Oversikt over ukrainske angrep på russiske oljeraffinaderier pr. 1. oktober 2025

 

Det finnes flere oversikter og rapporter som oppsummerer ukrainske dronangrep på russiske oljeraffinaderier siden invasjonen startet i 2022. Angrepene har eskalert betydelig i 2024 og 2025, med fokus på å ramme Russlands olje- og gassindustri – som finansierer krigen. Ifølge åpne kilder som Reuters, Al Jazeera, Caspian Policy Center og ukrainske militære rapporter, har Ukraina gjennomført minst 61 dokumenterte angrep på raffinaderier siden januar 2024. Av disse har minst 40 ført til branner eller varig skade.

Nøkkeltall (per september/oktober 2025):

• Antall rammede raffinaderier: Omtrent 24 unike raffinaderier har blitt truffet, ut av Russlands ca. 30 store anlegg. Noen er truffet flere ganger (f.eks. Afipsky i Krasnodar to ganger i september 2025).
• Kapasitetsreduksjon: Angrepene har midlertidig redusert Russlands totale raffineringskapasitet med 17–20 % (ca. 1,1 millioner fat per dag), noe som har ført til drivstoffmangel i russiske regioner, høyere priser og redusert eksport.
• Ødeleggelser: Få raffinaderier er fullstendig ødelagt, men mange har hatt produksjonen stanset i uker eller måneder. Eksempler inkluderer branner som ødela lagre verdt hundrevis av millioner dollar (f.eks. Novoshakhtinsk i Rostov, der 1,5 millioner tonn olje gikk tapt).
• Effekt: Russland har økt råoljeeksporten for å kompensere, men dette har ført til intern mangel på bensin og diesel. Transneft (Russlands oljerør-monopol) har advart om potensiell produksjonskutt.

Disse tallene er basert på satellittbilder, offisielle uttalelser og uavhengige analyser. Russiske myndigheter underrapporterer ofte skaden, mens ukrainske kilder bekrefter treff via etterretning.

Liste over kjente rammede raffinaderier

Her er en tabell med de mest omtalte anleggene, basert på rapporter fra 2024–2025. Listen er ikke uttømmende, men dekker de største angrepene. Status angir siste kjente tilstand (mange har gjenopptatt delvis produksjon etter reparasjoner).

 

Raffinaderi	Region	Eier	Kapasitet (fat/dag)	Angrepsdato(er)	Skade/Status
Novoshakhtinsk	Rostov	Rosneft	140 000	Aug–sep 2025	Stor brann; 1,5 mill. tonn ødelagt. Delvis gjenopptatt.
Volgograd (Lukoil)	Volgograd	Lukoil	130 000	Aug 2025	Produksjon stanset; gjenopptatt med redusert kapasitet.
Ryazan	Ryazan	Rosneft	350 000	Aug–sep 2025	To enheter skadet; halv produksjon nede i en måned.
Syzran (Kuibyshev)	Samara	Rosneft	190 000	Aug–sep 2025	Primære enheter ødelagt; full stopp, gjenopptatt delvis.
Saratov	Saratov	Rosneft	180 000	Sep 2025 (flere ganger)	Brann og eksplosjoner; produksjon stanset midlertidig.
Afipsky	Krasnodar	Rosneft	200 000	Sep 2025 (to ganger)	Brann på pumpeenhet; delvis skade, rask reparasjon.
Ilsky	Krasnodar	Rosneft	70 000	Jul–aug 2025	Brann; gjenopptatt på under en måned.
Tuapse	Krasnodar	Rosneft	240 000	Mar–apr 2025	Skadet; full gjenopptakelse i april.
Kirishi	Leningrad	Surgutneftegas	420 000	Sep 2025	Brann etter droneangrep; minimal skade rapportert.
Salavat (Gazprom Neftekhim)	Bashkortostan	Gazprom	250 000	Sep 2025	Skadet enhet; 10 % av nasjonal kapasitet påvirket.
Ufa (Bashneft-Ufaneftekhim)	Bashkortostan	Rosneft	220 000	Sep 2025	Brann og mindre skade; delvis operativt.
Nevsky Fuel Oil Plant	St. Petersburg	Uavhengig	50 000	2024–2025	Flere angrep; gjenopptatt.

 

Kilder til listen: Samlet fra rapporter som UNITED24 Media (13 angrep siden aug 2025), Caspian Policy Center (61 angrep totalt), Reuters (10+ store anlegg i 2025) og Al Jazeera (20 % kapasitetsfall). For en interaktiv live-kart, se Caspian Policy Centers oversikt.

Bakgrunn og betydning

Ukraina har brukt langtrekkende droner (som Liutyi) for å nå mål opptil 1400 km inn i Russland, ofte uten vestlig våpenbruk for å unngå eskalering. Målet er å kutte Russlands krigsfinansiering – olje utgjør 40 % av statsbudsjettet. Til tross for reparasjoner, har angrepene ført til:

• Drivstoffmangel: Køer ved bensinstasjoner i Moskva, Rostov og Krim; rasjonering innført.
• Økonomisk press: Russland selger råolje billigere til India og Kina, men mister inntekter fra raffinert drivstoff.
• Russisk respons: Økt luftforsvar rundt anlegg, men mange er fortsatt sårbare.

Situasjonen endres raskt – nye angrep skjer ukentlig. For oppdateringer, følg kilder som Reuters eller ukrainske generalstaben.

 

Kilde: Grok

Hvem er dagens etterkommere av Rasputin?

Den gale munken Grigorij Rasputin fikk tre barn med sin kone, og gjennom dem fikk han barnebarn og oldebarn. Mange av hans etterkommere er fortsatt i live den dag i dag. Et av hans barnebarn giftet seg med en nederlandsk diplomat med det ganske så flotte navnet Gideon Walrave Boissevain (slektstreet finnes her). Rasputins etterkommere bor over hele verden, for det meste utenfor Russland.

Likevel... dette er ikke helt slutten på historien. For Rasputin var en slem, slem gutt. Han hadde mange elskerinner. Den hvitskjeggede gamle mannen på bildet ovenfor er ViktorProlubschikov, som bor i samme landsby som Rasputin og hans kone kom fra. Det ryktes at han er et uekte barnebarn av den beryktede helbrederen, og leder klanens (uoffisielle) russiske gren. Kvinnen til høyre for ham er Laurance Solofioff, et oldebarn av Rasputin som bor i Frankrike.

Rasputins legitime og illegitime etterkommere møttes for et russisk TV-program i 2019... Der fikk de testet DNA-et sitt for å bevise om herr Prolubschikov virkelig var en etterkommer av tsarens beryktede helbreder eller ikke.

DNA-testen viste seg å være ikke-konkluderende - ingen direkte treff, men en slags match fordi de to personene som ble testet faktisk delte en direkte stamfar. Var det Grigorij Rasputin? Kanskje. Sannsynligvis. Fyren var overalt. Hva skjedde med etterkommerne hans? Det er ganske mange vi vet om. Og muligens mange flere vi ikke vet noe om.

 

Kilde: Quora

Mange klimaaktivister innser nå at realismen tar over

 

Klimaaktivister flest har i den senere tid arbeidet seg gjennom fire av de fem sorgfasene (fornektelse, sinne, forhandling og depresjon), men den siste, aksept, mangler hos mange. Aksept ville bety å erkjenne at den såkalte «klimakrisen» aldri var en fysisk realitet, men en politisk konstruksjon, at velgerne hadde avvist kostbare planer, og at modeller ikke kan erstatte virkeligheten. 

Så kom New York Times med en lang klagesang med tittelen [oversatt] «Det er ikke bare USA. Hele verden er lei av klimapolitikken.» For én gangs skyld er tonen mindre heftig og mer sukkende resignert. Hvis du leser hele artikkelen nøye, virker det som en utilsiktet innrømmelse av at Parisavtalens æra er over. Ikke bare stoppet opp, ikke bare forsinket – over. Med andre ord, det ligner mye på aksept.

Allerede starten på artikkelen er bemerkelsesverdig:

«For ti år siden i høst samlet forskere og diplomater fra 195 land seg i Le Bourget, nord for Paris, og smidde en plan for å redde verden. De kalte den ganske enkelt «Parisavtalen», men den var tydeligvis en milepæl i klimapolitikken: en nesten universell global forpliktelse til å forhindre katastrofale temperaturøkninger og sikre en mer levelig fremtid for alle. Barack Obama roste avtalen som president og erklærte Paris som «den beste sjansen vi har til å redde den eneste planeten vi har.

 

Det ble tidlig hevdet: Paris var ikke en forhandling om politikk, men en plan for å «redde verden». Problemet er at virkeligheten sjelden samarbeider med slagord. Et tiår senere innrømmer Times at nesten ingen av disse løftene har blitt holdt, og at velgerne heller ikke var villige til å ofre noe for dem.

«På fjorårets FN-klimakonferanse (COP29) roste vertslandets president, Ilham Aliyev fra Aserbajdsjan, olje og gass som «gaver fra Gud», og selv om de årlige konferansene siden Paris ofte har vært høyprofilerte, stjernespekkede begivenheter, var det denne gangen få verdensledere til stede. Joseph R. Biden, daværende president, møtte ikke opp. Heller ikke visepresident Kamala Harris, Kinas president Xi Jinping eller Europakommisjonens president Ursula von der Leyen. Frankrikes president Emmanuel Macron var også fraværende ... Før konferansen erklærte en offisiell FN-rapport at det ikke hadde blitt gjort noen fremskritt med klimatiltak i fjor.»

Så mye for de «essensielle» møtene mellom de mektige og innflytelsesrike. Når selv vertene roser fossilt brensel som en guddommelig velsignelse, er fasaden borte. Det vi ser her er ikke en ny hastverk, men ledere som i stillhet distanserer seg fra en agenda de vet at offentligheten ikke vil støtte.

«Årets konferanse, som finner sted i Brasil i november, er ment å være mer betydningsfull: COP30 markerer 10-årsjubileet for Paris-konferansen, og alle 195 parter ... forventes å ankomme med oppdaterte dekarboniseringsplaner. Men da en formell frist gikk ut i februar i år, hadde bare 15 land – bare 8 prosent – ​​oppfylt oppgaven. Måneder senere har flere planer blitt mottatt, men det kan argumenteres for at bare én av dem faktisk er i samsvar med målene i Parisavtalen ... og mer enn halvparten av dem representerer tilbakeskritt.»

Frister ignoreres, løfter vannes ut, og «å gå tilbake» er normen. Tenk deg om dette var en hvilken som helst annen internasjonal avtale – for eksempel om kontroll av atomvåpen – der 92 prosent av underskriverne ikke overholdt formalitetene. Ville noen anse den som bindende? Likevel blir Parisavtalen fortsatt behandlet som om den har vekt. Selv Times kan ikke lenger tilsløre sannheten: Det har den ikke. The Times skriver:

«Nord for oss utførte den tidligere sentralbanksjefen Mark Carney ... Canadas statsminister i mars, som sin første handling i embetet å oppheve landets karbonavgift før han vant en overveldende valgseier i april. Sør for oss har den meksikanske presidenten Claudia Sheinbaum, en tidligere klimaforsker, påberopt seg prinsippet om «energisuverenitet» og skrytt av landets blomstrende olje- og gassproduksjon – og har en av de høyeste oppslutningsgradene blant alle folkevalgte ledere i verden.»

Dette er demokrati i praksis. Gitt et valg, velger velgerne billigere energi og nasjonal suverenitet fremfor internasjonale forpliktelser. Dette er ikke den «selvtilfredsheten» Times beklager – det er publikums vilje. Når olje- og gassvennlige politikere vinner store seire mens karbonavgifter er politisk selvmord, er dommen klar.

«Du kan ikke ta to steg på noen internasjonal konferanse i dag uten at «pragmatisme» og «realisme» blir slengt rundt som agenda ... hele denne klimasaken er rett og slett for vanskelig.»

 

Dette var det Jason Bordoff, en tidligere rådgiver for Obama, sa. Med andre ord: Klimabevegelsen har kollidert med grensene for den politiske virkeligheten. Det aktivister en gang forkledde som en «moralsk forpliktelse» har degenerert til teknokratisk sjargong: pragmatisme, realisme, vanskeligheter. Enkelt sagt: Det er over.

The Times innrømmer til og med det klimarealistene har understreket i flere tiår:

«Meningsmålinger viser at velgerne ikke prioriterer dekarbonisering, og enda viktigere, de er ikke villige til å betale mye for det.»

 

Denne ene setningen tilbakeviser årevis med retorikk om den «overveldende offentlige etterspørselen» etter klimahandling. Støtten svinner i det øyeblikket kostnadene oppstår. Politikere forstår dette, men aktivister har nektet å innrømme det. Nå må til og med The Times åpent erkjenne det.

Og dermed har stemningen endret seg fra revolusjon til resignasjon:

«Progressive har lenge trodd at klimapolitikk var en slags tautrekking, der det å dra hardere ville dra mange på den andre siden over kanten og gi motvillig støtte ... Men det ser også litt ut som om de dro så hardt at de kollapset i uorden.»

Nettopp. Jo sterkere presset mot netto null, desto større tilbakeslag. Det som var ment å være en positiv stimulans har i stedet spilt hele bevegelsen ut over sidelinja.

Selv Christiana Figueres, arkitekten bak Parisavtalen, prøver nå å omtolke fiaskoen som evolusjon:

«Det handler ikke lenger om klimapolitikk. Det handler om klimaøkonomi.»

Dette betyr at æraen med traktater, toppmøter og vidtrekkende globale løfter er over. Hvis utslippene i det hele tatt går ned, vil det være fordi markeder og forbrukere anser fornybar energi som gunstig – ikke fordi politikere krever ofre.

Times har ikke gitt opp vanen med å bruke alarmistiske adjektiver. Uttrykk som «skremmende tempo» og «dyster fremtid» dukker opp, som for å forsikre leserne om at frykten deres fortsatt er berettiget. Men tonen har endret seg. Borte er de «siste sjansene» og «endelige advarslene». I stedet kommer den slitne erkjennelsen av at det store Paris-prosjektet har kollapset under sin egen vekt.

Kort sagt, bevegelsen har nådd det femte stadiet av sorg: aksept. Ikke aksept av at planeten er dømt, men aksept av at klimapolitikken som ble utformet i Paris er over. NYT innrømmer dette uten å si det noen gang. Den store saken har blitt et spøkelse: toppmøter deltas ikke i lenger, løfter holdes ikke lenger, og publikum er ikke lenger overbevist.

Paris skulle innlede en ny moralsk orden. I stedet førte det til et tiår med tomme løfter, kostbare fiaskoer og politisk motreaksjon. Det er historien Times endelig har begynt å fortelle.

Sorgen er deres. Lettelsen er vår, vi som er realister.

 

Kilde: Eike 

Minimum havis i Arktis 2025: Nok et år, nok en ikke-hendelse

Det årlige minimumsnivået for havis i Arktis har kommet igjen, og som vanlig byr det på langt mindre drama enn medieoverskriftene antyder. Ifølge National Snow and Ice Data Center (NSIDC) nådde utbredelsen av havis i Arktis bunnen 10. september 2025, på 4,60 millioner kvadratkilometer.

Det tallet plasserer 2025 på en delt 10. laveste plass i satellittregistreringen, rett ved siden av 2008 og 2010. Men her er hovedpoenget som går tapt i den åndeløse rapporteringen:

Det har gått 13 år siden rekordlave nivået i 2012, og ingen ny rekord har blitt satt siden.

Årets minimum er høyere enn minimumene fra 2007, 2008, 2011, 2012, 2015, 2016, 2019, 2020, 2023 og 2024.

Og til tross for Al Gores beryktede spådom om et «isfritt Arktis» innen 2014, står vi her med nesten 2,8 millioner kvadratkilometer med is fortsatt på plass.

Isen er med andre ord fortsatt der – og nekter hardnakket å samarbeide med fortellinger om klimaapokalypsen.

La oss først se direkte på NSIDCs egne ord fra analysen deres fra 17. september:

«10. september nådde havisen i Arktis sannsynligvis sin årlige minimumsutbredelse på 4,60 millioner kvadratkilometer. Minimumsutbredelsen i 2025 deler den tiende laveste plassen i den nesten 47 år lange satellittregistreringen med 2008 og 2010. Selv om de siste 19 årene, fra 2007 til 2025, er de laveste 19 havisutbredelsene i satellittregistreringen, har det ikke vært noen signifikant trend i minimumsutbredelsene i september i løpet av denne tiden.»

Den siste linjen er avgjørende. Selv om den langsiktige nedgangen siden 1979 er reell, har det i løpet av de siste to tiårene ikke vært noen signifikant nedadgående trend i minimumsutbredelsene i september. Med andre ord: den såkalte «dødsspiralen» har vært mer som en ustabilitet.

Her er NSIDCs egen graf fra figur 1b, som forteller historien tydelig: 

Årets minimum på 4,60 millioner km² er:

• 1,21 millioner km² over rekordlave nivået på 3,39 millioner km² satt i 2012.
• 1,62 millioner km² under gjennomsnittet for 1981–2010, som NSIDC bemerker er omtrent på størrelse med Alaska.
• Nådd 10. september, omtrent fire dager tidligere enn den langsiktige mediandatoen 14. september.

Her er rangeringstabellen direkte fra NSIDC:

Legg nøye merke til: 2012 står fortsatt alene på toppen (eller bunnen, avhengig av perspektivet ditt). Hvert år siden den gang – inkludert i år – har hatt mer is.

Så mye for den «løpske smeltingen».

Al Gore-faktoren

Ingen diskusjon om arktisk is ville være fullstendig uten å gjenoppleve en av de mest beryktede klimaforutsigelsene som noensinne er gjort. I 2009 erklærte tidligere visepresident Al Gore på COP15 at Arktis kunne være «helt isfritt om sommeren» så snart som i 2014.

Vel, her er vi i 2025. Ikke bare er Arktis ikke isfritt, det har nesten 1,8 millioner kvadratkilometer med is fortsatt på plass – større enn hele Indias landmasse. Gores prognose har «bommet» med et område større enn Grønland og Alaska til sammen.

Det er ikke en avrundingsfeil. Det er en prediksjonsfeil av episke proporsjoner. Se flere feil på vår tidslinje for mislykkede klimaprediksjoner.

Hva satellittregistreringen egentlig viser

Satellittregistreringen, som startet i 1979, viser faktisk en generell nedgang i septemberis. Ifølge NSIDC:

«Den generelle, nedadgående trenden i minimumsutbredelsen fra 1979 til 2025 er 12,1 prosent per tiår i forhold til gjennomsnittet fra 1981 til 2010. Fra den lineære trenden er tapet av havis omtrent 74 000 kvadratkilometer (29 000 kvadratkilometer) per år, tilsvarende å miste delstaten Sør-Dakota eller landet Østerrike årlig.»

Men igjen innrømmer de:

«Denne generelle trenden bør sees med forbehold om at det ikke har vært noen betydelig nedadgående trend i minimumsutbredelsene i september de siste to tiårene.»

Det er byråkratisk språkbruk for: «Det er flatt siden 2007.»

Hvis klimamodellene hadde rett, burde vi ha sett en akselererende nedgang og sannsynligvis et nytt rekordlavt nivå nå. I stedet har de siste 19 årene alle okkupert det samme generelle båndet.

Hva med Antarktis?

Mens årets arktiske minimum blir fremstilt som «blant de 10 laveste», bemerker NSIDC også noe som sjelden diskuteres i media:

«I Antarktis har havisutbredelsen ligget på det tredje laveste nivået i satellittregistreringen i mesteparten av vekstsesongen, men maksimumet er ennå ikke nådd.»

Det er viktig fordi havisen i Antarktis i flere tiår var stabil eller til og med vokste litt – et faktum som ofte irriterte de som ønsket en ren, enveis fortelling. Nå synker den, men NSIDC advarer om at svingninger er normale nær sesongmaksimumet.

Med andre ord er variasjon regelen, ikke unntaket.

Hvis man tar et skritt tilbake fra støyen fra år til år, dukker et større mønster opp. Arktis forsvinner ikke – det oscillerer. Ja, den langsiktige grunnlinjen er lavere enn tidlig på 1980-tallet. Men mangelen på en nedadgående bevegelse siden 2012 tyder sterkt på at naturlig variasjon spiller en mye større rolle enn klimamodeller innrømmer.

Solsykluser, havsvingninger (som den atlantiske multidekadale oscillasjonen) og skiftende vindmønstre spiller alle inn i fordelingen og vedvarenheten til arktisk is. Å late som om dette utelukkende handler om CO₂-nivåer er i beste fall forenklet og i verste fall misvisende.

Arktis har blitt brukt som et forbilde for klimaalarm i nesten to tiår. Spådommer om en «isfri sommer» ble utnyttet til å presse frem politikk, karbonavgifter og fornybarmandater. Likevel har ikke virkeligheten på bakken – eller i dette tilfellet på isen – samsvart med retorikken.

Hvis en bedriftsleders prognose bommet kraftig på dette, ville de blitt sparket. Hvis en værmelder på TV tok feil i 13 år i strekk, ville seerne sluttet å se på. Men innen klimavitenskap blir mislykkede spådommer rett og slett ignorert mens fortellingen om klimaundergang fortsetter.

Konklusjon: Fortsatt rikelig med is

Så, hvor plasserer dette oss i 2025?

Det arktiske minimumsarealet i år var 4,60 millioner km².

Det er bare nummer 10, på linje med to andre år.

Ingen ny rekord har blitt satt på 13 år.

Det har ikke vært noen betydelig nedadgående trend på 20 år.

Al Gores spådom fra 2014 er fortsatt nesten 2 millioner kvadratkilometer feil.

Kort sagt: Arktis forsvinner ikke. Det er fortsatt isete, uforutsigbart og upraktisk for de som ønsker å bruke det som en skremselstaktikk.

Som NSIDC selv innrømmer, er den utflatende trenden fortsatt gjenstand for «aktiv debatt» blant forskere. Kanskje det er på tide at politikere og journalister også debatterer det – i stedet for å late som om vitenskapen er «avgjort».

Kilde: Anthony Watts

Verden trekker seg tilbake fra det grønne skiftet

Verden trekker seg tilbake fra det grønne skiftet – selv EU utsetter å sette et nytt mål

Verden trekker seg sakte tilbake:

Kina og India har aldri tatt nullutslippsmålene høytidelig. USA gjorde det, men ikke nå mer. Canada så ut til å gjøre det, men for å bli valgbar droppet Mark Carney landets karbonavgift i det øyeblikket han ble utnevnt til statsminister (fordi motstanderen hans, Pierre Poilievre, hadde gjort det til en sentral del av plattformen sin å oppheve den føderale karbonavgiften). Mexicos president har en doktorgrad i energiteknikk og miljøpolitikk, og snakker nå om «energisikkerhet» og å øke olje- og gassproduksjonen. I mellomtiden har NewZealand reversert olje- og gassforbudet, oppmuntrer til gruvedrift og vil utsette prisingen av landbruksutslipp med fem år.

Med upåklagelig timing, akkurat idet vi her i landet kunngjør nye og mer umulig mål, krangler Tyskland og Frankrike om EU-målet, og EU vil nå gå glipp av FNs frist.

 

EU står overfor forsinkelse av klimamål, risikerer å mislykkes med FNs frist

Av Seneca ESG:

EU står i fare for å mislykkes med en viktig FN-frist for å sende inn oppdaterte klimamål, ettersom interne uenigheter hindrer fremdriften med et foreslått utslippsreduksjonsmål for 2040. Blokken hadde som mål å kutte utslippene med omtrent 90 % sammenlignet med 1990-nivået innen 2040, noe som danner en kritisk milepæl på veien mot netto null innen 2050.

Imidlertid har flere medlemsstater – særlig Frankrike, Italia og Polen – uttrykt bekymring over den økonomiske virkningen og gjennomførbarheten av et så ambisiøst mål. Disse innvendingene førte til utsettelsen av en planlagt avstemning i Miljørådet, opprinnelig planlagt til midten av september. Som et resultat forventes EU-lederne å ta opp saken på nytt på et høynivåtoppmøte i oktober.

I mellomtiden vurderer EU en «intensjonserklæring» som skisserer et potensielt utslippsreduksjonsområde på 66,3 % til 72,5 % innen 2035, sammenlignet med 1990-nivået.

 

Frankrike har ledet an i å utsette kunngjøringen, spesielt av 2040-målet.

Reuters 2. september: 

I et lukket møte med EU-diplomater tirsdag sa Frankrike at 2040-målet ikke ville være klart for godkjenning av ministrene denne måneden, fortalte to diplomater med kjennskap til samtalene til Reuters. Frankrike er fanget i en innenrikspolitisk krise, og regjeringen står overfor et potensielt kollaps i en tillitsavstemning neste uke. En fransk diplomatisk kilde sa at regjeringen hadde gjentatt sin bekymring for om klimamålet for 2040 er gjennomførbart ...

 

Selv New York Times, superforkjemper for klimaaktivismen, beklager kollapsen av Parisavtalens håp og drømmer.

Det er litt selvransakelse her (men ikke mye). For det meste er dette bare nostalgi.

Det er ikke bare USA. Hele verden har blitt lei av klimapolitikken.

(It isn’t Just the U.S. The Whole World Has Soured on Climate Politics.)

av David Wallace-Wells, New York Times:

For ti år siden i høst samlet forskere og diplomater fra 195 land seg i Le Bourget, like nord for Paris, og utarbeidet en plan for å redde verden. … Paris var ikke bare et kort utbrudd av klimaoptimisme. For mange så det ut som løftet om en helt ny æra…

 

Se, klimahandling fylte et åndelig tomrom (og du trodde det skulle stoppe stormer?)

 

Men med den globale krigen mot terror for lengst forsvunnet til en tragisk farse og en ny kald krig som ennå ikke var godt krystallisert i den offentlige fantasien, så det ut til at den amerikanskledede globale orden også manglet en viss mening. Her kom det eksistensielle prosjektet med klimahandling for å fylle det semi-åndelige tomrommet, i hvert fall for noen av dem som følte det.

Nå har nesten overalt hvor vi ser, klimaalarm blitt til «selvtilfredshet og likegyldighet» ...

 

Mot nord (i Canada) ble den tidligere sentralbanksjefen Mark Carney – hvis advarsler i 2015 om de økonomiske risikoene fra klimaendringer bidro til å legge grunnlaget for Paris ved å alarmere verdens bankelite – Canadas statsminister i mars, og som sin aller første handling i embetet fjernet han landets karbonavgift, før han stormet til en skredseier i valget i april. Mot sør har president Claudia Sheinbaum i Mexico, en tidligere klimaforsker, påberopt seg prinsippet om «energisuverenitet» og skrytt av blomstrende olje- og gassproduksjon i landet sitt – og har en av de høyeste oppslutningene blant alle valgte ledere i verden. Nesten overalt hvor du ser, har toppen av klimaalarm som fulgte Paris, gitt vei til noe tilhengerne deres kanskje beskriver som klimamoderasjon, men som kritikere ville kalle selvtilfredshet eller likegyldighet.

 

Progressive trodde lenge at klimapolitikk var en slags tautrekking, der det å dra hardere ville trekke mange på den andre siden over streken til motvillig støtte. Til en viss grad var det det som skjedde etter Paris, med forkjempere som endret Overton-vinduet ganske dramatisk og oppnådde betydelige gevinster underveis.

Men det ser også litt ut som om de trakk så hardt at de kollapset i uorden.

 

Forfatteren, David Wells-Wallace, bruker andre halvdel av artikkelen på å late som om fornybar energi fortsatt vil ta over strømnettet (vi installerer så mange, sier han!). Han innser ikke hvor lite fossil energi de fortrenger.

 

Scott Adams lurer også på hvor klimahysteriet har blitt av?

Scott Adams, tegneserieskaperen fra Dilbert, bemerker: «Klimahysteriet har forsvunnet.»

Han siterer noen som kalles en forkledd velstående profesjonell – som har en teori om hvorfor klimahysteriet har forsvunnet. Han lurer på om det hele var astroturfed (kunstig grasrotbevegelse) fordi milliardærer finansierte hysteriet? Og han teoretiserer at nå som klimakranen har tørket ut, gidder ikke milliardærene å lage et helvete. Adams påpeker at siden den amerikanske regjeringen tok bort de store pengene, burde det være mer klimaangst i verden, ikke mindre – med mindre graden av klaging selvfølgelig var relatert til hvor mye penger de kunne få ut av saken.

 

For øyeblikket er den siste store, gjenværende delen av rent klimahysteri i verden blant politikerne i Norge og Australia.

Kilde: JoanneNova

Løgnen om at vind- og sol er gratis

 

Nettavisen har nå en artikkel om kostnadseksplosjonen ved det økende innslaget av vind og utenlandskabler i landets energisystem:

"Vanvittig bom: Vil gi deg dyrere nettleie"

Med henvisning til reelle fagfolks analyser og ikke partipolitiske programmer og oppdragssiklende kvasiforskere og konsulenter, er dette jeg har beskrevet flere ganger tidligere.

For å ikke kopiere linjesammenbruddene i bl.a. Spania og Portugal må Norge investere stadig mer i systembalanserende tiltak.
Der kostnadene går ut av kontroll relativt til økningen av vind og sol i miksen. Balansekostnader som ytterligere forverres ved økt innslag av uregulert, uoversiktlig og spekulativ disponering av utenlandskabler. Nå har vi allerede de første SKANDALETALLENE på bordet:

Kostnadene ved å holde strømnettet i balanse med ustabil sol og vind i miksen
Nettavisen bekrefter selvskadingen i dagens artikkel (12.09.25):
"For under et år siden reagerte Stortinget på at kostnadene til å holde strømnettet i balanse hadde mangedoblet seg på få år. Energiminister Terje Aasland svarte at årsaken til økningen i stor grad skyldes utenlandskabler og mer uregulerbar kraftproduksjon, og at det skulle videre opp:
– Kostnadene vil kunne øke med i størrelsesorden 20–50 prosent fra dagens nivå, svarte energiminister Terje Aasland i oktober i fjor."

Han viste til at dette var Statnetts interne anslag de neste fem årene.
Men kostnadene er forlengst forbi dette, og forlengst ute av kontroll. Nettavisen skriver videre:

"Nesten doblet på ett år
Nå viser det seg at dette var skivebom:
Regnskapet viser at kostnadene allerede er nær doblet: I første halvår av 2025, brukte Statnett nesten like mye penger på «systemtjenester», som i hele 2024."

Hele 2024: 4482 millioner
Første halvår 2025: 4232 millioner
"Disse utgiftene har gått fra å være nesten ubetydelige i regnskapet, til å nå utgjøre rundt 37 prosent av selskapet inntekter."

Årets stortingsvalg der f.eks. både Høyre og Venstres valgtap kan relateres til bevisstløs omgang med denne energipolitikken - bl.a. ved å ikke imøtegå Ap-regjeringens insistering på samme selvskading - viste at en god andel av velgerne har begynt å lukte hva et vind- og solbasert "grønt skifte" vil koste:

"Nettleien din vil øke
I sin halvårsrapport har Statnett få gode nyheter: Ifølge selskapet det «underliggende faktorer som Statnett ikke kan påvirke, og vi forventer dermed varig økning i kostnader».
De sier de jobber med kostnadskontroll, men at det blir «enda mer krevende å holde kostnadsveksten nede i tiden fremover».
Da tallene ble lagt fram, påpekte finansdirektør Cathrine Lund Larsen at de ekstra kostnadene «vil bli kompensert gjennom økt regulert tillatt inntekt i 2027».

I klartekst betyr det at nettleien vil gå opp i 2027 fordi Statnetts utgifter øker."

Resten av elendigheten kan du lese videre om her:

Lenke: https://www.nettavisen.no/okonomi/statnetts-kostnader-mangedoblet-vil-gi-deg-dyrere-nettleie/s/5-95-2609002