Falske nyheter kan også være mangel på nyheter.

"Fake News" kan betraktes å være mer enn bare spredning av feilaktig og misvisende informasjon i media og på nettet. Et poeng er også å se på hva media velger bort, det som forties fordi det ikke er politisk korrekt å offentliggjøre. Det finnes flere eksempler på slikt, men i disse dager dukket det opp en merkelig avart der media i USA roper over seg, mens her i Europa er det taust som i graven (med noen få unntak på Twitter).

Det hele startet med at New York Times (NYT), som er en av de ledende liberale "fyrlyktene" i USA,  valgte å hente den Pulitzerpris-vinnende, konservative journalisten Bret Stephens fra avisa Washington Post. Sviktende annonse- og abonnements-inntekter sammen med anklager om "Fake News" hadde nok ført til at styret/ledelsen i NYT fant ut at man måtte gjøre noe drastisk for å hente inn nye lesergrupper ( = flere konservative lesere).  Bret Stephens var kjent for å være Trump-motstander men også kritisk til påstanden om at vår virkning på klimaendringer er farlig.

Den 28. april kom Bret Stephens med sitt første innlegg under rubrikken "meninger" (opinions) i NYT. Han pekte på faren ved å ha ubegrenset tiltro til datamodeller og algoritmer med referanse til det katastrofale valgresultatet til Hillary Clinton. Denne argumentasjonen dro han så videre til klimadebatten, der han påpekte aktivistenes skråsikkerhet om klimautviklingen også kunne stilles spørsmålstegn ved.

Her virket det som han hadde "stukket hånden inn i et vepsebol". Sentralbordet

til NYT glødet av illsinte lesere som ville si opp abonnementet på avisa. Andre media startet en høylytt hetskampanje. Aktivister og aktivist-forskere som til nå har levd godt på klimaskremslene var over seg både i tradisjonelle media og på Twitter. Adjektiver med negative beskrivelser av NYT og Bret Stephens sitter veldig løst der borte for tiden.
Det virker som om kampen om klimaforandringene er blitt en religion og kjettere må brennes.

Vi vet at NRK, Dagbladet og Aftenposten veldig ofte henter stoff fra NYT. Det er derfor svært uvanlig at de ikke nevner denne saken med ett eneste ord.

--------------------------------------------------------------------------------------



Daily Caller: 
http://dailycaller.com/2017/04/28/climate-activists-cancel-subscriptions-to-nyt-for-hiring-global-warming-denier/


The Slate: 
http://www.slate.com/articles/health_and_science/science/2017/04/bret_stephens_first_new_york_times_column_is_classic_climate_change_denialism.html


Politico:
http://www.politico.com/magazine/story/2017/04/30/whos-afraid-of-bret-stephens-215085


Washington Post:
https://www.washingtonpost.com/blogs/post-partisan/wp/2017/05/01/in-defense-of-bret-stephens/?utm_term=.b3ccd6cb14d6

National Review:
http://www.nationalreview.com/article/447245/bret-stephens-new-york-times-columnist-climate-change-denier-left

Business Insider:
http://www.businessinsider.com/bret-stephens-new-york-times-climate-change-article-subscriptions-canceled-op-ed-2017-4?r=US&IR=T&IR=T


The Hill:
http://thehill.com/blogs/pundits-blog/media/331310-the-death-of-civil-discourse-twitterverse-eviscerates-bret-stephens

Huffington Post:
http://www.huffingtonpost.com/entry/bret-stephens-nyt_us_5903b95fe4b05c39767fa198

The Weekly Standard:
http://www.weeklystandard.com/oh-the-irony-of-the-backlash-against-bret-stephens/article/2007856#!

The Federalist:
https://thefederalist.com/2017/05/01/reaction-bret-stephens-global-warming-column-shows-left-isnt-interested-debate/


The Guardian:
https://www.theguardian.com/environment/climate-consensus-97-per-cent/2017/apr/29/ny-times-hired-a-hippe-puncher-to-give-climate-obstructionists-cover

Breitbart:
http://www.breitbart.com/big-journalism/2017/05/01/delingpole-new-york-times-snowflake-readers-melt-in-horror-at-climate-skeptic-columnist-bret-stephens/

Washington Examiner:
http://www.washingtonexaminer.com/the-bret-stephens-freak-out-is-a-reminder-that-the-media-is-basically-a-massive-high-school-clique/article/2621815


NYT: https://www.nytimes.com/2017/05/05/public-editor/friday-mailbag-a-columnist-has-a-fiery-debut-and-another-goes-missing.html?_r=0

-------------------------------------------------------

Etter beste evne har jeg prøvd å oversette det famøse innlegget:

Når noen har rett på ærlig vis 55 prosent av gangene, er det veldig bra, og det skal man ikke krangle over. Og hvis noen treffer rett i 60 prosent av tilfellene, er det fantastisk, det er flaks, og la ham takke Gud.Men hva kan man si dersom det nærmere seg 75 prosent? Vise folk sier at dette er mistenkelig. Vel, og hva med 100 prosent? Den som sier at han er 100 prosent sikker, er en fanatiker, en bølle, og den verste typen rakker.

- Den gamle jøden fra Galicia

På slutten av fjorårets presidentvalgkamp trodde Hillary Clinton og hennes team at de var, om ikke 100 prosent sikre, så var de i alle fall veldig nært. De hadde utført de rette bragdene. De mente metodene var de beste. Sjansene for seier var helt sikker. Da Bill Clinton ymtet frempå til konas rådgivere at de, med tanke på Brexit, kanskje undervurdere styrken til den populistiske tidevannet, hadde kampanjesjef Robby Mook et knallsikkert svar: Dataene slår anekdotene dine.

Disse detaljene kommer fra "Shattered", som er Jonathan Allens og Amie Parnes' obligatoriske lesning om man vil sette seg inn i Clinton's totalkrash (trainwreck) i 2016. Mook tilhørte en ny rase av politiske teknologer med liten tid for detalj-kampanje og med ubegrenset tro på kraften i modeller og algoritmer for å minimere usikkerhet for slik å kunne forutsi fremtiden.

"Mook og hans 'Moneyball'-tilnærming til politikk ødela for den gamle ordenen av politiske operatører og konsulenter fordi det fikk arbeidsmetodene deres til å virke foreldet," skriver Allen og Parnes om kampanjens siste dager. "Meldingen som en Hillary-rådgiver hadde sendt måneder tidligere, varslet at de burde legge til tre eller fire poeng til Trumps meningsmåling, var et fjernt minne."

Det er en lekse å hente her. Vi lever i en verden der data formidler autoritet. Men autoritet har en tendens til å synke hen til visshet, og visshet avler overmot. Fra Robert McNamara til Lehman Brothers to "Stronger Together" (Bok av Hillary Clinton og Tim Kaine, "Stronger Together - A blueprint for America's future"), det er mange advarende historier her.

Vi burde vite dette nå, men det gjør vi ikke. I stedet reagerer vi på de iboende usikkerhetene i data ved å legge til flere data uten å sjekke våre antagelser på nytt, noe som skaper et inntrykk av sikkerhet som kan være beroligende, misvisende og ofte farlig. Spør Clinton.

Med meg så langt? Flink. La oss så se på klimaendringer.

I oktober publiserte Pew Research Center en undersøkelse om politikken rundt klimaforandringene. Blant funnene: Bare 36 prosent av amerikanerne bryr seg "mye" om emnet. Til tross for 30 års innsats av forskere, politikere og aktivister for å øke alarmen, er nesten to tredeler av amerikanerne enten likegyldige eller bare litt plaget av utsiktene til planetarisk ulykke.

Hvorfor? Vitenskapen er avgjort. Trusselen er tydelig. Er det ikke dette det ene tilfellet hvor i hvert fall 100 prosent av sannheten støttes av argumentet på den ene siden?

Vel, ikke helt. Som Andrew Revkin skrev i fjor om sin karriere som miljøreporter ved The Times: "Jeg så et økende gap mellom hva forskere hadde lært om global oppvarming, og hva aktivister hevdet etter hvert som de prøvde å presse frem stadig hardere klimalovgivning. Vitenskapen var generelt omhyggelig, men de som presset på og påsto å ha vitenskapen i ryggen, var det ikke.

Den som har lest 2014-rapporten fra Klimapanelet, vet at den beskjedne (0,85 grader Celsius eller 1,5 grader Fahrenheit) oppvarming av den nordlige halvkule siden 1880 er ubestridelig, så også at mennesket har påvirket noe av oppvarmingen. Mye annet som går for å være aksepterte fakta er egentlig et spørsmål om sannsynligheter. Det gjelder spesielt de sofistikerte, men feilbarlige modellene og simuleringene som forskere benytter for å titte inn i fremtiden. Å si dette er ikke å benekte for hva vitenskapen sier. Det er å anerkjenne det ærlig.

Nå kan jeg nesten høre hoder eksplodere. De burde ikke, fordi det er en ny lekse å hente her - denne for alle som ønsker å fremme en god klimapolitikk. Som Revkin klokt bemerket, overdrivelsene om klimautviklingen  "var ikke bare i uoverensstemmelse med vitenskapen på den tiden, men kunne til og med være kontraproduktive hvis håpet var å engasjere et distrahert publikum".

La meg si det på en annen måte. Å hevde total sikkerhet om vitenskapen ødelegger vitenskapens ånd og skaper åpning for tvil hver gang en klimapåstand viser seg å være feilaktig. Krever man brå og kostbare endringer i offentlig politikk reiser det rettferdige spørsmål om ideologiske hensikter. De som roper på sensur, hevder sin moralske overlegenhet og behandler skeptikere som idioter og ikke vel bevarte, vil ikke få mange til å omvende seg.

Intet av dette er å nekte for klimaendringer eller mulige alvorlige konsekvenser av disse. Men vanlige borgere har også rett til å være skeptiske til en arrogant vitenskap. De vet - som alle miljøvernere burde - at historien er overstrødd av tilfeller med vitenskap som ble feil fordi den var "i seng med" politisk makt.

Jeg har tatt sitatet i begynnelsen av dette innlegget fra den polske dikteren Czeslaw Milosz, som visste noe om visshetens ondskap. Kanskje hvis det hadde vært mindre sikkerhet og flere tilfeller av etterpåklokskap i Clintons kampanje, ville hun være president. Kanskje hvis det hadde vært mindre sikkerhet om vår klimafremtid, ville flere amerikanere være interessert i å ha en innsiktsfull samtale om det.

*

Kommentar fra Larry Bell: http://www.newsmax.com/LarryBell/new-york-times-wall-street-journal/2017/05/15/id/790132/