Nå har vi hatt 18 års stopp i den globale oppvarmingen.

Samtidig har våre CO₂-utslipp økt betraktelig. Siden oppvarmingen i luft har stoppet opp, ser vi at scientivistene (aktivistforskerne) har skiftet fokus fra luft- til hav-oppvarming. Dette er for så vidt ikke urimelig, da 71% av jordoverflaten består av hav, og vann har mye større varmekapasitet enn land og luft. Derfor vil havtemperaturen ganske naturlig ha stor innvirkning på klimautviklingen. Men fordi den globale temperaturstigningen har stoppet opp, unnskylder Klimapanelet og scientivistene seg nå med at oppvarmingen er her fortsatt, men varmen har for tiden «gjemt» seg ett eller annet sted. Kanskje dypt nede i havet der vi ikke klarer å måle den.  Ja, for vi har ingen målinger som viser oss denne varmen/varmeøkningen. De som påstår at denne varmen er målt, er ikke helt oppdatert.

Fra begynnelsen av 1960-tallet ble vanntemperaturene målt ved hjelp av såkalte bathythermographs (XBTs). Disse ble benyttet fra skip, stort sett langs de kommersielle skipsrutene. Dette ga en veldig dårlig geografisk spredning av målingene. Eksempelvis var det det ingen dekning i de sydlige havområdene i verden.

I begynnelsen av 2000-tallet startet prosjektet som gikk ut på å plassere omkring  3000 målebøyer ut i verdenshavene. Prosjektet var fullt operasjonelt i løpet av år 2003. Disse Argo-bøyene  har etter hvert gitt oss en mer fullstendig geografisk dekning av verdenshavene. Bøyene kan dukke ned til 2000 meters dybde, slik at man også kan måle temperaturer i dyphavet, der den globale oppvarmingen angivelig skulle ha gjemt seg nå.

Bildet viser dagens dekning i følge informasjonssiden til Argo-prosjektet.

Hva viser så disse Argo-målingene oss?

I strid med hva scientivister og media prøver å innbille oss, har man hatt en svak avkjølingstrend i havet siden før år 2004, ja kanskje helt tilbake fra da Argo-prosjektet startet. Målingene ser slik ut:

John Willis ved NASAs Jet Propulsion Laboratory, som har hatt ansvaret for Argo-dataene sa i mars 2008 på NPR : «Det har vært en svak avkjøling, men den er ikke betydelig».

Havdata som scientivistene stoler på, daterer seg tilbake til de ovennevnte XBT-målingene. Så nå, når vi har innført gode målinger, forsvant oppvarmingen på mystisk vis! Merkelig.

Problemet med temperaturdata i denne politiserte klimaforskningsverdenen, er at scientivistene har de fleste nøkkelstillingene innenfor klimavitenskapen. De eier og behandler datasettene. Datasett som motsier alarmist-teorien har en lei vane til å bli «rekalibrert» eller justert av «tekniske årsaker».

------------------------------------------------------------

Referanse: 

Joseph D'Aleo and Antony Watts
Surface Temperature Records: Policy-driven Deception?

Historien om CO2-molekylet som skulle ut og varme opp verden 2 grader.

Det var en gang 82 naturlig utsluppede CO2-molekyler som koste seg i atmosfæren sammen med en god del vanndamp pluss 218374 andre molekyler. 170396 av disse var nitrogen, 45876 var oksygen, 2032 var argon. De øvrige 70 var en blanding av metan, lystgass og ozon. Så hendte det seg slik at denne dagen ble det født et menneskeutsluppet CO2-molekyl som da steg opp i atmosfæren og traff de 82 slektningene sine.

"God dag, alle slektningene mine", sa CO2-molekylet da det oppdaget de andre. "Hva holder dere på med?", undret det.

"Vi er her for å gi plantene næring, og passe på at det ikke blir for kaldt her i verden!" sa de i kor.

"Hvordan gjør dere det?" undret det menneskeutslupne CO2-molekylet.

"Når de gjelder plantene, så gjør fotosyntesen at vi blir spaltet i ett karbonatom og ett O2-molekyl. Her bruker plantene karbonet til å bygge seg opp og bli store. Dyr og mennesker trenger oksygenet for å kunne leve. Derfor er vi ikke bare nyttige, men livsnødvendige for alt liv på jord" svarte de. "I tillegg dukker noen av oss og ned i havet når det blir kaldere. Der lager vi flotte, undersjøiske fjell av kritt".

Det menneskeutsluppede CO2-molekylet likte ikke tanken på å bli spaltet. Det hadde heller ikke særlig lyst til å bade ennå. Etter å ha tenkt seg om ei lita stund, kom han på en god idé.
"Dere hjelper atmosfæren med å holde varmen. Da skal jeg jammen være flink og varme opp atmosfæren 2 grader. Dette skal være mitt prosjekt. Jeg vil kalle det 2-gradersmålet."

Det menneskeutsluppede CO2-molekylet fikk nå opplæring i hvordan det skulle jobbe med saken. Oppskrifta var å vente på at det kom et infrarødt foton fra jordoverflaten som hadde en slik frekvens at CO2-molekylet kunne "spise" denne energien og komme i svingninger. Deretter gjaldt det å "sparke" til ett nabomolekyl slik at det fikk større fart. Når dette hadde blitt gjentatt mange nok ganger med hvert av de andre 218455 luftmolekylene, skulle det nok gi "vei i vellinga".

Molekylet ga seg til å vente, og etter noen timer kom det faktisk et foton som passet. Molekylet begynte å vibrere - men vips - så mistet det energien fordi det slapp ut fotonet igjen - men nå på skrå oppover. Ingen nabomolekyl ble varmere av dette. Fotonet forsvant ut i verdensrommet. Så gikk det mange timer, men de frekke vannmolekylene hadde samlet seg og ga seg til å fange alle de fotonene som vårt CO2-molekyl skulle ha. Dagen gikk, og molekylet var ikke kommet noe nærmere 2-gradersmålet.

Neste dag var det overskyet. Derfor slapp ikke solstrålene ned til jordoverflaten, og da kom det heller ikke noen passende, infrarøde fotoner opp derfra.

Slik fortsatte det. Tiden går, men 2-gradersmålet kommer ikke nærmere. Det er for mange andre faktorer som kjemper i mot. CO2-molekylet sliter og sliter, men virkningen er fortsatt lik 0.

Smelter sydpolen?

Starten på en artikkel i New York Times, 12. mai 2014:

Sjekker man temperaturutviklingen i det sentrale sydpolområdet, ser den imidlertid slik ut:

Gjennomsnittstemperaturene:

Angstbiterne vil ha oss til å tro at hele Antarktis er i ferd med å smelte, slik at vi ganske raskt vil få en galopperende havstigning. Sist jeg sjekket måtte man imidlertid ha en gjennomsnittstemperatur over 0 grader C før man kunne få til noen seriøs smelting. 

Antarktis kan grovt sett betraktes som bestående av 2 hoved-deler, Øst- og Vest-Antarktis: 

Det meste av iskappen befinner seg i Øst-Antarktis (mer enn 90%) – og her øker den. En del smelting/kalving er observert i Vest-Antarktis – som inneholder ca. 8½% av isen i området. Skremselsartikkelen i NYTimes refererer seg til isbreene ved Pine Island og Twaites-bassenget (merket med røde prikker). Disse isbreene utgjør ca. 10% av 8½% av isbreene i sydpolområdet, dvs. under 9‰ av den totale ismassen. NYTimes-artikkelen får en uvilkårlig til å tenke på uttrykket «å koke suppe på en spiker».

*

Men det hevdes likevel at Vest-Antarktis-isen står i fare for å smelte vekk, forsvinne i havet, og øke havnivået med over 3 meter. Skremsels-meldingene kan også tolkes dit hen at smeltingen kan komme til å skje raskt – det vil kanskje bare ta noen hundre år. Dette baserer seg på:

• Pine Island og Twaites-breene har vist økt aktivitet i form av kalving, samt breenes termini (endene) trekker seg tilbake.
• Bunnen av den vest-antarktiske ismassen befinner seg for det meste 1000 m under havnivå. Dette hevdes å ville medføre smelting når varmt sjøvann slipper til på undersiden. 
• Etter hvert som isen trekker seg tilbake vil det ikke være noen forankringspunkter som kan hindre akselerert kalving og kollaps av iskappen.

Dette er ikke nye tanker. Allerede i 1978 hevdet Mercer at iskappen i Vest-Antarktis var potensielt ustabil. Mange har kommentert dette siden, og et argument som går igjen er at:

«Kalving av isfjell er en naturlig prosess som ikke kan relateres til oppvarming. Denne og andre iskapper «slipper» store isfjell hvert 6 – 10 år. Et kollaps av Pine Island-breen, hvis det virkelig forekom, ville ta fra 1000 til 2000 år, men det er usannsynlig at det kunne bidra med en større havstigning enn 2,7 cm. på 100 år».

Under vises profilen av den vest-antarktiske iskappen fra Amundsen Sea til de Transatlantiske fjellene. Vi ser her en mengde forankringspunkter. Vi ser også at iskappen er så tykk at den hviler trygt på steingrunn. Havet har ingen sjanse til å trenge under. I tillegg er bunnen av isen over havets nivå både 200 km og 300 km fra terminus. Dette vil i alle tilfelle stoppe havet fra å drive «undergravingsvirksomhet».

Enhver bekymring for at ismassene i Antarktis skal forsvinne de første 100000 år er fullstendig grunnløs.

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Referanser:

Dr. Don Easterbrook – senatshøring:  

https://www.youtube.com/watch?v=4LkMweOVOOI

Dr. Don Easterbrook: ‘Unstoppable Collapse’ of the West Atlantic  Ice Sheet is Not Happening:

http://nzclimatescience.net/images/PDFs/the%20west%20antarctic%20ice%20sheet%20is%20not%20collapsing.pdf