Litt av hvert: Eksempler på skremmende sammenblanding av politikk og vitenskap

Steilneset minnested i Vardø, til minne om 91 mennesker som mistet livet i hekseprosessene i Finnmark på 1600-tallet.

Hekseprosessene

Takket være boktrykkerkunsten som kom i Europa på 1400-tallet, ble skriftet 'Malleus Maleficarum' (Heksehammeren) utgitt ved Universitetet i Köln i 1486/1487. Dette var en bloddryppende skildring på 260 sider om heksekriminalitet – hvordan hekser skulle oppdages, avhøres og behandles (henrettes). Pave Innocent VIII gikk etter sigende (†) god for denne boken. Boken ble den mest solgte etter Bibelen på denne tiden.

Heksehammerens 'vitenskapelige' legitimitet gjorde at den satte standarden for rettsnormene i europeiske trolldomssaker, og er tillagt hovedansvaret for at titusenvis av mennesker (det meste kvinner) havnet på bålet i løpet av 1500- og 1600-tallet. Kirken og embetsverket benyttet denne håndboken som oppskrift på å lete opp, anklage, torturere og henrette uskyldige mennesker på grunnlag av en hypotese som ikke tilfredsstilte noen naturvitenskapelige krav til etterprøvbarhet.

I følge Store Norske Leksikon var kjernetiden for hekseprosessene perioden fra 1570 til 1680 – godt over 100 år. Ikke alle heksene ble henrettet på grunn av værrelaterte anklager. Men i Norge, spesielt i Nord-Norge, var det en mengde dommer fordi den 'skyldige' hadde 'fremtrollet' dårlig vær på sjøen eller ødelagt avlingene med flom eller for kaldt vær. Det å få disse heksene fremstilt for retten, dømt og henrettet er å betrakte som et godt føre-var prinsipp.

Eugenikken

Eugenikk-teorien postulerte en krise i genpoolen som førte til forfall av menneskeheten. De beste menneskene formerte seg ikke så raskt som de mindreverdige: utlendingene, innvandrerne, jødene, degenererte, de uegnede og de som er "svake til sinns".

Tankene ble akseptert av amerikanere med naturvitenskapelig bakgrunn, så vel som de som ikke hadde interesse for vitenskapen, men som var bekymret for innvandringen av mindreverdige raser tidlig i det tjuende århundre; "Farlige menneskelige skadedyr" som representerte «de stigende tidevannet av imbeciler» og som forurenset det beste av menneskeheten.

Eugenistene og innvandrerne slo seg sammen for å stoppe dette. Planen var å identifisere enkeltpersoner som var svake (man var enige om jødene stort sett var svake, men det var også mange utlendinger og svarte) og å stoppe dem fra avl ved isolering i institusjoner eller ved sterilisering.

H. G. Wells snakket mot "dårlig trente svermer av mindreverdige borgere." Theodore Roosevelt sa at "det er ikke samfunnets interesse å tillate degenererte å reprodusere seg."

Luther Burbank: "Vi må slutte å tillate kriminelle og dotter å reprodusere seg." George Bernard Shaw sa at bare eugenikk kunne redde menneskeheten. California var en av de tjuefem amerikanske statene der det ble vedtatt lover som tillot sterilisering, men denne staten viste seg mest fremtidsrettet og entusiastisk. Flere steriliseringer ble utført i California enn noe annet sted i USA.

Eugenikkforskning ble finansiert av Carnegie Foundation, og senere av Rockefeller Foundation.

Fra 1920-årene overtok tyskerne ledelsen i denne 'forskningen'. Tyskerne var 'beundringsverdig' progressive. De etablerte vanlige hus der folk med "mentale defekter" ble hentet inn og intervjuet en om gangen, før de ble ført inn i et bakrom, som faktisk var et gasskammer. Der ble de gasset med karbonmonoksid, og kroppene ble kastet i et krematorium på eiendommen.

Til slutt ble dette programmet utvidet med et stort nettverk av konsentrasjonsleirer i nærheten av jernbanelinjer, noe som muliggjorde effektiv transport og drap på ti millioner uønskede. Etter andre verdenskrig var det ingen som var eugenikere, og ingen hadde noen gang vært eugenikere. Levnetsskildringer over de feirede og mektige dvelte ikke ved hvordan de hadde vært forblindet av denne teorien, ja noen ganger ble det ikke nevnt i det hele tatt.

Eugenikk opphørte å være et fag ved universitetene selv om noen hevder at idéene fortsatt er til stede i skjult form.

Det som er mest foruroligende er at den vitenskapelige etableringen i både USA og Tyskland ikke reiste noen høy og vedvarende protest. Tvert imot. I Tyskland "marsjerte" forskerne raskt i takt med med programmet. Moderne tyske forskere har gått tilbake for å gjennomgå nazistiske dokumenter fra 1930-tallet. De forventet å finne retningslinjer for å fortelle forskere hvilken forskning som skulle gjennomføres. Men slike retningslinjer var unødvendige.

Ute Deichmanns ord, "Forskere, inkludert de som ikke var medlemmer av [Nazi] -partiet, bidro til å få finansiering for sitt arbeid gjennom å endre oppførsel og samarbeide direkte med staten."

Deichman snakker om "forskernes aktive rolle i forhold til nazistisk rasepolitikk ... der [forskning] var rettet mot å bekrefte rasedoktrinen ... fant man at intet eksternt press kan dokumenteres."

Tyske forskere justerte sine forskningsinteresser i henhold til de nye retningslinjene. Og de få som ikke tilpasset seg, forsvant.

Lysenkoismen

Et annet eksempel på politisert vitenskap er ganske forskjellig av karakter, men det illustrerer farene ved at regjeringens ideologi skal styre forskningen, og av ukritiske medier som fremmer falske begreper.

Trofim Denisovich Lysenko var en selvpromoterende bonde som, det ble sagt, "løste problemet med gjødsling av åkrene uten gjødsel og mineraler."

I 1928 hevdet han å ha oppfunnet en prosedyre kalt vernalisering, hvorved frø ble fuktet og avkjølt for å forbedre den senere veksten av avlinger.

Lysenkos metoder ble aldri testet rigorøst, men påstanden om at hans behandlede frø ga disse egenskapene videre til neste generasjon. Dette representerte en gjenopplivning av Lamarcks ideer på en tid da resten av verden omfavnet Mendels genetikk.

Josef Stalin ble tiltrukket av disse Lamarckske ideene, noe som innebar en fremtid ubundet av arvelige begrensninger, og han ønsket også forbedret landbruksproduksjon. Lysenko lovet begge deler og ble yndlingen til sovjetiske media som var på utkikk etter historier om smarte bønder som hadde utviklet revolusjonære prosedyrer. Lysenko ble portrettert som et geni, og han melket kjendisstatusen sin for alt den var verdt. Han var spesielt dyktig til å fordømme sine motstandere.

Han brukte spørreskjemaer fra bønder for å bevise at vernalisering økte avlinger, og dermed unngikk han eventuelle direkte tester. Båret på en bølge av statlig sponset entusiasme, steg han raskt i gradene. I 1937 var han blitt medlem av det øverste sovjet.

Da dominerte Lysenko og hans teorier russisk biologi. Resultatet var hungersnød som drepte millioner, og utrenskninger som sendte hundrevis av avvikende sovjetiske forskere til gulagene eller eksekusjonspelotongene. Lysenko angrep genetikk agressivt, og den ble forbudt i 1948 fordi den var "borgerlig pseudovitenskap". Det var ingen basis for Lysenkos ideer, men han kontrollerte sovjetisk forskning i tretti år.

Lysenkoismen endte på 1960-tallet, men den russiske biologien var i begynnelsen av 2000-tallet fortsatt ikke helt kommet seg ovenpå igjen.

Påstanden om menneskeskapt global oppvarming

Nå er vi engasjert i en flott ny teori, som igjen får støtte fra politikere, forskere og kjendiser rundt om i verden.

Igjen blir teorien fremmet av store institusjoner. Igjen blir forskningen utført på prestisjetunge universiteter. Igjen, lovgivningen blir gitt og sosiale program blir fremmet i dens navn. Nok en gang er kritikere få og de som finnes blir dårlig behandlet.

Igjen er det slik at tiltakene det oppfordres til har liten basis i fakta eller vitenskap. Igjen gjemmer grupper med andre agendaer seg bak en bevegelse som later som den er edel. Nok en gang brukes påstander om moralsk overlegenhet for å rettferdiggjøre ekstreme handlinger. Nok en gang drar man bare på skuldrene av det faktum at noen mennesker blir skadet, da man påstår at en abstrakt sak må sies å være større enn eventuelle menneskelige konsekvenser.

Igjen er vage begreper som bærekraft og generasjoners rettsvilkår – termer som ikke har noen definisjon man er enige om – tatt i bruk i samband med denne nye krisen.

Nå er ikke troen på menneskeskapt global oppvarming det samme som eugenikk. Men likhetene er ikke overfladiske. En åpen og ærlig diskusjon over dataene og problemene blir undertrykt. Ledende vitenskapelige tidsskrifter har tatt sterk redaksjonell stilling til påstanden om at vi har menneskeskapt, global oppvarming, noe som absolutt ikke er deres ansvar å gjøre. Under alle omstendigheter forstår enhver forsker som har tvil klart at de vil være klokt ikke å snakke høyt om det. Et bevis på denne undertrykkelsen er det faktum at mange av de utallige kritikerne av global oppvarming er pensjonerte professorer.

Disse personene søker ikke lenger om pengemidler, og trenger ikke lenger å omgås kolleger hvis tilskudd og karriereutvikling kan bli truet av kritikk. I vitenskapen tar de gamle mennene vanligvis feil. Men i politikken er de gamle menn kloke, de oppfordrer til forsiktighet, og til slutt får de ofte rett.

Tidligere tiders historie om menneskelig tro burde gi oss en advarsel. Vi har drept tusenvis av våre medmennesker fordi vi trodde de hadde signert en kontrakt med djevelen og blitt hekser. Vi dreper fortsatt mer enn tusen mennesker hvert år for hekseri. Etter min mening er det bare ett håp for menneskeheten om å komme ut av det Carl Sagan kalte "den demon-hjemsøkte verden" av vår fortid. Det håpet er vitenskap.

Når søken etter sannhet blir sammenblandet med politisk beslutningspåvirkning, blir jakten på kunnskap redusert til en kamp om makt. Det er faren vi står overfor. Og det er derfor blandingen av vitenskap og politikk er en dårlig kombinasjon, med en skremmende historie.

Vi må huske historien, og være sikker på at det vi presenterer for verden som kunnskap er nøytralt og ærlig.

* * *

Deler av artikkelen er hentet fra Michael Chrichtons "Vedlegg I" i romanen "State of Fear". Jeg har forlagets tillatelse til å gjengi dette i oversatt form.

† Paven gikk IKKE god for boken. (Paven skrev flere år tidligere et brev om at man selvsagt skulle advare mot hekseri, men aldri at det skulle gjennomføres som forfatteren beskrev det.) Boken ble motarbeidet på det sterkeste av den katolske kirkes teologer og tilogmed forfatterens nærmeste overordnede som forbød ham å preke i kirken. Derimot trykket protestantene den til sitt bryst (merkverdig nok) og det må minnes om at hekseprosessene ikke var kirkelige, men rettslige i de protestantiske landene.