Totalt manglede perspektiv når det gjelder metanutslipp fra kufjert

Falsk-farge, middels oppløsning Cassini syntetisk apertur-radarmosaikk av Titans nordpolare region, som viser hydrokarbonhav, innsjøer og sideelvenettverk. Blåfarging indikerer områder med lav radarreflektivitet, forårsaket av flytende etan, metan og oppløst nitrogen. Kraken Mare, det største havet på Titan, er nederst til venstre. Ligeia Mare er den store kroppen under stangen, og Punga Mare på halve størrelsen er like til venstre for stangen. Hvite områder er ikke avbildet.

Det overdrevne fokus på metan i dag skyldes at det er en potensiell klimagass, men de lave nivåer (ppb – deler pr. milliard (milliard kalles billion på engelsk)) og korte levetid gjør den til en liten bidragsyter – ikke noen trussel. Metan har to absorbsjonsbånd i det infrarøde område, et omkring 8μm som sammenfaller med N₂O og vanndamp, og ett ved ca 3.5µm som sammenfaller med vanndamp. I disse områdene er absorpsjonen av infrarød stråling i vanndamp av de nevnte stoffer fullstendig, så metans bidrag til økt varme ved jordoverflaten er ikke målbar.

Metan dannes i en rekke biologiske prosesser bl.a fra dyr, insekter (bl.a. termitter) og ulike former for nedbrytning i naturen inklusive fra menneskeskapte søppelfyllinger der det også kan fanges opp og benyttes som energikilde. Metan slippes også ut fra anlegg knyttet til petroleum. Videre frigjøres metan fra havbunnen under de lange prosesser som bryter ned biologisk materiale til petroleum der det ikke er tette bergarter over som kan danne varige reservoarer.

I tillegg har det seg slik at jorda har en atomreaktor i eller nær sentrum. Denne reaktoren produserer et sett med gasser. Her skal vi ikke se på alle, men de viktigste er nitrogen, argon, helium og hydrogen. Når blandingen av disse gassene stiger ut mot overflaten, vet vi fra isotopene at dette stiger veldig raskt. Isotoper forteller oss prosessen reaktoren utfører. Det finnes en lang forklaring, men la oss hoppe til konklusjonen.

Ettersom blandingen av gasser som for det meste er hydrogen, stiger opp i jordas mantel, møter den karbon. Ved disse temperaturene og trykk, reagerer hydrogen med karbon og danner metan (CH4) Dette vil være grunnlaget for alt. Etter som metan stiger mot jordskorpen, gjennomgår den et sett med kjemiske reaksjoner med bergartene den møter. De fleste av disse reaksjonene skjer i oksygenrike bergarter som jernoksid og kalsiumoksid. Dette danner en prosess kjent som dehydrogenereings-syntese med metan og det polymeriserer til det vi kjenner som råolje. Samtidig er det et overskudd av hydroksyl (-OH) ioner. Disse danner hydrogenperoksid som svært raskt brytes ned til oksygen og vann. Slik fikk du vannet og oksygenet her på jorda.

Vi har en tjæreinnsjø i Trinidad hvor metan har polymerisert til tjære!

Nå påvirkes oksydasjonshastigheten riktig nok av hva gjenstanden er. Tung fraksjon råolje, som du kjenner som veitjære, kan ta et århundrer eller så, å oksidere. Metan i luft oksideres i løpet av noen få timer. 

Metan i atmosfæren møter sollys og oksiderer til karbondioksid og vann veldig raskt. Jeg vet at mange vil fortelle deg at det tar år. Det tar ikke engang dager! Tingene er borte i løpet av en dag eller så.

 

Slik metangass kan man ofte finne som bobler i is som ligger på ferskvann.

 

Til sammen er alle disse kildene til metangassutslipp i atmosfæren så overveldende at det er helt meningsløst å prøve å hindre de relativt minimale utslippene vi får fra storfe.

Om abiotisk metan på Titan 

Abiotisk metan i Arktis