Patrick
J. Michaels satte i boken sin “Sound and Fury: The Science and Politics of
Global Warming” fingeren på strategien til politiske aktivister i saker som
hadde med miljøet å gjøre. Strategien består av 6 steg:
1. Definér
problemet som apokalyptisk.
2. Presentér
denne apokalyptiske fremstillingen som om det er «mainstream» vitenskap og
kritikerne av dette som galninger.
3. Stå
på med disse uhyggelige prognosene og forestillingen om kommende dommedag, da
apokalypsen selger aviser og TV-tid.
4. Bygg
opp massiv finansiell støtte.
5. Bruk
lobbystøtten du har sikret deg til å gjennomføre lovgivningen som skal til – og
gjør det før vitenskapen er avgjort.
6. Finn
opp et nytt problem.
I steg 2 kan det tilføyes: Fremstill kritikerne som noen som
er på lønningslisten til «big capital» og oljeselskap.
Michaels foretok denne vurderingen i 1992, så vi ser i dag
hvor godt han traff med denne beskrivelsen. Surt regn, forsvinnende ozonhull,
forurensning av miljøet, utryddelse av dyrearter og menneskeskapt, global
oppvarming er kjerneeksempler på saker som er omfattet av denne strategien.
Skattebetalerne er flådd for milliarder
av dollar/euro/NOK (velg valuta etter
behov!) – eller er det billioner det er
snakk om (er kommet ut av tellinga). Det er skapt byråkrati for å gjennomføre
denne politikken, som regel både drevet frem av disse aktivistene, og gjerne
bemannet av dem også. Eksempler i Norge: KLIF, CICERO, Bjerknessentret og en kvasi-FN-enhet: UNEP.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar