Paris-avtalen glipper sakte men sikkert

Václav Klaus, økonom og tidligere statsminister i Tsjekkia, har ved flere anledninger uttalt seg skeptisk til sentralstyringen fra Brussel. Det gjelder både økonomi og klimatiltak. Han sammenligner det som nå skjer med EU med det man hadde før under Sovjetunionen. Det er flere likheter enn forskjeller, hevder han. Dette er nok flere av politikerne i nabolandene enige i. De 4 landene Tsjekkia, Ungarn, Polen og Slovakia har dannet en kulturell og politisk allianse som de kaller Visegrádgruppen (Visegrád Group på engelsk). Denne gruppen øst-europeiske EU-stater er nå i ferd med å organisere et opprør mot Paris-avtalen ved rett og slett å utelate igangsettingen av tiltakene de undertegnet for 18 måneder siden. Det kan virke som denne manøveren delvis er inspirert av at Trump nå vil melde USA ut av Paris-avtalen. Storbritannia ser også ut til å være på glid i samme retning. De neste i rekken ser ut til å omfatte Bulgaria, Romania, Latvia og Litauen.

Det virker som mange av de øst-europeiske politikerne har et langt mer realistisk bilde av hva som skal til for å opprettholde industri i Europa enn det EU-byråkratiet har.

Det totale sammenbruddet av Paris-avtalen kommer nå. Det er kun spørsmål om hvor lang tid det vil ta.

Visegrádgruppen

Polen har begynt sabotasjen av Paris-avtalen: http://wbj.pl/poland-launches-yellow-card-procedure-to-block-energy-winter-package/

Václav Klaus taler om klima og frihet: https://www.youtube.com/watch?v=E0oVdGPAZ3A

Václav Klaus om den nye kommunismen: https://www.youtube.com/watch?v=XvVx2Kl1ctg

Journalistisk blemme om isen i nord

En mengde journalister er tilhengere av CO2-dogmet (troen på at våre CO2-utslipp vil forårsake en katastrofal, global oppvarming). I sin tid tok jeg kontakt med en av disse, som for øvrig rapporterer vær og værfenomen i Norges eldste avis (som fremdeles kommer ut). Her prøvde jeg å få vedkommende til å forstå at det er en vesensforskjell på beviselige misvisende klimamodeller kontra målinger i den virkelige naturen. Etter mange forsøk fra min side hisset han seg så kraftig opp at han ikke ville ha mer med meg å gjøre. Vi hadde begge et problem – men med tiden viste det seg at hans problem er størst.

Den 08.12.2008  sto vedkommende journalist bak en artikkel som begynte slik:

"Arktis blir isfritt om sju år

Global oppvarming vil føre til at Arktis vil være fri for sommeris senest i 2015.

Det er konklusjonen i det mest omfattende forskningsprosjektet som noen gang er gjort om isforholdene i Arktis. Nærmere 300 forskere fra 15 land har tatt del i prosjektet Circumpolar Flaw Lead System Study, et prosjekt som har kostet totalt 280 millioner kroner…….. "

Tror man på klimareligionen, så dette ut til å være en sikker spådom. Men hvordan gikk det? Sju år etter 2008 skulle være 2015. Var den arktiske sommerisen forsvunnet da? Nei. Ikke i 2016 heller. For øyeblikket er det mer is i nord enn det var for 13 år siden. Mai-isen i år er fremdeles god og tykk.

Det er lett å spå om fremtida. Men spådommene slår sjelden til. Det gjelder både for journalister og forskere.

BBC hadde denne røverhistoria i 2007: http://news.bbc.co.uk/2/hi/7139797.stm

Link til den norske artikkelen: http://www.adressa.no/vaeret/klima/article1205556.ece

.

Tegneserieskaperen bak Dilbert har terget på seg klimatologen Michael E. Mann

Mannen med hockeykølla er sur på Scott Adams grunnet 2 tegneserie-striper.

Litt av begynnelsen:

Her er link til begge disse stripene. 

Bilde av forskeren:

Her er Scott Adams' egen betraktning av reaksjonen på stripene




Se også kommentarene bak stripene!

James Delingpole kommenterer også i en artikkel:

http://www.breitbart.com/big-government/2017/05/15/delingpole-dilbert-disses-global-warming-liberal-heads-explode/

Klimapanelet misbruker vitenskap til politiske formål

Jeg har tidligere referert klimaforskeren Richard S. Lindzen som avkrefter at våre karbondioksidutslipp vil forårsake noen "kokende" jord. Professor Lindzen har også vært hovedforfatter til Klimapanelets rapport "Physical Climate Processes and Feedbacks" i 2001. Han har uttalt følgende:

"Å styre karbon er byråkratenes drøm. Dersom du kontrollerer karbon kontrollerer du livet. …. [IPCC er] ikke 2500 mennesker som er enige, jeg deltok i dette. Hver person som er forfatter skriver en eller to sider sammen med noen andre … men i siste instans er dette skrevet av representanter for regjeringer og miljøorganisasjoner".

En annen klimaforsker, John Raymond Christy, som også har vært hovedforfatter ved Klimapanelet sa følgende i et intervju med CNN den 2. mai, 2007:

"FNs "forskere" prøver å forvrenge vitenskapen slik at den tilpasses politiske formål. Jeg satt ved samme bord som tre europeere, vi hadde lunch. De snakket om sine roller som ledende forfattere (for IPCCs rapporter) … og hvordan de prøvde å gjøre rapportene så dramatiske at det ville presse USA til å undertegne Kyotoavtalen".

Aktivistene har en egen webside, www.skepticalscience.com , der de prøver å diskreditere slike forskere som ikke vil bøye seg for klimadogmet. Dette gjøres blant annet ved å gi dem merkelappen "Climate Misinformer".

Myndighetene har slukt denne propagandaen rått, og har satt byråkratiet til å forsterke denne feilinformeringen. De som har lest sin vitenskapshistorie ser at dette er Lysenkoisme på nytt.

Se forøvrig: http://dilbert.com/strip/2017-05-14

IPCC - aktivismens høyborg

Det finnes flere beretninger om hvordan politikere, byråkrater og aktivister har tatt over deler av prosessene til Klimapanelet (IPCC). Dette har medført at flere av de reelle ekspertene innenfor sentrale fagområder har forlatt dette FN-byråkratiet fordi deres innsats er blitt forkludret, forvansket eller strøket helt både når det gjelder de vitenskapelige rapportene, men ikke minst når det gjelder sluttrapporten for beslutningstakere.

En slik historie gjelder professor ved Pasteurinstituttet i Paris, Paul Reiter. Han er en av verdens ledende eksperter på myggens naturlige historie, biologi, epidemiologi til sykdommene de overfører (malaria, dengufeber, gul feber m.m.) og strategier for å kontrollere disse sykdommene.

Hans bidrag ble i store trekk overstyrt av amatører innenfor fagområdet. Her er noen av hans kommentarer om denne prosessen:

"Behandlingen av dette problemet (fremtidig fare for spredning av slike sykdommer i en varmere verden) var dårlig informert, partisk og vitenskapelig uakseptabelt…. "

Det han kritiserer er påstanden der datamodellene til IPCC viser at ved en temperaturøkning fra 3 til 5 grader C vil faren for potensiell malariatransmisjon øke til å gjelde ca. 60% av verdens befolkning innen år 2100. Videre sier han:

"Disse sikre utsagnene, der man ikke tar hensyn til emnets kompleksitet og usikkerheten i modellene, blir ofte fremstilt som 'konsensusen til 1500 av verdens beste forskere' (noen ganger påstås det å være 2500) …. "

Videre sier han:

"Spørsmålet om konsensus er nøkkelen til å forstå begrensningene til IPCC-uttalelsene. Konsensus hører hjemme i politikkens verden. Vitenskapens metodikk er observasjon, hypotese og eksperiment…. "

"I informasjonsalderen, særlig når det gjelder helse- og miljø-messige problemer, drukner vi i et hav av misvisende, populærvitenskapelige fremstillinger. Mye av dette fremstilles som uttalelser fra profesjonelle forskere.

Her er det godt finansierte aktivistorganisasjoner som har en ledende rolle når det gjelder å fremme denne feilinformasjonen. I mange tilfeller manipulerer de offentlige oppfatninger ved å benytte følelsesmessige og voldsomt dømmende "vitenskapelige" uttalelser der de legger an en tone som understreker at det er fare på ferde og at det haster. Dette gjør de for å få mediadekning.

Deres ferdigheter til å fremme ideer om vitenskapelige "fakta" hopper bukk over kompleksiteten til de aktuelle problemene, og har sterk innflytelse på utdanning, den offentlige mening og den politiske prosessen. Disse begrepene blir ofte håndhevet ved å vise til fagfellevurderte, vitenskapelige artikler som synes å støtte deres uttalelser, uansett om disse artiklene er allment godkjent av de relevante vitenskapelige samfunn. Forskere som utfordrer disse alarmistene blir sjelden prioritert av media, og presenteres ofte som 'skeptikere' …."

Den kanadiske journalisten Donna Laframboise har dokumentert at både Greenpeace og WWF står bak flere av rapportene som refereres av Klimapanelet.

Referanser:

https://notalotofpeopleknowthat.wordpress.com/2017/05/08/paul-reiters-damning-assessment-of-the-ipcc/#more-27643

http://www.undeceivingourselves.org/I-ipcc.htm

http://aus.politics.narkive.com/qp3r5Jnu/a-devastating-expose-of-the-ipcc

Klimaaktivister og politikere tror på magi

En anerkjent klima- og atmosfære-forsker, med mer enn 200 publikasjoner på "samvittigheten", professor Richard Siegmund Lindzen, holdt nylig en orientering for lekfolk om alle oppfatningene og misoppfatningene omkring menneskeskapte klimaendringer. Her gjendrev han både påstanden om at 97% av klimaforskerne trodde på en klimakatastrofe, påstanden om at vi aldri før har hatt et varmere klima, påstanden om at vi nå har mer ekstremvær enn før, påstanden om galopperende havnivåstigning, påstanden om smeltingen av arktisk havis er større enn noensinne, påstanden om at isbjørnstammen i verden er på retur, påstanden om forsuring av havet, påstanden om at klimaendringene tar knekken på korallrevene i verden m.m. Kort sagt, han slaktet overtroen som gir våre klimagassutslipp skylden for alt som er galt her i verden.

Han avsluttet med følgende uttalelse:

"Jeg har ikke brukt mye tid på vitenskapens detaljer, men det er en ting som burde sette i gang skepsisen til alle intelligente lesere. Systemet vi ser på, består av to turbulente væsker som samhandler med hverandre (vann og luft). De er på en roterende planet som oppvarmes differensielt (rotasjon som innebærer at et legeme roterer i ulike hastigheter i ulike deler) av solen. En viktig bestanddel av den atmosfæriske komponenten er vann i væske-, faste- og damp-faser, og endringene i fase har store energimessige konsekvenser. Energibudsjettet for dette systemet innebærer absorpsjon og reemisjon av om lag 200 watt per kvadratmeter. En dobling CO2-konsentrasjonen innebærer en 2% forstyrrelse i dette budsjettet. Men dette gjør også mindre endringer i skyene og andre variable. Og slike endringer er vanlige. I dette komplekse flerfaktor-systemet, hva er sannsynligheten for klimaet styres av denne 2% forstyrrelsen i en enkelt variabel?

Å tro på dette er ganske nært å tro på magi. I stedet blir man fortalt at det er å tro på "vitenskap". Et slikt krav burde være et tips om at noe er galt. Tross alt dreier vitenskap seg om undersøkelser - ikke om tro.

Link til forelesningen: http://www.thegwpf.com/richard-lindzen-thoughts-on-the-public-discourse-over-climate-change/

Meningsløse jobber innenfor solkraft

Den 25. april i år hadde New York Times en artikkel som fortalte at dagens jobber i USA er innen solenergi, ikke kullkraft. Dette er "energijobber", ikke jobber som krever energi.  Avisa Washington Examiner  har sett nærmere på tallene. 

I solenergibransjen finnes det 373807 arbeidere (i 2016). Denne bransjen gir USA 36,75 millioner megawattimer – altså 98 megawattimer pr. arbeider.

For naturgassens del er tallene 362118 arbeidere - 1,38 milliarder megawattimer – 3812 megawattimer pr. arbeider.

For kullkraft er tallene 160119 arbeidere - 1,24 milliarder megawattimer – 7745 megawattimer pr. arbeider.

Om man har som målsetting å skape flest mulige jobber innenfor energibransjen, må man si at det er full klaff når det gjelder solenergi. Men når det gjelder å levere mest mulig billig og effektivt, vil nok de fleste realistisk innstilte se det på en annen måte.

Solkraft - 79 meningsløse jobber

Kilder:

 Washington Examiner:  http://www.washingtonexaminer.com/todays-most-productive-energy-workers-are-in-coal-and-gas-not-solar/article/2622029

Jo Nova: http://joannenova.com.au/2017/05/one-coal-worker-or-79-solar-ones-same-electricity/

Göbbels' innflytelse på klimadebatten

Utsagnet "hvis man gjentar en ubegrunnet påstand mange nok ganger, vil folket til slutt godta den som sannhet" tilskrives Hitlers sjefspropagandist, Joseph Göbbels.

I dagens samfunn har påstanden om at 97% av verdens klimaforskere mener våre klimagassutslipp vil forårsake katastrofal oppvarming, dessverre fått status som sannhet fordi denne løgnen er gjentatt mange nok ganger. At politikere lar seg overbevise av fanatikere og aktivistorganisasjoner til å tro på dette budskapet, er så sin sak. Men at presumptivt oppegående akademikere svelger slik propaganda rått uten å undersøke nærmere, er høyst skuffende.

Enkelte påstår at NASA har kommet med 97%-påstanden. Det er ikke riktig. NASA har referert 4 "forskningsrapporter".

Den første er av historikeren N. Oreskes, “Beyond the Ivory Tower: The Scientific Consensus on Climate Change,” Science Vol. 306 no. 5702, p. 1686 (3 December 2004); DOI: 10.1126/science.1103618. Dette var produsert som en kolonne, ikke en vitenskapelig artikkel.

Den andre er av P. T. Doran og studenten M. K. Zimmermann. "Examining the Scientific Consensus on Climate Change," Eos Transactions American Geophysical Union Vol. 90 Issue 3 (2009), 22; DOI: 10.1029/2009EO030002.

Den tredje, W. R. L. Anderegg, også en studentoppgave, “Expert Credibility in Climate Change,” Proceedings of the National Academy of Sciences Vol. 107 No. 27, 12107-12109 (21 June 2010); DOI: 10.1073/pnas.1003187107.

Den fjerde, J. Cook, et al, "Quantifying the consensus on anthropogenic global warming in the scientific literature," Environmental Research Letters Vol. 8 No. 2, (June 2013); DOI:10.1088/1748-9326/8/2/024024.

Ingen av disse rapportene viser de de påstås å vise. De er alle fylt av metodiske feil, og, med unntak av rapporten til Doran og Zimmermann, teller de ikke forskere, men sammenfatninger av vitenskapelige artikler ("Abstracts"). Doran og Zimmermann plukket ut 79 personer av et utvalg på 10257, nesten alle fra USA, og stilte dem to intetsigende spørsmål. Konklusjonene er egentlig helt trivielle, nemlig det de fleste seriøse forskere er enig om:

·         Karbondioksid er en drivhusgass som bidrar til å holde jorden varm

·         Konsentrasjonen av karbondioksid har økt de siste 150 år

·         Jordens gjennomsnittstemperatur har økt de siste 150 år

·         Karbondioksidkonsentrasjonen har økt delvis fordi temperaturen har økt (ikke omvendt).

Dette baserer seg på målinger og grunnleggende fysikk/kjemi.

Det som er kontroversielt er hvor mye våre karbondioksidutslipp påvirker jordens temperatur, eller om det har noen betydning i det hele tatt. Dette er spørsmål som ikke ble stilt i noen av disse rapportene.

Falske nyheter kan også være mangel på nyheter.

"Fake News" kan betraktes å være mer enn bare spredning av feilaktig og misvisende informasjon i media og på nettet. Et poeng er også å se på hva media velger bort, det som forties fordi det ikke er politisk korrekt å offentliggjøre. Det finnes flere eksempler på slikt, men i disse dager dukket det opp en merkelig avart der media i USA roper over seg, mens her i Europa er det taust som i graven (med noen få unntak på Twitter).

Det hele startet med at New York Times (NYT), som er en av de ledende liberale "fyrlyktene" i USA,  valgte å hente den Pulitzerpris-vinnende, konservative journalisten Bret Stephens fra avisa Washington Post. Sviktende annonse- og abonnements-inntekter sammen med anklager om "Fake News" hadde nok ført til at styret/ledelsen i NYT fant ut at man måtte gjøre noe drastisk for å hente inn nye lesergrupper ( = flere konservative lesere).  Bret Stephens var kjent for å være Trump-motstander men også kritisk til påstanden om at vår virkning på klimaendringer er farlig.

Den 28. april kom Bret Stephens med sitt første innlegg under rubrikken "meninger" (opinions) i NYT. Han pekte på faren ved å ha ubegrenset tiltro til datamodeller og algoritmer med referanse til det katastrofale valgresultatet til Hillary Clinton. Denne argumentasjonen dro han så videre til klimadebatten, der han påpekte aktivistenes skråsikkerhet om klimautviklingen også kunne stilles spørsmålstegn ved.

Her virket det som han hadde "stukket hånden inn i et vepsebol". Sentralbordet

til NYT glødet av illsinte lesere som ville si opp abonnementet på avisa. Andre media startet en høylytt hetskampanje. Aktivister og aktivist-forskere som til nå har levd godt på klimaskremslene var over seg både i tradisjonelle media og på Twitter. Adjektiver med negative beskrivelser av NYT og Bret Stephens sitter veldig løst der borte for tiden.
Det virker som om kampen om klimaforandringene er blitt en religion og kjettere må brennes.

Vi vet at NRK, Dagbladet og Aftenposten veldig ofte henter stoff fra NYT. Det er derfor svært uvanlig at de ikke nevner denne saken med ett eneste ord.

--------------------------------------------------------------------------------------



Daily Caller: 
http://dailycaller.com/2017/04/28/climate-activists-cancel-subscriptions-to-nyt-for-hiring-global-warming-denier/


The Slate: 
http://www.slate.com/articles/health_and_science/science/2017/04/bret_stephens_first_new_york_times_column_is_classic_climate_change_denialism.html


Politico:
http://www.politico.com/magazine/story/2017/04/30/whos-afraid-of-bret-stephens-215085


Washington Post:
https://www.washingtonpost.com/blogs/post-partisan/wp/2017/05/01/in-defense-of-bret-stephens/?utm_term=.b3ccd6cb14d6

National Review:
http://www.nationalreview.com/article/447245/bret-stephens-new-york-times-columnist-climate-change-denier-left

Business Insider:
http://www.businessinsider.com/bret-stephens-new-york-times-climate-change-article-subscriptions-canceled-op-ed-2017-4?r=US&IR=T&IR=T


The Hill:
http://thehill.com/blogs/pundits-blog/media/331310-the-death-of-civil-discourse-twitterverse-eviscerates-bret-stephens

Huffington Post:
http://www.huffingtonpost.com/entry/bret-stephens-nyt_us_5903b95fe4b05c39767fa198

The Weekly Standard:
http://www.weeklystandard.com/oh-the-irony-of-the-backlash-against-bret-stephens/article/2007856#!

The Federalist:
https://thefederalist.com/2017/05/01/reaction-bret-stephens-global-warming-column-shows-left-isnt-interested-debate/


The Guardian:
https://www.theguardian.com/environment/climate-consensus-97-per-cent/2017/apr/29/ny-times-hired-a-hippe-puncher-to-give-climate-obstructionists-cover

Breitbart:
http://www.breitbart.com/big-journalism/2017/05/01/delingpole-new-york-times-snowflake-readers-melt-in-horror-at-climate-skeptic-columnist-bret-stephens/

Washington Examiner:
http://www.washingtonexaminer.com/the-bret-stephens-freak-out-is-a-reminder-that-the-media-is-basically-a-massive-high-school-clique/article/2621815


NYT: https://www.nytimes.com/2017/05/05/public-editor/friday-mailbag-a-columnist-has-a-fiery-debut-and-another-goes-missing.html?_r=0

-------------------------------------------------------

Etter beste evne har jeg prøvd å oversette det famøse innlegget:

Når noen har rett på ærlig vis 55 prosent av gangene, er det veldig bra, og det skal man ikke krangle over. Og hvis noen treffer rett i 60 prosent av tilfellene, er det fantastisk, det er flaks, og la ham takke Gud.Men hva kan man si dersom det nærmere seg 75 prosent? Vise folk sier at dette er mistenkelig. Vel, og hva med 100 prosent? Den som sier at han er 100 prosent sikker, er en fanatiker, en bølle, og den verste typen rakker.

- Den gamle jøden fra Galicia

På slutten av fjorårets presidentvalgkamp trodde Hillary Clinton og hennes team at de var, om ikke 100 prosent sikre, så var de i alle fall veldig nært. De hadde utført de rette bragdene. De mente metodene var de beste. Sjansene for seier var helt sikker. Da Bill Clinton ymtet frempå til konas rådgivere at de, med tanke på Brexit, kanskje undervurdere styrken til den populistiske tidevannet, hadde kampanjesjef Robby Mook et knallsikkert svar: Dataene slår anekdotene dine.

Disse detaljene kommer fra "Shattered", som er Jonathan Allens og Amie Parnes' obligatoriske lesning om man vil sette seg inn i Clinton's totalkrash (trainwreck) i 2016. Mook tilhørte en ny rase av politiske teknologer med liten tid for detalj-kampanje og med ubegrenset tro på kraften i modeller og algoritmer for å minimere usikkerhet for slik å kunne forutsi fremtiden.

"Mook og hans 'Moneyball'-tilnærming til politikk ødela for den gamle ordenen av politiske operatører og konsulenter fordi det fikk arbeidsmetodene deres til å virke foreldet," skriver Allen og Parnes om kampanjens siste dager. "Meldingen som en Hillary-rådgiver hadde sendt måneder tidligere, varslet at de burde legge til tre eller fire poeng til Trumps meningsmåling, var et fjernt minne."

Det er en lekse å hente her. Vi lever i en verden der data formidler autoritet. Men autoritet har en tendens til å synke hen til visshet, og visshet avler overmot. Fra Robert McNamara til Lehman Brothers to "Stronger Together" (Bok av Hillary Clinton og Tim Kaine, "Stronger Together - A blueprint for America's future"), det er mange advarende historier her.

Vi burde vite dette nå, men det gjør vi ikke. I stedet reagerer vi på de iboende usikkerhetene i data ved å legge til flere data uten å sjekke våre antagelser på nytt, noe som skaper et inntrykk av sikkerhet som kan være beroligende, misvisende og ofte farlig. Spør Clinton.

Med meg så langt? Flink. La oss så se på klimaendringer.

I oktober publiserte Pew Research Center en undersøkelse om politikken rundt klimaforandringene. Blant funnene: Bare 36 prosent av amerikanerne bryr seg "mye" om emnet. Til tross for 30 års innsats av forskere, politikere og aktivister for å øke alarmen, er nesten to tredeler av amerikanerne enten likegyldige eller bare litt plaget av utsiktene til planetarisk ulykke.

Hvorfor? Vitenskapen er avgjort. Trusselen er tydelig. Er det ikke dette det ene tilfellet hvor i hvert fall 100 prosent av sannheten støttes av argumentet på den ene siden?

Vel, ikke helt. Som Andrew Revkin skrev i fjor om sin karriere som miljøreporter ved The Times: "Jeg så et økende gap mellom hva forskere hadde lært om global oppvarming, og hva aktivister hevdet etter hvert som de prøvde å presse frem stadig hardere klimalovgivning. Vitenskapen var generelt omhyggelig, men de som presset på og påsto å ha vitenskapen i ryggen, var det ikke.

Den som har lest 2014-rapporten fra Klimapanelet, vet at den beskjedne (0,85 grader Celsius eller 1,5 grader Fahrenheit) oppvarming av den nordlige halvkule siden 1880 er ubestridelig, så også at mennesket har påvirket noe av oppvarmingen. Mye annet som går for å være aksepterte fakta er egentlig et spørsmål om sannsynligheter. Det gjelder spesielt de sofistikerte, men feilbarlige modellene og simuleringene som forskere benytter for å titte inn i fremtiden. Å si dette er ikke å benekte for hva vitenskapen sier. Det er å anerkjenne det ærlig.

Nå kan jeg nesten høre hoder eksplodere. De burde ikke, fordi det er en ny lekse å hente her - denne for alle som ønsker å fremme en god klimapolitikk. Som Revkin klokt bemerket, overdrivelsene om klimautviklingen  "var ikke bare i uoverensstemmelse med vitenskapen på den tiden, men kunne til og med være kontraproduktive hvis håpet var å engasjere et distrahert publikum".

La meg si det på en annen måte. Å hevde total sikkerhet om vitenskapen ødelegger vitenskapens ånd og skaper åpning for tvil hver gang en klimapåstand viser seg å være feilaktig. Krever man brå og kostbare endringer i offentlig politikk reiser det rettferdige spørsmål om ideologiske hensikter. De som roper på sensur, hevder sin moralske overlegenhet og behandler skeptikere som idioter og ikke vel bevarte, vil ikke få mange til å omvende seg.

Intet av dette er å nekte for klimaendringer eller mulige alvorlige konsekvenser av disse. Men vanlige borgere har også rett til å være skeptiske til en arrogant vitenskap. De vet - som alle miljøvernere burde - at historien er overstrødd av tilfeller med vitenskap som ble feil fordi den var "i seng med" politisk makt.

Jeg har tatt sitatet i begynnelsen av dette innlegget fra den polske dikteren Czeslaw Milosz, som visste noe om visshetens ondskap. Kanskje hvis det hadde vært mindre sikkerhet og flere tilfeller av etterpåklokskap i Clintons kampanje, ville hun være president. Kanskje hvis det hadde vært mindre sikkerhet om vår klimafremtid, ville flere amerikanere være interessert i å ha en innsiktsfull samtale om det.

*

Kommentar fra Larry Bell: http://www.newsmax.com/LarryBell/new-york-times-wall-street-journal/2017/05/15/id/790132/