Varm El Nino på retur

Varm El Nino på retur: Desember 2025 fortsatte fallet fra nov 2025


Dr. Roy Spencer har lagt fram de satelittbaserte UAH-målingene for global temperatur i desember 2025, samt at han kommenterer på de siste års trend. Desember 2025 fortsatte fallet fra nov 2025:

Versjon 6.1 global gjennomsnittlig nedre troposfærisk temperatur (LT)-anomali for desember 2025 var +0,30 grader C, en avvik fra gjennomsnittet 1991-2020, ned fra november 2025-verdien på +0,43 grader C.

Ingen endring i gjennomsnittlig lineær temperaturtrend fra januar 1979 til desember 2025:
Den globale gjennomsnittlige lineære temperaturtrenden i versjon 6.1 (januar 1979 til desember 2025) ligger fortsatt på +0,16 grader/C/tiår (+0,22 °C/tiår over land, +0,13 °C/tiår over hav).

Kommentarer til de nyeste målingene:
Tross fall på slutten av 2025 så var 2025 var det nest varmeste året (dog langt bak El Nino-toppede 2024) i 47-års oversikten. Det kaldeste året hos UAH er som kjent 1985, mens 2024 virkelig var et uvanlig varmt år, "mer enn det som kan tilskrives El Niño alene" som Spencer skriver. Her er det lansert flere forklaringer, bl.a. endringer i skysystemene og albedoeffekter, samt større endringer i den globale luftsirkulasjonen. Som alltid, liten enighet i de ulike miljøer.

Hunga Tonga-utbruddet kanskje?

20. januar er USA ute av Parisavtalen

USAs uttrekking av Parisavtalen trer i kraft 20 januar.

The New York Times var tidlig ute med at USAs president Donald Trump også skrev under på en ordre som trekker USA ut fra hele 66 internasjonale organisasjoner. Det hvite hus oppgir at organisasjonene «ikke lenger tjener amerikanske interesser».

Uansett, ordren omfatter 31 FN-organisasjoner og 35 organer som ikke er tilknyttet FN. FNs klimakonvensjon (UNFCCC) og FNs klimapanel (IPCC) er blant organene som USA forlater. Trump trekker også USA ut av Det internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA), Den internasjonale solalliansen (ISA) og Verdens naturvernunion (IUCN).

De 66 nye utmeldelsene kommer i tillegg til tidligere utmeldelser
Trump har fra før trukket USA ut fra en rekke internasjonale organer, blant dem FNs menneskerettighetsråd og Unesco. Trump har tidligere også kunngjort at USA skal trekke seg ut av Paris-avtalen og Verdens helseorganisasjon (WHO). Uttrekkingen av Paris-avtalen trer i kraft 20. januar.

 

Utenriksminister Marco Rubio om bakgrunnen for utmeldelsene
«Som denne listen begynner å vise, så har det som begynte som et pragmatisk rammeverk av internasjonale organisasjoner for fred og samarbeid utviklet seg til et vidt spekter med globalt styre, ofte dominert av progressiv ideologi og avkoblet fra nasjonale interesser», sier USAs utenriksminister Marco Rubio.

Trumps memorandum markerer et langt mer betydningsfullt brudd med den moderne arkitekturen for global styring enn vi forventer at de fleste kommende overskriftene vil antyde.

USA har formelt trukket seg fra 66 internasjonale organisasjoner, inkludert organer knyttet direkte og indirekte til IPCC-økosystemet, etter en gjennomgang som stemplet dem som «i strid med USAs interesser». Språket i kunngjøringen er uvanlig direkte, og lister opp dusinvis av institusjoner som etter all sannsynlighet er overflødige, dårlig forvaltet, kapret av aktivistiske interesser og stadig mer fiendtlige overfor amerikansk suverenitet og velstand.

Det som skiller seg ut er ikke bare omfanget av tilbaketrekningen, men mønsteret som fremkommer når organisasjonene undersøkes som en gruppe. Omtrent halvparten – uten tvil flere – bærer umiskjennelige fingeravtrykk av ideologisk aktivisme som utgir seg for å være teknisk ekspertise: permanente byråkratier finansiert av offentlige midler, resirkulering av tilskudd gjennom ugjennomsiktige NGO-nettverk, og promotering av en kjent blanding av klimaortodoksi, DEI-mandater og «bærekraft»-slagord som fungerer mindre som målbare mål enn som politiske lojalitetstester.

Mange av disse enhetene har for lenge siden sluttet å ligne nøytrale fora for samarbeid. I stedet fungerer de som økonomiske gjennomstrømninger og narrative håndhevingsmekanismer, og skjermer eksplisitt marxistiske eller postmarxistiske økonomiske antagelser bak det moralske språket om miljøfrelse.

Denne tilbaketrekningen representerer en avvisning av ideen om at amerikanske skattebetalere er forpliktet til å finansiere ideologiske prosjekter som ikke kan demonstrere konkrete fordeler, målbare resultater eller engang grunnleggende lederkompetanse. Utgangen fra IPCC-tilknyttede institusjoner er et direkte budskap om at æraen med ubestridt respekt for transnasjonalt klimabyråkrati er over. 

Har ikke norske politikere noe å lære av dette?

 

Lenke til det offisielle "Presidenial Memoranda"

----------------------------------------

En ytterligere detaljering av emnet:

Endelig! Trump avskaffer finansiering og støtte til 66 internasjonale byråer, lover flere kommer til å bli økset.

FN får endelig litt ansvarlighet etter å ha tjent seg selv eller utenlandske diktatorer i flere tiår. Trump trekker seg ikke bare fra Parisavtalen, han har valgt det atomvåpenbaserte alternativet å trekke seg helt ut av UNFCCC. 

WHO kunne ha stoppet covid, i stedet har de aktivt bidratt til å spre det og dekket over for det kinesiske kommunistpartiet. De ser ut, oppfører seg og oppfører seg som en larveform av en verdensregjering – og prøver stadig å få vedtatt avtaler som tar over suveren kontroll eller genererer midler til FN. De drømmer om å opprette en global pandemiavtale der de kan diktere hvilke injeksjoner du må ha , hvilke medisiner som er tillatt, og få tilgang til dine medisinske data. Dette er ikke bare overfladiske ambisjoner, FN har allerede effektivt stoppet uvaksinerte australiere fra å forlate landet under covid.

FN bidro til å opprette gigantiske bankkarteller verdt 130 billioner dollar for å kontrollere nasjonal energipolitikk, slik at Kina kunne sette opp gigawatt med kullkraft mens Vesten er lammet av upålitelige generatorer laget med det samme kinesiske kullet. De prøver gjentatte ganger å innføre skatter på global skipsfart «for å redusere karbonutslipp», men hovedsakelig for å tjene FN 40 milliarder dollar i året å sjefe oss med. De fremmer ellevill, egoistisk skremselspropaganda , med bibelsk ild og svovel , de angriper våre nøkkelindustrier og prøver å begrense vår ytringsfrihet.

FN opererer som en mafia-beskyttelsesracket. UNESCO truer med å sette Great Barrier Reef på «listen over truede områder» , selv om revet er det største og best forvaltede revet i verden, med rekordhøyt koralldekke . De gjør dette for å utvinne penger, makt og status for Blob-arbeidere.

Tilbaketrekking fra sløsende, ineffektive eller skadelige internasjonale organisasjoner

I dag, i tråd med presidentordre 14199, kunngjorde president Trump at USA trekker seg fra 66 internasjonale organisasjoner som er identifisert som en del av Trump-administrasjonens gjennomgang av sløsende, ineffektive og skadelige internasjonale organisasjoner. Gjennomgangen av ytterligere internasjonale organisasjoner i henhold til presidentordre 14199 pågår fortsatt.

Trump-administrasjonen har funnet at disse institusjonene er overflødige i omfang, dårlig forvaltet, unødvendige, sløsende, dårlig drevet, fanget opp av interessene til aktører som fremmer sine egne agendaer i strid med våre egne, eller en trussel mot nasjonens suverenitet, friheter og generelle velstand. President Trump er tydelig: Det er ikke lenger akseptabelt å sende disse institusjonene det amerikanske folkets blod, svette og skatter, med lite eller ingenting å vise til. Dagene med milliarder av dollar i skattebetalernes penger som strømmer til utenlandske interesser på bekostning av vårt folk er over.

Som sådan vil USA trekke seg fra de 66 organisasjonene som finnes her .

Som denne listen begynner å demonstrere, har det som startet som et pragmatisk rammeverk av internasjonale organisasjoner for fred og samarbeid utviklet seg til en vidstrakt arkitektur av global styring, ofte dominert av progressiv ideologi og løsrevet fra nasjonale interesser. Fra DEI-mandater til «kjønnslikestillings»-kampanjer til klimaortodoksi, tjener mange internasjonale organisasjoner nå et globalistisk prosjekt forankret i den diskrediterte fantasien om «historiens slutt». Disse organisasjonene søker aktivt å begrense amerikansk suverenitet. Arbeidet deres fremmes av de samme elitenettverkene – det multilaterale «NGO-komplekset» – som vi har begynt å demontere gjennom nedleggelsen av USAID.

Venstresiden er apoplektisk

Skam over at Trump trekker seg fra viktig FN-klimaavtale sammen med dusinvis av internasjonale organisasjoner

The Guardian:

Donald Trump har skapt raseri ved å kunngjøre at USA vil forlate den grunnleggende internasjonale avtalen for å håndtere klimakrisen, og sementerer dermed USAs fullstendige isolasjon fra den globale innsatsen for å konfrontere farlig eskalerende temperaturer.

«Dette er en korttenkt, pinlig og tåpelig avgjørelse», sa Gina McCarthy, som var en av Joe Bidens fremste klimarådgivere under Det hvite hus.

«Som det eneste landet i verden som ikke er en del av UNFCCC-traktaten, kaster Trump-administrasjonen bort flere tiår med amerikansk lederskap og globalt samarbeid innen klimaendringer. Denne administrasjonen mister landets evne til å påvirke investeringer, politikk og beslutninger for billioner av dollar som ville ha fremmet økonomien vår og beskyttet oss mot kostbare katastrofer som ville herjet landet vårt.»

Manish Bapna, president i Natural Resources Defense Council, sa at Trumps beslutning om å forlate UNFCCC er en «utilsiktet feil» og «selvdestruktiv», ettersom den ytterligere vil hemme USAs evne til å konkurrere med Kina, som er stadig mer dominerende i verdens blomstrende industri for ren energiteknologi.

Trump tjener oljemilliardærer, sier Al Gore!

Gore, den tidligere amerikanske visepresidenten og klimaaktivisten, uttalte til Guardian: «De har gjort dette på oppfordring fra oljeindustrien, slik at milliardærer kan håve inn enda mer penger samtidig som de forurenser planeten vår og setter folk i Amerika og rundt om i verden i fare» ...

Verdens helseorganisasjon hadde bare én jobb, å forhindre pandemier, og i stedet bidro de til å drepe minst seks millioner mennesker (så langt), og spre sykdom og kaos til alle verdenshjørner . WHO sørget for at nasjoner fortsatte å fly inn biovåpenet fra Wuhan når de så lett kunne ha stoppet det. Og Tedros er selvfølgelig en hengiven håndlanger av president Xi, og en tidligere minister i Etiopia i den tiden det kinesiske Beltet og Veien utvidet seg der . Selv om Kina løy om den menneskelige spredningen og risikoen for Covid i januar 2020, jobbet Tedros som enmanns reklamemann for å dekke de dårlige nyhetene og promotere lederen for KKP.

De parasittiske byråkratene og Blob-psykopatene verdsetter livene våre til null.

Kilde: https://joannenova.com.au/2026/01/hallalujuh-trump-announces-withdrawal-of-funding-to-blob-headquarters-66-un-and-international-agencies/

Klima som teologi

Troen på en nært forestående klimakatastrofe er fortsatt bemerkelsesverdig robust blant vestlige eliter. Klimakirken, med sine yppersteprester og hengivne flokk, har vist seg bemerkelsesverdig robust over flere tiår, og har motstått empiriske angrep og ekspertgjendrivelser med den seigheten til en tro som ikke forandres av fakta. Spørsmålet som er verdt å stille, er ikke lenger om alarmistene har rett – det har de ikke – men hvorfor trosbekjennelsen overlever så uskadd av bevis, forfalskning og gjentatt politisk svikt. Denne holdbarheten er ikke rasjonell. Den er moralsk, ideologisk og til syvende og sist teologisk.

I mange år nå har seriøse forskere og akademikere med uangripelig legitimasjon – William Happer, John Clauser, Judith Curry og mange andre – revet ned påstanden om at klimasystemet er truet av en nært forestående apokalypse forårsaket av utslipp basert på fossilt brensel. Steve Koonins nøye redegjørelse for dataene gjorde dette klart for enhver leser som er villig til å skille bevis fra retorikk. Og likevel gir disse argumentene ingen påvirkning av klimaalarmpresteskapet. Årsaken er enkel: tvisten handler ikke om data. Den handler om dyd og det forførende løftet om meningsfullhet.

 

Klimaalarmisme har for lenge siden sluttet å være en vitenskapelig hypotese og ble i stedet en moralsk identitet. Tilhengerne ser seg selv som unikt medfølende, opplyste og villige til å «ta vare på planeten» i motsetning til de angivelig korrumperte, tilbakestående eller moralsk defekte klimafornekterne. Disse «fornekterne», som inkvisitorene kaller dem, er ikke utkantfigurer, men voktere av vitenskapelig integritet mot en moderne Lysenkoisme der dissens er kjetteri.

 

Klimaalarmisme tjener et annet kraftig formål. Det er det moderne uttrykket for det Friedrich Hayek kalte den «fatale innbilningen»: troen på at en selvutnevnt elite, bevæpnet med modeller og moralsk sikkerhet, kan overgå den spredte intelligensen til markeder, samfunn og fritt valgte individer. Denne innbilningen forsterkes av det som kan kalles den «edle løgnen». Mange innenfor klimaetablissementet tror åpent eller stilltiende at overdrivelse er berettiget – faktisk nødvendig – hvis den dytter massene mot «korrekt» oppførsel. Hvis klimaendringer må overdrives, så får det være slik. Hvis usikkerhet må undertrykkes, er også det en pris verdt å betale. Målet – planetens frelse – helliger middelet.

 

Innebygd i den klimaalarmistiske fortellingen er enda en dimensjon av politisk kalkulus som hjelper sosialdemokratiske regjeringer ved makten over hele Vesten, med det betydelige unntaket av Trumps Amerika. Den alltid nært forestående klimakatastrofen gir politikere lett den perfekte skremselen som fremkaller høylytte rop blant velgernes om å bli ledet i sikkerhet, slik H. L. Mencken minnet oss om i sin maksime om praktisk politikk.

 

Gitt disse potente fordelene ved å ha en klimateologi, blir empirisk tilbakevisning irrelevant. Data som motsier fortellingen blir ikke debattert, men delegitimert. Kritikere blir ikke engasjert; de blir fordømt. Ekspertise blir ikke veid; den blir moralisert. Derfor det merkelige fenomenet med at ekte fysikere av nobelkaliber blir avfeid som «fornektere», mens politiske aktivister og mislykkede politikere – som Al Gore – blir opphøyet til status som vitenskapelige autoriteter og profetiske vismenn.

 

 

Pakkeavtalen

Men klimaalarmisme reiser ikke alene. Den er en del av en bredere ideologisk pakkeavtale – et sammenflettet sett med oppfatninger som forsterker hverandre psykologisk og politisk. Den samme personen som mener at kapitalisme er en form for utnyttelse, vil også ha en tendens til å tro at det vestlige industrisamfunnet er unikt destruktivt. Den samme personen vil sannsynligvis også tro at markeder ikke kan stoles på til å fordele ressurser, og at «kriser» – klima, covid, ulikhet – krever beredskapskrefter fra en overvektig stat. Ikke overraskende stemmer dette verdensbildet også pent overens med støtte for netto nullutslipp, ESG, DEI, kjønnsideologi, industripolitikk, nedstengninger innen folkehelse og den stadig voksende administrative staten.

 

 

Denne ideologiske sammenhengen er ikke tilfeldig. Det gjenspeiler den lange innflytelsen til identitetsbasert kulturmarxisme, som lærte generasjoner av vestlige intellektuelle å tolke sosiale og økonomiske fenomener primært gjennom linsen til makt, dominans og historisk hvit skyld. I dette verdensbildet er arven etter vestlig utvikling – fra oppdagelsestiden og utover – ikke menneskelig oppblomstring, men arvesynd. Klimaendringer blir dermed den ultimate anklagen mot selve moderniteten: bevis på at velstand, vekst og teknologisk fremgang var feil.

 

Det er denne tankegangen som lar vestlige eliter gratulere seg selv med dekarboniseringsmål mens energifattigdom øker, industrier flykter og levestandarden stagnerer. Ofrene for denne politikken – kullgruvearbeiderne, fabrikkarbeiderne og husholdningene på landsbygda – blir avfeid som utilsiktede skader eller, verre, som moralsk mistenkelige «beklagelige».

 

Yppersteprestene for klimadyd, inkludert giganten av overdådig finansierte miljøorganisasjoner, sørger for den moralske dekningen, mens en veltilknyttet kohort av kumpankapitalister høster subsidier, mandater og garantert avkastning. Vind- og solenergiutviklere, ESG-finansierere og kapitalforvaltningsgiganter som BlackRock har alle insentiver til å holde krisefortellingen i live. Retorikken om offer er alltid for andre; leien er i stor grad for dem selv. Klimapolitikk, med sin fiksering på mål løsrevet fra ingeniørfag og økonomi, passer altfor godt inn i dette mønsteret.

 

Dette er grunnen til at Trumps utfordring av klimaortodoksien var så destabiliserende. Det var ikke bare et politisk skifte; det var en moralsk kontrarevolusjon. Ved å insistere på energioverflod, nasjonal interesse og økonomisk realisme har Trump og hans A-lag i energi- og miljøfeltet – energiminister Chris Wright, EPA-administrator Lee Zeldin og innenriksminister Doug Burgum – punktert klimaelitens helligdom. Utøvende ordre kan reverseres, men ideer er vanskeligere å drepe – og det er nettopp derfor motreaksjonen har vært så voldsom.

 

Ingen tid for selvtilfredshet

 

Likevel ville selvtilfredshet være en alvorlig feil. Den oppfattede moralske høye grunnen er fortsatt godt besatt av Klimakirken, og den gir enorm politisk makt. Skulle Trumps bevegelse vakle – hvis mellomvalget gir en avvisning snarere enn en forsterkning, og hvis det neste presidentvalget tapes av MAGA-bevegelsen – kan hele Net Zero-dogmet rykke tilbake med fornyet hevn. Demokratene, oppmuntret av forsterkning av mainstream-medier og dypstatlig forankring, ville gjeninnføre grønne mandater, og dermed reversere Trumps fremgang. Den administrative staten, ESG-komplekset og det transnasjonale klimabyråkratiet har ikke forsvunnet. De venter i kulissene.

 

Lærdommen fra det siste tiåret er tankevekkende. Empirisk sannhet i seg selv er ikke nok. Ideer teller, men det gjør også moralske fortellinger, institusjonelle insentiver og kulturell sammenheng. Klimaalarmisme har vist seg å være robust nettopp fordi det ikke er en teori, men et verdensbilde – et som smigrer sine tilhengere, belønner sine håndhevere og immuniserer seg mot tvil.

 

Hvis det skal bli et ekte oppgjør, vil det kreve mer enn billigere gass eller mislykkede vindparker. Det vil kreve å gjenvinne det moralske språket om menneskelig velstand, avsløre hybrisen i sentral planlegging og gjenoppdage bevisenes forrang over fromhet. Inntil da vil klimaapokalypsen forbli utsatt – men uendelig forkynt.

 

Denne artikkelen ble først publisert i Daily Sceptic https://dailysceptic.org/2025/12/21/the-resilience-of-the-church-of-climate/

Det blir trangere tider for klimaspekulantene

Globale klimamål har forutsatt store kutt i verdens fossilforbruk

I stedet har forbruket av både kull, olje og gass satt nye rekorder, og de mest uavhengige analytikerne forventer at fossilbruken det neste tiåret vil måtte ytterligere forsterkes for å rette opp den grønne skakkjøringen av de vestlige industristatene.

For nå ser alle det: Det "grønne" skiftet er ikke i nærheten av å kunne erstatte fossil energi

Konsekvensen av å tvinge bort den tradisjonelt stabile fossile energibruken og istedet tvinge inn premature, ustabile og dysfunksjonelle vind- og solutbygginger (som krever full fossil backup for å unngå store sammenbrudd i strømnettene, og dermed har mangedoblet strømprisene) har sendt store deler av vestlig nærings- og samfunnsliv på dunken.

Men i mellomtiden har klimapolitikerne undergravd stabil tilgang på fossil energi:

Wood Mackenzie påpeker derfor at flere selskaper trenger å finne mer olje og gass hvis de skal kunne holde produksjonen sin oppe utover 2030-tallet, og slik kunne følge opp de energitekniske behovene de mest uavhengige analysene peker på for det neste tiåret.


Klimasensoratet har begynt å frykte å bli stilt ansvarlig

Dermed ser man nå et par helt sentrale trekk som tyder på en brems i det klimamaktpolitiske hegemoniet:
- Klimaregimets sensurbastioner har begynt å bli mer forsiktige med å flatt avvise kritiske spørsmål rundt CO2-hypotesen, og stadig flere forskere tør å opponere offentlig.
Vi vil derfor komme tilbake til en rekke nye studier som har satt like stor støkk i klimaopportunistenes grøtfat som Bill Gates' nylige budskap om at det grønne skiftet ikke holder mål og må revurderes på en rekke områder.

Men til slutt er det de store pengene som bestemmer, og her skjer nå dette:


De største energiselskapene setter nå foten ned for mer selvskadende "grønn" energipolitikk

De største analysehusenes vurderinger for 2026 og videre indikerer at olje- og energiselskapene vil flytte investeringene bort fra lavkarbonløsninger til mer olje og gass. Dette har vi allerede sett de siste årene:
- Shell har kuttet pengebruken til grønne satsinger
- BP har sagt at de vil kutte grønn pengebruk og fokusere mer på olje og gass
- Equinor har jekket ned grønne investeringer og redusert sine grønne mål, og vil blant annet opprettholde olje- og gassproduksjonen på norsk sokkel på 2020-nivå til 2035

Kort sagt: Det er dette som vil holde verden gående også det neste tiåret:

Artikkelen ligger ute både på Avisa Nordland og Nettavisen

Kilde: Klimadebatt

Vår tids store økokrusifiks for de mest klimarundlurte, er vindmøllene

Men som dessverre ikke etterlater seg verken grønne eller dyrevennlige spor.

Tvertimot, utover areal- og miljørasering generelt snakker vi om massiv insektknusing, flaggermuskutting, og ikke minst: kverning av uhyggelig store mengder verneverdig storfugl.

Men stadig flere klimarealister orker ikke mer av denne selvskadingen som alle klimaforvirrede økoraddiser, generelle klimafjotter og spesifikke klimaforførte politikere forsvarer med alle lovlige og ulovlige midler, herunder hemmeligholde all rapportering av miljø- og faunarasering. For nå har det kommet enda et nytt søksmålforsøk på å få slutt på hemmeligholdet rundt vindturbiner som dreper ørner:

Albany County Conservancy (ACC) i Wyoming saksøker US Fish and Wildlife Service (FWS) for å ikke ha levert de obligatoriske rapportene om ørnedød for tre store vindanlegg.

Dette er en sak som søkes kjørt under amerikansk offentlighetslov (FOIA). ACC sendte derfor inn en korrekt FOIA-forespørsel. Fem måneder senere sa FWS at de hadde over tusen relevante dokumenter, men ACC kunne bare se en liten brøkdel. Siden ACC etterlyser totale drap, er dette selvsagt ubrukelig info. Dessuten ser det ut til at grunnen FWS ga for å holde tilbake de fleste drapsregistrene er ugyldig. Så ACC ber retten om å kreve at FWS hoster opp drapene.

Resten av historien kan dere lese mer om her:

https://www.cfact.org/2025/12/18/wind-turbine-eagle-kill-secrecy-may-soon-end/

 

Dette hadde vært en verdig sak for norske miljøaktivister å ta etter. 

Elbilboblen sprekker i resten av verden

Etter at bilprodusenter investerte milliarder i elbildesign, og EU og Storbritannia lovet å forby forbrenningsmotorer, er alt over. Donald Trump stakk kjepper i hjulene for subsidier på elbiler og lettet på de strenge utslippsreglene som straffet bensin- og dieselbiler. Salget av elbiler i USA falt raskt med 40 % i november. Fords falt med nesten 60 %.

Som svar har Ford avviklet flere elbiler, og vil svelge en bitter pille av en nedskrivning på 19,5 milliarder dollar. Det er mange biler de må selge for å tjene inn de pengene. Borte er den helelektriske F-150, neste generasjons elektriske lastebil, og enhver plan om å lage elektriske varebiler. I stedet sier Ford at de vil gå over til bensin- og hybridmodeller.

General Motors permitterte 3300 arbeidere ved  elbilfabrikker i USA.

På den andre siden av Stillehavet «fallet aksjene til koreanske batteriprodusenter over hele linja » denne uken etter nyheten.

Dagen etter Ford-kunngjøringen informerte EU-kommisjonen verden om at de ville oppheve det totale forbudet mot forbrenningsmotorer, som skulle ha trådt i kraft i 2035. Teoretisk sett reduserer de bare 100 % forbud til 90 %. Men ideologien har sprukket, hovedsakelig på grunn av oppstyret fra europeiske bilprodusenter som ikke solgte nok elbiler til at det skulle fungere.

Det er allerede oppfordringer om å droppe 90%-regelen. Det vil bety at bare de rike vil ha råd til de få nye bensin- og dieselbilene som er tilgjengelige for salg. Antagelig vil de uvaskede massene bare fortsette å kjøre i sine gamle biler.

Ford har fått en brutal elbil-leksjon

Bilprodusenten har tatt en nedskrivning på 19,5 milliarder dollar på sin elbilvirksomhet.

 

Wall Street Journal

 

For ikke lenge siden skrøt bilprodusentene av elbiler som fremtiden. Nå bremser de hardt på den fremtiden ettersom markedsrealitetene har truffet dem som en 16-hjuls bil. Se Ford Motors sjokkerende kunngjøring mandag om at de vil investere 19,5 milliarder dollar i elbilvirksomheten sin.

 

«I stedet for å investere milliarder i fremtiden vel vitende om at disse store elbilene aldri vil tjene penger, endrer vi oss», sa Fords administrerende direktør Jim Farley da han forklarte selskapets plan om å øke utvalget av bensindrevne biler og hybrider. Ford vil også skrote sin helelektriske F-150 Lightning pickup, som har vært en favoritt blant elbil-elskende presse.

 

Ford har tapt 13 milliarder dollar på elbilvirksomheten sin siden 2023, og større tap forventes i årene som kommer. I fjor tapte Ford omtrent 50 000 dollar for hver solgte elbil. Sannheten er at forretningsargumentet for elbiler alltid i stor grad har vært basert på statlige subsidier og påbud. Nå som denne kombinasjonen av statlig favorisering og tvang stort sett er i ferd med å forsvinne, har de fleste bilprodusenter mye mindre grunn til å lage elbiler.

 

EU dropper forbudet mot forbrenningsmotorer fra 2035, ettersom det globale elbilskiftet står overfor en ny start.

 

Av Philip Blenkinsop , Reuters

 

STRASBOURG, 16. desember (Reuters) – Europakommisjonen presenterte tirsdag en plan om å oppheve EUs effektive forbud mot nye biler med forbrenningsmotor fra 2035 etter press fra regionens bilsektor. 

 

Dette markerer blokkens største tilbaketrekning fra sin grønne politikken de siste årene.

 

Dominic Phinn, transportsjef i den ideelle gruppen (non profit group) Climate Group, konkluderte med at tiltakene var en «tragisk seier» for den tradisjonelle industrien over elbiler. «Utvanningen av utfasingen av bensin- og dieselmotorer treffer hardt de ledende selskaper over hele Europa, som investerer milliarder i elektriske bilflåter og desperat trenger stabiliteten det gir», sa han.
I henhold til tirsdagens forslag vil EUs mål endres til en 90 % kutt i CO2-utslipp fra 2021-nivåene, i stedet for dagens regler om at alle nye biler og varebiler fra 2035 har nullutslipp.

 

Lærdommen er nok en gang at ved kunstig å prøve og gjøre elbiler billigere, har den store regjeringen gjort alle biler dyrere. Ford og alle andre må på en eller annen måte dekke disse tapene. Og ved å prøve å redusere utslippene har byråkratene nesten helt sikkert økt dem. Ved å nekte de fattige en sjanse til å eie en ny bil, holder de utvilsomt eldre biler med høyere utslipp på veiene. Ikke at utslipp betyr noe – poenget er at uansett hva det var geniene med tryllestaven ønsket, ville det frie markedet ha gjort det bedre.
 
 

kilde: Joannenova 

 
 

Grensemuren mellom Egypt og Gaza

 

Dette er grensen mellom Egypt og Gaza.  7 lag

Tankevekkende FB-innlegg fra Armin Navabi, oversatt til norsk av Grok AI & moi …

****

Det finnes en grensemur i Midtøsten som ser ut som den er bygget for å holde tilbake en zombieapokalypse, men den er ikke bygget av Israel. Den står på sørkanten av Gazastripen og skiller ‘palestinerne’ fra deres arabiske naboer i Egypt.

For den uinnvidde kan den enorme skalaen på disse befestningene – med massive betongplater, underjordiske stålvegger og lag på lag med piggtråd – virke overdrevent for en grense mellom to muslimske befolkninger. Men denne arkitekturen avslører en sannhet som den globale fortellingen prøver å begrave.

Den egyptiske staten har diagnostisert den radikale ideologien som ulmer i Gaza som et ekstremt smittsomt patogen. Som iraner kjenner jeg igjen denne sykdommen med en gang. Jeg så en variant av denne ekstremismen glupsk fortære mitt eget hjemland og ødelegge det fra innsiden. Egypt ser de samme symptomene dukke opp ved sin egen dørterskel, og de har stille og rolig innført en hermetisk forsegling for å beskytte sin egen nasjon.

Mens verden fordømmer Israel for å opprettholde et sikkerhetsgjerde, tier den når Egypt befester sin grense mot nøyaktig de samme menneskene. Denne dobbeltmoralen avslører en hard realitet. At en arabisk nasjon føler behov for å bygge så ekstreme befestninger beviser at faren inne i Gaza ikke er en israelsk fabrikasjon. Det er en virkelighet så ondartet at selv deres egne muslimske naboer har innsett at å åpne den porten ikke er en barmhjertighetshandling, men en selvmordshandling.

https://www.facebook.com/share/p/1NijCvLVqK

Slik var det før - politiske ledere og kvinnehistorier

Det er for tiden mye prat om hva kjente personer gjorde hos Jeffrey Epstein. La oss for en liten stund vende tilbake til noe som skjedde før det - det er dokumenterbart:

François Mitterrand, Frankrikes president fra 1981 til 1995, er kjent for et komplisert privatliv med flere kjærlighetsforhold ved siden av ekteskapet med Danielle Gouze (gift i 1944). Hans kvinnehistorier var lenge et åpent hemmelig blant journalister, men ble holdt skjult for offentligheten i tråd med fransk tradisjon om respekt for politikeres privatliv.

Hovedforholdet: Anne Pingeot

Den mest kjente og langvarige affæren var med kunsthistorikeren Anne Pingeot (født 1943). De møttes i 1963 da hun var 19 år og han 46 – hun var datter av en golfvenn av Mitterrand. Forholdet varte i over 30 år, helt til hans død i 1996.

Paret fikk datteren Mazarine Pingeot (født 1974), som ble holdt hemmelig i nesten 20 år. Mazarine vokste opp med statlig beskyttelse og bodde delvis i en statsfinansiert leilighet. Hemmeligheten ble avslørt i 1994 da Paris Match publiserte bilder av Mitterrand og Mazarine – dette ble en stor sak, men affæren i seg selv sjokkerte ikke franskmennene like mye som bruken av offentlige midler.

Mitterrand skrev over 1200 lidenskapelige kjærlighetsbrev til Pingeot, som ble utgitt i boken Lettres à Anne i 2016. Ved Mitterrands begravelse i 1996 sto både kona Danielle, Anne Pingeot og Mazarine ved graven – et ikonisk bilde av hans dobbeltliv.

Andre forhold

Mitterrand hadde flere andre elskerinner:

• En affære med den svenske journalisten Christina Forsne på 1980-tallet (mulig en sønn, Hravn Forsne, som offentliggjorde det i 2014).
• En senere, hemmelig forhold til en yngre kvinne (kalt "Claire" i bøker), som varte de siste årene av hans liv mens han var syk av kreft.

Mitterrands privatliv har fascinert Frankrike i årevis, med bøker, brev og avsløringer som fortsatt kommer. I fransk kultur ble slike affærer ofte sett som privat, i kontrast til mer puritanske holdninger andre steder. Hans dobbelt- (eller trippelt-) liv understreker hans komplekse personlighet: en mann som balanserte makt, lidenskap og hemmeligheter.

-------------------------------------------------------------------------------------

John F. Kennedy er legitimt en av historiens mest produktive og profilerte kvinnejegere av presidentvalget, rangert sammen med skikkelser som François Mitterrand, Silvio Berlusconi, eller de forskjellige franske og italienske lederne som gjorde forføring til en nesten offisiell del av sitt image.

Dokumentert bevis (fra historikere, Secret Service-agenter, assistenter og kvinnene selv) viser:

• En flere tiår lang rekke affærer som begynte på 1940-tallet og fortsatte gjennom hele hans presidentskap.

• Partnerne varierte fra 19 år gamle praktikanter i Det hvite hus (Mimi Alford, som skrev en detaljert memoar) til Hollywood-stjerner (Marilyn Monroe, Gene Tierney, Angie Dickinson), mistenkte østtyske spioner (Ellen Rometsch), mafiakjærester (Judith Exner, som samtidig lå med Chicago-sjef Sam Giancana), og utallige kvinner og ansatte i selskapslivet.

• Secret Service registrerte hundrevis av kvinner som ble brakt inn i Det hvite hus, hotellsuiter og Kennedy-komplekset i Palm Beach. Agenter laget begrepet «Fiddle and Faddle» for to av de faste unge ansatte som svømte nakne med ham i bassenget i Det hvite hus nesten daglig.

• Han hadde ofte flere kvinner på én dag. På ettermiddagen 22. november 1963 i Fort Worth (timer før han ble attentatet) hadde han separate seksuelle møter med to forskjellige kvinner før frokost og en tredje samme kveld i Dallas.

• Ryggsmertene og Addisons sykdom krevde tung medisinering; han fortalte den britiske statsministeren Harold Macmillan i 1961: «Hvis jeg ikke har en kvinne på tre dager, får jeg en forferdelig hodepine.»

• Medhjelpere (Dave Powers, Kenneth O’Donnell) og Secret Service-agenter (Clint Hill, Larry Newman) bekreftet senere at det store antallet var ekstraordinært selv etter tidens slappe standarder.

Kort sagt, JFKs seksuelle appetitt og hensynsløshet var på et nivå som overgår de fleste moderne politiske sexskandaler og plasserer ham i toppsjiktet av historiske «Casanovaer» som også hadde den øverste politiske makten. Bare en håndfull ledere i historien – f.eks. Katarina den Stores ryktede dusinvis av elskere, eller kong Ibn Saud av Saudi-Arabia med sine hundrevis av koner og konkubiner – opererte på et sammenlignbart eller høyere nivå. Blant amerikanske presidenter har Kennedy ingen nær rival.

-------------------------------------------------

Det finnes betydelig historisk bevis for at Lyndon B. Johnson hadde en uvanlig fiksering på penisen sin, som han ga kallenavnet «Jumbo», og at han utviste grov, ekshibisjonistisk oppførsel med den ved flere dokumenterte anledninger – selv om den nøyaktige frasen «offentlig under opphetede krangler» er en liten overdrivelse av de registrerte hendelsene.

Troverdige beretninger fra journalister, assistenter og biografer inkluderer:

• Robert Caro (i The Passage of Power og andre bind av hans LBJ-biografi) beskriver flere episoder der Johnson plukket ut penisen sin uoppfordret. En berømt hendelse skjedde da en reporter spurte hvorfor USA fortsatt var i Vietnam; LBJ skal ha dradd ut penisen sin og sagt: «Dette er hvorfor!» (noe som antydet at krigen handlet om maskulin besluttsomhet). Caro hentet dette fra flere ansatte og journalister i Det hvite hus.

• I The Years of Lyndon Johnson: Master of the Senate forteller Caro at LBJ gikk naken rundt svømmebassenget i Det hvite hus og ved minst én anledning dro ut penisen sin mens han ropte til assistenter.

• Journalisten David Halberstam og andre rapporterte at LBJ noen ganger urinerte foran ansatte eller reportere, og av og til blottet seg mens han gjorde det.

• Tidligere assistent i Det hvite hus, Bill Moyers, bekreftet at Johnson noen ganger dikterte brev mens han var naken, eller blottet seg for mannlige ansatte som et tegn på dominans.

• I Robert Dalleks biografi, Lone Star Rising og Flawed Giant, bemerker han LBJs vane med å vise frem «Jumbo» til kongressmedlemmer på badet i Det hvite hus, og spør om de noen gang hadde sett noe så stort.

Disse hendelsene skjedde nesten alltid i semi-private omgivelser (badet i Det ovale kontor, bassenget i Det hvite hus, ombord på Air Force One eller i kongressens garderober) snarere enn egentlig «offentlig», og de var vanligvis handlinger av bevisst skremming eller grov humor snarere enn spontane reaksjoner midt i en krangel på gaten. Kjernepåstanden – at LBJ var besatt av penisen sin og gjentatte ganger dro den ut foran sjokkerte kolleger og reportere – er imidlertid godt dokumentert av flere anerkjente historikere og øyenvitner.

Så historien er i hovedsak sann, bare litt overdrevet i sin mest virale, meme-lignende form.

--------------------------------------------------------------------------

Silvio Berlusconis kvinnehistorier var blant de mest omtalte og kontroversielle aspektene ved hans liv, og de bidro sterkt til hans rykte som en flamboyant og ofte skandaløs figur. Han var kjent for sin forkjærlighet for unge, vakre kvinner, og mange av historiene dreide seg om fester, betalte relasjoner og påstander om misbruk av makt.

De mest kjente skandalene

• Bunga bunga-festene Fra rundt 2009–2011 arrangerte Berlusconi private fester i sin villa i Arcore utenfor Milano. Disse ble kjent som "bunga bunga"-fester (et begrep han angivelig hentet fra en vits fortalt av Muammar Gaddafi). Festene involverte angivelig unge kvinner som striptease, kostymer (som sykepleiere, nonner eller politi) og erotiske danser. Noen kvinner hevdet at de ble betalt for seksuelle tjenester, mens Berlusconi insisterte på at det bare var "elegante middager". Skandalen førte til rettssaker, og han ble i 2013 dømt til syv års fengsel for å ha hatt sex med mindreårige og misbrukt makten sin, men dommen ble senere opphevet i anke.

• Ruby Rubacuori-saken Den mest kjente historien involverte den marokkanske nattklubbdanseren Karima El Mahroug (kalt "Ruby Rubacuori" eller "Ruby Hjerteknuser"). Hun var 17 år gammel da hun angivelig deltok på festene og mottok penger fra Berlusconi. I 2010 ringte Berlusconi selv politiet i Milano for å få henne løslatt etter en arrestasjon (hun ble mistenkt for tyveri), og hevdet hun var barnebarnet til Hosni Mubarak. Dette førte til anklager om misbruk av makt og prostitusjon med mindreårig. Han ble først dømt, men frikjent i anke i 2014.

• Noemi Letizia og andre navn I 2009 deltok Berlusconi på 18-årsfesten til den unge modellen Noemi Letizia, som kalte ham "papi". Dette utløste et offentlig brudd med hans daværende kone Veronica Lario, som anklaget ham for å omgås mindreårige og "konsortere med mindreårige". Andre kvinner som Patrizia D'Addario, Barbara Montereale og flere nevnt i rettssaker, beskrev fester med betalinger, gaver og løfter om TV-karrierer.

Generelt bilde

Berlusconi hadde et rykte som playboy. Han var gift to ganger (først med Carla Dall'Oglio, så med Veronica Lario, som skilte seg fra ham i 2010 midt i skandalene), og i sine siste år hadde han en yngre partner. Han nektet alltid for seksuelle overgrep eller betaling for sex, og hevdet at anklagene var politisk motivert. Mange av rettssakene endte med frikjennelse, men skandalene bidro til hans fall som statsminister i 2011 og skadet hans image internasjonalt.

Han døde i 2023, og selv om han var en av Italias lengsttjenende statsministre, vil mange huske ham like mye for disse kvinnehistoriene som for politikken.