CO2-dogmet. Hvem er tilhengerne av denne "religionen"?

Kimaalarmismen er nå et veletablert fenomen som vi har måtte holde ut med  i nesten 40 år. Dommedagsprofetier har det vært  mange av, ny istid, hull i ozonlaget, overbefolkning, ressurskriger, surt regn og den mest suksessfulle; global oppvarming.

• Men det ikke har vært noen økende trend i den globale temperaturutviklingen de siste 16 – 17 år.

• Graden av havnivåstigning har minket siden midten av forrige århundre..

• Antall orkaner og styrken på disse har heller ikke vist noen økning de siste decennier.

• Det totale areal av havis i verden, når man regner med både nord- og syd-kalotten, har vært tilnærmet konstant i mange tiår. 

Derfor har skremselspropagandaen etterhvert blitt pinlig uholdbar. Alarmistene prøver nå å snakke det bort ved å benytte begrepet klimaendringer i stedet for global oppvarming. Det har bestandig vært klimaendringer, så vi som er kritiske til skremselspropagandaen foretrekker fortsatt å benytte begrepet global oppvarming. Ikke minst for at alarmistene ikke skal glemme hva den opprinnelige spådommen deres egentlig dreide seg om. Vi, menneskeheten, skulle med våre utslipp av sporgassen CO₂, forårsake en galopperende, global oppvarming. Men den har vi aldri sett noe til.

Begrepet klimaforandringer er ellers et så ullent «paraplybegrep» at det kan omfatte det meste av værfenomener. Blir det kaldere, er det klimaforandringer. Blir det varmere, er det klimaforandringer, blåser det litt kraftig, er det klimaforandringer. Får vi i overkant av regn, er det klimaforandringer. En smule tørrvær – ja da er det  klimaforandringer. Osv, osv....

Men å koble dette,  med naturvitenskapelige holdbare metoder,  mot våre CO₂-utslipp,  har de ikke maktet.

Vi som er så håpløse at vi ikke tror på CO₂-dogmet (troen på en galopperende oppvarming av kloden grunnet våre CO₂-utslipp), selv om statspropagandaen fra diverse klimaforskningsinstitutt har informert oss om «den rette lære», ser nå en stadig økende desperasjon hos alarmistene. Siden de for lengst har sluppet opp for seriøse, naturvitenskapelige argument for sine påstander, prøver de nå å psykoanalysere oss slik at vi kan få en diagnose. NRK har blant annet beskrevet begrepet «klimapsykolog» (Per Espen Stoknes - publisert  av NRK 06.03.2013), også her i Norge.  Slike utspill har de internasjonale alarmistene holdt på med et par år allerede. Dette minner sterkt om en metodikk bedrevet mot dissentere i den tidligere Sovjetunionen. Heldigvis har dagens alarmister foreløpig ikke fullmakt til å sperre oss inne på anstalter á la Sibir (Jan Mayen?).

Klimaalarmismen har alle kjennetegn på å være en religiøs bevegelse. Vi har profetene – de aktivist­forskerne som forlengst har mistet bakkekontakten og viljen til å bedrive naturvitenskapelig metodikk. Vi har alle yppersteprestene – bestående av en mengde politikere, byråkrater, miljøvern­organisa­sjoner og spillere på børsen (f. eks. Verdensbanken) som er prestisjemessig/økonomisk avhengige av at skremsels­propagandaen ikke forsvinner. Vi har menigheten – menigmann som har blitt hjerne­vasket av denne propagandaen i flere tiår.

Klimaalarmismen er et typisk velstandsfenomen. Dersom man har nok med kampen for tilværelsen, er menneskeskapte klimaendringer noe man ikke engang kan forestille seg i sin villeste fantasi. Denne (over-)troen ser i stor grad til å være et urbant fenomen, gjerne utbredt blant personer uten særlig innsikt i naturvitenskap og naturviten­skapelig metodikk. Det sier sitt om lederskiktet i diverse politiske partier her i landet.

«Menigheten» består delvis av 68-ere som igjen har funnet seg en sak å kjempe for. I sin ungdom prioriterte de politiske demonstrasjoner framfor å erverve seg innsikt i naturvitenskapelig teori og metodikk. Et godt eksempel på slike finner vi i organisasjonen "Besteforeldrenes Klimaaksjon".  Men «menigheten» består i vesentlig grad av unge personer med et lite gjennomtenkt politisk syn på tilværelsen.  De vil vårt felles beste, men har et overforenklet syn på problemene i verden. Politisk tenker de svart-hvitt, og ser ikke alle grå-sjatteringene som finnes der i virkeligheten. Med et slikt uskyldig verdensbilde er det rimelig enkelt å påvirke dem hensynsløst. Vi har utallige eksempler fra reklameverdenen på dette.  Alt som trenges, er å forsikre dem om «hva vitenskapen sier». Natur­vitenskap er et  totalt ukjent område for de fleste av dem, så her er det grobunn for kynisk og hensynsløst utnytting av deres ungdommelige entusiasme og følelser. Disse «fotsoldatene» er overbevist om at deres store kall her i livet er å redde planeten, for senere å gå inn i evigheten i en edens hage der man lever i pakt med naturen. De tror at det eneste som kan stoppe dette er en stor konspirasjon av «big business», penger, høyrevridd politikk og oss fryktelige, onde og godt finansierte skeptikere.

Et par spørsmål er relevante å stille til medlemmene av «menigheten». La oss ta begrepet «fornybar energi». Rent bortsett fra at vi i Norge som oftest har nok vannkraft til å klare oss, forlanges det nå av oss at vi skal ut med subsidier i milliardklassen for å drive CO₂-fangst, samt bygge ut vindmølleparker og solcellepanel-farmer. Men sola skinner ikke bestandig, og vinden er også lunefull. Hva gjør vi når disse naturødeleggende subsidie­slukene ikke gir oss den kraften aktivistene lover oss? Jo, da må det finnes alternativer – noe som krever doble sett med tilførselsledninger – med tilhørende inngrep i naturen.

Så hvilke former for backup-kraftverk vil man da ha (ellers i verden)?

1. Kullfyrte kraftverk?
2. Oljefyrte kraftverk?
3. Gasskraftverk?
4. Atomkraftverk?

For land uten vannkraft, er disse 4 alternativene de eneste reelle. Her må man faktisk velge ett eller flere – ellers vil man tidvis oppleve middelaldertilstander i forhold til oppvarming og belysning.

Så har vi de fattige, sårbare og eldre (minstepensjonister) som rammes av økende energipriser grunnet alle disse CO₂-avgiftene og grønne sertifikatene. Når energiprisene øker, da øker matvareprisene. I u-land fører dette etter hvert til at folk rett og slett ikke har råd til å kjøpe den maten de trenger. Dette manifesterer seg som matvareopprør (food riots), noe vi både kjenner fra den franske og russiske revolusjon, men ikke minst fra «den arabiske våren».   I Storbritannia ser vi at mange minstepensjonister må velge mellom mat og oppvarming om vinteren, da de ikke har råd til begge deler.

Hvor mange tusen skal vi la omkomme nå på grunn av disse tiltakene som baserer seg på et «føre-var»-prinsipp som eventuelt – om klimaskremslene mot formodning – skulle slå til om noen årtier/hundreår/årtusener? Er det riktig å la noen 100/1000/10000/100000 omkomme i dag fordi vi har en svak teori om at en gang i fremtida vil det omkomme flere om vi ikke lar folk dø i dag av sult/kulde?