Sola og planetene har sterk innvirkning på klimaet

 

Beregnet global havoverflatetemperatur, 1900–2100. Neptunperioden (svart), Uranusperioden (grønn) og temperaturindeksen (rød), representert som summen av periodene.

En definisjon:

Et barysenter (massesenter) er det felles tyngdepunktet to eller flere himmellegemer (som planeter, måner eller stjerner) går i bane rundt. Det er et usynlig, dynamisk punkt der objektene balanserer hverandre, ofte nærmest det mest massive legemet. Jord-måne-systemet går i bane rundt et felles barysenter ca. 1710 km under jordoverflaten. 

 

Når planetene går i bane rundt solen, beveger solen seg rundt solsystemets barysenter. De elliptiske planetbanene forårsaker variasjoner i denne bevegelsen. Endringer i solens bevegelse kan påvirke soldynamoen. Dette kan igjen påvirke solinnstrålingen. Total solinnstrålings-minima (TSI-minima – Total Solar Irradiation minima) oppstår når Uranus og Neptun er nærmest solen. Dype minima oppstår når Saturn, Uranus og Neptun står på linje (Yndestad, 2022).

 

Atmosfæren påvirker strålingen som mottas fra solen. I 1978 startet NASA satellittbaserte målinger av total solinnstråling (TSI). Etter omtrent 30 år ble en rekonstruert TSI-dataserie publisert i 2014, som strekker seg tilbake til år 1700. Dataene indikerer at solstrålingen økte med omtrent 0,3 % over 300 år (Scafetta og Willson, 2014).

 

Disse resultatene bekrefter at TSI varierer over tid og kan påvirke variasjonene i klimaet. En 300 år lang TSI-registrering inneholder også informasjon om kildene til disse solvariasjonene. Hvis solstrålingen varierer med jevne mellomrom, kan det gi innsikt i både tidligere og fremtidige TSI-endringer.

 

 

Den siste lille istiden

 

Den siste lille istiden er beregnet til å strekke seg fra omtrent 1100 til 2200. Innenfor denne perioden beregnes TSI-minima for årene 1535 og 2035. Dype minima er estimert for årene 1214, 1384, 1710, 1889 og 2215. Disse dype minimaene sammenfaller med historiske rapporter om dårlige avlinger, pandemier og migrasjon. Minimumet rundt 1384 startet med Svartedauden og langvarig avkjøling. Minimumet rundt 1710 tilsvarer «The Deep Freeze». De kaldeste periodene i de siste årtusenene. Minimumet rundt 1889 sammenfaller med jordbruksstress og migrasjon til Amerika. Et TSI-maksimum er identifisert rundt 2018. Dette tilsvarer den nylige oppvarmingsperioden. Det neste estimerte minimumet rundt 2035 kan starte en avkjølingstrend mot 2074.

 

Mesteparten av jordoverflaten er dekket av hav. Havets varmekapasitet introduserer en forsinkelse mellom endringer i solstråling og observert temperatur. Globale data om havoverflatetemperatur (1850–2020) viser en slik forsinkelse. Et dypt TSI-minimum rundt 1889 etterfølges av et temperaturminimum rundt 1910. Et maksimum inntreffer rundt 1945, et minimum rundt 1970 og et nytt maksimum rundt 2018.

 

Beregnet havoverflatetemperatur

 

TSI-signaturen gjenspeiles i den globale havoverflatetemperaturen. Maksimal temperaturvekst skjer nær TSI-maksima, etterfulgt av forsinket oppvarming. Beregnede temperaturminima forekommer rundt årene 1248, 1383 og 1911. Dype minima rundt årene 1070, 1570, 1745 og 2071. Minimumet rundt 1745 sammenfaller med maksimal isbreutbredelse i Norge. Det beregnede minimumet i 1911 samsvarer med observerte data fra 1910.

 

Et temperaturmaksimum rundt 2025 fremstår som en 500-årshendelse, sammenlignbar med et maksimum rundt 1570. Dette kan forklare den raske oppvarmingen som er observert de siste tiårene. Et dypt minimum rundt 2071 representerer en tilsvarende storskala hendelse.

 

Endringene i havoverflatetemperatur inkluderer flere planetperioder. Summen av disse danner en temperaturindeks. Indeksen øker fra et minimum rundt 1908 til et maksimum rundt 1952. Den avtar mot 1960-tallet, stiger til et maksimum rundt 2025, og avtar deretter mot et dypt minimum rundt 2074.

 

Overgangen fra maksimum (2025) til dypt minimum (2074) strekker seg over omtrent 50 år. Dette kan virke raskt. Klimaendringer er imidlertid ikke lineære. Endringene i klimaet gjenspeiler summen av samvirkende periodiske prosesser med astronomisk opprinnelse.

 

Vendepunkter

 

Analyse av klimadata antyder en signatur knyttet til solsystemets dynamikk. Mønsteret indikerer at kalde perioder kan følge varme perioder. Resultatene antyder et vendepunkt rundt 2025 og en potensiell avkjøling de neste 50 årene.

 

Økosystemer har en tendens til å utvide seg i varme perioder og trekke seg sammen i kalde perioder. Hvis en klimatisk overgang nærmer seg, vil det være nødvendig med tilpasning i økosystemer, matproduksjon og energisystemer. Hovedspørsmålet er om samfunnet er forberedt på en langvarig kuldeperiode.

Kilde: – Harald Yndestad,
Professor emeritus NTNU-Ålesund, Norway,