mandag 29. februar 2016

Noen av menneskene bak utviklingen av mikrodatamaskinen

Innledning

En analog datamaskin

I 1901 fant en gruppe dykkere et skipsvrak utenfor øya Antikythera i Egeerhavet. Om bord var en mengde statuer og andre skatter som romerne hadde plyndret fra Hellas.

Forskerne antar at skipet sank en gang mellom år 87-80 f.Kr. Men det er mulig at den såkalte Antikythera-mekanismen er enda eldre. Den ble hentet opp som en haug med rustne klumper av bronse. I mange år har forskere undersøkt dem, for å prøve å forstå hva de en gang var.

Først nå (2021), da en gruppe forskere ved University College London har brukt røntgenteknologi og 3D-skanning, får vi et forbløffende innblikk i en av oldtidens mest mystiske gjenstander.

En del av den 2100 år gamle Antikythera-mekanismen, som også blir alt verdens første analoge datamaskin.FOTO: THANASSIS STAVRAKIS / AP

En modell av kosmos

Antikythera-mekanismen viser seg å ha vært en kompleks modell av kosmos, som kunne beregne månefaser og holde styr på dager, uker og måneder.

– Den gjør bruk av tannhjul og gir som vi overhodet ikke forbinder med oldtiden. Den grad av finmekanikk som gjemmer seg i funnet dukker ikke opp igjen før slutten av middelalderen.

Museumsinspektør Jacob Thorek Jensen ved Danmarks Tekniske Museum sier til Danmarks Radio at han er helt paff av at grekerne kunne bygge så avanserte maskiner.

Ved National Archaeological Museum of Athens finnes en modell av Antikythera-mekanismen.FOTO: LOUISA GOULIAMAKI / AFP

På den tiden trodde man at jorden var universets sentrum. Derfor har noen av beregningene den kunne lage ikke vært helt korrekte. Ikke desto mindre har det krevd avansert matematikk å lage den.

Dreiet man på et håndtak på maskinen, satte man i gang en simulering av planetenes baner, eller månens faser.

I et geosentrisk verdensbilde er jorda sentrum i universet, og planetene og sola går i bane rundt jorda.FOTO: WIKIPEDIA

Langt forut for sin tid

Utenlandske medier kaller maskinen «verdens eldste datamaskin» og sammenligner funnet med det å finne et fly i en vikinggrav.

Thorek Jensen mener sammenligningen har noe for seg.

– Den er milevis forut for sin tid. Man fristes nesten til å kalle det en slags analog datamaskin.

Inntil videre er Antikythera-mekanismen helt unik. Forskerne vet ikke om den var et eksperimentelt påfunn av datidens Petter Smart, eller om den spilte en mer sentral rolle i forståelsen av universet.

En modell av Antikythera-mekanismen ved nasjonalmuseet for arkeologi i Aten.FOTO: LOSMI CHOBI / AP

Avansert teknologi som gikk i glemmeboken

Det er ikke første gang avansert teknologi blir oppfunnet i oldtiden for så å gjenoppstå mange hundre år senere.

De gamle grekerne fant også opp en primitiv dampmaskin, som blant andre matematikeren Heron stod bak. Først over 1700 år senere drev dampmaskinen i gang den industrielle revolusjon.

Vi kan lære mye ved å kikke tilbake i tid for å se hvordan ting ble gjort før, sier Jensen.

– Det er mange eksempler på at banebrytende teknologi har kommet på feil tid, hvor samtiden ikke har vært klar for det. Men det betyr ikke at vi ikke kan la oss inspirere av det i dag.

(Denne innledningen var hentet fra en artikkel i NRK)

* * *

Digitale maskiner

Mange vet i dag hvem Bill Gates er. Grunnleggeren av Microsoft har bygd opp en formue fordi han var på rett sted til rett tid. Selvsagt er det ikke nok å være til stede i riktig tidsepoke. Bare noen få enkeltpersoner skjønte at tiden var moden for den utviklingen som skulle gi oss hjemmedatamaskinen. Enda færre hadde bakgrunnskunnskapen som skulle til for aktivt å starte denne prosessen. Bill Gates og Paul Allan var 2 slike personer. Paul Allan er ikke så kjent som Bill Gates, men det var han som sammen med Bill Gates grunnla og bygde opp Microsoft.

Det teoretiske grunnlaget for utviklingen var lagt langt tidligere. Mange gir den franske tenkeren Blaise Pascal (1623 – 1662) æren for dette. Det ble laget en maskin av matematikeren Blaise Pascal i 1642. Den ble kalt "Pascaline". Maskinen kunne addere og subtrahere.

Pascaline - signert av Pascal i 1652 - Musé des Arts et Métiers - ved Rama - Creative Commons Attribution-ShareAlike 3.0 France license.

Tyskeren Gottfried Wilhelm von Leibniz (1646 – 1716) fikk bygget en kalkulasjonsmaskin. England fortjener også en del av æren, her med Charles Babbage (1791 - 1871) og Ada Byron (1815 – 1852). Begge disse arbeidet med en kalkulasjonsmaskin, dog uten at samtiden mente den kunne brukes til noe nyttig.

Iren George Boole (1815 – 1864) utarbeidet noe som senere ble kalt Boolsk algebra, og baserer seg på bruk av det binære tallsystemet.

Den svenske handverkeren George Scheutz (1785 – 1873) bygde sammen med sønnen sin, Evard (1821 – 1881) en difference engine. Den sto ferdig i 1853. Dette blir i av mange betraktet som den første vellykkede, mekaniske kalkulasjonsmaskinen.

Maskinen til Georg og Edvard Scheutz. Public domain - fra Golding Bird & Charles Brooke (1867) The Elements of Natural Philosophy; or, An Introduction to the Study of the Physical Sciences, 3rd Ed., J. Churchill & Sons, p.121, fig.173

Amerikaneren Herman Hollerith (1860 – 1929) søkte i 1884 om patent på den første hullkortmaskinen. Den baserte seg på å lese inndata ved hjelp av hullkort. I hullene oppsto det i lesemaskinen elektrisk kontakt, som så ble benyttet til å øke et elektromekanisk telleverk. Maskinene hans ble først benyttet til hjelp ved å utarbeide dødelighetsstatistikk i New Jersey, 1887. Ved folketellingen i USA i 1890 vant Hollerith i konkurranse med andre når det gjaldt å behandle data raskest (Folketallet ble forøvrig fastslått til 62 622 250). Hollerith grunnla firmaet Tabulating Machine Company (1911) som raskt ble omdøpt til Computer Tabulating Recording Company (1911). I 1924, etter at Hollerith hadde sluttet, skiftet firmaet navn på nytt, og er senere kjent som International Business Machines Corporation (IBM).

Hullkort fra 1890 - Public Domain - Library of Congress

http://memory.loc.gov/mss/mcc/023/0008.jpg

Vi var nå i gang med en utvikling som ga oss store, kostbare maskiner. Denne utviklingen skjøt særlig fart under andre verdenskrig, og vi fikk elektroniske kalkuleringsmaskiner, der nøkkelkomponentene var radiorør. Lengst fremme i denne utviklingen var USA, England og Tyskland. På slutten av 1940-tallet ble det imidlertid gjort en epokegjørende oppfinnelse, noe som skulle lede til en mulighet for å bygge elektronikk langt billigere og mer komprimert enn tidligere. I de etterfølgende kapitlene skal jeg prøve å gi bakgrunnen for utviklingen som dermed førte til hjemmedatamaskinen. Det finnes mange pionerer, og vi skal her ta for oss noen av de viktigste.

Miniatyriseringen skjøt fart. "U.S. Army Photo", number 163-12-62. Left: Patsy Simmers (mathematician/programmer), holding ENIAC (1946) board. Next: Mrs. Gail Taylor, holding EDVAC (1949) board. Next: Mrs. Milly Beck, holding ORDVAC (1952) board. Right: Mrs. Norma Stec (mathematician/programmer), holding BRLESC-I (1962) board. Public Domain.

Transistoren – den grunnleggende byggeklossen.

Verdens første transistor. Creative commons lisens.

I Bell Telephone Laboratories gjorde man i 1947 en observasjon som skulle starte en revolusjon i elektronikkbransjen. Observasjonen var at når man la elektriske signaler på kontaktene til et germaniumkrystall, kunne man få en utgangseffekt som var større enn det man sendte inn. Det er i hovedsak tre personer som er nevnt i samband med denne oppdagelsen, sjefen sjøl, William Shockley, samt hans to medarbeidere, John Bardeen og Walter Brattain.

I 1951 la de frem et teoretisk grunnlag for hva som skjedde i krystallet, men viktigst, de kunne presentere en ganske robust signalforsterker, senere kjent under navnet junction transistor.

I 1956 mottok alle tre nobelprisen i fysikk.

William Bradford Shockley (1910 – 1989) var født i London, men utdannet ved Palo Alto Military Academy og Hollywood High School i California. Interessen for fysikk ble vekket av en nabo som underviste ved Stanford Universitetet. Han tok sin Ph.D. grad ved M.I.T. i 1936. Etter utdannelsen startet han karrieren ved Bell Telephone Laboratories og ble der fram til 1955. I 1956 ble han finansiert av Beckham Instruments, Inc, slik at han kunne starte opp Schockley Semi-conductor Laboratory i California. Her ansatte han en gruppe unge forskere som skulle hjelpe ham i å få til en overgang fra germanium til silisium som grunnlagsmateriale i transistorer. Silisium er lettere tilgjengelig enn germanium, og tåler høyere temperaturer.

Arbeidet framover var ikke problemfritt. Medarbeiderne til Shockley beretter om paranoide trekk ved mannen. Dette ga seg utslag i form av sjekking og dobbeltsjekking av laboratorieresultatene. Det som fikk begeret til å flyte over for mange, var at han innførte tvungen løgndetektortest for alle ved laboratoriet. Det ble opprør, og mange av de ansatte ble tvunget til å finne seg an annen arbeidsplass. Disse”opprørerne”, ledet av Gordon Moore, startet da et nytt firma, Fairchild Semiconductors, finansiert av Fairchild Camera & Instrument Corp. Her fortsatte arbeidet med å fremstille komersielle transistorer basert på silisium. Hovedkonsernet Fairchild viste seg etter hvert å være nokså lunkent innstilt til halvledervirksomheten, så i 1968 pakket Gordon Moore og Bob Noyce sammen sakene sine og stiftet et nytt firma, Intel.

Shockley hadde i mellomtiden gitt opp målsettingen fra 1956 om å produsere silisiumbaserte transistorer og ble i 1963 ansatt ved Stanford. Her så det ut som han skiftet fagområde, for han begynte å arbeide med et fagområde han kalte dysgenics. Her benyttet han seg av data fra den amerikanske hærens IQ-tester – hvor han konkluderte at afrikanskættede amerikanere var mindre intelligente enn kaukasier. På dette grunnlaget hevdet han også at egne opplæringsprogram for svarte ville være bortkastet. I tillegg foreslo han frivillig sterilisering av alle med IQ under 100. På toppen av dette donerte han sperma til en såkalt Nobel-spermbank for genier. Dette provoserte mange, og hans forskning ble sammenlignet med nazistenes genetiske eksperimenter.

Mikroprosessoren.

Etter oppfinnelsen av transistoren, skjedde en naturlig utvikling i retning av miniatyrisering. Ikke minst romfartskappløpet presset fram denne utviklingen. Her var det ønskelig å klemme sammen mest mulig elektronikk til lavest mulig vekt med minst mulig effektforbruk. Integrerte kretser var et naturlig neste skritt. I 1971 kom 2 produkter som satte fart i den utviklingen vi kjenner til i dag:

Den første kommersielle mikroprosessor.
Disketten.

Busicom var et japansk firma som produserte elektroniske kalkulatorer. Den harde konkurransen i markedet gjorde at de så seg om etter muligheter til å få et forsprang på konkurrentene. Utviklingen av MOS LSI (storskala integrerte kretser) var det som hadde satt fart i utviklingen av kalkulatorene, og Busicom tok nå (1969) kontakt med Intel fordi de hadde hørt at Intel hadde den raskeste teknologien med størst pakketetthet av elektroniske komponenter.

Busicom’s første, mikroprosessorbaserte kalkulator

Det ble etablert et samarbeid mellom Intel og Busicom, der Intels representanter var Federico Faggin, Ted Hoff og Stan Mazor. Samarbeidet resulterte i at det ble utviklet 4 IC-kretser som skulle løse den aktuelle oppgaven:

4001 – En 2048-bits ROM med programmerbar input-output port.
4002 – En 4-registers x 20-lokasjons x 4-bit RAM datahukommelse.
4003 – Et statisk shift-register med seriell input og seriell/parallell output.
4004 – En 4-bits CPU-krets.

Federico Faggin, designeren av 4004-kretsen

Designeren av 4004-kretsen, Federico Faggin, fikk opprinnelig etset signaturen F.F. inne i CPU- Chipen. Senere ble signaturen flyttet til kanten. Andre utviklere har imitert denne vanen etter ham.

På slutten av 1969 tok firmaet Computer Terminal Corporation (senere Datapoint) kontakt med Intel for å få hjelp med byggingen av en bipolar memory-chip. Denne kretsen skulle samarbeide med CTC’s lille, spesialbygde CPU. Arkitekturen var 8-bits, men ellers svært lik 4004-arkitekturen. Intel fikk overbevist CTC at man kunne få hele CPU-en pakket inn i en integrert krets. Hal Feeney ble satt til å utføre dette arbeidet, sammen med de ovennevnte herrene Hoff og Mazor. Arbeidet startet flere måneder før man kom i gang med utviklingen av 4004-kretsen, og kunne således ha vært den første mikroprosessoren. Feeney fikk ikke noen ”dreis” på utviklingen, så hele prosjektet ble stoppet etter noen måneder. Etter at Faggin hadde fullført utviklingen av 4004-prosessoren, gikk man i gang på nytt. Med Faggin som konsulent, ble også dette prosjektet vellykket fullført.

Sommeren 1971 fikk Faggin ideen til 8080-kretsen. Han definerte arkitekturen, instrukssjonsettet og hoved-designen. Så ble det 9 måneder med intens lobbyvirksomhet innad i Intel, før han fikk overbevist ledelsen om at prosjektet var levedyktig. Denne forsinkelsen kunne resultert i at Motorola hadde overtatt ledelsen i CPU-utviklingen med sin 6800-krets.

Selve utformingen av 8080-kretsen ble foretatt av Masatoshi Shima (sjefsingeniøren til Busicom), under ledelse av Faggin. Utviklingsperioden strakk seg over 15 måneder fra 1972–74.

Fra Intelmuseet. Her står det bl. annet: Marcian E. "Ted" Hof Inventor of the microprocessor

Faggin følte seg til tider frustrert over beslutningsprosessene i Intel, og startet derfor i 1974 firmaet Zilog. Intel prøvde i ettertid å straffe ham ved å frata ham æren for sine bidrag til Intels produkt-portefølje. Derfor er det flere kilder som gir Ted Hoff den største kreditt for utviklingen av disse komponentene.

Tidslinje for introduksjon av de første mikroprosessorene

År Navn/Type Kommentar

1971	Intel 4004 Se også denne historien	2300 transistorer, kunne utføre 60000 operasjoner i sekundet, adresserte 640 bytes hukommelse og kostet $200
1972	Intel 8008	Kunne adressere 16k x8 bit memory, 48 instruksjoner. De første hadde en klokkefrekvens på 500 kHz
1974	Intel 8080	Forbedret 8008. Ble snart standard i dataindustrien. 2 MHz klokkefrekvens
1974	Motorola 6800	8-bits-prosessor. 1MHz klokkefrekvens
1975	MOS Technology 6502	8-bits-prosessor. Tankegangen bak denne var forløpere til RISC-prosesoren. Mye billigere enn 8080 og 6800. Ble derfor svært populær. Ble blant annet brukt i Commodore 64, Atari 2600, Famicon/NES og Apple I og II
1976	Zilog Z80	8-bits-prosessor. Denne ble, med avledninger blant de mest benyttede mikroprosessorer (sammen med 6502-familien) fra sist på 1970-tallet til midten av 1980-tallet.
1978	Intel 8086	16-bits-prosessor. Ble vel kostbar i begynnelsen
1978	Intel 8088	8-bits-prosesor som for øvrig var kompatibel med 8086
1982	Intel 80286 (også markedsført under navnet iAPX 286)	16-bits-prosessor. Ca. 134000 transistorer. Kunne i store trekk benyttes på programvare skrevet for 8086 og 8088 prosessorer
1985	Intel 80386 (også kjent som i386 eller bare 386)	32-bits-prosessor.De første utgavene hadde 275000 transistorer. Senere varianter av denne ble benyttet i mobiltelefoner som BlackBerry 950 og Nokia 9000. Klokkefrekvens opp til 33 MHz.
1987	Sun SPARCH	RISC-prosessor. 32/64-bits-prosessor. Åpen arkitektur, dvs. at flere kunne produsere cpu-en. Texas Instruments, Atmel, Cypress Semiconductor og Fujitsu.
1988	Intel 80386SX	16-bits databus. Kunne max. Adressere 16MB hukommelse – som 80286. Ment å skulle ta markedet fra 80286.
1989	Intel 80486 (også kjent som Intel 486 eller i486)	Veldig lik i386, men med noen ekstra instruksjoner. Nytt var en innebygd regneprosessor.
1991	AMD AM386	100% kompatibel klone med Intel 80386. Gjorde AMD til en seriøs konkurrent til Intel. Klokkefrekvens 20 til 40 MHz. Billigere enn Intels tilsvarende prosessor.
1993	Intel Pentium (i586)	I følge tidligere navnesetting skulle denne hete Intel 80586 (eller i586). Klokkefrekvensene var i området 60 – 66MHz.

Etter denne tid er det stort sett AMD og Intel som har fortsatt konkurransen. Det virker som Intel hele tiden har hatt et lite overtak når det gjelder teknologi, men dette er kompensert av AMD ved å holde litt lavere priser på produktene.

For telefoner er det dog mange andre prosessorprodusenter inne i bildet, f.eks. Qualcomm (Snapdragon), Nvidia (Tegra), Intel (Z2580), Samsung (Exynos), Apple (A6 og A7), Motorola (X8), Broadcom (BMC21664), HiSilicon (K3V3) og MediaTek (MT6592).

Fra Qualcomm Stadium i San Diego

Selve datamaskinene

På nettstedet http://www.oldcomputers.net ligger en oversikt som viser tidslinjen for utviklingene av de forskjellige små datamaskinene. Den første som virkelig var tilgjengelig for menigmann ble utviklet i 1974 og kom i salg i 1975; "MITS Altair 8800".

Additional Altair cards available from MITS:
Function	kit price	assembled
1K static RAM	$97	$139
2K static RAM	$145	$195
4K dynamic RAM	$195	$275
Serial interface	$119	$139
Parallel interface	$92	$114
Cassette interface	$128	$175

"Micro Instrumentation Telemetry Systems (MITS) var det første firmaet som tilbød datamaskin-byggesett på markedet. For $439 fikk du både byggesett, strømforsyning og et detaljert instruksjonssett for byggingen. På den tiden fantes det ikke tastatur som kunne kobles direkte til maskinen. Skulle man legge inn program i maskinen, måtte man benytte bryterne på frontpanelet, noe som gjorde programmeringen både tungvint og tidkrevende.

Det ble fort klart at man måtte kunne lagre data og hente data på en mer hensiktsmessig måte enn å vri på brytere. Derfor måtte maskinen kobles til ytre enheter. For å kunne gjøre dette, måtte maskinen ha såkalte "serielle interface". Kassett og teletype med hullband var mest brukt den første tiden.

IMS Associates, Inc i San Leandro, California, kom i august 1975 med IMSAI 8080, som ble en sterk konkurrent til Altair. Funksjonene var omtrent de samme for begge maskinene.

IMSAI 8080

Announced:	August 1975
How many:	Around 20,000
Price:	US $931 assembled
	US $599 as a kit
CPU:	Intel 8080A, 2.0 MHz
RAM:	64K max
Display:	front panel LEDs
Controls:	front panel switches
Expansion:	card-cage w/ S-100 bus
Storage:	optional cassette or
	floppy drive
OS:	CP/M, BASIC

I filmen "Wargames" ble IMSAI 8080 benyttet, men den hadde diverse ekstrautstyr tilkoblet.

Høyttaler, modem og tastatur

Dobbel diskettstajon

Dataskjerm

Fra filmen Wargames:

I 1976 startet både MITS og IMSAI å lage diskettstasjoner til maskinene sine. Dette for å lette innhentingen av programvare og data. For at datamaskiner skal kunne fungere mot eksterne enheter som hukommelse, tastatur, skjerm, diskett og andre enheter, kreves det at man laster inn et operativsystem på maskinen. På denne tiden fantes slike bare for store datamaskiner, ikke for mikroprosessorbaserte maskiner. Blant de første forsøkene på å få mikromaskinene til å fungere på fornuftig vis, var å utvikle et programmeringsspråk, BASIC (Beginners All-purpose Symbolic Instruction Code), som kunne lastes inn i mikromaskinene. Data-studenter hadde allerede vært utsatt for dette programmeringsspråket som så dagens lys i 1964 ved Dartmouth College i New Hampshire. Dette var utviklet for bruk på minimaskiner av herrene John G. Kemeny og Thomas E. Kurz.

Historien om hvordan programmeringsspråket BASIC ble til:

Da Altair og IMSAI kom på markedet, var det flere som ønsket at man kunne benytte tilsvarende programvare til disse maskinene. Paul Allen hadde kjøpt januarutgaven, 1975, av Popular Electronics, der Altair ble demonstrert. Han viste dette til Bill Gates, og de ble enige om å lage en versjon av BASIC interpreterende verktøy til disse nye maskinene. Bill Gates tok kontakt med MITS og lovet (typisk selger: lover og lyger) å levere et ferdig produkt i løpet av 8 uker. I og med at verken Gates eller Allen hadde tilgang til en av de nye mikromaskinene, virket det nesten som de hadde tatt seg vann over hodet. De fikk hjelp av Monte Davidoff til å utvikle programvaren på en programemulator kjørt på en PDP-10 minimaskin. Det ferdige produktet ved navn "Altair BASIC" ble levert på hullband og opptok 4 KB hukommelse.

Diskett (Floppy Disk)

Patentet på disketten var det Yoshiro Nakamatsu som hadde. Dette daterer seg helt tilbake til 1950. Han fikk imidlertid ingen av datidens firma til å vise interesse i å utvikle disketten, så patentet ble solgt til IBM.

Den fysiske utviklingen av disketten var det IBM-ingeniører ledet av Alan Shugart som fikk til. Dette var en 8" fleksibel plastikk-plate dekket med jernoksid. Data ble skrevet inn og lest ut igjen fra overflaten til disketten.

De første diskettene ble kun benyttet av IBM-stormaskiner under oppstart for å laste mikrokoder inn i kontrolleren (MERLIN – IBM 3330) til magnetplatestasjonen(e). På en måte kan man si at disketten erstattet hullkort ved denne operasjonen.

An Wang var en entreprenør som produserte småmaskiner, hovedsakelig innrettet mot tekstbehandling. Han var på utkikk etter et fysisk mindre lagringsmedium enn 8" disketten. 3 personer, An Wang, Jim Adkisson og Don Massaro satt i en bar og diskuterte problemet. Hvor stor måtte den nye disketten være? Wang kikket på servietten under drinken sin og konstaterte at "dette er den rette størrelsen". Beskrivelsen gikk videre til Alan Shugart som utviklet 5 ¼"-disketten i 1976 til Wang Laboratories.

Sony slapp 3 ½"-disketten på markedet i 1981. I motsetning til de større diskettene, var denne innelukket i stiv plastikk, men den gikk likevel under navnet "floppy disk".

Den første tiden kunne diskettene bare benyttes på den ene siden, men firmaet Tandon introduserte dobbeltsidig diskett i 1978. Dermed doblet også kapasiteten til disketten.

Den historiske utviklingen av disketten (hentet fra Wikipedia)

Disk format	Year introduced	Formatted storage capacity	Marketed capacity
8-inch: IBM 23FD (read-only)	1971	79.75 kB^[25]	not marketed commercially
8-inch: Memorex 650	1972	175 kB	1.5 megabit unformatted
8-inch: SSSD IBM 33FD/Shugart 901	1973	237.25 kB	3.1 megabit unformatted
8-inch: DSSD IBM 43FD/Shugart 850	1976	500.5 kB	6.2 megabit unformatted
5¼-inch (35 track) Shugart SA 400	1976	87.5 kB	110 kB
8-inch DSDD IBM 53FD / Shugart 850	1977	980 kB (CP/M) – 1,200 kB (DOS FAT—later MSDOS FAT)	1.2 MB
5¼-inch DD	1978	360 or 800 kB	360 kB
5¼-inch Apple Disk II (Pre-DOS 3.3)	1978	113.75 kB (256 byte sectors, 13 sectors/track, 35 tracks)	113 kB
5¼-inch Atari DOS 2.0S	1979	90 kB (128 byte sectors, 18 sectors/track, 40 tracks)	90 kB
5¼-inch Apple Disk II (DOS 3.3)	1980	140 kB (256 byte sectors, 16 sectors/track, 35 tracks)	140 kB
3½-inch HP single sided	1982	256×16×70 = 280 kB	264 kB
5¼-inch Atari DOS 3	1983	127 kB (128 byte sectors, 26 sectors/track, 40 tracks)	130 kB
3-inch	1982	360 kB	125 kB (SS/SD), 500 kB (DS/DD)
3½-inch SS (DD at release)	1983	360 kB (400 on Macintosh)	500 kB
3½-inch DS DD	1984	720 kB (800 on Macintosh, 880 KB on Amiga)	1 MB
5¼-inch QD		720 kB	720 kB
5¼-inch RX50 (SSQD)	circa 1982	400 kB	400 kB
5¼-inch HD	1982	1,200 kB	1.2 MB
3-inch DD	1984	720 kB	?
3-inch Mitsumi Quick Disk	1985	128 to 256 kB	?
2-inch	1989	720 kB	?
2 ¹⁄₂-inch	1986	?	?
5¼-inch Perpendicular	1986	10 MB	?
3½-inch HD	1987	1,440 kB (1,760 kB on Amiga)	1.44 MB (2.0 MB unformatted)
3½-inch ED	1987^[36]	2,880 kB	2.88 MB
3½-inch Floptical (LS)	1991	20,385 kB	21 MB
3½-inch Superdisk (LS-120)	1996	120.375 MB	120 MB
3½-inch Superdisk (LS-240)	1997	240.75 MB	240 MB
3½-inch HiFD	1998/99	150/200 MB	150/200 MB

SD = Single Density; DD = Double Density; QD = Quad Density; HD = High Density;ED = Extended Density; LS = Laser Servo; HiFD = High capacity Floppy Disk; SS = Single Sided; DS = Double Sided

Diskettens dager er ikke talte. Her er diskett fortsatt i bruk.

Operativsystem

Det er klart at programmeringsspråket BASIC ikke tilfredsstilte alle krav man måtte ha til å kunne kommunisere med datamaskinen. Man måtte ha et operativsystem. Her kom Gary Kildall på banen. Som et kuriosum kan nevnes at faren hans hadde norske aner og mormora var fra Skellefteå i Sverige. Han var utdannet ved University of Washington og avtjente bindingstiden i forhold til militærtjenesten ved å undervise ved "Naval Postgraduate School" i Monterey (John Steinbeck har skrevet 2 noveller med handling fra Monterey: "Cannery Row" og "Sweet Thursday"), California. Interessen for datateknologi gjorde imidlertid at han fikk seg deltidsjobb ved Intel, slik at han kunne få "hands on" erfaring med 4004-prosesoren. Han tok doktorgrad i "computer science" ved University of Washington i 1972, og utviklet det første høynivå programmeringsspråk for mikroprosessorer, PL/M (Programming Language for Microcomputers).

Eksempel på slik programkode (hentet fra Wikipedia):

FIND: PROCEDURE(PA,PB) BYTE;

    DECLARE (PA,PB) BYTE;

    /* FIND THE STRING IN SCRATCH STARTING AT PA AND ENDING AT PB */

    DECLARE J ADDRESS,

        (K, MATCH) BYTE;

    J = BACK ;

    MATCH = FALSE;

        DO WHILE NOT MATCH AND (MAXM > J);

        LAST,J = J + 1; /* START SCAN AT J */

        K = PA ; /* ATTEMPT STRING MATCH AT K */

            DO WHILE SCRATCH(K) = MEMORY(LAST) AND

                NOT (MATCH := K = PB);

            /* MATCHED ONE MORE CHARACTER */

            K = K + 1; LAST = LAST + 1;

            END;

        END;

    IF MATCH THEN /* MOVE STORAGE */

        DO; LAST = LAST - 1; CALL MOVER;

        END;

    RETURN MATCH;

    END FIND;

Hos Intel fikk han låne 8008- og 8080-prosessorer, noe som han benyttet både til å lage PL/M, men også et operativsystem, CP/M ( Control Program for Microcomputers). Dette kunne også benyttes til å styre diskettstasjoner. Han demonstrerte CP/M for Intel, men der i gården var det ingen interesse for produktet. Sammen med kona startet nå Kildall firmaet "Intergalactic Digital Research" (senere "Digital Research") i Pacific Grove, California. Både IMSAI 8080 og Altair 8800 ble raskt utstyrt med CP/M. I 1981 hadde populariteten økt i så stor grad at over 3000 forskjellige datamaskinmerker benyttet seg av samme operativsystem. CP/M var blitt en industri-standard.

Det kan nevnes at Lars Monrad-Krohn etablerte Tiki Data der han benyttet en norsk variant av operativsystemet. Det ble kalt KP/M, men måtte skifte navn til Tiko for å unngå rettslig trøbbel.

Her er sitat fra en artikkel Gisle Hannemyr har skrevet om Tiki Data og problemene rundt dette:

Valget av Z80 og CP/M var det forøvrig ikke Kontiki Data selv som sto

bak. Maskinen ble laget som en direkte respons på at Staten (KUF)

hadde bestemt at edb-undervisningen i skolen skulle baseres på innkjøp

av "standard" maskiner og at standarden var 8 bits CPUer og CP/M.

"Kloningen" av CP/M skapte mye PR-messig trøbbel i starten. Det å

"klone" programvare var fortsatt et ukjent begrep på den tiden (siden

har vi fått Linux som er en klone av Unix -- slik at konseptet er nå

mer anerkjent). Etter å ha testet og verifisert at CP/M-applikasjoner

lot seg kjøre under KP/M rykket databladet "Computerworld" ut med en

historie om at KP/M var en piratkopi av CP/M. Dette var en påstand som

manglet ethvert grunnlag. CP/M var skrevet i et høynivåspråk (PL/M) og

optimalisert mot Intels 8080-prosessor. KP/M var skrevet fra "skratch"

i assembly og optimalisert for en annen prosessor (Zilogs Z80). Både

fordi det er mulig å optimalisere assembly langt bedre enn

høynivåspråk, og fordi Z80 har langt flere (og bedre) instruksjoner

enn 8080 var KP/M både mer kompakt og en god del kjappere enn CP/M,

og hadde dessuten enkelte finesser som CP/M manglet.

Ganske raskt etter at maskinen kom på markedet dukket også advokaten

til Thor Heyerdahl opp. Han mente at "Kontiki" var et navn som

Heyerdahl satt på rettighetene til, og forlangte at maskinen byttet

navn. Etter litt fram og tilbake kom Lars Monrad-Krohn (som styrte

butikken) til at det var dårlig PR å være uvenner med Thor Heyerdahl,

og dermed endret maskinen "Kontiki-100" navn til "Tiki-100". I samme

operasjon byttet operativsystemet "KP/M" navn til "Tiko".

Mange av høgskolene og universitetene rundt om i USA var utstyrt med datautstyr fra Digital Equipment Corporation (DEC) (En av grunnleggerne av DEC var Kenneth Harry Olsen med besteforeldre fra Norge og Sverige). PDP-8, PDP-10 og PDP-11-maskinene fra dette firmaet benyttet seg av UNIX som operativsystem. De fleste som drev med programvareutvikling på mikromaskiner hadde derfor opplæring på PDP-maskiner, og kjente til UNIX. For å kunne gjøre noe fornuftig på en UNIX-maskin, måtte man skrive kommandoer i et terminalvindu (vel, den første tiden var det teletype og hullband – senere ble det skjerm, tastatur, diskett-/diskett-stasjon, tape-/tapestasjon m.m.). Her er et eksempel på bruk av en kommando for å liste ut fil- og mappe-strukturen på en UNIX-maskin (i dette tilfellet hentet fra en Linux-maskin – kommandoene er stort sett de samme):

I CP/M, og senere MS-DOS/PC-DOS hadde man et tilsvarende kommando-vindu med tilhørende kommandoer. De var imidlertid ikke de samme som i UNIX.

Kommandoene i CP/M var disse:

COPYSYS,

DATE

DEVICE

DIR

DUMP

ERASE

GENCOM

GET

HELP

HEXCOM

INITDIR

LIB

LINK

MAC

PATCH

PIP

PUT

RENAME

RMAC

SAVE

SET

SETDEF

SHOW

SID

SUBMIT

TYPE

USER

XREF

En nærmere forklaring finnes her.

I CP/M (og senere MS-DOS/PC-DOS) vil en tilsvarende utlisting av filene gjøres ved å benytte DIR-kommandoen, slik:

16-bits-prosessorene gjør at livet blir turbulent for CP/M

IBM hadde på slutten av 1970-tallet oppdaget at mikroprosessorbaserte maskiner kunne ha noe for seg. For å komme raskt i gang måtte de imidlertid gå mot alle tidligere IBM-prinsipper. De skulle bare benytte standardkomponenter som andre hadde laget, ja, de ville til og med outsource produksjonen av operativsystem. De så for seg bruk av 8088/8086-prosessorer, og måtte derfor benytte 16-bits programvare. CP/M var laget for 8-bits-prosessorer. IBM kontaktet Digital Research i august 1980 i håp om å kunne kjøpe en CP/M-86. Det verserer forskjellige historier om hvorfor de ikke ble enige om en avtale, men IBM henvendte seg i stedet til Microsoft. Microsoft hadde allerede kontrakt på å levere BASIC interpreter til PC-en. I tillegg fikk Bill Gates i stand en lisensavtale på leveranse av "86-DOS", eller "QDOS" som det også ble kalt. QDOS (Quick and Dirty Operating System) av skrevet av Tim Paterson som var ansatt ved Seattle Computer Products (SCP). Han hadde brukt CP/M-håndbøkene for å få QDOS mest mulig likt CP/M. Microsoft kjøpte rettighetene til QDOS for $50000,00 av SCP (De hadde holdt avtalen med IBM hemmelig). Det smarte trekket til Bill Gates var nå at selv om Microsoft solgte dette videre til IBM, beholdt Microsoft rettighetene til å selge produktet selv, men under et annet navn. IBM benyttet heretter navnet PC DOS 1.0, Microsoft kalte sitt produkt MS-DOS 1.0 (Microsoft Disk Operating System 1.0).

I 1981 ble Paterson ansatt i Microsoft.

CP/M hadde den svakheten at alle filene ble lagret på samme nivå. Der fantes ikke mulighet for å lage mapper. I CP/M 2.2 var fikk man 16 "brukerområder", men det løste ikke problemet. I tillegg fantes det ikke noe CP/M 5 ¼ " floppy diskformat, slik at de fleste datamaskin-produsentene fant på sitt eget. Dermed var det umulig å lagre ting på en type maskin for så å lese det inn på en annen type maskin uten å ha et konverteringsprogram.

CP/M hadde ingen sikkerhetsmekanisme. Alle brukere kunne lese og skrive filer etter eget ønske.

CP/M hadde heller ingen standardisert grafikk før CP/M 3.0, og da var det for sent.

Det ble likevel laget noen spill som kunne brukes på flere forskjellige maskiner. Eksempelvis kunne man benytte bokstaver og tegn som beveget seg. Ett populært spill var "Ladder". Litt av den "feelingen" kan man få, om man har en maskin med Java installert og laster ned spillet fra denne nettsiden:

https://ostermiller.org/ladder/download.html

Dataprogram som gjorde CP/M populær

MBASIC

Det var først og fremst Microsoft Basic som sparket i gang interessen for mikro-datamaskinene. Her er link til referansehåndboken til MITS Altair Basic. Om man ønsker å prøve dette ut, men sitter med Windows, har Microsoft en versjon som går under Windows 10. Den kan lastes ned her:

https://www.microsoft.com/nb-no/store/apps/basic-interpreter/9wzdncrdfh39

Microsoft kalte CP/M-versjonen av Basic for MBASIC.

Eksempel på et slikt program:

10 cls

15 REM Rens skjermen

20 for i=1 to 10

40 print i;

45 REM Skriv ut verdien av i

50 next i

60 end

Når man utfører programmet ser utskriften slik ut:

Er man spesielt interessert finner man en versjon av PC-BASIC både for Windows (XP og nyere), OS X 10.6 og nyere for MAC og Linux/Unix m.m. Link:

http://robhagemans.github.io/pcbasic/download.html

WordStar

WordStar var det tekstbehandlingsprogrammet som fikk den suverent største markedsandelen inntil IBM fikk dreis på salget av sine PC-er, og bundlet tekstbehandlingen WordPerfect med maskinene. WordStar var laget for å gå på CP/M-maskiner, men det var gjort færrest mulig antagelser om det underliggende operativsystemet. Derfor var det mulig å porte det over på andre operativsystem.

Skjermbilde av versjon 5 (som går på 32-bits PC) av WordStar :

Menysystemet kunne tilpasses etter hvor dreven brukeren var. Her er redigeringsmenyen for noviser:

Mer drevne brukere kunne slå av hovedmenyen, men få opp de øvrige redigeringsmenyene - som denne:

Opphavsmannen bak WordStar var Rob Barnaby. Han hadde først laget et teksbehandlingsprogram som ble kalt Wordmaster. Dette kunne imidlertid ikke gi utskrift til skriver – noe som var den vanlige mangelen med det som fantes av tekstbehandlingsprogram på slutten av 1970-tallet. Barnaby var ansatt i firmaet "Micropro International", og sjefen (Seymour Rubenstein – tidligere IMSAI-ansatt) ga ham i oppdrag å forbedre tekstbehandlingsprogrammet. Det tok 4 måneder med assemblerprogrammering, så var WordStar "født". Noen IBM-venner av Rubenstein hevdet at Barnabys arbeid tilsvarte 42-manneår (etter IBM-standard).

Omsetningkurvene for WordStar steg ved introduksjonen av IBMs PC. Denne stigningen varte ved til midten av 1980-tallet. Men nå kom det en mengde tilsvarende program på markedet, som: Volkswriter, Word Perfect, XYwrite, Word, Newword m.m. Dessverre ble Rubenstein syk i denne perioden, og overlot firmaet til langt mindre kompetente personer. Dermed gikk det raskt nedoverbakke med Micropro International og det som på den tiden var verdens beste tekstbehandlingsprogram-pakke.

Rob Barnaby

Barnaby er pensjonert, bor i California, og oppgir å være styremedlem i "Habitat for Humanity Calaveras County"

Historien om WordStar

SuperCalc

SuperCalc var et elektronisk regneark som ble publisert av Sorcim i 1980. Første gang det var på markedet ble det bundlet sammen med WordStar som en del av den CP/M-pakken som fulgte med "Osborne 1" (verdens første bærbare) datamaskin. Det ble raskt standard regneark for CP/M og ble portert over på MS-DOS i 1982.

dBASE II

Cecil Wayne Ratliff jobbet for NASA og laget i 1978 et databaseprogram som han kalte Vulcan. Det var meningen han skulle benytte dette til å holde oversikten over fotballresultater for å hjelpe ham med tipping. Det var skrevet i 8080-assemblerkode og gikk på CP/M-maskiner. Han lisensierte programmet til Ashton-Tate under navnet dBASE.

dBASE II users guide

Apple

I april 1976, året etter MITS Altair kom på markedet, ble "Apple I" demonstrert ved Homebrew Computer Club i Palo Alto i California.

Denne maskinen ble levert til en gjenvinningssentral i California. Det viste seg at den var verd $200000,00.

Det ble solgt omkring 200 stykker av denne maskinen, 666,66 dollar var prisen. I motsetning til Altair var dette ikke et byggesett, men en fiks ferdig maskin. Det man måtte gjøre selv var imidlertid å montere kassen, strømforsyning, strømbryter, tastatur samt kople til en komposittskjerm.

Stephen Gary Wozniak ("Woz") og Steven Paul Jobs ("Steve" Jobs) var skaperne av Apple I. De startet selskapet Apple den 1. april 1976 – det ble aksjeselskap 3. januar 1977. Woz var sønn av en Locheed Martin-ingeniør, og hadde vel fått inn elektronikkunnskaper med "morsmelken". Steve Jobs var adoptivbarn. Han viste seg å være uhyre intelligent, og fikk derfor en god del problemer i løpet av skolegangen, både fordi skolen fortonte seg kjedelig, men også fordi klassekameratene ikke forsto ham.

Woz og Jobs ble kamerater i løpet av skoletiden ved Homestead High School.

Woz har uttalt:

"Typically, it was really hard for me to explain to people the kind of design stuff I worked on, but Steve got it right away. And I liked him. He was kind of skinny and wiry and full of energy. […] Steve and I got close right away, even though he was still in high school […]. We talked electronics, we talked about music we liked, and we traded stories about pranks we’d pulled."

De startet enterprenør-karrieren i 1972 mens Woz var student ved Berkeley. De bygde "blue boxes" – små elektronikkenheter som kunne lure "AT&T" sine rikstelefonsperrer, slik at de kunne ringe gratis (tone-oppringing). Disse enhetene solgte de til Berkeley-studentene.

Virksomheten stoppet brått da de nesten ble tatt av politiet.

I 17-års-alderen fikk "Woz" ansettelse ved Hewlett Packard (HP), og etter et par måneder var han i full aktivitet som elektronikk-ingeniør. Noe som var uvanlig i USA var at alle ansatte i HP ble oppfordret å diskutere idéer med hverandre, uavhengig av hvilken rang man hadde i hierarkiet. Dette for å fremme kreativitet. Arbeidsgiver oppfordret de ansatte til å jobbe med private prosjekt, noe Wozniak utnyttet til fulle. Blant annet skapte han noe av den første grafikken for datamaskiner og dataspill-maskiner.

"Woz" fikk nok noen av idéene sine ved å betrakte HP sine "desktop calculators", som f.eks. HP 9100A og HP 9100B. Disse kunne programmeres i en BASIC-dialekt. Her er link til info om programmeringen: http://www.hpmuseum.org/prog/hp9100pr.htm

Slike maskiner hadde hullkort og tastatur som input-medium, men ble etter hvert utstyrt med 1 eller 2 kassett-spillere for inn-/ut-lesing av program og data.

HP9800-serien. Tidlig 1970-tall.

Nå hadde HP fjernet kalkulatortastaturet slik at det mer minnet om en datamaskin.

I firmaet Apple var det "Woz" som var elektronikk-geniet mens Jobs i hovedsak tok seg av markedsføringen.

Wozniak hadde erfaring med bruk av programmeringsspråket BASIC fra high school. Han hadde også lest "BASIC Computer Games" som medlem av the "Homebrew Computer Club". Han bestemte derfor at om han skulle konstruere en datamaskin ville man både kunne spille dataspillene samt kjøre de logiske simuleringene han hadde arbeidet med ved Hewlett Packhard. Han visste at Bill Gates hadde skrevet Altair BASIC for Intel 8080-prosessoren, og håpet at han selv ville være den første som gjorde noe tilsvarende for MOS Tecnology 6502.

For å spare tid, og fordi spill og simuleringer understreket bruk av heltallsmatematikk, kuttet han ut å legge inn flyt-talls-rutiner i det han kalte "GAME BASIC".

David Packhard, den ene av HPs grunnleggere, sto bak grunnlagsinvesteringen til oppstart av Monterey Bay Aquarium. Det er et yrende liv i og på havet utenfor akvariet.

Apple II, også et Wozniak-produkt, så dagens lys 16. april, 1977. Det var 2 markante ting som skilte Apple II fra konkurrentene (TRS-80 og Commodore PET): cellebasert fargegrafikk og åpen arkitektur: alle Apple II-modellene unntatt Apple IIc hadde minst 7 ekspansjons-slot der man kunne sette inn tilleggselektronikk. I tillegg benyttet de MOS Technology 6502-prosessor i stedet for 8080/Z80, noe som gjorde at de ikke kunne bruke CP/M på maskinene.

Apple II hadde i utgangspunktet ingen diskettstasjon. Programmer og data måtte lagres og hentes fra magnet-kassettstasjon(er). I løpet av 1978 hadde Wozniak konstruert en floppy disk kontroller som var styrt av programvare, i motsetning til å lage alt ved hjelp av hardware. Til programmeringen av kontrolleren fikk Woz hjelp av Randy Wigginton.

Nå hadde de den nødvendige maskinvaren, men de manglet nødvendig programvare utenom heltallsprogramvaren "GAME BASIC". Redningen ble Paul Laughton, som jobbet ved Shepardson Microsystems. Han hadde jobbet som programmerer ved John Hopkins University og IBM, og kjente til kompilatorer og operativsystem. Her er hans inntrykk da han så Wozniaks disk controller for første gang:

“I was familiar with the other disk controllers, and when I saw Woz’s design I was just blown away. I mean, it was so simple, and so elegant. And the fact that he was doing it in software — a lot of the work that was done by those massive amounts of chips was done in a few lines of software. It was just pure genius.”

Her er link til et 2-timers intervju med Paul Laugton: https://www.youtube.com/watch?v=EeEGJg6vXCg

Apple II Disk Controller

Paul Laughton leverte "Apple II DOS versjon 3.1" i juni 1978. Digibarn Computer Museum har samlet mye informasjon om denne pionertiden. Blant annet har de fått tillatelse av Apple til å gjøre tilgjengelig kildekoden til Apple II DOS (til ikke-kommersielt bruk – "Copyright © 1978 Apple Inc., and may not be reproduced without permission from Apple" ).

Paul Laughton

Fra arkivet til Digibarn Computer Museum:

Apple_DOS_2June1978.pdf	Scanned lineprinter listing from June 2, 1978
Apple_DOS_6Oct1978.pdf	Scanned lineprinter listing from October 6, 1978
Apple_DOS_6Oct1978_retyped.docx	Retyped source code of the October 6th version (This has not yet been assembled, and there may be some typographical errors.)
Apple_DOS_RW_30May1978.txt	The source code of the low-level read/write routines by Steve Wozniak and Randy Wigginton.
Apple_DOS_tech_docs.pdf	Various technical specifications and designs relating to the Apple II disk drive
Apple_DOS_contracts.pdf	Various contracts and addenda between Apple and Shepardson Microsystems
meeting_minutes_5Oct1978.pdf	Minutes of a meeting between Apple and Shepardson Microsystem about bugs and enhancements. (Unfortunately we don’t have the list that is referred to.)

Laughton testet programvaren hele tiden mens han utviklet den. For å holde styr på hvor langt han var kommet til enhver tid, benyttet han seg av fortløpende versjonsnummer. Den endelige utgaven han ga fra seg hadde derfor versjonsnummer 3.1 selv om det egentlig var den første versjonen av operativsystemet som Apple solgte. Men de hadde fremdeles bare heltalls-BASIC. Dette hadde den begrensningen at man bare kunne benytte tallene fra -32768 til 32767. Det var vanskelig å lage regnskapsprogramvare med slike begrensninger. Wozniak var på den tiden for opptatt med utvikling av disk-kontrolleren til å skrive flyttalls-rutiner, så Apple kontaktet Microsoft for å få løst problemet.Resultatet ble Applesoft BASIC som var bakoverkompatibelt med Apples heltalls-BASIC.

Det skjedde noe i Europa også.

ZX80

I 1976 ble det liv i et Britisk selskap ved navn Sinclair Radionics (det skiftet navn stadig vekk til "Science of Cambridge"/"Sinclair Research"/"Sinclair Computers"/ "Sinclair Research"). Der var det Clive Miles Sinclair som sto bak produksjon av elektroniske kalkulatorer. Sinclair Cambridge programmerbar kalkulator hadde trigonometriske funksjoner og kunne programmeres i 36 programsteg.

Sinclair Cambridge Calculator

Jim Westwood ved "Science of Cambridge" fullførte i 1980 prosjektet som resulterte i mikro-datamaskinen ZX80. Den kostet £79,95 som byggesett og £99,95 ferdigbygget. BASIC-interpreteren som var innebygget i maskinen kom fra et firma kalt "Nine Tiles Network". For å unngå å betale lisenskostnader til Microsoft for BASIC-oversetteren, valgte Sinclair å kontakte John Grant ved Nine Tiles. Her måtte det lages en heltalls-BASIC som kunne rommes i en 4 kB ROM-krets. Maskinen hadde kun 1 kB RAM-hukommelse, så det var snakk om helt andre dimensjoner enn det vi kan benytte i dag.

Sir Clive Miles Siclair

Siden det var brukt svært billige komponenter, både i kalkulatorene og datamaskinen, ble det ofte problemer med å få tastaturet til å fungere som det skulle.

Link til Sinclair BASIC history

Man måtte være særdeles konsentrert for å treffe riktig her:

BBC Micro

BBC Computer Literacy Project var et opplæringsprosjekt i regi av BBC i England. Her skulle folket virkelig lære hva en datamaskin var og hva man kunne gjøre med den. I sterk konkurranse med Sinclair vant firmaet Acorn Computer company kontrakten om å levere datautstyret som skulle benyttes. Konstruksjonen av maskinen, BBC Micro, og produksjonen av BBC-BASIC interpreteren var et enmanns-/enkvinnes-prosjekt. Sofie Wilson (født. Roger Wilson) fra Leeds var utdannet i "Computer Science" ved Cambridge Mathematical Tripos ved University of Cambridge.

Roger/Sofie Wilson – transkjønnet – er en av de store datapionerene.

Wilson står også bak konstruksjonen av ARM-prosessoren som benyttes i 95% av mobiltelefonene i verden.

Litt mer om historien bak utviklingen av BBC Basic:

https://en.wikipedia.org/wiki/BBC_Micro

https://computerhistory.org/blog/the-bbc-micro/

https://www.bbc.com/news/technology-44628869

BBC Micro:

Linux

Tux, Linux-maskoten. Om pingvinen

Link til flere pingvinbilder

Vi har nå sett på utviklingen av utstyr. Det startet med 4-bits-prosessorer og har gått i steg – 8 bits, 16 bits, 32 bits og 64 bits. Det er ikke noe stort tankesprang å forvente at det neste blir 128 bits-prosessorer. Den øvrige hardwaren har hatt en tilsvarende utvikling. Disketten er i store trekk forlatt til fordel for DVD, Blu-ray og USB-minnepinner/harddisker. Windows- og Macintosh-operativsystemene har gjennomgått en gradvis utvikling. I dag er Windows en etterkommer av samarbeidet som en gang var med IBM (Windows NT). Operativsystemet på Mac er en UNIX-variant.

Ved mange av universitetene rundt om i verden benytter man UNIX operativsystem. Prissettingen på UNIX har tradisjonelt vært så høy at vanlige studenter sjelden har sett seg råd til å installere dette på sine private maskiner. I 1991 fant derfor en finsk student, Linus Torvalds, at han skulle begynne å lage sin egen kopi/emulator. Han hadde en Intel 386-maskin som han skrev en terminal-emulator basert på MINIX, som igjen er basert på UNIX. Den 25 august 1991 postet han denne beskjeden til comp.os.minix på Usenet (husk, dette var før internet var vanlig):

"I'm doing a (free) operating system (just a hobby, won't be big and professional like gnu) for 386(486) AT clones. This has been brewing since April, and is starting to get ready. I'd like any feedback on things people like/dislike in minix, as my OS resembles it somewhat (same physical layout of the file-system (due to practical reasons) among other things).

I've currently ported bash(1.08) and gcc(1.40), and things seem to work. This implies that I'll get something practical within a few months [...] Yes - it's free of any minix code, and it has a multi-threaded fs. It is NOT portable (uses 386 task switching etc), and it probably never will support anything other than AT-harddisks, as that's all I have :-(.

[...] It's mostly in C, but most people wouldn't call what I write C. It uses every conceivable feature of the 386 I could find, as it was also a project to teach me about the 386. As already mentioned, it uses a MMU, for both paging (not to disk yet) and segmentation. It's the segmentation that makes it REALLY 386 dependent (every task has a 64Mb segment for code & data - max 64 tasks in 4Gb. Anybody who needs more than 64Mb/task - tough cookies). [...] Some of my "C"-files (specifically mm.c) are almost as much assembler as C. [...] Unlike minix, I also happen to LIKE interrupts, so interrupts are handled without trying to hide the reason behind them."

Dermed begynte et samarbeid med en mengde frivillige deltakere. I dag er det vel nærmere 2000 personer som er med på dette samarbeidet. Versjon 2 av Linux-kjernen kom i januar 1999 – 1 800 847 kodelinjer. Versjon 4.1 kom i juni 2015 – 19 000 000 kodelinjer.

I og med at systemet er gratis, har det etter hvert vunnet ganske stor popularitet. Linux-kjernen benyttes i dag også i en mengde mobiltelefoner – android-telefonene.

Antall kodelinjer i de forskjellige versjonene av Linux-kjernen (fra Wikipedia).

Hva er/gjør Unix/Linux-kjernen? Universitetet i Oslo har lagt ut denne kortfattede forklaringen på nettet:

Det meste henger sammen:

Se også denne artikkelen: "The history of the microprosessor"

mandag 15. februar 2016

Hva mener naturfaglærerne om klimaendringene?

I USA har de noe som heter "National Centre for Science Education" (NCSE). Biologen Josh Rosenau ved NCSE har nylig ledet en undersøkelse blant 1500 naturfaglærere i USA, og fant et ganske "oppsiktsvekkende" resultat når det gjelder hvordan lærerne forholder seg til undervisning om klima og klimavariasjoner.

Selv etter flere tiår med politisk pålagt propaganda i de fleste media om "menneskeskapte klimaendringer", nekter 1/3 av naturfaglærerne å messe denne kvasireligionen. Og noe som er "verre": halvparten av de lærerne som ble spurt hadde tillatt elevene å diskutere kontroversen (uenigheten om årsaken til klimaendringene) uten at lærerne grep inn og "guidet" dem i politisk korrekt retning. Og noe som er enda "verre": 3 av 4 lærere visste ikke (eller kanskje var de blitt "feilinformert" ) om "konsensusen" om klimaendringene.

Heldigvis ser det ut som om at det fremdeles finnes lærere som legger vekt på at elevene skal utvikle selvstendig tenking. Dette i motsetning til folkene ved NCSE, som ble forferdet over dette resultatet av målingen.

Skulle gjerne sett en slik måling her i Norge.

Beskrivelse av målingen: http://science.sciencemag.org/content/351/6274/664.full

Ofte virker det som om lederskiktet i diverse organisasjoner fatter vedtak uten å sjekke hva medlemmene synes. Dette gjelder f.eks. Tekna og Utdanningsforbundet. Det sistnevnte legger i klimasammenheng opp til noe som minner mistenkelig om indoktrinering - noe vi ellers kjenner fra ~~Nord-Korea~~ land vi ikke liker å sammenligne oss med. Her er eksempel på hvordan de går frem: Her bør man også lese kommentarene

(Rettelse: Pr. 04.06.2016 ser alle kommentarene i Dagsavisen ut til å være slettet - sensur?)

søndag 7. februar 2016

Windows 10. Hvordan legge inn W10 på ny maskin og/eller legge tilbake en sikkerhetskopiert W10 på ny hard-disk.

Windows 10 er en gratis oppgradering av Windows 7 og Windows 8.1, men den ser ikke ut til å ha sin egen aktiveringskode, da den kom uten noen egen installasjons-DVD. Hva kan jeg gjøre dersom hard-disken ryker slik at Windows 10 må installeres på nytt? Hvordan går man frem for å reaktivere Windows etterpå?

Her gjelder det å være føre var. Det man bør gjøre, er å ta en sikkerhetskopi av systemet. Dette er en 2-stegsprosess. For å kunne gjøre dette, må du ha følgende utstyr:

1. . En ekstern hard-disk til å lagre selve Windows-systemet ditt på

2. . En DVD-stasjon til å lage en gjenopprettings-DVD. Alternativt kan du benytte en USB minnepinne.

Eksterne hard-disker finnes i mange varianter, eksempelvis en slik: https://www.komplett.no/product/757556/datautstyr/harddiskerssd/harddisk-ekstern/transcend-storejet25-m3-1tb-portable

Systembackup (sikkerhetskopi) som du legger på den eksterne hard-disken starter du ved å gå inn i kontrollpanelet og finne "Sikkerhetskopier og gjenopprett Windows"-menyen:

Neste valg er "Opprett en systemavbildning":

Har du koblet til en ekstern hard-disk, kommer noe slikt som dette opp som valg:

Starter du denne prosessen, får du en backup av Windows-systemet ditt, nøyaktig som det er i øyeblikket, lagt ut på den eksterne hard-disken.

Men når maskinen din "tar kvelden" og du står der med denne back-upen (sikkerhetskopien) på en ekstern hard-disk, er du likevel "lost", for du kan ikke starte ny Windows direkte fra den eksterne hard-disken. Du må ha en eller annen enhet som du kan starte maskinen fra. For maskiner med DVD-spiller, kan en slik benyttes. Da må du ha vært så forutseende at du har laget en slik oppstartsDVD. Det gjøres (preventivt) ved å gå inn i kontrollpanelet og foreta valget "Opprett en systemreparasjonsplate":

Denne DVD-plata blir da den du skal starte maskinen med når du har erstattet den ødelagte hard-disken i maskinen din med en ny. Denne gir deg så mulighete til å finne det sikkerhetskkopierte Windows-systemet ditt på den eksterne hard-disken du la sikkerhetskopien på.

Dersom du ikke har DVD-spiller i maskinen (noe som etterhvert er blitt mer og mer vanlig), bør du i stedet kunne starte maskinen ved hjelp av programvare som ligger på en USB-minnepinne.

Da kan det kanskje være like godt å gå til Microsoft og laste ned dette verktøyet - MediaCreationTool:

http://go.microsoft.com/fwlink/?LinkId=691209

Når du starter dette verktøyet, må du først godta en lisensvilkårene til Microsoft. Så får du disse valgene:

Her får du lastet ned en versjon av Windows 10 som du kan installere på ny maskin/ny hard-disk. Når USB-minnepinnen er klar, får du denne meldingen:

Det er litt uklar informasjon om hvorvidt du faktisk må angi produktnøkkel eller ikke ved en slik nyinstallert W10. Nå skal det imidlertid være slik at de gamle produktnøklene (W7 eller W8.1) vil fungere for W10.

Benytter du en Office-pakke (Office 2010), må du inn med produktnøkkelen der også.

Her er forøvrig det Microsoft skriver om aktivering av Windows 10

Noen tips om Windows 10

Tillegg pr. 09.03.2017:

Det har flere ganger vært varslet at slik gratis oppdatering av Windows 10 skal avsluttes. Pr. i dag ser dette likevel fremdeles ut til å virke.

Microsoft har i tillegg lagt til en mulighet for å oppgradere om du tilfredsstiller dette kravet:

Windows 10 free upgrade for customers who use assistive technologies

Det finner du her: https://www.microsoft.com/en-us/accessibility/windows10upgrade

Om ny oppgradering 11. april 2017: http://www.dinside.no/data/10-ting-du-kan-glede-deg-til-i-windows-10-creators-update/67438260

Windows 9 (embedded - bygd på - Windows 8.1)

Hvordan gjøre Windows 10 raskere

Nytt om installering av Windows 10 (pr. 06.11.2020)

søndag 24. januar 2016

Var 2015 det varmeste året - eller?

Mange media viser til de politisk korrekte temperaturmålingene NASA og NOAA har lagt frem, der det blir påstått at 2015 har vært det varmeste året noensinne. Det hadde ikke skadet om noen av journalistene hadde tatt kontakt med Günter Ederer som har intervjuet tyske professor Dr. Friedrich Karl Ewert. Han har nemlig undersøkt samtlige NASA GISS-temperaturdataserier fra 1881 frem til i dag. Hans konklusjon er entydig:

"Om du betrakter rådata, i motsetning til stadige revisjoner av disse (utført av NASA – i stor grad av aktivistforskeren James Hansen), finner man at planeten har blitt avkjølt siden 1940. NASA-GISS datasettene har ved flere anledninger blitt endret med det formål å vise oppvarming i stedet for avkjøling". Her er link til en artikkel om dette.

Det NASA og NOAA har uttalt er følgende: "NASA and NOAA scientists have determined that 2015 was the hottest year in recorded history". Det betyr vel noe i retning av at de har bestemt at det skal være slik, uavhengig av sannhetsgehalten.

Jeg har tidligere vist til at de eneste temperaturdatasettene som kan sies å ha virkelig god global dekning, er satellittmålingene som utføres av 2 uavhengige forskergrupper. Satellittmålingene er også kontrollert mot målinger fra værballonger. Men NASA, som finner nye planeter og måler temperaturer i andre solsystem stoler ikke på sine egne satellittmålte temperaturer her på jorda. Merkelig.

Link til artikkel som forteller noe om svakhetene ved de bakkebaserte temperaturmålingene.

onsdag 6. januar 2016

Vi må prioritere annerledes om ikke alt liv på jorda skal utslettes.

En mengde politikere later til å tro at våre CO₂-utslipp vil få "kloden til å koke". De fleste med naturvitenskapelig bakgrunn som virkelig har undersøkt hva som skjer, har for lengst innsett at det ikke er hold i "global-oppvarmingshypotesen". Selv om vi har økt våre klimagass-utslipp kraftig de siste 40 – 50 år, er disse utslippene mikroskopiske i den store sammenhengen. Da den globale temperaturen stått på stedet hvil hele dette årtusen er det innlysende at det er andre faktorer som virker kraftigere inn på klimaet enn klimagassutslippene våre. Enkelte prøver å rettferdiggjøre den politikerstyrte pengesløsingen ved å trekke frem "føre-var-prinsippet". Det betyr at de mener vi må forsikre oss i tilfelle….. Dette er tullprat! Når forsikringssummen pr. år (for tiden hundrevis av milliarder dollar pr. år) er langt større enn hva det vil koste verdenssamfunnet å tilpasse seg en temperaturstigning på 0 eller 2 grader C over hundrevis av år, ser vi galskapen. Det finnes overhode intet historisk eller teoretisk grunnlag for at temperaturen vil kunne stige katastrofalt de første milliarder år. Vi kunne like godt brenne disse milliardene av dollar/kroner/euro.

Imidlertid har vi en god mulighet til å benytte "føre-var"-prinsippet på en reell trussel. Vi vet av erfaring at meteorer og asteroider har en lei tendens til å komme overraskende på oss. Dette er ikke noen ubekreftet hypotese – som CO₂-hypotesen. Jorda har blitt truffet en mengde ganger av slike omstreifende himmellegemer. Noen ganger går det relativt bra – menneskeliv har ikke gått tapt. Andre ganger er det ren flaks at det ikke har gått verre. Dinosaurene forsvant i det som kalles "Cretaceos-Paleogen-hendelsen" for 66 millioner år siden. Da var det ikke bare dinosaurene som forsvant, men 3/4 av plante- og dyre-livet for øvrig. Man antar at det var nedslag av en komet eller asteroide av anseelig størrelse som var årsaken. Nedslag fra slike himmellegemer tilsvarer ofte sterke atombombeeksplosjoner. En nylig påminnelse hadde vi i 2013 over den russiske byen Chelyabinsk, der minst 1600 personer ble skadet, og ødeleggelsene var i verdi langt over 200 millioner kroner.

Forfatterne Larry Niven og Jerry Pournelle har i boken "Lucifer's Hammer" (Hugo Award i 1978) beskrevet hva som kan skje om et tilstrekkelig stort himmellegeme faller ned på jorda. Tsunamier, vulkaner og jordskjelv vil kunne ødelegge vår sivilisasjon fullstendig. I etterkant av selve katastrofen vil det nesten umiddelbart oppstå en ny istid.

Nylig gjennomførte amerikanske forskere ved "Institute of Planetary Sciences" i Arizona en datasimulering av virkningen av en kollisjon mellom jorda og en asteroide med diameter på en kilometer. Simuleringen antok (en rimelig antakelse) at asteroiden kom inn i atmosfæren med en fart på 18 kilometer i sekundet og stupte mot havet med en vinkel på 45 grader. Dette ville gi en vannfontene med en diameter på tusen kilometer og en høyde på over 100 kilometer. Sprut og damp ville umiddelbart fjerne 42 milliarder tonn vann. Hva ville da skje med menneskeheten?

Denne reelle trusselen burde politikerne rundt om i verden ta på alvor. Her burde både NASA og ESA (Den europeiske romfartsorganisasjonen) gis bevilgninger og pålegges å gjøre noe for å hindre slike katastrofer. For nedslagene vil komme, vi vet bare ikke når. Det kan ta en måned – det kan ta 40 millioner år. For tiden har vi ingen organisert metodikk eller teknologi på trappene for å oppdage slike himmellegemer. Og vi har absolutt ikke noen ting på gang som kan hindre nedslag av disse himmellegemene om vi, mot formodning, skulle oppdage dem i god tid før vi rammes.

I 2010 gjennomførte NASA i oppdrag av den amerikanske kongressen en kartlegging av over 90% av alle slike objekter med diameter på en kilometer eller mer, store nok til å forårsake en global katastrofe. Men selv mindre objekt kan være farlige. Eksplosjonen ved Chelyabinsk var forårsaket av en stein med diameter på ca. 18 meter. NASA fikk derfor i oppdrag å lage en oversikt over slike legemer med diameter på 140 meter og mer, men det fulgte ingen bevilgninger med dette oppdraget.

Både Europa og USA burde finansiere program for å oppdage, kartlegge samt utvikle metoder for å hindre at slike fatale kollisjoner skal kunne finne sted.

Vi har ingen klimatrussel, men i verdensrommet venter den virkelige trusselen, den som de fleste politikere ikke engang er klar over.

søndag 3. januar 2016

Livsfarlig "grønn" energiproduksjon

I media er det flere som har skrevet om den ustabile "grønne" kraften som subsidieres over borgernes skatteseddel og elektrisitetsregninger. Dette gjelder sol- og vind-kraft. For vindkraftens del er det ikke bare fugle- og flaggermus-liv som står i fare. De største vindmøllene er også livsfarlige for de menneskene som måtte befinne seg i nærheten. De utgjør i tillegg en reell brannfare.

I 2013 døde 2 montører i en brann i en slik konstruksjon. Informasjon finner man på nettet her:

http://www.epaw.org/multimedia.php?lang=en&article=a19

Den 24 desember 2015 fikk en svensk vindturbinpark en "julegave". Ei nyoppsatt vindmølle i den svenske vindturbinparken "Stena Renewable’s 96MW Lemnhult" klappet sammen, og de 31 andre turbinene måtte også stoppes. Video av den ødelagte vindmølla ligger på nettet:

https://www.youtube.com/watch?v=SddCt6Wcxp0

Heldigvis gikk det ikke med menneskeliv i denne siste ulykken, men det kunne lett ha skjedd.

I 2015 har det hittil vært rapportert inn ca. 3800 feil med vindmølleblader (Fra GCube information). Det føres også statistikk over ulykker i samband med slike vindfarmer rundt om i verden. Slik ser den ut:

For å få en idé om hvilke krefter som er i sving kan man ta en titt på denne videoen.

lørdag 26. desember 2015

Naturvitenskapens død

Den 12 desember 2015 kan i mange sammenhenger regnes som den dagen da naturvitenskapen døde.

I tidligere tider pleide vitenskap og samfunn å samarbeide. Slik kunne man gjøre nye oppdagelser, avklare hvordan ting/naturlover virket, slik at vi kunne forenkle livene våre. Naturvitenskapen var kompromissløs, og tillot ikke toskeskap. Slik er det ikke mer. Slutten var ikke vakker. I stedet for å la naturvitenskapen dø i stillhet, ble den trukket med makt inn i lokalene til COP21 (klimamøtet) i Paris. Der ble den fornedret og pint til siste pust. Mange av verdens ledere samlet seg rundt den og ropte:

"Vi kan stoppe klimaendringene!"

"Vi må hindre at jordens temperatur overstiger 2 grader!"

"Oppvarmingen er ute av kontroll!"

"Folk lider under klimaendringene!"

Slik fortsatte det med disse pseudo-vitenskapelige uttalelsene som flerret huden av vitenskapen. Sårene var dødelige, men den kjempet for livet, den siste gnist av sannhet gav den litt styrke på slutten. Til sist var den bare en skygge av seg selv, pusten kunne knapt merkes. I en liten pause gikk en av delegatene fram til vitenskapens ødelagte kropp og kunngjorde: "Frykt ikke! Jeg har et enormt pengebeløp til studiet av ødeleggende klimaendringer. Ta det, og du vil leve."

Penger! Det er den eneste og største svakheten vitenskapen har. Penger er som enhver annen narkotika. Tas den i små, kontrollerte doser, kan effekten være gunstig og oppkvikkende. Men for store doser er livsfarlige, og gir avhengighet. Og som alkohol trenges det stadig større mengder for å gi samme virkning som før. Her vil vitenskapen si og gjøre hva som helst for å opprettholde pengestrømmen.

Dette advarte den amerikanske president Eisenhower om i sin avskjedstale – sitat:

"Today, the solitary inventor, tinkering in his shop, has been overshadowed by task forces of scientists in laboratories and testing fields. In the same fashion, the free university, historically the fountainhead of free ideas and scientific discovery, has experienced a revolution in the conduct of research. Partly because of the huge costs involved, a government contract becomes virtually a substitute for intellectual curiosity. For every old blackboard there are now hundreds of new electronic computers.

The prospect of domination of the nation's scholars by Federal employment, project allocations, and the power of money is ever present -- and is gravely to be regarded.

Yet, in holding scientific research and discovery in respect, as we should, we must also be alert to the equal and opposite danger that public policy could itself become the captive of a scientific-technological elite.

It is the task of statesmanship to mold, to balance, and to integrate these and other forces, new and old, within the principles of our democratic system -- ever aiming toward the supreme goals of our free society."

Denne advarselen har imidlertid gått upåaktet hen. Vitenskapen trodde den kunne klare seg, men den spurtehele tiden etter mer, mer og mer. Den innrømte aldri at den hadde et problem. Nå som den er død, er utsiktene dystre. Paris-konferansen har bundet seg til å bruke 100 milliarder dollar – eller mer – hvert år for å løse et problem som ikke er et problem. Klimaet har bestandig endret seg, vil fortsette å endre seg, og kan aldri stoppe å endre seg. Det er derfor helt umulig å kjempe mot dette.

Vitenskapen er ikke til stede for å fortelle oss at oppvarmingen av jorda stoppet opp for nesten 20 år siden. Den kan heller ikke understreke for oss at klimamodellene IPCC stoler på har gitt oss forferdelig feilslåtte spådommer om fremtidig CO₂-drevet oppvarming. Dens fravær gjør at vi heller ikke kan få med oss at alle de andre dommedagsprofetiene også feiler.

Nei, naturvitenskapen er død – det som er igjen er rå makt. Man kan selvsagt håpe at sann vitenskap vil gjenoppstå av asken, men det ser mørkt ut.

For tiden må vi bare merke oss at vitenskapen ikke lever.

Kondolerer!

--------------------------------------------------------

K ilde: William M. Briggs - "The #COP21 Deal, December 12, 2015: The Day Science Died"

mandag 30. november 2015

Overtroiske politikere, spåmenn og klimadogmet

Opp gjennom tidene har politikere latt seg påvirke av profeter/sannsigere/spåmenn. Eksempler fra historien er både Julius Cæsar (i år 44 f. Kr.), kong Gustav III av Sverige (i 1786), Ludvig XI, Tsarina Alexandra Feodorovna (Rasputin), Thailands nåværende statsminister Prayuth Chan-o-cha og AP-politikeren Saera Kahn. I vår kulturkrets har mange politiske ledere nå ansatt moderne "spåmenn" til å fortelle oss om hvordan klimaet skal utvikle seg i årene som kommer. Spådommer i krystallkule eller kaffegrut er ikke særlig in for tiden, her benyttes det teknologi. Derfor kaster politikerne hundretalls av millioner etter de som utvikler matematiske datamodeller for å fortelle oss om fremtidig klimautvikling. Og etter hvert som tiden går, viser det seg at spådommene fra disse modellene avviker mer og mer fra det man virkelig måler. I Norge er de statsansatte klima-sannsigerne stort sett å finne ved CICERO (Institutt for klimapolitikk) i Oslo og Bjerknessentret i Bergen. Det er i hovedsak herfra vi får dommedagsprofetiene.

I anledning klimatoppmøtet i Paris, plages vi med at media videreformidler dommedagsprofetiene – der NRK og de største riksavisene er hovedsynderne. Som ved andre slike religiøse bevegelser, har klima-kulten disse kjennetegnene:

Kultmedlemmene tror de vet sannheten om fortid, nåtid og fremtid og denne sannheten kan ikke diskuteres.
De nekter å debattere troen sin. De kaller dogmet sitt for avgjort vitenskap ("settled science") og angriper de som våger å si dem i mot.
Som ved andre kulter har de et organ som er øverste autoritet – IPCC (Klimapanelet). Herfra får vi de "hellige" skrifter som kultmedlemmene må forholde seg til.
Kultmedlemmene har skapt seg myter som bygger på løgner og halvsannheter.

Her er noen eksempler på ting de ikke vil ta inn over seg.

Isen i Arktis er nå større enn den har vært de siste 10 år. I Antarktis er sjøisutbredelsen større enn den noen gang har vært de siste 30 – 40 år. Samtidig har NASA kommet med en fersk rapport som også viser at den samlete innenlandsisen i Antarktis øker. Også innenlandsisen på Grønland har økt det siste året. Det har vært rekordmye snøfall mange steder i verden. Eksempelvis har det vært en oppblomstring av vintersport i Skottland.
Mange kulderekorder ble satt sist vinter.
Observasjoner viser at havstigningen ikke har akselerert de siste 20 år. Al Gore med flere (bl. annet Jonas Gahr Støre) har lovet oss over 6 ½ meter havnivåstigning innen år 2100. Foreløpig ligger det an til ca. 30 cm. Men mange steder viser målingene ingen stigning overhodet.
Isbjørnbestanden har økt kraftig de siste 40 år.
Naturen genererer mye mer CO2 enn menneskene gjør. Satellittmålinger viser at den største CO2-konsentrasjonen i verden ikke er over den industrialiserte delen av verden, men over regnskogene i Sør-Amerika, Afrika og Kina.
2015 var på ingen måte det varmeste året som er observert. Satellittdata viser at vi ikke har hatt signifikant temperaturstigning i dette årtusen.
De som prediker global oppvarming utviser en stor grad av hykleri. Dersom de virkelig trodde på spådommene sine, burde de faktisk legge om livsstilen sin. Disse notabilitetene eier flere store eiendommer, yachter og private fly. Noen av dem, som Al Gore har også store inntekter fra karbonskatt og andre "grønn"-energilover.

Sea ice extent in recent years (in million km2) for the northern hemisphere, as a

function of date. Illustrasjonen hentet fra DMI (Dansk meteorologisk institutt).

onsdag 28. oktober 2015

"Grønn" logikk

De fleste mennesker er innforstått med at gatelys er noe man benytter for å lyse opp omgivelsene når det ellers er mørkt ute. Men nå kan man tvile om dette gjelder mer – i det minste i en tysk by. Tyske ZDF (Zweites Deutsches Fernsehen) hadde nylig et innslag fra byen Gescher i Münsterland der man hadde installert 5 nye sol-drevne gatelykter for 28000 € (over 260000 kr.). Lampene skulle lyse opp ca. 1500 meter gang- og sykkel-sti slik at voksne og barn skulle komme seg trygt til og fra sportsanleggene når det var mørkt.

Eksempel på soldrevne gatelykter (ikke i Gescher). Public domain photo.

Men reporteren fra ZDF viser til at det er et lite problem med de soldrevne gatelyktene:

«…det er en klar ulempe med de nye designerlampene: Når det er natt i Münsterland er lampene uheldigvis mørke.»

Innbyggerne i byen rister på hodene av den feilslåtte investeringen, og kaller prosjektet meningsløst, bortkastet og absurd.

Borgermesteren i Gescher, Thomas Kerkhoff skjønner ikke hvorfor det er slikt oppstyr. Han forsvarer installasjonen av lampene, og sier til fjernsynet:

«På dette utvendige arealet ønsket vi å tilby våre sykkelryttere, borgere og barn en trygg vei, og dermed er 5 lamper bedre enn ingen lamper.»

Bedre – selv om de ikke fungerer. Det har vært for lite solskinn om dagene, så akkumulatorene lades ikke nok.

Dette er bare ett av flere eksempel på hva som gjøres etter hvert som den «grønne» galskapen brer om seg.

Link til video: https://www.facebook.com/ZDFheute/videos/10153715272145680/?pnref=story

(NB! I videoen hevdes det at det er 9 lamper, men i virkeligheten er det 5).

onsdag 9. september 2015

Desinformasjonstur i Alaska

Obama har slitt i mange år for å skaffe seg et positivt, internasjonalt ettermæle. Når presidentperioden hans nå snart tar slutt, har han verken fått skikk på økonomien, Afganistan, Irak, IS eller annen internasjonal terrorisme.

Som et siste halmstrå har han grepet begjærlig anledningen til å slåss mot «menneskeskapt, global oppvarming». Her benytter han alle midler, også uredelige. Et eksempel på dette var propagandaturen han nylig hadde til Alaska, der han fikk anledning til å understreke hvor «alvorlig» situasjonen var. Blant annet viste han frem et foto av Exit-breen i «Kenai Fjords National Park» i nærheten av Seward, Alaska. Han uttalte at dette gir et godt varsel om hva vi må forholde oss til når det gjelde klimaendringer (underforstått: menneskeskapte klimaendringer).

Etterpå tok han en tre timers rundtur med båt for å se på «Bear Glacier» (Bjørnebreen). Turen var henlagt til den tiden på året da kalvingen fra disse breene er på det kraftigste. «Helt normalt», sier de innfødte, «bare en idiot ser på denne normale aktiviteten som noe unormalt». Begge de nevnte breene har i lang tid trukket seg tilbake. Folk som bor i nærheten av Exit-breen forteller at det står skilt i nærheten som viser at breen har trukket seg tilbake de siste 200 år. Fikk Obama fjernet disse skiltene før journalistene slapp til?

Alaska har flere isbreer. Hvorfor valgte ikke Obama Hubbart-breen? Dette er den største av i alt åtte kalvende isbreer i Alaska. Hubbart-breen har den leie egenskapen at den vokser, selv om den kalver. Han kunne også pekt på Taku-breen, som er over 1470 meter tykk. Den vokser også, og har i alle fall gjort det siden 1890. Flere andre av isbreene rundt Alaskas «Glacier Bay» øker også i størrelse.

Obama trakk også fram Kivalina, en sandbanke som de føderale myndighetene truet lokalbefolkningen å flytte til for litt over 100 år siden. Ingen ved sine fulle fem ville ha flyttet dit frivillig. Her er det vær, vind og havstrømmer som forårsaker erosjon, ikke menneskeskapte klimaendringer.