CO2-dogmet. Hvem er tilhengerne av denne "religionen"?

Kimaalarmismen er nå et veletablert fenomen som vi har måtte holde ut med  i nesten 40 år. Dommedagsprofetier har det vært  mange av, ny istid, hull i ozonlaget, overbefolkning, ressurskriger, surt regn og den mest suksessfulle; global oppvarming.

• Men det ikke har vært noen økende trend i den globale temperaturutviklingen de siste 16 – 17 år.

• Graden av havnivåstigning har minket siden midten av forrige århundre..

• Antall orkaner og styrken på disse har heller ikke vist noen økning de siste decennier.

• Det totale areal av havis i verden, når man regner med både nord- og syd-kalotten, har vært tilnærmet konstant i mange tiår. 

Derfor har skremselspropagandaen etterhvert blitt pinlig uholdbar. Alarmistene prøver nå å snakke det bort ved å benytte begrepet klimaendringer i stedet for global oppvarming. Det har bestandig vært klimaendringer, så vi som er kritiske til skremselspropagandaen foretrekker fortsatt å benytte begrepet global oppvarming. Ikke minst for at alarmistene ikke skal glemme hva den opprinnelige spådommen deres egentlig dreide seg om. Vi, menneskeheten, skulle med våre utslipp av sporgassen CO₂, forårsake en galopperende, global oppvarming. Men den har vi aldri sett noe til.

Begrepet klimaforandringer er ellers et så ullent «paraplybegrep» at det kan omfatte det meste av værfenomener. Blir det kaldere, er det klimaforandringer. Blir det varmere, er det klimaforandringer, blåser det litt kraftig, er det klimaforandringer. Får vi i overkant av regn, er det klimaforandringer. En smule tørrvær – ja da er det  klimaforandringer. Osv, osv....

Men å koble dette,  med naturvitenskapelige holdbare metoder,  mot våre CO₂-utslipp,  har de ikke maktet.

Vi som er så håpløse at vi ikke tror på CO₂-dogmet (troen på en galopperende oppvarming av kloden grunnet våre CO₂-utslipp), selv om statspropagandaen fra diverse klimaforskningsinstitutt har informert oss om «den rette lære», ser nå en stadig økende desperasjon hos alarmistene. Siden de for lengst har sluppet opp for seriøse, naturvitenskapelige argument for sine påstander, prøver de nå å psykoanalysere oss slik at vi kan få en diagnose. NRK har blant annet beskrevet begrepet «klimapsykolog» (Per Espen Stoknes - publisert  av NRK 06.03.2013), også her i Norge.  Slike utspill har de internasjonale alarmistene holdt på med et par år allerede. Dette minner sterkt om en metodikk bedrevet mot dissentere i den tidligere Sovjetunionen. Heldigvis har dagens alarmister foreløpig ikke fullmakt til å sperre oss inne på anstalter á la Sibir (Jan Mayen?).

Klimaalarmismen har alle kjennetegn på å være en religiøs bevegelse. Vi har profetene – de aktivist­forskerne som forlengst har mistet bakkekontakten og viljen til å bedrive naturvitenskapelig metodikk. Vi har alle yppersteprestene – bestående av en mengde politikere, byråkrater, miljøvern­organisa­sjoner og spillere på børsen (f. eks. Verdensbanken) som er prestisjemessig/økonomisk avhengige av at skremsels­propagandaen ikke forsvinner. Vi har menigheten – menigmann som har blitt hjerne­vasket av denne propagandaen i flere tiår.

Klimaalarmismen er et typisk velstandsfenomen. Dersom man har nok med kampen for tilværelsen, er menneskeskapte klimaendringer noe man ikke engang kan forestille seg i sin villeste fantasi. Denne (over-)troen ser i stor grad til å være et urbant fenomen, gjerne utbredt blant personer uten særlig innsikt i naturvitenskap og naturviten­skapelig metodikk. Det sier sitt om lederskiktet i diverse politiske partier her i landet.

«Menigheten» består delvis av 68-ere som igjen har funnet seg en sak å kjempe for. I sin ungdom prioriterte de politiske demonstrasjoner framfor å erverve seg innsikt i naturvitenskapelig teori og metodikk. Et godt eksempel på slike finner vi i organisasjonen "Besteforeldrenes Klimaaksjon".  Men «menigheten» består i vesentlig grad av unge personer med et lite gjennomtenkt politisk syn på tilværelsen.  De vil vårt felles beste, men har et overforenklet syn på problemene i verden. Politisk tenker de svart-hvitt, og ser ikke alle grå-sjatteringene som finnes der i virkeligheten. Med et slikt uskyldig verdensbilde er det rimelig enkelt å påvirke dem hensynsløst. Vi har utallige eksempler fra reklameverdenen på dette.  Alt som trenges, er å forsikre dem om «hva vitenskapen sier». Natur­vitenskap er et  totalt ukjent område for de fleste av dem, så her er det grobunn for kynisk og hensynsløst utnytting av deres ungdommelige entusiasme og følelser. Disse «fotsoldatene» er overbevist om at deres store kall her i livet er å redde planeten, for senere å gå inn i evigheten i en edens hage der man lever i pakt med naturen. De tror at det eneste som kan stoppe dette er en stor konspirasjon av «big business», penger, høyrevridd politikk og oss fryktelige, onde og godt finansierte skeptikere.

Et par spørsmål er relevante å stille til medlemmene av «menigheten». La oss ta begrepet «fornybar energi». Rent bortsett fra at vi i Norge som oftest har nok vannkraft til å klare oss, forlanges det nå av oss at vi skal ut med subsidier i milliardklassen for å drive CO₂-fangst, samt bygge ut vindmølleparker og solcellepanel-farmer. Men sola skinner ikke bestandig, og vinden er også lunefull. Hva gjør vi når disse naturødeleggende subsidie­slukene ikke gir oss den kraften aktivistene lover oss? Jo, da må det finnes alternativer – noe som krever doble sett med tilførselsledninger – med tilhørende inngrep i naturen.

Så hvilke former for backup-kraftverk vil man da ha (ellers i verden)?

1. Kullfyrte kraftverk?
2. Oljefyrte kraftverk?
3. Gasskraftverk?
4. Atomkraftverk?

For land uten vannkraft, er disse 4 alternativene de eneste reelle. Her må man faktisk velge ett eller flere – ellers vil man tidvis oppleve middelaldertilstander i forhold til oppvarming og belysning.

Så har vi de fattige, sårbare og eldre (minstepensjonister) som rammes av økende energipriser grunnet alle disse CO₂-avgiftene og grønne sertifikatene. Når energiprisene øker, da øker matvareprisene. I u-land fører dette etter hvert til at folk rett og slett ikke har råd til å kjøpe den maten de trenger. Dette manifesterer seg som matvareopprør (food riots), noe vi både kjenner fra den franske og russiske revolusjon, men ikke minst fra «den arabiske våren».   I Storbritannia ser vi at mange minstepensjonister må velge mellom mat og oppvarming om vinteren, da de ikke har råd til begge deler.

Hvor mange tusen skal vi la omkomme nå på grunn av disse tiltakene som baserer seg på et «føre-var»-prinsipp som eventuelt – om klimaskremslene mot formodning – skulle slå til om noen årtier/hundreår/årtusener? Er det riktig å la noen 100/1000/10000/100000 omkomme i dag fordi vi har en svak teori om at en gang i fremtida vil det omkomme flere om vi ikke lar folk dø i dag av sult/kulde?

Klimapsykolog - hva i all verden er det?

I mars i år klarte NRK å hente frem en norsk klimapsykolog for å hjelpe på argumentasjonen til CO2-dogmatikerne som er gått tomme for naturvitenskapelige argumenter.

Link her: http://www.nrk.no/sorlandet/vi-er-ikke-bekymret-for-miljoet-1.10927415

Jeg skrev et lite brev til journalisten i håp om at hun kunne forbedre seg til neste gang hun skulle dekke noe som har med klima å gjøre. Jeg har ikke fått noen respons, men håper likevel hun har fått grunnlag til ettertanke. Dette er brevet:

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

 

Kjære .............

Det klimainnslaget ditt for NRK på webben kunne muligens ha vært gjort litt annerledes.

For det første blander du sammen klima og forurensning av naturen. Dette er ødeleggende for folks forståelse av hva som er forurensning. Kjemiske utslipp i luft, vann og jord – det er forurensning. Radioaktive utslipp likeså. Kreftfremkallende avgasser som NO_x – det er forurensning. Støyende vindmølleparker er forurensning av naturen og ødeleggende for deler av vårt fugleliv. Men CO₂ er absolutt ikke forurensning! CO₂ er en livsnødvendig sporgass som er forutsetningen for alt planteliv. De siste 16 år har CO₂-innholdet i lufta øket med mer enn 10% - men den globale gjennomsnitts­temperaturen har stått helt stille. Dette er et tegn på at CO₂s innvirkning på klimaet er sterkt overdrevet, ja den er kanskje ikke målbar  i det hele tatt.

For det andre har vi ingen total nedsmelting av havisen i verden! Det CICERO og Bjerknessentret «opplyser» om smelting av havis i nord, har for så vidt skjedd, frem til nå. Men foreløpig har denne smeltingen stoppet opp. Det du burde ha gjort, var å undersøke hvordan forholdene er i Antarktis. Om du hadde vært så våken at du hadde stilt dem det spørsmålet, og presset dem for å unngå tåkeprat, ville du til slutt kunnet finne ut at temperaturen der har falt jevnt de siste årtier. Det betyr at havisutbredningen i sør er omtrent 15% større enn gjennomsnittet årene 1979 til 2000. Den totale havisutbredningen i verden er derfor omtrent konstant. Dette kan du sjekke opp om du undersøker med NSIDC (National Snow & Ice Data Center) i USA (sponset av NASA, NSF (National Science Foundation og NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration)).

Temperaturutviklingen siden årtusenskiftet kan du sjekke mot Hadley Centre of  the UK Met Office (Som har vært hovedleverandør av redselsscenarier til klimapanelet). Samlet land- og sjø-temperaturer de siste årene ser slik ut:

Det finnes andre slike temperaturdatasett, men alle viser den samme utflatingen. Sammenlikner vi dette med datamodellene som klimaforskerne har benyttet som «bevis» for skremselen sin, ser vi at alle datamodellene har feilet. Ingen av dem «forutså» denne stoppen i temperaturstigningen.

Innenfor naturvitenskap benyttes målinger og/eller eksperiment for å sjekke om en hypotese stemmer med virkeligheten. Hypotesen om at menneskeutsluppet CO₂ slik skal gi oss en galopperende, farlig,  global oppvarming er med dette (+ en god del forskjellige andre målinger) avkreftet/falsifisert.

For det tredje har vi lykkeligvis hatt en viss temperaturstigning siden den lille istiden (jevnt 0,54 grader C pr. århundre), men dette har på ingen måte gitt oss mer ekstremvær. Indur M. Goklany, som blant annet har deltatt i klimapanelet som hovedforfatter og ekspertkommentator, har i en rapport (Wealth and Safety: The Amazing Decline in Deaths from Extreme Weather in an Era of Global Warming, 1900–2010) utarbeidet denne statistikken:

Tilsvarende statistikker over orkaner og kraftige vinder viser også at vi ikke har hatt noen økning av disse. «Orkanen» Sandy var bare en høststorm da den traff land i New York. Tåpen utbygging, elendig infrastruktur kombinert med springfloa som kom inn over byen, var det som forårsaket ødeleggelsene. Dette er det vi kaller normalt nord-norsk høst-/vinter-vær.

Alle disse episodene, som er fullt målbare/dokumenterte/etterprøvbare har gjort at de alarmistiske klimaforskerne – også her i Norge – er blitt mer og mer desperate. De har sluppet opp for relevante, naturfaglige argument. Derfor hyrer de nå «nyttige idioter (slå begrepet opp i Wikipedia om du ikke kjenner det)» som f.eks. samfunnsforskere og psykologer for å «gjøre undersøkelser» som skal «helbrede» de som fremdeles tviler får de vanvittige klimaskremselene.

Denne «klimapsykolog» (SIC ) Per Espen Stoknes er en typisk «nyttig idiot» i så måte. Han har ingen peiling på den naturfaglige argumentasjonen, men får forskningsmidler for å være med i «propagandakrigen».  Alarmist-klimaforskerne prøver å prosjiisere sin feilaktige virkelighets­oppfatning over på de som faktisk undersøker om deres ville hypoteser holder mål. Skal man snakke om «kognitiv dissonans», må det jo nettopp være det som disse alarmistforskerne opplever når ingen av de fine, datamaskin­­-genererte spådommene deres går i oppfyllelse. I år opplever vi starten på et alvorlig tilbaketog for disse folkene. Her i landet ligger redselen for å miste ansikt som en tett eim over CICERO og Bjerknessentret.

Gravende journalistikk har i stor grad vært fraværende i media siden Bob Woodward og Carl Bernstein gjorde sitt epokegjørende arbeid i perioden 1972 til 1974 (Watergate). Kunne du ikke tenke deg  å utføre en tilsvarende bragd? Alternativet er at du også går inn i en endeløs rekke av «nyttige idioter».

Med hilsen

..............

Nå skjærer alt seg for CO2-dogmatikerne

I dag har klimaskeptikerne i realiteten vunnet den vitenskapelige delen av debatten (Men mange politikere, byråkrati, aktivister og investorer er trege med å oppdage dette!). Etter en grundig gjennomgang av vitenskapen, ser vi nå at flertallet av politikerne i land som USA, Canada, Polen,  Kina, Russland og New Zealand nekter å være med på internasjonalt klimasamarbeid. I tillegg ser vi at Tyskland er i ferd med å våkne på dette området. Det er sannsynlig at Australia også vil snu i sin klimapolitikk etter at de får kastet statsministeren sin til høsten.

En typisk klimaskeptiker er ikke, slik mange alarmister hevder, skeptisk til påstanden om at vi har, og alltid har hatt, klimaendringer. En gjennomsnitts klimaskeptiker er skeptisk til påstanden om at menneskepåvirkede utslipp av CO₂ vil gi en farlig, global oppvarming.

En engelskspråklig blogger som kaller seg Pointman har skrevet ganske lenge og mye om CO₂-redselen og byråkratiseringen/politiseringen av klimaforskningen, noe jeg skal prøve å gjengi deler av her på norsk. Han mener at hovedgrunnen til at vanlige folk oppdaget at det var en klimaskeptisk bloggverden, var at alarmistene selv påpekte dette. De som er skeptiske til CO₂-dogmet (at man vil få en «kokende» jord grunnet menneskepåvirkede CO₂-utslipp) fikk, uten PR-budsjetter, uvurderlig «reklame» fra alarmistene som angrep dem. På denne måten fikk man spredd informasjonen om at det fantes alternative måter å se på klimapåvirkningene. Men dette var bare den første av flere tabber, sett fra alarmistenes synsvinkel.

Som alle andre overbeviste fanatikere tålte ikke alarmistene noen opposisjon, uansett hvor liten eller obskur den var. Selv om den var ufarlig, klarte de ikke å la den være i fred. Dette ligger i fanatikernes natur. Selv om det var en «ensom røst i villmarka» var det likevel en opposisjon, følgelig måtte den stoppes. De følte seg forpliktet til å knuse den siste en-prosenten av motstand, men dette resulterte i at fokuseringen på skeptikerne økte, noe som kanskje ikke ville ha skjedd ellers. Hvert angrep ledet potensielle dissentere til skeptikernes websider på nettet, og i dag har disse websidene både vokst i størrelse, antall, og modenhet. De klima-websidene med flest treff i dag, er typiske skeptikersider.

Opprinnelig hadde CO₂-dogmatikerne alle odds på sin side. De hadde politikerne «i lomma», budsjetter kom strømmende rett fra statskassa, alle media inklusive halv- og hel-statlige TV-kanaler, nesten alle journalistene i verden, alle aktivist-klimaforskerne i EU, NASA, NOAA, BOM, EPA, IPCC, det meste som har et akronym, investeringsindustrien, hver eneste miljøvernorganisasjon, alle større vitenskapelige tidsskrift, presidenter, statsministre, ja de fleste i verden, inklusive familie, hund og katt. 

På den andre siden var vi, som stadig vekk oppdaget små sprekker, eller snarere store krater i vitenskapen. Politisk sett prøvde vi å slå på alarmklokkene for å varsle om den hysterisk vaklende vitenskapen armageddonvarslerne lente seg på.

Sett i ettertid er det åpenbare spørsmålet: Hvordan i all verden greide de å tape, og hvorfor har vi gjort det så bra, nå som deres stigende ambisjoner ligger i ruiner?

 For det første hånet dogmatikerne oss uten at de noen gang nedlot seg til å ta en seriøs debatt med oss. Skeptikerne skulle til enhver tid nektes tilgang til media – standard infokrigsprosedyre.  De pøste på med forakt fra det høye, der de var forskanset bak «brystvernet til elfenbenstårnet». Men siden de nektet å debattere med oss, ga de oss i praksis muligheten til sakte å plukke «Mikke Mus-»vitenskapen deres i småbiter, noe vi ble stadig bedre til.

I tillegg kunne skeptikerne i ro og mak velge sine mål, mens CO₂-dogmatikerne følte seg forpliktet til å forsvare alt, for vitenskapen skulle jo være avgjort, må vite. Ikke en eneste svakhet ble innrømmet, ikke en eneste «sjakkbrikke» ble ofret. Som Fredrik den Store sa; «du kan ikke være sterk over alt». Sagt på en annen måte: når det gjelde asymmetrisk krigføring så har en geriljastyrke muligheten til å velge hvor den vil angripe. Det betyr at alt må forsvares, i alle fall om man ikke er villig til å ofre noen «brikker».

Mentaliteten om å forsvare alt til «siste kule» har ofte fått dem til å komme med helt latterlige unnskyldninger om hvorfor selv de mest håpløse vitenskapelige avhandlinger skulle representere god vitenskap. Det håpløse gapet mellom spådommene deres sammenliknet mot den virkelige verden dro dem dypere og dypere ned i en innoverskuende  verden, som har galskapens indre logikk over seg. For tiden går vi gjennom en propagandafase der vi blir fortalt at iskalde vintre, kalde vårdager, samt lunkne somre, alt skyldes global oppvarming. Du skal være bra indoktrinert for å tro på slikt. Slike imbesile utspill gjør at kredibiliteten deres synker langt raskere enn våre små anstrengelser egentlig skulle tilsi.

Blogge-sfærens vidåpne Serengetipark er nå overstrødd med råtnende lik av det vitenskapelige omdømmet til forskere som Hansen, Mann, Shakun, Markott, Lewandowsky, Gergis, Cook og mange flere ( slå dem opp på nettet). Disse er blitt avslørt som juksmakere som i store trekk bare valgte ut de data som skulle til for å få hypotesene/påstandene deres til å stemme. I videregående skole får du «ikke godkjent»  på oppgaven om læreren oppdager slike forsøk.

Det virker nå som om noen av dogmatikerne prøver å komme til enighet med oss skeptikere på enkelte punkter. Om de bevisst har oppfattet dette eller ikke, er de nå i forhandlingsfasen av døden til et trossystem. De leter fortvilet etter en måte å redde noe av dogmatismen, men uten å lykkes. De taper, og de vet det!

Vi skeptikere har ikke noe å vinne på å ta en slik debatt nå. Det er for sent, selv om CO₂-dogmatikerne eventuelt, mot formodning, skulle vinne debatten. Svært få vanlige folk ville gidde å høre på en slik debatt, derfor er den politisk irrelevant., med andre ord: totalt irrelevant.

Den logiske konsekvensen av politikken å ikke gi skeptikerne noen plattform i media, som BBC og NRK lydig har holdt seg til, medførte også at menigmann ble utestengt fra å komme med relevante spørsmål. Når de ikke fikk spørsmålene sine besvart, eller de i praksis fikk meningene sine sterkt sensurert, hva var mer naturlig enn å finne veien til skeptiker-websidene på nettet? Og antall treff på websidene økte!

En annen kjempetabbe, og like ødeleggende for dogmatikerne, var å påstå at skeptikerne besto av en stor, sammensveiset gruppe, dirigert og finansiert av mørke og skyggefulle krefter. Dette er også standard info-krig-prosedyre. Man må isolere, marginalisere og fremmedgjøre opposisjonen som hat-objekter. Dette var info-krigens ekvivalens til å sy Davidsstjerner på en del av befolkningen. I hovedsak ble klimarealistene anklaget for å være en del av en ond, hemmelig konspirasjon som prøver å  hindre de rettferdige å oppnå et grønt UTOPIA.

Naturligvis hjalp dette også på å øke antall skeptikere, da de fleste hadde blitt mobbet bare fordi de kom med rimelige spørsmål. De motsatte seg selvsagt også å bli fremstilt som slike stygge, til tider ondskapsfulle karikaturer.

Dogmatikerne tror nå at det er oss, skeptikerne, som er hovedgrunnen til frafallet av troen på kulten deres, så det ser ut som om den store konspira­sjonen vår virket til slutt. De har ikke noen skyld i dette, det er vår feil.

Den tredje kjempetabben til dogmatikerne var en konsekvens av å la det feilaktige bildet av oss skeptikere danne grunnlaget for planene om å nøytralisere oss. I militæret har det på en måte vært OK å fremstille fienden som enkle stereotyper, fotsoldatene må jo motiveres. Man må liksom vise at lederskapet vet best! Men lederne begynte å tro på de karikaturene de skapte av oss. Det viste klart at hatet mot oss ødela dømmekraften deres. Den som mister kontroll, taper.

Ved å følge strategien med å kjempe mot ekle, utklippede papp-stereotyper av oss skeptikerne, skjøt de på ikke-eksisterende fantomer, så de gjorde ingen reell skade. Og skeptikerne økte i antall. Det er særdeles vanskelig å avsløre en svær konspirasjon som ikke er der. Dette var en ny infokrig-boomerang. Dogmatikerne ser mer og mer ut som en gjeng med paranoide konspirasjons-teoretikere.

På toppen av dette, da de ikke oppdaget den voksende bredden av trusselen de sto ovenfor, fortsatte de å benytte samme strategi til å nøytralisere alle former for opposisjon. Det virket aldri. Skeptikerne driver geriljakrig. De slåss alle på hver sin måte og jobber sjelden sammen, selv om de ville være mer effektive om de gjorde det.

Sårbarheten til skeptikerne ved ikke  å stå samlet, ble aldri utnyttet av alarmistene. Samtidig ga dette skeptikerne mulighet for å benytte flere angrepsvinkler, som politisk, vitenskapelig, økonomisk, kybernetisk, statistisk, ingeniør- og infokrig-messig, for å nevne noen. Ser man nøyere etter, vil man oppdage at mange av kuppene skeptikerne gjorde, besto finne frem til mest mulig arrogante «eksperter». Slike «eksperter» har vanligvis en trofast krets av tilhengere som aldri stiller spørsmål ved påstandene deres. Det var derfor ofte enkelt å fremprovosere dumme påstander fra fagområder som lå langt utenfor deres kompetanseområde.  

Selv et flyktig blikk på kommentarene under skeptikerartiklene på nettet peker på et mangfold av kompetanse i skeptikersamfunnet som langt overstiger det som finnes i alarmistleiren.

Men selv på områder med antatt ekspertise var de utrygge. Mannen bak «hockeykøllegrafen», Michael E. Mann, fikk en hard medfart takket være et utmerket statistisk arbeid utført av Ross McKitrick og Steve McIntyre. Bare ved å bruke statistikk-kunnskaper og en beundringsverdig grad av utholdenhet, avkledde de Michael Manns feilaktige bruk av fremgangsmåte som var benyttet til å produsere skremselsgrafen han var kjent for. Man skal passe seg for canadiere når det gjelder hockey!

Strategiene til dogmatikerne ikke bare feilet, men de hjalp i virkeligheten skeptikersamfunnet å vokse i antall. Trenden ble tilskyndet av det faktum at de ikke fikk i stand et godt alternativ til skeptiker-bloggene der vitenskapen kunne diskuteres på et ærlig vis. I stedet opptrådte de som smiskende talerør for «vitenskapen» ved å gjengi propagandist-pressemeldinger. Dette minnet til tider svært på kvasivitenskap.

Hva har man igjen for alle disse forsøkene på å undertrykke, og deretter stoppe veksten av skeptiker-bloggene?

For det første har skeptikerbloggene utviklet seg slik at de nå blir tatt alvorlig av klimaforskningen. Gitt hvor dysfunksjonell fagfellevurderingsprosessen har blitt på dette området, er det nå i realiteten bloggosfæren som gjør den jobben. Og det gjøres i full offentlighet. Gaia hjelpe den aktivistforskeren som prøver å slippe unna med den slags rufsete søppel som pleide å slippe glatt gjennom venne-vurderingsprosessen for noen år siden. I dag oppfører de seg som små skolebarn som er redde for at streng lærer skal gi hjemmearbeidet deres dårlig karakter. Det blir for skummelt for disse små elsklingene. Noen som ser en parallell til det som skjedde med norsk kjønnsforskning for en tid tilbake?

Hvert år utdeles det priser (Blog Awards) i forskjellige kategorier for blogger på nettet. I vitenskapskategorien er det blitt vanlig at skeptikersider stikker av med seieren. I år har alarmistenes eneste side som kunne rekke opp i konkurransen, insistert på å trekke nominasjonen, øyensynlig av redsel for hvordan det vitenskapelige online-samfunnet ville vurdere den.

Et annet interessant fenomen er at motstanden mot alarmismen nå begynner å dukke opp i gammelmedia (papiraviser, radio og fjernsyn). Mange av skeptikerargumentene benyttes nå som intellektuell basis for politiske, økonomiske og vitenskapelige innvendinger mot klima-ortodoksien. Trenden vil vokse, men selv om klimaalarmismen blir drevet mot den politiske sidelinja i gammelmedia, vil fremtiden for skeptikerne fortsatt være å finne på nettet.

I kommende år vil gammelmedia visne og medier på nettet vil få økende innflytelse på folkeopinionen. Dersom du tviler på at denne trenden eksisterer kan du bare spørre deg selv hvor mange du kjenner på noen og tjue år som regelmessig abonnerer på papiraviser og ser på TV-nyhetene. Disse unge representerer fremtiden, og deres hovedinformasjonskilde er nettet.

En tredje, og mer fundamental lekse man kan lære, noe som er like gammel som politisk dissens i seg selv, er at en hvilken som helst liten gruppe mennesker som er fast bestemt på å kjempe mot noe de mener er dårlig/urettferdig, kan være nok til å utgjøre en forskjell. Selv om de ikke representeres politisk eller har noen stemme i media – selv om de ikke har noen til å tale deres sak – kan de i dag gå ut i blogge-verdenen og bli hørt.

Ja da, de må lære noen tekniske ting. De må lære å presentere sine synspunkter. De må tåle bakvaskelse, injurier og være forberedt til å få seg noen slag «under beltestedet». Men om de har en rettferdig og sann sak vet de at de til slutt vil vinne, for det har vi allerede sett blitt foretatt.

Skeptikersamfunnet var det første til å vise vei.

Indoktrinering i skolen

Indoktrinering om klima i det norske skoleverket.

Siden 2005 har vi hatt «lykken» av å ha miljøvernministre fra «kunnskapspartiet» SV. 

Disse er:

·        Helen Bjørnøy, utdannet prest.

·        Erik Solheim, fagkrets sosiologi og historie.

·        Bård Vegar Solhjell, fagkrets sosiologi, sammenlignende politikk og idéhistorie.

Man kan mene hva man vil om disse ministrene, men man ser i alle fall at deres faglige bakgrunn absolutt ikke er naturvitenskapelig. Likevel har alle tre med stor iver og innlevelse forklart oss, samt deltatt i diskusjoner der de har hevdet at våre «syndige» CO₂-utslipp vil gi oss thermageddon (jorda vil koke) på jord. Muligens ville vi kunne utsette dette ved å kjøpe avlatsbrev CO₂-kvoter. For en dogmatiker som Bjørnøy er jo dette kjente toner, da den katolske kirken i sin tid drev med noe tilsvarende.

Under kunnskapsminister Øystein Djupedal (SV, utdannet typograf) klarte Bjørnøy nærmest å pålegge de vidergående skolene å tvangsvise Al Gores (Al Gore, utdannelse: samfunnsfag) 93 minutters, nobelprisbelønte PowerPoint-presentasjon «The Inconvenient Truth» for elevene. Overskrifta i brevet^[1] fra Bjørnøy til skolene var: «Den ubehagelige sannheten – en film som gjør deg klokere. Se den med dine elever.»

I denne sammenheng er det viktig å ha klart for seg at fredsprisen til Al Gore (og Klimapanelet) ikke er en vitenskapspris. Det er også viktig å være klar over at Al Gores presentasjon er full av feil og svakheter.  En tilsvarende fremvisning i det engelske skoleverket har en rettskraftig dom på seg at den skal ledsages av et skriv som påpeker 9 av feilene/svakhetene ^[2]  (det er i virkeligheten funnet minst 35 feil/svakheter, men dommen omfatter 9 av disse). I Norge ble det ikke lagt ved et tilsvarende skriv.

Jeg tror mange med naturvitenskapelig bakgrunn vil kunne se at dette undervisningsopplegget minner svært om det de har i Nord-Korea land vi ellers ikke ønsker å sammenligne oss med.

Det er å håpe at vi har noen oppegående lærere i den videregående skolen som har filtrert vekk propagandaen maktet å komme med en balansert fremstilling.

Men galskapen tok ikke slutt her. Under de 2 siste miljøvernministrene ble KLIF (Klima og forurensnings-direktoratet) pålagt å informere lærere og elever i grunnskolen om klimapåvirkningen. I KLIF ser det stort sett ut til å være ansatt jurister og pr.-konsulenter, så de har neppe mange motforestillinger. Disse fant i sin visdom ut at de skulle kalle indoktrineringen pr.-kampanjen for «Klimaklok». Men de strevde fælt med å finne noen som kunne «opplyse» lærerne om klimaet vårt. Til slutt falt valget på meteorolog Siri Kalvig. Ser man på hva foredragsholderen ellers fordriver tiden med, kan man undres på kvaliteten av disse foredragene. På merittlisten har hun både vært på kornsirkelsafari i England og prøvd å komme i nærkontakt med UFOer. Er dette en seriøs foredragsholder? Til hennes forsvar kan kanskje sies at i forhold til alt det andre rare som finnes i krokene i Miljøverndepartementet under SVs ledelse, kan studiet av kornsirkler snart bli å betrakte som seriøs vitenskap ^[3] .

De siste 15 – 16 årene har den globale temperaturen ikke steget i det hele tatt. I samme periode har CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren steget betraktelig. Alle som ikke er medlemmer av CO₂-menigheten (de som tror på menneskeskapt thermageddon) burde kunne innse at det da må være andre faktorer enn menneskutsluppet CO₂ som har størst påvirkning på klimautviklingen. Jeg har tidligere også forklart hvordan målinger ellers viser at CO₂-påvirkningen i alle fall er minimal.

Hvor lenge skal vi tillate miljøvernministrene å fortsette og dikte opp sin egen tolkning av naturlovene? Dette har allerede gitt en hel generasjon med skoleungdom vrangforestillinger om naturvitenskap og den naturvitenskapelige metode!

[1]

Dette er skrivet som ble sendt til skolene:

http://stjakobs.dyndns.org/klima/algor.pdf

[2] 

Her er en oversikt over 9 av feilene :

1) Gore hevder at en stigning av havnivået på opp til sju meter vil bli resultatet av en smelting av enten Vest-Antarktis eller Grønland "i nær fremtid".

Dommeren sier dette er uttrykkelig alarmistisk, og en del av Gores "wake-up call". Han sier seg enig i at dersom isen på Grønland smelter, vil det kunne slippe fri denne mengden vann - men i et tidsperspektiv på årtusener.

- Armageddon-scenariet han forutser, når han antyder at en stigning av havnivået på sju meter kan skje i nær framtid, er ikke på linje med det vitenskapelige konsensus, sier dommeren.

2) Filmen hevder at de lavtliggende, bebodde laguneøyene i Stillehavet er i ferd med å bli oversvømt på grunn av menneskeskapt global oppvarming.

Dommeren sier at det ikke finnes noe bevis for at det er skjedd noen evakuering så langt.

3) Dokumentaren forteller at global oppvarming kan føre til at havets transportbånd stopper opp. Med dette menes Den termohaline sirkulasjon, prosessen som fører Golfstrømmen over Nord-Atlanteren til Nord-Europa.

Dommeren siterte Det internasjonale klimapanelet (IPCC) på at det er svært usannsynlig at havets transportbånd ville stoppe opp i fremtiden, selv om havstrømmen kan bli redusert noe.

4) Gore påstår at to grafer, en som viser utviklingen av CO2-innholdet i atmosfæren, og en som viser temperaturutviklingen over 650 000 år, passer nøyaktig sammen.

Dommeren sier at selv om det er vitenskapelig enighet om at det er en forbindelse, etablerer ikke de to grafene det Gore hevder at de gjør.

5) Gore påstår at smeltingen av snø på fjellet Kilimanjaro i Øst-Afrika direkte skyldes global oppvarming.

Dommeren sier at forskere ikke har slått fast at tilbaketrekningen av snø på Kilimanjaro først og fremst skyldes menneskeskapt global oppvarming.

6) Filmen sier at uttørkingen av Lake Chad er et godt eksempel på en katastrofal følge av global oppvarming.

Dommeren sier at det ikke finnes nok dokumentasjon, og at oppfatningen så langt er at dette sannsynligvis har andre årsaker, som befolkningsøkning, overbeiting eller regional klimavariasjon.

7) Gore gir global oppvarming skylden for orkanen Katrina og de påfølgende katastrofale ødeleggelsene i New Orleans.

Dommeren sier det ikke finnes nok dokumentasjon til å kunne si dette.

An Inconvenient Truth bruker mye tid på orkanen Katrina.   

8 ) Gore siterer en vitenskapelig studie og hevder at den er den første til å vise at isbjørner var funnet druknet på grunn av at de måtte svømme store avstander, opp til 100 kilometer, for å finne isen.

Dommeren sier at den eneste vitenskapelige studien som noen av partene foran ham var i stand til å finne, er en som indikerer at fire isbjørner nylig ble funnet druknet på grunn av en storm. Det betyr ikke at det ikke vil forekomme drukningsrelaterte dødsfall i framtida dersom pakkisen fortsetter å trekke seg tilbake, men det understøtter ganske enkelt ikke Gores konklusjon, sier dommeren.

9) Gore sier at korallrev over hele verden blekes på grunn av global oppvarming og andre faktorer.

Dommeren siterer IPCC igjen, og sier seg enig i at dersom gjennomsnittstemperaturen stiger med 1-3 grader, vil blekingen øke og flere koraller dø. Han legger imidlertid vekt på at det var vanskelig å skille virkningen av presset på korallene på grunn av klimaendringer fra andre årsaker, som overfiske og forurensning.

For alle 35 påviste feil, se:

http://stjakobs.dyndns.org/klima/gorefeil.pdf

[3]

Takk til Geir Aaslid som har påpekt dette!

http://geiraaslid.blogspot.no/2013/05/politisk-ukorrekt-klimanytt-til-glede.html

http://www.seher.no/901305/siri-kalvig-venter-paa-at-romvesener-tar-kontakt

En bokanmeldelse: "Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert"

Den tidligere vitenskapskorrespondenten i BBC, forfatteren og astrofysikeren David Whitehouse, har skrevet følgende om journalistikk:

Journalistikk handler om å ikke ta parti, eller om å være leder for heiagjengen. Det handler om å riste treet, om å stille ubehagelige spørsmål, om å være til stede for de som ikke kan stille slike spørsmål, og å være utholdende, upopulær og seig. Det handler om moralsk autoritet, noe vitenskapsdekningen i BBC News har mistet, og det handler om gammeldagse nyhets-scoop. Journalistikken skal ikke være en forlengelse av den vitenskapelige etablissement, ei heller være venn eller på parti med dette, da det er fundamentalt forskjellig fra forskningsformidling.

Dessverre har svært mange av dagens journalister ikke fattet disse poengene. Men det finnes positive unntak. Den kanadiske journalisten og forfatteren Donna Laframboise har i flere år tatt dypdykk i klimapanelets arbeid. Dette har resultert i boken  «Den oppblåste tenåring som ble tatt for å være verdens topp klimaekspert». Her sammenligner hun FNs klimapanel (IPCC) med en tenåring som aldri har fått nødvendige korreks under oppveksten. Korreks som alle barn trenger for å vokse opp og bli fornuftige og hensynsfulle individer.

Donna Laframboise har gått gjennom og dokumentert rutinene til klimapanelet. Resultatet er ikke bare deprimerende: det er sjokkerende!

I utgangspunktet viser det seg at en mengde forskere innenfor relevante fagområder har fått være med på klimapanelets arbeid. Men da  man kom til valget av  tekster som skulle benyttes i «klimabibelen», viser det seg at dette er et arbeid som i stor grad er utført av aktivister og byråkrater.

Eksempelvis har aktivister/byråkrater klart motsatt seg konklusjonene til de mest anerkjente orkanforskerne, malariaforskere, havforskere, geologer/paleontologer, glaciologer og atmosfæreforskere. I tillegg viser det seg at lederen for klimapanelet har nær tilknytning til World Wildlife Fund (WWF). Dette gjenspeiler seg tydelig ved at flere av propagandaskrivene til WWF er tatt med i Klimapanelets rapporter. Det er identifisert 78 IPCC-deltakere som også er medlemmer av «World Wildlife Funds Climate Witness Advisory Panel). Disse har både deltatt som redaktører og forfattere til rapporter som ikke alle er fagfellevurdert slikt Klimapanelets leder ynder å fortelle oss at de er.

Undersøkelsene til Donna Laframboise dokumenterer at Klimapanelets hovedoppgave dessverre ikke først og fremst har med vitenskap å gjøre, men heller, som i mange andre byråkrati, å vedlikeholde og utbygge sin egen posisjon. Hovedagendaen ser ut til å være at man vil skattelegge og styre verdenssamfunnet. Vitenskapen er bare en brekkstang for å oppnå dette målet.

Boka er en guide for lekfolk. Her er kun et minimum av tekniske uttrykk. Den er full av  henvisninger som man kan sjekke opp selv.

Dette er ikke først og fremst en bok om vitenskap, men heller om hvordan ekte, undersøkende journalistikk bør være.

Boka kan kjøpes her:    http://klimarealistene.com/

Anbefales!

Paradigmeskifter

I følge Wikipedia har vi denne definisjonen på et paradigmeskifte:

«Et paradigmeskifte er et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde. Begrepet ble første gang introdusert av vitenskapsteoretikeren Thomas Kuhn i boken The Structure of Scientific Revolutions i 1962.

Innenfor naturvitenskapen er det utviklet et veldig antall av teorier og nye ideer. Bare et ytterst lite fåtall av disse har hatt tilstrekkelig omfang og rekkevidde når det gjelder å endre vitenskapens og hele kulturens syn på viktige sider av virkeligheten. Og bare dette lille fåtallet av nye ideer fortjener betegnelsen paradigmeskifte».

Man kan alltids diskutere om oppfinnelsen av hjulet representerte et paradigmeskifte. Tilsvarende innvirkning kan man se for seg med oppfinnelsen av dampmaskinen, eksplosjonsmotoren, dynamitten og flygemaskinen.

Innenfor vitenskap regner man har man flere tilfeller som eksemplifiserer dette begrepet:

       

• Det heliosentriske verdensbildet (Kopernikus/Galilei). Før denne teorien ble formulert, var det vanlige syn at jorda var universets sentrum. Nå kom sola plutselig i sentrum.

• Utviklingslæren til Darwin ga oss den moderne evolusjonsteorien.

• Ignáz Fülöp Semmelweis, ungarsk lege, f. 1818,  fant ut at man ville minke dødeligheten ved sykehusene om legene desinfiserte hendene mellom operasjonene. Hele legestanden "visste" at dette var bare tull. Semmelweis ble presset til å forlate stillingen sin fordi han ikke var enig i gjeldende konsensus.

• Relativitetsteorien til Einstein og kvanteteorien til Planck er også gode eksempler.

• Alfred Wegener kom på 1920-tallet med teorien om jetstrømmer  og kontinentaldrift. Begge teoriene møtte sterk motstand blant de etablerte forskerne, men er i dag fullstendig godtatt.

• Barry Marshall og Robin Warren mottok i 2005 nobelprisen i medisin fordi de fant den bakterien som forårsaker magesår. Flertallet innenfor legevitenskapen hadde tidligere "visst" at det var røyking og stress som var årsaken til lidelsen.

•  I 2011 mottok Daniel Shechtman Nobelprisen i kjemi for sin oppdagelse av kvasikrystaller, en kjemisk struktur som forskere tidligere trodde var umulig. Oppdagelsen til Shechtman var i sin tid svært kontroversiell. Han ble på ett tidspunkt bedt om å forlate forskningsgruppa han var del av.  Det tok tid før funnene hans ble akseptert av andre forskere, men oppdagelsen har vist seg svært viktig.  Hans kamp tvang med tiden andre forskere til å endre sin oppfattelse av selve materiens natur.

                                                                              *

I flere tiår har vi nå blitt fortalt at flertallet av klimaforskerne har entydige bevis for at menneske­utsluppede klimagasser (les: CO₂)  vil forårsake thermageddon på jord. Selvsagt mener ikke flertallet av klimaforskerne noe så dumt. Dessverre har vi noen sentralt plasserte aktivistforskere som sammen med politikere og andre med økonomiske interesser i «grønne løsninger», som har fått alt for stor dekning i massemedia. Propagandaen har medført at det etterhvert har festet seg et bilde av at flertallet av forskerne støtter CO₂-dogmet.  

Observasjoner  har forlengst vist at CO₂-dogmet er dødt. Nå presses aktivistforskerne fra skanse til skanse. Det gjelder også forskerne ved CICERO klimaforskningsinstitutt og Bjerknessentret her i Norge. I England har UK Met Office vært hoved-drivkraften bak CO₂-propagandaen. Etter stadig mer intense spørsmål i parlamentet har de imidlertid måttet gi seg. De innrømmer nå at deres påstand om at temperaturøkningen i verden siden 1850 svært godt kan forklares ved naturlige variasjoner i klimaet.  

CO₂-dogmet er avslørt for det det er: et dogme. Vi står altså ovenfor et paradigmeskifte i klimavitenskapen. Endelig kan det gis mulighet for å finne de virkelige faktorene som påvirker klimaet.

Et trossystem er på hell

De siste 16 år har vi ikke hatt stigning av den globale temperaturen, selv om CO₂-innholdet i atmosfæren har økt. Den naturvitenskapelige implikasjonen er ganske klar. CO₂-teorien, der menneskene er med på å skape en galopperende, farlig, global oppvarming,  er motbevist.

 

Det er viktig å observere at sammenbruddet av troen på de «menneskeskapte klimaendringene»  i virkeligheten er sammenbrudd av et trossystem. Nå skal vi ta for oss den vitenskapelige metode – her anmoder jeg enkelte av de sentrale, alt for pressekåte  norske klimaforskerne til å se vekk et øyeblikk, dette er ikke noe som dere forstår.

Vi har noe som kalles den vitenskapelige metode. Dersom et fenomen opptrer flere ganger – ting gjentar seg, da er det ofte vanlig å fremme en hypotese  for å finne en forklaring på hvorfor dette skjer.  Det første som er naturlig å foreta seg, er å undersøke om lignende hendelser har skjedd tidligere, og om det er gjort undersøkelser for å forklare dette. Dersom slike undersøkelser var utført, og man hadde laget en hypotese om hvorfor hendelsene fant sted, var dette OK, om hendelsene stemte med teorien. Dersom det forekom avvik mellom hendelser og teori, er det hypotesen, ikke måledataene, som må endres.  Dette går i rundgang til man har en hypotese som på en robust måte kan beskrive hva som vil skje neste gang fenomenet inntreffer. Om det teoretiske grunnlaget for hypotesen stadig viser seg å stemme med det man opplever i den virkelige verden, ja da kan man tale om at hypotesen opphøyes til teori. Men merk: En slik teori kan aldri bevises! Dersom det kan vises til ett tilfelle der teorien ikke stemmer, eller man finner en bedre forklaring, da er teorien død! Ptolemeus’ teori ble benyttet i 1500 år for å fastslå månens plassering, årstidene og planet­bevegelsene. Teorien hadde imidlertid en vesentlig svakhet:  jorda går rundt sola, ikke omvendt. Dette illustrerer på en god måte at vitenskapen aldri er avgjort.

Dette er det som venter medlemmene av det ovennevnte trossamfunnet. Observasjoner fra lignende tilfeller viser at medlemmene av menigheten grovt sett nå opplever  følgende psykiske problemer og lidelser:

 

1. Benektelse – de avviser totalt å se, tro eller akseptere det som skjer.

2. Sinne – de anklager andre og seg selv for det som har skjedd. Jo sterkere troen er/var jo heftigere er dette stadiet.

3. Forhandlingsfasen – de tror fremdeles at det kan forhandles slik at det er mulig å beholde noen av stumpene til dette sammenraste trossystemet. Leting etter syndebukker er svært sentralt i denne prosessen.

4. Depresjon – det kan ikke stoppes. Apati, depresjon, tretthet og følelse av å bli urettferdig straffet.

5. Akseptering – Det er over! 

 

Så vidt jeg kan se, er vi nå i fase 4 og 5 i denne prosessen.

Klimavitenskapens fallitt - om CO2-dogmet

CO₂-dogmet (troen på, uten noen vitenskapelige bevis, at menneskeutsluppet CO₂ vil gi oss en farlig, galopperende oppvarming av kloden) er i ferd med å miste sin gjennomslagskraft hos folket. Når man kontrollerer påstandene til dogmatikerne mot hva som virkelig måles i verden, oppdager vi raskt at CO₂-dogmet faller innenfor kategorien pseudovitenskap. Riktignok er det fortsatt enkelte som forsvarer dogmet, til dels av varierende grunner.

I første rekke har vi de forskerne som har investert arbeid og prestisje ved å prøve å påvise at dogmet representerer vitenskap. Disse kan, med dagens viten, best karakteriseres som aktivister. De har forlatt den sanne vitenskapens vei forlengst, de driver med patologisk vitenskap.

Så har vi alle opportunistene – de som prøve å tjene penger/prestisje på denne pseudovitenskapen. Dette er en broket forsamling, her finner vi både politikere, miljøvernorganisasjoner, børsmeglere/banker, massemedia og mafia.

De resterende er de som vel nesten kan kalles «religiøse». De tror på dogmet og krever ingen bevis.

Klimavitenskapen har med rette fått en god del «tyn» de senere årene. Ikke minst fra skeptiker-bloggosfæren. Påstand etter påstand fra de arrogante, såkalte «seriøse» klimaforskerne, er plukket fra hverandre av skeptiske forskere og ingeniører. Vitenskapen, som skulle være «avgjort», er det så avgjort ikke. Forsvarerne av dogmet har gitt opp å komme med reell argumentasjon – mange av disse skjønner etterhvert at de har «malt seg inn i et hjørne» - og prøver fortvilet å finne en vei ut. Men de har ropt «Ulv, ulv!» mange ganger for mye. De er ikke en gang verd vår medfølelse!

Er man litt interessert i emnet er det rimelig enkelt å gjøre følgende observasjoner:

• Markedet for handel med karbonkvoter er dødt. Bankene og meglerhusene har stort sett lagt ned denne virksomheten.

• De fleste miljøjournalistene i mediahusene rundt om i verden har fått beskjed om å pakke sammen.

• Investeringer i «fornybar» energi går den vei «høna sparker». Milliardinvesteringer – godt subsidiert av skattepenger, både i Europa og USA – forsvinner i det ene konkursbo etter det andre.

• Temperaturendringer kommer først, så endres CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren. Menneskene har aldri hatt ansvaret for CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren. Siden konsentrasjonen av CO₂ i havet er mange ganger større enn i atmosfæren, er det havet som er hovedregulator i denne mekanismen. Blir det varmere, slipper havet ut mere CO₂. Blir det kaldere, opptar havet mer CO₂. I store trekk har denne prosessen en forsinkelse på omkring 800 år. Det betyr at CO₂-konsentrasjonen i dag er et resultat av en varmeøkning man hadde på slutten av den varme delen av vikingetiden.

• Arealet av havis i Arktis har minket de senere år. Arealet av havis i Antarktis har økt de senere år. Det totale areal av havis har vært tilnærmet konstant i mange tiår. For øyeblikket er utbredelsen i nord på nivå med det man hadde på 1930-tallet.

• De siste 16 årene har den globale temperaturen ikke steget selv om CO₂-konsentrasjonen i atmosfæren har økt. Man trenger ikke å være forsker for å forstå at her er det andre mekanismer enn CO₂ som virker inn kraftigst på temperaturutviklingen.

• Havnivåstigningen har ikke akselerert slik dogmatikerne til stadighet hevder («Ulv, ulv!»). Forskere som går ut i felten og måler, sier at havnivået steg raskere før år 1950.

• Statistikk viser at sannsynligheten for å dø av tørke, oversvømmelser og storm har minket med 98% siden 1920-tallet (fra Wealth and Safety: The Amazing Decline in Deaths from Extreme Weather in an Era of Global Warming, 1900–2010 By Indur M. Goklany, som blant annet har deltatt i klimapanelets arbeid som hovedforfatter og ekspertkommentator).

Denne listen kan man forlenge ytterligere, men tendensen er helt klar: dogmatikerne har ingen sak! Nå er det på tide å stoppe dem! Vi har et alvorlig oppryddingsarbeid foran oss!

Informative filmer om klimavitenskapen

Selv om gammelmedia (aviser, radio og TV) har stort sett har løpt klimaalarmistenes ærend i mer enn 20 år, er det enkelte filmprodusenter som har gått mot strømmen. I motsetning til mange av propagandafilmene produsert av BBC med støtte fra Greenpeace og WWF, tar disse filmene for seg den vitenskapelige argumentasjonen.


The Great Global Warming Swindle - Den britiske TV-kanalen ‘Channel 4’ slapp denne filmen i 2008:

https://newtube.app/user/DaveBurrows/dzFWOse

*

The Cloud Mystery - dansk TV2 - 2008. En film om Henrik Svensmarks teori der høyenergetiske, kosmiske stråler fra supernovaer sammen med aktiviteten på sola hevdes å innvirke på klimaet.

http://www.youtube.com/watch?v=ANMTPF1blpQ

*

Climate Catastrophe Canceled  - Finsk film fra 2009 som avslører de feilaktige metodene som er benyttet for å frembringe "Hockeykølle-grafen". Filmen er tekstet på flere språk, også norsk:

http://dotsub.com/view/19f9c335-b023-4a40-9453-a98477314bf2

Samme selskap (YLE) har laget denne om Climategate:

https://youtu.be/ygggYvtkl_o

*

Church of Global Warming - produsert av James Follett (hjemmeside: http://www.climatereview.net/ )

Link til nedlastbar film for PC: http://www.climatereview.net/MoviePC.php       (1 GB)
                              for MAC: http://www.climatereview.net/MovieMac.php     (938 MB)
                              Youtube:  Link til del 1 av 6

*

Climate Change in 12 minutes - av Dr. David M. W. Evans - Forklarer på 12 minutter hvordan måledata viser at klimamodellene svikter.

http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=0gDErDwXqhc#!

*

Klimawandel (Klimalüge, Klimaschwindel) - En tysk rapper - Kilez More - som absolutt har noen gode poeng:

http://www.youtube.com/watch?v=AybBEuIpy44


Lördagsintervju - Professor Peter Stilbs om det överdrivna klimathotet:

https://www.youtube.com/watch?v=53Jm26PV-Kc

*

Her er en todelt video - Yes Prime Minister - som faktisk er svært avslørende:

https://vimeo.com/124391891

https://vimeo.com/124392955