Da jeg holdt på med hovedfag i atmosfærefysikk i begynnelsen av 1970-tallet, kom
jeg over en rapport som beskrev en gruppe studenter, som, med økonomisk støtte
fra NASA, hadde drevet med atmosfæriske gassmålinger foretatt fra fly. De fikk
imidlertid innskrenkninger i budsjettene sine, så det spøkte stygt for at de
kunne fortsette med slike flyturer. Målingene deres hadde imidlertid vist at
det var en sesongvariasjon av ozonkonsentrasjonen høyt oppe i atmosfæren, lite
om vinteren, mer om sommeren. Dette forklares ved at sollyset får oksygen, O2,
til å danne den reaktive gasen ozon, O3. Når sola forsvinner, går
reaksjonen andre veien, O3 går tilbake til O2, vanlig
oksygen.
Studentene
kom da på den glupe idéen å kalle denne vinter-reduksjonen av ozonkonsentrasjonen
for et "ozonhull". De sprang til media med historien og dette ble
slått stort opp. Dermed var budsjettene reddet, og studentene kunne fortsette
de interessante flyturene sine.
I 1983
ble det publisert målinger som viste lavere konsentrasjoner over Antarktis i
månedene september og oktober.. «Ozonhullet» ble raskt den store
dommedagsfortellingen. Al Gore skrev på begynnelsen av 90-tallet at jegere
skjøt blinde kaniner i Patagonia, og fiskere fanget blind fisk . Hundretusener skulle årlig dø av hudkreft,
mange ville få grå stær, og utallige ville ende opp med leddgikt. TV-team fra
hele verden dro til den sørlige delen av Sør-Amerika, for å dokumentere slike
påstander. De fant aldri noe.
Våre
utslipp av klorfluorkarbonene (KFK- gassene) påstås nå å ha skylden for
at "ozonhullet" har økt i størrelse. For å forstå betydningen av
disse kjemikaliene, må vi tilbake til elektrifiseringen av samfunnet. En av de
viktigste oppfinnelser som fulgte elektrisiteten, var kjøleskapet. Vår økte
livslengde henger også sammen med mulighetene for å holde maten lengre frisk,
og medisinene kalde. Da forebygger vi sykdom. KFK-gassene var perfekte til å
benyttes i kjøleskap. De var ikke giftige, brant ikke, var billige, lette å
produsere, og ekstremt stabile. De reagerte ikke med noe som helst, og kunne
derfor også brukes som drivgasser i spraybokser, og i isolasjonsmaterialer.
KFK-gassenes
stabilitet er utgangspunkt for anklagene om deres miljøødeleggelser. Teorien
fra 1974 hevdet at de forblir intakte nær jordoverflaten, og kan transporteres
opp i stratosfæren. Der blir de brutt ned av ultrafiolett stråling, blant annet gjennom refleksjoner fra perlemorskyer, og
det frigjøres klor-atomer. Klor reagerer med ozon, og danner klor-oksid og
oksygen. Spørsmålet var hvorfor ozon ble svekket over Antarktis, og i mindre
grad over Arktis. En spekulasjon var at det er kaldere i Antarktis, og at det i atmosfæren der
kan dannes krystaller av salpetersyre. Disse kunne kanskje fungere som en
katalysator, som kunne bryte ned ozonmolekylene, og redusere
ozonkonsentrasjonen. Fordi det tross alt er så få KFK-molekyler, ble det spekulert i at ett eneste KFK-molekyl kunne bryte ned mer
enn hundre tusen ozonmolekyler. Det har man imidlertid aldri klart å få til i
eksperimenter.
Klor er en gass som skal forårsake nedbryting av ozon. Klor i atmosfæren stammer ikke bare fra KFK-gasser, men også fra salt i
havet, vulkanutslipp og brenning av biomasse. På det antarktiske kontinentet ligger vulkanen Erebus, kun 10 kilometer
unna Mc-Murdo Sound – hvorfra mange ozonmålinger gjøres. Vulkanen begynte èn
(av mange tidligere) aktive sykluser med kontinuerlige utslipp i 1972, og har
holdt på siden. Daglig slipper den ut 1 000 tonn klor til atmosfæren, årlig tilsammen rundt 370 000 tonn. Dette utgjør
omtrent halvparten av verdens samlede klor som årlig ble tilført naturen fra
KFK – da disse utslippene var på det høyeste. Erebus-vulkanen pumper årlig ut 50 ganger mer klorid i atmosfæren, enn den
samlede mengden fra KFK. Den 3 794 meter høye vulkanen er plassert i
Antarktis. Der går denne klormengden inn i den sterke
stratosfæriske polare jetstrømmen. Vanligvis har klor fra vulkaner en
oppholdstid i atmosfæren fra noen uker til noen måneder, fordi dette løses opp av fuktighet i luften
og føres tilbake til bakken med nedbør. Den antarktiske atmosfæren er
imidlertid ekstremt tørr, slik at klor her får lengre oppholdstid.
Kortversjonen
er med dette at undertegnelsen av Montrealprotokollen i 1987 (internasjonalt forbud mot KFK-gasser i
kjøleanlegg) i praksis er skuebrød for almuen. Dette var rett og slett en forsmak
og test på de kommende CO2-skremslene man senere har orkestrert politisk
i FN-regi. Men denne gangen er tiltakene som skal avbøte den innbilte krisen
langt verre.
Sitat
som ofte tilskrives komikeren Groucho Marx:
Politics is the art of looking for trouble, finding it everywhere, diagnosing it incorrectly and applying the wrong remedies.
Lenke - målt ozonkonsentrasjonen i Antarktis i september fra 1980 til 2021:
Deler av teksten er hentet fra Morten Jødals "Miljømytene"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar