest ekstreme eksemplene. Vi har ganske gode og kvalitetssikrede grunndata fra Vestmannaeyjar (Island) helt tilbake til 1884.

Hva gjelder dette aktuelle tilfellet, har han «justert» de første 43 årene flatt med  -1,55 grader C. Så fikk han et problem med perioden 1927 til 1929, for da var de originalt målte temperaturene ekstra høye. Disse har han like godt kuttet ut i «justeringen» sin, slik at de ikke vises. Men det var også en varmeperiode fra 1939 til 1943. 

Disse er «justert» slik:

1939: -1,63
1940: -1,80
1941: -1,80
1942: -1,34

Videre fremover til 1967 er «justeringen» bare på – 0,7 grader C, og siste del er uendret (i håp om at ingen skulle oppdage endringene?).

Slik ser disse temperaturgrafene ut, før og etter «homogenisering»:

Målestasjoner som er homogenisert på tilsvarende vis er mange og spredt over hele verden. Her har vi mange stasjoner på Island, Ostrov Dikson i Russland, flere steder i Australia (f.eks. Darwin), Durban Louis i Sør-Afrika, Antananarivo på Madagaskar, Pudahuel og Punta Arenas i Chile, Upernavik på Grønland og Blindern i Norge. Men det er mange flere.

Link til flere eksempler på slike justeringer:

http://stjakobs.blogspot.no/2016/06/temperaturjusteringer.html

Del 2

Variasjoner av målestasjonsparametre.

Til tider har jeg lurt på hva som er hovedforskjellen på en meteorolog og en klimaforsker. Her finnes det selvsagt ikke et standardsvar. Men en ting er likevel nokså innlysende. Om en meteorolog begår faglige feil, får han/hun tilbakemelding ganske umiddelbart. Dette gjør at vedkommende må være skjerpet i forhold til faget.

Klimaforskere kommer ofte med prognoser om hva som skjer med værlaget (klimaet) fra 25 til 100 år frem i tiden. Om vedkommende forsker begår faglige feil, vil han/hun ventelig ikke få noen tilbakemelding før etter vedkommende er gått av med pensjon eller er avgått ved døden. Vedkommende vil med dette ikke bli gjort ansvarlig for feil/svakheter/omtrentligheter som er begått.

For meg ser det også ut til at en del av klimaforskerne er redde for å «skitne til hendene sine». Med det mener jeg at de heller benytter seg av datamaskiner, modeller og teoretiske utlegninger i stedet for å sette seg inn i hvordan måleutstyr virker, samt hvordan mulige feilkilder vil kunne virke inn på målingene. En dreven meteorolog har imidlertid som regel et praktisk innblikk i slike faktorer på en langt bedre måte enn den gjennomsnittlige klimaforskeren – ser det ut som.

Det er derfor ikke til å undres over at de som har tatt arbeidet med å gå gjennom kvaliteten av de meteorologiske bakkemålingsstasjonene i verden, er to drevne meteorologer: Joseph D’Aleo og Antony Watts.

Joseph D’Aleo har over 40 års erfaring som profesjonell meteorolog og var første direktør i den amerikanske kabel-TV-kanalen «TV Weather Channel». Han har også undervist som college professor i meteorologi i 6 år ved Lyndon State College.

Antony Watts er også amerikansk meteorolog, president i «IntelliWeather Inc» og redaktør av den verdenskjente klimabloggen «Watts Up With That».

Joseph D’Aleo og Antony Watts har gått gjennom jordas overflate-temperaturmålinger og sammenholdt det mot målestasjonenes kvalitet, plassering og antall til enhver tid. De konkluderer følgende:

1.    Instrumentelle temperaturdata fra pre-satellitt eraen (1850-1980) har vært systematisk tuklet med så mye at det ikke på en  troverdig måte kan hevdes det har vært noen vesentlig "global oppvarming" i det 20. århundre.

2.    Alle overflate-temperatur-databaser viser tegn til forurensning fra urban oppvarmings-forurensning og etterjusteringer slik at de er upålitelige når det gjelder å bestemme langsiktige trender nøyaktige temperatur.

3.    Disse problemene har forskjøvet dataene i så stor grad at den observerte oppvarmingen viser seg å være overdrevet både regionalt og globalt.

4.    Globale temperaturdata er stilt i et dårlig lys (kompromittert) fordi mer enn tre fjerdedeler av de 6.000 stasjoner som en gang ble benyttet ikke lenger blir brukt i data-trendanalyser.

5.    Det har vært en betydelig økning i antallet manglende måneder der 40% av GHCN  (Global Historical Climatology Network) stasjonene rapporterer at de mangler minst en måned. Dette medfører innfylling (av manglende data) som bidrar til usikkerhet og mulige feil.

6.    Forurensning i form av urbanisering, endringer i arealbruk, feil lokalisering, og  mangelfullt kalibrerte instrumenter-oppgraderinger øker usikkerheten ytterligere.

7.    Mange fagfellevurderte artikler i de siste årene har vist overvurderingen av den observerte langterm-oppvarmingen på 30-50% fra urban-oppvarming og varmeforurensnig fra endring i arealbruk.

8.    En økning i andelen av kompromitterte stasjoner med interpolering fra tilliggende måledata kan gi oppvarmingen en skjevhet større enn 50%  i det tyvende århundre.

9.    For havene er manglende data og usikkerhetene betydelig. Endringer i datasett innførte et (kunstig) oppvarmingssteg i 2009.

10. Satellitt-temperaturovervåking har gitt et alternativ til bakkestasjoner når det gjelder å samle data for å overvåke den globale temperaturen i den lavere troposfæren (http://no.wikipedia.org/wiki/Troposfæren ). Funnene der avviker i stigende grad  fra bakke-stasjonsbaserte målinger på  en måte som er forenlig med bevis for at bakkestasjonene viser for høye temperaturmålinger.

11. Ytterligere justeringer er utført på  dataene som dermed resulterer i en tydelig økende trend. I mange tilfeller er slike justeringer gjort ved å «kjøle ned» tidligere målte temperaturer.

12. De historiske datakildene har blitt forandret for å skjule sykliske endringer  som lett kan forklares med naturlige faktorer som multi-dekadiske hav- og sol-endringer.

13. Grunnet nylig økende frekvens av utkutting av rurale stasjoner og favorisering av urbane flyplasser som primære temperaturdatakilder, er de globale temperatur-databaser påført alvorlige feil, og kan ikke lenger være representative for både urbane og rurale miljøer. De resulterende data er derfor problematiske når de brukes til å vurdere klimatrender og validere modellprognoser.

14. En ekstern vurdering er avgjørende når det gjelder overflatetemperatur-registreringer utført av  CRU, GISS og NCDC . Vurderingen bør gjøres av "et panel ledet av klimaforskere som ikke har  egeninteresse i utfallet av evalueringene."

      CRU = Climatic Research Unit (CRU) er en del av "University of East Anglia" og er en av de ledende institusjonene som har ansvaret for studiet av naturlig og antropogent (menneskeskapt) klimaforandring.

      GISS = Goddard Aeronautics and Space Administration (NASA).

       NCDC = National Climatic Data Center.

18. Om man skal stole på de globale dataene til IPCC og USA GCRP / CCSP (United States Global Change Research Program or USGCRP coordinates and integrates federal research on changes in the global environment and their implications for society.)  bør man først ha en  gjennomgang av disse dokumentene og vurdere den grunnleggende usikkerheten i prognoser og språket som benyttes til å definere policy.

Artikkelforfatterne konstaterte altså også homogeniseringen som nevnt i Del 1

Problemet som er sentralt i denne saken er at antall målestasjoner som blir benyttet til å regne ut den globale temperaturen (eventuelt temperaturanomalien) falt drastisk etter år 1990.Dette blir i artikkelen fremstilt slik:

Antall stasjoner endret seg vesentlig da Sovjetunionen falt. Sovjet betalte brennstoffet til utpostene sine avhengig av hvor kaldt det var. Da det ble slutt på denne policyen vistes dette som "oppvarming". I stor grad er stasjoner langt nord og i høyden blitt tatt ut av måleseriene. Det betyr i praksis at de "varmeste" stasjonene har mest å si etter år 1990.

Rapporten dokumenterer og illustrerer degraderingen av meteorologiske målestasjoner i verden generelt og USA spesielt. 

Her er et eksempel på hvordan den urbane oppvarmingen påvirker målingene:

Alt i alt gir rapporten en god dokumentasjon på at påstanden om at dagens globale temperaturer er blant de høyeste som noen gang er målt, som svært tvilsom.

Referanse: Surface Temperature Records - Policy-Driven Deception?

Del 3

Forskjellen på gamle og nye målestasjoner.

Den tyske meteorologen Klaus Hager fra Lechfeld hadde i 2015 praktisert meteorologi i 44 år og forelest ved Universitetet i Augsburg, Tyskland, i 10 år. Han betraktes som ekspert på meteorologisk instrumentering og målinger.

I et intervju med avisen Augsburger Allgemeine i januar 2015 kom det frem at de nye, elektroniske termometrene (som erstattet de gamle glasstermometrene) viste høyere temperaturer enn man hadde målt tidligere. Innføringen av slike elektroniske termometre i værstasjonene startet i vesten på 1990-tallet. Hager hadde benyttet gamle og nye termometre parallelt noen år og hadde dokumentert at de nye viste i snitt 0,9 grader C høyere temperatur enn de gamle.

Forklaringen på dette kan være at elektroniske termometre reagerer raskere enn gammeldagse termometre. Det betyr i praksis at om en bil eller fly (mange målestasjoner er plassert på flyplasser) beveger seg i nærheten, registreres dette umiddelbart – noe som ikke ville være tilfelle med de gamle termometrene. Derfor må man følge en metodikk for å etablere et måleresultat ved å ta gjennomsnittstemperaturen over en viss tid, f.eks 10 minutter, når temperaturen skal registreres med det nye utstyret. Dette blir ikke praktisert på samme måte rundt om i verden.

Den australske klimaforskeren Jennifer Marohasy har vært spesielt kritisk til hvordan Australias meteorologiske institutt har neglisjert retningslinjene for oppsett av slike elektroniske målinger. Det har gitt som utslag både for høye maksimums- og gjennomsnitts-temperaturer. I tillegg har utstyret vært satt opp slik ved noen stasjoner (kanskje mange) at temperaturer under -10 grader C ikke ble registrert.

Alt i alt gir dette oss en god grunn til å anta at målingene av størrelsen av økningen av den globale gjennomsnittstemperaturen er umulig å stole på.

Link til avisintervju med Klaus Hager

Fra UK Met Office – How we measure temperature

Link tilJennifer Marohasys blogg

Fra en tur til Cuba i 2008

Cuba ligger i det karibiske hav/Meksikogulfen like sør for Florida.
For å komme dit kan man gjøre som Christofer Columbus som fant øya på sin første reise i 1492, og kalte øys Juana. Men han startet tross alt langt sør i Europa da han la i vei på sjøreisene sine. Med utgangspunkt i Nord-Norge måtte man benytte seg av fly. Reisen Bodø - Oslo - Paris - Havanna var likevel tidkrevende nok.

Med start i Havanna skulle vi dra på rundreise i 14 dager

 

Havanna er hovedstaden og hadde da (i 2008) 2,2 millioner innbyggere. Den ble egentlig etablert i sør i år 1515 - men ble flyttet til nordkysten i 1519 fordi der var bedre muligheter for beskyttelse (spesielt mot engelske sjørøvere). Havanna ble hovedhavnen for spanjolenes plyndring av Amerika. Hoveddelen av gullet som ble stjålet fra indianerne i Sør- og Mellom-Amerika ble fraktet til Havanna før det ble skipet videre til Spania. 

I den spansk-amerikanske krig ble Cuba i 1898 erobret av USA, og fikk først formell uavhengighet i 1902. Likevel forbeholdt USA seg frem til 1933 retten til å gripe inn i Cubas indre anliggender, og herunder også muligheten til å invadere øya. Dette skjedde også ved flere anledninger.

1906 - 1909: Under et demokratisk valg landsetter USA marinesoldater og okkuperer landet.

1912: USA sender soldater for å beskytte USAs økonomiske interesser i Havanna.

1917 - 1933: USA foretar en militær okkupasjon, og proklamerer Cuba som et økonomisk protektorat under USA.

1961: USA medvirker til en mislykket invasjon i Grisebukta.

Under forbudstiden i USA i perioden 1920 - 1933 ble Cuba et svært populært reisemål for USAs statsborgere, og det ble etablert en mengde hoteller og casinoer. De fleste var i Havanna, men også i provinsene Metanzas, Villa Clara og Santiago de Cuba. Cuba ble også et "fristed" for amerikansk mafia som under forbudstiden investerte i smugling og alkoholproduksjon. Utover 1930-tallet vred de investeringene mer i retning av casinodrift, gambling, hoteller, "beskyttelse" og prostitusjon. På halvøya Varadero opprettet Al Capone et senter for smugling. I dag ligger restauranten 'Casa de Al' på dette stedet. 

Cuba ble også et fristed for USAs militære styrker siden cubanske lover ikke gjaldt USAs personell til tross for at de oppholdt seg på cubansk territorium. De benyttet seg av dette ved flere anledninger og alt fra drap, voldtekter og tyveri til plyndringer av cubanske byer forekom i denne tiden.

Diktatoren Fulgencio Batista var nær venn med mafiaen og fikk mange av kritikerne sine drept. det var derfor ikke til å undres over at folk støttet revolusjonen som startet i 1953 og ble avsluttet i 1959 ved at Fidel Castro ble president.

Tanksen Castro brukte da han slo den CIA-støttede invasjonsstyrken som gikk i land i Grisebukta i 1961. Den står utstilt i Havana.










Her er også en del annet krigshistorisk materiell utstilt.

 






Diktatoren Batista hadde kontorene sine her. Bygningen er nå et revolusjonsmuseum.

Her er fremdeles kulehull i veggene 

Fra utstillingen i revolusjonsmuseet 

Batistas pistol


Deler av bilparken var av gammel årgang

Men der var også nyere kjøretøy, stort sett av asiatisk eller fransk fabrikat, da import av biler fra USA var ulovlig.













Her skimtes også svært gamle fremkomstmidler.

 


Gågata ned mot havna. Siste orkan før 2008 drepte mange av trærne og her var oversvømmelse.

Barn er barn over alt i verden

 
Cuba har en kopi av Capitol i Washington, men den cubanske er litt høyere.

 

Plaza de la Revolución. Minnesmerket i forgrunnen er over José Martí, en poet og skribent som ledet an frigjøringen av Cuba i 1895 sammen med general Máximo Gómez y Báez. José Martí ble drept av spanske soldater i 1895. Tårnet er en del av minnesmerket.

 
Innenriksministeriets bygning på revolusjonsplassen. Det er her Castro har holdt mange av sine taler.

Det var meningen at Havanna skulle fungere som Spanias hovedhavn i erobringen av den nye verden (Amerika). Den første bebyggelsen kom på vestkysten av Havanna-bukta og er i dag kjent som "Gamle Havanna" (Habana Vieja). Her lå byen i vern fra festningene El Murro i nordøst samt Castillo de la Punta og Castillo de las Real Fuerza i vest. Gullet som spanjolene plyndret fra indianerne ble lagret i Havanna før det ble fraktet videre til Europa. Her kunne angrep fra sjørøvere møtes med kryssild fra samtlige tre festningsanlegg.

Castillo de los Tres Reyes Magos el Morro

Utsikt fra festingen Morro mot byen

Festningen sett fra andre siden av havneinnløpet.

Nesten alle kaféer og restauranter har tvungen musikk. Det betyr at man må betale for musikken i tillegg til mat og drikke.

Noen av kafemusikerne var åpenbart musikkstudenter.

Utsikt fra takrestauranten på hotel Ambos Mundos. Det var her forfatteren Ernest Hemingway skrev ”Klokkene ringer for deg”. Han bodde på rom 151 i hotellet.

Huset til forfatteren Hemingway lå et stykke utenfor Havanna, og var nå museum.

Hemingway var ivrig jeger.

Og fisker. Her er båten ”Pilar” som han brukte når han fisket utenfor Cuba.

Han hadde skrivestue i et tårn med utsikt over landskapet. Men egentlig var det visst bare her han oppbevarte fiskeutstyret sitt.

I den lokale fiskerlandsbyen Cojímar, har innbyggerne samlet inn penger og fått reist en byste av Hemingway. Dette er nok delvis en takk for at han skrev historien: ”Den gamle mannen og havet”. Historien var hentet fra denne landsbyen.

Sukker er en viktig eksportartikkel. Det ble benyttet slaver fra Afrika til arbeidet på sukkermarkene. For å frakte slavene ut til sukkermarkene, og sukkeret tilbake, ble Cubas første jernbane bygget allerede i 1837. Til sammenligning begynte man å bygge jernbane i Norge i 1851. 

Nå er det ikke slaver som reiser med den gamle jernbanen. En lokal musikktrupp underholder mens turistene serveres fra en bar med alle rettigheter. Serveringen er inkludert i billettprisen.

Det ble også avholdt kurs i cubansk dans.

Det ble også anledning til å benytte eldre fremkomstmiddel ut i sukkeråkeren.

Øya Cayo Levisa sto på programmet.

Mexicogulfen

Så gikk turen videre til Viñales. Der hadde den tidligere direktøren for kartverket i landet, Leovigildo González Morillo drevet et massivt 5-års-prosjekt som besto i å portrettere verdenshistorien (frem til menneskene kom på jorda) på en bergvegg. Prosjektet havnet i 1999 på lista til UNESCO World Heritage.

Her var det et frodig berglandskap med huler og mange giftige dyr, som slanger, skorpioner og edderkopper (for eksempel Sort Enke).

I berget fantes også huler som de innfødte hadde benyttet som gjemmested for å unnslippe slavedriverne.

Behørige advarsler på vei inn i hulene.

Etterpå tok en professor i botanikk fra universitetet i Havanna oss med på en lang fottur i området. Han tjente mange ganger mer som guide enn som professor.

Ingen traktorer her

Vi stoppet hos en lokal bonde som dyrket tobakk, kaffe, bananer og mye mer.

Det virket faktisk som om bøndene hadde et friere liv enn de som var bosatt i byene. Riktignok måtte de levere en stor del av avlingen sin til staten, men noe kunne de disponere som de selv ville. Vi stoppet hos en lokal bonde som dyrket tobakk, kaffe, bananer og mye mer.

Her får man innblikk i sigarproduksjonens mysterier. 

Gårdene i dette området hadde ikke innlagt strøm, men det la ingen demper på kokkekunsten til folkene der. Lunsjmåltidet vi fikk servert der var utsøkt.

Turen gikk så ut av området

Det ble overnatting i øsende regn. Det er ikke bare solskinn hele tiden på øya.

Neste dag sto Grisebukta på programmet. På veien dit måtte vi stoppe fordi denne karen sto i veien:

Og han var ikke alene. Ved påsketider vandrer millioner av krabber over veien fra sumpene til sjøen. De er i prinsippet fredet, men likevel blir svært mange overkjørt, så veien får et orange-rosa belegg som kan minne om tannpasta. Det lokale bilverkstedet har travle tider, da det forekommer opptil 100 punkteringer om dagen. Link til video.

Grisebukta har et museum som viser hvordan den CIA-støttede aksjonen mot Castros regjering mislyktes.

Her var også minnetavler over de falne i slaget ved Grisebukta

Veien gikk videre til Cienfuegos. Dette er et område som europeere oppdaget allerede i 1494 på Columbus’ andre reise. Byen har mye fransk arkitektur og er ganske velholdt. Palacio deValle er et orientalsk preget hotel der stedets pianist musiserte. Hun hette Carmen, og har også vært framstilt i et eget program på NRK1 – fjernsynet. Hun spilte musikk fra et hvilket som helst land, bare man trakterte henne med et glass rom eller 11. 

Baren på taket til Palacio de Valle var ikke dum. Der kunne man blant annet få servert Cola.

Takterassen i Palacio de Valle.

Sentrum av byen Cienfuegos er på FNs verdensarvliste

Vi var innkvartert i Hotel Jagua, som eier Palacio de Valle. Dette hotellet ble i sin tid forsøkt startet opp som casino av den amerikanske mafiaen. Det hadde standsmessig svømmebasseng.

Hotellet disponerte en fullt brukbar sandstrand, så det var ingen grunn til å bade i hotellbassenget 

Turen gikk videre til Trinidad – en by som står på Unescos liste over bevaringsverdige steder.

Kafémusikken var obligatorisk, men enkelte av turdeltakerne måtte også opp og delta i et dansekurs.

Keramikktradisjonen kom til Cuba fra Spania. Familien Santander fra Trinidad er verdenskjent. Selv om den cubanske staten overtok verkstedet i 1962, fortsetter familien å føre tradisjonen videre. De får også anledning til å reise utenlands, da de betraktes som bærere av cubansk kulturtradisjon.

Det ble tur ut på sukkermarkene. Blant annet besøkte vi en gård som hadde holdt mange hundre slaver. Her er utsikten fra vakttårnet som arbeiderne skulle overvåkes fra:

Manuell sukkerpresse

Infrastrukturen er den samme som på 1800-tallet

Vi forflyttet oss til Sancti Spiritus. Dette er en by der Winston Churchill oppholdt seg i høsten 1895 for å observere frihetskampen mot Spansk overherredømme.

Turen videre gikk til Santa Clara

Revolusjonen mot Batista ble vunnet ved at et troppetransporttog på vei til Havanna ble avsporet og soldatene uskadeliggjort her ved Santa Clara. Bildet viser verktøyet som ble brukt til å forårsake avsporingen av toget. 

Her er troppetransporttoget 

I Santa Clara finner vi også  Che Guevara-mausoléet. Det var forbudt å ta bilder inne i mausoléet 

Reisen sluttet der den begynte - i Havanna.