1 måned til årets klimaparodi begynner

Belém, arrangørby for COP30

1 måned til årets klimaparodi begynner: COP30 styrer stadig støere mot en både faglig og omdømmemessig flopp

Når mesteparten av både de politiske, kommersielle og aktivistiske aktørene sirklende rundt klimagrøtfatet har lettjente penger og moralsk posering som hovedfokus, er det ikke rart at hvert klimatoppmøte har beveget seg i stadig støere kurs mot håpløst faglig visvas parret med skamløse grådighetsframstøt. Til slutt skal vestlige giverland ha sine obligatoriske nattemøter (på overtid) for å bestemme hvor mye poseringsavlat de skal bidra med i finansgrøten av latterlig kaos til neste COP - uten at det minste miljøbidrag kan spores. Norge vil nok som alltid by mest av alle pr. innbygger.
 
Vi får ta en oppgang på tilstanden denne gangen også, når det nå er bare 1 mnd. til jetflyene vil sverme rundt Belém:

COP30 står i fare for å bli en "flopp" på grunn av flere pågående problemer:
- mangel på fremgang og full kaos mht økonomiske mål for Tropical Forest Forever Facility-fondet,
- forsinkelser i viktige økonomiske beslutninger for det samme fondet,
- en generell truende FN-klimafinansieringskrise og en legitimitetskrise for UNFCCC,
- manglende evne til å rigge akseptable forpliktelser om viktige klimamål for 2035, og
- betydelige logistiske utfordringer som høye overnattingskostnader og et utilstrekkelig transportsystem i vertsbyen Belém, Brasil.

Klassikeren: "Fossilindustrien ødelegger den grønne framdriften"
At det såkalte grønne skiftet slett ikke er grønt, og i tillegg har sendt den moderne industrialiserte verden ut i stadig større energitekniske og økonomiske ufører forbigås totalt. Istedet: For å skjule disse selvpåførte problemene vil man også i år, som alltid, hevde at "toppmøtet står overfor usikkerhet om verdenssamfunnets støtte og potensialet for at møtet kan bli dominert av fossile brenselinteresser". Mediene har allerede fått en pakke på dette tilsendt og er begynt å publisere langs dette sporet. Amen.
 
Litt konkretisering av ovennevnte kaos-salat:

Økonomiske og målsatte spørsmål
- Forsinkelse av skogfondet: Brasils ambisiøse Tropical Forest Forever Facility, et fond for å beskytte regnskoger, er forsinket med å nå målet på 125 milliarder dollar som man hadde håpet å lansere på COP30.
- Tapte tidsfrister: De fleste land synes ikke å ville overholde fristen for å sende inn sine oppdaterte klimamål for 2035, kjent som nasjonalt bestemte bidrag (NDC).
- Utilstrekkelig finansiering: Lavere nivåer på klima- og utviklingsfinansiering truer utviklingslandenes evne til å iverksette ambisiøse klimatiltak og undergraver tilliten til avtaler på COP30.

Logistiske og strukturelle problemer
- Vertsbyens kaos: Belém, Brasil, står overfor alvorlige logistiske utfordringer, inkludert mangel på rimelige hotellrom, utilstrekkelig offentlig transport og risikoen for et kaotisk miljø, ifølge Renewable Matter.
- UNFCCC-krisen: UNFCCC opplever en finansieringskrise og en legitimitetskrise, med krav om reform for å forbedre effektiviteten, redusere innflytelse fra privat sektor og styrke sivilsamfunnets deltakelse.

Politiske og legitimerende faktorer
Her er sentrale unnskyldninger for den økende svikten i COP-prosessene:
- Redusert deltakelse fra USA: COP30-ledelsen hevder bl.a. at fraværet av USAs pengestøtte, som man hevder har det største historiske ansvaret for klimagassutslipp, presser forhandlingene ytterligere.
- Trussel mot inkludering: COP30-ledelsen hevder nå at regjeringenes manglende engasjement og restriktive politikk truer med å gjøre COP30 til den minst inkluderende COP i historien, og begrenser forsamlings- og ytringsfriheten, sier bl.a. Observatório do Clima.
Begge disse to punktene er selvsagt ren nytale; sannheten er jo at de fleste deltakerlandene ikke lenger har råd eller evne til å henge med på den selvskadende overbudspolitikken med dysfunksjonelle energisatsinger som resultat. 

Personlig er jeg mest bekymret for hvor mye skade våre siste regjeringers overdådig kostbare klimaposering med den dårlig skjulte siklingen etter videre klimakarrierer vil fortsette  å skade Norges økonomi, næringsliv og energipolitiske stabilitet.

Stadig flere ser det nå: "Klimakultfantasi og dobbeltspill går forut for COP30"

WUWThar nå lagt ut en sterk kommentar til den omfattende energipolitiske, økonomiske og miljømessige selvskadingen i kjølvannet av de feilslåtte "grønt skifte" satsingene innen sol og vind, og at dette vil måtte prege den kommende COP30 om noen uker.

Anbefaler alle å lese hele artikkelen, men kan gjengi noen punkter oversatt til norsk:

Om det grønne skiftets tilkortkommenhet:

"Verden lærer raskt om vind- og solkraftmangler; deres desimering av rovfugler og annet dyreliv; den massive gruvedriften og forurensningen som er involvert i produksjonen av disse "rene, grønne" energisystemene; de millioner av dekar med gård, habitat og naturskjønne landområder som er påvirket av dem; billion-dollar-kostnadene for batteri- og gassbackup-systemer for vindstille og solfrie perioder; og den økonomiske ødeleggelsen som klimasentrisk politikk påfører over hele verden.

Både utviklede land og utviklingsland begynner å innse at de har blitt bedt om å ødelegge verden med vind-sol-batterisystemer som aldri kan møte økende elektrisitetsbehov ... for å redde den fra klimakriser som bare eksisterer i datamodeller og febrile fantasier.

Konsensus om Net Zero (netto null), ekstremvær, klimavitenskap bryter fra hverandre når COP30 nærmer seg."

Ødeleggelsen av vestlig næringliv og statsøkonomier:

Det er økende bevis for at påstander om en planetarisk krise er forankret i meningsløse datamodeller og skremselspropaganda, ikke i faktisk vitenskap, data eller fakta.

Flere velgere over hele verden avviser og gjør opprør mot netto null/anti-fossilt brenselpolitikk som har økt energikostnadene, ødelagt arbeidsplasser og industrier og knust håp og levestandard.

Selv den fattigste amerikanske delstaten (Mississippi) kan nå skryte av et høyere BNP per innbygger enn klimabesatte Storbritannia, hvor den gjennomsnittlige husholdningsprisen på elektrisitet er 0,35 dollar per kilowattime (vil sannsynligvis stige til 0,55 dollar/kWh innen 2027) – sammenlignet med et gjennomsnitt på 17,5 ¢ i USA og 13,5 ¢ i Mississippi.

Britiske industrier betaler nå verdens høyeste strømpriser – 27 % mer enn like klimabesatte Tyskland – og konservative/alternative politiske partier i begge land øker i popularitet mot de forankrede interessene som påla denne destruktive, jobbdrepende, uholdbare politikken.

USAs økonomi overgår Europas, hovedsakelig fordi Trump-administrasjonen har omfavnet rikelig, pålitelig, rimelig drivstoff, petrokjemikalier og elektrisitet, mens Storbritannia, Tyskland og det meste av Europa nekter å bore eller fracke etter olje og gass eller trekke seg tilbake fra sine uoppnåelige klimaløfter."

Kilde: Klimadebatt

Hvordan grunngitte spørsmål blir til «hatkriminalitet»

Ja, det er overskriften denne uken fra stenografene hos E&E News, en publikasjon tilknyttet Politico som kan leses som nyhetsbrevet for «Den hellige karbonkreditt-kirken». Historien begynner med dette forargede utspillet: «Klimakritikere prøver å diskreditere IPCC-forfatteren ved at hun knytter katastrofer til global oppvarming.»

Tilsynelatende skrev Roger Pielke jr. – en statsviter med den uheldige vanen å lese data i stedet for å rope slagord – en kronikk der han spurte om Dr. Friederike Otto, en aktivist som var med på å grunnlegge World Weather Attribution, kanskje ikke var den mest nøytrale personen som kunne lede den neste klimarapporten fra FN. Ottos forskning dukker stadig opp i søksmål mot olje- og gassindustrien. Store søksmål. Den typen søksmål der advokathonorarene kan kjøpe en hel Tesla-flåte og fortsatt gi plass til en dydssignalerende middag i Davos.

Nå kan enhver normal reporter tenke: Hmm, det høres ut som en potensiell interessekonflikt verdt å utforske. Men vi har ikke å gjøre med vanlige reportere her. Vi har å gjøre med fortellingens høye presteskap. Så i stedet for «FN installerer aktivist hvis arbeid gir næring til klimasøksmål», får vi: «Allierte i fossilbrenselindustrien angriper en forsker.»

Fordi i moderne medieteologi er det å stille spørsmål ved presten en større synd enn hva presten gjorde.

 

Den hellige fortellingen må beskyttes

E&E News-artikkelen begynner i høymoralske toner, som om den kunngjør en tiltale i Haag:

«Kritikere av mainstream klimavitenskap og allierte av fossilbrenselindustrien kritiserer en fremtredende ekspert ...»

Fikk du med deg det? Kritikerne er ikke folk med spørsmål. De er «allierte av fossilbrenselindustrien». Fordi i klimajournalistikkens katekisme har enhver skeptiker en hemmelig Exxon-logo tatovert bak øret.

Så får vi vite at Pielkes bekymringer – nemlig at det å sette en aktivist hvis studier brukes i milliardsøksmål i spissen for en angivelig nøytral IPCC-avdeling kan skade troverdigheten – bare er en del av et «angrep».

Ved klimavitenskap gjelder ikke gravejournalistiske regler. Journalistens jobb er ikke å stille spørsmål, men å beskytte fortellingen mot forurensning.

 

Kirken for etablert vitenskap

Dr. Otto, som er fokuset for dette sympatikorstoget, driver en gruppe som spesialiserer seg på det som kalles «attribusjonsvitenskap» – studier som hevder å vise hvor mye en gitt værhendelse ble forverret av menneskeskapte klimaendringer. Nøkkelordet der er å påstå, fordi matematikken bak disse modellene får astrologi til å se ut som regnskap. Men media behandler det som et evangelium.

Arbeidet hennes har blitt «brukt i søksmål mot forurensere», bemerker E&E News anerkjennende, uten et hint om at dette kan heve øyenbrynene.

Da Pielke påpekte at det å gjøre hver hetebølge om til en pressemelding for gruppesøksmålsadvokater kan undergrave den vitenskapelige nøytraliteten, reagerte forfatterne som om han hadde benektet tyngdekraften. Artikkelen informerer oss høytidelig om at Otto, sitat, vil «vurdere fagfellevurdert vitenskap», som tilsynelatende skal roe ned massene. For som alle vet, er uttrykket «fagfellevurdert» den moderne ekvivalenten til et pavelig segl.

Artikkelen legger deretter til Ottos egen forsikring: «Det finnes mange, mange fagfellevurderte studier som viser hvordan klimaendringer har påvirket ekstreme værhendelser.» Jada. Og det finnes mange, mange middelalderske ruller som beviser at hekser forårsaker avlingssvikt. Kvantitet er ikke det samme som kvalitet, men den nyansen kommer aldri gjennom nyhets­redaksjonens filtre.

 

«Kritikerne er koordinerte!» (Kanskje fordi de alle leser)

Når artikkelen slår fast Ottos helgenstatus, dreier den seg over til skurken: Trump-administrasjonen. Fordi man ikke kan skrive om klima uten å påkalle den oransje mannen.

Vi blir fortalt at Trump-tjenestemenn har «jobbet for å diskreditere etablert klimavitenskap.» Bevisene? De ga ut sin egen rapport som konkluderte med at IPCCs verst tenkelige scenarioer var overdrevne. Skrekken. Tilsynelatende er det å gjøre sin egen research nå en krigshandling.

Så, helt som ventet, siterer artikkelen Rachel Cleetus fra Union of Concerned Scientists – et navn som høres ut som et garasjeband fra 1970-tallet, men som fungerer som klimaaktivismens Vatikan – som forsikrer oss om at kritikken av Otto er en «bevisst feilkarakterisering».

Cleetus legger til at «ingen individuelle forskere kaprer IPCC-prosessen». Bare den linjen fortjener en pris for utilsiktet komedie. Byråkratisk kapring er praktisk talt IPCCs hus-sport. Organisasjonen har produsert konsensusrapporter i flere tiår, med «konsensus» definert som «hva politikerne enes om i sammendraget».

Hvordan våger du å spørre om skjevhet?

Halvveis i historien innrømmer E&E News endelig det virkelige problemet: Ottos arbeid med «attribusjon av ekstreme hendelser» har blitt sitert i flere søksmål, inkludert et krav på 51 milliarder dollar fra Multnomah County i Oregon. Saksøkernes advokater bruker bokstavelig talt studiene hennes som ammunisjon.

Det er den typen avsløring som i fornuftige tider ville ført til tøffe oppfølginger: Skaper dette en interessekonflikt? Bør IPCC skille seg fra forskning knyttet til rettssaker? Hvilke sikkerhetstiltak finnes?

Men i stedet for spørsmål, løper journalistene for å rydde opp i rotet, blir vi beroliget med at IPCCs forfatterutvelgelsesprosess er «balansert» og «beskyttet mot påvirkning fra særinteresser».

Dette er bare den byråkratiske ekvivalenten til «stol på oss, vi har kontroll».

Otto insisterer på sin side på at arbeidet hennes «absolutt ikke har noe med rettssaker å gjøre». Riktig. Og treningsmedlemskapet mitt har absolutt ingenting å gjøre med mitt økende midjemål.

Hun klager også over at kritikerne hennes «tok kommentarene hennes ut av kontekst». Det er det universelle forsvaret til alle som blir tatt for å si noe dumt. Konteksten er antagelig at hun mente å si noe helt annet mens hun formulerte nøyaktig hva hun sa.

 

Medienes favorittsport: Påstå objektivitet

Den siste fjerdedelen av artikkelen prøver å rydde opp som en pressesekretær. Vi får beskjed om at Ottos medforfatter i Tyskland «absolutt ikke har noen bekymringer», at andre forskere kaller metodene hennes «grunnleggende vitenskap», og at World Weather Attribution-prosjektet er «supertransparent».

Selvfølgelig er det transparent – ​​du kan se rett gjennom det.

Men det beste er tonen: en blanding av høytidelig autoritet og foreldre-skuffelse. Reporterne skriver som om de forklarer et forvirret barn at julenissen er ekte, og at de slemme gamle skeptikerne bare prøver å ødelegge julen.

 

Budskapet: Vitenskapen er avgjort, søksmålene er rettferdige, og hvis du er uenig, eier du sannsynligvis en pickup.

 

Mønsteret for denne politikken

 

Strukturen i denne historien kan brukes til å undervise i journalistikk – forutsatt at kurset het «Narrativ beskyttelse for moro og profitt.»

Trinn 1: Identifiser en venstreorientert aktør som oppfører seg tvilsomt.

Trinn 2: Flytt fokus fra handling til reaksjon.

Trinn 3: Anklag kritikerne for å være høyre-ekstreme eller i lomma til oljeindustrien

Trinn 4: Siter et par «nøytrale eksperter» som alle jobber for aktivistiske NGOer.

Trinn 5: Avslutt med en forsikring om at alt er i orden, ingenting å se her, gå videre.

Kulten av legitimitet

En grunn til at dette fungerer så bra, er at klimarapportering er basert på legitimitet. Journalistens verdensbilde er bygget rundt respekt for «eksperter». Hvis noen har en doktorgrad  i «Atmosfærefølelser» fra «Dydsuniversitetet» behandler pressen uttalelsene deres som uforanderlig lov.

Så når Otto sier at forskningen hennes er «grunnleggende vitenskap», spør ingen: «Grunnleggende for hva?» Svaret er selvfølgelig «grunnleggende for å holde tilskuddspengene i gang».

I mellomtiden blir Pielke jr. – som har faktisk erfaring med å analysere katastrofedata – avfeid som en «kritiker alliert med fossilbrensel-industrien». Hans synd er ikke uvitenhet; det er uavhengighet.

I denne verden finnes det bare to kategorier: troende og fornektere. Og hvis du er i den andre gruppen, vil ingen mengde bevis redde deg.

 

Hvorfor dette er viktig (og hvorfor det er morsomt)

Under farsen ligger noe alvorlig. IPCC er ikke bare et vitenskapelig organ; det er den politiske ryggraden for billioner av dollar i utgifter og regulering. Når forfatterne har synlige aktivistiske bånd, er det ikke en liten fotnote – det er en legitimitetskrise.

Hvis de som skriver de «objektive» klimakapitlene også produserer studier som er brukt som våpen i rettsaker, forsvinner grensen mellom vitenskap og påvirkningsarbeid. Og når det skjer, blir hele foretaket politikk med ligninger.

Media burde være de første til å kreve åpenhet. I stedet kjører de vognene rundt i sirkel og skjermer aktivistene med overskrifter som antyder kritikk er det samme som konspirasjon.

Det er det samme mønsteret vi har sett i alle andre utgaver der venstresidens ideologi kolliderer med virkeligheten. Den refleksen – den automatiske demoniseringen av dissens – er det som gjør journalistikk til propaganda.

 

Satire skriver seg selv

For å forstå absurditeten, forestill deg E&E News som dekker enhver annen kontrovers på denne måten:

«Kritikere av mainstream kostholdsvitenskap prøver å diskreditere helsevesenet for å koble fedme til sukkersubsidier.»

Eller:

«Juridiske etikere angriper dommer for å ha ledet saker som involverer hennes egen familie.»

Men fordi det er klima, skal vi nikke høytidelig og takke journalistene for at de forsvarer sannheten mot barbarene.

Det morsomste er at de tror denne innrammingen fungerer. De innser ikke hvor gjennomsiktig den har blitt. Hver gang de skriver «kritikerangrep» i stedet for «spørsmål oppstår», ser vanlige lesere skjevheten lyse mot dem.

Selv folk som aksepterer klimafortellingen, fornemmer instinktivt propagandaen. Den er for hardhendt. For selvrettferdig. Du kan nesten høre underteksten hviske: Ikke still spørsmål. Vi har allerede tenkt for deg.

 

Troens byråkrati

IPCC er i seg selv det perfekte symbolet på vår teknokratiske tidsalder – en vidstrakt komité av byråkrater som hevder å snakke for vitenskapen selv, samtidig som de utgir rapporter så tette at politikere kan vri dem til hva som helst.

Det virkelige produktet er ikke kunnskap; det er autoritet. Hver rapport blir en veiviser til å rettferdiggjøre hvilken som helst politikk klimapresteskapet allerede ønsket – karbonavgifter, ESG-mandater, forbud mot gasskomfyrer og vedfyring, you name it.

Så når noen som Otto, hvis forskning direkte støtter klimarettstvister, blir utnevnt til hovedforfatter, er det ikke en tilfeldighet. Det er systemet som fungerer som det skal.

Journalistenes jobb er derfor å velsigne prosessen, å forsikre de troende om at prestene er rene og kjetterne er onde. Det er derfor E&E News-historien føles som liturgi – repetitiv, høytidelig og immun mot bevis.

 

I mellomtiden, i den virkelige verden…

Utenfor ekkokammeret har folk å gjøre med faktiske problemer – skyhøye energikostnader, upålitelige strømnett og matinflasjon forårsaket av politikk uttenkt av de samme byråkratene som belærer oss om «bærekraft».

De bryr seg ikke om Friederike Otto eller Roger Pielke vinner den siste akademiske krangelen. De bryr seg om at strømregningene deres ser ut som boliglånsbetalinger. Men for pressen er disse bekymringene irrelevante. Den eneste krisen som betyr noe, er den som rettferdiggjør mer kontroll.

Så fortsetter takten: hver ny storm, flom eller tørke blir nok en preken i den endeløse historien om klimakatastrofe. Og hver skeptiker blir en skurk som skal forbannes.

 

Konklusjon

Til slutt produserte E&E News ved et uhell et mesterverk av utilsiktet selvparodi – en historie som ikke handler om vitenskap, men om medienes egen refleksive lydighet.

De kunne ha skrevet: «Debatt bryter ut om IPCC-forfatterens aktivistbånd.» Nøytral. Informativ. Balansert.

I stedet skrev de: «Klimakritikere prøver å diskreditere IPCC-forfatteren.» 

Fordi for dem handler ikke historien om at en aktivist infiltrerte IPCC. Historien er at noen la merke til den. Og det er den virkelige skandalen: i moderne journalistikk har skepsis i seg selv blitt forbrytelsen.

Fordi i klimareligionen er det bare ett bud: Du skal ikke stille spørsmål ved fortellingen. 

Kilde: Charles Rotter, Wattsupwiththat

Fartsbot som er særdeles vanskelig å slå!

 

En politibetjent fra Black Rock-ørkenen ga Andy Green en fartsbot for å ha kjørt i 763 miles i timen (ca. 1230 km/t). Siden Black Rock-ørkenen ligger på indiansk land, tilga stammen forseelsen, og Andy Green plukket opp en veldig kul suvenir i form av verdens raskeste fartsbot.

Bilen som satte denne rekorden for landhastighet, brøt lydmuren i Black Rock-ørkenen i Nevada. Legg merke til den mørke skyggen som tilsynelatende kommer fra bilens nese. Det er veggen av veldig tykk luft nesten på havnivå som komprimeres og fungerer som en barriere for bilen som akselererer. Det lysere området bak nesen skapes fordi luften er mindre tett på grunn av at lydmuren brytes, slik at mer sollys kan slippe gjennom til den hvite ørkenbunnen.

Dette er bilen som satte rekorden.

Kilde: Robert Cunnington, Quora

Global oppvarming basert på oppdiktede temperaturmålinger

 

I august i fjor fikk Daily Sceptic mye oppmerksomhet for å vise at UK Met Office fant opp temperaturdata på sin fiktive "åpne" værstasjon i Lowestoft. Tallene ble sagt å være satt sammen fra «godt korrelerte nabostasjoner», men videre graving fra Ray Sanders fant at det ikke var noen slike stasjoner innenfor en radius på 40 miles. Daily Sceptic omtalte saken som en «smoking gun» og sa at med mindre Met Office endelig kunne avsløre hvordan det fungerer, «er den eneste realistiske konklusjonen å trekke at dataene er oppfunnet».

Det nyttet å se dem nærmere i kortene:
Uten videre forklaring har Met Office nå trukket alle Lowestoft-dataene tilbake til da nettstedet stengte i 2010. Lignende tilbaketrekking av data har også skjedd ved stasjonene ved Nairm Druim og Paisley.

Dette sår selvfølgelig alvorlig tvil om Met Offices motiv for å estimere temperaturtrender på tvers av mange en gang åpne, men nå stengte værstasjoner. Sanders mener denne kritikkverdige praksisen er bare en del av måletekniske tvilsomheter Met Office må stå til ansvar for, og sier:
- Eksponert for «skikkelig gransking» kunne ikke Met Office «underbygge sin fabrikasjon av falske data og har måttet slette dem i sin helhet».

Praksisen med å finne opp temperaturdata fra ikke-eksisterende stasjoner er ikke begrenset til Storbritannia.
I USA har værtjenesten NOAA blitt siktet for å fabrikkere data fra mer enn 30 % av rapporteringsstedene. Data hentes fra omkringliggende stasjoner og de resulterende gjennomsnittene gis en 'E' for estimat. Tillegget av de såkalte «spøkelses»-stasjonsdataene betyr at NOAAs månedlige og årlige rapporter «ikke er representative for virkeligheten», sier meteorolog Anthony Watts i WUWT. Hvis slike bevis ble presentert for en domstol, ville de bli kastet, legger han til.

Stadig nye bevis for at temperaturmålinger og estimater er en svært upresis vitenskap.
WUWT mener det nå er grunnlag for å si dette rett ut: Det grove tillitsbruddet institusjoner som Met Office og NOAA gjør, er å utnytte sin "pålitelige" status for å fremme den politiske Net Zero-fantasien ved å hevde en nøyaktighet og presisjon som rett og slett ikke eksisterer i deres reelle måledata.

Lowestoft-avsløringen viser at Met Office ikke kan forsvare sin påstand om «godt korrelerte stasjoner».
De fire nærliggende stasjonene til Lowestoft brukt i Met Office-databasen er alle, dessverre, stengt. Sanders gravde videre og fant ut at de eneste åpne korrellerbare stedene som var tilgjengelige var Cromer som er et klasse 4 "søppelsted" med feilpotensial på opp til 2°C på 35 miles avstand, og klasse 2 Weybourne, 41 miles unna. Altså for langt unna til å kunne klare å gi et månedlig estimat for Lowestoft med feilmarginkrav på en tiendedels grad celsius. Met Office nekter nå å navngi sine påståtte "godt korrelerte stasjoner" for noen av sine beregninger, og hevder at «dette ikke er lagret informasjon». Sanders har uttrykt vantro mot denne forklaringen, og utbryter: «Hva, ikke noensinne, ikke engang for én dag? Opp med hendene alle som tror det!» Forespørsler om informasjonsfrihet for å få stasjonsnavn har blitt møtt med Met Office-svar om at slike forsøk er "plagsomme" og ikke i allmennhetens interesse.

Lenke:
https://wattsupwiththat.com/2025/10/06/met-office-deletes-huge-chunks-of-historic-temperature-data-after-fabrication-claims/


Og her hjemme har nå styrelederen i norske MET (Meteorologisk Institutt, Oslo) måttet rykke ut og refse egen direktør!


Vårt hjemlige og svært seriøse gravebyrå i kritikkverdig bruk av MET-observasjoner - Værstat - har akkurat lagt ut en meget tankevekkende artikkel om at "Styreleder i MET irettesetter instituttets direktør etter ABC Nyheter ble nektet svar".

Her får vi bl.a. et svært talende eksempel på hvordan en av METs mest notoriske klimaalarmisme-agitatorer - avdelingsleder for klimatjenester ved Meteorologisk institutt (MET), Hans Olav Hygen - oppfører seg overfor ABCs spørsmål om observasjonsforhold. For her svarte Hygen følgende til journalisten:

«Takk for henvendelsen, men vi må takke nei. I lys av de menneskeskapte klimaendringene er det ikke i samsvar med våre verdier å bidra i en artikkel som oppfordrer til mer flyreiser».

Dette svaret var selvsagt fullstendig uakseptabelt iht. METs samfunnsrolle, og ble påtalt. Men da fant METs direktør Roar Skålin det betimelig å rykke ut i en egen kronikk i Journalisten den 2. okt. og forsvare denne holdningen.

Værstat kommenterer hvordan METs styreleder dermed fant det nødvendig å rykke ut og hindre mer tilskitning av METs troverdighet, sitat:
"Svaret har tydeligvis ikke falt i god jord da styreleder i Meteorologisk institutt, Kristin Vinje, to dager senere lørdag 4. oktober (midt under ekstremværet Amy) fikk sendt ut en pressemelding der direktøren i MET blir irettesatt."

METs styreleder retter nemlig følgende sviende kritikk mht hvordan spørsmålet fra ABC Nyheter ble håndtert:

"Dette svaret er ikke i tråd med hvordan Meteorologisk institutt skal håndtere henvendelser fra media. Vi har en soleklar plikt, og en sterk egeninteresse i vårt samfunnsoppdrag, til å bidra med faktainformasjon om vær og klima til myndigheter, media, næringsliv, institusjoner og allmennheten, uavhengig av hva informasjonen skal brukes til."

her er det bare å sende et ærlig bukk til en styreleder som har skjønt sin oppgave på dette området!

Les hele Værstats artikkel på denne viktige prinsippsaken - kanskje den kan bidra til at vårt hjemlige MET ikke havner i samme gjørmen som britiske Met Office forlengst er trygt etablert i?

Lenke: https://verstat.no/2025/10/05/styreleder-met/

Oversikt over ukrainske angrep på russiske oljeraffinaderier pr. 1. oktober 2025

 

Det finnes flere oversikter og rapporter som oppsummerer ukrainske dronangrep på russiske oljeraffinaderier siden invasjonen startet i 2022. Angrepene har eskalert betydelig i 2024 og 2025, med fokus på å ramme Russlands olje- og gassindustri – som finansierer krigen. Ifølge åpne kilder som Reuters, Al Jazeera, Caspian Policy Center og ukrainske militære rapporter, har Ukraina gjennomført minst 61 dokumenterte angrep på raffinaderier siden januar 2024. Av disse har minst 40 ført til branner eller varig skade.

Nøkkeltall (per september/oktober 2025):

• Antall rammede raffinaderier: Omtrent 24 unike raffinaderier har blitt truffet, ut av Russlands ca. 30 store anlegg. Noen er truffet flere ganger (f.eks. Afipsky i Krasnodar to ganger i september 2025).
• Kapasitetsreduksjon: Angrepene har midlertidig redusert Russlands totale raffineringskapasitet med 17–20 % (ca. 1,1 millioner fat per dag), noe som har ført til drivstoffmangel i russiske regioner, høyere priser og redusert eksport.
• Ødeleggelser: Få raffinaderier er fullstendig ødelagt, men mange har hatt produksjonen stanset i uker eller måneder. Eksempler inkluderer branner som ødela lagre verdt hundrevis av millioner dollar (f.eks. Novoshakhtinsk i Rostov, der 1,5 millioner tonn olje gikk tapt).
• Effekt: Russland har økt råoljeeksporten for å kompensere, men dette har ført til intern mangel på bensin og diesel. Transneft (Russlands oljerør-monopol) har advart om potensiell produksjonskutt.

Disse tallene er basert på satellittbilder, offisielle uttalelser og uavhengige analyser. Russiske myndigheter underrapporterer ofte skaden, mens ukrainske kilder bekrefter treff via etterretning.

Liste over kjente rammede raffinaderier

Her er en tabell med de mest omtalte anleggene, basert på rapporter fra 2024–2025. Listen er ikke uttømmende, men dekker de største angrepene. Status angir siste kjente tilstand (mange har gjenopptatt delvis produksjon etter reparasjoner).

 

Raffinaderi	Region	Eier	Kapasitet (fat/dag)	Angrepsdato(er)	Skade/Status
Novoshakhtinsk	Rostov	Rosneft	140 000	Aug–sep 2025	Stor brann; 1,5 mill. tonn ødelagt. Delvis gjenopptatt.
Volgograd (Lukoil)	Volgograd	Lukoil	130 000	Aug 2025	Produksjon stanset; gjenopptatt med redusert kapasitet.
Ryazan	Ryazan	Rosneft	350 000	Aug–sep 2025	To enheter skadet; halv produksjon nede i en måned.
Syzran (Kuibyshev)	Samara	Rosneft	190 000	Aug–sep 2025	Primære enheter ødelagt; full stopp, gjenopptatt delvis.
Saratov	Saratov	Rosneft	180 000	Sep 2025 (flere ganger)	Brann og eksplosjoner; produksjon stanset midlertidig.
Afipsky	Krasnodar	Rosneft	200 000	Sep 2025 (to ganger)	Brann på pumpeenhet; delvis skade, rask reparasjon.
Ilsky	Krasnodar	Rosneft	70 000	Jul–aug 2025	Brann; gjenopptatt på under en måned.
Tuapse	Krasnodar	Rosneft	240 000	Mar–apr 2025	Skadet; full gjenopptakelse i april.
Kirishi	Leningrad	Surgutneftegas	420 000	Sep 2025	Brann etter droneangrep; minimal skade rapportert.
Salavat (Gazprom Neftekhim)	Bashkortostan	Gazprom	250 000	Sep 2025	Skadet enhet; 10 % av nasjonal kapasitet påvirket.
Ufa (Bashneft-Ufaneftekhim)	Bashkortostan	Rosneft	220 000	Sep 2025	Brann og mindre skade; delvis operativt.
Nevsky Fuel Oil Plant	St. Petersburg	Uavhengig	50 000	2024–2025	Flere angrep; gjenopptatt.

 

Kilder til listen: Samlet fra rapporter som UNITED24 Media (13 angrep siden aug 2025), Caspian Policy Center (61 angrep totalt), Reuters (10+ store anlegg i 2025) og Al Jazeera (20 % kapasitetsfall). For en interaktiv live-kart, se Caspian Policy Centers oversikt.

Bakgrunn og betydning

Ukraina har brukt langtrekkende droner (som Liutyi) for å nå mål opptil 1400 km inn i Russland, ofte uten vestlig våpenbruk for å unngå eskalering. Målet er å kutte Russlands krigsfinansiering – olje utgjør 40 % av statsbudsjettet. Til tross for reparasjoner, har angrepene ført til:

• Drivstoffmangel: Køer ved bensinstasjoner i Moskva, Rostov og Krim; rasjonering innført.
• Økonomisk press: Russland selger råolje billigere til India og Kina, men mister inntekter fra raffinert drivstoff.
• Russisk respons: Økt luftforsvar rundt anlegg, men mange er fortsatt sårbare.

Situasjonen endres raskt – nye angrep skjer ukentlig. For oppdateringer, følg kilder som Reuters eller ukrainske generalstaben.

 

Kilde: Grok

Hvem er dagens etterkommere av Rasputin?

Den gale munken Grigorij Rasputin fikk tre barn med sin kone, og gjennom dem fikk han barnebarn og oldebarn. Mange av hans etterkommere er fortsatt i live den dag i dag. Et av hans barnebarn giftet seg med en nederlandsk diplomat med det ganske så flotte navnet Gideon Walrave Boissevain (slektstreet finnes her). Rasputins etterkommere bor over hele verden, for det meste utenfor Russland.

Likevel... dette er ikke helt slutten på historien. For Rasputin var en slem, slem gutt. Han hadde mange elskerinner. Den hvitskjeggede gamle mannen på bildet ovenfor er ViktorProlubschikov, som bor i samme landsby som Rasputin og hans kone kom fra. Det ryktes at han er et uekte barnebarn av den beryktede helbrederen, og leder klanens (uoffisielle) russiske gren. Kvinnen til høyre for ham er Laurance Solofioff, et oldebarn av Rasputin som bor i Frankrike.

Rasputins legitime og illegitime etterkommere møttes for et russisk TV-program i 2019... Der fikk de testet DNA-et sitt for å bevise om herr Prolubschikov virkelig var en etterkommer av tsarens beryktede helbreder eller ikke.

DNA-testen viste seg å være ikke-konkluderende - ingen direkte treff, men en slags match fordi de to personene som ble testet faktisk delte en direkte stamfar. Var det Grigorij Rasputin? Kanskje. Sannsynligvis. Fyren var overalt. Hva skjedde med etterkommerne hans? Det er ganske mange vi vet om. Og muligens mange flere vi ikke vet noe om.

 

Kilde: Quora

Mange klimaaktivister innser nå at realismen tar over

 

Klimaaktivister flest har i den senere tid arbeidet seg gjennom fire av de fem sorgfasene (fornektelse, sinne, forhandling og depresjon), men den siste, aksept, mangler hos mange. Aksept ville bety å erkjenne at den såkalte «klimakrisen» aldri var en fysisk realitet, men en politisk konstruksjon, at velgerne hadde avvist kostbare planer, og at modeller ikke kan erstatte virkeligheten. 

Så kom New York Times med en lang klagesang med tittelen [oversatt] «Det er ikke bare USA. Hele verden er lei av klimapolitikken.» For én gangs skyld er tonen mindre heftig og mer sukkende resignert. Hvis du leser hele artikkelen nøye, virker det som en utilsiktet innrømmelse av at Parisavtalens æra er over. Ikke bare stoppet opp, ikke bare forsinket – over. Med andre ord, det ligner mye på aksept.

Allerede starten på artikkelen er bemerkelsesverdig:

«For ti år siden i høst samlet forskere og diplomater fra 195 land seg i Le Bourget, nord for Paris, og smidde en plan for å redde verden. De kalte den ganske enkelt «Parisavtalen», men den var tydeligvis en milepæl i klimapolitikken: en nesten universell global forpliktelse til å forhindre katastrofale temperaturøkninger og sikre en mer levelig fremtid for alle. Barack Obama roste avtalen som president og erklærte Paris som «den beste sjansen vi har til å redde den eneste planeten vi har.

 

Det ble tidlig hevdet: Paris var ikke en forhandling om politikk, men en plan for å «redde verden». Problemet er at virkeligheten sjelden samarbeider med slagord. Et tiår senere innrømmer Times at nesten ingen av disse løftene har blitt holdt, og at velgerne heller ikke var villige til å ofre noe for dem.

«På fjorårets FN-klimakonferanse (COP29) roste vertslandets president, Ilham Aliyev fra Aserbajdsjan, olje og gass som «gaver fra Gud», og selv om de årlige konferansene siden Paris ofte har vært høyprofilerte, stjernespekkede begivenheter, var det denne gangen få verdensledere til stede. Joseph R. Biden, daværende president, møtte ikke opp. Heller ikke visepresident Kamala Harris, Kinas president Xi Jinping eller Europakommisjonens president Ursula von der Leyen. Frankrikes president Emmanuel Macron var også fraværende ... Før konferansen erklærte en offisiell FN-rapport at det ikke hadde blitt gjort noen fremskritt med klimatiltak i fjor.»

Så mye for de «essensielle» møtene mellom de mektige og innflytelsesrike. Når selv vertene roser fossilt brensel som en guddommelig velsignelse, er fasaden borte. Det vi ser her er ikke en ny hastverk, men ledere som i stillhet distanserer seg fra en agenda de vet at offentligheten ikke vil støtte.

«Årets konferanse, som finner sted i Brasil i november, er ment å være mer betydningsfull: COP30 markerer 10-årsjubileet for Paris-konferansen, og alle 195 parter ... forventes å ankomme med oppdaterte dekarboniseringsplaner. Men da en formell frist gikk ut i februar i år, hadde bare 15 land – bare 8 prosent – ​​oppfylt oppgaven. Måneder senere har flere planer blitt mottatt, men det kan argumenteres for at bare én av dem faktisk er i samsvar med målene i Parisavtalen ... og mer enn halvparten av dem representerer tilbakeskritt.»

Frister ignoreres, løfter vannes ut, og «å gå tilbake» er normen. Tenk deg om dette var en hvilken som helst annen internasjonal avtale – for eksempel om kontroll av atomvåpen – der 92 prosent av underskriverne ikke overholdt formalitetene. Ville noen anse den som bindende? Likevel blir Parisavtalen fortsatt behandlet som om den har vekt. Selv Times kan ikke lenger tilsløre sannheten: Det har den ikke. The Times skriver:

«Nord for oss utførte den tidligere sentralbanksjefen Mark Carney ... Canadas statsminister i mars, som sin første handling i embetet å oppheve landets karbonavgift før han vant en overveldende valgseier i april. Sør for oss har den meksikanske presidenten Claudia Sheinbaum, en tidligere klimaforsker, påberopt seg prinsippet om «energisuverenitet» og skrytt av landets blomstrende olje- og gassproduksjon – og har en av de høyeste oppslutningsgradene blant alle folkevalgte ledere i verden.»

Dette er demokrati i praksis. Gitt et valg, velger velgerne billigere energi og nasjonal suverenitet fremfor internasjonale forpliktelser. Dette er ikke den «selvtilfredsheten» Times beklager – det er publikums vilje. Når olje- og gassvennlige politikere vinner store seire mens karbonavgifter er politisk selvmord, er dommen klar.

«Du kan ikke ta to steg på noen internasjonal konferanse i dag uten at «pragmatisme» og «realisme» blir slengt rundt som agenda ... hele denne klimasaken er rett og slett for vanskelig.»

 

Dette var det Jason Bordoff, en tidligere rådgiver for Obama, sa. Med andre ord: Klimabevegelsen har kollidert med grensene for den politiske virkeligheten. Det aktivister en gang forkledde som en «moralsk forpliktelse» har degenerert til teknokratisk sjargong: pragmatisme, realisme, vanskeligheter. Enkelt sagt: Det er over.

The Times innrømmer til og med det klimarealistene har understreket i flere tiår:

«Meningsmålinger viser at velgerne ikke prioriterer dekarbonisering, og enda viktigere, de er ikke villige til å betale mye for det.»

 

Denne ene setningen tilbakeviser årevis med retorikk om den «overveldende offentlige etterspørselen» etter klimahandling. Støtten svinner i det øyeblikket kostnadene oppstår. Politikere forstår dette, men aktivister har nektet å innrømme det. Nå må til og med The Times åpent erkjenne det.

Og dermed har stemningen endret seg fra revolusjon til resignasjon:

«Progressive har lenge trodd at klimapolitikk var en slags tautrekking, der det å dra hardere ville dra mange på den andre siden over kanten og gi motvillig støtte ... Men det ser også litt ut som om de dro så hardt at de kollapset i uorden.»

Nettopp. Jo sterkere presset mot netto null, desto større tilbakeslag. Det som var ment å være en positiv stimulans har i stedet spilt hele bevegelsen ut over sidelinja.

Selv Christiana Figueres, arkitekten bak Parisavtalen, prøver nå å omtolke fiaskoen som evolusjon:

«Det handler ikke lenger om klimapolitikk. Det handler om klimaøkonomi.»

Dette betyr at æraen med traktater, toppmøter og vidtrekkende globale løfter er over. Hvis utslippene i det hele tatt går ned, vil det være fordi markeder og forbrukere anser fornybar energi som gunstig – ikke fordi politikere krever ofre.

Times har ikke gitt opp vanen med å bruke alarmistiske adjektiver. Uttrykk som «skremmende tempo» og «dyster fremtid» dukker opp, som for å forsikre leserne om at frykten deres fortsatt er berettiget. Men tonen har endret seg. Borte er de «siste sjansene» og «endelige advarslene». I stedet kommer den slitne erkjennelsen av at det store Paris-prosjektet har kollapset under sin egen vekt.

Kort sagt, bevegelsen har nådd det femte stadiet av sorg: aksept. Ikke aksept av at planeten er dømt, men aksept av at klimapolitikken som ble utformet i Paris er over. NYT innrømmer dette uten å si det noen gang. Den store saken har blitt et spøkelse: toppmøter deltas ikke i lenger, løfter holdes ikke lenger, og publikum er ikke lenger overbevist.

Paris skulle innlede en ny moralsk orden. I stedet førte det til et tiår med tomme løfter, kostbare fiaskoer og politisk motreaksjon. Det er historien Times endelig har begynt å fortelle.

Sorgen er deres. Lettelsen er vår, vi som er realister.

 

Kilde: Eike