"Fake
News" kan betraktes å være mer enn bare spredning av feilaktig og
misvisende informasjon i media og på nettet. Et poeng er også å se på hva media
velger bort, det som forties fordi det ikke er politisk korrekt å
offentliggjøre. Det finnes flere eksempler på slikt, men i disse dager dukket
det opp en merkelig avart der media i USA roper over seg, mens her i Europa er
det taust som i graven (med noen få unntak på Twitter).
Det hele
startet med at New York Times (NYT), som er en av de ledende liberale
"fyrlyktene" i USA, valgte å
hente den Pulitzerpris-vinnende, konservative journalisten Bret Stephens fra
avisa Washington Post. Sviktende annonse- og abonnements-inntekter sammen med
anklager om "Fake News" hadde nok ført til at styret/ledelsen i NYT
fant ut at man måtte gjøre noe drastisk for å hente inn nye lesergrupper ( =
flere konservative lesere). Bret
Stephens var kjent for å være Trump-motstander men også kritisk til påstanden
om at vår virkning på klimaendringer er farlig.
Den 28.
april kom Bret Stephens med sitt første innlegg under rubrikken
"meninger" (opinions) i NYT. Han pekte på faren ved å ha ubegrenset
tiltro til datamodeller og algoritmer med referanse til det katastrofale
valgresultatet til Hillary Clinton. Denne argumentasjonen dro han så videre til
klimadebatten, der han påpekte aktivistenes skråsikkerhet om klimautviklingen
også kunne stilles spørsmålstegn ved.
Her virket
det som han hadde "stukket hånden inn i et vepsebol". Sentralbordet
til NYT glødet av illsinte lesere som ville si opp abonnementet på avisa. Andre
media startet en høylytt hetskampanje. Aktivister og aktivist-forskere som til
nå har levd godt på klimaskremslene var over seg både i tradisjonelle media og
på Twitter. Adjektiver med negative beskrivelser av NYT og Bret Stephens sitter
veldig løst der borte for tiden.
Det virker som om kampen om klimaforandringene er blitt en religion og kjettere må brennes.
Vi vet at
NRK, Dagbladet og Aftenposten veldig ofte henter stoff fra NYT. Det er derfor
svært uvanlig at de ikke nevner denne saken med ett eneste ord.
-------------------------------------------------------
Etter beste evne har jeg prøvd å oversette det famøse innlegget:
Når noen har rett på
ærlig vis 55 prosent av gangene, er det veldig bra, og det skal man ikke
krangle over. Og hvis noen treffer rett i 60 prosent av tilfellene, er det
fantastisk, det er flaks, og la ham takke Gud.Men hva kan man si
dersom det nærmere seg 75 prosent? Vise folk sier at dette er mistenkelig. Vel,
og hva med 100 prosent? Den som sier at han er 100 prosent sikker, er en
fanatiker, en bølle, og den verste typen rakker.
- Den gamle jøden fra
Galicia
På slutten av
fjorårets presidentvalgkamp trodde Hillary Clinton og hennes team at de var, om
ikke 100 prosent sikre, så var de i alle fall veldig nært. De hadde
utført de rette bragdene. De mente metodene var de beste. Sjansene for seier
var helt sikker. Da Bill Clinton ymtet frempå til konas rådgivere at de, med
tanke på Brexit, kanskje undervurdere styrken til den populistiske tidevannet, hadde
kampanjesjef Robby Mook et knallsikkert svar: Dataene slår anekdotene dine.
Disse detaljene
kommer fra "Shattered", som er Jonathan Allens og Amie Parnes' obligatoriske
lesning om man vil sette seg inn i Clinton's totalkrash (trainwreck) i 2016.
Mook tilhørte en ny rase av politiske teknologer med liten tid for detalj-kampanje
og med ubegrenset tro på kraften i modeller og algoritmer for å minimere
usikkerhet for slik å kunne forutsi fremtiden.
"Mook
og hans 'Moneyball'-tilnærming til politikk ødela for den gamle ordenen av
politiske operatører og konsulenter fordi det fikk arbeidsmetodene deres til å
virke foreldet," skriver Allen og Parnes om kampanjens siste dager.
"Meldingen som en Hillary-rådgiver hadde sendt måneder tidligere, varslet
at de burde legge til tre eller fire poeng til Trumps meningsmåling, var et
fjernt minne."
Det er en lekse
å hente her. Vi lever i en verden der data formidler autoritet. Men autoritet
har en tendens til å synke hen til visshet, og visshet avler overmot. Fra
Robert McNamara til Lehman Brothers to "Stronger Together" (Bok av Hillary
Clinton og Tim Kaine, "Stronger Together - A blueprint for America's future"), det er mange
advarende historier her.
Vi burde
vite dette nå, men det gjør vi ikke. I stedet reagerer vi på de iboende
usikkerhetene i data ved å legge til flere data uten å sjekke våre antagelser
på nytt, noe som skaper et inntrykk av sikkerhet som kan være beroligende,
misvisende og ofte farlig. Spør Clinton.
Med meg så
langt? Flink. La oss så se på klimaendringer.
I oktober
publiserte Pew Research Center en undersøkelse om politikken rundt
klimaforandringene. Blant funnene: Bare 36 prosent av amerikanerne bryr seg
"mye" om emnet. Til tross for 30 års innsats av forskere, politikere
og aktivister for å øke alarmen, er nesten to tredeler av amerikanerne enten
likegyldige eller bare litt plaget av utsiktene til planetarisk ulykke.
Hvorfor?
Vitenskapen er avgjort. Trusselen er tydelig. Er det ikke dette det ene tilfellet
hvor i hvert fall 100 prosent av sannheten støttes av argumentet på den ene
siden?
Vel, ikke
helt. Som Andrew Revkin skrev i fjor om sin karriere som miljøreporter ved The
Times: "Jeg så et økende gap mellom hva forskere hadde lært om global
oppvarming, og hva aktivister hevdet etter hvert som de prøvde å presse frem
stadig hardere klimalovgivning. Vitenskapen var generelt omhyggelig, men de som
presset på og påsto å ha vitenskapen i ryggen, var det ikke.
Den som har
lest 2014-rapporten fra Klimapanelet, vet at den beskjedne (0,85 grader Celsius
eller 1,5 grader Fahrenheit) oppvarming av den nordlige halvkule siden 1880 er
ubestridelig, så også at mennesket har påvirket noe av oppvarmingen. Mye annet
som går for å være aksepterte fakta er egentlig et spørsmål om sannsynligheter.
Det gjelder spesielt de sofistikerte, men feilbarlige modellene og
simuleringene som forskere benytter for å titte inn i fremtiden. Å si dette er
ikke å benekte for hva vitenskapen sier. Det er å anerkjenne det ærlig.
Nå kan jeg
nesten høre hoder eksplodere. De burde ikke, fordi det er en ny lekse å hente
her - denne for alle som ønsker å fremme en god klimapolitikk. Som Revkin klokt
bemerket, overdrivelsene om klimautviklingen "var ikke bare i uoverensstemmelse med vitenskapen
på den tiden, men kunne til og med være kontraproduktive hvis håpet var å
engasjere et distrahert publikum".
La meg si
det på en annen måte. Å hevde total sikkerhet om vitenskapen ødelegger
vitenskapens ånd og skaper åpning for tvil hver gang en klimapåstand viser seg
å være feilaktig. Krever man brå og kostbare endringer i offentlig politikk reiser
det rettferdige spørsmål om ideologiske hensikter. De som roper på sensur, hevder
sin moralske overlegenhet og behandler skeptikere som idioter og ikke vel
bevarte, vil ikke få mange til å omvende seg.
Intet av
dette er å nekte for klimaendringer eller mulige alvorlige konsekvenser av
disse. Men vanlige borgere har også rett til å være skeptiske til en arrogant
vitenskap. De vet - som alle miljøvernere burde - at historien er overstrødd av
tilfeller med vitenskap som ble feil fordi den var "i seng med"
politisk makt.
Jeg har tatt
sitatet i begynnelsen av dette innlegget fra den polske dikteren Czeslaw
Milosz, som visste noe om visshetens ondskap. Kanskje hvis det hadde vært
mindre sikkerhet og flere tilfeller av etterpåklokskap i Clintons kampanje,
ville hun være president. Kanskje hvis det hadde vært mindre sikkerhet om vår
klimafremtid, ville flere amerikanere være interessert i å ha en innsiktsfull
samtale om det.
*