Satellittdata er ubrukelige til å måle havnivåstigning

 

I samband med klimatoppmøtene trappes propagandaen bestandig opp. Som regel er det meste av skremslene basert på dikt og fanteri, men det er likevel tidkrevende å kunne dokumentere dette. Eksempelvis har vi samband med COP26 sett denne beskjeden florere i media:

"WMO (verdens meteorologiske organisasjon) has also said that the global mean sea level rise was 2.1 mm per year between 1993 and 2002 and 4.4 mm per year between 2013 and 2021, mostly due to the accelerated loss of ice mass from glaciers and ice sheets. The Arctic-wide sea-ice extent was at a record low in the first half of July, 2021."

Disse tallene baserer seg på satellitt-data, og University of Colorado Sea Level Research Group, som har hovedansvaret for å holde rede på slike data, fremstiller det på denne måten:

Fig. 1 -  Dataene: https://sealevel.colorado.edu/files/2021_rel2/gmsl_2021rel2_seasons_rmvd.txt

Her finner de at havnivåstigningen har akselerert med 0,098 mm/år i den senere tid. Med en slik akselerasjon ville hastigheten på havnivåstigningen dobles i løpet av omtrent tretti år. 

Dette er imidlertid veldig merkelig, da tidevannsstasjoner ved kystene rundt om i verden viser null akselerasjon. Kystmålingene viser også en langt svakere havnivåstigning, med en størrelsesorden på om lag 2 mm pr. år. I tillegg har disse tidevanns-stasjonene vært benyttet i svært lengre tid enn satellittmålingene. Hvorfor er det så stor forskjell? 

Betrakter vi figuren nøyere, ser vi at det er fire satellitter involvert. Universitetet i Colorado viser ikke hvordan dataene overlapper hverandre. Overlappingen kan man imidlertid finne om man benytter data fra NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration). Da vil trenden for hver enkelt satellitt avsløres, slik:

Fig 2

De to første satellittene stemmer godt overens, men de to siste viser en betydelig større trend. Men dataene for de to første viser ingen akselerert trend. Dataene til de to siste viser også en lineær stigning, men større enn de to første. Siden det er en ganske stor overlapp mellom dataene fra Jason-1 og Jason-2, virker hele konseptet en smule mistenkelig.

En nøyere sammenligning av disse to figurene viser at NOAA har en 0,3 mm/år lavere trend enn Coloradouniversitetet. Det er fordi Coloradodataene inneholder noe de kaller "GIA" (Glacial Isostatic Adjustment) som er et modellestimat over hvordan jorda endrer form på grunn av smeltingen av de tunge ismassene etter siste istid.

Colorado forklarer dette slik:

 

Før utgivelsen 2011_rel1 tok vi ikke hensyn til GIA i estimater av den globale gjennomsnittlige havnivåhastigheten, men denne korreksjonen er nå vitenskapelig godt forstått og brukes på GMSL-estimater (Global Mean Sea Level) av nesten alle forskningsgrupper rundt om i verden. Inkludering av GIA-korreksjon har effekten av å øke tidligere estimater av den globale gjennomsnittlige havnivåhastigheten med 0,3 mm/år.

"Nesten alle forskningsgrupper" inkluderer øyensynlig ikke NOAA. At en datamodell kan beregne forandringen av totalvolumet i alle verdens forskjellige havbasseng til nærmeste 0,3 mm/år kan vel nærmest sammenlignes med å tro på eksistensen av enhjørninger.

For landdelen av beregningen må disse "uavhengige" datamodellene bruke GPS-høyder. Ved å bruke split-fase-GPS og gjentatte målinger kan disse være så nøyaktige som ± 10 mm eller bedre, en utrolig vitenskapelig bragd … men det er langt fra en tiendedel av en millimeter, og det er bare på land. Ikke bare det, men vi har ikke GPS-målinger over hele landmassen. Målingene er konsentrert i USA og Europa, med bare flekkvis dekning andre steder.

Til sjøs må de "uavhengige" modellene bruke satellittmålinger, så vi kommer inn på spørsmålet om nøyaktigheten og presisjonen til selve satellittens havnivåmålinger. Disse målingene gjøres ved å reflektere radarbølger fra havoverflaten og måle hvor lang tid det tar før de kommer tilbake til satellitten. Her er ikke gjentatte målinger mulig fordi havnivået til enhver tid endres konstant, og satellitten er sjelden i samme posisjon to ganger. En fersk NASA-pressemelding som beskriver Sentinel-6-satellitten, etterfølgeren til Jason-3-satellitten, siterer oseanografen Josh Willis:

Sentinel-6 vil gå i bane rundt 800 miles opp og bruke radar for å måle overflaten av havet. Et instrument på satellitten sender en radarbølge ned til jorden. Radarbølgen spretter fra havoverflaten og går tilbake til satellitten. Ved å måle hvor lang tid det tok for radarbølgen å gå ned og tilbake - og ta rede for fuktighet i atmosfæren som bremser radarbølgen  - kan forskere måle hvor langt unna havets overflate er fra satellitten.

Med andre ord, satellitten kan fortelle forskere på jorden hvor høye havene er, og hvordan den høyden endrer seg over tid. 

Det er virkelig en utrolig bragd innen teknologi. Vi kan måle vannstanden nøyaktig med en nøyaktighet på 1 tomme fra 800 miles opp. En nøyaktighet på 1 tomme, det er 25,4 mm … og de hevder at de kjenner den årlige endringen i volumet av havene fra GIA til nærmeste tiendedel av en mm havnivåhøyde? Jeg vet at nøyaktighet er forskjellig fra presisjon, og at måling av lengdeendringer over tid (presisjon) kan være en størrelsesorden bedre enn målingene av selve lengden (nøyaktighet), men likevel … beklager,  GIA-påstanden virker absolutt ikke sannsynlig.

La meg se om jeg kan gi deg en følelse av vanskeligheten med satellittmålinger av havnivå. Satellittene går i bane i en høyde på rundt 830 miles, som er omtrent 1,34 milliarder millimeter. Så for å måle endringen i havnivået til nærmeste tiendedel av en mm, må vi være i stand til å måle avstanden fra satellitten til havoverflaten med en nøyaktighet større enn én del av tretten milliarder … og det er en vanskelig  utfordring selv i en kontrollert laboratoriesetting. 

Her er noen av vanskelighetene med den målingen. Først er det målingen av høyden til selve satellitten. Med mindre vi vet det til nærmeste mm eller så for hvert sekund av hver dag, kommer vi til å få unøyaktige svar. Det neste er den varierende sammensetningen, temperaturen, skyer og fuktigheten til atmosfæren. Alle disse endrer tiden det tar radarsignalet å returnere til satellitten. Så er det havbølgene, som åpenbart endrer havets høyde med tusenvis av mm. Til slutt er det "instrumentdrift", de uunngåelige endringene som skjer med elektroniske måleinstrumenter over tid. 

Netto resultat? Vel, nettoresultatet kan sees i figur 2 ovenfor, der en satellitt ifølge University of Colorado sier at havnivået stiger med 2,5 mm/år, og kun 8 dager etter slutten av satellittens data (intervallet mellom én satellitt og den neste i Colorado havnivårekorden) sier etterfølgersatellitten at den stiger med 4,1 mm/år … De hevder at på 8 dager hoppet stigningshastigheten med 1,6 mm per år. Legg også merke til at det er absolutt ingen akselerasjon i noen av halvdelene av satellittposten, bare en trinnvis endring mellom satellitter. Det er klart at de ikke er i stand til å måle årlige havnivåendringer til nærmeste millimeter, langt mindre til nærmeste tiendedel av en millimeter.

Imidlertid er alle som jobber med prosjektet sanne troende, og har uttalt "Vi vet at havene stiger på grunn av menneskeskapt forstyrrelse av klimaet."

Problemet er at det å starte med en fastspikret "vitenskapelig" tro som dette, fører til at folk som jobber med satellittdatasettene på havnivå skjøter sammen det som åpenbart er inkompatible satellitt-resultater. Så sprer de "peanøttsmør" over sprekkene slik at de ikke kan sees, og kunngjør for verden at satellittene viser en farlig akselerasjon i havnivåstigningen, så vi burde alle være veldig bekymret …

Det finnes ingen bevis for noen akselerasjon i havnivåstigningen verken ved tidevannsmålingene eller de lurvet spleisede satellittregistreringene. Havstigningen har har holdt seg i størrelsesorden 200 mm per århundre i ganske lang tid, og det er ingen tegn til noen endring i den stigningshastigheten.

Intervju med Dr. Nils-Axel Mörner (1938 - 2020) om havnivå:

Det meste av teksten er hentet fra Willis Eschenbachs artikkel "Munging The Sea Level Data"