Bloggen er i hovedsak ment som en motvekt til alle forvrengte nyheter og propaganda og som MSM slenger i oss nesten daglig. I tillegg tar jeg opp en del andre tema, fortrinnsvis av teknisk art.
Å teppelegge naturen og eventuelt havet med vindindustrianlegg er galskap.
Den virkelige galskapen er at det ble gitt tillatelse å bygge disse
fuglekvernene.
Den virkelige galskapen er å slippe slik væravhengig og ustabil energi
inn i det norske strømnettet. Dette medfører at vannkraften blir tvunget til å
stabilisere ustabiliteten til fuglekvernstrømmen, noe som fører til store
variasjoner i vannmengden som slippes ut fra vannkraftverkene. Slik
effektkjøring kan ha helt ødeleggende virkning på fiskelivet nedenfor
kraftverkene -->
Den virkelige galskapen er å subsidiere fuglekvernene til fordel for
alle andre kraftformer, noe som sikkert er i strid med EU- og EØS-reglene.
Den virkelige galskapen er å gi helt andre og gunsigere skatte- og
avskrivningsregler til fuglekvernindustrien enn det som vannkraften har. I
strid med EU- og EØS-reglene der det er snakk om å konkurrere på like vilkår.
Den virkelige galskapen er å tvinge strømkundene til å finansiere alle
tilførselslinjene som fuglekvernindustrien er avhengig av for å koble seg til
stamnettet.
Den virkelige galskapen er å sette opp slike mikroplast- og
bisfenol-A-spredere rundt om i beiteområder og nedslagsfelt for drikkevann.
Avskallingen fra propellene har enormt omfang. Om bisfenol A -->
I over hundre år planla og bygde fagfolk opp et solid energiforsyningssystem med nødvendig varmekraftbackup i form av diesel-/parafin- basert oppvarming. I løpet av et par tiår har politikere, aktivister og særinteresser greid å rasere dette godt gjennomtenkte energiforsynings-systemet. Nå skal man forholde seg til politiske diktat i verste sovjet-stil. Her er det fem- og tiårs-planer som gjelder.
Det grønne skiftet suger penger ut av statskassa til en mengde meningsløse prosjekt som aldri vil kunne bli regningsvarende. Det har gitt oss større skatter og avgifter, høyere rente, høyere priser, større inflasjon, et sviktende strømmarked og fattigere samfunn. Flere investorer vil også etterhvert tape penger på dette, bare spør Jens Ulltveit-Moe om hvor mange milliarder han har tapt.
Denne grønne boblen er å sammenligne med dotcom-boblen i n-te potens. Når subsidiene forsvinner, faller denne grønne boblen sammen, gir en mengde konkurser, arbeidsledighet, børscrash og en rasert natur.
Men de første som er med i dette pyramidespillet salter bort pengene sine i skatteparadis, så de klarer seg.
De fleste av hendelsene som er beskrevet i Gammeltestamentet er vanskelig å verifisere. Så også historien om Paktens Ark. Flere har berørt fenomenet, f. eksempel Erich von Dänikenog Spielberg/Lucas i Indiana-Jones-filmen "Raiders of the Lost Ark".
Om vi skal holde oss til bibelske "fakta", må vi kanskje her til å anlegge en science-fiction-vinkling.
Historien er slik at da Moses skulle ta med seg israels folk ut av Egypt, pleide Jahve å åpenbare seg i form av en brennende tornebusk som talte til Moses.
Antakelig ble dette en litt for tilfeldig form for kommunikasjon. Derfor fikk Moses instruksjoner om å få bygget et skrin, Paktens Ark, som skulle forbedre informasjonsflyten mellom Gud og menneske.
Sitat store Norske Leksikon:
"Ifølge disse beskrivelsene skulle Paktens ark være en kiste av akasietre, kledd med gull både innvendig og utvendig. Målene skulle være cirka 130 x 80 x 80 centimeter. Festet til selve kisten skulle det være et lokk eller sete (det hebraiske ordet kapporet oversettes svært forskjellig) av rent gull. På lokket skulle det stå to store kjeruber (hebraisk keruvim) som kunne spre sine vinger vannrett ut over kisten. Deres utseende er ikke beskrevet nærmere. Dette var å oppfatte som Guds tronstol, og hans stemme skal ha kommet fra stedet mellom kjerubene (2. Mosebok 25,22).
På sidene av kisten var det festet gullringer, og to bærestenger var festet mellom disse. Slik kunne arken bæres fra sted til sted. Ifølge tradisjonen var arken så hellig at det ble ansett som livsfarlig å se eller røre den. Under vandringen måtte kisten derfor dekkes til, slik at ingen kunne se den hellige gjenstanden."
For de som tror denne historien beskriver noe som virkelig skjedde, og lar fantasien løpe løs, må man nesten tenke i retning av at dette var en radio-kommunikasjonsenhet. Der var kanskje de gullbelagte bærestavene å betrakte som antenner. De som hadde ansvaret for Paktens Ark måtte benytte spesielle beskyttelsesdrakter.
Arken kunne ifølge skriftene ikke bæres av noen andre enn de levittene (tempeltjenerne) som hadde det som oppgave. Arken var den helligste gjenstanden i tabernakelet, og den var også det helligste i Salomos tempel. Den var plassert i «det aller helligste» (rommet), og det var kun ypperstepresten som hadde adgang. Han gikk inn i det aller helligste en gang i året for å ofre for folkets synd. Ifølge Bibelen ble arken en gang tatt av filisterne den gang Eli var dommer over Israel. Samuel ble dommer etter Eli. Israelittene tok senere arken tilbake, og den kom deretter til Kirjat-Jearim hvor den ble i flere år. I Davids regjeringstid ble den ført opp til Jerusalem på en vogn. Så holdt den på å falle av vognen, og en person tok tak i arken for å rette den opp slik at den ikke skulle falle ned. Han døde på stedet. Arken ble oppbevart i et telt utenfor slottet resten av Davids regjeringstid før den ble satt inn i Salomos tempel da det ble bygd. I tempelet ble arken anbrakt mellom to store gullkjeruber.
Vi må tolke dette slik at de som kom i nærheten av Paktens Ark enten risikerte å bli utsatt for høyspenning, radioaktivitet eller begge deler. Derfor krav om beskyttelsesdrakter samt plassering av kisten på et sikkert sted.
Designet av arken (hentet fra chabad.org)
Arken, som representerer Guds kjærlighet til sitt folk, ble bygget av hovedarkitekten for Tabernaklet, Betzalel. Gud instruerte at arken skulle bygges av akasietre, og ga svært spesifikke dimensjoner: 2,5 alen i lengden og 1,5 alen i høyden og bredden 2. Det var ytterligere to esker, begge laget av gull, som omsluttet trekassen. I alt bestod arken av tre lag: gull, tre, gull. Toppen av den ytre boksen var foret med en dekorativ gullkant kalt "zeir".
Arken hadde ingen føtter; den hvilte rett på bakken. Ringer ble festet til hvert av de fire hjørnene, gjennom hvilke gullbelagte trestenger ble tredd. Stengene, som aldri skulle fjernes, ble brukt av prestene fra Kehot-huset til å bære arken, for det var forbudt å frakte den med vogn.
"Kaporet", et gyldent deksel på en håndsbredde tykt, dekket den ytre boksen. På toppen av dekselet, laget av det samme metallstykket, satt «keruvene», kjerubene – to barnlige skulpturer som vendte mot hverandre, med vingene deres tårnende over arken.
Her må vi tolke litt.
I følge det jeg har lært om radioteknikk, vil jeg anta at bærestengene i praksis var radioantenner. En slik plassering ville sørge for god kommunikasjon både bortover (90 grader på retningen Arken ble plassert) og oppover (mot verdensrommet?). Lengden på stavene kan gi en indikasjon på hvilken bølgelengde kommunikasjonen benyttet. Måleenheten i alen er vanskelig å definere nøyaktig, men skal være et sted mellom 45 og 64 centimeter. Arkeologer er kommet frem til at det mest sannsynlig er snakk om 44,5 cm. Da er Paktens Ark ca. 111 cm lang (ikke 130 cm som det står i Store Norske Leksikon). Uansett totallengde på bærestavene, vil man måtte konkludere at halve bølgelengden til radiosignalene kunne være lik avstanden mellom festene (i ytterkant av Arken), eller kortere (n halve, der n kan være 1, 2, 3 ….osv). Opererer vi med et radiosignal med bølgelengde på 2 meter (eller kortere), befinner vi oss i VHF/UHF-området. Med sterke nok signal ville vi nok kunne nådd luftfartøy eller romfartøy i området over tempelet.
Wikipedia beretter →
"I Bibelen er Paktens ark sist referert til i forbindelse med babylonernes inntog i Jerusalem i 587 f.kr. Da Nehemja og Esra sørget for at tempelet ble gjenreist, var ikke lenger paktens ark i det aller helligste.
Paktens ark er en gjenstand mange har forsøkt å finne opp gjennom århundrene. Den mest utbredde teorien er at Paktens ark ikke ble tatt ut av Jerusalem da tempelet ble ødelagt i år 587 http://f.kr. Teorien er at Paktens ark fremdeles er under tempelhøyden i Jerusalem, men forskere som har lett der, har ikke funnet den.
En annen teori er at tempelridderne skal ha samlet alle de hellige skattene og gjemt den et sted som bare stormesteren og skattemesteren skal ha visst om.
Den kontroversielle amatørarkeologen Ron Wyatt påsto at han hadde sett både arken og steintavlene i en hule under Kristi korsfestelsessted Golgata. Dette kan imidlertid ikke bekreftes av andre."
Hvor mye man skal tro på dette, får være opp til den enkelte å avgjøre. Personlig tror jeg i alle fall at om man skulle prøve å lete etter Arken, ville jeg konsentrere letingen i Etiopia. Dette har sin bakgrunn i at Dronningen av Saba fikk en sønn med kong Salomo (selv om kongen hadde over 700 koner og tre hundre medhustruer). Sønnen hette Menelik, og vokste opp med vissheten om at han hadde dobbelt kongelig opphav. Sammen med de jødiske tjenerne sine styrte han riket sitt fra byen Aksum. Etter hvert dro han på besøk til faren (kong Salomo), men fikk ingen arv, da de tusen konene hadde sørget for et utall andre arvinger. Noe ville Menelik likevel ha med seg, så han stjal Paktens Ark. Så nå befinner den seg i Aksum. Der oppbevares den fremdeles i et kapell ved katedralen og bevoktes døgnet rundt og livet ut av en spesielt utdannet vokter. Bare arkens vokter får lov til å se den utilhyllet.
Kapellet, der Paktens Ark etter sigende oppbevares
Den mangeårige medarbeideren til NRK, Tomm Kristiansen (1950 - 2022) har vært i Aksum og kunne bekrefte at dette er historien slik etioperne kjenner den.
En kuriositet om Haile Selassie, den siste keiseren i Etiopia (etter Tomm Kristiansen):
Haile Selassie var tynn og mørk. Han var av adelsslekt, født i slutten av attenhundretallet. Keiser Menelik den annen var hans onkel. Selv het han opprinnelig Tafari Makonnen, tok navnet Haile Selassie da han ble kronet i 1930. Men han var vel ingen gud? Tja, det kommer an på hvem du spør. Han ble tross alt kalt for Kongenes konge og Løven av Juda. For å forstå hvorfor han ble en hellig mann, må jeg hente lyd fra jordens bakside, det vil si Jamaica.
På de karibiske øyer levde etterkommerne av de afrikanske slavene. Det eneste slavedriverne tillot dem å lese, var Bibelen, og derfra diktet de sin nye historie og skapte en fersk religion. De drømte om en svart Messias som kunne frigjøre dem og bringe dem tilbake til Afrika. På det afrikanske kontinent var det bare hvite koloniherrer, bortsett fra én, Haile Selassie. Han skulle bli deres gud, og Etiopia skulle bli det lovede land. De hadde jo allerede Paktens ark.
Keiseren het, før han ble kronet, Tafari. Ras betyr «prins» på amharisk. Han var altså Ras Tafari, og der har du navnet. Rastafariene anla lange fletter som en protest mot den hvite manns glatte silkehår. Det begynte på trettitallet, som en slags religiøs frigjøringsbevegelse for afrofolket på Jamaica. Det viktigste var selvrespekt og selvstyre og drømmen om Afrika.
De spiste sunn mat uten tilsetningsstoffer og holdt seg unna alkohol. De var pasifister, og det lange håret fikk etter hvert et navn, rasta. I Salmenes bok hadde de funnet en setning om at Herren lot «gress gro for fe og urter til menneskets tjeneste». Derfor opphøyet de røyking av cannabis til et sakrament, et ufravikelig uttrykk for Guds vilje. Gud, det var Haile Selassie, og Bob Marley var hans profet.
Elektronisk etterretning styres av Etteretningstjenesten i Norge. På deres hjemmeside ligger det informasjon om hva den driver med:
"Vår jobb er å innhente og omsette informasjon til norske myndigheter om fremmede stater og utenlandske aktørers intensjoner. Tjenesten skal bidra med å kartlegge og varsle om eventuelle trusler mot Norge og mot norske interesser i utlandet, som for eksempel terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Formålet er å gi myndighetene best mulig beslutningsstøtte. Som en del av Forsvaret gir vi også støtte under operasjoner i utlandet."
Om metodene:
"Metodene Etterretningstjenesten kan benytte for å innhente informasjon, er ikke teknologisk begrenset, og ved hjelp av tekniske verktøy har vi lov til å innhente informasjon som finnes i den elektroniske sfæren. All innhenting Etterretningstjenesten utfører, er imidlertid underlagt etterretningstjenesteloven (e-loven) og er strengt kontrollert. Alle inngripende metoder er regulert i kapittel 6 i e-loven, grunnvilkårene er angitt i kapittel 5 og EOS-utvalget utfører etterfølgende kontroll av lovligheten ved innhentingen."
Forøvrig er Etterretningstjenestens oppdrag er å avdekke hva andre stater og utenlandske aktører forsøker å holde skjult. For å løse dette oppdraget må den ta i bruk metoder som normalt vil anses å være utenfor lovlige rammer i de landene den opererer i. I internasjonal rett er ikke slik etterretningsvirksomhet ulovlig, men metodene er gjerne kriminalisert i staters egne nasjonale lovgivninger.
Her skal jeg forsøke å gå gjennom noe av det Etterretningstjenesten benytter til sin informasjonsinnhenting. Alt som beskrives her er hentet fra åpne kilder.
ELINT-skipet Marjata
Det norske etterretningsskipet Marjata lå i dokk i over to uker ved Horten verft høsten 2022. Her avbildet søndag 7. august (2022). Forsvaret hevdet først at årsaken er rutinemessig vedlikehold, før man avviste å gi ytterligere kommentarer.
Det norske etterretningsskipet Marjata er det fjerde skipet i rekken som bærer Marjata-navnet og drives av den norske Etterretningstjenesten, for å følge med på russisk militær aktivitet i nordområdene. Marjata 4 ble satt i operativ drift i 2017. I følge Store Norske Leksikon:
"den fjerde Marjata ble døpt i 2014, ferdig bygget og installert i 2016 og satt i drift våren 2016. Skroget er bygget i Romania, ved Vard Langstens verft i Tulcea, og deretter skipsteknisk fullført ved Vard Langsten i Tomrefjorden. Marjata er på 5000 bruttotonn, er 126 meter langt og 23,5 meter bredt. Den fjerde Marjata er det første norske etterretningsskipet som offisielt driver etterretning rettet mot den russiske Nordflåten. Skipet har en besetning på 14, pluss 31 forskere. Hvert år har Marjata over 300 seilingsdøgn, for det meste i nordlige farvann."
Wikipedia forteller dette:
"I 2016 bekreftet Etterretningstjenesten at Marjatas hjemmehavn varKirkenes, men i 2019 vil ikke Etterretningstjenesten lenger bekrefte dette.
Nettavisen Aldrimer.no hevdet at dette skyldes økt oppmerksomhet fra utenlandske etterretningstjenester, spesielt den Russiske. I juli 2020 bekreftet Forsvarsdepartementet at Harstad blir ny hjemmehavn fra 2021."
Den største forskjellen mellom
dette og de tidligere etterretningsskipenee er at Etterretningstjenesten for
første gang er helt åpne på hva fartøyet skal gjøre.Tidligere har spionskipene
blitt omtalt som «forskningsskip» – og russerne har i årevis irritert seg over
nordmennenes iver etter å «drive forskning» i nærheten av alle de større
militærøvelsene i Nordområdene.
På
Forsvarets egne nettsider kalles nye «Marjata» det hun faktisk er:
«Overvåkningsfartøy».
Fartøyet er en viktig brikke i videreføringen av
Etterretningstjenestens oppdrag i Nordområdene og utgjør en moderne kapasitet
som skal bidra til å sikre tjenestens informasjonsbehov de neste 30 årene, sier
Grandhagen i pressemeldingen.
De
russiske EW-problemene ble akutte etter 2016. På slutten av 2018 gikk Finland
og Norge offentlig ut med anklager om at Russland bevisst blokkerte
GPS-signaler i Nord-Finland og Norge fra et sted nær de russiske militærbasene
på Kolahalvøya ved Barentshavet. Jammingen fant sted mellom 25. oktober og 7.
november 2018 da NATO holdt sin største treningsøvelse siden den kalde krigen
tok slutt i 1991. Russland nektet ethvert ansvar selv om de er kjent for å ha
langdistanse-jammere, for GPS og andre signaler. Norge sa at de hadde sporet
jammeren til et bestemt sted, men da Russland nektet å innrømme noen
involvering, nektet Norge å forklare hvordan de sporet signalet fordi det ville
gi Russland informasjon om norsk EW-utstyr som kan være nyttig for dem.
Det som
var merkelig med denne hendelsen var at den ikke hadde noen innvirkning på
NATOs militærøvelser, og til og med kommersielle flyselskaper som opererer i
området hadde backup-systemer (INS – Inertial Navigation
System) i tilfelle GPS-signaler ikke fungerte som de skulle. De potensielle
ofrene var sivile med mindre fly eller på bakken som er avhengige av
kommersielt navigasjonsutstyr ved hjelp av GPS. Så igjen, det kan ha vært
poenget fordi russiske firmaer lenge har produsert et bredt utvalg av
GPS-jammere som generelt er ineffektive mot militære GPS-brukere, men som vil
være nyttige for kriminelle, terrorister eller alle som er involvert i
irregulær krigføring (som Russland har vært i Ukraina siden 2014). Når det
gjelder skadene på diplomatiske forbindelser med Norge og Finland, trenger
disse to nasjonene ingen påminnelser om hvilken dårlig nabo Russland er og
historisk sett har vært.
NATO-nasjoner
har lenge vært klar over de russiske EW-aktivitetene,
spesielt det økende antallet russiske jamming-systemer. Noen av disse ble demonstrert
i Syria og Ukraina, der Russland anser klager på forstyrrelser som gratis
reklame for dette utstyret. Russiske GPS-jammere har en viss militær bruk, men
har også appell for ikke-militære kunder. For eksempel begynte Russland i 2016
å markedsføre et nytt, bærbart GPS-jamming-system kalt Pole 21. Dette systemet
var spesielt fordi individuelle Pole 21-enheter kan monteres på eksisterende
mobiltelefontårn (eller alene på bærbare tårn). Hver Pole 21-enhet kan sende ut
20 watt og jam-signaler fra GPS (samt lignende GLONASS, Galileo og
Beidou-systemer) ut til 80 kilometer. Pole 21 er også designet for å fungere
som en backup-sender av kommandoer for nærliggende Pole 21-enheter. På denne
måten sier russerne at et stort område raskt kan beskyttes mot GPS-styrte
missiler og bomber, samt at kjøretøyets GPS-systemer kan stenges. Russerne
innrømmer at Pole 21 også ville lamme alle kommersielle GPS-enheter i de
fastkjørte områdene. Det største problemet med Pole 21 er at Russland har
utviklet og solgt mange forskjellige GPS-jamming-systemer siden midten av
1990-tallet, og de har vist seg å være ineffektive i kamp. Likevel fortsetter
russiske firmaer å produsere denne typen jammere fordi det er et marked for
dem. ELINT-operasjoner, som for de to norske ELINT-skipene (og de fra andre
NATO-nasjoner samt ELINT-fly), er intense utenfor den nordrussiske kysten fordi
det er der Russland tester det meste av dette EW-utstyret og gjør det oftere
enn utenfor Stillehavskysten eller i Svartehavet eller Østersjøen. Disse to norske
EW-skipene er spesielt irriterende for russerne fordi nordmennene har en evne
til å stille opp når det er EW-aksjon russerne helst vil holde fra
utenforstående.
Utviklingen
innen GPS og annen signaljamming er en stor sak. I 2010 brukte det amerikanske
forsvarsdepartementet mye penger på å utvikle en papirstoppbestandig
erstatning, eller backup (avhengig av hvem du snakker med), for GPS. Den beste
kandidaten var en forbedret INS. INS har eksistert i nesten et århundre, men
har blitt mindre, billigere og mer pålitelig ettersom elektroniske komponenter
gjorde det samme siden 1960-tallet. I utgangspunktet bruker INS tre gyroskop og
tre akselerometre for å hele tiden måle endringer i retning og endringer i
hastighet. Med det vil INS alltid vite hvor den er i forhold til dets
opprinnelige startpunkt (som i utgangspunktet kan oppnås via ustoppet GPS eller
eldre midler). Miniatyr INS-enheter har lenge fungert som backup for GPS-styrte
våpen. Men mens GPS-veiledning kan lande en bombe eller missil innenfor 10
meter (32 fot) fra et mål, kan INS bare oppnå 30 meters nøyaktighet. GPS har
også fordelen av at den ikke trenger å ha nøyaktig posisjon lagt inn etter at
INS er slått på. På oppsiden betyr det at INS ikke kan blokkeres eller forfalskes.
Disse mikrogyroskopene og akselerometrene har blitt standard i mange
smarttelefoner for ikke bare å oppdage orientering, men også bevegelse. Bruken
av denne teknologien av smarttelefonprodusenter resulterte i enda billigere og
mer pålitelige design som viste seg å være svært nyttige for militære
INS-sikkerhetskopier for GPS.
Etter
2010 skapte amerikanske forskere nye konsepter og teknologi som i stor grad
kunne forbedre nåværende INS-nøyaktighet og kostnad. Av 2013 prototyper viste
at de kunne være nesten like nøyaktige som GPS og nesten like små. Kostnader
var fortsatt en faktor, med den nye INS som fortsatt koster mer enn 10 ganger
hva GPS gjør. Men alt dette er en stor forbedring i forhold til det som har
vært tilgjengelig tidligere. Den nye INS kan nå brukes til å overvåke GPS og
varsle operatøren om at deres GPS enten har utviklet et problem eller sitter
fast. Den nye INS er også nyttig for noen raske missiler som ofte mister
GPS-signalet når de manøvrerer. En annen presserende oppgave for INS er å
varsle brukere om at GPS-en deres blir forfalsket (sendt et falskt signal som
lokker brukeren bort). Selv med anti-jamming-teknologiens evne til å holde
tritt med jammerteknologien, er det derfor fortsatt etterspørsel etter en ny
INS. Det har ført til mindre, billigere og mer nøyaktige INS-systemer. Bortsett
fra flyselskaper og kommersiell frakt, er det ikke mye av et massemarked for
disse nye INS-systemene fordi for de fleste forbrukere er GPS pålitelig nok til
å holde INS-utstyret ute av forbrukermarkedet. Men etterspørselen fra
flyselskapene, rederiene og militæret er enorm. Teknologien er imidlertid
fortsatt populær for smarttelefoner og andre forbrukerartikler, men ikke som
INS. Det endrer seg ettersom noen produsenter av smarttelefoner (og
smartklokker) forsøker å bruke INS for automatisk å fylle ut hvis brukeren
midlertidig mister GPS-signalet.
Mange
av forsvarsdepartementets navigasjons- og elektronikkeksperter mener dagens
anti-jamming-tiltak er tilstrekkelig for å holde militær GPS-bruk levedyktig,
men den nye INS-teknologien har tiltrukket seg mye oppmerksomhet fordi i
militæret er en backup noe som alltid er verdsatt fordi når utstyr svikter i
kamp er det bokstavelig talt et spørsmål om liv eller død. I mellomtiden bygger
og tester USA mer kompakte GPS-anti-jamming-systemer for mindre (så små som 200
kg/440 pund) UAV-er. Dette er en del av et program for å utstyre alle
amerikanske UAV-er, selv de minste, med sikrere GPS. Selv om alle UAV-er kan
"fly" av operatøren, gjør GPS-en det mye enklere for operatøren å
holde styr på nøyaktig hvor UAV-en er til enhver tid, og noen ganger er UAV-en
programmert til å patruljere mellom en rekke GPS-koordinater. Hvis GPS-en
sitter fast eller svikter, kan operatøren vanligvis bruke videofeeden til å
finne landemerker på bakken og bringe UAV-en tilbake dit den kan sees og
landes.
Mens
amerikanske tropper ennå ikke har støtt på mye (om noen) GPS-jamming på
slagmarken, eksisterer trusselen. For øyeblikket kan amerikanske tropper
oppleve denne typen ting i Ukraina (hvor NATO-nasjoner har militære rådgivere
og observatører) og Syria. Denne jamming-teknologien dukker også opp i Irak og
Afghanistan. Før det kom det mest håndfaste beviset på dette fra Nord-Korea,
som lenge har laget, solgt og selv brukt GPS-jammere. I 2012 angrep Nord-Korea
Sør-Korea med en massiv GPS-jamming-kampanje. Jammingen begynte i slutten av
april og fortsatte i over to uker. Det tok mindre enn en dag å bekrefte at
signalet kom fra Nord-Korea og hovedsakelig var rettet mot den sørkoreanske
hovedstaden (Seoul). Jammingen hadde liten innvirkning inne i selve byen (det
bakkebaserte jamming-signalet ble blokkert av bygninger og åser) og ble bare
notert av flere hundre fly som landet eller tok av fra lokale flyplasser og
over hundre skip som opererte utenfor kysten. I alle disse tilfellene hadde
skipene og flyene backup-navigasjonssystemer, som ble slått på da GPS ble
upålitelig. Slik er navigasjonssystemer utformet, spesielt de som er avhengige
av et eksternt (satellitt)signal.
Det er
flere tilnærminger til å bekjempe GPS-jamming, og å vite hvilken hvert
amerikansk GPS-styrt våpen bruker, gjør det enkelt å utvikle en måte å blokkere
den "jam-sikre" GPSen. Det amerikanske luftvåpenet er forståelig nok
motvillige til å diskutere hva de gjør. Gitt kostnadene ved å sikre alle
eksisterende GPS-våpen, er det mer sannsynlig at fastkjørte GPS-våpen kun vil
bli brukt mot mål der GPS-nøyaktigheten er avgjørende. Mot de fleste mål vil
nøyaktigheten gitt av treghetsføringssystemet gjøre. Vær også oppmerksom på at
du kan bombe GPS-jammere med en bombe utstyrt med et veiledningssystem som
hører hjemme på et GPS-jammesignal. Av den grunn antas det at all bruk av
GPS-jammere vil involvere dusinvis av jammere i hvert område som er så
beskyttet. GPS-jammingen har ingen effekt på de enda mer nøyaktige laserstyrte
bombene, og noen land kjøper smarte bomber med både laser og GPS/INS-systemer.
De fleste land jobber med anti-jamming-teknologi i påvente av å møte mer
jamming hvis krigen kommer. (Kilde - strategypage.com)
De
norske ELINT-skipene har vært hovedkilder for detaljer om hvordan de russiske
jammere og annet EW-utstyr fungerer når de er slått på. Marjata og Eger regnes
som store NATO ELINT-eiendeler, som er en av grunnene til at Eger (den tredje
Marjata) ble holdt i tjeneste da den nåværende Marjata dukket opp i 2016. Eger
er 28 år gammel, men verdt tiden og kostnadene for å holde henne i gang.
P-8A Poseidon (ubåtjeger)
Flyet Vingtor landet i Norge klokken 21:30 norsk tid 24. februar 2022, etter å ha blitt offisielt overlevert av Boeing i november 2021. Den gang sa både Boeing og Norge at den første flyskroget skulle hete Vingtor, mens oppfølgerflyene skulle hete Viking, Ulabrand, Hugin og Munin.
De fem P-8A-ene vil erstatte den nåværende flåten på seks P-3 Orions og to DA-20 Jet Falcons Norway, med de nye flyskrogene som forventes å begynne å overta oppgaver fra sine forgjengere i 2023.
P-8A er et langtrekkende anti-ubåt- og anti-overflate krigføringsfly utviklet for den amerikanske marinen. Som et derivat av en modifisert Boeing 737-800ERX kommersiell rutefly, er den militarisert med maritime våpen, en åpen oppdragssystemarkitektur. Flyet er modifisert til å inkludere en bomberom og pyloner for våpen. Den har to våpenstasjoner på hver vinge og kan bære sonobøyer. Poseidon er også utstyrt med et påfyllingssystem under flyging.
ESM (electronic support measures) involverer søk, avlytting, identifikasjon og plassering av fiendens radar eller radiokommunikasjon. Andre ombord EW-systemer kan da blokkere eller unngå fiendens radiosignaler. Northrop Grumman Corp. Electronic Systems-segmentet i Linthicum, Md., er ansvarlig for P-8 EW-systemene.
Northrop Grumman leverer P-8s elektroniske krigførings-selvbeskyttelse (EWSP), som inkluderer Terma AN/ALQ-213(V) elektronisk krigføringsstyringssystem (EWMS), retningsbestemte infrarøde mottiltak (DIRCM), radarvarslingssystem, og BAE Systems dispenser for mottiltak.
SIGINT-stasjoner (signaletterretning)
Faste SIGINT-stasjoner i Nord-Norge er, i følge Wikipedia -->
Andøya (Nordland fylke): tidligere SOSUS-stasjon, mistenkt ACINT-stasjon
Fauske (Nordland fylke): mistenkt FISINT (TELINT) og ELINT stasjon
Kirkenes (Finnmark fylke): mistenkt ELINT og NUCINT stasjon
Forsvarets Stasjon Andøya (FSTA) med sine 60–100 arbeidsplasser flyttes ikke som følge av at MPA-basen på Andøya er vedtatt nedlagt
Sitat Wikipedia:
"Forsvarets stasjon AndøyapåAndenesiNordland fylkeer tilsluttetetterretningstjenesten. Stasjonen samler inn, analyserer og rapporterer maritim aktivitet i nordområdene. Stasjonen samarbeider tett med333 skvadronensmaritime overvåkningsfly, og ble etablert i 1974.
Stasjonen ble i begynnelsen på 80-tallet mye omtalt som et SOSUS-anlegg av organisasjonen Folkereisning mot krig."
Akustisk etterretning, kjent som ACINT i militærsjargong, er etterretning samlet gjennom analyse av auditive fenomener. Begrepet brukes vanligvis spesifikt med henvisning til undersjøisk etterretning samlet av ubåter, sensorer og passerende skip. ACINT har blitt brukt i militære applikasjoner siden 1960-tallet, og mange nasjoner har ekstremt velutviklede akustiske etterretningsprogrammer.
Forsvarets stasjon Fauske, Veten
Forsvarets stasjon Fauske lokaliseres på Veten i Fauske, Nordland fylke, og er en av etterretningstjenesten sine stasjoner. Stasjonen samler inn og analyserer informasjon fra utvalgte satellitter i verdensrommet. Den ble etablert i 1952. Fra 1965 til 1995 var der to stasjoner i Fauske. I 2017 er bare en stasjon operativ.
Innsamlingsenhet på Viksjøfjell i Sør-Varanger kommune. FOTO: FORSVARET
Wikipedia:
"Forsvarets stasjon Varanger(FSV)(tidligere Forsvarets forsøksstasjon Vadsø (FFSV)), ved Tomaselv 3 km utenforVadsøsentrum, er en avEtterretningstjenestensstasjoner iFinnmark.
Stasjonen, som har oppgaver knyttet til militær signaletterretning, ble etablert like etter andre verdenskrig. Den har vært permanent operativ siden begynnelsen av 1950-tallet, og ble gradvis utbygget gjennom flere tiår under den kalde krigen. Den siste utvidelsen, med nye bygg, fant sted i 1996. Stasjonen har også ansvar for et administrasjons- og støtteelement på Høybuktmoen og en innsamlingsenhet på Viksjøfjell, begge i Sør-Varanger kommune.Aktiviteten i Sør-Varanger startet i 1947 som egne stasjoner."
Innsamlingsstasjonen på Viksjøfjell er strategisk plassert
NRK kunne i 2017 melde at "Forsvarets stasjon i Varanger er en lytte- og peilestasjon. Stasjonen har også ansvar for et administrasjons- og støtteelement på Høybuktmoen, og en innsamlingsenhet på Viksjøfjell, begge i Sør-Varanger kommune.
Etter det NRK Finnmark kjenner til, skal opp mot 20 stillinger flyttes fra Sør-Varanger til Vadsø." -->
Stasjonen det flyttes til ligger rett vest for Vadsø
FSTV har som hovedoppgave å overvåke luftrommet utenfor Vardø, blant annet ved hjelp av de omstridte Globus II og Globus III-radare. Stasjonen ble opprettet tidlig på 1950-tallet og offisielt etablert under Etterretningstjenesten i 1968, men den første målrettede etterretningsvirksomheten i området fant sted under andre verdenskrig."
"Norsk støtte til det såkalte amerikanskerakettskjoldeter omstridt fordi russerne får grunner til å ruste opp, og de har gjentatte ganger uttalt at Russland vil bli tvunget til å svare hvis Norge bygger ut missilforsvarssystemer like ved landets grenserRussland utvikler derfor flere nye typer avanserte missiler og kategorier av våpen for å trenge gjennom vestlige missilforsvar, også de mest avanserte.
En pensjonert tidligere underdirektør i Forsvarets etterretningstjeneste, Einar Hanssen, hevdet i 2003 at radaren Globus II, er identisk med Have Stare. Hanssen mener norske myndigheter igjen er blitt bløffet til å tro på den helt usannsynlige historien om vi har bruk for en radar til å overvåke 'romskrot'.I 2019 er oppgraderinger og nye anlegg planlagte og under utførelse,og dette er kontroversielt også i USA fordi det kan føre til stormaktskonfrontasjoner."
"Det finnes også planer om å plassere en ny militær radar på Grøhøgda fra 2022. Den nye radaren i Vardø er en av Luftforsvarets åtte nye radarstasjoner. Hele prosjektet har en kostnadsramme på vel åtte milliarder kroner."
Globus II-radaren (Have Stare) er, i følge amerikanske kilder, flyttet fra Vandenbergbasen i California. Hotellene i Vardø har i nå lang tid vært befolket av amerikanere ansatt ved Raytheon for å foreta nødvendige oppdaterings-installasjonene. Dette blir det som kalles Globus III.
Det USA-utviklede GLOBUS II-radarsystemet fungerer som en del av det globale romovervåkingsnettverket med 29 sensorer som gir kritiske data til USAs strategiske kommando. Ligger i Vardø, Norge, og kun operert av norsk personell, har GLOBUS II-radaren vist seg effektiv til å identifisere mer enn 10 000 menneskeskapte objekter i bane rundt jorden. Radaren er skjermet av et komposittstoffdeksel produsert av Saint-Gobain Performance Plastics (Merrimack, New Hampshire). Dekselet er laget i seksjoner sammenføyd via varmbinding, og er festet til strukturen som huser GLOBUS II, men ellers henger over radaren slik at ingen direkte kontakt oppstår. Trykkluft (med effekter som ligner på en ballong) holder dekselet oppblåst over radaren.
HAVE STARE-radaren, opprinnelig plassert ved Vandenberg Air Force Base i California, er en X-band 200 kw sporingsradar som kom på linje ved Vandenberg i løpet av 1995. Den kan oppdage små rusk i området 1 til 10 cm, avhengig av høyde. HS er en høyoppløselig X-bånds sporings- og bilderadar med en 27 meter mekanisk parabolantenne.
HAVE STARE (HS)-radaren ble overført fra etterretningsbudsjettet i FY93 i regi av den amerikanske kongressen. Luftforsvaret identifiserte et krav til HS-systemet og programmerte finansiering i dette programelementet for å fullføre utviklingen og distribuere systemet.
I mars 1995 fullførte systemet en svært vellykket DT&E (Developmental Test & Evaluation) på Vandenberg. I november 1995 valgte AFSPC et sted i utlandet for systemplassering. Forventet IOC på dette stedet er FY00 (Fiscal Year 2000). Radaren forble på plass ved VAFB (Vandenberg Air Force Base) gjennom FY98 - i løpet av denne tiden integrerte og testet entreprenøren en større programvareoppgradering som vil gjøre det mulig for systemet å støtte AFSPCs romovervåkingsoppdrag. I forbindelse med denne sistnevnte innsatsen støttet Programkontoret aktivt NMD-testdemonstrasjoner under ICBM FOT&E-lanseringer og utførte X-Band Analysis Studies for NMD-sponsor.
Som forestilt i 1996, ville det defensive systemet utnytte eksisterende og planlagte forbedringer av strategiske sensorer og kampstyringssystemer. DSP [Defense Support Program] satellittprogrammet vil oppdage rakettoppskytninger mot USA og gi signal om oppgraderte tidlige varslingsradarer. Disse radarene vil generere sporinformasjon for kampstyringssenteret ved Cheyenne Mountain Complex i Colorado, som vil spre sporinformasjonen til avskjæringsstedet for utskyting og veiledning. Bakkebaserte X-band parabolantenneradarer vil gi raffinerte sporingsdata for å hjelpe med å skille kjøretøyer som kommer inn igjen fra andre objekter.
X-Band Dish Radar var basert på HAVE STARE, en eksisterende X-Band Dish Radar. Det ville kreve modifikasjoner for å utføre NMD-oppdrag og var et rimelig alternativ til C1-arkitektur. I mai 1997 søkte Electronic Systems Center, Surveillance and Control Systems [SYN# 0019 19970527\B-0011.SOL] støtte for rask NMD-innsats som ble lagt til en eksisterende kontrakt for å gi Air Force (AF) og Ballistic Missile Defense Organization (BMDO) med rettidige svar på X-Band Dish-radarens evne til å utføre det nødvendige NMD-oppdraget. Arbeidet som forventes inkluderer innsamling og analyse av X-Band-radardata fra mulige AF- og BMDO-sponsede VAFB-oppskytinger [Jan 98 - Sept 98], inkorporering og testing av ytterligere objektklassifiseringsalgoritmer [Feb 98 - Sept 98], og andre støtteoppgaver tilknyttet med X-Band deltakelse i NMD testaktiviteter gjennom FY98.
Det ble vurdert at Raytheon var den eneste kvalifiserte kilden med den tekniske forståelsen av HAVE STARE-radaren som ble brukt som X-Band surrogat for datainnsamling og som grunnlag for å utvikle et LESFOV-design egnet for å utføre NMD-oppdraget. Videre var Raytheon den eneste kilden som har X-Band-maskinvare hos VAFB og den dybdekunnskapen som kreves for integrering av NMD-algoritmer i det eksisterende systemet i tide for å kunne støtte mulig BMDO- og AF-test og analyse for FY 98 lanseringer.
Beredskapsprogrammet for utplassering av nasjonale missilforsvar (NMD) ble en suksess 15. januar 1998. Under testen ble noen NMD-surrogater og en rekke støtteressurser ansatt. Disse inkluderte en tidlig varslingsradar og X-band-parabolradar (HAVE STARE på vestkysten), Global Positioning System, Launch Support Services og Up Range Tracking (Western Test Range, Vandenberg), Mid-Range Tracking (Hawaiian Islands), Down Range Tracking and Interceptor Launch Support Services (Kwajalein), SMDCs Airborne Surveillance Testbed, og Range Interface Test Equipment.
Den 24. juni 1998 ble Raytheon Co., Marlborough, Mass., tildelt en pålydende verdiøkning på $23.552.430 til en kostnad-pluss-pris-avgift-kontrakt for å sørge for flytting av HAVE STARE-radarsystemet fra teststedet ved Vandenberg Air Force Base, California, til sitt endelige driftssted i Vardø, Norge. Estimert fullføringsdato for kontrakten er september 2000. Utstedelsesdatoen for oppfordringen var 10. november 1997. Forhandlingsdatoen var 29. mai 1998. Electronic Systems Center, Hanscom Air Force Base, Mass., er kontraktsaktiviteten (F19628-91-C-0057) ).
Med forberedelse av stedet på klassifisert utenlandsk operativ utplasseringssted planlagt å begynne i 1996, distribuerte HS i midten av 1999 som en dedikert romovervåkingssensor for å støtte oppdraget med romobjektkatalogvedlikehold av dypromsobjekter og oppdragsnyttelastvurdering. HS beholdt sine originale designfunksjoner og deres iboende potensial for å støtte andre oppdrag.
Det «klassifiserte» stedet er det norske militære etterretningsanlegget i Vardo i Nord-Norge (nær den russiske grensen). Norge og USA finansierte prosjektet i fellesskap som heter "Globus II." Arbeidet med den 132 fot høye radarkuppelen startet i april 1998 og avsluttes i slutten av 2000. Den skal driftes av Norges Militære Etterretningstjeneste.
Dette systemet er for tiden i EMD-fasen som fører til en IOC i FY00. Om nødvendig kan andre eksisterende fremoverbaserte radarer (som Cobra Dane eller HAVE STARE) også brukes til å støtte NMD-systemer.
HAVE STARE bruker Ada83, med skjerm- og kontrollfunksjonalitet fordelt på flere arbeidsstasjoner, og sporstøtteløkker fordelt på flere generelle prosessorer med vektorprosessorer koblet til for signalbehandling. Annen distribuert prosessering inkluderer spesialiserte radarkontroll- og kommunikasjonsenbordsdatamaskiner, med signalbehandling utført av flere prosessorer i en enkelt "dataprosessor"-maskin. HAVE STARE-arkitekturen består altså av enbordsdatamaskinen som styrer radaren, en annen enkeltbordsdatamaskin for meldingsbehandling, en multiprosessor "dataprosessor" for sporsløyfen, oppdragskontroll, signalbehandling og dataregistrering, og arbeidsstasjoner for skjermer og kontroller.
Utrullingen og nettverksbyggingen av ekstra sensorer støtter MDA-målet om å bruke en lagdelt sensorarkitektur for å gi en mer robust BMDS. Målsporing og til slutt diskriminering vil bli utført ved oppgraderinger til en eksisterende Large X-Band Dish-radar og anskaffelse av to mindre X-Band Dish-radarer som skal brukes sammen med FBX-T-radarer. Paring av FBX-T-radarer med X-Band Dish-radarer (avhengig av regionen som dekkes) øker betydelig tiden tilgjengelig for sporing og til slutt diskriminering. Denne strategien sammen med oppgradering av en eksisterende Large X-Band Dish Radar vil eliminere diskrimineringsgap for de fleste missilbaner som kommer fra spesifikke useriøse nasjoner, og dermed øke BMDS-effektiviteten.
FBX-T-ene vil gi BMDS presis innsamlings- og sporingsinformasjon om ballistiske missiler fra boost til midtkurs, og gir potensialet for BMDS-våpen til å utvide sin effektive rekkevidde utover lokale sensorer ved å bruke mer sofistikerte engasjementsstrategier. Den utvidede dekningen som tilbys av de ekstra parabolradarene vil ytterligere forbedre BMDS's evne til å forsvare USA og våre allierte, venner og utplasserte styrker fra ballistiske missiler fra alle rekkevidde i alle faser av flyvningen.
Oppgraderinger til den eksisterende Large X-Band Dish Radar vil inkludere programvare- og signalbehandlingsforbedringer som skal fullføres for Block 2008. Oppgraderinger vil være basert på SBX-funksjonalitet og vil inkludere sporings- og diskrimineringsalgoritmer og tilkoblingsmuligheter. Anskaffelsen av de ekstra X-Band Dish-radarene vil begynne i FY07 med levering i henholdsvis blokk 2008 og blokk 2010. Entreprenørlogistikkstøtte vil bli gitt for å betjene og vedlikeholde radarene. Støtten vil omfatte radarundersøkelser, forberedelser på stedet, opplæring av personell og vedlikehold av radarsystemet.
En anskaffelsesstrategi vil bli utviklet i FY07 for å oppgradere eksisterende Large X-Band Dish-radar og for å anskaffe to X-Band Dish-radarer for FBX-T-ene, en Block 2008- og Block 2010-aktiva. Oppgraderinger til den eksisterende Large X-Band Dish Radar vil inkludere programvare- og signalbehandlingsforbedringer som skal fullføres for Block 2008. Oppgraderinger vil være basert på SBX-funksjonalitet og vil inkludere sporings- og diskrimineringsalgoritmer og tilkoblingsmuligheter. Anskaffelsen av de ekstra X-Band Dish-radarene vil begynne i FY07 med levering i henholdsvis blokk 2008 og blokk 2010. Entreprenørlogistikkstøtte vil bli gitt for å betjene og vedlikeholde radarene. Støtten vil omfatte radarundersøkelser, forberedelser på stedet, opplæring av personell og vedlikehold av radarsystemet.
Missile Defense Agency vil kjøpe to X-band, tallerken-type systemer over to år [innen 2007] som hjelpemidler for nasjonale og teatermissilforsvarsformål. MDA holdt en bransjebriefing 24. mai for å legge frem kravene til det de kaller "tilleggssensorer".
I midten av 2008 utførte AFRL en pulserende termografiinspeksjon på stedet av GLOBUS II radardekselet, og demonstrerte med suksess nytten av denne nye inspeksjonsteknikken og trente teknikere på stedet i prosessen. Som et resultat av AFRLs ingeniørekspertise innen ikke-destruktiv inspeksjon (NDI) og grundige analyser utført gjennom hele GLOBUS II-programinnsatsen, forble den pågående sikker drift av GLOBUS II-radarsystemet sikret.
Innsatsen fra 2012 til Eglin, Haystack Ultra-wideband Satellite Imaging Radar (HUSIR), bakkebasert elektrooptisk dypromovervåking (GEODSS) og Globus II er representative for sensorsystemer som er oppgradert i SLEP-prosjektet. Space Situational Awareness (SSA) er kunnskap om alle aspekter av rommet knyttet til operasjoner. Som grunnlaget for romkontroll omfatter SSA etterretning om motstanders romoperasjoner; overvåking av alle romobjekter og aktiviteter; detaljert rekognosering av spesifikke romressurser; overvåking av miljøforhold i rommet; overvåking av samarbeidende romressurser; og gjennomføre integrerte kommando-, kontroll-, kommunikasjons-, prosesserings-, analyse-, formidlings- og arkiveringsaktiviteter. Programelement 0305940F, Space Situational Awareness Operasjoner, felt, oppgradering, drift og vedlikehold av luftvåpensensorer og informasjonsintegrasjonsevner i SSA-nettverket, mens følgeprogramelement 0604425F, Space Situation Awareness Systems, utvikler nye nettverkssensorer og forbedrede informasjonsintegrasjonsevner på tvers av nettverket . Aktiviteter finansiert i SSA Operations-programelementet fokuserer på overvåking av objekter i jordbane for å hjelpe oppgaver inkludert satellittsporing; identifikasjon av romobjekter; sporing og katalogisering; advarsel om satellittangrep; varsling av satellittoverganger til amerikanske styrker; overvåking av romavtalen; og teknisk etterretningsinnhenting.
Stasjonen driver innsamling fra satellitter i verdensrommet. Den ble etablert i år 2000, men var ubemannet frem til 2005. Stasjonen må ikke forveksles medForsvarets Satellittstasjon Eggemoen. Stasjonene har en viss samlokalisering.
Forsvarets militærgeografiske tjeneste(FMGT) leverer geografisk informasjon og tjenester primært til norske styrker i inn- og utland, men kan også levere til andre statlige departementer og etater, eller utanlandske avdelinger som øver i Norge.
