Vil Statsraad Lehmkuhl gjenta en fadese som et annet skip utførte i Antarktis?

I april la seilskuta Statsraad Lehmkuhl ut på en 12 måneder lang seilas under navnet One Ocean Expedition. I august og september skal skuta gjennom Nordvest-passasjen – med forskere og studenter fra UiT med på lasset. Seilasen går innom 26 havner på tre kontinent i tillegg til det man altså erklærer som "en historisk reise" gjennom Nordvestpassasjen i Roald Amundsens fotspor.

Prorektor for forskning og utvikling ved UiT Jan-Gunnar Winther møtte både kronprins Haakon og direktør i Statsraad Lehmkuhl, Haakon Vatle, under One Ocean Week i Bergen før avreise. (Foto: Helene Spurkeland ved stiftelsen Statsraad Lehmkuhl)


Noen som husker Ship of Fools i 2013/14?
Våre CO2-hypede "klimaforskere" mener å se at turen med Statsraad Lehmkuhl gjennom Nordvestpassasjen vil gå greit, selv med en seilskute uten noen form for isforsterkning.

Vel, la oss bare håpe at de ikke kopierer de CO2-frelste klimaidiotene som under den antarktiske sommer 2013/14 la ut på en ekspedisjon til Antarktis ombord på det russiske skipet MV Akademic Shokalskiy. Ledet av Chris Turney, professor ved University of New South Wales i Australia, en velkjent evangelist for den grønne agendaen, med en rekke medinviterte journalister på slep, inkludert flere fra BBC og den klimakriseaktivistiske avisen The Guardian, samt en australsk senator fra Green Party.

Det eksplisitte målet med reisen, hvis opprinnelige kostnader ble estimert til å være 900 000 pund (et budsjett som sprakk så ettertrykkelig at ingen har villet snakke om det i ettertid), var å forske på den antatte virkningen av klimaendringer i den sørlige polarregionen, spesielt den påståtte trusselen mot isdekket. Det var «en økende mengde bevis» som viste «smelting og kollaps fra global oppvarming», proklamerte Shokalskiy-teamet før avreise.

Slike påstander om de forsvinnende iskappene hadde lenge vært en sentral grunnsetning i den grønne troen. Typisk, så rapporterte øko-nettstedet Click Green i 2009 at marine planter nå blomstret i Antarktis "på grunn av den nylige og raske smeltingen av ishyller og isbreer rundt halvøya". Men dette hysteriet om den forsvinnende isen i Antarktis viste seg å være feil. Professor Turney og hans medhjelpere ble lokket inn i en pinlig fiasko av sin egen nevrotiske trosbekjennelse. På julaften, litt mer enn fjorten dager etter at reisen startet, ble Shokalskiy klemt fast i tykk is. Etter hvert som været forverret seg, gjorde også krisen om bord det.

Fartøyet hadde blitt til et skip av idioter. Det som gjorde fiaskoen enda mer ydmykende var at dette var høysommeren i Antarktis, når isdekket er ment å være på sitt mest begrensede før vinteren begynner. Stilt overfor bevis som forvirret ideologien deres, ble teamet forvirret. Men prøvde å bortforklare sin misere bl.a. med dette:

"Havisen forsvinner på grunn av klimaendringer, men her bygger den seg opp," sa de i en av flere latterlige uttalelser. Den dyre pantomimen fortsatte da to isbrytere ble sendt for å redde dem. Men isen var så tykk at ingen av fartøyene kunne gjøre det. Faktisk ble en av isbryterne også fanget under hjelpeforsøket. Til slutt, med frynsete nerver, vind som hylte og økende isutvikling, ble Turneys kampanjegruppe reddet med helikopter, et trekk som ikke kan ha hjulpet mye på deres stadig mer utviklede karbonavtrykk. Vi "klimafornektere" understreket pinlighetene i lystige ordelag: Også vi "uvitende klimafornektere" må da ha lov å ha morsomme dager?

Kanskje kronprins Haakon atter får se "klimakrise i full utfoldelse"?
La oss for all del håpe at dagens "klimaforskere" ikke kopierer idiotene i Antarktis, og kommer seg trygt hjem med mann og mus. Vi får heller godta at vår ledende arktiske klimaforsker kronprins Haakon (faglig berømt for å ha sett en isbrekalving under et høysommerbesøk på Svalbard for noen år siden og dermed kunne melde til verden at han nå hadde sett "klimakrisen i full utfoldelse") trolig vil bli fløyet ombord på et høvelig tidspunkt, for å erklære den samme store innsikt om Nordvestpassasjens sommertilstand.

Her er de vanligste rutene gjennom Nordvestpassasjen:

Kilde: Klimadebatt.com

Endringer i skydekket har mest å si for klimaendringene

Den nylig publiserte artikkelen av Tselioudis et al., med tittelen «Contraction of the World’s Storm-Cloud Zones the Primary Contributor to the 21st Century Increase in the Earth’s Sunlight Absorption», er et fascinerende – og dypt problematisk – tillegg til klimavitenskapen. Den gir nok en påminnelse om at såkalt «avgjort vitenskap» innen klimamodellering er alt annet enn avgjort. Faktisk illustrerer den utilsiktet hvor skjør den prediktive kraften til klimamodeller er, spesielt når grunnleggende atmosfæriske prosesser som skydekke viser seg å være både mer dynamiske og mindre forstått enn tidligere hevdet. 

Sammendraget ser slik ut (oversatt):

Nyere observasjoner av jordens energibudsjett viser en økning i sollyset som absorberes av jorden på 0,45 W/m2 per tiår, hovedsakelig forårsaket av en reduksjon i skyrefleksjon. Her dekomponerer vi trendene i solstrålingsbudsjettet i generelle sirkulasjons- og skykontrollerende prosesskomponenter. Regimer som representerer mellombreddegrad- og tropiske stormsoner er definert, og trendene i arealdekningen av disse regimene som potensielt er indusert av sirkulasjonsendringer er atskilt fra trender i skystrålingseffekten innenfor hvert regime som potensielt er indusert av endringer i lokale skykontrollerende prosesser. Komponenten for regimearealendring, som manifesterer seg som en sammentrekning av mellombreddegrad- og tropiske stormregimer, utgjør det største bidraget til trenden for solabsorpsjon, og forårsaker redusert sollysrefleksjon på 0,37 W/m2 per tiår. Dette resultatet gir en avgjørende manglende brikke i puslespillet om økningen i jordens solabsorpsjon i det 21. århundre.

Oppsummering i enkelt språk

Analyse av satellittobservasjoner viser at jordens stormskysoner i tropene og de midtre breddegradene de siste 24 årene har krympet med en hastighet på 1,5 %–3 % per tiår. Denne skysammentrekningen, sammen med redusert skydekke på lave breddegrader, lar mer solstråling nå jordoverflaten. Når bidraget fra alle skyendringer beregnes, viser det seg at stormskysammentrekningen er den viktigste bidragsyteren til den observerte økningen i jordens solabsorpsjon i løpet av det 21. århundre.

Klimavitenskap har lenge lagt vekt på rollen menneskeskapte klimagasser – spesielt CO2 – spiller i å fange opp utgående langbølget stråling, noe som bidrar til oppvarming av overflaten. Likevel har vi her empiriske satellittobservasjoner som viser at endringer i absorpsjon av kortbølget stråling, på grunn av skydynamikk, dominerer de siste trendene i jordens energiubalanse. Denne avsløringen alene burde være nok til å rokke ved selve grunnlaget for klimapolitikken, som har kanalisert billioner inn i karbonkontroll med liten oppmerksomhet rettet mot tilbakekoblingsmekanismer for skyer.

Dette er ikke teoretiske prognoser – de er basert på harde satellittdata fra MODIS- og CERES-instrumentene. Modeller har derimot bare grovt antydet disse endringene, og klarer ofte ikke å gjengi dem konsistent.

Artikkelen skisserer at mesteparten av endringen i kortbølget skystråling (SWCRE) – det viktigste målet på hvor mye solenergi som reflekteres av skyer – ikke kommer fra endringer i skyegenskapene i seg selv, men fra det krympende geografiske området til store skyregimer.

Det er den typen subtil, kraftig tilbakemeldingsmekanisme som modeller har en tendens til å ta feil av eller underrepresenter helt. Og det er et problem. For hvis modellene din ikke nøyaktig kan simulere skyregimeskift – som ser ut til å bidra med mer enn 80 % av økningen i solabsorpsjon – er prognosene for fremtidig oppvarming i beste fall ufullstendige, og i verste fall svært misvisende.

Det denne artikkelen også utilsiktet bekrefter, er hvor upålitelig det er å bruke langsiktige klimamodeller til å diktere aggressiv, disruptiv politikk som Net Zero. Modellene mangler viktige fysiske prosesser – skyoppførsel, aerosoleffekter og store atmosfæriske endringer.

Kort sagt er Tselioudis et al.s artikkel et stille revolusjonerende verk – ikke fordi den introduserer en ny alarmistisk fortelling, men fordi den destabiliserer den rådende. Den viser at:

Tilbakekoblinger fra skyer, spesielt de som er drevet av sirkulasjonsendringer, har enorme og tidligere undervurderte effekter på jordens strålingsbalanse.

Disse endringene er drevet av komplekse, dårlig forståtte dynamikker som nåværende klimamodeller sliter med å gjenskape.

Politiske beslutninger basert på «etablert vitenskap» har blitt tatt i mangel av forståelse av en viktig del av jordens energisystem.

Hvis klimavitenskap var en fungerende vitenskapelig disiplin snarere enn et presteskap, ville denne artikkelen utløse en større kurskorreksjon. Den ville sådd tvil om den forenklede koblingen mellom CO2 og oppvarming, og omdirigert fokuset mot skyfysikk, interaksjoner mellom hav og atmosfære og sirkulasjonsdynamikk. Den ville fremme ydmykhet i møte med atmosfærisk kompleksitet – ikke arroganse født av modellresultater.

Men ikke forvent det med det første. Forvent heller at de vanlige mistenkte vil fremstille dette som bevis på «enda verre enn vi trodde» oppvarming, og beleilig utelate delen der modellene deres ikke forutså det, og politikken deres ikke hadde noe med det å gjøre.

I mellomtiden bør denne artikkelen tjene som ammunisjon for enhver skeptiker som påpeker absurditeten i å bygge billioner av dollar-politikk på bakgrunn av ufullstendige og overmodige simuleringer. Skyregimene er i endring. Modellene holder ikke tritt. Og det gjør heller ikke fortellingen.

Lenke til artikkelen

NASAs Goddart Institute for Space Studies (GISS) vil ventelig legges ned

I flere tiår har NASA Goddard Institute for Space Studies (GISS) fremstilt seg selv som en vaktpost for jordens klimafremtid. Men transformasjonen fra et romforskningsinstitutt til et klimapolitisk ekkokammer representerer et lærebokeksempel på oppdragsdrift. GISS, som ble grunnlagt for planetstudier, har for lengst forlatt sitt opprinnelige formål og omfavnet spekulativ klimamodellering og mediedrevne fortellinger – ofte bygget på data som er mer justert enn målt. En av de ansatte ved GISS, dr. Reto Ruedy, tilsto i en av Climategate-epostene at GISS hadde justert gamle klimadata på en måte som, med hans ord: "… may not have been correct."

Offentlig er NASA GISS mest assosiert med mannen som lenge var leder, aktivisten James Hansen, som var gudfaren i klimaalarm-"mafiaen". Hansen fikk til og med beholde sjefsstolen etter han var arrestert fire ganger i samband med opptøyer og demonstrasjoner mot fossil energi.

James Hansen arresteres

GISS bør legges ned fordi:

- GISS forlot sitt opprinnelige oppdrag

GISS ble etablert i 1961 for å støtte NASAs planetvitenskapelige innsats – spesielt analyse av satellittdata og studier av planetariske atmosfærer. Dette ga mening i Apollo-tiden og planetutforskningen. Men i dag har GISS blitt et klimamodelleringssenter som fremmer spekulative scenarier om jordens fremtid, ofte langt unna observasjonsvirkeligheten. Omleggingen fra romfart til klima var ikke en logisk utvidelse – det var en byråkratisk omforming for å passe til politiske trender, og kanskje for å redde organisasjonen fra manglende relevans og finansieringskutt når Apollo-oppdragene var over.

- Det representerer dobbeltarbeid og byråkratisk overflod

USA og verden har allerede flere byråer – NOAA, NCEI, HadCRUT, Berkeley Earth, UAH – dedikert til å spore jordens klima. GISS’ primære tilbud, GISTEMP-datasettet, behandler bare NOAAs data fra Global Historical Climatology Network (GHCN) på nytt. Dette er redundans forkledd som innovasjon. Det finnes ingen overbevisende begrunnelse for å opprettholde en separat NASA-finansiert enhet for å gjøre det andre byråer allerede gjør – bortsett fra kanskje å holde en bestemt fortelling i live.

-  De "sauser til" NOAAs rådata

GISS samler ikke inn sine egne rådata for temperatur – de er avhengige av NOAAs GHCN. Men så masserer de disse dataene ved hjelp av sine egne proprietære justeringer. Disse justeringene øker ofte nyere temperaturer og senker eldre temperaturer, og blåser dermed opp langsiktige oppvarmingstrender. Dette er ikke åpenhet; det er alkymi. Når de samme dataene går gjennom forskjellige filtre og alltid kommer ut «varmere», bør vi stille vanskelige spørsmål.

 

- GISS bruker en gammel, utdatert temperatur-baseline for å øke alarmen

Et av de mindre kjente triksene i GISS’ verktøykasse er bruken av en baselinje fra 1951–1980 for å beregne temperaturavvik. Denne baselinjen inkluderer noen av de kaldeste tiårene i det 20. århundre, spesielt 1970-tallet – en periode preget av utbredte bekymringer om avkjøling. Ved å forankre temperaturavvik til denne kalde referanseverdien, får GISS dagens avvik til å virke kunstig varm.

I sterk kontrast til dette har vi NOAA og University of Alabama i Huntsville (UAH), som bruker nyere baselinjer (som 1991–2020) som bedre gjenspeiler moderne klimatologi. Hvis GISS brukte den samme baselinjen, ville ikke diagrammene deres sett på langt nær så alarmerende ut. I tillegg har de en tendens til å bruke «varmere» farger i de globale kartene de produserer. Dette er et visuelt triks – teknisk korrekt, men bevisst misvisende. Og det er akkurat den typen feilaktig fremstilling som undergraver offentlig tillit til klimavitenskapen.

- Ugjennomsiktige justeringsprosesser

Den såkalte «homogeniseringsprosessen» hos GISS er mer som en magisk svart boks enn en metode. Selv om koden er åpen kildekode, er hvordan, hvorfor og hvor data justeres dårlig dokumentert og har ikke blitt replikert andre steder av vitenskapen. Stasjoner med lange, pålitelige temperaturhistorikker blir ofte «korrigert» på måter som flater ut tidligere varme perioder og forsterker nylige trender. Dette er ikke bare å korrigere data – det er å omskrive dem.

- Forurensede data fra NOAAs stasjonsnettverk

GISS bruker NOAAs overflatestasjonsdata, men disse dataene har systemiske feil. Studier fra 2009 og 2022 av nasjonenes værstasjoner viste at over 90 % av NOAAs værstasjoner ikke oppfyller sine egne plasseringsstandarder, vanligvis fordi de er for nær kunstige varmekilder som asfalt og klima-anleggsventiler. GISS aksepterer ikke bare denne feilaktige inndataen, men forverrer problemet ved å bruke ytterligere justeringer. Resultatet? Søppel inn, propaganda ut.

 

- Fra vitenskap til aktivisme: GISS’ politiserte lederskap 

Tidligere direktør Dr. James Hansen gjorde GISS beryktet til en plattform for klimaaktivisme. Hans vitneforklaring i Senatet i 1988 blir ofte kreditert for å ha lansert den moderne klimaskrekken, men selv da måtte han og sponsoren hans forsterke alarmen med opphetet scenekunst i Senatets høringsrom – og modellene hans har bommet på målet siden den gang. Under hans periode og utover har GISS i økende grad fungert som en interesseorganisasjon, med forskere som går inn i mediaroller, klimaprotester og politiske debatter i stedet for stille å la data tale for seg selv.

 

- Alarmisme forkledd som vitenskap

NASA GISS leder an hvert år og kunngjør det «varmeste året noensinne», ofte basert på forskjeller så små at de faller innenfor feilmarginen. Andre datasett – som UAHs satellittdata – er ikke alltid enige, men det stopper ikke presse-meldingene. Det som betyr noe for GISS er overskriften, ikke nyansene. Det er ikke vitenskap; det er markedsføring. I mellomtiden forblir de «forvirret» av varmen for 2023, og fordyper seg ikke i å finne årsaken. De lider av bekreftelsesskjevhet.

- Dysfunksjon, lav moral og frakobling fra NASAs kjerneoppdrag

Ifølge en fersk CNN-rapport er GISS i «absolutt dritt»-modus, med demoralisert personale og ingen klar retning etter foreslåtte budsjettkutt. Selv NASA innrømmer at de planlegger å avslutte GISS som en frittstående enhet. Når byrået selv faser dere ut, er det kanskje på tide å pakke sammen modellene og dra hjem.

I mellomtiden blir romfartsoppdrag lagt på is mens GISS fortsetter å suge til seg finansiering. Dette er et svik mot NASAs opprinnelige charter. Byrået burde lansere oppdrag til Mars og utover – ikke fikle med regneark for å få 1930-tallet til å se kaldere ut.

- Klimasamfunnet trenger ikke GISS lenger

Med flere tilgjengelige datasett – satellittbaserte, ballongbaserte, bakkebaserte, internasjonale og private – er GISS ikke lenger uunnværlig. Dets rolle som en kontrollmekanisme i klimavitenskapen er kompromittert av aktivismen, tvilsomme metoder og redundans. Det vitenskapelige samfunnet ville ha nytte av én politisert stemme mindre som forvrenger informasjonen.

 

Klimakampen er offisielt død i USA

Når kontrollen over narrativet svikter, brytes trolldommen

 

Venstrefløya tapte ikke bare den politiske kampen. De mistet kontrollen over rammen. Og deler av dette sammenbruddet kom fra en uventet kilde: slutten på sensureringen av Twitter.

Da Elon Musk tok kontroll over verdens mest innflytelsesrike digitale torg, sparket han ikke bare noen få moderatorer. Han avslørte et omfattende sensurregime – der myndigheter, frivillige organisasjoner og medieportvoktere jobbet for å undertrykke dissens. Dette inkluderte ikke bare COVID-kjetterier, men også klimaskepsis, kritikk av påbud om elbiler og spørsmål om påliteligheten av energinettet.

Plutselig ble stemmer som lenge var ansett som «farlige» hørt igjen. Spørsmål som tidligere ikke slapp frem, ble nå umulig å ignorere.

Det handlet ikke bare om ytringsfrihet for ytringsfrihetens egen skyld. Det handlet om å bryte illusjonen av konsensus. Musk skapte ikke en bevegelse; han slapp lyset inn på en som allerede eksisterte, men som lenge ble hindret  av et rigget system. Og når folk først så det, kunne de ikke avfeie det.

 

Kontroll versus tillit

Politico har en artikkel som er fylt med klager over tapte kontrollverktøy, med en åndeløs projeksjon av klimakatastrofer, med en rigid insistering på etterlevelse (av klimapåbudene), med moralsk refselse av skeptikere – noe som stadig færre ønsker å være med på. Dette fordi de nå har sett maskineriet bak det. Og de kommer ikke til å gå tilbake.. Rettsavgjørelser. Fastlåsthet i Kongressen i USA. Tilbaketrekking av myndighetene. Men den usagte sannheten er denne: disse verktøyene fungerte bare når de var beskyttet av tillit. Og tilliten døde ikke med et smell, men med tusen snuoperasjoner – på maskepåbud, på mandater, på nedstengninger, på modellprognoser.

 

Nå befinner klimaforkjempere seg i samme båt som før, og selger fortsatt apokalyptisk sikkerhet mens folk flest trekker på skuldrene. De har blitt fortalt at slutten er nær i flere tiår. De har sett målstengene bevege seg. De har tålt at hver eneste varme dag ble stemplet som et forvarsel om undergang – bare for å se utslippene falle og velstanden fortsette.

De har også lagt merke til at enhver «løsning» på en eller annen måte innebærer mer regulering, mindre valgmuligheter og mer makt for de som tok feil sist.

Du kan ikke skylde på folk som ikke lenger stoler på deg

Politicos artikkel avsluttes med å ramme inn de neste fire årene som potensielt «tapte» på klimasiden. Men det forutsetter noe essensielt: at offentligheten fortsatt ønsker å bli ledet av de samme folkene. Det vil de ikke.

Krigen er ikke over fordi folk benekter at vi har klimaendringer, eller at mennesker spiller en rolle. Den er over fordi de benekter troverdigheten til de som hevder å løse denne tenkte "klimakrisen". Kulturkrigen gikk ikke tapt i en rettssal. Den gikk tapt i de tomme hyllene på supermarkedene i Amerika under nedstengningstiden, og i den frigjorte feeden på Twitter etter sensuren.

De kan ikke skylde på folk som ikke lenger stoler på dem. De kan ikke kontrollere en kultur som ikke lenger lytter. Og de kan ikke regulere deg ut av en troverdighetskrise.

Den eneste veien videre er ærlighet, ydmykhet og en bestemt slutt på antagelsen om at «ekspertene» alltid vet best. Inntil da er ikke krigen bare tapt – den er umulig å vinne.

Det er naturlig at Europa etterhvert også vil oppdage at klimakampen er over.

 

 

 

Politicos artikkel: «We lost the culture war on climate”

EL-biler er brennbar og farlig last

 

Røyk stiger opp fra lasteskipet Morning Midas. Bilde: Den amerikanske kystvakten.

Et lasteskip som er forlatt i Stillehavet, vil fortsette å brenne ut av kontroll i minst en uke, mens myndighetene sliter med å redde det skadde fartøyet.

Morning Midas fraktet rundt 3000 biler på vei fra Kina til Mexico da det tok fyr omtrent 450 km sørvest for Alaskas Adak-øy.

Skipet fraktet 3048 biler, hvorav 70 er helelektriske og 861 er hybridbiler.

Ifølge ubekreftede rapporter brøt brannen ut på et av dekkene som fraktet elbilene.

Den amerikanske kystvaktdivisjonen i Alaska ble tilkalt til katastrofestedet med et nødanrop rundt klokken 15.15 tirsdag (lokal tid) og var først vitne til røyk som kom fra dekket på fartøyet, der elbilene skal ha vært stuet.

Mannskapet på Morning Midas klarte ikke å få brannen under kontroll, og i samråd med den amerikanske kystvakten bestemte de seg for å forlate skipet, og alle 22 sjømenn ble brakt i sikkerhet.

Mens skipet fortsetter å brenne, forventes det ikke at bergingsoperatører utnevnt av skipets eier Zodiac Marine vil nå fartøyet før «rundt 9. juni», noe som betyr at det vil ha vært i brann i en uke da.

«En første slepebåt med et team av bergingsspesialister og spesialutstyr er allerede mobilisert og forventes å ankomme stedet rundt 9. juni», sa Zodiac Marine i en uttalelse.

«Der vil de vurdere fartøyets tilstand og gi nødvendig støtte. En ekstra brannslepebåt, som kan taues til sjøs, blir også satt opp for å gi ytterligere støtte.»

Hendelsen har understreket sikkerhetsproblemene ved transport av elektriske kjøretøy med litiumionbatterier som kan ta fyr og er svært vanskelige å slukke – noen ganger brenner de i to uker.

Brannen skal ha startet på et av dekkene under skipet som fraktet de elektriske kjøretøyene.

Zodiac roste mannskapets innsats for å bekjempe brannen og sa at alle brannslukkingssystemene var «fullt operative» på tidspunktet for hendelsen.

Mannskapet på Morning Midas klarte imidlertid ikke å få kontroll over brannen, og det ble besluttet å forlate skipet.

Mannskapet ble evakuert til to livbåter og reddet av det nærliggende fartøyet Cosco Hellas.

«På grunn av brannens intensitet og for å prioritere mannskapets sikkerhet, ble det besluttet å forlate fartøyet», sa Zodiac. «Vi er takknemlige for mannskapet på Cosco Hellas for deres raske assistanse.»

Hendelsen skjedde omtrent 1000 nautiske mil fra der oljetankeren Exxon Valdez gikk på grunn i Prince William Sound i 1989, som den gang var en av verdens verste miljøkatastrofer.

Dette er ikke første gang et biltransportskip har brent ned med elbiler om bord.

I 2023 tok Fremantle Highway, et biltransportskip, fyr med rundt 3000 biler om bord nær Nederland. Dette fulgte Felicity Ace-katastrofen i 2022 – et skip som tok fyr i Atlanterhavet med rundt 4000 kjøretøy om bord. Mannskapet forlot skipet, og det enorme biltransportskipet drev nær Portugal. Skipet kantret og sank med en full last av luksusbiler, inkludert 1100 Porscher. Et søksmål ble rettet mot Porsche for Felicity Ace-brannen, og skyldte på deres elbiler for brannen.

Branner i elbiler er notorisk vanskelige å slukke.

Handelsskipet Felicity Ace drifter etter at det brøt ut brann om bord. 

Bilde: AFP

Kilde: news.com.au