Det var en gang 82 naturlig utsluppede CO2-molekyler som koste seg i atmosfæren sammen med en god del vanndamp pluss 218374 andre molekyler. 170396 av disse var nitrogen, 45876 var oksygen, 2032 var argon. De øvrige 70 var en blanding av metan, lystgass og ozon. Så hendte det seg slik at denne dagen ble det født et menneskeutsluppet CO2-molekyl som da steg opp i atmosfæren og traff de 82 slektningene sine.
"God dag, alle slektningene mine", sa CO2-molekylet da det oppdaget de andre. "Hva holder dere på med?", undret det.
"Vi er her for å gi plantene næring, og passe på at det ikke blir for kaldt her i verden!" sa de i kor.
"Hvordan gjør dere det?" undret det menneskeutslupne CO2-molekylet.
"Når de gjelder plantene, så gjør fotosyntesen at vi blir spaltet i ett karbonatom og ett O2-molekyl. Her bruker plantene karbonet til å bygge seg opp og bli store. Dyr og mennesker trenger oksygenet for å kunne leve. Derfor er vi ikke bare nyttige, men livsnødvendige for alt liv på jord" svarte de. "I tillegg dukker noen av oss og ned i havet når det blir kaldere. Der lager vi flotte, undersjøiske fjell av kritt".
Det menneskeutsluppede CO2-molekylet likte ikke tanken på å bli spaltet. Det hadde heller ikke særlig lyst til å bade ennå. Etter å ha tenkt seg om ei lita stund, kom han på en god idé.
"Dere hjelper atmosfæren med å holde varmen. Da skal jeg jammen være flink og varme opp atmosfæren 2 grader. Dette skal være mitt prosjekt. Jeg vil kalle det 2-gradersmålet."
Det menneskeutsluppede CO2-molekylet fikk nå opplæring i hvordan det skulle jobbe med saken. Oppskrifta var å vente på at det kom et infrarødt foton fra jordoverflaten som hadde en slik frekvens at CO2-molekylet kunne "spise" denne energien og komme i svingninger. Deretter gjaldt det å "sparke" til ett nabomolekyl slik at det fikk større fart. Når dette hadde blitt gjentatt mange nok ganger med hvert av de andre 218455 luftmolekylene, skulle det nok gi "vei i vellinga".
Molekylet ga seg til å vente, og etter noen timer kom det faktisk et foton som passet. Molekylet begynte å vibrere - men vips - så mistet det energien fordi det slapp ut fotonet igjen - men nå på skrå oppover. Ingen nabomolekyl ble varmere av dette. Fotonet forsvant ut i verdensrommet. Så gikk det mange timer, men de frekke vannmolekylene hadde samlet seg og ga seg til å fange alle de fotonene som vårt CO2-molekyl skulle ha. Dagen gikk, og molekylet var ikke kommet noe nærmere 2-gradersmålet.
Neste dag var det overskyet. Derfor slapp ikke solstrålene ned til jordoverflaten, og da kom det heller ikke noen passende, infrarøde fotoner opp derfra.
Slik fortsatte det. Tiden går, men 2-gradersmålet kommer ikke nærmere. Det er for mange andre faktorer som kjemper i mot. CO2-molekylet sliter og sliter, men virkningen er fortsatt lik 0.
"Vi er her for å gi plantene næring, og passe på at det ikke blir for kaldt her i verden!" sa de i kor.
"Hvordan gjør dere det?" undret det menneskeutslupne CO2-molekylet.
"Når de gjelder plantene, så gjør fotosyntesen at vi blir spaltet i ett karbonatom og ett O2-molekyl. Her bruker plantene karbonet til å bygge seg opp og bli store. Dyr og mennesker trenger oksygenet for å kunne leve. Derfor er vi ikke bare nyttige, men livsnødvendige for alt liv på jord" svarte de. "I tillegg dukker noen av oss og ned i havet når det blir kaldere. Der lager vi flotte, undersjøiske fjell av kritt".
Det menneskeutsluppede CO2-molekylet likte ikke tanken på å bli spaltet. Det hadde heller ikke særlig lyst til å bade ennå. Etter å ha tenkt seg om ei lita stund, kom han på en god idé.
"Dere hjelper atmosfæren med å holde varmen. Da skal jeg jammen være flink og varme opp atmosfæren 2 grader. Dette skal være mitt prosjekt. Jeg vil kalle det 2-gradersmålet."
Det menneskeutsluppede CO2-molekylet fikk nå opplæring i hvordan det skulle jobbe med saken. Oppskrifta var å vente på at det kom et infrarødt foton fra jordoverflaten som hadde en slik frekvens at CO2-molekylet kunne "spise" denne energien og komme i svingninger. Deretter gjaldt det å "sparke" til ett nabomolekyl slik at det fikk større fart. Når dette hadde blitt gjentatt mange nok ganger med hvert av de andre 218455 luftmolekylene, skulle det nok gi "vei i vellinga".
Molekylet ga seg til å vente, og etter noen timer kom det faktisk et foton som passet. Molekylet begynte å vibrere - men vips - så mistet det energien fordi det slapp ut fotonet igjen - men nå på skrå oppover. Ingen nabomolekyl ble varmere av dette. Fotonet forsvant ut i verdensrommet. Så gikk det mange timer, men de frekke vannmolekylene hadde samlet seg og ga seg til å fange alle de fotonene som vårt CO2-molekyl skulle ha. Dagen gikk, og molekylet var ikke kommet noe nærmere 2-gradersmålet.
Neste dag var det overskyet. Derfor slapp ikke solstrålene ned til jordoverflaten, og da kom det heller ikke noen passende, infrarøde fotoner opp derfra.
Slik fortsatte det. Tiden går, men 2-gradersmålet kommer ikke nærmere. Det er for mange andre faktorer som kjemper i mot. CO2-molekylet sliter og sliter, men virkningen er fortsatt lik 0.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar