tirsdag 15. juli 2014

Smelter sydpolen?




Starten på en artikkel i New York Times, 12. mai 2014:




Sjekker man temperaturutviklingen i det sentrale sydpolområdet, ser den imidlertid slik ut:



Gjennomsnittstemperaturene:


Angstbiterne vil ha oss til å tro at hele Antarktis er i ferd med å smelte, slik at vi ganske raskt vil få en galopperende havstigning. Sist jeg sjekket måtte man imidlertid ha en gjennomsnittstemperatur over 0 grader C før man kunne få til noen seriøs smelting. 

Antarktis kan grovt sett betraktes som bestående av 2 hoved-deler, Øst- og Vest-Antarktis: 




Det meste av iskappen befinner seg i Øst-Antarktis (mer enn 90%) – og her øker den. En del smelting/kalving er observert i Vest-Antarktis – som inneholder ca. 8½% av isen i området. Skremselsartikkelen i NYTimes refererer seg til isbreene ved Pine Island og Twaites-bassenget (merket med røde prikker). Disse isbreene utgjør ca. 10% av 8½% av isbreene i sydpolområdet, dvs. under 9‰ av den totale ismassen. NYTimes-artikkelen får en uvilkårlig til å tenke på uttrykket «å koke suppe på en spiker».

*


Men det hevdes likevel at Vest-Antarktis-isen står i fare for å smelte vekk, forsvinne i havet, og øke havnivået med over 3 meter. Skremsels-meldingene kan også tolkes dit hen at smeltingen kan komme til å skje raskt – det vil kanskje bare ta noen hundre år. Dette baserer seg på:

  • Pine Island og Twaites-breene har vist økt aktivitet i form av kalving, samt breenes termini (endene) trekker seg tilbake.
  • Bunnen av den vest-antarktiske ismassen befinner seg for det meste 1000 m under havnivå. Dette hevdes å ville medføre smelting når varmt sjøvann slipper til på undersiden. 
  • Etter hvert som isen trekker seg tilbake vil det ikke være noen forankringspunkter som kan hindre akselerert kalving og kollaps av iskappen.

Dette er ikke nye tanker. Allerede i 1978 hevdet Mercer at iskappen i Vest-Antarktis var potensielt ustabil. Mange har kommentert dette siden, og et argument som går igjen er at:

«Kalving av isfjell er en naturlig prosess som ikke kan relateres til oppvarming. Denne og andre iskapper «slipper» store isfjell hvert 6 – 10 år. Et kollaps av Pine Island-breen, hvis det virkelig forekom, ville ta fra 1000 til 2000 år, men det er usannsynlig at det kunne bidra med en større havstigning enn 2,7 cm. på 100 år».


Under vises profilen av den vest-antarktiske iskappen fra Amundsen Sea til de Transatlantiske fjellene. Vi ser her en mengde forankringspunkter. Vi ser også at iskappen er så tykk at den hviler trygt på steingrunn. Havet har ingen sjanse til å trenge under. I tillegg er bunnen av isen over havets nivå både 200 km og 300 km fra terminus. Dette vil i alle tilfelle stoppe havet fra å drive «undergravingsvirksomhet».



Enhver bekymring for at ismassene i Antarktis skal forsvinne de første 100000 år er fullstendig grunnløs.

----------------------------------------------------------------------------------------------------

Referanser:

Dr. Don Easterbrook – senatshøring:  


Dr. Don Easterbrook: ‘Unstoppable Collapse’ of the West Atlantic  Ice Sheet is Not Happening:













Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar