Starten på en artikkel i New York Times, 12. mai 2014:
Sjekker man temperaturutviklingen i det sentrale
sydpolområdet, ser den imidlertid slik ut:
Gjennomsnittstemperaturene:
Angstbiterne vil ha oss til å tro at hele Antarktis er
i ferd med å smelte, slik at vi ganske raskt vil få en galopperende
havstigning. Sist jeg sjekket måtte man imidlertid ha en
gjennomsnittstemperatur over 0 grader C før man kunne få til noen seriøs smelting.
Antarktis kan grovt sett betraktes som bestående av 2
hoved-deler, Øst- og Vest-Antarktis:
Det meste av iskappen befinner seg i Øst-Antarktis (mer
enn 90%) – og her øker den. En del smelting/kalving er observert i
Vest-Antarktis – som inneholder ca. 8½% av isen i området. Skremselsartikkelen
i NYTimes refererer seg til isbreene ved Pine Island og Twaites-bassenget
(merket med røde prikker). Disse isbreene utgjør ca. 10% av 8½% av isbreene i
sydpolområdet, dvs. under 9‰ av den totale ismassen. NYTimes-artikkelen får en
uvilkårlig til å tenke på uttrykket «å koke suppe på en spiker».
*
Men det hevdes likevel at Vest-Antarktis-isen står i
fare for å smelte vekk, forsvinne i havet, og øke havnivået med over 3 meter. Skremsels-meldingene
kan også tolkes dit hen at smeltingen kan komme til å skje raskt – det vil
kanskje bare ta noen hundre år. Dette baserer seg på:
- Pine Island og Twaites-breene har vist økt aktivitet i form av kalving, samt breenes termini (endene) trekker seg tilbake.
- Bunnen av den vest-antarktiske ismassen befinner seg for det meste 1000 m under havnivå. Dette hevdes å ville medføre smelting når varmt sjøvann slipper til på undersiden.
- Etter hvert som isen trekker seg tilbake vil det ikke være noen forankringspunkter som kan hindre akselerert kalving og kollaps av iskappen.
Dette er ikke nye tanker. Allerede i 1978 hevdet
Mercer at iskappen i Vest-Antarktis var potensielt
ustabil. Mange har kommentert dette siden, og et argument som går igjen er at:
«Kalving av isfjell er en naturlig
prosess som ikke kan relateres til oppvarming. Denne og andre iskapper «slipper»
store isfjell hvert 6 – 10 år. Et kollaps av Pine Island-breen, hvis det
virkelig forekom, ville ta fra 1000 til 2000 år, men det er usannsynlig at det
kunne bidra med en større havstigning enn 2,7 cm. på 100 år».
Under vises profilen av den vest-antarktiske iskappen
fra Amundsen Sea til de Transatlantiske fjellene. Vi ser her en mengde
forankringspunkter. Vi ser også at iskappen er så tykk at den hviler trygt på
steingrunn. Havet har ingen sjanse til å trenge under. I tillegg er bunnen
av isen over havets nivå både 200 km og 300 km fra terminus. Dette vil i alle
tilfelle stoppe havet fra å drive «undergravingsvirksomhet».
Enhver bekymring for at ismassene i Antarktis skal
forsvinne de første 100000 år er fullstendig grunnløs.
----------------------------------------------------------------------------------------------------
Referanser:
Dr. Don Easterbrook – senatshøring:
Dr. Don Easterbrook: ‘Unstoppable
Collapse’ of the West Atlantic Ice Sheet
is Not Happening:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar