Om fremveksten av klimaaktivismen

Saint George Killing the Dragon, woodcut by Albrecht Dürer

Under feiringen av den første «Jordens dag» (Earth Day), altså i 1970, kunne pessimistene, ved Kenneth Watt, gledesstrålende slå fast:

«Hvis den nåværende utviklingen fortsetter, vil kloden være ..... elleve grader kaldere i år 2000. Det er omtrent det dobbelte av hva som trengs for å bringe oss inn i en ny istid».

Da ikke denne spådommen slo til, var det global oppvarming som ble den store skremselen.

Vi som er så håpløse at vi ikke tror på CO₂-dogmet (troen på en galopperende oppvarming av kloden grunnet våre CO₂-utslipp), selv om statspropagandaen fra diverse klimaforskningsinstitutt, formidlet gjennom MSM, har informert oss om «den rette lære», ser nå en stadig økende desperasjon hos alarmistene. Siden de for lengst har sluppet opp for seriøse, naturvitenskapelige argument for sine påstander, prøver de nå å psykoanalysere oss slik at vi kan få en diagnose. NRK har blant annet beskrevet begrepet «klimapsykolog» (Per Espen Stoknes –først publisert  av NRK 06.03.2013), også her i Norge.  Slike utspill har de internasjonale alarmistene holdt på med i flere år allerede. Dette minner sterkt om en metodikk bedrevet mot dissentere i den tidligere Sovjetunionen. Heldigvis har dagens alarmister foreløpig ikke fullmakt til å sperre oss inne på anstalter á la Sibir (Jan Mayen?).

Selve påstanden om at vi vil forårsake farlige problemer på grunn av våre klimagassutslipp hviler på et veldig spinkelt grunnlag. Også alle forslag til å fikse disse virtuelle problemene er også ganske fånyttes eller direkte ødeleggende.

Psykologene burde heller beskjeftige seg med hvorfor klimaaktivismen har blitt så omfattende. Her er det nok flere forskjellige grupperinger med ulike motiver hva angår å holde hysteriet i live.

• Mange tror oppriktig at vi har store problemer med klimaet og at deres foreslåtte løsninger vil være virkningsfulle. Det forklarer ikke egentlig bevegelsens opprinnelse, men det er definitivt et element av virkelig frykt involvert.

• Andre (jeg tror veldig mange mennesker faller i denne kategorien), tror ikke virkelig at det er en krise, eller tror ikke at vi kan fikse det, men de ser ideen om en global oppvarmingskrise som en brekkstang til å gjenneomføre sine egne "prosjekt", som f.eks. Extinction Rebellion.

• Politikere bruker saken for å få stemmer, og de håper å sikre bedre energisikkerhet. Oljekrisen i 1973 var en vekker for mange land. Noen land, som Storbritannia, svarte på det ved å gjøre avtaler med spesielle arabiske nasjoner. Men terrorisme tok glansen av det. Klimaendringer gir også potensielt politikere mer kontroll og høyere skatteinntekter.

• Forskere, energikonsulenter og mange andre kan (eller kanskje ikke) oppriktig tro at klimaendringer er et reelt problem, men de er også glade for å tjene penger på det. Så vi ser ofte motstridende oppførsel fra mennesker som, eksempelvis Al Gore, som ser ut til å ha tjent en formue fra handel med karbonkreditter. Mange andre mennesker driver med tilsvarende.

• Journalister flest ser vel på klimaendringer bare som en historie som hjelper dem å selge aviser, skaffe seg klikk eller få seere. De liker å overdrive enormt. Eksempel: Pentagon sier til Bush: klimaendringer vil ødelegge oss

• Fornybar-energiselskaper har i nærmest fått seg en seddelpresse i denne sammenheng. Mange store selskap har slått til, f. eks. Siemens Gamesa  og Equinor, men også veldig mange mindre selskaper.

• Fortjeneste ved salg av karbonkreditter er potensielt utrolig stort, og dette kan i praksis sees der nøkkelspillere som Gore overtaler journalister og forskere til å støtte historien sin via økonomiske insentiver og latterliggjøring (gulrot og pisk).

• For selskaper, til og med oljeselskaper, gir selvfølgelig klimaendringer en enorm markedsføringsmulighet. Det samme gjelder den grønne bevegelsen. Den har allerede nådd de fleste av sine viktigste mål, men i stedet for å bremse, fortsetter de ufortrødent. Når du har profesjonelle aktivister som har utviklet vinnerstrategier, vil de bare ikke stoppe. Det er et slags “St. George i pensjonist-tilværelse”-syndrom. Når du er vant til å kjempe mot drager og har drept alle dragene, hva gjør du da? Du leter etter og dikter opp nye fiender. Til dels blir klimaendringsbevegelsen uten tvil best sett på som en form for religiøs vekkelse, sentrert om økologi og venstrevridd politisk teori.